Hans A. Hauge:
HENÆR-senterets evaluering av
Aksjonsprogrammet barn og helse i Vestfold
Copyright © 1999 forfatteren

Previous PageTable Of ContentsNext Page

1.Hva denne rapporten handler om



"Den enkelte må i større grad få tro på sitt eget bidrag til sin helse,
føle seg sikker på at jeg er den viktigste ressursen i mit liv."
(Helseminister Dagfinn Høybråten, innlegg ved Nasjonal folkehelse-
og forebyggingskonferanse, 29. januar 1998.)

Dette innledningskapittelet gir et fugleperspektiv på rapporten sett under ett. Det er imidlertid ikke et sammendrag av rapporten, men en presentasjon av Aksjonsprogrammet Barn og Helse nasjonalt og i Vestfold, en gjennomgang av de spørsmålene som har vært førende for arbeidet med rapporten, en oversikt over metodiske tilnærminger og avgrensninger, og endelig en leserveiledning som går gjennom kapittelstrukturen i rapporten. Teoretiske perspektiver og resultater fra evalueringen drøftes i senere kapitler.

Table Of ContentsTop Of Page

1.1 Hva er Aksjonsprogrammet Barn og Helse?

Denne evalueringsrapporten handler om de utviklingsprosjekter som er gjennomført i Vestfold, med støtte fra det nasjonale Aksjonsprogrammet barn og helse. Aksjonsprogrammet har som målsetting "å bygge opp kommunenes kunnskap om ulike modeller for helsefremmende og forebyggende arbeid blant barn og unge" (Sosial- og helsedepartementet 1995: 2). Programmet er forankret i Forebyggings- og utviklingsavdelingen i Sosial- og helsedepartementet, men har en bredt sammensatt koordineringsgruppe med representanter fra fire departementer og ni statlige institusjoner. Den tverrsektorielle sammensetningen av koordineringsgruppen, er et uttrykk for anerkjennelse av at effektivt helsefremmende arbeid blant barn og unge forutsetter samarbeid på tvers av sektorgrenser. Dette mønsteret for organisering av programmet gjenfinnes i alle landets fylker. Det er fylkeslegen som er ansvarlig for tildeling av midler til utviklingsprosjekter i kommunene, men bredt sammensatte fylkesvise koordineringsgrupper har en viktig pådriveroppgave, blant annet med hensyn til å vurdere hvilke prosjekter som skal støttes.

Et viktig kriterie for å få midler fra programmet, er å "initiere nye arbeidsmetoder på tvers, basert på erfaringer fra godt gjennomført arbeid lokalt" (Det samme: 6). Det primære satsingsområdet er følgelig erfaringsoverføring fra gjennomførte prosjekter, med vekt på potensialet for læring gjennom "de gode eksempler". Tanken med dette er at en kommunes gode erfaringer har stor overføringsverdi til andre kommuner, selv om situasjonene tiltakene er gjennomført i tilsynelatende er svært forskjellige. Overføringsverdien må antas å være stor, fordi alle tiltak med forebyggende og helsefremmende innsats for barn og unge, foregår på de samme avgrensede arenaene skole, nærmiljø og kommune. Alle prosjektene som har fått støtte av programmet i Vestfold, har tilknytning til skolen. Det er følgelig snakk om de samme aktører som må samarbeide om utviklingsprosjekter innen ulike innsatsområder. Det er også de samme aktørene som skal legge til rette for at barn og unge selv kan medvirke til, og ta ansvar for, et helsefremmende oppvekstmiljø. Det blir derfor særlig viktig å utvikle og forankre helhetlig kunnskap i nærmiljøene, med samarbeid på tvers av sektorer og generasjoner som den viktigste mekanismen for å lykkes. I kapittel 2.4 drøftes betydningen av skolen som arena for helsefremmende og forebyggende arbeid.

