Moser, Jacobsen, Jørgensen, Folvik, Lilletvedt & Braute:
L97 og kroppsøvingsfaget - Fra blå praktbok til grå hverdag?
Delrapport 1: En teoretisk referanseramme for evaluering av L97
Copyright © 1999 forfatterne

Previous PageTable Of ContentsNext Page

2 LÆREPLANEN

Innhold
denne side:

Etter en kort innledning om læreplanenes `historie' i den norske grunnskolen (2.1), vil vi i dette kapittelet undersøke og klargjøre hva begrepet læreplan egentlig står eller kan stå for (2.2). Avslutningsvis vil den læreplanforståelse som gruppen legger til grunn i dette prosjektet, bli presentert.

Table Of ContentsTop Of Page

2.1 Læreplanen i den norske grunnskolen - en kort introduksjon

Norge har i over 250 år hatt en obligatorisk grunnskole. Fra og med 1739 fantes det også en form for `nasjonal læreplan' som riktignok kun hadde gyldighet for landkommunene (Gundem, 1990; 1993). I 1890 kom den første sentrale `Mønsterplan' i ordets rette forstand. Departementet ga ut et «Utkast til skoleplan for folkeskolen» som, i følge Vestre (1980), ble mer eller mindre uforandret overtatt av mange kommuner. Allerede i 1889 ble kommunene pålagt å utarbeide sine egne skoleplaner.

Et mer detaljert planverk ble til i 1922 og 1925, og folkeskoleloven av 1936 førte fram til en første Normalplan i 1939. Et Normalplanutvalg som ble opprettet i 1963, konkluderte med at denne planen var selvmotsigende siden faglige minstekrav og intensjoner knyttet til arbeidsskoleprinsippet ikke lot seg forene. Normalplanutvalgets arbeid førte fram til en midlertidig utgave av en ny Normalplan eller Mønsterplan i 1971 (M71) og en endelig utgave i 1974 (M74). En revisjon av M74 fant sted i 1987 (M87), og denne planen har preget skolehverdagen fram til den siste grunnskolereformen som kommer til uttrykk i "Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen" av 1997 (L97).

Om dagens læreplaner kan det sies at de er offentlige dokumenter som har et stort påvirkningspotensial i forhold til mange mennesker. Fra 6- til 19-årsalderen skal læreplanen ha direkte innvirkning på store deler av hverdagen for hele den oppvoksende slekt. En lærer er i mesteparten av sitt liv -som elev, som student og i hele den yrkesaktive perioden- nødt til å forholde seg til dette dokumentet. Foreldre, politikere og personell i offentlig administrasjon blir i ulik grad påvirket av læreplanens konsekvenser for skolehverdagen. For ansatte i høgskole- og universitetssektoren vil planen fungere som basis for forskjellige roller, det kan være rollen som underviser, lærebokforfatter, læreplanutvikler og/eller -kritikker.

Table Of ContentsTop Of Page

2.2 Læreplanen som teori og praksis

Det finnes i dag et ukjent antall tolkninger av hva begrepet læreplan egentlig innebærer1 - fra en snever forståelse som beskrivelse av lærestoffet, til en vid forståelse som omfatter omtrent alt som er relevant for undervisningssituasjonen. Et grunnleggende spørsmål når det gjelder læreplanforståelse formulerer Gundem (1990, S. 22) på denne måten:

Knytter læreplanen seg til `dokumentet' alene, eller er også det som `i virkeligheten skjer' en del av læreplanen?

Her kan en se konturene av en sentral problemstilling, nemlig forholdet mellom læreplan som teori og læreplan som praksis. På den ene siden er det således mulig å vurdere L97 kun, eller først og fremst, som dokument, inneholdende intensjoner, mål, planer, forskrifter etc. som skal prege skolens virksomhet. I så fall vil en lett kunne enes om at den er vakker og tiltalende. Også språkbruket, læreplanprosaen kan analyseres i nær tilknytting til selve dokumentet (Bjørnsrud, 1993). Det er imidlertid vanskelig å unngå at en ensidig dokumentorientert betraktning av læreplanen fort blir noe teoretisk og kun i liten grad relevant for skolevirkeligheten.

