 
|
Storbrann i Fjerdingen og gjenoppbyggingen[ Klikk her for å se et kart over Fjerdingen fra 1904 ] Natten mellom 14.og 15. april 1881 brant store deler av Fjerdingen ned til grunnen. 22 av bydelens litt over 40 hus gikk opp i flammer. Brannen oppsto på matrikkelnr. 310 - nå Farmannsveien 16 - litt før klokka ni om kvelden. Huset var eid av "Morgenbladets kasserer" O. Waalmann. Det var en 2 etasjes hjørnebygning av tømmer, med 4 leiligheter. Både fra Farmannsveien og fra gårdsrommet var det inngang til de to leilighetene i første etasje. Der bodde styrmand Johan Andersen med kone og fire små barn. I den andre leiligheten bodde frøken Tilla Tufte som hadde flyttet dagen før brannen, men som hadde etterlatt seg alle eiendelene sine. Til annen etasje var det to trapper fra Birkebeinergata og fra gårdsrommet opp til en åpen svalgang. Der bodde skredder Root med kone og 3 barn, samt garver Waalmann med kone og to voksne døtre. Root hadde to rom, kjøkken og soverom med hver sin inngang fra svalgangen. Waalmanns hadde tre rom og kjøkken med inngang til kjøkkenet og til døtrenes soverom fra svalgangen. Om kvelden den 14 april satt skredder Root med noen venner på kjøkkenet. Plutselig blir det banket i veggen til dem. Waalmann-døtrene roper brann. Root springer inn i Waalmann-døtrenes soverom der det var fyr i "overhænget på Frøknernes sengested". Sammen med Root kom også et par karer som var på besøk hos ham. De forsøkte å slukke brannen, men da de lot døra mot svalgangen stå åpen, kom det en vindpust som gjorde at ilden slo opp i taket og på et øyeblikk satte fyr på hele rommet. De kunne ikke gjøre annet enn å rømme. Brannen var også blitt oppdaget av nabokona i huset overfor - nåværende Birkebeinergata 2. Nabokona hadde aldri vært inne hos Waalmanns, men fra sitt vindu kunne hun se inn i rommet til døtrene når døra sto åpen. Hun så et lysglimt som hun umulig kunne tro var fra en lampe. I det hun banket i veggen til sin leieboer, var plutselig rommet i lys lue. Brannen ble altså oppdaget helt i starten, men spredde seg med eksplosiv kraft. Til Birkebeinergata 2 spredde den seg via en klessnor med lakner fra Waalmanns kjøkken. Skredder Root som ikke var forsikret, hadde nok med å få ut barna og deretter prøve å berge noe av innboet ved hjelp av en stige fra Farmannsvegen. Det var bare da folk som kom til, truet med å ta bort stigen, at Root og kone ga opp og selv klatret ut. Etter en stund ble det avfyrt brannskudd fra Slottsfjellet. Det tok litt tid, for kanonene sto i et innelåst rom som bare vekterne hadde nøkkel til. Husene til garver Wilhelmsen og bakermester Larsen - hvor Thorstensen bakeri drives videre i samme lokaler i dag - ble reddet. Husene var den gang bare på en etasje, men er siden bygget på til 2 etasjer. Huset i mellom Waalmanns og baker Larsen - garver Hvams gård - ble revet for å hindre ilden i å spre seg. Det reddet deler av kvartalet. Men likevel slo flammene over Hertug Guttormsgate og spredde seg vestover og sydover slik at mange av husene oppover i bakken mot Slottsfjellet kom i brann. Den 4. april hadde by-ingeniøren stengt vannforsyningen til byen, fordi vann-reservene var for små i tilfelle av brann. Til alt hell hadde vannstanden steget godt på de ti dagene før brannen. Under brannen ble drikkevannsforsyningen stengt av. Det betød at til tross for en frossen vannledning, hadde man ganske god tilgang på vann. Hele 90.000 kubikk-fot vann gikk med til slokkingsarbeidet. Allerede etter et par timer var brannen under kontroll. Det viser imidlertid bare hvor eksplosivt brannen spredde seg. Garver Waalmann var i Christiania da brannen brøt ut. Waalmanns døtre hadde kommet til huset kort før brannen startet. De sto ifølge Root og de andre som var først ved brannen, i døra til soverommet og vred seg i hendene i fortvilelse. Da ilden spredde seg var det ingen som hadde tid til å tenke på dem som var voksne og friske mennesker. Først dagen etter ble de savnet, og da brannruinen var blitt tilstrekkelig kald til at den kunne undersøkes, ble restene av de tre funnet. Politiforhøret konkluderte ikke med noen brannårsak. Naboen hadde sett at det ikke var noen hengelampe i taket i soverommet til søstrene, men at det bare var en løs lampe. Sannsynligvis har de tent lys når de kom hjem, og lampen har veltet eller eksplodert. I perioden rundt brannen finner vi artikler i Tønsbergs Blad om nyoppdagelser når det gjelder eksplosjonsfare i petroleumslamper, samtidig som det fra enkelte ble reist krav om at parafinlamper bare burde finnes som hengelamper eller faste vegg-lamper. 