|
Hans A. Hauge: HENÆR-senterets evaluering av Aksjonsprogrammet barn og helse i Vestfold | Copyright © 1999 forfatteren |
5.Forebygging av ulykker og skader - skolen som arena
Det tredje innsatsområder Aksjonsprogrammet barn og helse har støttet i Vestfold, er "Forebygging av skoleulykker". Arbeidet med forebygging av skoleulykker har pågått med deltakelse fra Fylkeslegen i Vestfold i ulike prosjekter, og i ulike faser, i hvert fall siden 1982. Det er gjort en rekke erfaringer som har stor overføringsverdi til andre innsatsområder. Gjennom flere år nå har HENÆR-senterets leder Bjørn Hauger vært sentral i dette arbeidet. Han har utarbeidet flere rapporter og artikler, som ligger til grunn for dette kapittelet (Hauger 1995, 1996a-b, 1997, 1998 a-b). Hver av de fem dimensjonene presenteres utviklingsprosjektet analyseres etter, gjengis i egne avsnitt (5.1, 5.2 osv). Det siste avsnittet er et sammendrag av kapittelet. 5.1 Bakgrunnen for utviklingsprosjektet Prosjektet "Forebygging av skoleulykker" kan spore sine forløpere i hvert fall til 1982, da Fylkeslegen i Vestfold startet prosjektet "Barneulykker i Vestfold". Prosjektet gikk fram til 1989, og omfattet både en registrerings- og en aksjonsfase. Registreringen foregikk i 1983-84, og var da den største registrering av barneulykker som var gjennomført i Norge (Fylkeslegen i Vestfold 1995). Aksjonsfasen gikk fra 1986 til 1989, og hadde som målsetting å mobilisere kommunene til aktivt ulykkesforebyggende arbeid. Prosjektet beskrives som "bare delvis vellykket (men) det ulykkesforebyggende arbeidet på helsestasjonene ble styrket." (Hauger 1998a:3). Senere undersøkelser viste at informasjonsarbeidet i regi av helsestasjonene, sannsynligvis hadde liten eller ingen effekt på forekomsten av ulykker blant barn. Bjørn Hauger viser til to sett av kritiske spørsmål som ble reist på bakgrunn av disse erfaringene. Det første dreier seg om hvordan man skal forstå "ulykke" som et fenomen, herunder hvilke metoder som egner seg for å forske på det, og om det er mulig å utvikle generell kunnskap om årsaker til ulykker. Det andre settet av kritiske spørsmål dreier seg om hvordan man kan få til endring, herunder om endring skjer som resultat av spredning av erfaringer gjennom for eksempel informasjonskampanjer, eller om endring finner sted som resultat av at foreldre og barn involveres i lokalt forankrede utviklingsprosesser. Dette er spørsmål som er drøftet i noe omfang i kapittel 2.2, og som tas opp igjen i kapittel 8.6. Prosjektet "Forebygging av skoleulykker" må forstås med bakgrunn i arbeidet med disse settene av spørsmål. Hauger viste i en omfattende studie at utvikling av forebyggende tiltak forutsetter forståelse for lokale forhold, hvor fagfolk mer må jobbe som tilretteleggere for helhetlig og bred involvering i nærmiljøene, enn som eksperter som forvalter eksakt viten om årsaker til ulykker (Hauger 1995). Det var med bakgrunn i denne innsikten at Fylkeslegen i Vestfold som «prosjekteier», i samarbeid med Høgskolen i Vestfold, Vestfold fylkeskommune og Tjøme kommune tok et initiativ overfor Lindhøy skole på Tjøme. Lindhøy skole er en grunnskole med om lag 300 elever på barne- og mellomtrinn, det vil si 1. til og med 7. klasse etter grunnskolereformen 1997. De siste årene er det gjennomført flere prosjekter hvor barn og unge er involveret i arbeidet med å bedre eget oppvekstmiljø. Det er også etablert et samarbeid mellom foreldre og andre i en ressursgruppe (se kapittelavsnitt 5.3 nedenfor). 5.2 Prosjektets visjoner og mål