Dokumentet vil derfor aldri kunne få en rettferdig og fullgod behandling uten at det også tas hensyn til læreplanens praktiske side. Til syvende og sist er det denne praktiske dimensjonen som fører fram til en helhetlig virkelighetsforståelse. I en tilnærming som fokuserer på læreplanen som praksis kommer dermed skolevirkeligheten, selve undervisningsprosessen, i sentrum. Gundem (1993) snakker her om de iverksatte og interaktive aspektene.

Det foreliggende prosjektet er rettet mot kroppsøvingsplanen i L97 og dermed er det av interesse å se på læreplanforståelsen som legges til grunn i selve dokumentet.

Læreplanane for faga gir det faglege felles innhaldet i grunnskulen og er det forpliktande grunnlaget for opplæringa, samtidig som dei gir rom for lokal og individuell tilpassing. Det skal medverke til eit likeverdig grunnlag for vidaregåande opplæring og yrkesval.

Det skal vere grunnleggjande like god kvalitet i den opplæringa som blir gitt over heile landet. Kvaliteten skal ikkje vere avhengig av kvar ein kjem frå eller kvar ein bur. Læreplanverket gir samla dei felles måla, prinsippa og retningslinjene som gjeld for opplæringa. (Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, 1996, S. 2)

Ut fra dette sitatet er det tydelig at læreplanen i høyeste grad er et politisk og samfunnsorientert dokument med et tilsvarende oppdrag. Ved at planen gir mål, prinsipper og retningslinjer skal en enhetsskole med et likeverdig opplæringstilbud kunne utvikles over hele landet.

Selv om de fleste skolefolk vil si seg enige i denne intensjonen, kan det være et åpent spørsmål om de vil sette dette punktet like høyt som Storting og departement gjør. I lærernes læreplanforståelse er detkanskje andre aspekter som vektlegges enda høyere, og nok et bilde vil kunne forventes når elever og foreldre skal gi uttrykk for sine prioriteringer.

Med dette kommer et sentralt aspekt ved læreplaner til syne, nemlig skillet mellom ulike beslutningsnivåer. I den forbindelse er det vanlig å fremheve det politiske nivået, institusjonsnivået, undervisningsnivået og det personlige nivået (Bjørnsrud, 1995; Engelsen, 1993; Gundem, 1990). Læreplanen kan således bli lest, tolket og praktisert mer eller mindre forskjellig på disse ulike nivåene. Den skrevne teksten er dermed å betrakte som en form for kommunikasjon som formidler mål, prinsipper og føringer `nedover' i systemet, eller -for å si det mer nøytralt- mellom nivåene.

Kommunikasjon betyr alltid koding og avkoding, og disse prosessene er subjektive og medfører en aktiv (re-)konstruksjon og ingen avspeiling av budskapet. Derfor faller det lett å være enig med Bjørnsrud (1995) når han betrakter et gjennomarbeidet begreps-system som en grunnleggende forutsetning for forståelsen av samspillet mellom nasjonalt nivå, skolenivået og fagnivået i læreplanutviklingen. For lærere og rektorer er det viktig å kunne se sammenhengen mellom den nasjonale læreplanen og virksomheten i egen skole (Bjørnsrud, 1995).

Både lærere og rektorer vil derfor være avhengig av kunnskap om læreplanutvikling for å kunne tilrettelegge praksis hensiktsmessig og i tråd med planens intensjoner. Læreren og lederen bør også ha kunnskap om de prinsipielle sider ved den nye læreplanen for hvert enkelt fag. En bør streve etter å få opprettet en klar forbindelse mellom læreplanteori og læreplanpraksis siden læreplanteorien skal være til hjelp for å forstå og mestre den virkelighet som lærere og skoleledere arbeider innenfor.

Det finnes enda en differenseringsmulighet mellom ulike læreplannivåer som ikke bør sees helt uavhengig fra beslutningsnivåene. I den forbindelse henviser en her i landet ofte til Goodlads (1979) modell med fem læreplannivåer. Disse er ideenes læreplan, den formelle læreplan, den oppfattede læreplan, den operasjonaliserte læreplan og den erfarte læreplan. Også med denne inndelingen understrekes en kompleksitet når det gjelder mulige læreplanforståelser. Planen er aldri fullstendig entydig og klar, det finnes alltid et tolkningsbehov. Goodlads modell synes ellers å representere ett av de allment aksepterte struktureringsforeslag2 i Norge.

