Hans A. Hauge:
HENÆR-senterets evaluering av
Aksjonsprogrammet barn og helse i Vestfold
Copyright © 1999 forfatteren

Previous PageTable Of ContentsNext Page

3.Forebygging av psykososiale problemer - Helsesøsterveiledning i Vestfold



Table Of ContentsTop Of Page

3.1 Felles innledning til kapitlene 3 til og med 7

Dette er det første av fem kapitler som formidler erfaringene fra utviklingsprosjekter som er støttet av Aksjonsprogrammet barn og helse i Vestfold. De fem kapitlene tilsvarer, som vist i kapittel 1, fem av innsatsområdene i programmet. Rekkefølgen på kapitlene er tilfeldig (følger oppsettet i rundskrivet fra Sosial- og helsedepartementet, 1995), og skal selvfølgelig ikke forstås som en rangering av innsatsområdenes betydning barn og unges oppvekstvilkår. Hensikten med disse fem kapitlene er å svare på spørsmål 1 fra kapittelavsnitt 1.2, altså:

"Hvilke erfaringer er gjort innen hvert av innsatsområdene langs dimensjonene 1) bakgrunn for prosjektet, 2) visjoner og mål, 3) forankring og organisering, 4) arbeidsmåter og 5) resultater og planer for videreføring?".

Dette og de følgende fire kapitler er alle bygget over samme lest, med sortering av erfaringene etter de fem dimensjoner som er nevnt i spørsmålet. Hver av disse dimensjonene er gitt gjennom avsnittsoverskriftene (3.3, 3.4, osv.).

Table Of ContentsTop Of Page

3.2 Om innholdet i dette kapittelet

Aksjonsprogrammet har i Vestfold støttet veiledningsprosjekt for helsesøstre innenfor innsatsområdet "Forebygging av psykososiale lidelser". Det er gjennomført flere tiltak siden 1994, men presentasjonen her avgrenses til det siste (og største), nemlig "Helsesøsterveiledning i Vestfold". Prosjektet er initiert og utviklet av Statens Helsetilsyn, med den målsetting å utvikle en modell for profesjonsveiledning av helsesøstre. Målsettingen involverer altså ikke barn og unge direkte, men tar sikte på å komme denne målgruppen til gode ved at helsesøstre utvikler relevante arbeidsmetoder gjennom veiledning. Det meste av det som er beskrevet her er et sammendrag av rapporter fra prosjektet, andre notater, og utveksling av erfaringer på et nettverksmøte. Et tidligere kapittelutkast er noe endret etter kommentarer fra prosjektleder Margit Krabbe.

Fokus i dette kapittelet er på erfaringene med veiledning av helsesøstre, men i eget kapittelavsnitt skal det også refereres til erfaringer fra et annet prosjekt i Vestfold. Det er det såkalte "Sandefjordprosjektet", som til dels representerer en annen tilnærming til utviklingsrettet arbeid med psykososiale vilkår for ungdom. Dette arbeidet har ikke fått midler fra aksjonsprogrammet, men deltakere fra Sandefjordprosjektet var med på et heldags nettverksmøte i regi av Fylkeslegen og HENÆR 19. mai i år. Resultatene av denne ressurskoblingen (se kapittel 2.2 og kapittel 9) er et godt eksempel på arbeidet med å lage møteplasser for, og erfaringsoverføring mellom, dem som til daglig er engasjert i helsefremmende og forebyggende arbeid for barn og unge i fylket. Kapittelet avsluttes med en kortfattet oppsummering.

Table Of ContentsTop Of Page

3.3 Bakgrunnen for "Helsesøsterveiledning i Vestfold"

Tidligere prosjektleder for Aksjonsprogrammet barn og helse, Norun Hanem, viser i et arbeidsnotat til at veiledning for helsesøstre har vært et prioritert område i fylket siden 1994. Prosjektet "Helsesøsterveiledning i Vestfold" har vært del av en større sentral satsing gjennom Statens Helsetilsyn, nemlig prosjektet "Videreutvikling av helsestasjon og skolehelsetjeneste". Et viktig formål med prosjektet er å avklare hva helsesøstre skal arbeide med, kort sagt lage en mal for helsesøstertjenesten. Aksjonsprogrammet i Vestfold har gitt midler som har gjort det mulig å gi tilbud om veiledning til alle helsesøstre i fylket i en periode på et år. For øvrig har det fra 1995 pågått et tverretatlig og tverrfaglig samarbeid om foreldreveiledning i Vestfold, med fylkesmannen som ansvarlig koordinator. Det er nylig også utviklet et 5 vekttalls etterutdanningskurs i Foreldreveiledning ved HENÆR-senteret på Høgskolen i Vestfold. Dette kurset tilbys fra og med høstsemesteret 1998.

