Fjerdingen : innhold
Navigasjonsknapper

Fjerdingen i manns minne

Fra århundre-skiftet til annen verdenskrig

Fjerdingen er ikke et sted hvor folk fører slektstavler tilbake over generasjoner. Offentlige dokumenter som f.eks. tinglyste skjøter viser at det ofte var skifte i eiendomsforholdene. I tillegg var det mange utleieboliger. Blant vanlige arbeidsfolk som har utgjort innbyggerne i Fjerdingen, var det vanlig at folk flyttet ofte. Man byttet leilighet etter som familien vokste - eller ettsom det var gode eller dårlige tider, arbeidsløshet eller nok å gjøre. Slik kan det virke som om halve Tønsberg en eller annen gang har bodd i Fjerdingen. I tillegg var det stor inn- og utflytting til Tønsberg. I 1930 var det bare 42% av innbyggerne i byen som var født der.

Fra litt før århundreskiftet og framover, blir løkkene i Tønsberg bebygd. Det kommer villa-bebyggelse på Knaps Løkke, Byfogdløkken, sykehusløkkene osv. Mye av kommunens virksomhet konsentrerer seg om å legge til rette for dette. Det er ikke bare privat boligbygging, men også boligbygging i kommunal regi eller med garanti fra kommunen.

Bilde
Gategutter
Å bo i Fjerdingen var heller ikke noe man gikk rundt å skrøt av. Blant mange Tønsbergensere var Fjerdingen et område man ikke gikk gjennom etter at det ble mørkt. Men blant de som har bodd og som har vokst opp i Fjerdingen kan man spore en kjærlighet til strøket og til de mange fargerike innbyggerne. Oppnavnene sier noe om et miljø som var tøft men romslig: Det var Rullharva, Blinde-Minna, Skælken, John Ballongen, Sverre Kjempa og Nelly Døden. Når eldre folk forteller får husene gjerne navn etter de som bodde der - som f.eks. Abila-huset, etter "hu med gull-øreringane - der hvor Hilmar og Hilma som dreiv med høner bodde i bakgårn."

Folk livnærte seg som bygningsarbeidere, kommunearbeidere, sjøfolk. Om vinteren var det vanlig at mannfolka gikk ledige - da sto de gjerne å fiska på isen eller var på jernbanen og måkte snø. Ble det altfor dårlig kunne man få "mat i kurven" hos Johan Henrik Christiansen på Løkka. Ingen i Fjerdingen sier noe vondt om Christiansen- familien som alltid har hatt et eget øye for Fjerdingen og "aldri utnytta arbesfolk." Når ungene likevel var på epleslang på Løkka, var det ikke så mye for eplenes skyld, som for spenningen. Christiansen-familien flyttet til Farmandsveien i 1876 og har bodd der siden.

Det var mye småindustri og håndverkere i Fjerdingen. Kjente produkter er f.eks. Havfallens lærsmøring. I Dronning Blancasgate 3 ble det laget skråtobakk og i et annet hus satt Mina Johansen og Inga Sundman i årene før annen verdenskrig og lagde konfektposer og annet hjemmearbeid fra papirindustrien. Det var salmakere og skomaker, og likkistesnekker Rølander.Det var kaffebrenneri, og i Bye-gården var det mekanisk industri fra 1930- årene. I Gjersøe-gården var det trevare-fabrikk. Vognmann og Billig-Bil - en slags drosje - var det og i årene før krigen. I Hertug Guttormsgate 5 - Rullegården - var det maskinrulle i kjelleren. Det kostet 10 øre pr. time å få rullet tøy. For kvinnene kunne det bli inntekter ved å vaske stryke-tøy for andre. Sophie som var gift med svenske skomaker Lindquist i bakgården i nr 3 gjorde det. Ellers var det sydamer som fru Forsmo i Farmannsveien.