Allerede i 1980 publiserte Vestre en empirisk undersøkelse som inkluderer disse nivåene - selv om de ikke eksplisitt blir relatert til Goodlad. Vestre (1980, S. 17f) skiller således mellom læreplanens intensjoner og praksis, dvs. den formelle læreplanen som uttrykker skolemyndighetenes intensjoner vedrørende skolen, og den reelle læreplanen eller praksisen, altså det som faktisk foregår i skolen. Videre kan den persiperte eller subjektivt oppfattede læreplanen, dvs. tolkningene til de personene som preger skolehverdagen, studeres. Som siste dimensjon nevner Vestre (ibid., S. 18) den opplevde læreplanen som knyttes opp mot elevenes og foreldrenes erfaring med skolen. Vestre påpeker at oppfølgingsarbeidet mht. læreplaner blir mer komplisert jo flere av disse dimensjonene som tas med i en undersøkelse.

Enda en vinkling i arbeid med læreplaner er presentert av Engelsen (1997, S. 31ff). Hun skiller mellom den skjulte læreplan og læreplanen som ikke eksisterer. Den skjulte læreplanen eller `the hidden curriculum' som først ble omtalt i USA på 60-tallet, står for den uoffisielle, uskrevne og praksisnære læreplanen. Denne planen som inneholder ikke-reflekterte eller kontrollerte andeler, er meget betydningsfull i skole- og undervisningsvirkeligheten. Det dreier seg enkelt sagt om alle læringsprosesser som foregår, og som ikke har noen tilknytning til den skrevne læreplanen.

Også den ikke eksisterende læreplanen har, i følge Engelsen (ibid.), sine røtter i engelskspråklig pedagogikk. Begrepet står for alt som det ikke gis undervisning i, men som på ett eller annet vis er av betydning. Engelsen peker i denne forbindelsen på den tradisjonelt sterke fokusering på det intellektuelle-kognitive aspekt i skolen3. L97 vil motarbeide denne fokuseringen ved i sterkere grad å vektlegge praktiske innslag i undervisningen. Et annet utfordrende spørsmål er hvor vidt innhold og fagområder som i dag er med i skolen, egentlig bør være det ut fra et bevisst og rasjonelt valg (ibid.).

En læreplan kan, ut over det som hittil er nevnt, også analyseres fra et mer funksjonelt perspektiv, dvs. i henhold til ulike funksjoner som planen tilkommer for samfunnet, for skolen som institusjon og for enkelt-mennesket. Den følgende korte oversikt over «læreplanfunksjoner» tar utgangspunkt i Gundems (1990, 1993) refleksjoner og utvider disse i noen grad.

Læreplanen kan for det første sies å være et «speilbilde av samfunnet» (Gundem, 1993, S. 48). De store utdannings- og skolereformene i nyere tid kan dermed også tolkes som uttrykk for de betydelige forandringene som samfunnet har gjennomgått i dette århundret. Med tanke på denne avspeilingen av samfunnsmessige utviklingstrender kan den samfunns-orienterte funksjon sees i to perspektiver: For det første kan planen tilskrives en samfunnsbevarende funksjon -i det den kan legge opp til å forebygge, motvirke og demme opp for uheldige og uønskete trekk i samfunnet. For det andre kan planen ha en samfunnsutviklende funksjon -ved å støtte og drive fram ønskede forandringer.

Planen gir også uttrykk for hvordan samfunnet ønsker at skolen skal være, og har dermed en skoleutviklende funksjon. I den forbindelsen kan det skilles mellom minst tre delfunksjoner: planen gir opplysninger om hvordan skolen skal se ut og fungere, den har dermed en informerende funksjon. Samtidig leverer planen også begrunnelsen for hvorfor skolen skal se ut slik, noe som innebærer en forklarende og legitimerende funksjon. Dessuten gir planen uttrykk for hva som skal gjøres når og hvordan i skolen og har dermed en regulerende og kontrollerende funksjon, spesiell med tanke på elevenes, lærernes og skoleledernes hverdag.

