Hans A. Hauge:
HENÆR-senterets evaluering av
Aksjonsprogrammet barn og helse i Vestfold
Copyright © 1999 forfatteren

Previous PageTable Of ContentsNext Page

9.Utfordringer på veien videre



Dette kapittelet gir et kortfattet svar på nummer fire av de førende spørsmålene fra kapittelavsnitt 1.3, nemlig: "Hva kan vi lære av erfaringene Aksjonsprogrammet har generert?". I kapittelavsnitt 2.1 ble det vist at dette er et konstruktivt spørsmål, i det spørsmålet handler om fremtid. Det ble også vist til at dette er en type spørsmål en ikke skal ta for lett på, simpelthen fordi det er svært vanskelig å spå om framtiden. Det vil derfor ikke lanseres noen nye, eller ut fra den foregående teksten uventede grep. Dette kapittelet er videre skrevet ut fra en overbevisning om at handlingsalternativer som peker fremover må undersøkes for om de er ønskelige, mulige, og verdt omstillingskostnadene.

En observant leser vil kanskje ha merket seg at det er to momenter som er gjennomløpende i store deler av rapporten. Det ene av disse er å dokumentere erfaringene, med tanke på å bidra til erfaringsoverføring. Mer generelt er dette spørsmål om hvordan kompetanse som er utviklet gjennom enkeltprosjekter kan ivaretas. Det andre momentet dreier seg om involvering av de målgruppene som berøres av helsefremmende og forebyggende tiltak. Mer generelt handler dette om hvordan en kan sørge for at utviklingsprosjekter gir varige resultater. De to neste kapittelavsnittene tar for seg hvert av disse momentene.

Table Of ContentsTop Of Page

9.1 Hvordan sikre etablert kompetanse?

Av de fem utviklingsprosjektene, bærer fire tydelig preg av å være "enpersonsprosjekter". (Det femte er "Friskvern Vestfold", hvor flere har vært involvert, men hvor innsatsen til gjengjeld har vært lite målrettet mot bedring av oppvekstmiljø for barn og unge.) Mye av den kompetansen som er etablert er avhengig av bestemte personers deltakelse i planlegging og gjennomføring av utviklingsprosjekter. Dette gjør selvfølgelig kompetansen sårbar, og det må anses som legitimt å spørre om det er mulig å sikre resultatene av den langvarige helsefremmende innsatsen bedre enn tilfellet er nå. Umiddelbart peker det seg ut fire strategier for sikring av kompetanse, som alle kan gjennomføres parallelt. Selvfølgelig er det gjort en del arbeid allerede langs de fire strategilinjene som her skisseres, men det vil være en kontinuerlig utfordring å gjøre dette arbeidet så grundig som mulig. De fire strategiene er:

  1. Dokumentasjon av fremgangsmåter gjennom publisering. Dette er den strategien som det er gjort klart mest i forhold til, og som ikke minst Aksjonsprogrammet har bidratt til en gunstig utvikling på. Særlig "Helsesøsterveiledning i Vestfold", "Larviksmodellen" og "Vestfoldmodellen", gir detaljerte oversikter over fremgangsmåter for å stimulere helsefremmende utviklingsoppgaver. Dette er et arbeid som må følges opp kontinuerlig, og hvor det nok er mye ugjort med hensyn til å gjøre rapporter og artikler kjent for potensielle brukere av dem i kommunene. Det har for eksempel vært påfallende vanskelig å få tak i relevante rapporter og dokumenter i arbeidet med denne rapporten. Det er absolutt en mulighet i større utstrekning å systematisere den dokumentasjon som foreligger, slik at den kan fungere som referanseverk for dem som er i ferd med å starte nye utviklingsprosjekter.
  2. Utvikling av nettverk og møteplasser. HENÆR-senteret og Fylkeslegen i Vestfold er opptatt av å skape møteplasser for personer som arbeider med helsefremmende tiltak på kommune- og fylkesnivå. Det tidligere omtalte seminaret hos Fylkeslegen 19. mai då. er et eksempel på dette, og det var utvilsomt en anledning til å utveksle erfaringer som ble vurdert som positiv av deltakerne. Det har også vært andre eksempler på nettverksarbeid, men dette er ikke gjort systematisk eller med definert ansvar hos en eller flere institusjoner for å drive arbeidet. Nettverk tjener flere hensikter, hvorav den kanskje viktigste er kompetanseutviklingen som finner sted når personer utveksler erfaringer og drøfter strategier med mer. Slike møter er imidlertid også viktige som inspirasjon for personer som til daglig ofte jobber alene med til dels svært vanskelige oppgaver. Endelig kan de være viktige for å sikre koordinering av mer helhetlige tilnærminger til for eksempel barn og unges oppvekstmiljøer. Det er mye som tyder på at Fylkeslegen i Vestfold vil ta en pådriverrolle i forhold til samarbeid mellom de mange institusjonene som arbeider helsefremmende og forebyggende i fylket. Situasjonen i så måte synes å være svært gunstig i Vestfold fylke.
  3. Forankring av erfaringer gjennom samarbeid. Det er minst to måter en kompetent fagperson kan bidra til å forankre kompetanse på. Det ene er gjennom utviklingsarbeid på kommune- eller fylkesnivå, det andre er gjennom utviklingsarbeid i nærmiljøene. Eksempler på den første måten kan være initiering av tverretatlig samarbeid, hvor flere settes i stand til senere å drive utviklingsarbeid. Eksempler på den andre måten kan være "myndiggjøring" av ulike målgrupper i nærmiljøene, altså gi relevante arbeidsmåter og "kognitive verktøy" slik at målgruppene selv kan drive store deler av utviklingsarbeidet. Det er usikkert i hvilket omfang dette gjøres per i dag, men sannsynligvis skjer det i begrenset omfang. Igjen er erfaringene fra Larvik kommune spesielt interessante (se blant annet kapittel 6).
  4. Bruk av kompetansesenter. HENÆR-senteret har et hovedmål om å bli et regionalt og/eller nasjonalt kompetansesenter innen helsefremmende og forebyggende nærmiljøarbeid. Det arbeides systematisk med å utvikle kompetansen, og aktiviteten i senteret er stadig økende. HENÆR-senteret har blant annet utviklet en rekke etterutdanningskurs på feltet. Grunnet dobbeltrollen vil forfatteren av denne rapporten ikke gå nærmere inn på mulige utviklingslinjer for HENÆR, ut over å antyde at senteret selvfølgelig har potensiale til å bli en pådriver for kompetanseutvikling innen helsefremmende og forebyggende arbeid i fylket.

Det er altså en rekke måter en kan gå fram på for å sikre at kompetansen som er utviklet ivaretas, og dette må forstås som en viktig utfordring både på kort og lang sikt. Et meget sentralt poeng er at disse prosessene forutsetter samarbeid mellom forskjellige aktører. Dette er et poeng som også er tillagt stor vekt i Sosial- og helsedepartementets handlingsplan Kunnskap og brubygging, hvor det blant annet heter at:

"For å kunne gjere bruk av dei kunnskapane som forskninga frambringar, treng vi eit funksjonelt system for omsetjing av kunnskapane i praksis. Faglege fora og opplæringsprogram () er element i eit slikt system som ofte blir kalla innovasjonssystem. () Utveksling av kompetanse mellom dei regionale kompetansesentra for rus, høgskole- og forskingsmiljø, fylkesmannsembetet og sosialtenesta er difor ein viktig dimensjon ved utviklinga av dynamiske og nyskapande innovasjonssystem." (Sosial- og helsedepartementet 1998: 19).

Den innsatsen som gjøres i forhold til utvikling og sikring av kompetanse, er følgelig helt i tråd med statlig utarbeidede retningslinjer. Vestfold har gode forutsetninger for å lykkes med denne typen samarbeid innen helsefremmende og forebyggende arbeid, fordi det gjennom en årrekke er bygget opp mye relevant kompetanse på ulike nivåer i fylket.

