3 LÆREPLANEVALUERING
Etter å ha avklart noen grunnleggende forhold knyttet til til læreplanteori og -praksis, vil vi i dette kapitlet se nærmere på evaluering som fenomen og som sentralt område knyttet til det aktuelle prosjekt. Innledningsvis blir det foretatt en kort klargjøring av begrepet evaluering (3.1) før evalueringsproblematikken med tanke på læreplaner blir tatt opp (3.2). I siste avsnitt drøftes en del foreliggende læreplanevalueringer her i landet (3.3). 3.1 Evaluering som begrep Evaluering er å oppfatte som en prosess der en søker å bedømme et tiltak eller et produkt eller begge deler på en fair og etterprøvbar framgangsmåte. Denne bedømmelsen vil kunne foregå i forhold til målet med virksomheten, forutsetningene hos enkeltpersoner og/eller andre rammebetingelser. Hensikten kan blant annet være å forbedre prosessen eller produktet. En kan også hevde at en gjennom evaluering ønsker å redusere usikkerheten i forbindelse med mulige beslutninger som skal tas. Innen praktisk-pedagogisk virksomhet blir begrepet vurdering ofte brukt synonymt med uttrykket evaluering. Det finnes ingen store språklige eller faglige forskjeller mellom disse to begrepene (Ålvik, 1991a). Begge begreper betegner en prosess der en tar stilling til konkrete forhold med utgangspunkt i et referansesystem som ofte er av verdimessig art. I forbindelse med evaluering og skole har en fram til det siste vært mest opptatt av enkelteleven og elevvurdering, for eksempel gjennom karaktersetting (jfr. NOU, 1974: 41). I senere tid har skolebasert vurdering blitt et meget aktuelt emne (Ålvik, 1991a,b). Her er det den enkelte skolen som retter søkelyset mot sin egen virksomhet og sin påvirkning av elevene. Her blir elevvurdering sett i en større sammenheng. Begrepet skolebasert vurdering betegner således en selvevaluering på organisasjons- og institusjonsnivå. Denne evalueringen drives ikke først og fremst som en forsknings-prosess - selv om den også kan være det. Mens det synes enkelt å bli enig om hensikten med evaluering, finnes det nokså ulike meninger og holdninger til spørsmålet om hva som representerer en fair og etterprøvbar framgangsmåte. Som eksemplet på dette kan nevnes: motsetninger når det gjelder metodiske spørsmål som bruk av kvalitative eller kvantitative data. I mer designorienterte spørsmål diskuteres formativ evaluering, dvs. en kontinuerlig prosess-evaluering som tillater en umiddelbar påvirkning av evalueringsgjenstanden, versus summarisk evaluering der sluttproduktet er i fokus. En annen motsetning kan oppstå når det bevisst ikke legges mål til grunn for evalueringsprosessen. I dette tilfelle snakkes det om målfri evaluering (goal-free evaluation, jfr. Scriven, 1973; se også Patton, 1997) som foregår på et mye friere grunnlag enn den mer vanlige målorienterte evaluering. Fordelen med en målfri framgangsmåte er den prinsipielle åpenheten for all informasjon. Ingenting utelukkes selv om det ikke finnes en kategori på observasjons-skjemaet. Ulempen henger sammen med fordelen. Til en viss grad blir informasjonsinnsamlingen tilfeldig og overlatt til subjektive vurderinger av observatøren. Ideelt sett burde nok begge strategier anvendes som supplement for hverandres styrke og svakhet. Til en viss grad kan motsetningene som her nevnes også tolkes som uttrykk for en grunnleggende forskjell i vitenskapsteoretiske (eller: evalueringsteoretiske) tilnærminger. Disse kan karakteriseres som empirisk-analytisk orienterte og fenomenolgisk orienterte framgangsmåter. I senere tid finnes det likevel klare tegn på en mer pragmatisk holdning til disse konfliktområdene. Dette ser en blant annet hos Patton (1997) som forsøker å forene de ulike tilnærmingsmåter i en nytteorientert evalueringsmodell (Utilization - Focused Evaluation). Modellen kjennetegnes gjennom et valgparadigma, dvs. det finnes ingen prinsipielt riktige eller gale framgangsmåter når det gjelder evaluering. Man er derimot nødt til å velge den mest hensiktsmessige evalueringsform ut fra målgruppens (brukergruppens, evt. oppdragsgivernes) behov og forutsetninger. I en forskningsrelatert sammenheng framstår evaluering som et utfordrende område der praktisk-pedagogiske og vitenskapelige kulturer møttes på en måte som heller ikke alltid er helt konflikt- og problemfri5. En vil også kunne finne vesentlige ulikheter mellom en en evalueringsbasert og en forskningsbasert kunnskapsproduksjon med bakgrunn i ulike vitenskapssyn (jfr. Wottawa & Thierau, 1990). I forbindelse med en evalueringsbasert kunnskaps-produksjon er en først og fremst interessert i å få fram utsagn knyttet til konkrete prosjekt eller tiltak som ofte vil foregå i en naturlig kontekst. I en mer positivistisk vitenskapsforståelse er målet å finne fram til generaliserbare (lovmessige) utsagn der en har kontroll over alle eller flest mulig relevante variabler. En kan sammenfatte denne korte og generelle framstilling å hevde at det finnes et stort mangfold av ulike teoretiske, metodiske, praktiske og etiske aspekter og perspektiver med tanke på evaluering. Det synes ikke hensiktsmessig å forsøke en grundig og adekvat framstilling av alle disse i denne sammenheng. Momenter som er spesielt relevante for dette prosjektet, vil bli summert opp i fjerde kapitel. 