22 små og overbefolkede hus ble ødelagt. Brannen startet altså i Farmannsveien 16 og spredde seg sørover til og med Farmannsveien 10. Vestover brant husene til Birkebeinergata og Hertug Guttormsgate omtrent bort til nåværende nr. 16 mot sør og omtrent til inngangen til Farmannsbygg mot nord. Mellom 250 og 300 mennesker ble husville. Det skulle tilsi at det bodde over 10 mennesker i hvert av husene som ble ødelagt. Den samlede forsikringssummen var på 56.000 kr. Rett nok var husene i Fjerdingen kanskje små og dårlige og lavt taksert fra før. Men det er likevel ingen tvil om at mange led store tap som følge av manglende eller dårlig forsikring. Likevel ble de fleste husene bygget opp igjen i løpet av få år, da både større og bedre, men i stor grad med nye eiere. Fra før brannen var de fleste husene i Fjerdingen på en etasje. Selv om gatestrukturen er den samme i dag som før brannen, var bebyggelsen atskillig tettere og gatene trangere med flere smug mellom husene. I Tunsbergeren blir det da også skrevet i et innlegg i dagene etter brannen at den må få konsekvenser for både vanntilførselen til byen og regler for framtidig bebyggelse:
"Det er vel sandsynlig at de nu nedbrændte Huse ikke ville have styrtet sammen med en saa livsfarlig Hast, om Byggemaaden havde været noget solidere og Smugene ikke fuldt saa trange." Den viktigste lærdommen av brannen var likevel i følge Tunsbergeren, "at man nu vil have indsæt Nødvendigheden av at erhverve et vel opøvet og fuldt diciplineret Brandmandskab, forsynet med tidsmæssige redskaber. Et godt opøvet og vel udrustet Brandkorps paa en 10 a 12 Mand vilde formentlig under sidste Brand have kunnet udrette ulige meget mere end den sammenstimlede hob, der for størstedelen stod rådvild om hvordan Sagen skulde gribes an." Brannslukkingsutstyret som byen disponerte var gammeldags og lite effektivt. Byen disponerte 2 håndsprøyter og 5 større sprøyter i tillegg til 19 brannseil. Hovedsprøyten var innkjøpt i London for innsamlede midler i 1794. Sprøytene ble trukket fram til brannstedet for hånd. Vann til slokking ble kjørt i store kar fra Brannbrønngata - nåværende Møllergata - og øst fra karene ned i sprøytene med seilduks- spann. Det var over 60 år siden forrige storbrann i byen, da 12 gårder strøk med. Organiseringen av brannvernet stammet fra 1790-åra. Borgerne var forpliktet til å gå brann og politivakter. Ved brann ble det varslet med kanonskudd fra Slottsfjellet. Det fantes ikke noe fast, profesjonellt brannkorps, men et frivillig borgerlig brannkorps som talte 500 mann. Av disse var 160 i vannkorpset, de som skulle være ansvarlig for å skaffe vann nok til slukkingen. Av de 500 var det bare 15 som hadde fått trening i slukningsarbeid, - de var de eneste som fikk betalt ved frammøte. Først med reisningen av den nye brannstasjonen på Torget fikk byen et brannkorps med fast døgnvakt fra branntårnet på stasjonen. Den 17. august 1881 fattet bystyret - formænd og repræsentanter - endelig vedtak om eksproprieringer i "Anledning Reguleringen af det i Forstaden afbrændte Strøg". Flere matrikkelnumre ble strøket og tillagt andre. Det gjelder matrikkelnr. 326 og 335 som var nedre og øvre del av krysset Hertug Guttormsgate/ Birkebeinergata, m.nr. 309 som nå er Birkebeinergatas nedre del. I tillegg ble det fradelt tomt fra m.nr. 357 som nå er Birkebeinergata 2, samt nåværende Hertug Guttormsgate 30. Formålet med reguleringen "udvidelse av Forstadens nordre Tværgade" (altså nåværende Birkebeinergata) og forlengelse av Forstadens Mellemgade (nåværende Hertug Guttormsgate som da sluttet ved nr. 30 ) Peder Åhlin, eier av det som nå er hertug Guttormsgate 16, fikk erstatning fordi han ved gateutvidelsen måtte rive ned en grunnmur som var brukelig til å bygge på. Gjenreisingen av Fjerdingen skjedde raskt sammen med ny ekspansjon nordover. Allerede et par år etter brannen får Fjerdingen en ny tverrgate, nåværende Peder Lagmannsgate. Utover regulering av utvidet gate, var det nok ikke mye kontroll med nybyggingen. som i følge rådmann Theodor Brochs saksforelegg i forbindelse med reguleringsplanen i 1972, gjorde at Fjerdingen ble et strøk uten arkitektoniske verdier. Stadsingeniøren skriver i sine budsjettkommentarer for 1882 når det gjelder "Veivæsenets vedligehold":