Prosjektet "Forebygging av skoleulykker" har hatt en visjon om "å sette barn mer i sentrum for skoleutvikling" (Hauger 1998a:18). Denne visjonen har bakgrunn blant annet i en forståelse av "ulykker" som fenomen, nemlig som forårsaket av sammensatte grunner, som først blir forståelige når man tar utgangspunkt i barn og unge sin opplevelse av situasjonen som ledet til ulykken. Et typisk eksempel er at barn kan være klar over at det de gjør (for eksempel en bestemt lek) er forbundet med fare, men samtidig kan de føle et (sosialt) press fra andre elever om å delta. Generelt er det slik at atferd som av voksne lett defineres som "dumdristig" eller "tankeløs", for barna er helt "fornuftig" og "riktig" slik situasjonen oppleves der og da. Det blir derfor viktig for voksne å forstå hvordan barna forstår ulike situasjoner, og involvere dem i arbeidet med å finne mindre risikofyllte måter å leke eller møtes på. Visjonen om "å sette barna mer i sentrum for skoleutvikling" ses ikke isolert til arbeidet med forebygging av ulykker alene. Sagt på en annen måte: Det gode spørsmål i denne sammenheng er snarere om det overhodet finnes noen utviklingsområder for elevene eller skolen under ett, som ikke elevene kan eller bør involveres i. Med en slik visjon som styringsverktøy, rettes fokus ikke så mye på om elever skal delta, men på hvordan. Innsatsen rettes følgelig mot å utvikle arbeidsmåter og samarbeidsformer, som sikrer involvering av elever i utviklingsarbeidet. En moralsk grunnholdning som har vært fremtredende ved arbeidet på Lindhøy, er at medvirkningen må være reell. Barna ikke må bli "gisler" i de voksnes tjeneste, på den måte at de deltar uten reele muligheter for å påvirke utviklingsprosessene. Deres synspunkter må få betydning for utformingen av endringsprosesser. Det legges meget stor vekt på en helhetlig tilnærming til helsefremmende arbeid, og dette har to viktige konsekvenser. For det første betyr det at det er stor bredde med hensyn til deltakernes bakgrunn, og for det andre betyr det at et forebyggingselement (som for eksempel ulykker) ikke kan ses isolert fra andre elementer (som for eksempel trivsel, mobbing, med mer). Dette kan forstås som et klart brudd med ovenfra ledede strategier for helsefremmende arbeid, og en overgang til strategier med vekt på ledelse på tvers (se kapittelavsnitt 2.2). En visjon kan være et godt styringsverktøy for utviklingsarbeid hvor ulike aktørgrupper samarbeider ut fra frivillighet, såkalt ressurskobling (se kapittelavsnitt 2.2). Det er lettere å få bred oppslutning om en visjon, enn om en plan. Utviklingsarbeidet blir kanskje vel så mye å forstå som en vedvarende prosess, enn som et avgrenset prosjekt. Det blir følgelig mindre relevant å utarbeide en fast målstruktur. En følge av dette er at ulike aktører kan arbeide for å realisere ulike mål, så lenge disse målene ikke står i uforenlig motsetningsforhold til hverandre. Samtidig synes det klart at fravær av fast målstruktur forutsetter at mer tid settes av til koordinering, for å motvirke at man fjerner seg fra en felles forståelse av hvordan man skal arbeide for å realisere visjonen. På seminaret hos Fylkeslegen i Vestfold 19. mai, sa representanter fra ressursgruppen som er etablert på Lindhøy skole at de opplevde grad av styring som et dilemma. På den ene siden er styring i form av fordeling og koordinering av arbeidsoppgaver viktig for å få ting gjort, samtidig er det slik at for mye styring kveler initiativ og motivasjon hos dem som involveres. Det er derfor viktig kontinuerlig å arbeide for å finne god balanse mellom styring på den ene siden, og kreativt mangfold på den andre siden. Kommentarene om visjon som styringsverktøy over, må ikke tåkelegge at "Forebygging av skoleulykker" også hadde meget klare målsettinger. Noe forenklet kan man skille mellom målene etter om de 1) var konkrete utviklingsmål for Lindhøy skole og Tjøme kommune, 2) var generelle mål (særlig) knyttet til HENÆR sin forskning. Oversikten nedenfor viser at målene er forenlige.
