|
Hans A. Hauge: HENÆR-senterets evaluering av Aksjonsprogrammet barn og helse i Vestfold | Copyright © 1999 forfatteren |
2.Grunnlagsforståelse i evalueringen
Ordet grunnlagsforståelse i kapitteloverskriften kunne vært byttet med "teori", men sistnevnte er et mye mindre presist begrep. Undersøkelser av sammenhenger som karakteriseres som "teori", viser til minst 14 forskjellige betydninger (Kalleberg 1996). Grunnlagsforståelse betyr her simpelthen den forståelse som ligger til grunn for de analyser og drøftinger som gjøres i rapporten. Dette kan også omtales som "problematisering", altså at en drøfter det som ellers lett tas for gitt. Slike drøftinger gjør det forhåpentligvis lettere for leseren å ta stilling til holdbarheten i resonnementene som føres. Det er her valgt ut fire temaer leseren kan ha nytte av å få problematisert. Det første av disse er en drøfting av de fire førende spørsmålene, med det for øye å klargjøre hva som menes med at dette er en "evalueringsrapport". Det andre temaet er en kortfattet gjennomgang av strategier for helsefremmende arbeid, og kan forstås som et utgangspunkt for det tredje temaet, som handler om normative vurderinger av hva som er "egnet" for å fremme involvering av brukergrupper. Det fjerde temaet er skolen som arena for helsefremmende tiltak. Skolen er ikke bare en fellesnevner for utviklingsprosjektene aksjonsprogrammet har støttet i Vestfold, men også det i særklasse viktigste møtepunkt mellom barn og unge på den ene siden, og voksenverden og storsamfunnet på den andre. 2.1 Er spørsmålene "ordentlige" evalueringsspørsmål? Det er viktig å merke seg at av de fire spørsmålene som har vært førende for arbeidet med denne rapporten, er tre utformet på måter som vanligvis ikke forbindes med evaluering. Sosiologen Ragnvald Kalleberg argumenterer for at vi kan skille mellom tre hovedtyper av spørsmål innen samfunnsforskning (Kalleberg 1996). Det første av disse er konstaterende spørsmål. Her spør man typisk etter hvordan en sosial sammenheng er, og hvorfor den er som den er. De to første av de førende spørsmålene referert i kapittelavsnitt 1.4 er således konstaterende. Det spørres om hvilke erfaringer som er gjort, og implisitt ligger at det også vil søkes svar på spørsmålet "hvorfor det gikk som det gikk". Hva var grunnen til at man høstet de erfaringer man gjorde? Den andre typen spørsmål betegner Kalleberg som vurderende. Her vurderer man en sosial sammenheng opp mot en eller flere normative standarder. Dersom Aksjonsprogrammet barn og helse hadde hatt en detaljert målstruktur ville det vært rimelig å vurdere erfaringene i Vestfold opp mot denne. I fraværet av en slik standard kan man selvfølgelig bruke mange andre normative standarder, for eksempel lover, forskrifter, intensjonserklæringer, samfunnsteorier med mer. Det tredje førende spørsmålet i kapittelavsnitt 1.3 viser til en eller flere undereliggende normative standarder. Spørsmålet forutsetter at den som skal svare på spørsmålet, har en formening om hva som er egnet til å fremme involvering av målgruppene barn og unge, foreldre og aktuelle profesjonsgrupper. Bare under den forutsetning er det meningsfullt å stille et slikt vurderende spørsmål. Da blir det også viktig å tydeliggjøre den normative standarden som er lagt grunn, slik at lesere av rapporten kan ta stilling til om de er enige eller uenige med de resonnementene som føres. Det er vurderende spørsmål som gjerne forbindes med evalueringsrapporter. Vurderende spørsmål gjør det mulig å stille seg kritisk til en sosial sammenheng. I dette tilfellet er de sosiale sammenhengene helsefremmende arbeid med barn og unge. Det vil ikke være slik at alle tilnærminger til helsefremmende arbeid er like velegnet uansett situasjon, dersom det er et mål å involvere de før nevnte målgruppene.