Om bakgrunnen for utviklingsprosjektet "Helsesøsterveiledning i Vestfold", viser prosjektleder Margit Krabbe blant annet til Lov om helsetjenestene i kommunene. Der beskrives formålet med helsestasjonsvirksomheten som "å forebygge medfødte og ervervede sykdommer og fremme barns fysiske, psykiske og sosiale helse." (Krabbe 1997:1). Imidlertid "opplever helsesøstrene at de i de senere år har fått mindre tid til primærforebyggende arbeid på grunn av nye arbeidsoppgaver og at mange saker er mer sammensatte og kompliserte enn tidligere." (Det samme: 2). Gitt kompleksiteten i mange av sakene, og det forhold at helsesøstre i større utstrekning enn tidligere jobber sekundærforebyggende i tverrfaglige team, har det oppstått et behov for kompetanseutvikling hos helsesøstre. Mange av dem opplever at de ikke har den kompetanse de forventes å ha i for eksempel åpne samtaler med brukere, og de opplever det problematisk å arbeide i team. De har i stor utstrekning vært vant til å jobbe alene. En fagartikkel om skolehelsetjenesten konkluderer de også med at en av de største utfordringene for helsesøstrene er å samarbeide godt og effektivt med et stort antall faggrupper og instanser om det helsefremmende og forebyggende arbeidet (Andersen og Andrews 1997). Et annet viktig problemområde er at helsesøstres engasjement ofte er vanskelig å avgrense, og må avgjøres fra sak til sak. I slike beslutninger står helsesøster ofte alene. Andre profesjonsgrupper innen helsesektoren har positive erfaringer med veiledning. På den bakgrunn er det sannsynlig at veiledning kan bidra til at også helsesøstre blir mer bevisst egen kompetanse (og udekket kompetansebehov) i komplekse situasjoner, og mer bevisst på egne kunnskaper.

I 1996 fikk Margit Krabbe i prosjektoppdrag av Statens helsetilsyn "å utvikle, beskrive og utprøve en veiledningsmodell for alle helsesøstre i Vestfold." (Krabbe 1997: 3). Dette prosjektet hadde sin gjennomføringsfase i et år fra september 1996.

Table Of ContentsTop Of Page

3.4 Prosjektets visjoner og mål

"Helsesøsterveiledning i Vestfold" har hatt visjoner og mål som er gjengitt i den før nevnte rapporten (Krabbe 1997). Prosjektets visjon ble sammenfattet i tre formuleringer, nemlig:

  1. Dokumentere veiledningens betydning,
  2. Øke den enkeltes kompetanse og faglige bevisshet,
  3. Kvalitetssikre den veiledningen som gis på helsestasjonene.

Visjonen er således formulert i klare (resultat)mål, men det er også utarbeidet en egen målstruktur.

Hovedmålet er en presisering av prosjektoppdraget gitt av Statens Helsetilsyn: "Prøve ut, videreutvikle og evaluere en modell for gruppeveiledning av helsesøstre basert på erfaringer i Vestfold." Veiledningsformen er her presisert til gruppeveiledning. Gitt bakgrunnen med at helsesøstre har liten erfaring med veiledning, og at helsesøstre er eksplisitt målgruppe, er dette et logisk valg. Alternativer til gruppeveiledning med helsesøstre kunne vært veiledning enkeltvis, eller gruppeveiledning med andre profesjonsgrupper på den enkelte helsestasjon. Det er videre tatt utgangspunkt i situasjoner helsesøstrene forholder seg til daglig, for å sikre at veiledningen oppleves som relevant.