Bilde
Ved vannposten.
I 1938 viser ligningsprokollen for Hertug Guttormsgate skattbar inntekt for 25 arbeidere, 6 fagarbeidere, 6 bygningsarbeidere, 11 sjømenn og 8 håndverkere. I tillegg var det kaffebrenner, kjøpmann, drosjeeier, en lastebileier, en hvalfanger, en annonse-akvisitør i Vestfold Arbeiderblad, en forretningsfører i Samorganisasjonen, en kontormann, en ekspeditør og to læregutter. Blant kvinnene var det to nåtlersker ved skofabrikken Nasko, 6 rengjøringshjelper, 5 arbeidersker, to sydamer ,en kontordame og en "kontrolldame ved Tønsberg Automatkafe". Arbeiderne var hovedsakelig ansatt ved Sølvvarefabrikken og Kaldnes. På Kaldnes var det ansatt både naglelanger, dikker og dreier. Inntekten for en ufaglært kunne ligge på noe i overkant av 2000 kr. i året, mens en faglært arbeider som f.eks. en klinker kunne tjene 2.500 kr. Blant sjøfolkene var det jungmenn, matroser, fyrbøtere, kokk og stuerter. Her var det stor lønnsforskjell fra matrosens 1.850 i året til fyrbøterens 3.400 og stuertens 3.950 kr.

Ble man arbeidsledig måtte man gå den tunge veien til fattigstyret om ikke familien kunne hjelpe. I et brev til Tønsberg fattigstyre skriver en dame i Farmannsveien i 1934:

"Undertegnede tillater sig herved og ansøke fattigstyre om de ikke var mulig at min bror og hans datter som bor hos mig om han kunne få lit til hjelp til hus. Han har nu vert arbneidsledig i snart 4 år og han kan få ingen ting få og gjøre. Han har havt 9 og 10 kr. uken efter som dem har funnet for godt, men ingen ting til losji. Og klær de har jeg forsøkt og skaffe på beste måte av gammelt. Barne er 9 år. Hun går jo på skolen så hun maa jo ha klær helt og rent, men de har jo gått ut over mig av de som jeg skulle ha at leve av.""Men grunnen til at jeg ansøker om dette er at jeg ikke lenger kan fortsette og bo i den leiligheten som jeg nu har, for den er ikke skikket til menneskebolig lenger. Og jeg vil ikke at barne skal dele min skjebne for jeg er nemmelig blit helseløs her i dette huset. Det har jo ikke vert andet end et malerverksted. Her er sådan trekke fra vindue og dører. Og gulv for det er jo sjul under. Jeg har nu bod her i 25 år og hvad jeg har kostet ut til brensel og til doktor og medesin de kunne jeg ha kjøbt mig en gård for, men når man ingen ting har saa er det ikke saa greit, hus til 20 kr. månten de gror jo ikke på trær i allefall."

Brevet ble fra fattigstyret sendt Tønsberg Helseråd hvor Stadslægen foretok inspeksjon. Han uttaler at "Dører og vinduer er gisne. Om leiligheten i det hele i hygienisk henseende har sine mangler, saa står den dog fuldt paa høide med en række leiligheter her i byen."

I Hertug Guttormsgate var det tre kolonialer. I nr 3 drev Marcus Johansen butikk til han gikk konkurs og begynte å selge fisk på brygga. De fleste handla på bok og det var ikke alltid like lett å få inn pengene. Men butikken ble drevet videre av Marcus bror Steffen og senere av Henry og Walter Fusdahl. Nå holder Biringvads kortevare- butikk til i samme lokale . I nr 17 drev Rolf Henriksen kolonial på et rom på ca 12 kvadratmeter , og i nr 25 hvor nå politihuset ligger, drev Reidar Kjeldsen sin butikk. I tillegg var det kolonial i Farmannsveien 5 og 37. Butikken til Marcus Johansen hadde bevilling til "smaasalg av alkoholsvagt øl" det såkalte landsølet. (1919) Men i 1940 finner vi alle på liste over butikker med salgsrettighet for øl. I Farmannsveien drev en tidligere trise på rutebåten Jarlsberg, Hagmanns Cafe. I 1916 søkte A. Johannesen om rett til skjænking av øl i Hertug Guttormsgate 11. Men han var den eneste som fikk avslag.