2.2 Fokus på strategier for helsefremmende tiltak Den følgende drøfting av strategier i helsefremmende arbeid er utarbeidet med bakgrunn i Bjørn Hauger sin artikkel "Historikk og klargjøring av strategi" (Hauger 1998a). Perspektivet som presenteres kan rubriseres som «samfunnsfaglig», i den forstand at de legger vekt på at mennesker selv er aktive i å konstruere sine forståelser av virkelighetene de lever i, og selv må settes i stand til å ta ansvar i praksis for egne liv og helse. Dette står i et visst, men ikke nødvendig, motsetningsforhold til medisinske perspektiver, hvor det ofte er lagt større vekt på kartlegging av risikofaktorer i befolkningen i kombinasjon med ulike informasjonsstrategier. Medisinske perspektiver har tradisjonelt har hatt en dominerende posisjon i forhold til innsats på helsefremmende og forebyggende arbeid i Norge. Imidlertid er Vestfold et av de fylker i landet hvor samfunnsfaglige tilnærminger er mest utbredt. Følgelig vil det være en hjelp for leseren med en liten innføring om slike tilnærminger, også fordi det da blir lettere å forstå intensjonene med flere av utviklingprosjektene. Hauger bygger i sin artikkel blant annet på internasjonal forskning om ulike strategityper, men tilpasser sin typologi etter norske forhold. En strategi er en overordnet plan for hvordan vi skal løse utfordringer (her:) i helsefremmende og forebyggende arbeid. Utgangspunktet for drøftingen er en typologi med seks strategier, som varierer langs to dimensjoner. Den ene er etter hvor "bredt" strategiene søker å endre i et samfunn eller en organisasjon, den andre varierer etter hvem som har ledelsen for utforming av konkrete tiltak (se figur 2.1). Det er de to strategiene som har ledelse på tvers som skal vektlegges her, men først kommenteres de fire andre strategiene under ett. De to ovenfrastyrte strategiene kan betegnes som tradisjonelle og dominerende tilnærminger til forebyggende arbeid. Et typisk eksempel er at et fåtall profesjonelle hjelpere "kommer utenfra", definerer problemene, og presenterer løsningene ut fra sine virkelighetsforståelser. Med en forenkling kan «tradisjonell medisinsk forebygging» sies å være typeeksempelet på denne form for tilnærming. Den brede community-baserte strategien bygger riktignok på samordning mellom profesjonelle og frivillige. De frivillige må imidlertid her mer forstås som et middel for å nå et mål (for eksempel om spredning av informasjon), enn som likeverdige ledere av tiltaket. Figur 2.1. En typologi over hovedstragiene i det forebyggende og helsefremmende arbeidet (modifisert etter Hauger 1998a:7).
De to nedenfra styrte tiltakene har motsatt utgangspunkt sammenliknet med de ovenfra styrte. Her er det snakk om tiltak som styres av legfolk som går sammen for å få til endringer. Det er gjennomført en rekke tiltak i Norge for å "stimulere og utløse krefter nedenfra for å skape en ny oppblomstring i nærmiljøene" (Det samme: 8). Et viktig stikkord for utviklingsarbeid av denne typen er ressurskobling, det vil si at legfolk i nærmiljøet, men også profesjonelle fagfolk, på eget initiativ går sammen om tiltak. Deltakerne samarbeider ut fra frivillighet, de samordnes ikke slik tilfellet er ved ovenfra styrte tiltak (Carlsson 1992). En sentral utfordring blir da å samarbeide på måter som gjør at alle ser seg tjent med samarbeidet, slik at det oppstår såkalte "vinne-vinne" situasjoner. Erfaringer viser at dette ikke er så vanskelig som det kan virke ved første øyekast. To av utviklingsprosjektene som beskrives senere i denne rapporten (kapittel 5 og 6), gir gode eksempler på bredt anlagte samarbeid som fungerer nettopp fordi alle ser seg tjent med å delta. Hvordan kan man gå fram for å øke sannsynligheten for at slik ressurskobling skal finne sted? Hvordan utløse engasjement i nærmiljøene, slik at motivasjonen til å arbeide helsefremmende øker hos målgruppene, altså både hos barn/unge og hos foreldre, skoleledelse, lærere og profesjoner som jobber mot barn og unge? Det er både fordeler og ulemper ved både ovenfra og nedenfra styrte strategier for helsefremmende og forebyggende arbeid. Hauger stiller spørsmålet om det er "mulig å ha et snevert fagperspektiv på () forebyggende arbeid, og samtidig få til brei folkelig mobilisering?" (Hauger 1998a: 9). Mer generelt kan man spørre om hvordan en kan få til et konstruktivt samarbeid mellom fagfolk og legfolk om helsefremmende nærmiljøarbeid. Spørsmålet kan ikke avgrenses til kun å gjelde barn og unge. Målet kan ikke være å gjøre barn og unge til små voksne, som har samme plikter og rettigheter som store voksne. Erfaringer fra nærmiljøarbeid viser at det er den kulturelle eliten i lokalmiljøet som er aktivie og talende, mens flertallet er passive og tause. Det er ikke bare barn og unge som er marginalisert. Det blir derfor viktig å utvikle strategier som gjør det mulig for "tause og svake", enten de er barn eller voksne, å delta på sine premisser. Med hensyn til barn og unge er det særlig viktig at strategiene også åpner for at de kan delta med sine språk og sine virkelighetsforståelser. Det er her de to strategitypene i figur 1 som har "ledelse på tvers" blir spesielt aktuelle.