Prosjektet hadde fem delmål som presiseringer av hovedmålet. Disse var (Det samme: 18):

  1. Oppsummering og vurdering av tidligere erfaringer (gjort 1996)
  2. Evaluere en veiledningsmodell basert på prinsipper fra sykepleiefaglig veiledning og systemtenkning.
  3. Planlegge, gjennomføre og evaluere tiltak for å utvikle kompetente veiledere blant helsesøstre i Vestfold
  4. De bevilgende myndigheter i kommunene skal ha kunnskap om veiledning som redskap i kvalitetsutvikling av helsetjenesten. Muligheten for å kjøpe veiledning skal bedres.
  5. Oppsummere og tilbakeføre erfaringene til: Helsesøstre i Vestfold og andre fylker. Fagmiljøer med interesse i fagfeltet. Oppdragsgiver.

Gjennomgangen av resultater på delmålene (se 3.7) viser at fire av de fem delmålene ble realisert. Det var for øvrig et mål å gi alle helsesøstre i Vestfold tilbud om gruppeveiledning, hvilket lyktes blant annet på grunn av støtten fra Aksjonsprogrammet.

Table Of ContentsTop Of Page

3.5 Organisering og forankring av prosjektet

Prosjektet var forankret både hos Statens Helsetilsyn og Fylkeslegen i Vestfold, og fikk ressurser fra begge disse institusjonene. Prosjektleder Margit Krabbe var så å si alene om gjennomføringen av prosjektet, men forholdt seg til ulike medspillere i en styringsstruktur med 1) styringsgruppe, 2) referansegruppe, og 3) arbeidsgruppe. Prosjektleder var med i alle disse gruppene. For øvrig var det i styringsgruppen to representanter fra Statens Helsetilsyn og en representant fra Fylkeslegen i Vestfold. I referansegruppen var det i tillegg til prosjektleder en representant for ledende helsesøstre, leder for helsesøstergruppa i Vestfold, og to sykepleiere med veiledning som arbeidsområde. I arbeidsgruppen var det en helsesøster med veiledningsutdanning i tillegg til prosjektleder. Denne helsesøsteren veiledet en av de ti veiledningsgruppene, mens prosjektleder veiledet de øvrige ni. Prosjektleder fikk også veiledning på egen veilederpraksis. Det er ikke gitt informasjon om omfang av møtevirksomhet, eller om hvilken innvirkning de enkelte gruppene hadde på gjennomføringen av prosjektet. Det beskrives imidlertid at det gjort endringer etter noen måneder, ved at representant fra Høgskolen i Vestfold gikk ut av styringsgruppen og ble oppnevnt som veileder for prosjektleder. Denne omorganiseringen beskrives som positiv, og det beskrives at "Erfaringene er at det er av stor betydning for et prosjekt at det er organisert etter hensikten." (Det samme: 16). Ut fra opplysninger gitt i rapporten er prosjektleders vurdering at prosjektet var hensiktsmessig organisert.

Table Of ContentsTop Of Page

3.6 Viktigste arbeidsmåter

Gruppeveiledning var den dominerende arbeidsmåten i gjennomføringen av prosjektet, men det ble også lagt vekt på informasjonsspredning både til helsesøstre og til bevilgende myndigheter på kommunenivå. Det ble også gjennomført en evaluering underveis, ved at helsesøstre svarte på spørsmål i en rundspørring om sine erfaringer med veiledningen. Endelig skulle prosjektarbeidet resultere i en veiledningsmodell for veiledning av helsesøstre. Veiledningsmodellen ble utviklet på grunnlag av erfaringene i prosjektet.

Av 82 helsesøstre i Vestfold takket 73 ja til tilbudet om gruppeveiledning, en oppslutning på hele 89%. Helsesøstrene ble delt inn i 10 veiledningsgrupper, som var åpne i den forstand at nye helsesøstre kunne komme med i gruppa underveis. Alle gruppene fikk tilbud om 1,5 timer veiledning hver annen uke i et år fra september 1996. En av de ti gruppene var for ledende helsesøstre, og her var fokus for veiledningen på ledelse. De øvrige ni gruppene var med "vanlige" helsesøstre, og her var fokus i veiledningen på kliniske situasjoner. Det var følgelig lagt opp til veiledning på situasjoner som ble antatt å være spesielt relevante for deltakerne, men det var opp til deltakerne selv å komme med eksempler på situasjoner fra egen yrkespraksis.

Informasjonsvirksomheten var rettet dels mot helsesøstrene, og besto av informasjon om prosjektet og tilbud om deltakelse i gruppeveiledning. Informasjon om prosjektet og om veiledning skulle også rettes mot bevilgende myndigheter i kommunene. Det var også planer om informasjonsspredning til andre deler av landet, og til relevante fagmiljøer. Endelig skulle selvfølgelig informasjon om prosjektet tilbakeføres til Statens Helsetilsyn som oppdragsgiver.

