HVE
innhold forrige neste
Forskningsdagene '97 ved Høgskolen i Vestfold Copyright © 1997 Forfatteren/Høgskolen i Vestfold

Thorleif Bugge:

Lidenskapens skjulte kapital
eller
THE HEAVEN AND HELL OF BEING A FAN


 

[ Toppen av siden/Innhold ] [ Bla: oppover | nedover ]

1. Innledning

De aller fleste vet hva en fan er. Vi har noen bilder på netthinnen av støyende unge mennesker, kanskje i fargesterke kostymer, luer eller skjerf, på en idrettearena eller en rock-konsert. De er godt synlige og de er gjerne unge. Fans i denne utgaven er i utgangspunktet en gruppe mennesker som levnes lite ære. Selve ordet fan har en odiøs klang i mange ører, blant annet betinget av at det er avledet av begrepet fanatisme. Å bli beskrevet som fanatisk vil de aller fleste ha seg frabedt.

Men tenker vi nærmere etter kommer noen av fansens uttrykksformer til syne ved enkelte begivenheter og i noen sammenhenger som gjør det hele mer kjent og nærliggende for flere. Bildene fra OL på Lillehammer i 1994 med nordmenn i alle aldre ute på ski i området rundt langrennearenaen, med vadmelsnickers, gammel ryggsekk, østerdalslue og norske flagg, gav mange nordmenn noen ekstatiske øyeblikk. Om deltakerne, både i løypa og foran skjermen, var fans av Norge, naturen, OL eller Bjørn Dæhli var mindre viktig, poenget i denne sammenheng er den opplevelsen som disse dagene gav mange nordmenn. Da var man i nærheten av den ekstatiske følelsen som kan være en del av en fan's hverdag.

Andre kollektive, norske erfaringer innen området fandom, kan være en VM-finale i håndball med Susan Goksør i hovedrollen, Vebjørn Rodahl i 800 meter finale under OL, eller Hanne Haugland som tar gull i VM-finalen i friidrett. I slike situasjoner er familier og deler av befolkningen med i en felles rusopplevelse, som imidlertid avtar raskt for de fleste. Fra litteraturen kjenner mange Lars Saaby Christensens "Beatles", som beskriver 4 unge Oslo-gutters liv, opplevelser og utvikling under den magiske innflytelsen av musikken til 4 litt eldre gutter fra Liverpool.

Forskningen har i de senere år sterkt understreket den rolle og betydning utdanning og

formell kompetanse har for ungdom (Øia, 1996; Frønes, 1993)[fotnote 1]. I dag tar godt over 90 prosent av all ungdom i Norge videregående skole, og mer enn 50% tar 3-4 års utdanning på høyskole/universitetsnivå. Både på individnivå og for nasjonen er det opplest og vedtatt at kunnskap og kompetanse gjennom formell skolegang er kvadrat-roten til fremgang og velstand for unge mennesker.

I denne artikkelen ønsker jeg å problematisere dette noe. Jeg vil definitivt ikke bestride at kunnskap er viktig. Men når de aller fleste langt på vei får denne samme, høye formelle kompetansen, så vil det være enkelte andre forhold som blir sentrale m.h.t utvelgelse og prioritering for fremtidige posisjoner, både i yrkeslivet og ellers. Kompetanse i betydningen livsdugelighet, det å være rustet for å klare de utfordringer livet byr på, er noe mer enn den formelle kompetansen vi får gjennom utdannings-systemet. Jeg vil hevde at det skjer en viktig kompetansebygging og identitetsutvikling på fritidsarenaen som er delvis frikoblet fra den formelle utdanningen.

Hva er fenomenet fandom et uttrykk for og hva kan det bety i enkelte undommers liv? Hvordan kan en slik intens interesse være med å forme hverdagen innen bestemte jevnaldergrupper? Hvilken type kompetanse utvikler man gjennom en slik lidenskapelig interesse? Er det noen sammenheng mellom en slik evt. spesialkunnskap og bestemte posisjoner og statushierarkier i barne- og ungdomsgruppa? Kan idoldyrking ha noen konsekvenser for selvoppfatning? Dette er spørsmål som jeg kommer inn på og vil søke å drøfte i denne artikkelen.