3.2 Generelt om evaluering av læreplaner I følge The Joint Committee of Standards for Education Evaluation (1981) kan både programmer, prosjekter og undervisningsmateriell være gjenstand for evaluering. Læreplanen er å oppfatte som et program som, i motsetning til et prosjekt, virker over lengre tid. Den kan således danne basis for flere prosjekter. Etter en slik forståelse kan L97 oppfattes som et `pedagogisk program' og dermed være evaluerbar. - Det gjelder også planen for faget kroppsøving. Under henvisning til Taylor og Richards (1985) presenterer Gundem (1990) en modell for læreplanevaluering som omfatter tre potensielle tilnærminger:
Til de tre tilnærmingsmåtene knytter Gundem ulike fokuseringer og henviser dermed til en viss sammenheng mellom evalueringsgjenstand og framgangsmåte/metode. Samtidig påpeker hun avgrensningens analytiske karakter. For å få en helhetlig forståelse av en skolereform som hovedsakelig uttrykkes gjennom en ny læreplan, kan det være nødvendig å ta hensyn til alle tre tilnærmingsmåtene. En beskrivelse av sammenhengen mellom et læreplanteoretisk utgangspunkt og evalueringsteori finner man hos Franke-Wikberg og Lundgren (1980) i en sammen-stilling av evalueringsteoretiske modeller. De lager således en inndeling i produkt-orienterte og intuitivt orienterte evalueringsteorier. Produktorienterte teorier omfatter den systemanalytiske modellen, målmodellen, beslutningsmodellen og den målfrie modellen, mens intuitivt orienterte teorier er ekspertmodellen, interessentmodellen og transaksjonsmodellen. Den første gruppen følger, etter Gundem, en klar vitenskapelig og teknologisk tradisjon, mens den andre gruppen bruker en naturalistisk tilnærming. En tilsvarende strukturering finner en også i den generelle evalueringsteorien (jfr. Patton, 1997). Hva som skal eller kan gjøres til gjenstand for evaluering i en læreplanevaluering er et vanskelig spørsmål og i høy grad avhengig av læreplanforståelsen som ligger til grunn. Det finnes ulike momenter som kan bli tatt med i et slikt evalueringsforsøk. I det følgende vil vi presentere noen sentrale momentenr: De samfunnsmessige ramme-betingelsene, de spesifikke forutsetninger for læreplanens utvikling, læreplanen som produkt, læreplanimplementeringen, læreplanen og resultater av skolens virksomhet og læreplankonsekvensene for individ, skole og samfunn. Samfunnsmessige rammebetingelser for læreplanen
Vesentlige bidrag for forståelse av historiske-samfunnsmessige betingelser knyttet til læreplanen er lagt fram av Gundem (1990; 1993), Telhaug (1986) og Kielland (1986). Ellers kommer skolens evne til å tilpasse seg samfunnsmessige tendenser, eller motsette seg en slik tilpasning, til uttrykk i arbeid med skoleutvikling (Dalin, 1994, 1995). Læreplanen kan her oppfattes som en formidler mellom samfunnet og skolen som institusjon. I videre forstand også mellom samfunnet og enkeltmennesket. Til en viss grad kan det forventes at læreplanen også påvirker de samfunnsmessige forholdene. Hvis for eksempel et skolesystem ikke makter å formidle en tilstrekkelig lese- og skrivekompetanse til elevene, så vil dette over tid kunne påvirke de kulturelle, sosiale, politiske og økonomiske samfunnsforhold. Generelt sett er skolens betydning for samfunnets utvikling i relativ beskjeden grad tatt opp i den læreplanorienterte evalueringsdiskusjonen, selv om den ofte blir nevnt som et vesentlig moment (se feks. Engelsen, 1997, S. 132f; Gundem, 1993, S. 55ff). Som et stort unntak kan det nevnes Myhres bidrag i `Kampen om Mønsterplanen' (Harbo, Myhre & Solberg, 1982, Kap. IX-XI) hvor det blir foretatt en nøye analyse av både skolen som institusjon og Mønsterplanen ut fra en politisk-samfunnsmessig og kulturell synsvinkel. Ellers påviste Frøyland allerede i 1971 mangelen av et framtidsrettet og samfunns-orientert perspektiv i Normalplanen for grunnskolen. Med tanke på M74 prøver Tangerud (1980) å føre bevis for at Mønsterplanen ikke tar opp konsekvensene av et motsetningsfylt samfunn for skolen og at disse motsetningene tilsløres. En av hans konklusjoner er at dette på elevsiden kan føre til verdiforvirring og -nihilisme. Dette kan tas som eksempel på en mulig langsiktig påvirkning av samfunnsforholdene som relativt direkte er knyttet opp mot læreplanen. Spesifikke forutsetninger for læreplanens utvikling