Bilde
Fjerdingen 1955.
Melkebutikk var det ved Danakleiva. Sunnhetskommisjonen forbø salg av melk i kolonialer som f.eks. også solgte parafin. Var det ellers noe man trengte så var det de som solgte på gauk i Fjerdingen - i forbudstida med smuglervarer, seinere Polvarer eller hjemmelaget som ble solgt videre. Men det var ikke slik at alkohol var noe stort problem blant de fleste beboerne. Blant ungene og ungdommene forteller Eivind Svendsen at de fleste i 30- åra da han vokste opp, var med i barnelosjen.

På ettermiddagene og kveldene satt folk gjerne på steintrappene utafor husene og pratet. Ungene hadde det moro med å leke "boksen går", sangleker eller fordrev tida med å erte hverandre eller andre. Eller man kunne sitte - som Erling Dittmann - i Farmannsvegen og se på bondetrafikken inn til byen. I seine høstkvelder kunne det være moro å "file på vinduane til folk". Eller "Fjerdingsrampen" kunne ta seg en tur til Stoltenbergsparken og møte "Kjerrgårdsindianerane" til dyst. Alle som har vokst opp som barn i Fjerdingen - enten det var under første verdenskrig eller i 60-åra - forteller om heftige kamper mellom gjenger i byen. Det kunne gå virkelig hardt for seg, minnes Robert Gunnerud som forteller at de gjerne væpnet seg med lange stokker. Det var også moro å lage "fresepapir" - avispapir innsatt med ugrass-salt slik at det ble som krutt.

Under annen verdenskrig hadde man i tillegg en realistisk krigsscene med sperrebukker - spanske ryttere - oppsatt på Slottsfjellet. Barn var det nok av i Fjerdingen. Karl Olsen - født og oppvokst i Fjerdingen - fortalte at han en dag hadde forvillet seg ut gjennom en takluke. Der ble han liggende en hel dag, - ingen savnet han før mørket kom. Det lå fem-seks unger i hver barnevogn i Fjerdingen, påsto han. Hvem savnet vel en gutteradd da?

Ellers var det et aktivt idrettsmiljø blant guttene i Fjerdingen i mellomkrigstida. De sto i Tønsberg-Kameratene, de fleste i bryter-gruppa, men noen drev og med boksing. Der bestyrer-boligen til Fylkesmuseet ligger nå, hadde guttene laget fotball-bane med skikkelige mål. I 30-åra hadde Fjerdingen sogar eget fotballlag, "Glimt Fjerdingen". Etter krigen kom idrettsklubben Baglerne.

Om vinteren var det hoppbakke fra gjerdet ved Slottsfjellskolen ned til jernbanens vannbasseng med unnarenn ned Peder Lagmannsgate. Dump-i-hælvete ble den kalt, i følge Eivind Svendsen. Dumpa fylte de opp med gamle juletrær og denslags. De aller modigste, som Tormod Reine som hadde hoppski, kunne hoppe i bakken på Tælæk. Der gikk hoppet rett ut over ringmuren.

Ellers kunne man ake i tverrgatene ned til Farmannsveien. Det var ikke lov og Arne Hafallen forteller at de satte ut vakter for å se etter politi som kunne beslaglegge ake-utstyret. Det var ikke så mange biler å kollidere med den gangen. Men 5. juledag 1928 gikk det galt med Eivind Svendsen. Han og kameraten, Harry Lusa (Han var TKs letteste bokser, såkalt lusevekt !) sto øverst i Birkebeinergata med hver sin nye spark. Harrys spark het Lyn og Eivinds het Fram og de to diskuterte hvem som var raskest. Harrys var raskest, og drosjebilen i Farmannsveien rakk akkurat å svinge unna , men bare for å treffe Eivind som kom rett etter. Da bar det til sykehuset med brukket bein. Dit var også Eivinds far på veg. Han sto i Arbeidernes Mannskor og skulle ha opptreden på sykehuset.

