Fjerdingen : innhold
Navigasjonsknapper

Gatenavn i Fjerdingen

Navnene Fjerdingen og Forstaden blir f.eks. hos Tønsberg-historikeren Oscar Albert Johnsen brukt litt om hverandre som betegnelse på forskjellige områder og på samme område. Fjerding-navnet finner vi også i andre byer. Trolig kan det være slik at Fjerdingen var navnet på jordene øst for Slottsfjellet, og at navnet kommer av den skatte-skyld som byborgerne betalte for jordene, f.eks. en fjerdedels tønne havre. Ellers ble ofte kjøpsteder inndelt i fjerdedeler, før rodesystemet ble innført. Forstaden var så navnet på bydelen som vokste fram øst for fjellet og spredte seg utover Fjerding-jordene. Forstaden-navnet finner vi i gatenavnene helt til 1903.

Når vi i dag snakker om Fjerdingen oppfatter nok de fleste beboerne, at vi snakker om et område avgrenset av Fylkesmuseet i nord, Slottsfjellsterrassene i sør, Farmannsveien i øst og Slottsfjellet i vest. Innen dette området er gatesystemet bevart stort sett slik det var da bydelen vokste fram.
I 1767 ble samtlige gårder i Tønsberg taksert. Det var da 25 gater i Tønsberg. Fra en åpen plass mellom Nordbyen 2 og Storgaten 58 gikk Kokegaten, som aldri ble opparbeidet, oppover skråningen mot Slottsfjellet. Nærmest en fortsettelse av denne gata var Slotsbjergstrædet. Denne gata ble siden delt i Nordre, vestre- og østre Slottsbjergstrædet. Østre Slottsbjergstrædet ble senere Baglergata - den eneste Fjerding-gata vi støter på i 1767. I gatefortegnelsen fra 1847 finner vi imidlertid de fleste gatene som vi i dag kjenner i Fjerdingen. Forstaden ble brukt som navn på landeveien inn til byen. I 1882 ble Forstad-gata delt i Farmannsveien og Grev Wedelsgate, men navnet fortsatte altså i bydelen. Parallellt med Forstaden/Farmannsveien gikk Forstadens Mellemgate (Hertug Guttormsgate fra 1903) fra Jarlsberg-jordene i nord til Forstadens Søndre Tvergate (Reidar Sendemannsgate 1903). Østre gate (Blancas gate 1903) gikk fra Tallak (uttales Tælæk) til Frikirken hvor Kongegata, And. Madsensgate og Tollbodgata løper sammen. Forstadens Nordre Tvergate (Birkebeinergata) og Søndre Tvergate (Reidar Sendemannsgate 1903) gikk tvers over fra Blancas gate til Farmannsveien. Mellom 1882 og 1886 kom Peder Lagmannsgate til - navnet på gata fra Tallak parallellt med Birkebeinergata.

I 1901 satte formannskapet ned en gatenavn-komite som skulle sette navn på nye gater som var kommet til, samt vurdere navnene på eksisterende gater. Komiteen gjorde et grundig arbeid hvor de delte byen opp i 3 avsnitt: 1. Berget 2. Tunet og 3. Løkkene. Omkring berget ville de samle de gamle historiske navnene. På tunet, dvs. området omkring torget, ønsket man å beholde de gamle navnene samt å ta opp noen navn som var glemt. På løkkene - Knapløkka, Gunnarsbø, sykehusløkkene, jernbaneløkka - ville man bruke moderne navn. Om Forstaden skriver komiteen:"De nuværende navne har ingen nævneværdig Ælde, er tungvindte, lidet velklingende, tildels endog misvisende og benyttes kun undtagelsesvis i den daglige Tale, der har "Fjerdingen" som Fællesnavn på hele Bydelen.Da denne støder lige op til Slotsbjerget, bør Gaderne bære navne, der knytter seg til Byen og "Berget"". Forslagene fra komiteen ble i stor grad omarbeidet. Komiteen ville kalle Peder Lagmannsgate Lagabøtersgate, samt at de ville ha med Dronning Eufemia som var Håkon dem femtes dronning. Ridderstien ville de kalle Birkebeinerbakken og på Teglhagen skulle Dronning Blancas hage ligge. De gatenavnene som bystyret til slutt vedtok i 1903 er imidlertid de gatenavnene som fortsatt gjelder i Fjerdingen. Med tiden er det ofte slik at vi glemmer hva gatenavnene egentlig betyr. Det er som guttungen som spurte hvorfor det heter "Slåssfjellet" og som fikk til svar at "det er sikkert fordi dem slåss så fært deroppe".