I det andre settet av mål, inngikk:
Forenklet kan en konkludere med at målene i første rekke skiller seg fra hverandre med hensyn til anvendelsesområde. Mens målene på Tjøme og Lindhøy skole nødvendigvis var lokalt forankret, var målene for HENÆR mer generelle, og innrettet mot overføringsverdi til andre i lignende situasjoner. Det er ikke rapportert om større målkonflikter i arbeidet med "Forebygging av skoleulykker". Det gis her ikke en systematisk gjennomgang av status på alle målformuleringer, det sentrale i denne sammenhengen er å trekke ut de viktigste erfaringene for å belyse det første av de førende spørsmålene presentert i kapittel 1.3. 5.3 Organisering og forankring av prosjektet Prosjektet "Forebygging av skoleulykker" var som nevnt et initiativ fra Fylkeslegen i Vestfold, Vestfold fylkeskommune og Tjøme kommune, med førstnevnte som prosjekteier. Prosjektet fikk en styringsgruppe, med to representanter fra Fylkeslegen, en fra Statens utdanningskontor i Vestfold, en fra Barneavdelingen ved Vestfold Sentralsykehus, og en representant fra Tjøme kommune. Prosjektet hadde i utgangspunktet preg av å bruke en strategi med "utenfra" etablert problemforståelse, med "eksperter" som skulle bidra til endringer på definerte områder knyttet til ulykkesforebyggende arbeid. Det som imidlertid opptok foreldre og andre i nærmiljøet, var behovet for oppgradering av skolens lekearealer. Hauger viser til at det tok mer enn et år før innsatsen ble rettet mot ulykkesforebyggende arbeid spesifikt, og at man i løpet av denne perioden brukte mye tid på å finne fram til felles problemforståelser. Det tok tid å utvikle gjensidig tillit, men da denne først var etablert ble det utløst stort engasjement på mange nivåer, blant annet blant foreldrene og på politisk nivå i kommunen. Det ble etablert en egen ressursgruppe på skolen, som fikk navnet RUTS (Ressursgruppe for Utfordrende og Trygt Skolemiljø). I denne gruppen deltok blant annet rektor, sosiallærer, helsesøster, helsesjef/fysioterapeut i kommunen, tre foreldrerepresentanter og Bjørn Hauger fra HENÆR-senteret. Ruts har stått for mange av de tiltakene som er gjennomført ved skolen. Foreldrerepresentantene har vist stort engasjement, og har satt pris på å bli involvert i utviklingsarbeidet. I kapittelavsnitt 5.2 over ble det vist til at det er et dilemma mellom grad av styring av utviklingsprosjektene og kreativt mangfold. Under seminaret hos Fylkeslegen 19. mai d.å. sa deltakere som var med i RUTS at prosjektet "Forebygging av skoleulykker" har vært løst organisert, uten fastsatte tidsrammer eller tydelig prosjektledelse. Sannsynligvis har det vært mer usikkerhet knyttet til framdrift i prosjektet enn ønskelig, men denne usikkerheten må også ses i sammenheng med andre forhold som for eksempel økonomi. Et praktisk problem med stor betydning er at RUTS ikke har fått informasjon om midler man kunne søke på. Det meste av denne typen informasjon kommer gjennom Fylkeslegen, men opplevelsen er at informasjonen ofte (i beste fall) kommer for sent ut i kommunene. Det faller utenfor denne evalueringsrapporten å vurdere den løse organiseringens fordeler opp mot ulemper i gjennomføringen av prosjektet, det ville kreve en mer intensiv evaluering. En tentativ vurdering er imidlertid at visjonen har maktet å skape oppslutning, men at oppgaver som informasjonsinnhenting med fordel kunne vært prioritert i større utstrekning. Sannsynligvis krever det mer eller mindre kontinuerlig innsats og felles refleksjon for å finne en optimal balanse mellom styring på den ene siden, og kreativt mangfold på den andre. 