Læreplanens funksjon med tanke på forholdet mellom samfunnet og enkeltindividet kan altså være enten adaptiv -ved at enkeltmennesket skal bli mer kompetent til å tilpasse seg samfunnet- eller korrigerende -ved å påvirke samfunnsutviklingen til det bedre for enkeltmennesket. Som et uttrykk for den adaptive funksjon kan det nevnes at det offentlige samfunn i økende grad tar ansvar for menneskenes individuelle utvikling. Eksempler på dette er 6-årsreformen, skolefritidsordning, retten til videregående opplæring m.m. Læreplanen har med dette en person- eller individutviklende funksjon.

Etter det som hittil er sagt, får en kanskje inntrykk om at det finnes nesten like mange læreplanforståelser som det finnes praktiske og teoretiske tilnærminger til læreplanen. Ut fra et teoretisk ståsted gir Gundem (1990, S. 140ff) en strukturert oversikt over delteorier som tar sikte på læreplanoppgaver der hun også trekker inn erkjennelse fra amerikansk og tysk læreplanforskning. Hun skiller mellom teorier som gir referanseramme og legitimasjon, og teorier om læreplanprosessen, utvalg- og strukturering, implementering og evaluering. Spesielt de to sistnevnte synes å være relevante for dette prosjektet. Hun konkluderer med følgende treffende situasjons-karakterisering, som enda en gang understreker kompleksiteten i forbindelse med læreplanarbeid:

Man må være klar over at teoribyggingen innen læreplanområdet er knyttet til annen pedagogisk og samfunnsvitenskapelig teori, og følgelig må bli sett i en slik sammenheng. Det er videre vanskelig å si hva som skal bli gitt teoristatus innen et felt hvor det foreligger mange ansatser som i ulik grad er forskningsbasert. Det er også vanskelig å holde teoriene atskilt. ... Samtidig vil teoriene også overlappe i den forstand at de tar opp samme forhold, men fra ulike innfallsvinkler. (Gundem, 1990, S. 150)

Som en foreløpig sammenfatning vil en kunne fastslå at det er vanskelig å finne et enhetlig syn på hva en læreplan egentlig er. Her ligger allerede en første og kanskje den viktigste begrunnelsen for at læreplanarbeid i skolen ofte oppleves som vanskelig. Ulike aktørers implisitte forventninger til læreplanverket kan være nokså forskjellige fra intensjonene hos de myndigheter og politikere som står bak læreplanen. Således er læreplanen på ingen måte et entydig dokument. Som instrument blir den først effektiv gjennom konkrete politiske vedtak i forhold til skolen (skolebudsjetter, ledelse og organisering, kompetanseutvikling, utstyr, m.fl.) og ikke minst gjennom prosessene som foregår i undervisningen.

Som et første skritt på veien til en helhetlig referanseramme bør en altså tar stilling til hva begrepet læreplan egentlig skal stå for. I våre drøftingene så langt har vi gått inn på noen av de viktigste momentene i forbindelse med en læreplandiskusjon, og det følgende bilde (figur a) er ment å gi en sammenfattende oversikt over områder, funksjoner og prosesser som hører til en helhetlig læreplanforståelse slik vi som gruppe tolker det.

figur A

Figur A. En helhetlig læreplanforståelse i spenningsfeltet mellom teori og praksis (med utgangspunkt i bidragene til bl.a. Engelsen; 1997; Goodlad, 1979; Gundem, 1990; 1993 og Vestre, 1980).

Skolevirkeligheten blir konstituert gjennom et mangfold av indre og ytre påvirkningsfaktorer der læreplanen er en faktor blant mange. Ut fra ulike ståsteder varierer betydningen av læreplanen for utformingen av praksis. Det viser seg bl.a. at lærebøker er en viktig `konkurrent' for læreplanen. Andre betingelser som konstituerer skolevirkeligheten er fysiske og økonomiske forhold, sosio-kulturelle forhold, det fysiske og det psykososiale miljøet og ikke minst ledelsen og organisering av skolen.

Læreplanen konkurrerer altså med en rekke andre rammefaktorer. I motsetning til disse har læreplanen en direket forbindelse til skolevirkelighetens indre liv, ved at den bl.a. innholder føringer og forskrifter med tanke på intensjoner/mål, innhold, arbeidmåter og vurdering.

Table Of ContentsTop Of Page

2.3 En læreplanforståelse basert på didaktisk relasjonstenkning

For å kunne forstå læreplanen er det nødvendig å ha innsikt i forhold og betingelser som har ført fram til planen. Man beskriver gjerne disse betingelsene som planleggings-modeller. Gundem (1990) presenterer tre slike modeller, en mer atferdspsykologisk og undervisningsteknologisk orientert mål-middel modell, en mer samspills-, lærer og undervisnings-orientert prosessmodell og en mer kulturell og verdimessig orientert situasjons-modell.