Utvikingsprosesser med ledelse "på tvers" er lite utbredt i helsefremmende og forebyggende arbeid. Det finnes derimot en godt etablert tradisjon for arbeid med empowerment på andre arenaer i Norge. Spesielt Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) har jobbet med empowerment, og da så å si utelukkende med bedrifter og organisasjonsliv som arena. Hos AFI er det engelske "empowerment" gitt den norske oversettelsen diskusjonsbasert utviklingsstrategi. Blant sentrale satsingsområdene i regi av AFI er å få til bred involvering av ansatte på arbeidsplasser, følge opp Arbeidsmiljølovens intensjoner om at dem som er berørt skal bli hørt, legge til rette for dialoger mellom ulike nivåer i bedriftene, og generelt finne konstruktive løsninger på utviklingsoppgaver gjennom samarbeid i og mellom bedrifter (se for eksempel Gustavsen 1990). AFI har jobbet innen rammene av formelle organisasjoner. Situasjonen er selvfølgelig en annen i et nærmiljø, hvor menneskene ikke er knyttet til hverandre med formelle posisjoner slik de er i en bedrift. På den ene siden fører dette til at terskelen for deltakelse er høyere i nærmiljø, fordi man da lettere kan velge ikke å delta. På den annen side blir terskelen for deltakelse lavere, ved at status erveret gjennom utdanning og arbeid betyr langt mindre i nærmiljøet enn på arbeidsplassen. Hauger argumenterer for at erfaringene som AFI har utviklet og systematisert, kan være fruktbare for nærmiljøbasert helsefremmende og forebyggende arbeid. Det mest sentrale poenget er at ved diskusjonsbasert utviklingsstrategi legger profesjonelle til rette for at "svake og tause" aktører får delta i utviklingsprosesser med sin virkelighetsforståelse. Dette kan skje gjennom ulike arbeidsmetoder for å "få de tause i tale", men enda mer ved hvordan utviklingsarbeidet organiseres, og da spesielt hvordan dialogene struktureres. AFI er inspirert av kommunikasjonsteori som legger stor vekt på saklighetsargumenter (se blant annet Habermas 1981), kort sagt at de "beste" argumentene må vinne fram i en beslutningsprosess. Erfaringene er at dette åpner for kreativitet, engasjement og motivasjon til innsats. Den enkelte blir "myndiggjort" (som er en annen mulig oversettelse av "empowerment"), får opplevelse av å involveres på meningsfulle måter, og erfaring med samarbeid og ansvarstaking. Et problem man imidlertid fort kommer opp i, og som kanskje er mindre kritisk ved utviklingsarbeid i arbeidslivet enn i nærmiljøet, er at det ofte langt fra er entydig hva som er det "beste" argumentet (se for eksempel Eikeland og Finsrud 1995). Barn og unge vil ofte legge helt andre kriterier til grunn for hva som er "best" enn sine foreldre, lærere andre kriterier til grunn enn relevante profesjoner, og så videre. Dessuten vil man ved ensidig å legge vekt på det beste argumentet stå i overhengende fare for å gjøre barn og unge til "gisler" for voksnes beslutningsprosesser, altså at de blir deltakere uten å ha forutsetninger til å delta, mye på grunn av forskjeller i språklig kompetanse. For profesjoner som jobber helsefremmende blir sannsynligvis mye av utfordringene i tiden fremover å legge til rette for at ulike målgrupper får delta på sine premisser, ikke minst med det siktemål at den enkelte lettere skal kunne ta ansvar for eget liv og helse. Spørsmål knyttet til valg av strategier i helsefremmende arbeid for barn og unge tas opp igjen i kapittelavsnitt 8.6. 