Som ett forsøk på å kartlegge den konkrete utviklingshistorien til en læreplan, kan et arbeid av Harbo, Solberg og Myhre (1982) nevnes. De forsøker å finne fram til hva Mønsterplanen egentlig står for ved å analysere prosessen som har ført fram til planen. Også Sjøbergs (1986) til dels meget kritiske analyse av historien til M85, spesiell den politiske innflytelsen i forbindelse med bearbeidelsen av Grunnskolerådets forslag, kan være et eksempel på en slik evaluering. På et mer prinsipielt grunnlag kommer Richardson (1985) fram til fire måter å skille mellom aktører i læreplanprosessen; nemlig kunnskap, interesse, makt og ansvar. Hvordan en gruppe som utvikler en læreplan kan karakteriseres med tanke på disse fire kriteriene vil være av stor betydning for produktet. Utformingen av en læreplan kan dermed sies i vesentlig grad å være påvirket av hvem som er med i prosessen og klarer å sette sitt preg på den. I en evalueringssammenheng bør dette lede oppmerksomheten mot kriteriene for utvelgelsen av disse aktørene. Læreplanen som produkt
Allerede i 1971 bygger Harbo sine positive vurderinger av Normalplanen for grunnskolen både på innholdsmessige og språklige vurderinger av selve dokumentet. På grunnlag av en form for tekstanalyse påpeker Tangerud (1980) på den annen side uklarheter i planens oppdragelsesmandat. Hans tilnærming ble sterkt kritisert i det nevnte bidrag av Harbo, Myhre og Solberg (1982, Kap. X). Denne innholdsmessige, men trolig også verdimessige konflikten, understreker hvor vanskelig det egentlig er å evaluere læreplanen som dokument. Læreplanimplementeringen
Gundem (1990) påpeker tre forhold som mulige årsaker til denne mangelen: Den første er oppfatningen om at implementering er en prosess som går av seg selv, bare planen foreligger. Dette kan umiddelbart avkreftes. Implementering går på ingen måte av seg selv. Den krever -ved siden av motivasjon- kunnskap og forståelse. Gundems (ibid.) andre punkt gjelder mangelen på tradisjon i forbindelse med iverksetting av læreplaner. Et tredje aspekt har igjen med teori/praksis-problemet å gjøre og gjelder forvirringen om undervisningens og læreplanens anliggende. Dermed siktes det til en vesentlig forutsetning for implementering, «...hvor realiseringen av en læreplan i større eller mindre grad er avhengig av at undervisningen retter seg etter den» (Gundem, 1990, S. 112). Betydningen av implementeringsområdet kan også sees i lys av en rekke publikasjoner som retter seg mot lærerne og temaet læreplanarbeid6. Engelsen (1993) ser lærernes kompetanse til å drive læreplanarbeid som et vesentlig område for profesjonalisering av læreryrket. Empiriske undersøkelser blant lærere og skoleledere brukes gjerne som kilde for informasjon om realisering og implementering av læreplaner. I denne forbindelse bør en være klar over at slike tilnærminger alltid er indirekte, det vil si at det ikke er selve virksomheten i skolen, men en aktørs oppfatninger og opplevelser i forbindelse med virksomheten som blir satt i relasjon til planen. Den mest naturlige framgangsmåten for å undersøke hvordan læreplanen fungerer i praksis, vil trolig være å bruke observatører med høy læreplankompetanse i undervis-ningssituasjonen over lengre tid. Disse iakttakerne måtte registrere i hvilken grad mål, prinsipper og retningslinjer av for eksempel L97 blir ivaretatt i skolehverdagen, og kunne på denne måten bedømme hvorvidt læreplanen kan ansees for å være realisert. Sannsynligvis finnes det på det pedagogiske område, og trolig også fra et fagforenings-perspektiv ingen grenser for motargumenter mot en slik framgangsmåte. Eksempler på dette kan være etiske betenkeligheter, urimelig kontroll og innblanding, negativ virkning på elevene, observasjon som påvirker prosessen m.m. Fra et mer teknisk og forskningsmetodisk ståsted er det også momenter som vanskelig-gjør en slik framgangsmåte: For det første er det ingen enkelt sak å avgjøre hva som skal observeres, altså å identifisere de konkrete observasjonskriteriene som indikerer graden av omsetning av læreplanen. Det ble ovenfor vist at det er en nesten umulig oppgave å få til et enhetlig og entydig bilde av læreplanen, men nettopp dette må kreves på observatørsiden for at den skal kunne frambringe pålitelig kunnskap. For det andre taler ressursaspektet mot en slik tilnærming. På grunn av personalbehovet ville en slik framgangsmåte være svært kostnadskrevende. For det tredje måtte rekrutteringen av de deltakende klasser/lærere basere seg på frivillighet, og dette ville sannsynligvis medført et meget skeivt utvalg. Man kan gå ut fra at det vil dreie seg om et forholdsvis spesielt utvalg som vil utsette seg en slik evaluering.
