Hans A. Hauge:
HENÆR-senterets evaluering av
Aksjonsprogrammet barn og helse i Vestfold
Copyright © 1999 forfatteren

Previous PageTable Of ContentsNext Page

7.Gode kostvaner hos barn og unge - Vestfoldmodellen



Det femte innsatsområdet Aksjonsprogrammet barn og unge har støttet i Vestfold, er "Gode kostvaner hos barn og unge". Den første fasen i dette prosjektet var å kartlegge mattilbudet ved alle ungdomsskoler i fylket. Den andre fasen var å utvikle "Vestfoldmodellen" (Bottolfs 1997). Dette er en sammenfatning av praktiske råd, som kan være til hjelp både ved etablering av nye mattilbud i ungdomsskolen, og ved forbedring av eksisterende tilbud. Det er også gjennomført en større rundspørring blant ungdomsskoleelever, om ulike sider ved deres kosthold. Arbeidet er kvalitetssikret ved at prosjektleder Marthe Bottolfs har fått veiledning ved Universitetet i Oslo, og utarbeider en hovedfagsoppgave i ernæringsfysiologi på bakgrunn av erfaringene fra dette prosjektet. Det er utarbeidet en rapport på grunnlag av kartleggingsundersøkelsen av mattilbudet, og det er utarbeidet en kortfattet og brukervennlig "Vestfoldmodell". Resultater fra rundspørringen er ikke publisert enda, men enkelte foreløpige resultater gjengis her. Hver av de fem dimensjonene utviklingsprosjektet analyseres etter, gjengis i egne avsnitt (7.1, 7.2 og så videre).

Table Of ContentsTop Of Page

7.1 Bakgrunnen for utviklingsprosjektet

Tidligere prosjektleder for Aksjonsprogrammet barn og helse i Vestfold, Norun Hanem, tok initiativet til utviklingsprosjektet som resulterte i "Vestfoldmodellen". Helt siden 1990 har gode kostvaner hos barn og unge vært et tverrfaglig og tverretatlig satsingsområde hos Fylkeslegen, men det vises også til stor frivillig innsats som grunn til at andelen ungdomsskoler med mattilbud har økt. "Dette viser igjen at forebyggende og helsefremmende arbeid nytter med en bred mobilisering på mange nivåer med mange tålmodige ildsjelser." (Hanem 1998, internt notat).

Utviklingsprosjektet som beskrives i denne rapporten startet i 1995-96, og hadde sin bakgrunn et ønske fra departementalt hold om å foreta en nasjonal kartlegging av mattilbudet i skolen. Dette må forstås som en følge av en stadig økende interesse for kosthold blant ungdom generelt. Forskerne Klepp og Andersen viser i en artikkel til at dette blant annet har sammenheng med innsikter om at frukt og grønt har stor betydning for helse i et livsperspektiv (Klepp og Andersen 1997). Ungkost-undersøkelsen i 1993 viste tydelig at hovedmåltidene frokost og formiddagsmat var viktige for kostens kvalitet. Når barn og unge hopper over disse måltidene, er det en klar tendens til at de velger mat med dårligere ernæringsmessig sammensetning. Dersom mattilbud i ungdomsskolen kan bidra til at barn og unge velger sunnere mat, så kan det følgelig ha forebyggende effekter på sikt. Det er gjennomført ulike forsøksordninger, blant annet ernæringsundervisning og abonnementsordninger på frukt og grønt ved enkelte skoler andre steder i landet. Av spesiell interesse for "Vestfoldmodellen" er "Herslebmodellen", som ble utviklet med bakgrunn i erfaringer fra kartlegging av mattilbud i Oslo-skolene i 1991. "Vestfoldmodellen" er inspirert av denne, og søker på samme måte å gi råd for oppstart av mattilbud i skolen.

Table Of ContentsTop Of Page

7.2 Utviklingsprosjektets visjon og mål

Den visjon prosjektet søker å bidra med å realisere, er utviklingen av et tilfredsstillende mattilbud ved alle de 37 ungdomsskolene i fylket.