2.3 Presiseringen av den normative standarden I drøftingen av de førende spørsmålene under 1.3 ble det argumentert for at spørsmål nummer 3 er vurderende: "Hvilke arbeidsmåter er egnet for å fremme involvering av barn og unge, foreldre og relevante profesjonsgrupper i utviklingsprosesser? " For å vurdere egnetheten må det presiseres hvilke forutsetninger som bør være oppfylt for at det skal regnes som «egnet», altså en normativ standard. Med foregående kapittelavsnitt friskt i minne, blir standarden som legges til grunn i denne rapporten: "Arbeidsmåter hvor fagfolk legger til rette for at dem som berøres av endringsforsøk får delta med sine virkelighetsforståelser, på måter som åpner for at de kan påvirke målsettinger og forløp av endringsprosesser, og som vektlegger samarbeid om visjon sterkere enn samordning om tiltak, er egnet til å fremme reell brukerinvolvering." Her er det selvfølgelig på sin plass med flere presiseringer. For det første er det ikke gitt at brukerinvolvering alltid er ønskelig eller mulig, andre strategier kan være bedre i en rekke situasjoner. Det er nærliggende å tenke på for eksempel vaksinasjonsprogrammer, hvor det har lite for seg å snakke om bred og helhetlig brukerinvolvering. Standarden her er selvfølgelig heller ikke "best" ut fra alle synsvinkler på brukerinvolvering. Å vurdere hvorvidt en standard er god eller ikke, forutsetter at en tar hensyn til hvilke mål en søker å realisere, og hensyn til hvilken situasjon en ønsker å realisere målet i. Standarden må heller ikke forstås slik at den utelukker at andre strategier kan brukes parallellt med brukerinvolvering. En særlig relevant variant er kombinasjonen av brukerinvolvering og informasjonsspredning, noe arbeidet med Larviksmodellen er et godt eksempel på (se kapittel 6). En annen begrensning med den normative standarden er av mer generell art. Det er nemlig ikke gitt at brukerinvolvering er et gode selv i situasjoner hvor det er mulig. Et viktig spørsmål er under hvilke forutsetninger barn/unge og andre målgrupper skal involveres overhodet. Kanskje spesielt viktig er det at involveringen er reell, i den forstand at de kan påvirke resultatet av prosessene. I mange sammenhenger kan det være særs relevant å involvere personer som uttaler seg på vegne av barn og unge, altså en form for indirekte involvering. Selv om det således er mange begrensninger ved å operere med en normativ standard overhodet, er det også klare fordeler. En fordel er at det blir tydeligere for lesere av rapporten hva som her menes med at en strategi og visse arbeidsmåter er egnet til å fremme brukerinvolvering. Her betyr det altså en åpen diskusjonsbasert utviklingsstrategi hvor fagfolk primært forstås som hjelpere i arbeidet med å få fram målgruppenes virkelighetsforståelse, og om man vil er "fødselshjelpere" for å utløse engasjement og eierforhold hos dem endringstiltakene gjelder. En annen fordel er at det rettes et kritisk søkelys mot endringstiltak som påstår seg å involvere målgruppene, uten å gjøre det i mer enn svært begrenset forstand. Ut fra forståelsen som legges til grunn her, er involvering mer enn å samordne fagfolk og legfolk, gi definerte oppgaver til ulike aktørgrupper, og generelt overtale dem til å arbeide for endring i en på forhånd bestemt retning. Det er mye mer snakk om å renonsere på egen makt som "ekspert", og åpne opp for at andres virkelighetsforståelse skal ha betydning for alle sider ved endrings- og utviklingsarbeid. Selvfølgelig skal ikke fagpersonen se bort fra sin kompetanse og sine spesielle forutsetninger, men det er en vesentlig forskjell mellom det å være kompetent deltaker og det å være prosjekteier. Som kompetent deltaker kan fagpersonen bruke sin kunnskap til å hjelpe fram ulike virkelighetsforståelser, bruke ulike arbeidsmetoder for å få til diskusjonsbasert utvikling, hjelpe til med analysering og vurdering av forslag, og hjelpe til med implementering av tiltak. Det er derfor ikke snakk om diskvalifisering av fagpersoner, men om kvalifisering av legpersoner. 2.4 Skolen som arena for helsefremmende tiltak