Table Of ContentsTop Of Page

3.7 Resultater, evaluering og planer om videreføring

Prosjektlederens rapport trekker ut en rekke erfaringer knyttet til gruppeveiledning, hvor den viktigste er: "Kort oppsummert mener helsesøstrene at det beste ved gruppeveiledningen er at dette gir mulighet til å lære med utgangspunkt i egen og andres praksis. Da dette sammenfaller med intensjonene med veiledningen, har man en god dokumentasjon på at veiledningen har fungert slik den var tiltenkt" (Det samme: 22). Langt de fleste helsesøstrene opplevde det å kunne reflektere over egen praksis sammen med kolleger, som en relevant måte å videreutvikle egen kompetanse på. En rekke av de andre resultatene er knyttet til detaljer rundt veiledningssituasjonen, og gir et lite innblikk i gruppeprosessene. Deltakelse over tid ble sett som viktig, og det måtte være etableres regler for hva som skulle være gyldig fraværsgrunn. Det ble uttrykt ønsker om at veiledningen skulle være obligatorisk for alle helsesøstre. Gruppestørrelsen varierte fra fire til ti, men det ideelle ble vurdert som fem til åtte. Med hensyn til gruppesammensetning viste det seg at det var hensiktsmessig med grupper som var sammensatt av ansatte fra forskjellige arbeidssteder. Det kan ha sammenheng med at det er mindre truende å være tydelig i slike grupper, enn det er i grupper med kolleger fra samme arbeidssted. Som nevnt var veiledningen 1,5 time hver annen uke, men prosjektleder mener det optimale ville vært veiledning ukentlig, og begrunner det med hensyn til kontinuitet og trygghet. Det understrekes at veileder må ha veiledningskompetanse og kunnskap om helsetjenesten.

Delmål 2 ble oppfylt gjennom underveisevalueringen, som 78% av helsesøstrene svarte på. Denne ble foretatt etter 8-10 veiledningsmøter, og er beskrevet i en egen delrapport tilgjengelig hos Fylkeslegen i Vestfold. Resultatene viste at et stort flertall var fornøyd med veiledningen, og over 90% av helsesøstrene krysset av for at veiledningen hadde en "høy grad av relevans". Prosjektleder trekker den konklusjon at det er et viktig aspekt ved veiledningen at deltakerne selv setter dagsorden. På den måten sikrer man at deltakerne opplever relevansen som høy. Resultater fra rundspørringen tydet også på at helsesøstrenes motivasjon for å delta i veiledningen var økt underveis, og mange mente sågar at veiledning burde være obligatorisk for alle helsesøstre. I gruppen med ledende helsesøstre var resultatene ikke like positive, noe som forklares med at ledelse er vanskeligere å formulere klart tematisk, enn praktiske kliniske situasjoner.

I rapporten konkluderes det med at delmål 4 (gi informasjon til kommunene om veiledning som redskap i kvalitetsutvikling, og bedre muligheten for å kjøpe veiledning), er oppfylt. Kommunene har fått informasjon både fra prosjektleder, og fra ledende helsesøster om prosjektet. Alle kommuner i Vestfold hadde for 1998 satt av penger til veiledning for helsesøstre på foreløpige budsjetter, mot bare tre kommuner i 1995. Prosjekleder mener dette "viser at de ledende helsesøstrene er blitt bevisst veiledning, og at helsesøstrene har vært tydelige på at de ønsker å fortsette med veiledning" (Det samme: 26). Delmål 5 er også langt på veg oppfylt, ved at det er utarbeidet en rapport. Det er også gjennomført besøk i andre fylker, og utarbeidet artikler til ulike deler av media.

Ambisjonen om å utvikle en veiledningsmodell ble oppfylt. Den er gjengitt i rapporten over tre sider, og gir praktiske råd om avklaringer før oppstart av veiledning, motivasjon av deltakere, tilrettelegging av grupper, samt et eksempel på opplegg for en veiledningsøkt. Modellen fungerer som et sammendrag av de erfaringer som er gjort, og vil sannsynligvis ha meget stor overføringsverdi.