Målene til læreplanen kan forstås som antesiperte resultater, og en viktig del av læreplanevalueringen må være å undersøke om disse målene i realiteten blir nådd. I utgangspunktet skulle dette være den enkleste måten å evaluere på. Målene er jo definert i planen, og elevene evalueres enten `beskrivende' gjennom læreren eller senere gjennom prøver og eksamer. Utfordringen er således å sammenligne disse to forholdene. I Norge blir en slik framgangsmåte kun ytterst sjelden valgt. Grunnskolerådets (1983) Oppfølging av Mønsterplanens Intensjoner (OMI-prosjektet) kan nevnes som et tidlig -og i pedagogiske kretser gjerne kritisert- unntak. Her vurderes om og i hvilken grad intensjonene i M74 ble realisert, bl.a. også med en for norske forhold heller utradisjonell framgangsmåte. I en periode over åtte år ble det i fagene norsk, engelsk og matematikk gjennomført standardiserte prøver på ungdomstrinnet og resultatene ble deretter brukt for å vurdere eventuelle forandringer på det faglige nivået som følge av den nye læreplanen. En mulig grunn til mangel på entusiasme for slike resultatorienterte evalueringsforsøk kan være at planenes målformuleringer er så svevende at det er vanskelig å relatere dem til eksamensresultatene (Bjørnsrud, 1993). Omvendt kan man også formode at oppgaver i forbindelse med elevvurdering har så lite med målformuleringene å gjøre at det ikke tillater noe sammenligning. En tredje årsak kan evt ligge i manglende interesse i å evaluere målene. Hverken beslutningstakerene (politikerne og myndighetene) eller de utførende organene (lærerne) bør være uinteressert i å få kunnskap om undervisnings-resultatene i forhold til læreplanen. Læreren er ellers en meget sentral faktor i forbindelse med vurdering av elevenes faglige dyktighet. Kontroll av måloppnåelse på elevsiden vil også kunne tolkes som en tilbakemelding på lærerens faglige dyktighet. Det er imidlertid viktig å være bevisst at også `skoleprestasjoner' er uttrykk for en total livssituasjon. Ikke bare læreplanen, men også en rekke andre forhold med betydning for elevens liv og læring innenfor og utenfor skolen påvirker `prestasjonen'7. Ellers bør de ulike inngangsbetingelsene som kjennetegner hver elev i en klasse, i en viss grad fanges opp gjennom læreplanen. På institusjonsnivå kunne man, etter en viss innkjøringsperiode, forsøke å ta stilling til hvorvidt skolens virksomhet (ledelse; organisering, lærersamarbeid; foreldresamarbeid, m.fl.) er i overensstemmelse med intensjonene og retningslinjene i L97. Generelt skal nye læreplaner forandre noe i skolens virksomhet som igjen skal føre til bedre resultater. Dermed kan man i et evalueringsperspektiv stille følgende spørsmål: Vil en læreplan-reform føre til forandringer, og vil disse føre til det bedre eller til det dårligere. I forbindelse med evaluering av læreplaner må man derfor konkretisere: I forhold til hva planen skal føre til av forbedringer. Det er verdt å merke seg at målet med planen og målet med evalueringen kan ha to forskjellige perspektiver. Er målet med evalueringen å vurdere om et utvalg av intensjoner eller mål i L97 har blitt oppnådd, så bør også et målorientert evalueringsperspektiv få stor betydning. Prosessen for å definere og operasjonalisere målene for evalueringen blir dermed svært sentrale. Læreplankonsekvenser for individ, skole og samfunn
Prosjektgruppen kjenner ikke til noen bidrag som isolert sett vurderer læreplanens konsekvenser i et slikt perspektiv. Skolens betydning for samfunnet er et kontinuerlig tema også i læreplandebatten (se feks. bidragene i Bjørnsrud & Raaen, 1996, del A), men denne diskusjonen holder gjennomgående en relativ teoretisk profil. Samfunnsutviklingen etter den andre verdenskrigen er preget av større materiell velstand og stadig økende kunnskap som går hånd i hånd med et mangfold av nye psykososiale utfordringer og problemer (normoppløsning; verdimangfold med tilhørende orienteringsproblemer; nye familie- og samlivsstrukturer; kompleksere krav til enkeltindivid; etc.). Det bør være av overordnet interesse å avklare hvor vidt læreplanen gjør elevene i stand til å møte de samfunnsmessige utfordringer på en positiv måte. En kan selvfølgelig lett bli enig om at det aldri kan være skolens oppgave å løse samfunnsproblemer og -utfordringer alene. Likevel ville det være et lovende prosjekt å sette læreplanens overordnete intensjoner, deres realiseringsforsøk og oppnådde resultater i forhold til konkrete konsekvenser som tretten års skolebesøk medfører for enkeltindividet og samfunnet. Spørsmålet kunne vært så banalt som: Ut fra en eksplisitt «samfunnsutopi», dvs. en modell på hvordan dette samfunnet skal være, er skolens bidrag den beste som kan tenkes for å oppnå denne utopien? Er intensjoner, målsettinger, prinsipper og retningslinjer, samt alle konkrete betingelser og forhold som påvirker skolehverdagen slik at en positiv samfunnsutvikling er maksimalt ivaretatt? Prosjektet ville sannsynligvis straks få store problemer i forbindelse med å bestemme utopien. Sannsynligvis tillater ulike livssyn og politiske holdninger ingen enhetsmodell.8 At læreplanevaluering på ingen måte er noen enkelt sak, er etter dette tydeliggjort i to kapitler. Et så komplekst program som en læreplan er det så å si umulig å evaluere i en undersøkelse. Planverket gjenspeiler at skolevirksomheten er en mangfoldig og sammensatt prosess. Et evalueringsforsøk vil som regel kun gjelde noen utvalgte aspekter av læreplanen. Forøvrig bør intensjonen med evalueringen komme tydelig fram for å kunne vurdere hensiktsmessigheten av den metodiske framgangsmåten og betydningen av resultatene. I Figur 3 forsøker vi å gi en sammenfattende oversikt over de vesentligste momentene og relasjonene mellom disse med tanke på evaluering av læreplaner.