5.4 Viktigste arbeidsmåter - strategi og fremgangsmåter i samspill I utviklingsprosjektet "Forebygging av skoleulykker" er det brukt flere arbeidsmåter og metodiske tilnærminger, som har til fellesnevner at de kan forstås ut fra ambisjonen om å belyse de to settene av spørsmål referert i avsnitt 5.1. Det første settet dreier seg blant annet om hvilke metoder som egner seg for å forske på ulykker, det andre settet dreier seg blant annet om hvordan man kan få til endring. Bjørn Hauger vektlegger at endringsarbeid i skolen må basere seg på kunnskap om barns hverdagsliv, og på kunnskap om de forestillngene barna har om hva som skjer på skolen. Av den grunn må strategiene som velges involvere barna i utviklingsarbeidet. For å få tilgang til barns hverdagsliv og forestillinger, er valget av kvalitative tilnærminger naturlig. Kvalitative tilnærminger er særlig rettet inn mot "aktørenes egen virkelighetsoppfatning, deres motiver, deres tenkemåte - i all sin nyanserikdom, og så lojalt og autentisk gjengitt som forskeren bare kan få det til." (Repstad 1994: 13). Dette i motsetning til en kvantitativ tilnærming, hvor opplysninger analyseres løsrevet fra den subjektive mening de er tillagt. Mens en kvantitativ tilnærming har sin styrke i å lage oversikter over fordelinger og sammenhenger for store utvalg (bredde), har kvalitativ tilnærming sin styrke i nærhet til subjekter som handler i avgrensede situasjoner (dybde). Hauger viser til at sentrale poenger med kvalitative studier er å få fram variasjonsbredden og mangfoldet i forståelser av hverdagslivet. Nettopp variasjonsbredde og mangfold indikerer at det ofte er vanskelig å utvikle generelle tiltak for å bedre miljøet. Det er de deltakende aktørene (elevene, lærerne, foreldrene med mer) som i den konkrete situasjonen må gjøre noe for å bedre sin situasjon, og skal vi hjelpe dem i dette arbeidet må vi forstå hvilken mening de tillegger ulike handlingsvalg. Selv om det er mange gode argumenter for å vektlegge kvalitative tilnærminger sterkest, utelukker ikke dette at også kvantitativ tilnærming kan brukes. "Gjennom kombinerte opplegg har en mulighet for å utnytte de to tilnærmingenes sterke sider." (Hellevik 1995: 65). Hauger gjør da også bruk av en kvantitativ oversikt over registrerte skoleulykker, både for å lokalisere de situasjoner hvor ulykkene finner sted, for å få innsikt i årsaksforløp bak ulykker, og for å finne fram til elever som kunne gi informasjon om egne erfaringer knyttet til skoleulykker. På denne måten gir den kvantitative delen av analysen innspill til momenter som følges opp i den kvalitative delen. For HENÆR var det da også et mål i seg selv å hente inn og generere data som kunne brukes til å realisere målene i kapittelavsnitt 5.2 over. Hauger skiller mellom to typer av kvalitativ tilnærming i utviklingsarbeidet utført på Lindhøy. Skillet viser tilbake til to forskjellige grunner for å velge kvalitativ tilnærming, nemlig 1) ønsket om å avdekke problemstillinger innen et område man har lite kjennskap til, og 2) til ønsket om å forstå et problem mer helhetlig. I det følgende refereres først erfaringer med strategi 1), såkalt "åpent" kvalitativt design, dernest erfaringer med strategi 2), såkalt "forklarende" kvalitativ analyse. Etter de to første eksemplene med kvalitativ tilnærming, refereres erfaringene med kvantitativ metodetilnærming. Det viser seg at den kvantitative tilnærmingen gir fruktbare innspill til det som er Haugers hovedanliggende, nemlig kvalitative tilnærminger for å forstå den mening barn tillegger risikobetont atferd i skolesammenheng. Avslutningsvis refereres til erfaringer som ikke foreligger i rapports form enda, nemlig