SAMMENDRAG AV RAPPORTEN
Denne rapporten evaluerer erfaringene med Aksjonsprogrammet barn og helse i Vestfold, som er en del av et statlig 5-års program i perioden 1995 til og med 1999. Det er fordelt midler gjennom programmet til erfaringsoverføring fra vellykkede prosjekter, hovedsakelig i kommunesektoren. Støtten er bundet opp til seks nasjonale innsatsområder, nemlig Forebygging av 1) psykososiale lidelser, 2) muskel/skjelettplager, 3) ulykker, og 4) inneklimasykdommer, samt utvikling av 5) gode kostvaner og 6) tobakksfrie barn og unge. Det er gitt støtte til et utviklingsprosjekt innen hvert av de fem første innsatsområdene. Evalueringsrapporten legger stor vekt på å dokumentere erfaringene fra disse prosjektene, og gjør det systematisk etter dimensjonene 1) bakgrunn for utviklingsprosjektet, 2) visjoner og mål, 3) forankring og organisering, 4) arbeidsmåter og 5) resultater og planer om videreføring. Resultatene viser at mens alle prosjektene har det til felles at de har sin bakgrunn i satsingsområder som har vedvart over lengre tid, så er det er til dels store variasjoner på de fire andre dimensjonene.
Det avtegner seg imidlertid en markant forskjell mellom prosjektene etter hvor sterkt brukerinvolvering vektlegges. Prosjekter med sterk vektlegging av dette har visjoner som styringsmidler, hyppige målforskyvninger, bred medvirkning fra relevante målgrupper, stort mangfold av arbeidsmåter, mange prosessorienterte resultater, samt fortsatt utviklingsarbeid med bred involvering etter planlagt prosjektavslutning. Prosjekter med svak vektlegging av brukerinvolvering har typisk målstrukturer som styringsmiddel, en egen avgrenset prosjektorganisasjon med varierende grad av deltakelse fra andre fagfolk på området, et avgrenset sett av arbeidsmåter, god resultatoppnåelse, men ingen videreføring etter prosjektavslutning. Mye tyder derfor på at det foreligger et reelt dilemma mellom grad av styring på den ene siden, og kreativt mangfold på den andre. Med for sterk styring avtar interessen og engasjementet hos målgruppene i nærmiljøene, mens for svak styring kan gjøre det vanskelig å gjennomføre utviklingsprosjekter. En sentral utfordring blir derfor å finne en tilfredsstillende balanse mellom styring og kreative forslag til tiltak.
Med bakgrunn i utviklingslinjer både i og utenfor helsefremmende innsatsområder, samt erfaringer fra utviklingsprosjektene, antydes det at det blir en sentral utfordring i tiden fremover å involvere målgrupper sterkere i helsefremmende arbeid. Dette både for å skape engasjement og eierforhold i nærmiljøene, og for derigjennom å øke sannsynligheten for effektiv videreføring av innsats. En mulighet er at fagfolks rolle i viss utstrekning dreies fra autoritet til kompetent medspiller, med vekt på tilrettelegging slik at barn og unge, så vel som andre "svake" målgrupper, kan komme fram med og få gjennomslag for sine virkelighetsforståelser og prioriteringer. En sannsynlig følge er at utviklingsarbeidet mer får preg av læringsprosess både for leg og lærd, og at gjensidig respekt blir en viktig forutsetning for meningsfullt samarbeid.
En annen, men nærliggende utfordring, er å sikre den kompetanse som etableres gjennom utviklingsprosjektene, som ofte er "enpersonsprosjekter". For å motvirke at kompetansen blir sårbar, i betydningen personavhengig, anbefales det fire ulike strategier, nemlig 1) dokumentasjon gjennom rapporter og lignende, 2) utvikling av nettverk og møteplasser for ressurspersoner, 3) forankring av kompetanse i kommuner og nærmiljøer, og 4) bruk av HENÆR-senteret ved Høgskolen i Vestfold for systematisering og formidling.
Sett under ett er Aksjonsprogrammet barn og helse i Vestfold gjennomført i tråd med intensjonene fra Sosial- og helsedepartementet, og må karakteriseres som et vellykket tiltak for å arbeide målrettet med helsefremmende og forebyggende arbeid med barn og unge.
Copyright
©
1999
forfatteren
Høgskolen i Vestfold