Gjennom praktisk arbeid med barn og ungdom gjennom mange år, i skole og fritidsvirksomhet, samt erfaring med egne barn, lesing og litteratursøk, har det etterhvert slått meg som noe besynderlig at kanskje noen av de sterkeste interesser og mest intense drivkrefter i unge menneskers liv har fått forbausende liten oppmerksomhet innen pedagogisk forskning og arbeid. Det som i første rekke er skrevet på området kommer fra sosiologi, antropologi og musikkvitenskap.

I den grad idoler og mediehelter blir beskrevet i pedagogikken eller diskutert på skolen, så skjer det helst gjennom det man velger å kalle et kritisk perspektiv. Enten det dreier som om jenter som er hekta på Mariah Carey, eller gutter som har Arnold Schwartzenegger som sitt store forbilde. En fan blir gjerne betraktet som en passiv reaksjon eller svar på en "stjerne". Stjernene presenteres gjennom mediene og følgelig blir fandom helst forstått som en del av medieproblematikken. Fra pedagogenes side forstås fenomenet fra et utvendig og kanskje litt moralistisk utgangspunkt. Det representerer noe av det slagget man dessverre må ta med seg i kjølevannet av medieflommen. Forstått i skolens eller fritidsklubbens kontekst bør idolene avsløres (ikke avkles, det er de gjerne allerede!), enten de heter Marcus Schenkenberg[fotnote 2] eller Madonna. Utfordringen for pedagogen er å avsløre for de unge hvilke grunnfalske forestillinger og verdier som kommer til uttrykk gjennom idolene.

Jeg ønsker her å endre fokus noe og forsøke å se på disse fenomenene med litt andre briller. Nemlig å se fandom som en selvfølgelig og naturlig del av et normalt hverdagsliv for mange unge. Samtidig vil vi understreke fandom som et sentralt element i jevnaldersosialiseringa. Profesjoner som skal arbeide med barn og ungdom bør ha et minimum av kunnskaper om denne litt ukjente sfæren i mange unges hverdagsliv.

Ved å anlegge en bredere kulturanalytisk innfallsvinkel på hva "fandom" faktisk kan være og bety, vil jeg prøve å få fram enkelte nye perspektiver på dette feltet. Innledningsvis i artikkelen forsøker jeg å avgrense temaet noe ved å undersøke litt nærmere noen av de ordene vi bruker i dagligtalen om disse fenomene. Fankulturens aktualitet og forståelsen av fandom som patologi eller hverdagsliv utgjør hoveddelen av artikkelen. Avslutningsvis forsøker vi å vise hvordan fankulturen kan få konsekvenser for ungdommens oppfatning av seg selv og hverandre.

 

[ Toppen av siden/Innhold ] [ Bla: oppover | nedover ]

2. Ordenes magi og rasjonaliteten

Innledningsvis blir det nødvendig å dvele litt ved selve begrepene fan og fandom. Ordet fan er avledet av fanatisme og benyttes idag som et felles internasjonalt begrep, spesielt for å beskrive unge menneskers sterke forhold til sine idoler innen moderne kultur-industri. I denne artikkelen vil jeg primært ta utgangspunkt i de to arenaene idrett og musikk, nærmere bestemt fotball og rock. Mye av det som skrives om ungdom betrakter dem som en generell katagori, uavhengig av kjønn. Dette resulterer gjerne i at viktige nyanser går tapt, da kjønnsrollene kan være svært distinkte i mange miljøer. Hovedvekten her vil ligge på 10-15 årige gutters erfaringer, da det er dette jeg kjenner best, samtidig som enkelte sider ved jentekulturen vil bli trukket inn.