Målsettingen var som før nevnt først å kartlegge mattilbudet ved ungdomsskolene i Vestfold, og deretter å utarbeide "Vestfoldmodellen". Sistnevne skulle bidra med å realisere visjonen, ved at terskelen for å gå i gang med mattilbud ble senket. Det var også en målsetting å gjennomføre en større rundspørring blant elever i ungdomsskolen, for å kartlegge matvaner og holdninger til mat. Dataene fra rundspørringen kan blant annet brukes til å analysere sammenhenger mellom mattilbud på den enkelte skoler, og elevenes matvaner. På denne måten kan det undersøkes hvilken betydning mattilbud på skolene har for elevenes matvaner.

Table Of ContentsTop Of Page

7.3 Organisering og forankring av prosjektet

Prosjektet har vært forankret hos Fylkeslegen, med tidligere prosjektleder for aksjonsprogrammet som kontaktperson. Den praktiske gjennomføringen av prosjektet har imidlertid Marthe Bottolfs stått for alene. Med unntak for samtaler med Norun Hanem og med veileder ved Universitetet i Oslo, har Bottolfs kun fått noe hjelp til elementær opplæring i bruk av statistikkprogram. Arbeidet har følgelig hatt en relativt svak forankring hos Fylkeslegen, og ingen egen prosjektorganisasjon. Det har for eksempel ikke vært organisert samarbeid med andre profesjonelle eller frivillige i fylket, som jobber med ernæring i skolen. På den annen side opplevde Bottolfs det som positivt å kunne fortelle informanter at hun jobbet på oppdrag av Fylkeslegen. Det førte til interesse for prosjektet, og til lettere tilgang til dem hun har ønsket å intervjue.

Table Of ContentsTop Of Page

7.4 Viktigste arbeidsmåter - kartlegging, rundspørring og informasjonsspredning

Marthe Bottolfs kartla mattilbudet ved 33 av 37 ungdomsskoler i Vestfold fylke, ved å innhente informasjon om skolen hadde mattilbud overhodet, og i så fall i hvilket omfang. Tilbudet ble vurdert opp mot retningslinjer fra Statens ernæringsråd, og Lov om helsetjenesten i kommunene (kap. 3 § 11). Disse normative standardene refereres det til i neste kapittelavsnitt.

Rundspørringen ble gjennomført ved at 60 ungdomsskoleklasser fyllte ut et strukturert spørreskjema. De 60 klassene fordelte seg på 15 skoler, og på hver av disse skolene ble to 7. klasser og to 9. klasser brukt som informanter. Til sammen 1.312 elever svarte på spørreskjemaet, og Bottolfs opplevde ingen spesielle problemer i tilknytning til datainnsamlingen. Som nevnt tidligere er analysene av disse dataene ennå i en tidlig fase, men det er ingen tvil om at dataene kan innholde verdifulle opplysninger om statistiske sammenhenger, for eksempel mellom mattilbud på skolen, elevenes matvaner, og deres holdninger til mat.

Informasjonsspredningen skjedde primært gjennom utarbeidingen av "Vestfoldmodellen", som er et 11 sider langt dokument som ble distribuert til alle ungdomsskolene ved årsskiftet 1997-98.

Table Of ContentsTop Of Page

7.5 Resultater og planer for videreføring

Kartleggingen av mattilbudet viste at 23 av de 33 undersøkte ungdomsskolene hadde et mattilbud til sine elever en eller flere ganger ukentlig. Omfanget på mattilbudet var imidlertid varierende. Av de ti skolene som ikke hadde mattilbud, ønsket seks å starte med dette. Bottolfs erfarte at rektor er en særs viktig person med hensyn til etablering av mattilbud. På skoler hvor rektor er tvilende eller negativ, er det vanskelig å innføre mattilbud. En ikke uvanlig holdning er at det må være foreldrenes ansvar, og ikke skolens, at elevene får tilgang på formiddagsmat med god ernæringsmessig sammensetning. Som nevnt over var retningslinjer fra Statens ernæringsråd og en paragraf i Lov om helsetjenesten i kommunene, de standarder som erfaringene i Vestfold ble vurdert opp mot. Alle momentene i disse sentrale retningslinjene er berørt i en ni punkts oppsummering av resultatet av kartleggingen (Bottolfs 1997:4). Denne oppsummeringen refereres her noe forkortet, og med Bottolfs sine kommentarer i parantes:

  1. Det må arbeides for at alle skolene skal opprette et daglig mattilbud.
    (Bottolfs viser til at de fleste skolene ønsker å opprette et daglig mattilbud. Hun peker på at flere skoler ikke har ressurser til å drive et slikt tilbud, men at de i all hovedsak har nødvendig utstyr til drift. Utgiftene til drift er relativt beskjedne, det dreier seg om anslagsvis 60.000 kroner per år for å lønne en voksen person til å stå ansvarlig for kantinedrift 4 timer hver skoledag.)
  2. Det må arbeides for at alle skolene tilbyr elevene frukt og grønnsaker.
    (Kun hver tredje skole har tilbud om frukt og grønnsaker til elevene. Dette kan ikke anses som tilfredsstillende, da målsettingen er at alle skoler skal ha et slikt tilbud.)
  3. Det må arbeides for at skolene tilbyr elevene skummetmelk ved siden av lettmelken.
    (Av de 30 skolene som hadde tilbud om melk til elevene, hadde kun hver tredje tilbud om skummetmelk.)
  4. Skolene bør oppfordres til å samarbeide med leverandør av frukt og grønnsaker, dagligvarehandelen eller leverandør av bakevarer når det gjelder levering av frukt, pålegg og bakervarer.
    (Det var kun en skole som hadde inngått samarbeid med leverandør av frukt, mens fem skoler hadde inngått samarbeid om leveranse av pålegg og bakervarer.)
  5. Det bør gis et tilskudd til alle skoler, så det blir praktisk mulig med igangsetting av matsalg.
    (Ved 10 av 33 ungdomsskoler var det som nevnt intet tilbud om skolemat. Dette kan delvis forstås med bakgrunn i ressurssituasjon, men også med bakgrunn i skoleledelsens, og da spesielt rektors, holdninger til å opprette mattilbud til elevene.)
  6. Det vil være viktig å informere skolene om hvordan de kan starte et mattilbud og drive det som et valgfag eller et prosjektarbeid.
    (Bottolfs konkluderer med at informasjon om hvordan skolene kan starte opp et mattilbud er viktig. Dette til tross for at kun 3 av de 33 skolene oppga at de ønsket mer informasjon.)
  7. Skolene bør oppfordres til å fortsette med delvis- eller fullt tilsyn, og skolene som ikke har tilsyn bør starte med det.
    (Så å si samtlige ungdomsskoler hadde tilsyn i hele eller deler av matpausen.),
  8. Det må arbeides for at alle elever får 20 min. eller mer inne i matpausen.
    (Kun hver tredje skole gir elevene 20 minutter eller mer inne i matpausen.)
  9. Skolene bør oppfordres til å begrense elevenes tillatelse til å forlate skolens område, der det er andre mattilbud i nærheten.
    (Bottolfs mener man må vurdere å holde igjen elevene på skolens område, ved å nekte dem å handle mat andre steder. Til gjengjeld kan elevene delta aktivt i utarbeiding og drift av kantine.)

Ut fra resultatene av kartleggingsundersøkelsen mangler det en del på at de standardene som er trukket opp sentralt, er fulgt opp i praksis i Vestfold. Det er imidlertid lite som tyder på at Vestfold avviker betydelig fra landsgjennomsnittet på noen av disse områdene. Uansett viser resultatene til klare utviklingsområder for videre innsats. Hvordan skolene følger opp dette arbeidet er ikke undersøkt nærmere.

