|
Hans A. Hauge: HENÆR-senterets evaluering av Aksjonsprogrammet barn og helse i Vestfold | Copyright © 1999 forfatteren |
8.Sammenligning av erfaringene på innsatsområdene
Dette kapittelet forsøker å trekke ut de viktigste erfaringene fra utviklingsprosjektene på hvert av de fem innsatsområdene Aksjonsprogrammet barn og helse har støttet i Vestfold. Hensikten med denne sammenligningen, eller om man vil sammenstillingen, er ikke å vurdere hvilket av dem som har fungert «best» i en eller annen absolutt forstand. En slik tilnærming ville falle på egen urimelighet fordi utviklingsprosjektene har hatt ulike målsettinger, ressursmessige rammer, oppgaver og situasjoner de har forholdt seg til. En type prosjekt kan gi gode resultater i visse situasjoner, for så å være uegnet i andre. Derimot er det interessant å dokumentere forutsetninger og fremgangsmåter ved utvikling av vellykket utviklingsarbeid, for på den måten å bidra til erfaringsoverføring til andre i lignende situasjoner. Dette kapittelet følger opp nummer to av de førende spørsmålene gjengitt i kapittel 1.3, nemlig «Hva kjennetegner utviklingsprosjektene sett under ett?». Svarene på dette spørsmålet er interessante i seg selv, fordi de dokumenterer det mangfold av begrunnelser, mål, organisering, arbeidsmåter og resultater helsefremmende tiltak for barn og unge kan omfatte. I flere sammenhenger synes det som om det primært er fantasien som setter grenser. Svarene på det andre førende spørsmålet er imidlertid også forberedende til å ta i tu med spørsmål 3, nemlig «Hvilke arbeidsmåter er egnet for å fremme involvering av barn og unge, foreldre og relevante profesjonsgrupper i utviklingsprosesser?». Dette er evalueringens eneste vurderende spørsmål (se kapittelavsnitt 2.1), men heller ikke svarene på dette spørsmålet skal forstås som utdeling av ris og ros. Også med dette spørsmålet er det sentrale å trekke fram konstruktive erfaringer, som kan ha overføringsverdi. Til dette formålet skal den normative standarden presentert i kapittel 2.3 brukes. De første fem kapittelavsnittene konstaterer forskjeller og likheter mellom utviklingsprosjektene, langs de fem dimensjonene som har vært gjennomløpende i kapitlene 3 til og med 7. Det sjette avsnittet gir tentative svar på det vurderende spørsmålet om egnethet i forhold til involvering av brukere. Her vises det også til aktuelle utviklingslinjer i mer teoretisk anlagte arbeider om valg av strategier i helsefremmende arbeid med barn og unge. Det er viktig å merke seg at klassifiseringene av de fem utviklingsprosjektene i dette kapittelet er mer markante enn det strengt tatt er grunnlag for. Det betyr at visse forskjeller mellom prosjektene er rendyrket, for å få tydeliggjøre generelle poenger. Det skal også understrekes at de fem dimensjonene utviklingsprosjektene analyseres etter, ikke er klart avgrensede fra hverandre, men mest fungerer som tankefigurer for sortering av erfaringer. 8.1 Bakgrunner for oppstart av prosjektene I kapittel 1 ble det vist til at aksjonsprogrammet skulle støtte eksisterende prosjekter og utviklingsarbeid, for å bidra til erfaringsoverføring fra vellykket helsefremmende arbeid med barn og unge. Denne intensjonen ble oppfylt, all støtte ble gitt til gående prosjekter eller til videreføringer av tiltak innen innsatsområdene. Det er selvfølgelig store variasjoner mellom de konkrete bakgrunner for oppstart av utviklingsprosjektene aksjonsprogrammet har støttet. Imidlertid er likhetene mye mer slående enn forskjellene. Alle prosjektene har det til felles at de er etablert på innsatsområder hvor det har vært satset over lengre tid, og hvor det er vanskelig å spore et konkret opphav. Inngående spørsmål om dette gir gjerne svar som at «det var noen i det og det miljøet som tok et initiativ», eller enda mer ullent: «dette