Personlig opplever jeg at vi på norsk ikke har noen helt presis oversettelse av ordet fan. De mest nærliggende norske substantiver er tilhenger, beundrer, entusiast. Men disse ordene har noen konnotasjoner som ikke er helt gode og dekkende. En tilhenger er bokstavlig talt noe man har på slep, og dette får unektelig et visst passivt preg. Som vi senere skal se er ikke passivitet det som primært særpreger en fan. En beundrer er gjerne karakterisert av avstand og underdanighet, og det kan være delvis riktig, men samtidig ikke helt uttømmende. Deltagelse og jevnbyrdighet kan være like karakte-ristisk. En entusiast har noe positivt, frisksportaktig over seg som heller ikke treffer helt. Den emosjonelle dybden i en fans engasjement favnes ikke av entusiasten. Foreløpig har jeg brukt betegnelsen idol, som er et innarbeidet begrep, likevel med den svakhet at det assosieres med stjerne, med noe som er langt borte. En fan blir da en idoldyrker, eller svaret på stjernen. Men i vår sammenheng er det mottageren, og ikke idolet i seg selv, som er det interessante.

Mer folkelige uttrykk som "dilla på" eller "hekta på" fremstår som mer dekkende, men representerer samtidig interne koder, og er lite presise analytiske redskaper. Hva står vi så igjen med? Et dekkende norsk ord kan være lidenskap. Man er lidenskaplig opptatt av en person, gruppe, fenomen eller har en lidenskap for en aktivitet eller hobby. Lidenskap kan i det norske språket ha noen overtoner av kjærlighetsliv, og slike konnotasjoner kan ha noe for seg. Jeg vil følgelig videre i artikkelen veksle mellom å bruke de opprinnelige engelskspråklige begrepene fan og fandom, og det norske, lidenskap. Begrepet fandom forstått som fenomenet å være lidenskapelig opptatt av.

I voksen-kulturen kleber det noe visst barnslig og komisk ved ordet fan. Få voksne nordmenn vil kalle seg eller stå frem som overbeviste fans. Det nærmeste må evt. være litt uhøytidlige mannfolk som kan være fotballfans med et smil i øyekroken. Sjelden i fullt alvor. Voksne mennesker kan være entusiaster og beundrere, men ikke fans. Man kan være friluftsentusiast eller en stor beundrer av Maria Callas eller Munch, men ikke fan. Man kan vanskelig tenke seg følgende utsagn i en passiar blant godt voksne mennesker: "Jeg er fan av Beethoven". Man kan derimot beundre Gro Harlem Brundtland, og enkelte kan være ivrige, kanskje til og med lidenskaplige samlere av antikvariske glassflasker, stilmøbler eller originale Astrup-malerier, men noe fan er man dog ikke. Poenget er at vi voksne velger å bruke andre ord og betegnelser på noen av de samme fenomenene som vi finner innenfor ungdomskulturen.

Det noe eksotisk over bestemte sære interesser og lidenskaper som gjør at man kan skilles ut fra den grå massen. Spør man voksne mennesker om årsaken til at de bruker tid, penger og krefter på sin lidenskap er det vanskelig å få svar som oppleves som rasjonelt og gyldig. Enten det dreier seg om noe så lite originalt som frimerker eller mer eksotiske hobbyer som LP-cover. Kanskje må vi erkjenne at slike fenomener faller innunder området for de mer irrasjonelle drivkrefter i tilværelsen.

Vi hevder følgelig at det ikke er noen prinsipiell forskjell på en engasjert Rosenborg-patriot, en Oasis-fan[fotnote 3] eller en lidenskaplig antikvitetssamler. Det dreier seg dypest sett om det samme fenomenet, men dette forstås og oppfattes ulikt. Samtidig som det er viktig at denne forskjellen bevares. Vi opererer med forskjellige forståelsesrammer i vår kategorisering av omgivelsene.