De fleste ungene gikk på Frelsesarmeens søndagsskole. Men det var nok ikke alle av guttene som var fast med, men heller kom når det ble fristet med julekake. Helgene ble brukt på Tallak. Der var det mye koseligere før seterkafeen kom, mener mange. Da hadde folk med kaffe sjøl. Det hendte nok at den kaffen var sterkere enn den som i dag serveres på Seterkafeen. Men - en full mann er ikke farlig, han kan du dytte over ende, - var holdningen. Mødrene hadde med håndarbeid og mannfolka spilte kort. St. Hansaften var det alltid fest på Tallak - det var et samlingssted for Fjerdingen-folket. I tillegg var det fester på Slottsfjellet. 17. mai-feiringen foregikk i mange år der. Siden hadde f.eks. Tønsberg Typografiske Forening fast Olsok-fest på Slottsfjellet. Ungene tjente penger på tomflasker. Arne Hafallen forteller at de fikk 25 øre for en tom spritdunk som de solgte til fargehandleren. De som festet på Slottsfjellet holdt på til de som sovnet. Når de våknet var oftest både penger og kvinnfolk borte!

På forsommeren kom det i mellomkrigstida, omreisende musikanter fra Danmark eller Tyskland. De spilte i gårdene for betaling som folk kasta ut av vinduene. Det kunne det bli en spontan fest av - som dengang Janna i uthuset i Guttegata 4 fikk seg en dram og dansa på stalltaket til Henriksen i nr 2, forteller Marit Bakke. Arne Hafallen forteller at det også kom lirekassemann med apekatt.

Mange i Fjerdingen hadde en pram liggende i Nordbyen. Der gikk det også an å leie båt. Ungene stjal seg til noen tømmerstokker som de spikra honved på, forteller Robert Gunnerud. Det ble fine flåter som en kunne dra til Tjuholmen på tur med. Der var det til og med en liten sandstrand. Ellers ble det turer til Ramberg hvor de bada fra "Ballane". De fiska krabber og blåskjell og kokte, og av og til overnatta de i små pyramidetelt. Det ble gjerne slik at Fjerdingen-folk dro sammen på tur.

Fjerdingen var kanskje kjent for å være et dårlig strøk, sier Robert Gunnerud som er tredje generasjons Fjerdingen-innbygger. -Det var et arbeiderstrøk. Ungene skulle være noen ordentlige tøffinger. Men det var samhold, mener Gunnerud som tror det kom av at de fleste hadde det de trengte, men ingen hadde for mye.

Først i 1950 kom vannklosettene til Fjerdingen, men fortsatt i 1970 var det flest utedoer. Opprinnelig var det utedoer hvor avfallet ble brukt til gjødsel hos hver enkelt gårdeier . Senere kom systemet med Wallanders dunker, det vil si lukkede bøtter som regelmessig ble hentet av renholdsverket. Dunkene ble tømt og rengjort, først for hånd, senere ved maskin. Avfallet solgte kommunen som gjødsel. I 1904 var det kommet et privat frivillig renovasjonsselskap. Gaterenholdet var imidlertid fremdeles huseiernes ansvar, og i 1910 ble det vedtatt å innføre den kommunale, tvungne renovasjonen. I 1914 er byingeniøren opptatt av å få kloakkledning fra hjørnet Peder lagmannsgate/ Farmannsvegen da det nå "gaar en aapen grøft, som fører kloakkvandet fra Fjerdingen" ned til Eckersbergsgate hvor det da var kommet bebyggelse. "Især om sommeren stinker det høyst ubehagelig fra denne grøft", skriver stadsingeniøren i sine budsjettkommentarer (1914). Den første kloakkledningen i Tønsberg, ble lagt i 1869. Våren 1874 fikk stadsingeniøren i oppdrag å legge kloakk-ledning også i Forstaden.