har jo vært et satsingsområde fra sentrale myndigheter lenge». Prosjektene har imidlertid også det til felles at det er enkeltpersoner som står sentralt i satsingen, og som innehar en betydelig del av den kompetanse som er bygget opp. Dette medfører en ikke ubetydelig sårbarhet i forhold til å sikre videreføring på innsatsområdene, og det viser til det kritiske spørsmålet om hvordan kompetansen skal ivaretas. Dette blir enda mer prekært når en tar hensyn til at enkeltpersonene det er snakk om, ofte har lite tid til å systematisere og formidle sine erfaringer. I så måte er aksjonsprogrammet et høyst kjærkomment tiltak, som har bidratt blant annet til en rekke rapporter og enkelte artikler. Spørsmålet om sikring av utviklet kompetanse tas opp igjen i kapittel 8. Et annet fellestrekk er at aksjonsprogrammet har hatt liten innflytelse på utformingen av de prosjektene som har fått støtte. Det var da heller aldri en intensjon med programmet at det skulle forme prosjektene i en bestemt retning, men det er viktig å merke seg dette, fordi det anskueliggjør hvordan kun fem prosjekter kan representere et stort og frodig mangfold med hensyn til helsefremmende arbeid for barn og unge. 8.2 Mål og visjoner Det har vært varierende bruk av detaljerte målstrukturer i prosjektene, det vil si et bestemt hovedmål og derav avledede delmål og resultatmål. Dette skyldes imidlertid ikke fravær av mål, snarere det motsatte. På enkelte av innsatsområdene har det vært listet opp en rekke mål som langt på vei er flettet inn i hverandre. Dette gjelder spesielt «Forebygging av skoleulykker» og «Larviksmodellen», som er de prosjektene som sterkest har vektlagt en breddestrategi, med innsats fra ulike aktører og institusjoner. Med flere aktører involvert er det problematisk å operere med et hovedmål, for hver aktørgruppe vil typisk ha spesifikke mål de ønsker å realisere. Det er da langt mer relevant å samarbeide ut fra en visjon. En visjon er vagere enn en målstruktur, men også lettere å skape oppslutning om. Det å arbeide med en visjon som fremste samordnings- og styringsmekanisme utelukker imidlertid ikke at en også kan benytte målstrukturer. En kan faktisk som Ole Brumm si ja takk til begge deler, både visjon som middel til å skape oppslutning, og målstrukturer for å realisere egne mål. Poenget er imidlertid at målstrukturer på samarbeidsnivå binder ulike aktører på uhensiktsmessige måter. Derimot vil målstrukturer for hver av samarbeidspartnerne, være høyst relevant. Det er rimelig at hver enkelt part i et samarbeid vurderer om samarbeidet tjener de mål parten ønsker å realisere, og til dette er målformuleringer og målstrukturer tjenlig. Utfordringene blir å utforme målene slik at de er komplementære til de andre samarbeidspartenes mål. Dette gjør også samarbeidet mer «ærlig», ved at det kontinuerlig foregår vurderinger av belastninger opp mot fordeler ved samarbeidet. Med andre ord er målstrukturer viktige for å sikre effektivitet i samarbeidet. Det er i så måte typisk at «Forebygging av skoleulykker» og «Larviksmodellen» således har mange mål, og til dels ulikartede mål. Det er også typisk at disse prosjektene også endrer seg over tid, simpelthen fordi ambisjonene med dem ikke er klart avgrenset på forhånd. De tre andre prosjektene, «Helsesøsterveiledning i Vestfold», «Vestfoldmodellen» og «Friskvern Vestfold», har arbeidet med langt klarere, men også mer avgrensede målformuleringer. Det førstnevnte prosjektet hadde som blant annet mål å gi tilbud om veiledning til alle helsesøstre i fylket, og å utvikle en modell for veiledning av helsesøstre. Begge disse, og andre avgrensede mål ble nådd. Til grunn for «Friskvern Vestfold» sin satsing lå en målsetting om å utarbeide en bredt tilgjengelig oversikt over alle mosjons- og friskvernstilbud i fylket. Alle de her