Nå kan det likevel hevdes at det er en vesentlig forskjell på et dyptfølt engasjement i forhold til en antikvitet, altså et objekt, og det å være lidenskaplig fan en bestemt stjerne, en person. Men i denne sammenheng er det ikke primært subjektet eller objektet som er det vesentlige, men de personlige og sosiale konsekvensene av denne lidenskapen. Spørsmålet her er i hvilken grad en slik lidenskap virker identitets-skapende, både rent psykologisk med tanke på egen mestring av bestemte sider i tilværelsen, og ikke minst hvordan fandom fungerer med tanke på sosial posisjonering og status innen bestemte miljøer og vennekretser.

Mennesket gjør ikke alltid det som er rasjonelt og fornuftig. Rasjonalitet er elitisk. Noen bestemmer hva som skal være rådende normer og verdier. Vi kan illustrere dette med noen eks. fra hverdagen. Alle bør egentlig spise sunt, kle seg fornuftig, kjøre en bil med lavt bensinforbruk (eller sykle), akseptere seg selv og være glad i sin kropp osv. Men vi erfarer hele tiden at slik er ikke virkeligheten. Vi røyker selv om vi vet det er helsefarlig, vi spiser usunn mat, handler ekstravagante og dyre klær, Vi handler med andre ord stadig irrasjonelt. Troen på rasjonaliteten som ordnende og styrende prinsipp i tilværelsen blir daglig effektivt motarbeidet. Fandom kan forstås som en konkretisering av alternative utfoldelsesmuligheter og livsprosjekter. Idolene representerer ikke alltid det spesielt fornuftige, men de gir materiale til drøm og framtidsvisjoner, og inspirerer til handling. Og dette er ikke et spesielt nytt fenomen.

 

[ Toppen av siden/Innhold ] [ Bla: oppover | nedover ]

3. Gamle helter og nye idoler

I alle kulturer og samfunn har man sett en differensiering i sosiale posisjoner og roller. Både gjennom nedarvede og ervervede posisjoner har enkeltindivider eller mindre grupper av mennesker hatt en opphøyd posisjon, en form for stjernestatus. Det kan ha vært i kraft av intellektuelle, fysiske, kunstneriske, magiske eller økonomiske/ maktpolitiske krefter og evner. Vi kan gå tilbake til gamle, norske helter og ledestjerner som Fritjof Nansen og Roald Amundsen, som tidstypiske uttrykk for sin samtid. Denne typen eventyrer, en som overvant naturen gjennom store anstrengelser, sto frem som store idealer og helter i sin samtid. I tid falt dette delvis sammen med en blomstrende nasjonalisme på hjemmefronten, der heltene plantet det norske flagget under fjerne og barske himmelstrøk. Denne formen for ishavsimperialisme og naturfreakere har betydelig mindre appell i dag, selv om vi øyner flere forsøk.. Det være seg den ensomme Børge Ausland; den funksjonshemmede Cato Zahl Pedersen eller vår kvinnelige polfarer Monica Christensen. Når disse forsøker å løfte arven fra våre fordums helter, så er fallhøyden gjerne stor[fotnote 4]. Fysiske bragder under fjerne, ugjestmilde himmelstrøk er ingen garanti for heltestatus i våre dager.

I det hele tatt er idretten blitt et utstillingsvindu for nye idoler, sammen populær-musikken. En Askeladd som Røkke har visst å spille på dette gjennom sitt fotball og båtrace-engasjement. Selvfølgelig kan et unikum som Per Aabel høste laurbær hos den eldre generasjon på vår hjemlige scene, men i hovedsak er det folk som Johan O. Koss, Bjørn Dæhli, Ole Gunnar Solskjær, Drillo, Morten Harket[fotnote 5] og Sissel Kyrkjebø som stikker av med fanpotten på den nasjonale scenen. Men internasjonalt blir de kraftig presset av folk som basketstjernen Michael Jordan, fotballspillere som "Gazza" og Renaldo, filmstjerner, supermodeller som Naomi Campbell og Claudia Schiffer, samt et utall artister og band.