"Forstadens Nordre Tværgade maa efter den stedfundne Udvidelse av Gaden sættes i Stand. Kjørebanen macadamiseres i 20 fods Bredde." En skulle tro at brannen i Fjerdingen ville sette store spor etter seg hos Fattigkommisjonen. Men det er ikke tilfelle. Av de som eide grunn og som var dårlig forsikret, kan en anta at branntomta likevel hadde en verdi som ga dem mulighet til å klare seg et annet sted - eventuelt som leieboere - ved å selge tomta. At tomtene ikke var uten interesse ser vi av at vognmann Lars Hansen Lørte som måtte se hele sin eiendom utlagt til nytt kryss, nektet å flytte fra Fjerdingen. Formannskapet tilbød han ny tomt på Tomteløkka, men Lørte mente at han ville bli "brødholden" ved å bo så avsides. Og "Formandskabet indrømmer, at det ikke er heldigt for en Mand, der som Lars Hansen driver Vognmandsnæring, at bo for meget afsides." Av de nesten 300 som ble husløse av brannen, var imidlertid fåtallet huseiere. Mange var leietakere som hadde lite å miste. I fattigkommissionens papirer finner vi dokumenter om de som var "sindsyge", "idiotiske", syke og uføre, - eller som hadde mistet forsørger. Ikke sjelden finner vi kombinasjoner av alt dette - da gjerne i form av en syk mor med små barn hvor mannen har forsvunnet til sjøs eller til Amerika. Men friske og arbeidsføre mennesker finner vi ikke i fattigkommisjonens papirer - selv om de måtte ha mistet alt de eide i brann. Sålenge man ikke mistet arbeidsevnen, var det nok ikke så vanskelig å skaffe seg et krypinn et annet sted. Men det er klart at Fjerdingen-brannen førte til trange tider for mange. Et eksempel er brev fra Emanuel Eriksen til fattigkommissionen datert 1. november 1881, der han ber om 50 til 60 kroner året i oppfostringsbidrag for "drengen Marius". Han skriver at "drengen har været hos mig fra fødselen af og har Moderen indtil for 2 Aar siden betalt et lidet aarligt Bidrag- , nu skal hun være reist til Amerika. Da jeg i Foraaret var saa uheldig ved Ildebrand i Fjerdingen at miste næsten Alt, hvad jeg eiede af Husgeraad, ser jeg meg ude af Stand til at have Drengen uden betalning." Eriksen mener at guttens far er i en slik stilling at han burde kunne betale. Guttens mor var tjenestejente, men faren var skipskaptein. Faren svarer imidlertid i brev fra Kronstad i Russland hvor han har tatt stilling som skipsmegler at "jeg aldeles ikke vedkjender Marius som min søn. Vedkommende Pige holdt saa atsige aabent Taffel, saa der er nok overflod av Fadere." Megleren mente at moren hadde utpekt han som far fordi han best kunne betale, og "deri tog hun hellerikke feil, thi for ikke at have Ubehageligheder og gjentagne Mindelser om Historien, betalte jeg hende i nogle Terminer engang for alle en sum af speciedaler 300." Nå mente han saken var oppgjort og at han hverken hadde moralske eller juridiske forpliktelser overfor gutten. Når fattigkommissionen vedtar å gi en understøttelse på 50 kr. kan man jo spørre om det var faren eller sønnen de hjalp mest. Gutten var dengang ni år gammel, og vi finner han igjen på listene fra fattigkommisjonen noen år framover til han blir konfirmert.
I 1830 ble grunnskolen i Tønsberg delt i en borgerskole for by-borgernes barn og en almueskole for de øvrige. Fra 1857 holdt almueskolen til i Anders Madsensgate. Oppslutningen om skolen var naturlig nok ikke så stor blant almuebarna. Skolen kom i tillegg til arbeid og andre plikter de måtte utføre. 25% fravær ble regnet som lite. Så kom imidlertid Engebret Hougen som lærer til Tønsberg. Han sto for nye pedagogiske ideer og vilje til satsing også på almuebarnas utdannelse. I løpet av 1870-åra sank fraværet til 8-9% og i 1890 var det bare litt over 4 %. Befolkningsveksten i byen gjorde at man trengte en ny skole. Engebret Hougen ville bygge på tomten etter det nedbrendte amt-sykehuset, men skolekommissionen var skeptisk. Tomta lå for nær Middelskolen. Det er nettopp derfor den bør bygges der, sa Hougen. Når man så besluttet seg for tomta på Slottsfjellets østside, var det for å sikre seg at almuebarna ble holdt på avstand fra middelskole-elevene. I 1882 vedtok Bystyret byggingen av skolen som i dag er kaldt Slottsfjellskolen. I likhet med da skolen ble nedlagt hundre år senere, var det grundig forutgående diskusjon om framtidig elevtall. For almueskolen var dette i 1882 527.
|