Delmål 1 (oppsummere og evaluere tidligere erfaringer) ble gjennomført allerede i 1996, og det gjenstår da å referere til resultatene på delmål 3, som gikk på å få kompetente veiledere blant helsesøstre i Vestfold. Det viste seg ikke å være mulig, ingen helsesøstre påtok seg et slikt ansvar. Dette til tross for at enkelte hadde veiledningsutdanning, og de ble tilbudt veiledning på egen veilederpraksis. Prosjektlederen konkluderer derfor med at tilbud om veiledning må være et sentralt og ikke lokalt ansvar, som sentrale aktører som Norsk sykepleierforbund, Landsorganisasjonen for helsesøstre, Helsetilsynet og utdanningsinstitusjonene må jobbe videre med.

Evalueringen av prosjektet er gjennomført av prosjektlederen selv, og hun informerer om at hun ville sett det som en fordel dersom evalueringen var blitt foretatt av eksterne. Hun mener sterke og svake sider ved prosjektet da ville ha kommet tydeligere frem. På den annen side er det tvilsomt om alle de praktiske rådene knyttet til oppstart og gjennomføring av veiledning, ville kommet like klart fram dersom eksterne hadde utarbeidet evalueringen. Sannsynligvis er det nettopp disse praktiske rådene som har størst overføringsverdi med tanke på videre arbeid. Det at prosjektet har ført til en økt interesse for veiledning blant helsesøstre, gjør denne slutningen ekstra plausibel, fordi prosjektet må forstås mer som initierende for ytterligere veiledningstilbud, enn som et avsluttet engangstiltak. På et område ville det vært ønskelig med en presisering av prosjektets effekter: Hvordan bidrar veiledning av helsesøstre til bedring av psykososiale problemer for barn og unge? Tanken er vel at veiledning er et bidrag til å heve helsesøstrenes kompetanse, og at jo bedre kompetanse de har desto bedre vil de utføre sine arbeidsoppgaver overfor elevene. Det er en interessant tanke, men det hadde vært ønskelig med mer kunnskap om hvordan dette rent faktisk skulle skje, og i hvilke situasjoner. Margit Krabbe har vært inne på tanken om å utvikle et evalueringsdesign hvor man sammenligner opplevelsen brukerne har av helsestasjonene før og etter veiledning. Dette finner hun imidlertid problematisk, fordi tidligere brukerundersøkelser viser at flertallet av brukerne (og særlig småbarnsforeldre) allerede er fornøyde. En annen mulighet er å evaluere deler av helsesøstrenes yrkespraksis, for eksempel det arbeidet som gjennom skolehelsetjenesten rettes direkte mot elever i grunn- og videregående skole. I og med at helsesøstre opplever at de mangler grunnleggende kompetanse til å utføre flere av sine arbeidsoppgaver, mener Margit Krabbe at man i tiden fremover må rette et kritisk søkelys både mot selve helsesøsterutdanningen, og mot det faktum at det er relativt få relevante etterutdanningstilbud for helsesøstre. Et unntak er det tverrfaglige 20 vekttallsstudiet "Studie i forebyggende og helsefremmende arbeid" ved Avdeling for helsefag på Høgskolen i Vestfold.

Table Of ContentsTop Of Page

3.8 Sandefjordsprosjektet - psykososialt miljø for elever i videregående skole

I kapittelavsnitt 3.2 ble det nevnt at det skulle gjengis erfaringer fra et relevant prosjekt som ikke har fått midler fra Aksjonsprogrammet barn og helse. "Sandefjordsprosjektet" hadde som målsetting "Å forebygge psykososiale problemer - og fremme trivselen - blant elever på Sandefjord videregående skole". For å gjøre dette søkte man å klargjøre de forhold som henholdsvis hemmer og fremmer trivsel på skolen. Prosjektet hadde en visjon om at skolen i løpet av tre år skal utvikle seg i helsevennlig retning, hvor dette begrepet gis innhold som elever og ansatte kan identifisere seg med (Arntzen 1998).