 

[ Toppen av siden/Innhold ] [ Bla: oppover | nedover ]

4. Globaliseringens konsekvenser og fankulturens aktualitet

Dagens ungdomskultur er svært internasjonel orientert. Takket være teknologien vil ny musikk, videoer, filmer og TV-overføringer av store konserter og idretts-begivenheter nå ut til store deler av verden på samme tid. De utviklingstrekk og den forandrings-hastighet som særpreger vår tid er globalt forankret. M.McLuhan snakker om den globale landsby[fotnote 6]. Verden blir stadig mindre, og mer sammenvevd. Forflytninger og bevegelse, både reelt og imaginært bidrar sterkt til dette. Enten det skjer gjennom kontakt på nettet eller ved fysisk reisevirksomhet[fotnote 7].

Samtidig er kontakten mellom generasjonene annerledes idag enn på 1950-60 tallet. Slike synspunkter hevdes med autoritet i f.eks i den store offentlige utredningen om lærerutdanning; "Mellom ideal og virkelighet" (NOU 1996:22); "Mindre samvær mellom generasjonene har økt de unges samhørighet med egen aldersgruppe. De har langt på vei utviklet en egen kultur preget av kreativitet, opplevelse og fantasi, med vekt på moter, musikk og fritidsaktiviteter". Mediene er de sentrale formidlere i denne sammenheng.

På -50 og -60 tallet tilbrakte barn og unge svært mye tid utenfor foreldrenes kontroll, uten at det forårsaket noe videre oppstyr. Selv om mor var hjemme, betød ikke dette nødvendigvis at de unge holdt seg innendørs og sammen med mor. De tilbrakte mye tid sammen med andre unge, primært ute i gata, på løkka, m.a.o i det offentlige rommet. De var altså rent fysisk ute av syne for foreldrene, ute i det offentlige rommet, men samtidig opplevde de fleste foreldre at de hadde kontroll på situasjonen.

I dag tilbringer de fleste barn og unge mer tid i hjemmet, mens foreldrene, og spesielt mor, er mer borte. Leken og samværet er flyttet fra det offentlige rommet (gata) og inn i den private sfæren. Det offentlige rommet oppleves ikke lenger som en trygg arena for foreldrene. Egne rom og store kjellerstuer er de nye møteplasser for jevnaldrende, på kveldstid gjerne med foreldre i umiddelbar nærhet. Men selv om foreldre og ungdom i dag rent fysisk er svært nær hverandre (tilstøtende rom), kan de likevel være i forskjellige verdener. En verden ligger nå i kabel, på skjermen og nettet. (spissformulert fra en som vokste opp på 50-tallet; "Jeg visste alltid hvor jeg kunne finne foreldrene mine, men de visste aldri hvor de kunne finne meg"- for dagens barn er det omvendt).

Tiden og rommet får en helt annen betydning i dag, og i denne sammenheng er nye medier og teknologi fundamentale elementer. Barn og unge har tilgang på informasjon og kunnskap som foreldrene ikke lenger kan styre. Samtidig gjør den hurtige endrings-takten i samfunnet sitt til at mye den kompetansen som foreldrene har ikke lenger oppleves som gyldig og viktig for dagens unge. På den måten mister foreldrene endel av sin tidligere naturlige autoritet. Og i en slik situasjon leter de unge på nye arenaer etter alternative inspirasjonskilder for kompetanseutvikling og identifikasjon. Her står idolene på rekke for å innta både den internasjonale og lokale scenen.

 

[ Toppen av siden/Innhold ] [ Bla: oppover | nedover ]

4.1. Fandom som patologi

Medieforskeren Joli Jenson (Lewis 1992:1) peker på at noe av litteraturen om fandom har utkrystallisert to modeller av "the "pathological fan". Den første er "the obsessed loner", som gjerne under innflydelse av media har inngått i en intens følelsesmessig binding til en bestemt kjent person. Denne typen fan fanger oppmerksomheten gjennom manisk opptatthet og forfølgelse av sitt "objekt", ofte supplert med trusler om å ta livet av vedkommende. Mark David Chapman, mannen som drepte John Lennon er et typisk eksempel på en slik fan. Både Madonna, Jodie Foster, samt enkelte statsoverhoder (Ronald Reagan) har vært utsatt for denne type sykelig oppmerksomhet og beundring.