Alle utviklingsprosjektene som har fått støtte av Aksjonsprogrammet barn og helse i Vestfold, gjennomføres i eller i tilknytning til skolen. Det er en rekke forhold som gir skolen den sentrale plass den har i tilknytning til helsefremmende og forebyggende arbeid. Utviklingen de senere årene og i overskuelig framtid tyder på at skolen vil bli en enda mer sentral arena i årene som kommer. Skolen er en møteplass for en rekke aktørgrupper, ikke bare elever og lærere med mange forskjellige fagbakgrunner, men også ulike etater og profesjoner i kommunene, foreldre , PPT, skolehelsetjeneste og politi. Dette gir et godt utgangspunkt for tverrsektorielt samarbeid om helsefremmende utviklingsoppgaver. Selv om denne typen samarbeid nesten uten unntak har form av prosjekter ledet av fagfolk, må ansvaret for videreføring før eller senere overføres fra fagfolk til legfolk. Denne overføringen vil nesten alltid finne sted i skolen, eller i det minste med utgangspunkt i skolen som arena. Svært ofte er forholdene i skolen avgjørende for oppstartsfasen av utviklingsarbeid. Det er all grunn til å være oppmerksom på tendensen til at stadig flere oppgaver forventes ivaretatt av skolen. Det er allerede et meget stort press på lærere og andre profesjoner med skolen som arbeidsplass, for å ivareta oppdragerfunksjoner som tidligere ble utført i hjemmene og i nærmiljøet. Skolen står også overfor store utfordringer som følge av samfunnsendringer, både med hensyn til skolens innhold og oppgaver (se for eksempel Hargreaves 1994). Mange lærere og andre skoleansatte er frustrerte over vanskelige og pressede arbeidsforhold. Helsesøstrenes arbeidssituasjon er verdt spesiell oppmerksomhet. Deres arbeidssituasjon har endret seg fra vekt på screening til vekt på åpne samtaler (Andersen og Andrews 1997). I og med at helsesøstrene kommer i kontakt med så mange stilles det ofte urealistiske forventninger til hva de skal kunne oppnå gjennom sitt arbeid. Prosjektet som ligger til grunn for kapittel 3 har sin bakgrunn i at helsesøstre ofte finner det vanskelig å avgrense sine arbeidsoppgaver, ofte jobber alene og har liten erfaring i tverrfaglige samarbeidsformer. De opplever også ofte at de ikke har den kompetanse som skal til for å bidra til positiv utvikling hos dem de snakker med. Den pressede arbeidssituasjonen for profesjonsgrupper på skolene understreker betydningen av å ha gjennomtenkte strategier for endrings- og utviklingsarbeid med utgangspunkt i skolen som arena. Det er viktig å vinkle innsatsen og organisere tiltakene på måter som hjelper lærerne - og de andre profesjonsgruppene i skolen - i deres daglige arbeid, snarere enn å bli tilleggsbelastninger. Dette kan selvfølgelig gjøres på mange måter. Et eksempel er Larvik kommunes satsing på bedre inneklima, hvor utviklingsarbeidet blant annet har et design som gjør at elever og ansatte på skolene kan delta i arbeidet med å forbedre eget inneklima (og dermed også eget arbeidsmiljø), og samtidig følge forskrifter gitt gjennom internkontrollsystemet. Det er selvfølgelig ikke mulig å gi oppskrifter på hvordan en kan legge til rette for at helsefremmende utviklingsarbeid skal lette arbeidsbelastningene i skolen, til det vil situasjonene variere for mye. Det er derimot mulig å argumentere for at hensynet til hva som oppleves som lettende for dem som er i skolen til daglig må veie tungt. Følgelig bør de involveres i utviklingsarbeidet i en så tidlig fase som overhodet mulig. Skolen er en spesielt egnet arena, ikke bare fordi målgruppene møtes regelmessig her, men også fordi det er lange tradisjoner for å arbeide helsefremmende og forebyggende