Table Of ContentsTop Of Page

9.2 Hvordan sikre varige resultater?

Det er neppe tilfeldig at de to utviklingsprosjektene som har gitt mest varige resultater, også er de to prosjektene som mest markant har satset på brukerinvolvering, nemlig "Larviksmodellen" og "Forebygging av skoleulykker". Gjennom rapporten er det flere ganger vist til argumenter for brukerinvolvering, blant annet at det mer sannsynlig fører til eierforhold for målgruppene, at det delegerer myndighet og ansvar til dem et tiltak gjelder, og at det derfor er mer sannsynlig at det vil oppnås varige, om enn delvis uforutsigbare, resultater av innsatsen. Det skal nok en gang understrekes at det teoretiske fundamentet for strategier med vekt på brukerinvolvering må anses som ufullstendig. Dette er en utfordring HENÆR-senteret er klar over, og arbeider i forhold til. Selv om teoriene som støtter opp under sterk grad av brukerinvolvering er mangelfulle, er det like fullt mange erfaringer og mange resonnementer som trekker i retning av at sterk brukerinvolvering og "på tvers" ledede utviklingsprosjekter, ofte vil gi bedre resultater enn tradisjonell forebyggende innsats med vekt på implementering av "eksperters" problemforståelse. Uansett blir det en sentral utfordring i tiden fremover å sette den enkelte i stand til bedre å ta ansvar for egen helse.

Et annet, men nærliggende tema, er forankring av utviklingsprosjekter. Det er mye som tyder på at det er viktig å arbeide målbevisst og kreativt for å etablere såkalte "vinne-vinne" situasjoner, hvor mange målgrupper ser seg tjent med å samarbeide. Det er argumentert for at visjon kan være et egnet styringsmiddel i så henseende, og at det legges sterk vekt på felles oppslutning om visjon, uten at det forhindrer at målgruppene arbeider for å realisere ulike, men hovedsakelig komplementære mål. Det antas også at en sentral utfordring blir å knytte helsefremmende utviklingsarbeid til andre prosesser og prosjekter i kommunene, og da ganske spesielt i skolene. Det er viktig både at målgruppene selv lærer å ta ansvar for forhold som påvirker egen helse, og at utviklingsarbeidet ikke kommer som en tilleggsbelastning, men som et svar på andre utfordringer knyttet for eksempel til internkontroll, og lover og forskrifter for øvrig.

Det er også argumentert for at et mangfold av arbeidsmåter, eller metodiske fremgangsmåter om man vil, er å anbefale. Det bidrar til å øke sannsynligheten for at man finner fram til relevante problemstillinger, og relevante løsningsforslag i form av praktiske handlingsalternativer.

De kanskje største utfordringene står "ekspertene" på helsefremmende arbeid overfor. Dersom det er slik at de momentene som her er pekt på viser til reelle utviklingslinjer, så vil ekspert-rollen mer dreies over mot tilrettelegging, systematisering og koordinering av brukerinitierte initiativ. En slik overgang fra autoritet til kompetent medspiller vil utvilsomt by på utfordringer både for leg og lærd, men det vil også åpne for til dels nye og spennende læringsprosesser for begge parter. Dermed er det definitivt ikke sagt at tradisjonelt forebyggende arbeid hører fortiden til, en av de mest sentrale utfordringene blir sannsynligvis å kombinere de ulike strategiene for helsefremmende og forebyggende arbeid på meningsfulle måter. Spørsmål om valg av strategier og metoder vil alltid være underordnet for eksempel visjonen om godt oppvekstvilkår for barn og unge, og sannsynligvis er det slik at et mangfold av strategier og metoder er det som gir best forutsetninger for å arbeide for realiseringen av denne og andre visjoner.

Previous PageTable Of ContentsNext Page

Hans A. Hauge: HENÆR-senterets evaluering av Aksjonsprogrammet barn og helse i Vestfold

Copyright © 1999 forfatteren
Høgskolen i Vestfold