Figur C. Modell for potensielle gjenstander av en læreplanevaluering (med utgangspunkt i Moser, 1998b).
Hovedmomentene for en læreplanevaluering er etter det som kommer fram i figur 3 læreplanenes samfunnsmessige rammebetingelser [1], spesifikke forutsetninger for læreplanens utvikling [2], læreplan som produkt [3], læreplanens implementering og realisering [4], resultater oppnåd ved bruk av læreplanen [5] og konsekvensene for læreplanen for individ, skole og samfunn [6], [1']. Komponentene [7] og [8] i figuren kan sees under ett da det i begge tilfeller gjelder ulike former for vekselvirkninger både som feedback og som feedforward. Det som først og fremst skal uttrykkes med disse pilene er at det ikke bare finnes en linear-trinnvis avhengighet mellom komponentene 2 til 6, men at det også finnes en direkte sammenheng mellom komponentene. Uten å gå inn på alle tenkbare forbindelser skal det bare gis ett eksempel på slike vekselvirkninger: Det som oppnås av faktiske konsekvenser [6] er ikke kun avhengig av resultatene, men bl.a. også av realiseringen [4], av de konkrete føringene som finnes i planen [3] og av beslutningsprosessene som ligge til grunn for planen [2]. 3.3 Erfaringer fra læreplanevaluering i Norge I den norske skoledebatten om evaluering finner en tidlig en heller skeptisk holdning til en ukritisk `evalueringsmani'. Dette viser seg for eksempel i et bidrag fra KUF (Eide, 1991) og i sluttrapporten til OMI-prosjektet. Også etiske og metodiske problemer som oppstår i tilknytning til evaluering, er tidlig tatt på alvor (Haug, 1991). I flere bidrag9 blir det dessuten vist til at den norske evalueringskulturen er grunnleggende forskjellig fra det som finnes feks. i det amerikanske systemet. En av de første antydninger om en lite tilfredsstillende situasjon når det gjelder evalueringsforskning knyttet til skolens læreplaner, finner man i Innstilling I fra Normalplan-utvalget av 1967 (1970), og det var først på 70-tallet at arbeidet med evaluering av læreplaner kom i gang for alvor. Forskningen foregikk både på det teoretiske plan med fokusering på `læreplanteori' og på det empiriske plan hvor undersøkelsene gjaldt `læreplanpraksisen'. Gundem (1990) betrakter Normalplanutvalgets høringsrunde ved Forslag til Normalplan for Grunnskolen (1970) og Grunnskolerådets høring til Mønsterplan for grunnskolen (M-84) som en form for evaluering. Etter den skisserte terminologien i avsnitt 3.1 dreier det seg her om en formativ evaluering hvor personell fra utvalgte universiteter, høgskoler og skoler kunne uttale seg om forslaget. Disse uttalelsene ble det tatt hensyn til i den senere utforming av den endelige teksten. I 1976 publiserte Vestre sin første store analyse av Mønsterplanen, `Lærer i 70-årenes skole'. Her kom det fram klare symptomer på teori/praksis-problemet og lærernes opplevde vanskeligheter med å arbeide i forhold til intensjoner som de på den ene siden var enige i og på den andre siden anså som nokså fjernt fra realiteten. Dette resultatet finner vi også igjen i Vestres (1980) Mønsterplanundersøkelse som var rettet mot M-74. Her ble Mønsterplanens prosa oppfattet slik at man måtte være enig i intensjonene, at planen i liten grad ble brukt til den daglige undervisningsforberedelse, at planens ambisjoner fører til frustrasjon med tanke på praktiske muligheter i undervisningshverdagen og at lærerne i det hele tatt savnet sterkere føringer når det gjaldt stoffutvalg og evaluering. I forhold til implementering og realisering av planen fant Vestre (ibid.) fem betingelser som bidro til en optimistisk holdning blant lærerne: nemlig små skoler og klasser, et godt lærer/elev-forhold, god samarbeidsatmosfære i skolen, personlig og faglig sikkerhet og generell positiv vurdering av egen arbeidssituasjon. På 70-tallet ble det fra myndighetenes side lagt opp til et stort evalueringsprogram knyttet til M74. I Stortingsmelding Om Mønsterplanen for Grunnskolen (St. meld. Nr. 46, 1971-72) uttrykkes det et sterkt ønske om en systematisk oppfølging av innføring og gjennomføring av M74. Grunnskolerådet fikk oppdraget og hele evalueringen fikk navnet OMI - Oppfølging av Mønsterplanens intensjoner. I dette prosjektet skulle realiseringen av intensjonene kontrolleres, og samtidig skulle det hentes inn opplysninger som kunne brukes som grunnlag for forbedringer og tilpasninger (sluttrapport: Grunnskolerådet, 1983, som vedlegg i St.meld.nr. 62, 1982-1983). De fire hovedområdene var ressursbruk, samarbeidsforhold innen skolesamfunnet, undervis-ningsorganisering (differensering, lærestoff og arbeidsmåte) og kunnskapsformidling. En del av prosjektet inneholdt teoretiske analyser som i denne rapporten er omtalt allerede (Tangerud, 1980; Harbo, Myhre & Solberg, 1982). En annen del av prosjektet gikk ut på empirisk evaluering av elevprestasjoner i fagene engelsk, matematikk og norsk gjennom standardiserte prøver i tidsrommet 1973-1981. En slik framgangsmåte hadde, i følge Gundem (1990, S. 126), ingen tradisjon i det norske systemet og det oppstod stor uenighet angående tolkningen av resultatene i prosjektgruppen. Resultatene var ikke entydige. Som den mest framtredende observasjon kan nevnes at resultatene i matematikk generelt ble dårligere. Mens prestasjonene i engelsk forble relativ uforandret, hadde de i norskfaget en tilbakegang i den formelle testdelen (rettskriving, ordbøying, tegnsetting, m.fl.) og en framgang i den praktiske delen (leseforståelse, studieteknikk, ordkunnskap, formulering). Nyere tilnærminger til kvalitetssikringsarbeid i skolen er knyttet til Mønsterplanen av 1987 (M87). Tveiten (1991) forsøker å trekke forbindelseslinjer mellom evaluering og det sentrale innhold i M87 som, etter hans mening, er å finne på tre områder, nemlig elevenes arbeid og læring, skolebaserte forutsetninger for å lære og arbeidsmiljøet. Han mener at spørsmålet om skoleevaluering først kom opp for fullt etter planrevisjonen som ledet fram til M87. Evalueringen tas her opp i to perspektiver: Som elevevaluering med hovedhensikt å fremme læring og personlig utvikling, og som løpende vurdering av skolens virksomhet for planleggingsarbeidet. Tveitens (ibid.) bidrag kan tas som eksempel på en forbindelseslinje mellom læreplan og evaluering som har vært den mest vanlige i skolen. Med utgangspunkt i planen vurderes enkelteleven og skolens virksomhet som helhet eller deler av en helhet. Planen selv blir ikke gjenstand for evaluering. Det som leverer premissene for virksomheten holdes så å si utenfor evalueringsområdet. Også en annen større undersøkelse er foretatt i forbindelse med M87. På vegne av KUF gjennomførte Bjørnsrud (1993) en Læreplananalyse og erfaringsdokumentasjon om M87. Bjørnsruds (ibid.) undersøkelse utmerker seg gjennom en innovativ metodisk tilnærming som i utgangspunktet er kvalitativt orientert, men hvor det også blir brukt «...trekk ved kvantifiseringsanalyse på noen av svarene» (ibid., S. 49). Som sentrale resultater i Bjørnsruds undersøkelse kan følgende nevnes: enda en gang kunne store variasjoner i oppfatninger og erfaringer med en læreplan dokumenteres. Det ble observert til dels store forskjeller mellom skolene, og Bjørnsrud (1993, S. 76) konkluderer med «...at det er det pedagogiske personalet i skolens organisasjon som skaper de store ulikhetene skolene imellom». I motsetning til tidligere undersøkelser kunne det fastslås at læreplanen har fått en funksjon som sentralt styringsinstrument, med læreboka på andre plass. Som et positivt resultat kan det også nevnes at M87 har hatt en god og stimulerende effekt på samarbeid i skolen og lokalt læreplanarbeid, to aspekter som stod meget sentralt i denne planen. Ellers er det interessant å merke seg at personalet i de utvalgte skolene gjennomgående var lite fornøyd med M87 som målstyringsinstrument, og at planen burde få en annen utforming om denne funksjonen skulle ivaretas. En nyere undersøkelse som i et begynneropplærings-perspektiv tar opp sammenhengen mellom læreplan og lærernes arbeid, er lagt fram av Birkeland og Madssen (1995). De kunne i utgangspunktet konstatere en stor og forventet tilslutning av lærerne til læreplanens mål og føringer. Samtidig ga lærerne uttrykk for en positiv vurdering av egen praksis i forhold til disse målene. Ved nærmere analyse av dataene fant Birkeland og Madssen (ibid.) ut at det likevel var store forskjeller i den praktiske gjennomføring av undervisningen, noe som bl.a. kunne tilbakeføres til forskjeller i vurderinger av målenes viktighet og prioriteringer knyttet til dem. Ytre forhold synes også å spille en vesentlig rolle. Feks. ga lærere i fulldelte skoler en gjennomgående bedre vurdering av målformuleringene enn lærere i fådelte skoler. Læreplanrelaterte forandringer i undervisningspraksisen var større i etterutdannings-virksomheten enn i videreutdanningen. Det ble også funnet en sammenheng mellom etterutdanning og bruk av faglitteratur som i utgangspunkt ikke hadde noen sterk stilling: «Jo mindre etterutdanning og jo mindre skulebaserte prosjekt, jo mindre lesing av faglitteratur» (Birkeland & Madssen, 1995, S. 165). Med tanke på L97 kan en merke seg at Birkeland og Madssen også tok med `0. Klasse' i sine undersøkelser. Interessen gjaldt bl.a. spørsmålet om man kunne klare å få til en overgangspedagogikk som ville forene det beste av barnehage og grunnskole. Forfatterne finner her et positivt svar, men stiller seg selv