Ride, ride ranke - hesten heter Blanke

Det er mange av gatenavnene i Tønsberg som er oppkalt etter historiske personer. Men de er nesten bare menn. Et av unntakene - og det første - er Blanca av Namur. I dagligtale heter gata bare Blancasgate. Først i et formannskapsmøte høsten 1951 fikk Blanca dronningtittelen knyttet til navnet.

Opprinnelig gikk gata parallellt med Hertug Guttormsgate. I dag er det den delen av Blancasgate som går øst-vest opp fra Hertug Guttormsgate, som er mest kjent. Det trange smuget med de idylliske husene er et av de mest brukte fotomotivene fra Fjerdingen.

Dronning Blanca - eller Blanca av Namur - var datter av Grev Johan av Namur og Maria av Artois som var beslektet med det franske kongehus og det luxemburgske keiserhus. Foreldrene hennes ble gift i 1313, Blanca var fjerde barn, født mellom 1315 og 1320.

Sommeren 1334 sendte den unge kong Magnus et stort følge på frierferd til den jevnaldrende Blanca. Magnus var dattersønn av Håkon 5. som var siste skudd på kongestammen etter Harald Hårfagre. Han hadde giftet seg med Ingebjørg, datter av den svenske hertug Erik. Magnus var bare 3 år gammel da han ble konge over Norge og Sverige. Han fikk etterhvert ikke noe særlig godt sykte, men ble beskrevet både som lettsindig, ødsel og usedelig. Han hadde kjøpt Skåne for 34.000 mark sølv og var i stadig pengenød. Han kunne behøve et rikt gifte, og selv om Namur var et lite grevskap, så var det rikt.

Da ekteskapet var avtalt ga Maria av Artois sin datter et rikt utstyr. Hun kjøpte bl.a. utstyr i Paris. Hun ble sendt avgårde med en hel flåte skip. Året etter kom følget til Tunsberghus hvor kong Magnus ventet. Bryllupet sto høsten 1335 med stor stas og prakt på Tunsberghus. Det var gjester fra fyrstehusene i Europa, og mot å gi bort en gård i Borgarsyssel, fikk kongen låne bordservise fra Nonneseter kloster i Oslo. Og Blanca fikk en storslått morgengave - nemlig hele Tunsberghus med Tunsberg fehirdsle.

Det ble sagt om Blanca at hun var usedvanlig vakker, klok og elskelig. Kanskje var det tungt for den unge Kong Magnus å følge sin kones ønske om - etter råd fra den senere hellige Birgitte - kjønnslig avholdenhet. Kanskje hadde det en helt annen bakgrunn at kongen og dronningen bestemte seg for å leve som bror og søster. Magnus hadde tilnavnet Smek som kommer av å klappe, smeke og kjæle. Det ble ofte brukt om homofile. Arvefølgen krevde sitt, men det var først i 1339 at Blanca fødte sitt første barn - Erik som allerede tidlig var bestemt til å bli svensk konge. Året etter kom Haakon som var utsett til norsk tronfølger.

Norske stormenn tvang fram at Håkon fikk kongenavn fra fødselen og at han skulle overta riksstyret straks han ble myndig. Den tidligere kong Magnus skulle styre fra Viken i Norge til Venern i Sverige. Men svenske stormenn oppfordret kong Erik av Sverige til opprør mot foreldrene. Det ble sagt at Kong Erik oppførte seg overmodig mot Gud og Kirken, slik at det derfor ikke var til å undre seg over at kongen, hans dronning og hele hans familie ble de første ofrene for en epidemi av barnekopper som rammet Sverige i 1359 da Erik bare var 20 år. Andre ville ha det til at kongen var død av gift og at det var Blanca som sto bak.

Etter sønnen Eriks død bodde Blanca fast på Tunsberghus hvor hun styrte de områdene hun hadde fått av Magnus i morgengave. Tre måneder etter at sønnen Håkon hadde giftet seg med danske Valdemar Atterdags datter Margrethe, døde Blanca i ensomhet høsten 1363. Den gang så rike Blanca fra Namur etterlot seg ikke så mye, kun noen duker som bar preg av "ofte å ha vært på bordet" , sengelinneder som "ofte hadde vært i sengen" og noen slitte kjoler.

Guttorm som ikke var hertug

I dagligtale blir også Hertug Guttormsgate et for langt navn, slik at gata er like kjent som Guttegata.

Utenom Tønsberg er det ikke mange som kjenner til Hertug Guttorm, og når sannheten skal fram så viser det seg at han slett ikke var hertug heller.

De første skriftlige opptegnelser om Tønsberg som by forteller om hendelser rett etter slaget i Hafsrfjord i 872. Snorre forteller at Harald Hårfagre innsatte sin morbror, Guttorm den rådspake i Tønsberg som landvernmann for hele Viken. I soga om Harald Haarfagre står det at Guttorm var hertug over hæren (hertogi fyrir lidinu). Eldre historikere har ment at denne tittelen tilsvarte adelstittelen hertug, men det er mer trolig at navnet skal tolkes som hærfører eller fører. I allefall er alle enige om at Skule Bårdsson var den første hertug i Norge. Og han var hertug fra 1237 til 1240.