Vektleggingen av at programmet skal føre til erfaringsoverføring, betyr at kommunene ikke kan søke midler til prosjektdrift, eller til oppstart av nye prosjekter. Vektleggingen av erfaringsoverføring understrekes også ved at arbeidet skal rettes mot alle kommuner i fylkene. I tråd med dette er det klare målsettinger om at innsatsen skal være tverrfaglig og tverrsektoriell, og at den skal føre til lokal organisasjonsutvikling. Et av programmets mål er således å stimulere til organisasjonsutvikling på kommunalt plan, som en forutsetning for å utvikle gode oppvekstvilkår for barn og unge. Samtidig legger programmet opp til en sterkt brukerorientert tilnærming til målgruppene barn, unge, foreldre og relevante personellgrupper. "Dette betyr at utgangspunktet må være en vurdering av hva som er viktig for barn og unges helse direkte eller indirekte." (Det samme: 5). For å fremme brukerorientering kan en velge mellom flere ulike strategier, noe ikke minst erfaringene fra utviklingsprosjektene i Vestfold viser. Begrepet "brukerinvolvering" står sentralt i flere av kapitlene i denne rapporten.

Over en fireårs periode fra og med 1996 fordeler programmet om lag en halv million kroner per fylke per år. Midlene skal brukes målrettet "for å fremme de nasjonale innsatsområdene i det forebyggende og helsefremmende arbeidet" (Det samme). Det betyr at midlene rettes inn mot seks innsatsområder, hvilket konkret betyr en videreføring av innsats på nasjonale mål beskrevet i Stortingsmelding nr. 37 (1992-93) Utfordringer i helsefremmende og forebyggende arbeid, samt i senere Stortingsproposisjoner. De seks innsatsområdene som alle skal dekkes i alle fylker i løpet av programperioden er:

  1. Forebygging av psykososiale problemer
  2. Forebygging av belastningslidelser
  3. Forebygging av ulykker - skader
  4. Forebygging av astma- allergi og inneklimasykdommer
  5. Gode kostvaner hos barn og unge
  6. Tobakksfrie barn og unge.

Det er ikke presisert målstruktur eller fremgangsmåter til innsatsområdene for barn og unge spesielt. Dette betyr at innsatsen kan tilpasses forholdene lokalt i fylkene og kommunene, avhengig av hvilke prosjekter som faktisk er gjennomført. Det igjen betyr at det er rimelig å forvente stor spredning både i erfaringer og i type prosjekter som beskrives. Hvordan dette konkret manifesterer seg i Vestfold, er tema for det neste kapittelavsnittet.

Table Of ContentsTop Of Page

1.2 Kort om Aksjonsprogrammet Barn og Helse i Vestfold

Fylkene har stått fritt i valget mellom å etablere en egen koordineringsgruppe for programmet på fylkesnivå, eller å bruke en allerede eksisterende gruppe for dette formålet. I Vestfold valgte man sistnevnte løsning, ved at Fylkeskomiteen fungerer som koordineringsgruppe. I denne gruppen sitter det representanter fra fylkeslegen, Norske kvinners sanitetsforbund, Vestfold idrettskrets, Kommunenes sentralforbund, Nasjonalforeningen for folkehelsen, Røde Kors, Fylkesdirektøren ved avdeling for helse og sosial, Fylkesmannen ved sosial- og familieavdelingen, og Statens utdanningskontor. De to sistnevnte institusjonene var ikke representert i Fylkeskomiteen fra før av, men kom med nettopp for å sikre best mulig koordinering av innsatsen i aksjonsprogrammet i Vestfold.

Fylkeskomiteen har møter fire ganger i året, samt møter i undergrupper. Prosjekter innen hvert av innsatsområdene har presentert sine planer for Fylkeskomiteen, med påfølgende spørsmålsrunder og diskusjon. I tillegg har (tidligere:) prosjektleder Norun Hanem gitt orienteringer om framdriften innenfor de enkelte innsatsområdene, og Fylkeskomiteen er også brukt som et fora hvor det er drøftet tiltak og valg av satsingsområder. Fylkeskomiteen har dermed både fått løpende informasjon om programmet, og anledning til å påvirke fordeling av støtte på innsatsområder. Etter alt å dømme har Fylkeskomiteen dermed fungert som koordineringsgruppe etter intensjonene fra sentralt hold.