Tønsberg fikk elektrisk strøm i 1899. Det var et privat elektrisitetsverk som produserte kraft fra gassmotorer. Abonnementstallet var 250 - omtrent like mange som hadde telefon. I 1911 ble det imidlertid gjort avtale om levering av kraft til et kommunalt e-verk, fra A.S. Skollenborg. Fra høsten 1912 var det hektisk aktivitet med å få ferdig et kommunalt fordelingsnett som skulle være ferdig høsten 1913. I 1913 var det 600 strøm-abonnenter og kommunal gatebelysning i sentrum. Men allerede 1915 var nesten alle gasslampene skiftet ut og abonnementstallet økt. Å ha lysabonnement innebar oftest en lyspære på 16 eller 20 normallys med en liten emaljeskjerm, i hvert rom, tilsammen bare noen hundre watt. I 1916 var det beregnet 44 kr. for lys i kommunens 4 leiligheter i Farmannsveien 26 som da lå under fattigvæsenet ( Mødrehjemmet) . Fattighuset i Slotsbakken hadde ennå ikke fått strøm. Etterhvert kom også kokeplater og varmeovn, men mange brukte fortsatt vedkomfyr eller gass. I 1916 var det 770 gassmålere og 1038 automatmålere i Tønsberg. Automatmålerne var vanligst i Fjerdingen. Da puttet man på 10 øre og fikk gass for det. Prisen var 13 øre pr. kubikk. De aller fleste betalte mindre enn 5 kr. måneden. Det var også de som kokte maten på parafin-beatriser, en slags primus. Tidligere ordfører Kolbjørn Hogsnes som arbeidet i Elektrisitetsverket, mener at Fjerdingen ikke var noe spesielt seint ute med å få innlagt strøm. Mange håndverkere trengte strøm, mener Hogsnes, som var med på arbeidet da Fjerdingen som det siste området i byen fikk "høyspenning" i 1940. Før det hadde strømspenningen vært på 110 volt.

Folk bodde trangt. Ofte var det nok bedre leiligheter i gårdene mot gata, enn i uthusene inne i gården. Typisk nok er Hertug Guttormsgate 11 som i dag er bolig for en familie. I mellomkrigstida var det 5 leiligheter i huset. I protokollen for Tønsberg Prisnevnd for faste eiendommer, står det etter en taksering at bebyggelsen består av en hovedbygning på 67.19 m2 og en bakgård og uthus på 32.5 m2, samt at det mellom disse to bygningene var gårdsplass med boder . Bygningen var i en og en halv etasje og inneholdt 2 leiligheter i første etasje samt to kvistværelse-leiligheter på loftet, samt en leilighet i bakgården. I tillegg forteller folk at det har bodd mennesker i kjelleren med jordgulv også. I Kjær-gården - Hertug Guttormsgate 4 - var det fire leiligheter før huset ble restaurert, i tillegg til en mor med to sønner som bodde i uthuset, husker Robert Gunnerud.

Det var i deler av Nordbyen, Tollbodgata, øverst i Slagenveien, Svend Foyns Arbeiderboliger og i Fjerdingen man fant de trangeste boforholdene i Tønsberg i 30-40-åra.

I 1926 skriver doktor Onsum i Tønsbergs Blad at "sundhetstilstanden blir bedre og bedre for hvert år." Det hadde vært flere år uten store epidemier og heller ikke flere tuberkuløse enn vanlig. Tuberkolosen var fattigmannssjuka som i stor grad hang sammen med boforholdene, noe man også merket i Fjerdingen. Mot slutten av 1918 herjet spanskesyken med over dobbelt så mange dødsfall som vanlig. Anna Thuve som er vokst opp i Hertug Guttormsgate 3, forteller at moren hennes akkurat hadde rukket å sy ferdig konfirmasjonsklær til Annas eldste bror, da hun døde. Det var så mange som døde at malingen på likkista som ble levert fra likkistesnekkeren i Slottsfjellsbakken, ikke hadde rukket å tørke. Annas far - Morten Christian Olsen, fikk hele dressen tilsølt med hvitfarge da kista skulle bukseres opp trappa til andre etasje. Morten Olsen satt lenge i både bystyre og formannskap. Han hadde kaffebrenneri og gikk med snipp og sløyfe, og var en mann mange i Fjerdingen gikk til for å få hjelp til å skrive brev og søknader som ble undertegnet "med påholden penn". Det var en tøff oppgave Anna Thuve som sikkert mange andre i denne tida, måtte ta på seg som husmor for faren og mindreårige søsken.


Navigasjonsknapper