Om Guttorm fortelles det at han oftest satt i Tunsberg , hvis han da ikke var ute å kjempet mot de tallrike vikingeskarene som søkte mot byen. Guttorm var fosterfar for Haralds sønn Guttorm som etterfulgte ham som "hertug" over Tunsberg. Haraldssønnen Guttorm ble drept mens han for i viking.

Bjørn oppkalt etter Farmannshaugen

Som barn spurte vi for moro: Hvoffor kan'ke jeg svi grøten når Farmann svei`n ? Og Farmannsveien skal ganske riktig være oppkalt etter Farmann med Bjørn som fornavn. Men nå spørs det likevel om ikke det er slik at Bjørn faktisk var oppkalt etter Farmannshaugen.

Det vi vet er i allefall at da Guttorm var død, ble han etterfulgt av en annen sønn av Harald Hårfagre, nemlig Bjørn Farmann. Det ble senere sagt at han skulle ligge begravet i Farmannshaugen på Jarlsberg Hovedgård. Da haugen ble utgravd av professor A.W.Brøgger i 1917-18, viste det seg at den var tom. Det er heller ingen grunn til å tro at det noen gang ble begravet noen i haugen. Mer trolig er det - i følge professor Brøgger - at tilnavnet Farmand er noe Snorre har funnet på, fordi Snorre kjente til haugen som ble kalt Farmannshaugen. Tilnavnet Farmann skal henspeile på at Bjørn var kjøpmann. Han regjerte på Sem eller Sæheim (nåværende Jarlsberg hovedgård), og i følge Snorre var moren Svanhild, datter av kong Eystein på Opplandene. Mange kilder kjenner til Bjørn og broren Eirik Blodøks, men det er bare Snorre som kan gi oss detaljene om deres siste møte: Eirik kom tilbake fra vikingtokt og krevde å få utbetalt av Bjørn de skattene han hadde krevd inn og som skulle sendes til faren, Harald Hårfagre. Det ble en krangel om dette, som endte med at Eirik fulgte Bjørn hjem til Sem, omringet huset og drepte broren. Dette må ha foregått på slutten av Haralds regjeringstid, etter år 900. Gjennom sønnen Gudrød ble Bjørn stamfar til Olav den Hellige.

Reidar Sendemann

Tverrgata som går opp til Slottsfjellskolen og Fjerdingen barnehage, er oppkalt etter Reidar Sendemann.

Reidar Sendemann var ved siden av Kong Sverre, hovedpersonen i de kanskje mest dramatiske begivenhetene som har funnet sted i Tønsberg og på Slottsfjellet.

På slutten av 1100-tallet var Reidar Sendemann i tjeneste hos de bysantiske keiserne og ble sendt til Norden for å verve krigere. Kong Sverre ga han tillatelse til dette, men i stedet slo Reidar seg i lag med biskop Nikolas Arnessøn og reiste Baglerpartiet på Haløre marked i Skåne. Reidar Sendemann ble en av baglerpartiets fornemste høvdinger.

I Tunsberg hadde bymennene gjort opprør mot kong Sverre i år 1200. Baglerne gjorde derfor Tunsberg til sitt hovedsete. Her satt Reidar Sendemann i 1201 da kong Sverre ankom ved Mariemesse-tid , omkring 8. september. Sverre var fast besluttet på å jage baglerne fra Slottsfjellet - eller å sulte dem ut. Beleiringen varte i 20 uker. På fjellet hadde de ikke hatt annet til julekost enn rep av sel og hvalross som de hugg i stykker og kokte. Mot slutten var det flere baglere som løp ned til Sverres folk og fikk grid. I midten av januar sendte også Reidar Sendemann bud til Sverre, om at han ville komme ned fra fjellet og heller finne døden for våpnene, enn å dø av sult. Men, sa Reidar, han var også villig til å ta i mot tilbud om grid. Slik gikk det til tross for at mange av Kong Sverres folk murret.

Beleiringen hadde ikke bare tatt på baglerne, men også birkebeinerne. Reidar lå lenge syk og det fortelles at Kong Sverre gjorde sitt beste for å helbrede han. Derimot ble Sverre selv syk og døde, mens Reidar forble baglerhøvding takket være at Håkon, Sverres sønn, inngikk forlik med baglerne etter farens død. I 1210 dro Reidar på pilgrimsferd, gikk i den romerske keisers tjeneste og døde i Konstantinopel i 1214.


Navigasjonsknapper