Alle de seks nasjonale innsatsområdene listet opp i kapittelavsnittet over, er dekket av programmet i Vestfold. Et av dem, "Tobakksfrie barn og unge", har det imidlertid vært vanskelig å gjøre en innsats på. Det er gitt noe midler til prosjekter innen dette området, men interessen hos aktuelle samarbeidspartnere i fylket, har ikke vært stor nok til at det er generert erfaringer som kan formidles. På de øvrige fem innsatsområdene er situasjonen en annen, og prosjekter innen hvert av disse områdene presenteres relativt omfattende i kapitlene 3 til og med 7 i denne rapporten. Kort beskrevet er prosjektene i Vestfold følgende:

  1. Forebygging av psykososiale problemer. Her er det gitt støtte til prosjektet «Helsesøsterveiledning i Vestfold», som har vært forankret i Statens helsetilsyn, og som har hatt Margit Krabbe som prosjektleder. Prosjektet har gitt tilbud om gruppeveiledning over et år til alle helsesøstre i Vestfold fylke. Helsesøstere som profesjonen står overfor særlige utfordringer som følge av en "overgang fra screening til åpne samtaler" (Andersen og Andrews 1997). Arbeidet endrer gradvis karakter bort fra en vektlegging på forebyggende aktiviteter som vaksinasjon, screening og informasjonformidling, og over til helsefremmende aktiviteter i form av blant annet åpne samtaler med elevene for å avdekke mulige helseproblemer. Det er i disse situasjonene helsesøstrene kan legge grunnlaget for å intervenere på et tidlig stadium i uheldig utvikling hos barn og unge. Det er derfor viktig at helsesøstre utvikler sin "praktiske yrkesteori" (Lauvås og Handel 1995), ved at de gjennom veiledning får et fora hvor de kan reflektere over egen praksis, og på den måten utvikler et bevisst forhold til egen kompetanse og arbeidsområde. Erfaringene er dokumentert i en egen rapport (Krabbe 1997), og i kapittel 3 vil resultatene fra prosjektet presenteres. I dette kapittelet er det også referert til erfaringer ved Sandefjord videregående skole, hvor det er valgt en annen tilnærming til innsatsområdet forebyggende psykososialt arbeid for barn og unge. Dette prosjektet har ikke fått midler fra aksjonsprogrammet, men er et interessant eksempel på programrelevante erfaringer i Vestfold.
  2. Forebygging av belastningslidelser. På dette innsatsområdet har aksjonsprogrammet støttet Friskvern Vestfold, som blant annet har utarbeidet en aktivitetskatalog med tilnærmet fullstendig oversikt over tilgjengelige mosjons- og friskvernsaktiviteter i fylket. Erfaringer viser at tilgjengelighet er svært viktig for at barn og unge velger å delta i organisert fysisk aktivitet (Wold 1997). En aktivitetskatalog kan bidra til at tilbudene blir kjent, og derigjennom øker sannsynligheten for at de blir fysisk aktive, med mulige forebyggingseffekter på lang sikt. På dette innsatsområdet er aksjonsprogrammets bidrag lite i forhold til kostnadene forbundet med å utvikle aktivitetskatalogen, og det har ikke vært noen egen prosjektorganisasjon knyttet opp til midlene fra programmet. Det er følgelig problematisk å skille ut hvilke effekter som er en følge av aksjonsprogrammet, og hvilke effekter som er en følge av andre tiltak og finansieringskilder. Den eneste dokumentasjonen av erfaringer som foreligger, er aktivitetskatalogen (Friskvern 1996, 1997). Det er innhentet tilleggsinformasjon gjennom intervjuer, og det som er kjent om resultatene presenteres i kapittel 4. For øvrig skjer det en rekke aktiviteter innen innsatsområdet i fylket, som ledd i det toårige statlige programmet "Barn og bevegelse".
  3. Forebygging av ulykker - skader. Her har aksjonsprogrammet støttet det ulykkesforebyggende arbeidet på (hovedsakelig) Lindhøy skole på Tjøme. Dette prosjektet har gjennomført mange metodiske grep for å stimulere blant annet elevenes og foreldrenes direkte involvering i å skape en helsefremmende skole. Generelt er fokus på å forstå hvordan elevene opplever sin skolehverdag, og hva de opplever som "det gode liv" på skolen. Det er blant annet gjort utstrakt bruk av tegning som metode, samt kartlegging, intervjuer og bredt sammensatte konferanser. Arbeidsmåtene er brukt innen flere helsefremmende aktiviteter relatert til ulykkesforebyggende arbeid, blant annet bruk av skolebuss, uteaktiviteter og planlegging av skolebygg. Det er nedsatt en referansegruppe på Tjøme, og mange er involvert i arbeidet med å forebygge skoleulykker. Prosjektleder er Bjørn Hauger, som har skrevet en rekke artikler og rapporter om erfaringene (Hauger 1996 a-b, 1997, 1998 a-b). Et utvalg av erfaringene presenteres i kapittel 5.
  4. Forebygging av astma- allergi og inneklimasykdommer. På dette innsatsområdet har aksjonsprogrammet støttet arbeidet med å systematisere erfaringene med miljørettet helsevern i Larvik kommune. Sentralt for satsingen i Larvik på bedring av innemiljø, er å involvere både barn og ansatte i utviklingsarbeid i barnehager og skoler. Erfaringene viser at det er mulig å oppnå vesentlige forbedringer og viktige erfaringer i å samarbeide, selv med enkle men systematiske tiltak. Prosjektleder har vært Kai Gustavsen, som er ansatt i Helse, miljø og sikkerhetsavdelingen i Larvik kommune. Han har utarbeidet en rekke rapporter om arbeidet med miljørettet helsevern i kommunen, men i denne sammenhengen er det mest interessante systematiseringen av "Larvikmodellen" (Gustavsen 1997). Denne er presentert i et temahefte utarbeidet med støtte fra aksjonsprogrammet. I kapittel 6 presenteres resultatene av denne satsingen.
  5. Gode kostvaner hos barn og unge. På dette innsatsområdet har aksjonsprogrammet støttet arbeidet med 1) å kartlegge mattilbudet ved ungdomsskolene i Vestfold, og 2) utarbeide en "Vestfoldmodell" (Bottolfs 1997). Sistnevnte er en veileder for skoler som ønsker å komme i gang med, eller utvide, mattilbudet til elevene. Dette arbeidet er nå avsluttet, men prosjektleder Marthe Bottolfs arbeider videre med dataene for å skrive en hovedfagsoppgave i ernæringsfysiologi. Resultatene av denne satsingen presenteres i kapittel 7.