blant barn og unge. Skolen er langt fra noen "nybegynner" som arena for forebygging. I en historisk skisse viser Britt Wilhelmsen og Oddrun Sandal til at husstellfaget ble innført i skolen allerede i 1890, for å fremme ernæring, hygiene, økonomi og ressursutnytting (Wilhelmsen og Sandal 1997). Skolen var også en viktig arena for å informere om infeksjonssykdommer. I nyere tid er det lagt stor vekt på at elevene skal lære å ta medansvar for forhold som har betydning for eget liv (se for eksempel KUF 1994). Skolen skal også legge til rette for en opplæring som lar elevene få trygghet til egne evner, og med det som utgangspunkt utvikle helsefremmende holdninger. Det ligger følgelig en særlig utfordring i å tydeliggjøre at arbeidet med helsefremmende emner kan bidra til å realisere overordnede målsettinger med skolen som samfunnsinstitusjon. Wilhelmsen og Sandal viser også til erfaringer med prosjektet "Helsefremmende skoler", som er et samarbeid mellom WHO, EU og Eurparådet. Norge deltar med ti skoler, og er med på å prøve ut modeller for helsefremmende arbeid i skolen. Strategiene som brukes kombinerer det ovenfra styrte med ledelse på tvers, slik at det finner sted et konstruktivt samarbeid mellom profesjonelle og legfolk innen helsefremmende arbeid (Det samme: 182-183). Det er imidlertid i langt mindre utstrekning snakk om ledelse nedenfra, ved at initiativet til tiltakene kommer fra elevene selv. Tiltakene bygger mye på statistiske kartlegginger som peker på uønskede holdninger og mangler i elevenes kunnskaper, og så gjennomføres undervisningsopplegg i tråd med dette, med det klare siktemål å påvirke unges tanker om helseatferd. Dette mønsteret for involvering av målgruppene er følgelig indirekte, og legger mest vekt på å designe effektive undervisningsopplegg (jfr. drøftingen i kapittelavsnitt 2.3). Et ytterligere poeng med skolen som arena for helsefremmende tiltak, er at samarbeid mellom alle de målgruppene som møtes der, kan generere organisasjonsutvikling både på skole- og kommunenivå. På skolene må ulike kommunale etater som helse, kultur, utdanning og teknisk samarbeide om helsefremmende tiltak. Dette samarbeidet gir erfaringer som er overførbare til andre situasjoner. Det kan også føre til utvikling av ny kompetanse, ved at de ulike etater må samarbeide for å finne fram til helhetlige løsninger som ivaretar barn og unges oppvekstmiljø. Et annet mulig resultat er kompetansespredning, ved at flere etater besitter sammenfallende eller komplementær kompetanse om skoleutvikling. Det har ikke vært mulig å undersøke i hvilken utstrekning tiltakene i aksjonsprogrammet faktisk har ført til organisasjonsutvikling i kommunene, men slike muligheter er nok et eksempel på at ressurskobling gjennom samarbeid kan føre til utvikling på en rekke områder. Sosial- og helsedepartementet legger da også stor vekt på organisasjonsutvikling på kommunenivå som resultat av aksjonsprogrammet (Sosial- og helsedepartementet 1995). Spørsmål om organisering og organisasjonsutvikling kommer opp i alle de følgende kapitlene, som et av flere momenter som belyses. Fra og med neste kapittel og til og med kapittel 7, er det i første rekke nummer 1 av de førende spørsmålene fra kapittelavsnitt 1.3 som søkes belyst, nemlig: "Hvilke erfaringer er gjort innen hvert av innsatsområdene langs dimensjonene 1) bakgrunn for prosjektet, 2) visjoner og mål, 3) forankring og organisering, 4) arbeidsmåter og 5) resultater og planer for videreføring?" Det sentrale i de kommende kapitler er å gjengi erfaringene fra de fem innsatsområdene så samvittighetsfullt som mulig. Analyser og drøftinger av resultater blir fremtredende først i kapittel 8.
Copyright
©
1999
forfatteren
|