Fjerdingen : innhold
Navigasjonsknapper

Riving eller bevaring?

Fjerdingen var uten kniplinger og blonder. Husene hadde ikke sveitservillaenenes overdådige utskjæringer eller de store bygårdenes forfinede fasader. I 1960- og begynnelsen av 1970-årene omfattet nok ikke interessen for bygningsvern også by-arbeidernes mer eller mindre tilfeldig oppsatte småhus, slik det var i Fjerdingen. Og de som hadde vokst opp med gisne vegger og jordgulv, hadde vanskelig for å se romantikken i å bo slik. Fjerdingen var ikke blant Tønsbergs eldste bo-områder. I tillegg hadde bydelen etter brannen i 1880 blitt gjenoppbygget tilfeldig og raskt slik at det kunne hevdes at det var lite igjen av gamle og arkitektonisk verdifulle eiendommer.

Bilde
Hertug Guttormsgate 25
med Kjeldsen kolonial
Under krigen og de første årene etter, var boligmangelen så stor at lite ble gjort når det gjalt sanering av boliger, opprusting og sammenslåing av eksisterende leiligheter osv. Det bodde folk på loft og i uthus. Det var billige hybler som en kunne få leid uten dagens innskudd og depositum. Senere førte velstandsveksten og den generelle forbedringen av bostandarden , til at mange flyttet ut av by-sentrum. De unge ville ha enebolig med hage. Det kan nok være at husene i Fjerdingen forfalt i denne perioden. I allefall økte gapet mellom bostandarden her, og det som ble gjengs bostandard andre steder. Ved inngangen til 1970-årene bodde det i ca 340 mennesker i Fjerdingen. Området var inndelt i 65 eiendomsnumre hvor 57 var bebygget. Totalt var det 57 utedoer og bare 24 med wc i området (1972).

Det hadde lenge vært behov for å gjøre noe med bydelen. Dels skyldtes det behovet for en "sosial sanering" fordi bygningene var så dårlige. Området var i tillegg lite tilpasset moderne livsførsel f.eks. ved at det nesten ikke fantes parkeringsplasser. Dels skyldtes det også Tønsberg kommunes trange grenser mot daværende Sem, som gjorde behovet for utbyggingsområder for nye boliger stort.

I 1966 la arkitekt Elisabeth Fidjestøl fram en plan for Fjerdingen. Planen inneholdt en oppgave over alderssammensetningen i Fjerdingen, en boligundersøkelse og en skisse av en framtidig bebyggelsesplan. Fidjestøl viste at ikke så få av beboerne hadde bodd i området i en mennskealder, at de likte seg der og ikke ønsket å flytte. Noen yngre mennesker hadde flyttet inn og pusset opp leiligheter. Fidjestøls plan ble foreløpig lagt til side av formannskapet, idet man ville avvente en arkitektkonkurranse i det såkalte Baglerkvartalet samt en utredning fra boligkomiteen om hvilke områder byen som kunne bebygges. En sanering lå i kortene og kommunen begynte med oppkjøp av eiendommer i området.

I 1968 vedtok bystyret å få utarbeidet en reguleringsplan for Fjerdingen basert på boligbebyggelse.

I september 1970 kunne Tønsbergs Blad melde at "regulering av "Fjerdingen" vil gi nye boliger til 800-1000 mennesker - Totalsanering nødvendig." "Hvem våget for 10 år siden å se områdene under Slottsfjellet - mot syd og øst - som Tønsbergs mest moderne bolig-kvarter i fremtiden ", spørres det i ingressen. Planene for Slottsfjellsterrassene var klare, og byingeniørens folk ønsket å gi Fjerdingen et liknende "sammenhengende og mer enhetlig preg". Også Fjerdingen-beboere hadde vært med på å presse fram planer for hva som skulle skje med området. Usikkerheten førte til at man ikke turte pusse opp. F.eks. satte kommunen som krav ved tildeling av kommunal garanti for lån til innlegging av WC, at verdien av wc ikke skulle komme i tillegg ved et ekspropriasjonsoppgjør eller kommunalt kjøp.