Den andre kategorien fan er "the frenzied or hysterical member of a crowd". Denne typen gjengmedlem finner man på de store rock-konsertene eller som hooligans på fotballkamper. Disse bekrives gjerne som hylende, skrikende eller i slåsskamp, som en del av et mangehodet uhyre, og særdeles truende for omgivelsene. Det kan være kamper der bestemte fotball-lag er involvert eller enkelte genre innenfor rocken, som Heavy Metal og Death Metal, som man mener kan utløse en hysterisk atferd. Slike fenomener kan vanskelig sees og forstås uavhengig av pressens rolle. Det er flere eksempler fra konserter og festivaler som befester et slikt inntrykk. Da 11 tilskuere ble knust og døde under en konsert av The Who i Cincinatti's Riverfront Coliseum i 1979, beskrev pressen mobbens oppførsel og de fryktligste scener som bakgrunn for hendelsen; dopet på stoff, piller og alkohol, ble de 11 knust så hjernemassen fløt.

Nærmere undersøkelser etter denne hendelsen viste at det snarere var en kombinasjon av for mange solgte billetter, dårlig vakthold og for få dører som forårsaket press og kaotiske tilstander. Folk hadde febrilsk forsøkt å hjelpe hverandre, men betingelsene for dette for håpløse. Det var altså ikke snakk om en patologisk atferd, men snarere helt almennmenneskelige reaksjoner.

Jenson mener at disse to modellene av fans henviser til mer generelle trekk ved samfunnsstrukturen. Fans og fandom fastholdes som avvik og patologi, noe som gjør dem svært annerledes enn oss. De representerer det sykelige, de andre, i forhold til oss som er de normale. Jenson hevder at "the characterization of fandom as pathology is based in, supports and justifies elitist and disrespectful beliefs about our commom life", (Lewis, 1992).

Man kan spørre seg hvorfor slike patologiske forestillinger blir viktig å fastholde, og uten å gå nærmere inn på dette i denne sammenheng, vil jeg antyde at det kan ha en sammenheng med det moderne samfunns økende behov for kontroll. Ved å utskille en avvikende atferd som truende og stemple den patologisk, bekrefter man egen normalitet og fortreffelighet. Samtidig er offerrollen, klienten eller avviket en utvei for å få oppmerksomhet, rettigheter og ressurser som mange grupper vet å utnytte. Skal man bli hørt i dag tvinges man gjerne til å velge drastiske virkemidler.[fotnote 8] Medias behandling av denne type fenomener bidrar også til at de fremstår som unødvendig dramatiske eller spektakulære. Fans og hooligans er karakteristikker og stigmatiseringer som illustrerer dette.

 

[ Toppen av siden/Innhold ] [ Bla: oppover | nedover ]

4.2. Fandom som hverdagsliv

I denne sammenheng ønsker jeg å forstå fankultur som en del av vårt dagligliv. Eller som L. Grossberg sier. "In fact, everyone is constantly a fan of various sorts of things, for one cannot exist in a world where nothing matters," (Lewis, 1992). Et eller annet er betydningfullt i våre liv. Det er viktig å understreke at fandom tradisjonelt har kommet til uttrykk på områder som den dominerende og offisielle kulturen har hatt lite tilovers for. Det være seg populærmusikk, tegneserier, triviallitteratur og B-filmer. Finkulturen verken defineres eller eksponerer seg i slike språklige termer. I de senere år har vi imidlertid sett en utvikling der grensene for hva som fremstår som akseptert og høyverdig kultur, som billedkunst, opera, klassisk musikk, og den mer utskjelte, masseproduserte kulturen, er blitt utvisket og tilsløret.