Den ovenstående presentasjonen av prosjekter som er støttet av aksjonsprogrammet, viser at et viktig siktemål med denne rapporten er å dokumentere de erfaringer som er gjort. Det er da også i tråd med intensjonene med programmet, nemlig dokumentering med sikte på erfaringsoverføring. Dokumentasjon er normalt ikke det eneste siktemålet med en evaluering, og i det følgende kapittelavsnittet blir det klargjort hvilke spørsmål denne rapporten søker å svare på.

Table Of ContentsTop Of Page

1.3 Førende spørsmål og presiseringer av disse

Generelt er det slik at spørsmålene en stiller, avgrenser det som er interessant å belyse. Dette gjelder i all forskningsmessig sammenheng, og også i stor utstrekning ellers (Kalleberg 1996). Store mengder data må sjaltes vekk som mindre interessant, fordi de ikke er relevante for å gi meningsfulle svar på spørsmålene som stilles. Det hjelper for eksempel lite med data om norske barns kunnskapsnivå sammenlignet med andre lands barn, dersom spørsmålet en stiller er "Hva opplever barn som det gode liv på skolen?". Derimot ville data om kunnskapsnivå være særs interessante dersom spørsmålet var "Hvordan er norske barns kunnskapsnivå sammenlignet med andre lands barn?" En kan derfor si at spørsmålene legger føringer med hensyn til å bestemme hvilke data som er interessante, og dermed også føringer på hvilke svar som er meningsfulle. Denne rapporten er utarbeidet med tanke på at alle deler av den skal være relevante for å svare på de førende spørsmålene som presenteres nedenfor. Det er viktig at disse spørsmålene gjøres eksplisitte, slik at det er mulig for leseren å ta stilling til om de, og tolkningene av dem, virker fornuftige eller ikke. Det er også viktig at måten spørsmålene er blitt til på klarlegges. Poenget er ikke bare at det skal bli lettere for leseren å lese rapporten, men også at det skal bli lettere for leseren å ta stilling til analyser og påstander i teksten. I kapittel 2.1 klargjøres det at også måten spørsmålene stilles på er viktig. Det er forskjell på om man spør om hvordan noe er, om hvordan det burde være, eller hvordan det kan bli. I dette kapittelavsnittet er det imidlertid selve spørsmålene, og presiseringer av fremgangsmåter for å gi svar på dem, som skal presenteres. De fire spørsmålene er:

  1. Hvilke erfaringer er gjort innen hvert av innsatsområdene langs dimensjonene 1) bakgrunn for prosjektet, 2) visjoner og mål, 3) forankring og organisering, 4) arbeidsmåter og 5) resultater og planer for videreføring?
  2. Hva kjennetegner utviklingsprosjektene sett under ett?
  3. Hvilke arbeidsmåter er egnet for å fremme involvering av barn og unge, foreldre og relevante profesjonsgrupper i utviklingsprosesser?
  4. Hva kan vi lære av erfaringene aksjonsprogrammet har generert?