I 1972 ble reguleringsplanen vedtatt - men da var planene om total sanering i allefall delvis lagt på hylla. "Noen snarlig sanering er nok ønskelig, men dette er helt opp til grunneieren selv" skriver daværende rådmann Broch i framlegget til bystyret. Da hadde imidlertid et nyopprettet Osloselskap - A.s. Farmannsbygg - en stund drevet oppkjøp av eiendommer slik at de eide tilsammen 7.2 mål på nedsiden av Hertug Guttormsgate. Beboerne følte Farmandsbyggs og kommunens eiendommer i området, kombinert med fortsatte planer om nybygg bl.a. med parkeringsplass til 828 biler, som en trusel. Praktisk talt alle beboerne underskrev et protestskriv til bystyret hvor de hevdet at at det var galt å rasere alt som minnet om byens alder og historie og bare oppføre moderne betongbygninger. Men bygningsråd og bystyre toet sine hender og hevdet at det til og med ville stride mot eiernes mulighet for å tjene penger på husene - og det var mange salgstilbud i Fjerdingen da - om man motsatte seg riving og nybygg.

Reguleringsplanen betød altså stor grad av frihet for grunneierne. Begrensingen for nybygg var at det skulle være i to eller tre etasjer. Men grunneierne var altså i stor grad i ferd med å være Farmandsbygg og kommunen. Selve bomiljøet sto i fare for å bli splittet i forhold til Farmandsbyggs tilbud til den enkelte om kjøp.

Våren 1973 engasjerte en gruppe sosialarbeidere seg på Fjerdingen-beboernes side. Folkeavstemningen om EF var over, erfaringene fra arbeid i "folkelige fronter" var gode, og det nye for sosialarbeidere var nå å delta i "samfunnsarbeid". Utgangspunktet var at en av miljøarbeiderne på den barnepsykiatriske institusjonen Skjerpe på Nøtterøy, bodde og var født og oppvokst i Fjerdingen. Men sosionomenes inntog på banen bidro til å skru opp den politiske temperaturen kraftig.

4. og 5. mai arrangerte Vestfoldavdelingen av Norsk Sosionomforbund et 2 dagers Fjerdingen-seminar på Slottsfjellskolen. Seminarleder var Erling Loraas fra Skjerpe. En del av seminaret var et åpent møte for beboerne. Fra kommunen møtte bygningsjef Jahnsen og rådmann Broch. Sosionomene hadde hentet inn arkitekt Terje Røllheim fra Oslo Byplankontor, jurist Gunnar de Capua og overlege Anne Grieg. Røllheim mente det var urealistisk at beboerne kunne bli boende hvis Farmandsbygg fikk bygge. Bygningsjef Jahnsen mente at selv om det ville bli dyrere leiligheter, så ville ikke Farmandsbygg bygge luksus-leiligheter selv om de kanskje ikke kunne klare seg innenfor Husbanken lånerammer. Fylkesreguleringsarkitekt Thorkildsen mente at Fjerdingens kvalitet som boområde ville bli sterkt svekket hvis Farmandsbyggs parkeringshusplaner også skulle dekke byens sentrumsbehov. Fjerding-beboerne var først og fremst opptatt av om Farmandsbygg ville la seg stanse av f.eks. enkeltbeboere som ikke ville selge, - eller om det da ville bli ekspropriasjon. De hadde lenge følt at bomiljøet ble presset ved at sosial-klienter ble plassert i de husene kommunen hadde kjøpt for riving. Men at alternativet til sosial-klienter skulle bli å være parkeringshus for hele byen, likte de dårlig.

Den 26.6.73 ble så Fjerdingen Velforening stiftet. I foreningens protokoll står det at "årsaken var hovedsakelig for å få et samarbeide med myndighetene pga den reguleringsplan disse har satt fram som i det vesentlige tvinger beboerne ut av Fjærdingen og at beboerne får sine eiendommer - leiligheter sanert. 41 beboere var tilstede. Møtet valgte Arvid Langerud til formann og Sverre Gjersøe til sekretær.På første styremøte ble det sendt protestskriv til miljødepartementet mot "det av A.S. Farmandsbyggs i samarbeid med Tønsberg Kommune planlagte parkeringshus i området Farmandsveien, Reidar Sendemannsgate, Hertug Guthormsgate, Peder Lagmandsgate med plass til 828 biler i boligstrøket". Senere ble det vedtatt å ta kontakt med Loraas og Åse Frostad Fasting.