beskrevne (resultat)målene hadde det til felles at de var avgrensede, og at de ble nådd. Prosjektene må derfor karakteriseres som vellykkede. Det samme kan vi ikke uten videre si om de to førstnevnte prosjektene som opererte med visjoner om «trygt og utfordrende skolemiljø» og «godt inneklima for alle barn». De viser til oppgaver som i og for seg aldri kan regnes som avgrensede eller avsluttede, men som krever kontinuerlig innsats og utviklingsarbeid. En direkte sammenligning av de to typene prosjekter er av den grunn lite givende. Det er mer givende å se dem som eksempler på to ulike tilnærminger til helsefremmende arbeid med barn og unge, hvor begge har sine fordeler og ulemper. Dette er et forhold som tas opp igjen også senere i kapittelet. 8.3 Forankring og organisering av prosjektene Av de fem utviklingsprosjektene var det kun et som helt og holdent var forankret og organisert hos Fylkeslegen i Vestfold, nemlig «Vestfoldmodellen», som kartla mattilbudet i fylket og utviklet en veileder til ungdomsskoler som ønsker å starte opp eller utvide eksisterende mattilbud. Selve arbeidet ble imidlertid utført eksternt, prosjektleder var ikke ansatt hos Fylkeslegen. Også «Forebygging av skoleulykker» hadde formelt forankring hos Fylkeslegen, men det meste av arbeidet knyttet til organisering ble gjennomført innen Tjøme kommune. De øvrige tre prosjektene var forankret henholdsvis hos Statens helsetilsyn, Friskvern Vestfold og Larvik kommune. For de tre sistnevnte prosjektene har den viktigste delen av organiseringen vært håndtert uten direkte involvering fra Fylkeslegen, bortsett fra representasjon i referansegrupper. Det har ikke vært mulig innen rammene av evalueringsprosjektet å se nærmere på organiseringen hos Fylkeslegens eksterne samarbeidspartnerne, men det er usikkert om dette ville gitt utdypet forståelse av prosjektforløpene. Dette fordi organiseringen var klart tilpasset realiseringen av bestemte mål, som kartlegging og utarbeiding av dokumenter. Det som derimot er mer interessant, er at det også her er en viktig forskjell mellom «Forebygging av skoleulykker» og «Vestfoldmodellen» på den ene siden, og de tre øvrige prosjektene på den annen. De to førstnevnte prosjektene er organisert med langt flere interesser representert, det tverrsektorielle er et markant trekk ved organiseringen. Det er selvfølgelig fordeler med at mange er involvert, blant annet øker det sannsynligheten for at man tar nødvendig helhetshensyn før man iverksetter konkrete tiltak, og det øker sannsynligheten for "knoppskyting", altså utvikling av nye tiltak. På den annen side stiller det større krav til koordinering, og organiseringen kan fort bli noe "flytende", ved at interessenter slutter eller kommer til underveis. Med en slik grovinndeling i to hovedtyper av prosjektorganiseringer, er det lett å tilsløre at det er viktige forskjeller med hensyn til organisering mellom de tre prosjektene som ikke er så bredt organisert. "Friskvern Vestfold" har hatt mange i arbeid med å utvikle aktivitetskatalog med tilnærmet komplett oversikt over mosjons- og friskvernsaktiviteter i fylket. Det er gjennomført et stort registreringsarbeid som har krevd mye koordineringsvirksomhet. "Helsesøsterveiledning i Vestfold" har vært organisert på en annen måte, med prosjektleder som sentral i tre grupper (styringsgruppe, referansegruppe, arbeidsgruppe) tilknyttet prosjektet. Selv om prosjektet langt på veg ble gjennomført av en person, ble organiseringen vurdert som hensiktsmessig, fordi de ulike gruppene fungerte som arenaer for refleksjon om prosjektforløpet. Prosjektlederen hadde også nettverk og forankringspunkter utenfor prosjektet. Så var ikke tilfelle i "Vestfoldmodellen", hvor prosjektlederen hadde svært liten støttestruktur. Hun ble stående mye alene, og opplevde det som en