skoleutviklingsprosjektet på Lindhøy. Åpen kvalitativ tilnærming - bruk av tegninger som metode En åpen kvalitativ tilnærming er velegnet dersom en ønsker å avdekke problemstillinger innen et område man har lite kjennskap til. En står altså ikke overfor et klart definert problem, slik man gjør ved forklarende kvalitative tilnærminger. Det er viktig å merke seg at en åpen tilnærming kan avdekke eller generere problemstillinger, som senere kan følges opp i forklarende tilnærminger. Hauger har kombinert de to tilnærmingene på denne måten ved utviklingsarbeid om barns opplevelse av å kjøre buss. Den åpne tilnærmingen er imidlertid også brukt for å forstå hva barna opplever som godt og positivt ved det å gå på skolen. Dette eksempelet er slående for hvordan en kan få bedre innsikt i barns virkelighetsforståelse, gjennom bruk av tegninger som metode. En av tegneoppgavene elever ved Lindhøy skole har fått, er å tegne "Mitt beste skoleminne". Hauger gjør et poeng av at dersom vi skal forstå barns forståelse av omgivelsene og situasjonene de befinner seg i, så må vi faktisk spørre dem. Ofte vil imidlertid slike spørsmål lede til taushet, og samtaler kan ta form av avhør. Resultatet kan bli en situasjon som både barn og voksen opplever som negativ. Hvordan skal man så få barna i tale? Generelt er det slik at dem som har lite trening i å snakke og skrive, lettere kan ordfeste sine opplevelser gjennom bruk av visuelle teknikker. Her er det tegning som metode kommer til hjelp. Når et barn tegner sitt beste skoleminne, kan det stilles konkrete spørsmål om situasjonen det tegner. Hvem er det barnet er sammen med, hvordan er forholdet til dem, hva skjer i situasjonen, og hva skjedde før og etter, hva ble sagt og tenkt. Tegningene er altså et utgangspunkt for å snakke med barn om deres forståelse. Det er viktig å merke seg at tegningen i seg selv ikke kan tolkes entydig eller "riktig" av den voksne. Barnet må hjelpe den voksne å forstå. Erfaringene viste at det ikke var hva man gjorde som var viktigst for barna. Det viktigste var stemningen når aktiviteten ble utført. På Lindhøy ble både lærere, foreldre, skoleadministrasjon og politikere invitert til et møte for å diskutere resultaene fra undersøkelsen, blant annet for å generere ideer til nye miljøtiltak for elevene. Resultatene av disse arbeidsmåtene er beskrevet i kapittelavsnitt 5.5 nedenfor. Forklarende kvalitativ tilnærming - om barns opplevelse av å kjøre skolebuss I motsetning til den åpne kvalitative tilnærmingen, så tar den "forklarende" utgangspunkt i definerte problemstillinger. På Lindhøy var det rapportert om flere nestenulykker ved bruk av skolebuss, og mange av de mindre elevene var redde for å ta bussen alene. Skolens ledelse lagde regler for av- og påstigning, og strengere kontroll i forbindelse med hjemreise. Disse tiltakene hadde imidlertid liten effekt, og det ble valgt å satse på en annen tilnærming. I likhet med åpen kvalitativ tilnærming, var det sentrale også her å forstå hvordan elevene opplevde det å kjøre buss. Gitt at man fikk en "forklaring" på problemene som viste hvordan de oppsto, så kunne man utvikle tiltak egnet til å redusere omfanget av problemene. Dette forutsatte at elevene ble involvert i utviklingsarbeidet, men også at foreldre og busselskapet ble involvert. Det ble gjennomført intervjuer og seminarer både for elever og foreldre. Resultatene av denne fremgangsmåten er beskrevet i kapittelavsnitt 5.5 nedenfor. Bruk av kvantitativ tilnærming - skademeldingsskjemaer over en 20 års periode Skoler i Norge er pliktige å registrere alle ulykker som skjer i skolesammenheng, men det har ikke vært vanlig