spørrende til representa-tiviteten av funnene. De tror å ha rekruttert et `skeivt utvalg' skoler hvor de nødvendige forutsetninger i stor grad var oppfylt. Lærernes bevissthet på sin rolle i forbindelse med 6-åringer, et positivt lærersamarbeid på samme trinn, en positiv «skolekode» til 6-åringers behov samt oppbakking gjennom etterutdanning, faglig veiledning, kommunalt planarbeid og hensiktsmessig tilrettelegging av rom og utstyr, er etter Birkeland og Madssen (ibid., S. 169f) viktige forutsetninger for å lykkes. Angående evaluering av læreplaner i Norge synes det også relevant å se noe nærmere på det som har funnet sted i forbindelse med Reform -94 (R94) og intensjonen om et videregående utdanningstilbud utover grunnskolen som er gjeldede for alle, uansett sosial bakgrunn, kjønn, alder og bosted. I likhet med L97 kan også reform -94 betraktes som del av en samfunnsreform/et samfunnsprosjekt, og som dette må effektene evalueres på samfunnsnivå. R94 har derfor vært ledsaget av en omfattende følge-forskning som er finansiert av KUF. Reformen tar utgangspunkt i antakelsen om at det finnes en årsaks/virknings-sammenheng mellom politiske føringer og de ønskede effektene, både på individplan og i et samfunnsmessig perspektiv. Dermed får læreplanen en sentral stilling som fundamental påvirkningsfaktor av prosessene i klasserommet. Den styrer og regulerer en stor del av den faglige relasjonen og den mellommenneskelige relasjonen mellom lærer og elev. Realiseringen av den nye planen er således sentral med tanke på både individuelle og samfunnsmessige effekter. Ellers synes årsaks/virknings-tenkningen fra politisk hold å være sterkt forenklet. Det oppstår et inntrykk av at læreplanen som et avgjørende politisk styrings- og kontrollredskap skal virke fra stortingssalen og rett inn i klasserommet10. Som ett av fem hovedtemaer i evalueringsoppdraget fra KUF (jfr. Tornes, 1996, s.17) ble `innholdet i og tilrettelegging av opplæringen' valgt -et tema som i utgangspunktet kan oppfattes å være sterkt læreplantilknyttet og klasseromorientert. Benevnelsen kan tolkes slik at temaet i det vesentlige er orientert om selve læringsprosessen. Ved siden av dette finnes ytterlige fire områder som alle kan sies å ligge på et makronivå, dvs. på et høyere abstraksjonsnivået enn de primære aktørene (elev og lærer). Ser man gjennom de hittil foreliggende rapportene og publikasjonene i dette forsknings-programmet, så imponerer resultatene både i mengde, bredde, dybde og ikke minst gjennom en rask produksjon (se sammenfattende Blichfeldt et al. 1996; Lødding & Tornes, 1997). Det er likevel bare et fåtall bidrag som setter evaluering av undervis-ningshverdagen opp mot læreplanen. Spesielt gjelder denne mangelen i forhold til `normaleleven', dvs. eleven som ikke faller inn under en spesialkategori som kvalifiserer til særtiltak eller på annen måte krever spesiell oppmerksomhet i evalueringssammenheng. Spørsmål som har med den daglige undervisning å gjøre synes i stor grad å oppta representantene for de enkelte skolefagene. Her kan kroppsøving føres opp som ett eksempel på fag hvor faglærerne stort sett føler at de kommer meget dårlig ut av reformen. Allerede før innføringen av reformen, i forbindelse med høringen, ble det gitt ut et temanummer av tidsskriftet Kroppsøving i skolen (1993, nr.6) der de første empiriske evalueringer av den nye læreplanen ble lagt fram av Elvestad og Tokle (1996) og Fiskestrand, Tokle og Elvestad (1996). Undersøkelsene viser blant annet de uheldige konsekvensene av nedskjæringen i timetallet for kroppsøvingsfaget i et lærerperspektiv. Videre dokumenteres problemene som oppstår når læreplanenes intensjoner oppleves som meget urealistisk av lærerne. Mens det i de to nevnte undersøkelser ble brukt spørreskjemaer, ble intervjumetoden anvendet i en nyere evalueringsstudie. Undersøkelsen ble igangsatt av Landslaget Fysisk Fosting i Skolen (Mathisen, 1998), og resultatene bekrefter hovedsakelig de foreliggende funn fra spørreskjemaundersøkelsene. De gir også en ny erkjennelse i forhold til fagets status og framtid, arbeidsmiljø og kompetanseutvikling. Forøvrig er det også faglærere som melder seg aktivt inn i læreplandiskusjonen med utgangspunkt i undervisningspraksis og i elevenes læringssituasjon (feks. Dieserud, 1993; Wold, Mello & Mollatt, 1997). Avslutningsvis vil vi henviser til tre eksempler på skoleevaluering som, ved å være rettet mot skolens generelle virksomhet, indirekte også gjelder læreplanen. Disse er skolebasert vurdering, skoleutvikling og EMIL-prosjektet. Knyttet til hvert av disse eksemplene kommer læreplanen inn som et viktig element, selv om den ikke er den sentrale evalueringsgjenstanden.