belastning. En sannsynlig følge av mangel på støttestruktur, eller om man vil nettverk, var at arbeidet ble mindre kjent for nøkkelpersoner og brukere enn det ellers ville vært. Det er selvfølgelig vanskelig å trekke generelle slutninger på bakgrunn av disse eksemplene, men sannsynligvis er det slik at selv en meget begrenset støttestruktur vil være svært gunstig for "enpersons-prosjekter". Det er to viktige grunner til dette. For det første bidrar det til å redusere usikkerhet om prosjektforløpet gjennom felles refleksjon, og for det andre bidrar det til å gjøre resultatene av arbeidet kjent i langt flere sammenhenger. 8.4 Arbeidsmåter i utviklingsprosjektene Med hensyn til arbeidsmåter i prosjektene, er ikke inndelingen mellom "Forebygging av skoleulykker" og "Larviksmodellen" på den ene siden, og de tre øvrige prosjektene på den annen side, like tydelig. Det kommer av at "Helsesøsterveiledning i Vestfold", i likhet med de to førstnevnte prosjektene, har brukt mange arbeidsmåter med klar vekt på kvalitative tilnærminger til brukerinvolvering. På den annen side har "Friskvern Vestfold" og "Vestfoldmodellen" hovedsakelig brukt kartleggingsmetodikk, med sterkere vekt på kvantifisering (tallfesting) i presentasjonen av resultatene. Det er verdt å merke seg at alle prosjektene gjør bruk av en kombinasjon av kvalitative og kvantitative tilnærminger til målene de arbeider med. Dette må forstås som positivt, fordi det øker sannsynligheten for at en kommer på sporet av interessante sammenhenger med hensyn til helsefremmende arbeid for barn og unge. I denne sammenhengen skal imidlertid forskjellene mellom grad av metodemangfold og brukerinvolvering vektlegges. Erfaringene fra aksjonsprogrammet i Vestfold tyder på at prosjekter som vektlegger direkte brukerinvolvering, også bruker et større omfang av arbeidsmåter (metoder) i utviklingsarbeidet. Dette er godt mulig en følge av at målene for prosjektene er mer prosessorienterte, og det i langt større utstrekning foregår en runddans mellom forståelse - bruk av metoder for å utvikle ny forståelse - ny forståelse - bruk av metoder for å utvikle, og så videre. Valg av arbeidsmåter styres i slike prosjekter mye av hva som er for hånden, hva som er mulig der og da. I motsetning til dette er det i prosjekter som "Friskvern Vestfold" og "Vestfoldmodellen" brukt anerkjente og godt etablerte fremgangsmåter for å nå et mer konkret resultatmål, her kartlegging av bestemte forekomster. Prosjektet "Helsesøsterveiledning i Vestfold" kommer tydeligst i en mellomposisjon her, ved at dette prosjektet både har vektlagt kvalitative tilnærminger til brukerorientering (gruppeveiledning, informasjonsspredning, prosessevaluering), og vektlagt et klart resultatmål, nemlig en modell for veiledning av helsesøstre. Med dette skulle det også være klart at forskjeller i metodemangfold og brukerinvolvering, også har sin bakgrunn i ulike mål med prosjektene. 8.5 Resultater og videreføring av utviklingsprosjektene Et fellestrekk ved alle prosjektene er at de er dokumentert skriftlig på et eller flere vis, hovedsakelig gjennom rapporter og praktiske modeller for endrings- og utviklingsarbeid. En viktig målsetting med aksjonsprogrammet kan derfor sies å være oppfylt. Mye av dokumentasjonen ville nok skjedd også uten medvirkning fra programmet, men ikke i et slikt omfang som nå er tilfelle. De mest interessante forskjellene mellom prosjektene går her i forhold til videreføring. Alle innsatsområdene prosjektene har jobbet innenfor satses det videre på, men måtene er her til dels svært forskjellige. For prosjektene "Helsesøsterveiledning i Vestfold", "Friskvern Vestfold" og "Vestfoldmodellen", er det slik at resultatene legger til rette for videreføring innen hver sine områder. Imidlertid er selve videreføringen uavhengig av de konkrete