å nyttiggjøre seg denne informasjonen. Noe av forklaringen kan være at skjemaene er utviklet med henblikk på ulykker i arbeidslivet. De inneholder primært informasjon om ulike aspekter ved skaden, men i langt mindre utstrekning aspekter ved ulykken som førte til skaden. Det fører til at informasjon om årsakene til ulykken, hvorfor eleven handlet slik eller sånn, i mange tilfeller er fraværende eller mangelfull. En ytterligere svakhet er at ulykker som ikke fører til behandling registreres etter skjønn, dermed blir ikke oversiktene over det totale antallet ulykker komplette. Den første delen av arbeidet med skademeldingsskjemaene var en kartlegging. Det viste seg at over en 20 års periode fra 1977-96 var det registrert 160 skader på Lindhøy skole, ingen av dem alvorlige. Fordelingen mellom kjønnene var 60-40% i "favør" av guttene. Det var gode data på hvor ulykkene hadde funnet sted, og det viste seg at halvparten hadde inntruffet i friminuttene, og en fjerdedel i gymtimene. Følgelig var den statistiske risiko for ulykker størst i friminutter og gymtimer. Hauger advarer imidlertid mot å legge for stor vekt på dette, fordi man da lett kan overse at barn i nettopp disse situasjonene vinner erfaringer som utvikler dem fysisk, motorisk og sosialt. Hauger klassifiserer også ulykkene etter hvor strukturerte situasjonene de er oppstått i er. Aktiviteter som ledd i undervisning, i spill med regler, og i lekeapparater, defineres som strukturerte. Halvparten av ulykkene finner sted under slike aktiviteter, men ved nærmere ettersyn viser det seg at de ofte inntreffer når reglene brytes. Hauger bruker så disse kvantitative resultatene på (minst) to kvalitative måter. For det første for å finne fram til informanter som kan intervjues (elever som er blitt skadet de siste årene), og for det andre for å rette oppmerksomheten mot de situasjoner hvor ulykkene inntreffer. Resultater av disse tilnærmingene refereres det til i kapittelavsnitt 5.5 nedenfor. Barns involvering i skoleutvikling - prosjekt fra 1998-2000 Dette er et nyoppstartet prosjekt i forbindelse med at Lindhøy skole skal utbygges. Arbeidet koordineres blant annet av en kommunalt nedsatt byggekomite, men skolen vil at også elevenes ønsker skal tas hensyn til. Det er gjort svært få erfaringer med at barn og voksne jobber sammen om utviklingsoppgaver over tid, slik at dette langt på veg er et nybrottsarbeid. Gjennom en halvdagskonferanse med elever samlet i aldersbestemte grupper fra 6-13 år, viste det seg at elevene samlet sett hadde svært mye kunnskap om det å bygge hus. Også i dette arbeidet benyttes tegning som arbeidsmåte, og det er laget skriftlige oversikter over elevenes forslag. Den sentrale utfordringen nå er å koble kommunens planleggingsprosess med elevenes, og det viser seg at det er en del motstand mot at elevene skal involveres direkte i dette arbeidet. Prosjektet er underveis, og det foreligger ingen sikre resultater av dette utviklingsarbeidet enda. 5.5 Resultater og planer for videreføring I punktavsnittet over er det vist at prosjektet "Forebygging av skoleulykker" har benyttet flere arbeidsmåter for å involvere elever i utviklngsarbeid på skolen. Felles for arbeidsmåtene er at de kan innpasses i strategier som er tilpasset de to settene av spørsmål referert til i 5.1. Det er både snakk om å utvikle metoder slik at man bedre kan forstå årsaksforhold bak ulykker, og det er snakk om å involvere barn, foreldre og andre for å få til endring. Det sentrale her er å sikre barn, foreldre og relevante andre involvering i lokalt forankrede utviklingsprosesser. På den måten kan det etableres eierforhold til