I forbindelse med skoleutvikling fokuserer en på læreplanen i et implementerings- og forandringsperspekiv (Dalin, 1994; 1995). Her blir skolen sett på som en organisasjon med mulighet til å forandre seg i ønsket retning over tid. Mange av problemene som betraktes fra et organisasjonsteoretisk ståsted, kan også formuleres som et læreplan-relatert teori/praksis-problem. Dalin viser mulighetene og hindringene for forandring i et komplekst skolesystem og skaper dermed også en meget nyttig referanseramme for diskusjonen om læreplanimplementering samt et grunnlag for læreplanevaluering. Læreplanen kan nemlig også vurderes med tanke på dens potensial til å frambringe positive forandringer i skolesystemet. Dessuten kan det henvises til sluttrapporten fra EMIL-prosjektet der Granheim og Lundgren (1990) tydeliggjør en nøye sammenheng mellom læreplan og evaluering i et målstyringsperspektiv. EMIL-prosjektet var en følge av OECD-rapporten om utdanningspolitikk i Norge og kom ut i 1988. Denne rapporten kan til en viss grad betraktes som en læreplanevaluering når den påpeker vanskelighetene i spenningsfeltet mellom sterk desentralisering og statens behov og ønske om å styre og kontrollere skolens virksomhet. På den ene siden kan L97 sies å styrke det sentrale kontrollaspektet (fellesstoff) mens en samtidig forsøker å opprettholde desentraliseringstanken gjennom lokalt lærestoff (konkretisering og tilvalg). Sammenfattende kan en konstatere at evaluering verken er et nytt eller et uvanlig tema med tanke på læreplaner i skolen. Likevel utmerker området seg gjennom et stort mangfold av tilnærminger, både når det gjelder teori og praksis. Problemet med evaluering av læreplaner synes å ha en vesentlig årsak i kompleksiteten, med tanke på de tallrike forhold som påvirker læreplanarbeid på de ulike læreplannivåer, og heterogeniteten som kjennetegner læreplaner som dokument, som arbeidsverktøy, styringsverktøy og som kontrollmekanisme. 5 Se feks. Almås, 1990; Patton, 1980; 1997; Scriven, 1967; 1973; Vislie, 1987; Wottawa & Thierau, 1990. 6 Se feks. Arneberg & Øverland, 1997; Bjørnsrud & Raaen, 1996; Digre, Bergsager & Pihlstrøm, 1996; Engelsen, 1997; Fjeld, 1994; Kielland, 1986. 7 Sett fra et empirisk-kvantitativt ståsted kunne man si at læreplanen med sikkerhet bidrar til en viss grad til oppklaring av totalvariansen av (skole-)resultatene, men det er ukjent hvor stor læreplanens bidrag til variansoppklaring er. 8 Verdikommisjonen kan tolkes som et skritt i denne retning. Et slikt prosjekt har dermed sannsynligvis også behov for et storstilt tverrfaglig samarbeid (filosofi, sosiologi, psykologi, pedagogikk, statsvitenskap, økonomi, kulturvitenskap, mfl.) som måtte ikke slutte på det utopiske planet, men måtte trekkes helt ned til fagplannivået og diskusjon om innhold og (sam-)arbeidsform i skolen. 9 Bl.a. jfr. Gundem, 1990; Granheim & Lundgren, 1990; Granheim, Lundgren & Tiller, 1990. 10 At dette ikke forholder seg slik ble i forbindelse med læreplannivåer allerede vist i kapittel 2.
L97 og kroppsøvingsfaget - Fra blå praktbok til grå hverdag? Delrapport 1: En teoretisk referanseramme for evaluering av L97
Copyright
©
1999
forfatterne
|