prosjektene som er gjennomført. Det konkrete arbeidet som lå til grunn for utviklingen av veiledningsmodell for helsesøstre, aktivitetskatalog for fylket, og modell for etablering av mattilbud i skolen, er avsluttet. På den annen side har både "Forebygging av skoleulykker" og "Larviksmodellen", generert nye mål som videreføres innen rammene av de eksisterende utviklingsprosjektene. Det er viktig å understreke at dette langt på veg er snakk om gradsforskjeller, i og med at satsingen innen hvert av de fem innsatsområdene fortsetter. Poenget er imidlertid at videreføringen for de to sistnevnte prosjektenes del, skjer som en følge av initiativ fra brukerne under prosjektenes gang. Disse prosjektene har således tatt vendinger som ikke kunne forutses på forhånd, for eksempel at elevene på Lindhøy skole nå involveres i planleggingen av et nytt skolebygg, eller at erfaringene med Larviksmodellen har vært så positive at det er utløst interesse for å videreføre erfaringene i kommuner forskjellige steder i landet. Det synes å være en direkte sammenheng mellom brukerinvolvering og videreføring innen innsatsområder, og det er ingen tvil om at begge prosjektene har utløst engasjement og deltagelse blant dem tiltakene er ment for, altså barn og unge, foreldre, ansatte på skolen, og relevante profesjoner. 8.6 Arbeidsmåter egnet for involvering Det tredje av de førende spørsmålene, "Hvilke arbeidsmåter er egnet for å fremme involvering av barn og unge, foreldre og relevante profesjonsgrupper i utviklingsprosesser?", vies liten plass i denne rapporten. Det er ikke uten grunn, som drøftet i kapittelavsnitt 2.1 er slike spørsmål generelt vanskelige å besvare. Det skal derfor understrekes at de svarene som her gis, må tolkes med varsomhet. Svarene er forsøkt relatert til den normative standarden som ble presisert i kapittelavsnitt 2.3, nemlig: "Arbeidsmåter hvor fagfolk legger til rette for at dem som berøres av endringsforsøk får delta med sine virkelighetsforståelser, på måter som åpner for at de kan påvirke målsettinger og forløp av endringsprosesser, og som vektlegger samarbeid om visjon sterkere enn samordning om tiltak, er egnet til å fremme reell brukerinvolvering." For den følgende drøftingen, er en sammenfatning av de fem første kapittelavsnittene hensiktsmessig: Det avtegner seg et klart mønster i figur 8.1 nedenfor, som kun brytes av at "Helsesøsterveiledning i Vestfold" la markant vekt både på brukerinvolvering og resultatmål med hensyn til arbeidsmåter. Prosjektenes bakgrunner er ikke med i figuren, fordi alle prosjektene har det til felles at opphavet er relativt uklart, og det har langt på veg vært enkeltpersoner som har gjort hoveddelen av arbeidsoppgavene. For øvrig viser figuren en sammenfatning av hovedtendenser i de fem utviklingsprosjektene, langs de fire andre dimensjonene. Figur 8.1 Sammenfatning av fire dimensjoner på de fem utviklingsprosjektene
Er det mulig å bruke resultatene gjengitt i figuren til å si noe om hvilke typer prosjekter som er mest egnet til å fremme brukerinvolvering? Det er verdt å stoppe opp her, og tenke gjennom mer generelt hva det innebærer å involvere barn og unge og andre "svake" aktører. Først avslutningsvis i dette kapittelavsnittet sammenlignes prosjektene direkte ut fra den normative standarden. Generelt om brukerinvolvering Med et skråblikk tilbake til figur 2.1 i kapittel 2, kan det med rimelighet hevdes at de ovenfra styrte tiltakene, som er den klart tyngste tradisjonen på feltet, har arbeidet ut fra en "symptomorientert" tilnærming dominert av fagfolks virkelighetsforståelse. Denne typen strategier har utvilsomt gitt gode resultater gjennom årene, kanskje spesielt innen rammene av folkehelseopplysning. Det er imidlertid god grunn til å spørre om denne typen strategier fører til reell involvering