prosessene, noe som igjen gir grunnlag for varige endringer og kontinuerlig utviklingsarbeid. Resultatene fra elevenes tegninger av "Mitt beste skoleminne" viste, som tidligere nevnt, at det var stemningen i situasjonene barna forbinder det gode med. Dette kan være helt andre ting enn voksne ser som viktige i situasjonen. Barn er generelt mindre opptatt av hva som skjer i situasjonen, enn voksne. Et slående resultat er at bare 9 av 45 tegninger tok utgangspunkt i situasjoner inne i klasserommet. Med en spissformulering kan en våge konklusjonen at "barna har det best på skolen når de ikke er på skolen", altså ikke er i undervisningssituasjoner. En mindre spiss konklusjon er at mange av de beste minnene er knyttet til relasjoner og samhandling med andre elever, og at disse naturlig nok begrenses i mer strukturerte undervisningstimer. Mange av situasjonene var knyttet til spill og lek spesielt, og til egne prestasjoner generelt, i friminuttet. Det var også mange situasjoner som viste til skoleturer eller særskilte arrangementer på skolen. Det er arrangert et dialogseminar med lærere, så vel som foreldre, skoleadministrasjon og politikere. På seminaret ble resultatene av tegneoppgaven vist fram, og det kom inn mer enn 100 forslag for å skape bedre skolemiljø for barna. Erfaringen var at både leg og lærd kunne kjenne seg igjen i tegningene, slik at diskusjonene fant sted på relativt like vilkår mellom deltakerne. Det viste seg også at tegning som "sansedata" var egnet til å skape innlevelse og empati for barna fra de voksne. Mange foreldre husket egne skoleminner når de fikk oppleve elevenes tegninger. Resultatene av den forklarende kvalitative tilnærmingen, hvor barn ble intervjuet om sine opplevelser av det å kjøre skolebuss, ga mye informasjon om hvorfor barna handler på måter som fører til nestenulykker, og på måter som gjør mange av de yngste elevene redde. Det viser seg blant annet at lek på vei til busstoppen er vanlig, og at det derfor er viktig om de yngste barna går til skolebussen sammen med jevnaldrende eller ikke. Når de gjør det, opplever de bussturen som en fin start på dagen. Når de yngste elevene går sammen med eldre elever, blir en del av leken på vei til busstoppen mindre jevnbyrdig. Dette kan utarte til hersjing med de yngste elevene, og hvis de eldre opplever dem som "rappkjefta" kan det utarte til "krig" hvor det lett kan oppstå farlige situasjoner. For de yngste kunne det også oppleves utrygt å sitte på bussen sammen med "storinger" man ikke kjenner. Det viste seg også at bussjåføren var en viktig person, særlig om vedkommende ble opplevd som hyggelig eller ikke. I sum ble følgende problemer identifisert:
Med denne forståelsen av hvordan problemene på skolebussen oppstår, utarbeidet man "bussrutiner", som var mer virksomme enn regler vedtatt av skoleledelsen. Det ble gjennomført en samling med alle barn på en bussrute, og en samling med foreldre, lærere og representanter fra busselskapet. Dette resulterte i at man fattet vedtak om å arbeide videre med fadderordning, "bli kjent"-møter for barna både med bussjåfører og de barna man reiser sammen med, og regler for å bytte på hvem som skulle ha den mest attraktive sitteplassen på bussen. Resultater av den kvantitative kartleggingen av skoleulykker er referert over. Et resultat var som nevnt at man fant fram til elever som kunne fortelle om sine opplevelser av skoleulykker. Flere av ulykkene hadde et hendelsesforløp hvor regler for mer eller mindre strukturert lek ble brutt. Gjensidigheten mellom elevene i leken var for en tid byttet ut med mer voldsom lekeaktivitet, ofte på måter som gjør det vanskelig å