Disse spørsmålene drøftes gjennomløpende i hele rapporten, men alle står ikke like sentralt i hvert kapittel. De to første spørsmålene spør om konkrete erfaringer som er gjort. I kapitlene 3 til og med 7 er det spørsmål 1 som besvares. Der er det relativt detaljerte gjennomganger av utviklingsprosjektene, på hvert av de innsatsområdene som kort er beskrevet i foregående kapittelavsnitt. I kapittel 8 er det spørsmål 2 som besvares, her sammenlignes erfaringene gjort innenfor hver av de fem dimensjonene i spørsmål 1. Dette kapittelet tar imidlertid også i tu med spørsmål 3, som er et vurderende spørsmål. Gitt de erfaringer som er, hva kan en si om hvilke arbeidsmåter som er egnet til å involvere barn og unge. For å svare på et slikt spørsmål er det viktig å tydeliggjøre den normative standard som ligger til grunn, altså hva som menes med at noe er "egnet"? Dette drøftes nærmere i kapittel 2.3, og tas opp igjen i kapittel 8. Det fjerde av de førende spørsmålene peker framover i tid, og er selvfølgelig motivert av et ønske om å lære av de erfaringene som er gjort.

Hvorfor akkurat disse fire spørsmålene? Spørsmålene er utviklet med tanke på hva som er mest hensiktsmessig å bruke en evaluering til, all den tid utviklingsprosjektene ikke kan forstås som avsluttede, men som kontinuerlige prosesser. Dette er i tråd med intensjonene fra Sosial- og helsedepartementet om å synliggjøre de gode erfaringene. Det er også i tråd med intensjoner hos Fylkeslegen i Vestfold om å bidra til erfaringsoverføring mellom kommunene. Det har følgelig vært viktig at rapporten i første rekke dokumenterer erfaringene, noe særlig spørsmål 1 legger opp til. Det foreligger ingen detaljert målstruktur som kan fungere som evalueringsstandard for utviklingsprosjektene. Manglende målstruktur gjør det svært interessant å sammenligne de erfaringene som er gjort. Dette gjør spørsmål 2 meningsfullt. Både sentrale retningslinjer og Fylkeslegen i Vestfold legger imidlertid også vekt på å vurdere hvorvidt tiltakene har kommet målgruppene til gode, i tråd med intensjonene for programmet. Derav spørsmål 3. Endelig er det uttrykte ønsker om å satse bredt på helsefremmende og forebyggende arbeid i fylket, derav spørsmål 4, som søker svar på hva en kan lære med tanke på videre satsing.

Hvordan skal spørsmålene forstås? Dette drøftes nærmere i kapitel 2.1, men det viktigste er å merke seg det valget som er gjort, gjennom de fem dimensjonene som utviklingsprosjektene skal presenteres og analyseres etter (se spørsmål 1 over). Dimensjonene viser til prosjekt- og prosessforløp, og er her brukt som et verktøy for å ordne analysene og lette sammenligning. Dimensjonene er generelt mye brukt i evaluering av prosjekter, og de ble vurdert som hensiktsmessige av deltakerne i aksjonsprogrammet, på et heldags seminar hos Fylkeslegen i Vestfold. På spørsmål 3 er det "egnet" som er nøkkelordet (se kapittel 2.3). Endelig viser spørsmål 4 til behovet for å lære av erfaringer, og her er det utvikling av samarbeid gjennom blant annet pådriverfunksjon, nettverksbygging og kompetanseutvikling, som står i fokus (se kapittel 9).