Uten å gå nærmere inn på disse modellene vil vi bare antyde at hver av disse modellene -ved en velvillig tolkning- på ingen måte utelukker hverandre. De er heller uttrykk for ulike betrakningsperspektiver og `valg av tyngdepunkt'. Ingen av modellene synes alene å kunne skape en helhetlig forståelse av læreplanen.

Bjørnsrud (1993) utvider rekken av modeller med en fjerde, nemlig en modell for didaktisk relasjons-tenkning. Også Gundem (ibid., S. 91) tilskriver denne en integreringsfunksjon, selv om den ikke blir løftet den til samme nivå som de tre andre. Det er nettopp dette integreringspotensialet som førte til at vi har valgt didaktisk relasjons-tenking som en teoretisk utgangspunkt for den foreliggende undersøkelsen.

Didaktisk relasjons-tenkning ble utviklet tidlig på 70-tallet som en slags motbevegelse til en sterk mål-middel tenkning i didaktikken. Således betrakter Bjørnsrud (ibid) den didaktiske relasjonstenknigen som «... en frukt av de erfaringer som kom fram gjennom samspill som skjedde mellom teori og praktisk hverdag. Det skjedde koblinger mellom lærereplanteori og praksis som etterhvert gjorde sitt til at modellen vokste fram» (S. 35f). Ellers kan didaktisk relasjons-tenkning karakteriseres som

... et syn på undervisning hvor dynamiske, kreative og skapende sider ble avbalansert i forhold til de mer systematiske undervisnings-teknologiske synspunkter. Det essensielle er at i planlegging, gjennomføring og vurdering av undervisning skal ikke de ulike faktorene være fastlåst på forhånd. Didaktisk relasjonstenkning kan brukes til å planlegge undervisning som ved gjennomføring kan forandres av lærere og elever og tilpasses den klasseromsituasjonen som er aktuell. Et vesentlig moment i modellen er å utforme utgangspunkter for en skapende pedagogisk prosess.

(Bjørnsrud, 1995, S. 35f)

En tidlig modell for didaktisk relasjonstenkning ble her i landet presentert av Bjørndal og Lieberg i 1978. Denne modellen inneholder 5 hovedfaktorer med relevans for undervisningssituasjonen, uavhengig av hvilket fag det er snakk om. Disse hoved-faktorene er undervisningens rammefaktorer (elev- og lærerforutsetninger, fysiske, biologiske, sosiale og kulturelle forutsetninger), mål, lærestoff, arbeidsmåter og vurdering. Faktorene skal stå både i vekselvirkning med hverandre og med den nasjonale læreplanens intensjoner.

I faget kroppsøving har Berggraf Jacobsen allerede i 1980 gitt relasjonstenkningen en sentral plass i fagdidaktikken. Når han opererer med fagstoff, metoder, rammefaktorer, elevforutsetninger og mål som sentrale komponenter, er fokus rettet mot den undervisning som finner sted på forskjelige handlingsarenaer i et mikroperspektiv. Etter hans oppfatning er det imidlertid viktig at virksomheten i fag/skole også blir sett i relasjon til forhold utenfor klasserom/gymsalen, dvs. i et makroperspektiv, der menneskesyn, samfunnssyn samt kulturelle og historiske forhold trekkes inn.

Med utgangspunkt i modellen til Bjørndal og Lieberg (1978) og Berggraf Jacobsen (1980) foreslår Moser og Dudas (1996) en modell som er lagt til grunn i dette prosjektet (jfr. figur a).

figur B Figur B. En didaktisk modell for planlegging, gjennomføring og evaluering av undervisning (med utgangspunkt i Berggraf Jacobsen, 1980; Bjørndal & Lieberg, 1978; Moser & Dudas, 1996).

