Fjerdingen : innhold
Navigasjonsknapper

De eldste tider i Fjerdingen

Hvor langt kan vi føre Fjerdingens historie tilbake? Det er det gjerne arkeologene som kan gi et svar på. Og det har vært arkeologiske utgravinger i Fjerdingen, men dessverre var det ingen stor fortid som ble avslørt. I 1922 drev Tønsberg kommune nødsarbeide med utviding av idrettsplassen på Slottsfjellskolen. Man fant da så interessante saker at borgermester Rørholt varslet Oldsaksamlingen. De kunne avsløre at her lå Slottsfjellets søppeldynge. Beinrester og østers ble bare tippet utfor borgmuren og ned i - Fjerdingen!

Bilde
Utgravinger under Slottsfjellet.

I middelalderen gikk strandlinjen i Tønsberg rett i nedkant av den nåværende Storgata. Derfra har bosettningen spredd seg oppover og utover. Torget lå der det nå ligger og byens øvre avgrensing var Efra stræti - nåværende Øvre Langgate. Den bymessige bebyggelsen hører imidlertid til tida etter år 1000. Det nåværende Fjerdingen eksisterte ikke som navn. Området lå utenfor byen, men var endel av byborgernes marker.

Den Røde hane - brann - var byborgernes store skrekk i middelalderen. På 1200-tallet brant store deler av byen. Dette førte til oppretting av et vektersystem. Vekterne skulle dels utføre politioppgaver og varsle om brann. Vekternes rute var beskrevet i Byloven. Fra den vet vi at det var bebyggelse som må ha ligget i Fjerdingen helt oppunder fjellet som dannet det nordligste punktet på vekterruta. Vekterne skulle gå "upp til smidiu buda " - opp til Smedbodene.

Frykten for brann gjorde at håndverkerne og andre som kunne representere en ildsfare, måtte drive utenfor byen.

Fra gamle dokumenter omtales Bardagardr i 1300 og 1302 og vi vet at den eksisterte allerede på Magnus Lagabøters tid. Overfor denne gården lå Kartarahusin og Smiebodene, og mot øst Bardabastua. Alle disse gårdene kan vi med litt velvilje si med har ligget i det som nå kalles Fjerdingen.

Kartarahusin nevnes i dokumentet om Tønsbergs byprivilegier fra 1362. Navnet regner en med kommer fra kart=arbeidsvogn. Det tyder på at det er snakk om et hjulmakerverksted. Smidjubudir - smedbodene - omtales i et brev fra 1343 - "Smydia budurenna a Vollumum uppi" Smedbodene oppe på vollene.

Også badstuene representerte en brannfare. Overfor Kartarahusin og Smiebodene og mot øst, lå Bardabastufua som visstnok tilhørte Bardagardr.Det har vært en offentlig badstue, som ga gode inntekter. Det viser det faktum at kirken var så interesserte i å overta og drive badstuer. Badstuene var gjerne kombinert med både vertshus og bordell som bigeskjeft. I en tid hvor karbad og dusj var helt ukjent, må badstuene ha hatt en stor betydning for hygienen og folkehelsa - helt til den tid kom da badstuene ble den fremste kilde for spredning av kjønnsykdommene som var kommet til Europa fra Amerika. De fleste badstuene ble derfor stengt på 1500-tallet. Bybebyggelsen Forstaden kommer ikke før på siste del av 1700-tallet og første del av 1800-tallet. I 1767 eksisterte ikke Forstaden eller Fjerdingen som bydel. Området var praktisk talt ubebygget og var jorder for byens borgere.

I 1790-årene og seinere var det stor søkning etter tomter i Forstaden. Søknaden ble sendt til Byfogden som sendte dem til "byens formenn" som avgjorde saken hvis de var enige. Prinsippet var at det skulle gis byggegrunn til innfødte folk av handels, skipper og håndverkerklassen, mens søknaden skulle avslås hvis den gjalt vanlige arbeidere, særlig hvis de var utenbys folk. Dette gjalt selv om de hadde fast arbeide i byen, fordi man var redde for at de seinere likevel skulle falle byen til byrde. I 1798 ble det bygget en offentlig bygning i Fjerdingen, et såkalt Konsumpsjonshus. Det var en liten 6-laftet en-etasjes bygning som ble oppført av tollinspektør David von Ely på vegne av Generaltollkammeret.

Etter branntakstprotokokollene fra 1807 var antallet hus og gårder i Tønsberg 256 inkludert de offentlige bygningene, men uten kirkene. Det er en økning fra 1767 på over 40 nye hus i Tønsberg. Det vil si at det i virkeligheten var bygd atskillig flere hus da noen hus hadde forfalt og gått ut av matrikkelen, mens andre har blitt bygget opp på nytt. Ikke færre enn 42 av gårdene lå da i 1807 i Forstaden.Men i denne nye bydelen var det for det meste små hus på et eller to rom.

Sidebygninger eller uthus fantes vanligvis ikke, høyst et lite vedskur. Branntakstverdiene svinger mellom 40 og 250 riksdaler og bare 3 hus i Fjerdingen hadde i 1807 takst på over 800 riksdaler som ellers kunne være verdien av et ellers beskjedent borgerhjem.

De små husene ble kalt Fjerdingstuer. I det gamle Christiania fant en dette navnet igjen i Fjerdingens gate på Vaterland, som var det gamle navnet på Christian Kroghs gate.

Forstaden var en bydel preget av håndverkere. Grunnen til det var den samme som i Middelalderen - at yrker som krevde omgang med ild som f.eks. smeder, skulle ligge utenom bysentrum. I tillegg var det naturlig nok mange som satt dårlig i det økonomisk som f.eks. dagarbeidere, som bosatte seg i Forstaden hvor det vel var rimeligere å bo enn inne i byen.