skille ulykker fra vold. Det viser seg at det er langt verre å reparere emosjonelle enn fysiske skader, som følge av mobbing og voldslignende handlinger. Mønsteret som viser seg er grelt. For barn som er populære før en ulykke, fører skaden til mye positiv oppmerksomhet fra de andre barna. Barn som er upopulære opplever situasjonen motsatt, de får negativ oppmerksomhet i form av mistenkeliggjøring og erting. Det er altså slik at barn som er oversett før ulykken, sannsynligvis også blir oversett etter ulykken. Dette understreker nødvendigheten av å se på ulykken som en sosial anledning hvor det er mulig å gå inn og bryte en ond sirkel. På Lindhøy har man derfor utviklet rutiner for hvordan elevene skal ivaretas også emosjonelt etter å ha vært utsatt for ulykker. Erfaringene fra Lindhøy skole er i stor utstrekning formidlet til andre, både gjennom artikler og rapporter som nevnt innledningsvis i kapittelet, og gjennom kurs Bjørn Hauger har holdt i seks av landets fylker. Hauger viser blant annet til erfaringene med bruk av visjon som styringsinstrument (se blant annet kapittelavsnitt 2.2). Fordi saksforholdene rundt helsefremmende oppvekstmiljøer er så sammensatte, vil enkelttiltak representere en for fragmentert tilnærming. Det er viktig å ha et helhets- og breddperspektiv, med vekt på gjensidig respekt for ulike virkelighetsforståelser, og med vekt på samarbeidsformer som fremmer alle målgruppers motivasjon for å delta i utviklingsarbeid. Erfaringer viser følgelig at det er essensielt med en åpen involverende strategi for å oppnå reelle endringer i barn og unges oppvekstmiljø. 5.6 Sammendrag av kapittelet Aksjonsprogrammet barn og helse har på innsatsområdet "forebygging av ulykker - skader" støttet prosjektet "Forebygging av skoleulykker" i Vestfold. Prosjektet har gjennomført en rekke utviklingstiltak på Lindhøy skole på Tjøme. Det har ikke hatt en fast målstruktur, men en visjon om å gi elevene et best mulig oppvekstmiljø. Denne visjonen har utløst mye engasjement både blant barn og unge, foreldre, skoleledelse, lærere, politikere og andre. Over tid har mål og arbeidsmåter endret seg, mye på grunnlag av de erfaringer som er gjort. Arbeidet er ikke stanset opp, men pågår fremdeles. Det er brukt en rekke arbeidsmåter for å fremme involvering ikke bare av barn og unge, men også foreldre, ulike profesjonsgrupper i kommunen, og politikere. Anerkjente metodiske tilnærmingsmåter fra samfunnsvitenskapen er benyttet enkeltvis og sammen, blant annet intervjuer, observasjon, konferanser og statistiske analyser. Det er lagt vekt på en diskusjonsbasert utviklingsstrategi (se kapittel 2.2), hvor fagfolkene primært fungerer som tilretteleggere og hjelpere for målgruppenes involvering. Det legges vekt på at problemene og problemforståelsene må ha utgangspunkt i målgruppene selv, og at deres engasjement er avgjørende for at det skal finne sted reelle endringer. Prosjektet har ført til etablering av en ressursgruppe på skolen, som er bredt sammensatt og fungerer som pådriver i utviklingsarbeidet. Det er nå igangsatt et arbeid som tar sikte på å involvere elevene i arbeidet med å utforme et nytt skolebygg. Dette arbeidet vil vare fram til år 2000. Erfaringene fra Lindhøy er godt dokumentert gjennom rapporter og artikler utarbeidet av Bjørn Hauger, og han har også holdt kurs i seks fylker hvor erfaringene fra Lindhøy skole står sentralt. Videre har erfaringene betydning for HENÆR-senterets kompetanseopbygging, og utgjør således en viktig byggesten i arbeidet med å utvikle HENÆR til et regionalt kompetansesenter i helsefremmende og forebyggende arbeid.
Copyright
©
1999
forfatteren
|