Ved siden av noen mindre terminologiske og konseptuelle forskjeller finnes det her ett signifikant avvik fra de opprinnelige modellene. «Mål» settes her inn i et videre intensjonsperspektiv som omfatter både mål, hensikt og verdier. Ut fra et slikt utvidet perspektiv (jfr. intensjonsbegrepet i de handlingsteoretiske refleksjonene hos Nitsch, 1986) blir intensjonene den sentrale faktor i modellen og ikke bare en blant flere som ligger på samme nivå. Intensjonene får dermed en særstilling blant modell-komponentene siden de i en større grad virker styrende og regulerende i forhold til de andre faktorene og det som er tilfelle i omvendt retning.

Det er viktig å understreke at dette ikke er å tolke som et tilbakefall til den klassiske mål/middel-modellen. For det første snakkes det ikke om mål, men om det langt mer omfattende begrepet intensjon -som mål kun er en del av. For det andre hevdes det at intensjonene i stor grad påvirker de andre komponentene, uten at de betraktes som dominerende når det gjelder helheten.

Også med tanke på relasjonen mellom læreplanteori og undervisningspraksis har intensjonene en sentral rolle. Graden av samsvar mellom læreplanens intensjoner og lærer- og elevintensjoner må betraktes som en av de vesentlige betingelsene for en vellykket læreplanimplementering.

Hvordan kan man nå beskrive relasjonen mellom læreplanen (L97) og komponentene i modellen? Læreplanen er rettet mot de 5 sentrale komponentene i modellen. Planens intensjoner, dens føringer med tanke på innhold, arbeidsmåter og evaluering preges først og fremst av kulturelle, sosiale-samfunnsmessige og organisatorisk-politiske valg som bygger på verdimessige og/eller praktisk-teknologiske vurderinger. I forbindelse med den praktiske realiseringen av planen har læreren den sentrale funksjon og man kan påstå at planen `transformeres' eller `filtreres' gjennom forutsetningene hos læreren for deretter å bli virksom i relasjon til alle de andre komponentene.

En nyere undersøkelse av Birkeland og Madssen (1995) understreker lærerens rolle for å sette en læreplan ut i livet og avdekker samtidig støttende og hindrende forhold i denne prosessen. Denne `transformeringen' eller `filtreringen' gjennom læreren foregår i seg selv ikke isolert fra enhver sosial sammenheng. Måten planen markedsføres på fra myndighetenes side, måten den blir tatt imot av offentligheten, kvaliteten i argumentasjonen for planens nødvendighet (legitimering), holdninger fra de lokale skolemyndighetene og skolelederne er eksempler på forhold som har innflytelse på lærerens oppfatninger av planen.

Planens utforming kan i det vesentlige sies å være påvirket av det som i modellen omtales som rammefaktorer der den politiske faktoren synes å ha vært meget styrende. Lærerne har også hatt en viss påvirkningsmulighet. For det første var lærerne representert i arbeidsgruppene som har utformet fagplanene. For det andre kunne alle lærere uttale seg om utkastet før den kom opp til endelig behandling i Stortinget4.

Kort sagt omfatter læreplanen alle modellkomponentene der retningen på relasjonene går fra periferi til sentrum, eller omvendt, formidlet gjennom læreren. Den presenterte modellen for didaktisk relasjonstenkning inneholder således alle vesentlige elementer og prosesser som enten innholdsmessig eller funksjonsmessig kan relateres til læreplanen.


1 En grunnleggende og dypgående oversikt til problematikken finner man hos Gundem (1990).

2 Se feks. Bjørnsrud, 1995; Engelsen, 1997; Gundem, 1990;

3 Også det er på ingen måte en ny problemstilling i læreplandiskusjonen, når man feks. ser på Frøylands (1971) kritikk av normalplanen, hvor han for over 25 år tilbake i tiden går inn på dette aspektet.

4 Det er et meget interessant spørsmål hvor vidt høringen til L97, som ble lagt opp meget stort, i det hele tatt førte til noen signifikante konsekvenser, særlig sett i forhold til den sammenlagte arbeidstiden som ble brukt i hele landet. Utstrakte «departementale bearbeidelser» er heller ikke noe nytt fenomen, som Sjøbergs (1986) analyser i forhold til M85 viser.

Previous PageTable Of ContentsNext Page

Moser, Jacobsen, Jørgensen, Folvik, Lilletvedt & Braute:
L97 og kroppsøvingsfaget - Fra blå praktbok til grå hverdag?
Delrapport 1: En teoretisk referanseramme for evaluering av L97

Copyright © 1999 forfatterne
Høgskolen i Vestfold