Bilde
Faksimile av Tønsbergs Blad
23. juli 1974.
Avisene fant mye godt stoff i Fjerdingen. Det var nye styremøter, møter med kommunen og Farmandsbygg, beboermøter nesten hver uke i 1973-1974. Så mye avisskriverier var det at et av styremedlemmene foreslo at "vi kunne forsøke å få inn (møte-)annonsene gratis, i det avisene får så mye godt stoff av Velforeningen." I "Vestfold" var det Turid Veber som dekket saken. Hun sto på velforeningen og sosionomenes side, til ergrelse for mange som syntes Vestfold ga en skjev dekning av saken. Også ukebladet Aktuell hadde høsten 1973 et oppslag om Fjerdingen. Det ga imidlertid støtet til et ekstraordinært velforenings-årsmøte hvor deler av styret forlot møtet. I det nye styret ble Arvid Langerud gjenvalgt som formann, et verv han innehadde i over ti år. Ingrid Hestetun som i dag er "veteran" som fortsatt aktiv i foreningen, ble ny nestformann.

Helt fram til ut i 1975 fortsatte regulering av Fjerdingen å være et betent område. 1. oktober 1975 hadde velforeningen åpent møte om gjenoppbyggingen av kvartalet til A.S. Farmandsbygg, der husene nå var revet. Byggeplanene var nå redusert til kvartalet mellom Farmannsveien, Hertug Guttormsgate, Birkebeinergata og Peder Lagmannsgate. Nå var politiet kommet inn som ny leietaker sammen med 46 leiligheter samtidig som parkeringshus-delen var kraftig redusert. I 1976 kom forslag til regulering av nordre Fjerdingen, det vil si området omkring Frelsesarmeens Vernehjem, der det var planlagt en 4. etasjes blokk. Vel-foreningen protesterte på nytt. Velforeningen følte at de fikk liten respons på sine mange brev. Likevel skjer det noe, og på årsmøtet i 1977 refereres det at "Emil Christensen sa med glede at det allerede var blitt en mer menneskelig atmosfære og forståelse for Fjerdingens beboeres problemer". Da Farmandsbygg står ferdig i 1978 blir hele Vel-styret invitert til åpningen og etterfølgende festmiddag på Hotel Klubben. 27 september samme år kan vel-formann Langerud ønske spesielt velkommen vel-ets nye medlemmer i Farmandsbygg. I 1979 ville Farmandsbygg sanere Farmannsveien 10-12-14 for nybygg. Vel-et gikk inn for rehabilitering - som også ble vedtatt i bystyret. Samtidig kom reguleringsplan 2 som innebar sanering av bebyggelse overfor Hertug Guttormsgate og bygging av 7 nye hus. Nå var vinden snudd så mye at de husene som ble bygd der, senere er blitt gjenstand for premiering for god byggeskikk tilpasset et gammelt miljø. Dette innvarslet en ny tid for Fjerdingen. I 1982 solgte kommunen Hertug Guttormsgate 2 på betingelser om rehabilitering i stedet for å gå inn for riving som først var planen.

Fjerdingen i dag

Bilde
Fjerdingen i dag.
I dag framstår Fjerdingen som et variert boligmiljø men fortsatt preget av intim trehusbebyggelse. De aller fleste av de eldre husene har gjennomgått total restaurering. Det bor mange eldre mennesker i strøket, men også etterhvert mange barnefamilier. Fra 1970-tallet har befolkningen økt fra 250 innbyggere i 1972 til 315 i 1990. Det finnes få villahager å gjemme seg bort i, så mye av det sosiale livet foregår på gatene. Der leker barna hvis de ikke bruker uteområdet i den nye kommunale barnehagen i Reidar Sendemannsgate, klatrer i Slottsfjellet eller spiller ball på håndballbanen ved Slottsfjellskolen. Beboerne er opptatt av å beholde Fjerdingen som et trygt bo-miljø så tett innpå resten av by-sentrum. Hovedutfordringene i årene framover blir derfor å beholde og styrke en variert alderssammensetning og en boligstruktur som også gir rom for familier. Sin vilje til å verne nærmiljøet viste Velforeningen i 1990 da de organiserte vellykkete "Natteravn-patruljer" i nærmiljøet og i Slottsfjellområdet og stoppet presset av narkomane og øl-drikkende ungdom som hadde begynt å ta i bruk friområdene.


Navigasjonsknapper