I rundskriv fra Sosial- og helsedepartementet er det også andre dimensjoner, eller variabler om man vil, det ses som ønskelig å dokumentere erfaringer på (Sosial- og helsedepartementet 1995). De viktigste av disse er:

  • brukerorientering
  • organisasjonsutvikling
  • helhetlig tilnærming
  • målstruktur
  • måloppnåelse

Den første av disse variablene ivaretas gjennom det tredje av de førende spørsmålene, altså en vurdering av utviklingsprosjektenes egnethet til å fremme medvirkning. Den andre variabelen faller inn under dimensjon 3), "forankring og organisering". Nødvendigheten av helhetlig tilnærming drøftes i kapittel 2.2. Variablene "målstruktur" og "måloppnåelse" faller inn under dimensjon 2) "visjoner og mål". De fem dimensjonene er følgelig noe annerledes formulert enn i rundskrivet fra Sosial- og helsedepartementet, men som gjennomgangen her viser er de overlappende.

Table Of ContentsTop Of Page

Nærmere om siktemålet med denne rapporten

Siktemålet med rapporten er i første rekke og dokumentere de erfaringene som er gjort i de utviklingsprosjektene som er utført med støtte fra Aksjonsprogrammet barn og helse i Vestfold. De fleste utviklingsprosjektene har allerede dokumentert sine erfaringer gjennom egne rapporter, og slike rapporter ligger til grunn for mye av det materiale som presenteres i denne rapporten. Noen erfaringer som hittil ikke har vært dokumentert er også kommet med. Det sentrale har imidlertid vært å gi en samlet fremstilling av erfaringene, slik at de er tilgjengelige i en enkelt rapport. Det er videre lagt stor vekt på å vise forskjeller og likheter i erfaringene som er gjort, med tanke på å finne hva som fungerer, og hvorfor. Kapittel 8 er viet dette formålet. Det er spesielt de gode erfaringer som fokuseres. Dette gjøres ikke for å dekke over mindre positive erfaringer, men fordi det som tidligere beskrevet er god grunn til å anta at fremgangsmåter (i vid forstand) brukt innen et innsatsområde, har overføringsverdi til andre innsatsområder i samme eller andre kommuner. Utviklingsprosjektene som beskrives i denne rapporten fremviser både kreativitet og faglig kompetanse, og det er selvfølgelig ikke mulig for en kommune, enn si en etat eller institusjon innenfor kommunen, å besitte kompetanse på alle områder. Rapporten er derfor også en idebok, en samling av mulige fremgangsmåter. Den er imidlertid også et utgangspunkt for å danne et nettverk av mennesker som arbeider med helsefremmende og forebyggende arbeid for barn og unge i Vestfold fylke. På denne måten er rapporten også et bidrag til videre satsing. Utfordringer i fremtidig helsefremmende arbeid er som tidligere nevnt beskrevet i kapittel 9.

Table Of ContentsTop Of Page

1.4 Metodiske tilnærminger, avgrensninger og habilitet

De ressursmessige rammene for evalueringsprosjektet har lagt klare føring både på hvilke spørsmål en med rimelighet kan søke svar på, og på hvilke metodiske fremgangsmåter som kan anses som relevante. Rammene for evalueringsarbeidet er 264 timer (tilnærmet lik 7 ukeverk). Disse timene er disponert av sosiolog Hans Hauge ved HENÆR-senteret, og er i sin helhet gått med til utarbeidingen av denne evalueringsrapporten. Midlene til evalueringen er gitt av Aksjonsprogrammet barn og helse sitt budsjett for 1998, som ledd i arbeidet med å dokumentere og formidle resultatene av programmet i Vestfold. Det er minst åtte utviklingsprosjekter som har fått midler fra aksjonsprogrammet, og det er selvfølgelig ikke mulig å gjennomføre separate evalueringer av disse prosjektene innen rammene av 7 ukeverk. Arbeidet har måttet avgrense seg til gjennomlesing av rapporter og dokumenter, og evalueringsrapporten kan følgelig sies primært å være resultat av dokumentanalyse. Det er imidlertid også gjennomført et seminar i regi av Fylkeslegen og HENÆR, for å fremme nettverksbygging mellom deltakerne i programmet. Tema for seminardagen var nettopp erfaringene med utviklingsprosjektene, og det kom fram mange opplysninger som ikke er å finne i rapportene. Seminarets deltakerliste har også vært et godt utgangspunkt for å følge opp med telefonintervjuer og innhenting av tilleggsinformasjon. Alle kapitlene 3 til og med 7 er sendt ut enkeltvis til prosjektledere for utviklingsprosjektene, og samtlige har gitt kommentarer tilbake. Dette har ført til kvalitetssikring av innholdet, i det en rekke momenter som ellers ville vært utelatt er inkludert. Enkelte misforståelser er også rettet opp. HENÆR-senterets leder Bjørn Hauger har lest og kommentert kapitlene 1, 2, 5 og 8, men Hans Hauge står alene ansvarlig for innholdet.