Resultatene fra rundspørringen er som før nevnt ikke ferdiganalysert, men det er gjort et interessant funn allerede. Det viser seg nemlig at elevene i gjennomsnitt spiser minst sunt der hvor mattilbudet er best. Årsakssammenhengen er her noe usikker, men en mulig forklaring er at elevene får med penger hjemmefra på skoler hvor det er mattilbud, og at de velger å bruke pengene på usunn (høyt sukkerinnhold) mat utenfor skolen. Bottolfs trekker den konklusjon at det kan være et poeng i å organisere mattilbudet på andre måter, for eksempel ved å bruke matkuponger i en eller annen form. Som før nevnt mener Bottolfs også at man må vurdere å nekte elevene å forlate skolens område i friminuttene. Disse forslagene til tiltak må imidlertid karakteriseres som usikre, all den tid man ikke kjenner elevenes grunner for å velge usunn framfor sunn mat. For å avdekke disse grunnene må man gjennomføre supplerende undersøkelser, sannsynligvis med kvalitativ tilnærming. Uavhengig av dette gir dataene fra rundspørringen en unik mulighet til å analysere hvilke forhold som har betydning for ungdoms kostvaner.

"Vestfoldmodellen" er sendt til alle ungdomsskoler. Dette dokumentet gir praktiske råd om etablering og drift av mattilbud i ungdomsskolen. Rådene er til dels svært detaljerte, og burde være velegnet til å fungere som "sjekkliste" for skoler som ønsker å starte opp eller utvide mattilbudet. Det er også vist til erfaringer både fra Vestfold, Oslo og Østfold, og det er lagt ved eksempler på skjemaer som kan benyttes ved kantinedrift. Rådene er praktisk rettet med sikte på å hjelpe den enkelte skole til å kunne oppfylle de før nevnte retningslinjene fra Statens ernæringsråd, samt aktuelle paragraf i Lov om helsetjenesten i kommunene. Bottolfs har ikke fått noen tilbakemeldinger fra antatte brukere av modellen, og det er derfor uvisst om, og eventuelt i hvilket omfang og med hvilke erfaringer, den er tatt i bruk. Det hadde selvfølgelig vært ønskelig med en enkel kartleggingsundersøkelse for å klarlegge bruken av modellen.

Table Of ContentsTop Of Page

7.6 Sammendrag av kapittelet

Aksjonsprogrammet barn og helse har støttet arbeidet med å kartlegge mattilbudet ved fylkets ungdomsskoler, og arbeidet med å utarbeide en "Vestfoldmodell" for skoler som ønsker å starte eller utvide mattilbud til elevene. Marthe Bottolfs har utført arbeidet, som faller inn under innsatsområdet "Gode kostvaner hos barn og unge". Arbeidet har vært rettet mot alle ungdomsskoler i fylket. Resultater fra kartleggingen viste blant annet at 23 av 33 undersøkte ungdomsskoler hadde mattilbud til sine elever en eller flere ganger ukentlig, og at flertallet av skolene som ikke hadde slikt tilbud ønsket å starte med det. "Vestfoldmodellen" er en veileder til skoler som ønsker å starte eller utvide eksisterende mattilbud. Den er spekket med praktiske råd, og må karakteriseres som brukervennlig. Arbeidet med kartleggingen er ikke sluttført enda, Bottolfs arbeider med en hovedfagsoppgave innen ernæringsfysiologi, og skal blant annet analysere resultatene fra en rundspørring blant mer 1.312 elever i ungdomsskolen i Vestfold. Dataene fra rundspørringen gir gode muligheter til å påvise sammenhenger mellom omfang av mattilbud og elevenes kostvaner.

Previous PageTable Of ContentsNext Page

Hans A. Hauge: HENÆR-senterets evaluering av Aksjonsprogrammet barn og helse i Vestfold

Copyright © 1999 forfatteren
Høgskolen i Vestfold