av dem tiltakene gjelder, og om det uten involvering er rimelig å forvente varige endringer på sentrale helsefremmende innsatsområder, som for eksempel bedring av rutiner knyttet til inneklima. Det kan i mange sammenhenger være formålstjenlig å skifte innstilling fra lukket til åpen. Isteden for å lukke seg om en på forhånd valgt strategi, må "ekspertene utenfra" åpne opp for dem det gjelder sine virkelighetsforståelser. Det blir et grunnleggende spørsmål hvem sine virkelighetsoppfatninger som skal ha gyldighet (Chambers 1997). Mer generelt er overgangen fra lukket til åpen tilnærming, en utdyping og presisering av begrepet "helsefremmende arbeid", hvor det essensielle er å mobilisere og støtte opp under utviklingen av aktørenes egne ressurser (se for eksempel Ottawacharteret 1986). De ulike målgruppene vil ha ulik oppfatning av et utviklingsområde, for eksempel viser erfaring at barn og unge vektlegger andre ting enn voksne. Det blir derfor et viktig anliggende at alle blir hørt på sine premisser, altså behandlet med behørig respekt. Fagfolks forståelse av et utviklingsområde blir således bare et av mange. Utfordringen blir å finne fram til felles berøringspunkter mellom målgruppenes virkelighetsforståelser. Det som i praksis ofte skjer er at de utenfra initierte tiltakene ikke treffer det nærmiljøet er opptatt av der og da, og at det må brukes mye ressurser på å flytte folks oppmerksomhet fra et forebyggingselement til et annet. For eksempel var man ved Lindhøy skole i utgangspunktet ikke spesielt opptatt av skoleulykker, men derimot svært opptatt av nødvendige investeringer på skolens lekeplass. Hvordan skulle man da gå fram for å engasjere og motivere målgruppene? På Lindhøy viste det seg at spørsmålet om hva som er det gode liv for barn opptok alle. Det felles berøringspunktet var følgelig mer visjon enn målstruktur. Når man så gikk sammen om å finne fram til mål og arbeidsmåter, ble det utløst mye kreativt engasjement som førte til forebygging av skoleulykker, men også til en ny forståelse av hvordan ulykker oppleves av barn (se kapittel 5). Det ble også et skifte i fokus fra å måle til å sammenligne. Isteden for å diskutere hva som er "best", "mye" eller "lite" ut fra en eller annen målestokk, dreide fokus mot å sammenligne virkelighetsforståelser. På Lindhøy skole fikk dette konkrete følger, ved at foreldre, lærere, skoleledelse, profesjonsgrupper og politikere diskuterte utviklingsoppgaver ut fra barns tegninger om sine beste skoleminner. Ved å sammenligne virkelighetsforståelser ut fra et felles ønske om å bidra til endringer, ble det utløst både engasjement og ressurser lokalt. Utviklingsarbeidet tok dermed nye og til dels uforutsette retninger, men da med direkte involvering fra målgruppene. Mye tyder på at en helsefremmende strategi "på tvers" (jfr. figur 2.1) gjør spørsmålet om prosjektorganisering vanskelig. De saksforhold som virker inn på helse, er så sammensatte at det er problematisk å rette oppmerksomheten kun mot et moment. Det er for eksempel langt fra sikkert at det for barn vil bli en helsegevinst av å demontere lekeapparater som ikke fyller sikkerhetsforskrifter. Det er nødvendig å ha et helhetsperspektiv på utviklingsarbeidet, og ha åpning for at det kan ta uventede dreininger. Helsefremmende prosjekter er derfor ofte "organisering under usikkerhet" (Christensen og Kreiner 1991), simpelthen fordi omgivelsene prosjektene realiseres i er ustabile. Det som opptar befolkningen i et nærmiljø vil variere, ofte på uforutsigbare måter. Derfor blir det mer relevant å bruke visjoner enn faste målstrukturer som hovedperspektiv for utviklingsarbeid. Med bruk av visjon legger en vekt på de kvalitative sidene ved en framtidig situasjon, vekt på å skape engasjement, og på å lære av de mulighetene og prosessene som dukker