Ved denne evalueringen har det vært viktig å ta stilling til spørsmålet om dobbeltroller, eller habilitet. HENÆR-senteret er involvert i flere av utviklingsprosjektene, og har således tilsynelatende en egeninteresse i å gi en positiv evaluering. Det er derfor viktig å vie oppmerksomhet til konflikter som kan oppstå mellom ulike roller, og viktig å bruke fremgangsmåter i evalueringen som gjør spørsmålet om habilitet mindre relevant. I rapporten er det brukt en del plass på å tydeliggjøre premissene for slutningene som trekkes. Det kan føre til at den enkelte steder blir i overkant tydelig på valg av fremgangsmåter og grunnlagsforståelse, men samtidig anses det som viktig for at leseren skal kunne vurdere redeligheten i det evalueringsarbeidet som er utført. Det kanskje viktigste tiltaket for å motvirke en dobbeltrolle, er at det er foretatt en arbeidsdeling mellom HENÆR-senterets leder Bjørn Hauger og sosiolog Hans Hauge. Førstnevnte har tatt aktivt del i utviklingsprosjekter som aksjonsprogrammet har delfinansiert. Sistnevnte har ikke tatt aktivt del i noen av disse prosjektene, og har stått for utarbeidingen av denne rapporten alene. Endelig skal det nevnes at HENÆR-senteret arbeider målrettet med å utvikle spisskompetanse på helsefremmende og forebyggende arbeid. Det vil være en uhyre korttenkt strategi for HENÆR å søke å skyve ubehagelige erfaringer under teppet. Rapporten formidler forhåpentligvis en ydmyk holdning overfor erfaringene som belyses, ikke minst som følge av at det langt fra er gitt hva som er «bra» eller «dårlig». Det er et ønske at denne rapporten kan være et bidrag til en konstruktiv læringsprosess, mer enn et bidrag til formidling av «sannheter» om helsefremmende innsats.

Table Of ContentsTop Of Page

1.5 Leserveiledning - om rapportens oppbygging

Kapittel 2 er et såkalt "teoretisk" kapittel, hvor grunnlagsforståelsen for analysene og drøftingene i rapporten klargjøres. Dette er viktig for at leseren skal kunne ta stilling til om hun eller han er enig i de drøftingene og svarene som gis i rapporten. Det er mulig at kapittel 2 (sammen med kapittel 1) kan oppleves som det vanskeligste i rapporten, fordi det er mindre praktisk rettet. På den annen side gir det en bedre forståelse av grunnlaget for de konklusjonene som rapporten trekker. I kapitlene 3 til og med 7 gjengis de viktigste erfaringene fra de fem innsatsområdene som er beskrevet i 1.2 over. Den felles malen for disse kapitlene, med fem dimensjoner som utviklingsprosjektene presenteres etter, gjør det lettere for leseren å sammenligne erfaringene fra prosjektene. Det vil være enkelt å hente ut informasjon om dimensjoner man er mest interessert i. For dem som er mest interessert i å hente ut erfaringer "på tvers" av utviklingsprosjektene, vil kapittel 8 være særlig relevant. I kapittel 9 er fokus på muligheter og utfordringer for helsefremmende og forebyggende arbeid med barn og unge i Vestfold, med særlig vekt på kompetanseutvikling.

Det er verdt å merke seg at fra og med kapittel 3 til og med kapittel 7, er et sammendrag avslutningsvis. Sammendragene gir ikke samme oversikt som selve kapitlene, men de trekker ut essensen slik at det er mulig raskt å orientere seg om hva kapitelene handler om.

Previous PageTable Of ContentsNext Page

Hans A. Hauge: HENÆR-senterets evaluering av Aksjonsprogrammet barn og helse i Vestfold

Copyright © 1999 forfatteren
Høgskolen i Vestfold