Ser vi på folketellingen fra 1801 er det registrert 154 innbyggere med stort og smått i Forstaden. Forsørgernes yrker er som følger:

  • 1 person (logerende) med kongelig pensjon som inspektør
  • 1 kjøpmann
  • 1 som "lever av sine midler"
  • 24 dagarbeidere
  • 1 tollskriver
  • 3 skomaker
  • 4 sjøfarende
  • 2 på "fattigkassa"
  • 1 hattemaker
  • 1 arbeider
  • 1 mekler
  • 1 hjulmaker
  • 3 almisselemmer som "lever av folkets gavmildhet"
  • 1 murermester
  • 1 fisker
  • 1 maler
  • 1 husarbeider
  • 2 snekkere
  • 1 med "husnæring"
  • 1 vekter

I 1815 hadde byen bare 1490 innbyggere totalt. 89 hadde borgerbrev, det vil si at de var kjøpmenn, høkere, skippere, håndverkermestere. Det var 187 mannlige arbeidere og 226 kvinner - de fleste tjenestepiker. Noen egentlig arbeiderklasse fantes det ennå ikke. 56 var registrert som fattige - derav 43 kvinner. Sjømennene talte 111.

Mot midten av 1800-tallet ble det flere håndverkere i Fjerdingen. Det var snekkere, dreiere, bødkere, hjulmakere og gullsmeder. Skomakersvenner som var i tjeneste hos mestere ellers i byen, drev "utenhuskondition". Dvs. at de arbeidet hjemme hos seg selv i Fjerdingen. Det var flere garverier, blant annet Abraham Wilhelmsen - faren til stifteren av rederiet Wilh. Wilhelmsen. I. C. Larsens bakerforretning åpnet i Farmannsveien 13.

Brennevinet var et stort problem for mange, mens andre tjente penger på det. I slutten av oktober 1841 sto Valborg Berg fra Fjerdingen, tiltalt for tyveri av 6 speciedaler og noen småmynter fra en reisende mann. Lars Larsen Bakkejord fra Kongsberg hadde tatt losji en natt hos Valborg. I følge han sjøl var han "noget beskjenket og tillige syg". Han hadde lagt seg på en sofa, da han merket at vertinnen kom og tok en tobakksrull og pengeboka ut av buksa hans. Da han ba henne å "lade saadant fare", kastet hun pengeboka fra seg - men uten penger - og løp ut på kjøkkenet. Hun var rasende, så han våget ikke følge etter. Det var ingen tilstede utenom Valborg og Lars og en annen mann - Erik Svendsen - som lå i en seng. Men han var så full at han ikke fikk med seg noe. På kjøkkenet satt en venninne av Valborg og Valborgs barn. I retten fikk Valborg støtte fra venninnen, barna og Erik Svendsen, i at hun ikke hadde stjålet noe. Erik var "trolovet" med Valborg i den betydning at han "søkte seng med henne, når han var i byen". Hun hadde nylig avtjent 2 måneders tukthusstraff for heleri for søsteren sin som fikk 3 år for tyveri. På grunn av at hennes tidligere levned bestyrket riktigheten av anklagen, ble hun dømt til å betale saksomkostninger, til tross for at hun ble frikjent på grunn av mangel på bevis.

Bilde
Fjerdingen fotografert i 1868

Byen vokser - vannproblemer

Ved folketellingen i 1865 var folketallet i Tønsberg nådd 4541, og det var en dobling fra midten av 1840-årene.

Etterhvert som byens befolkning økte, var vannforsyningen et av de problemene som oppsto. Byen hadde 10 offentlige brønner i 1850. I Møllegata fantes Øvre og Nedre Brandbrønd som var forsynt med pumpeinnretninger. Det var store brønner, men i tørre tider ble de lukket. I Fjerdingen ble det i 1800 utgravd en brønn som sto under brannvesenets myndighet, men som folk også kunne få hente vann i. Det var beboerne selv som under ledelse av "byens formenn" på egen bekostning gravde en 15 fot dyp og 12 fot bred brønn. den var tømret fra bunnen til 2-3 fot over bakken og forsynt med jordtak. Det var også flere private brønner i Fjerdingen, men likevel var Fjerdingen værre stilt enn resten av byen. Kommunestyret vedtok derfor 31. august 1846 å grave to nye brønner i Fjerdingen. Når også dette var for lite, måtte folk dra til Kjelleolla under Jarlsberg som særlig Fjerdingen- innbyggerne brukte til klesvask.

I 1852 fikk byen sin første vannledning fra St. Peders olle. Det var en tre-toms treledning som snart ble for liten. I 1872 sto byens nye vannverk klart, bl.a. takket være et rente- og avdragsfritt lån fra Tønsberg Sparebank. En rørlegger fra Christiania overbeviste formannskapet om at vannledningen fra Sootedammen , burde føres over byløkkene ned til Fjerdingen. Da det nye vannverket sto ferdig ble de fleste offentlige grønnene eller vannkarene stengt. I stedet ble det opprettet tre offentlige betalingsposter for vann, bl.a. på en åpen plass i Hertug Guttormsgate. Betalingspostene ble selvfølgelig anlagt i de bydelene hvor innbyggerne ikke hadde råd til å legge vannet inn i huset. Litt underlig er det da at Forstaden tidlig fikk gatebelysning. I 1845 kom byens første gatelykt på torget. I 1848 fikk Forstaden sin første gasslykt.

[ Klikk her for å se et kart over Fjerdingen fra 1868 ]


Navigasjonsknapper