opp underveis. Igjen er det relevant å snakke om et skifte fra lukket til åpen, nå altså i forhold til organisering. En slik endring forutsetter selvfølgelig at en har tillit til "dem det gjelder", altså at en tror at mennesker er i stand til å ta ansvar for eget nærmiljø. Det forutsetter også tillit til at dem det gjelder vil utvikle et positivt eierforhold til endringsprosessene. Denne tilliten er både mulig og ønskelig, og en interessant fremgangsmåte som er dokumentert gjennom aksjonsprogrammet, er diskusjonsbaserte utviklingsstrategier (se kapittel 5). Mye av læringen og utviklingen av tillit vil finne sted i bredt sammensatte grupper. For "eksperten" kan dette bli en sosial anledning til å reflektere over egen kunnskapsbasis, avlæring og relæring i en gruppesammenheng, og ikke primært en sosial anledning til å overbevise andre om egen virkelighetsforståelse. Læringspotensialet i utviklingsprosjektene Ut fra den mer generelle gjennomgangen av utviklingslinjer i helsefremmende arbeid, med en stadig større interesse for og vektlegging av "på tvers" ledete utviklingsprosjekter, er det nå rimelig å dreie fokus mot hvilket læringspotensiale som ligger i de gjennomførte prosjektene. Av figur 8.1 kommer det fram at "Friskvern Vestfold" og "Vestfoldmodellen" er de to prosjektene hvor brukerinvolvering har vært minst sentralt. Aktuelle målgrupper har ikke deltatt i utformingen av prosjektene, og de har heller ikke kunnet endre dem under gjennomføringsfasen. Det har også i liten utstrekning vært samarbeid med, eller systematiske tilbakemeldinger fra målgruppene. Det er ikke kjent hvilke resultater prosjektene har avstedkommet. Dermed er det selvfølgelig ikke påstått at prosjektene er mindre gode. Begge har gjennomført kartlegginger og spredt praktisk anvendbar informasjon om resultatene av prosjektene, således har begge vært vellykket ut fra en rekke normative standarder. De har også vært vellykkede som eksempler på ovenfra ledete utviklingsprosjekter uten vekt på å involvere målgrupper i styringen av prosjektene (jfr. figur 2.1). Derimot har de vært mindre vellykket ut fra den normative standarden presentert innledningsvis i dette kapittelavsnittet. På sett og vis er det "urettferdig" å sammenligne slik det her blir gjort, all den tid brukerinvolvering ikke hørte med blant målene til de aktuelle prosjektene. Poenget er imidlertid å tydeliggjøre at brukerinvolvering ofte innebærer andre prosjektforløp enn tradisjonelle forebyggende tiltak, kanskje spesielt relevant når målgruppen er barn og unge. Strategier hvor det legges vekt på reell brukerinvolvering, kan kontrasteres mot tradisjonelle forebyggingsstrategier på følgende (noe forenklede) måte:
Avslutningsvis skal det igjen understrekes at det ikke er vanntette skott mellom de ulike strategiene, og at prosjektene som har inngått i Aksjonsprogrammet barn og helse i Vestfold har elementer fra begge sider av de forskjellene modellene i figur 8.1 og punktlisten over viser til. Det er heller ikke snakk om å felle absolutte "dommer", mer om å antyde sannsynlige utviklingslinjer for framtidig helsefremmende innsats med barn og unge, og med andre "svake" målgrupper. Det må videre understrekes at det teoretiske fundamentet, grunnlagsforståelsen, er langt bedre utviklet med hensyn til ovenfra enn på tvers styrte utviklingsprosjekter. Alle disse motforestillingene til tross, det er grunn til å anta at reell brukermedvirkning vil stå stadig mer sentralt i helsefremmende innsats, ikke minst fordi det er nødvendig at den enkelte både får og tar mer ansvar for egen livs- og helsesituasjon i årene som kommer. Det vil imidlertid føre til at rammene for denne rapporten sprenges, å gå i dybden på slike utviklingstendenser.
Copyright
©
1999
forfatteren
| ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||