Det mest interessante i denne sammenhengen er at Sandefjordsprosjektet, sammenlignet med "Helsesøsterveiledning i Vestfold", representerer en annen tilnærming til å arbeide helsefremmende med psykososiale problemer blant barn og unge. Det er i første rekke arbeidsmåtene som skiller de to prosjektene fra hverandre. I Sandefjordprosjektet ble det gjennomført kvalitative intervjuer med elever og lærere, det ble gjennomført en større rundspørring blant elevene, og det ble gjennomført en konferanse med bred deltakelse som elevene var med og ledet. Sett under ett utgjorde arbeidsmåtene bestanddeler i en diskusjonsbasert utviklingsstrategi (se kapittel 2). Det sentrale var å få alle aktører i tale, og etablere møteplasser hvor dialogene (diskusjonene) kunne finne sted. Erfaringene fra dette prosjektet er ikke ferdig evaluert, men et sentralt funn er at relasjonene mellom lærer og elev hadde mye å si for elevenes opplevelse av trivsel på skolen. Det viste seg også at slagordet "Ansvar for egen læring", som står som et sentralt mål for elevene i nyere læreplaner, av elevene ofte blir oppfattet som en unnskyldning fra lærerne til å fraskrive seg ansvar. Det var også en del motstand fra lærere mot at elever fikk være med og styre en konferanse, men erfaringene viste at de var oppgaven voksen.

Table Of ContentsTop Of Page

Sammenligning av de to prosjektene

Det er store forskjeller i valg av strategi for å arbeide psykososialt helsefremmende og forebyggende for barn og unge, mellom "Helsesøsterveiledning i Vestfold" og "Sandefjordprosjektet". På spørsmål om forskjellene, understreker Margit Krabbe at målsettingen for "Helsesøsterveiledning i Vestfold" ikke var å arbeide direkte med helsefremmende arbeid for barn og unge, men å avgrense helsesøstrenenes arbeidsoppgaver og utvikle en veiledningsmodell. På sikt er det selvfølgelig en målsetting at dette skal komme elever og andre brukere av helsesøstertjenesten til gode. Krabbe peker også på at "man må fokusere der hvor utvikling er mulig". I denne sammenheng viser erfaringene at helsesøstre ser et stort utviklingspotensiale gjennom veiledning.

Det er et meget klart berøringspunkt mellom de to prosjektene, nemlig at begge forholder seg til skolen som arena (se kapittelavsnitt 2.4). Det er verdt å merke seg at de to prosjektene representerer vidt forskjellige arbeidsmåter, henholdsvis involvering av barn og unge svært indirekte og svært direkte, men til syvende og sist med de samme overordnede målsettinger om å arbeide helsefremmende for barn og unge. Denne bredden i arbeidsmåter må forstås mer som er ressurs enn som et problem, men bredden gir også utfordringer knyttet til samarbeid.

Table Of ContentsTop Of Page

3.9 Sammendrag av kapittelet

Aksjonsprogrammet barn og helse har i Vestfold støttet utviklingsprosjektet "Helsesøsterveiledning i Vestfold". Støtten har gjort det mulig å gi tilbud om gruppeveiledning til alle helsesøstre i fylket. Erfaringene viser at både oppmøte og evaluering av tiltaket er meget positive. Målene har i første rekke vært å gi helsesøstrene en arena hvor de kan reflektere over egen yrkespraksis, slik at de blant annet lettere kan avgrense egne arbeidsoppgaver og fungere bedre i tverrfaglige team. Prosjektet har ført til en rekke konkrete resultater. Alle helsesøstre i Vestfold har fått tilbud om veiledning, og 89% takket ja. Det ble etablert ti veiledningsgrupper, som gikk over et år. Det er videre formidlet informasjon til beslutningstakere på kommunenivå om betydningen av veiledning for helsesøstre, og alle kommuner hadde for 1998 satt av midler til slik veiledning på sine foreløpige budsjetter. Et viktig resultat er utviklingen av en veiledningsmodell (se Krabbe 1997: 32-34), som i tillegg til å gi svært konkrete forslag til fremgangsmåter i veiledning for helsesøstre, også kan ha stor overføringsverdi til veiledningsopplegg for andre profesjonsgrupper i kommunene. Det kanskje viktigste resultatet er imidlertid at helsesøstrene har fått økt profesjonsbevissthet gjennom refleksjon med andre i samme profesjon. Dette er sannsynligvis viktig ikke bare for helsesøstrene i en presset arbeidssituasjon, men også for barn og unge som brukere av tilbudene helsesøstrene gir.

Previous PageTable Of ContentsNext Page

Hans A. Hauge: HENÆR-senterets evaluering av Aksjonsprogrammet barn og helse i Vestfold

Copyright © 1999 forfatteren
Høgskolen i Vestfold