Den store, mediafokuserte interessen for idrett, samt populærmusikkens mange ulike ansikter har vært med å påvirke en slik utvikling. Pierre Bourdieu (f.1930) beskriver hvordan man innen det offisielle kulturlivet, på samme måte som i det økonomiske systemet, har mekanismer som klart skiller mellom de som har kapital/ressurser og de som mangler dette. Gjennom utdanning, dannelse, klassetilhørighet og sosial kompetanse differensieres folks ulike posisjoner, og ulikhet befestes. Forskjeller i smak kommer kanskje spesielt til utrykk innen kulturlivet. Men etterhvert som forholdet mellom den gamle finkulturen og den nye masseproduserte kulturen er blitt mindre tydelig, blir det viktig å få tak i de mer subtile nyansene. Man kan like fenomener og ting på ulike måter. Det er forskjell på cool og kitsch. Med en viss ironiske distanse kan man gå på B-filmer den ene dagen og samtidig være levende opptatt av opera den neste[fotnote 9].

P. Bourdieu har i de siste 15 årene vært et sentralt navn innen samfunnsvitenskapen. Han er fransk, opprinnelig antropolog, men etterhvert med et bredt interessefelt. Bourdieu er vanskelig å plassere i en bestemt tradisjon, men er både inspirert av marxisme og strukturalisme, og kan vise til en omfattende produksjon. Hans kanskje mest sentrale verk, "Distinction - a Social Critique of the Judgement of Taste" fra 1979, handler om ulike livsstilers grunnlag og funksjon. Her undersøker han hvilke variabler og indikatorer som betinger vår livsstil og levemåte. I tillegg til den tradisjonelle forståelsen av kapitalens betydning (ref. Marx), understreker Bourdieu kulturell kapital og sosial bane som sentrale begreper. Den kulturelle kapitalen tilegnes gjennom sosialiseringsprosessen, primært gjennom familien. Denne typen kapital har tre former; nemlig utdanningskapital, den legitime kunsten og sosial intelligens. Med begrepet sosial bane understreker Bourdieu tiden og dynamikkens betydning. Klassefraksjoner og grupper er stadig i bevegelse, på vei oppover eller nedover i sosiale hierarkier. Et eksempel kan være hvordan en lærer tidligere hadde en høy status i mindre lokal-samfunn, etter presten, mens dagens lærer sliter med legitimitet og status, som en underbetalt funksjonær. Lærerens barn og barnebarn vil preges av denne sosiale bane.

Poenget ved å presentere enkelte av Bourdieu's begreper i denne sammenheng er at jeg mener denne forståelsen av kulturell kapital, som en symbolsk kapital, og dens betydning, kan anvendes på hvordan fankulturen virker innen deler av ungdoms-kulturen. På samme måte som man innen den offisielle kulturen gradvis kan opparbeide seg en sosial posisjon gjennom å forøke sin kulturelle kapital, ved f.eks kjennskap om klassisk musikk eller kunnskap om Ibsens teaterstykker, vil man innen jevnaldergruppa benytte andre arenaer som en innfallsport for deltagelse og kunnskapsutvikling. Et lokalt idrettstalent kan selvfølgelig ha en viss posisjon gjennom sine ferdigheter, men dette blir likevel et mer særegent tilfelle. I denne sammenheng er det fandom som en del av hverdagslivet for større grupper som fokus. Gjennom en bestemt lidenskap, enten det er fotball eller rock, så gir det grunnlag for statushierarkier og posisjonering, både innad og utad i jevnaldergruppa. Man kan forøke sin symbolske kapital, og man kan utvikle og veksle kapital på samme måte som på det økonomiske området. - I det følgende skal jeg på grunnlag av egne undersøkelser gi noen eksempler.

Anders, ung gutt, 14 år, startet ut med å spille i den lokale musikkskolen fra 8 årsalderen, spilte synth., forsatte med dette 2 ganger i uken gjennom 3 år, samtidig som interessen for populærmusikk/rock blir økende, og spesielt for gitar. Får en rimelig akustisk gitar som 10 åring og spiller endel hjemme. Kjøper sin første elektriske gitar som 12 åring. Gjennom felles interessen for musikk, danner han og 2 venner et band, som etterhvert får spille på hjemmefester og fritidsklubber, Ved et par bestemte anledninger får de noe penger for bestemte spillejobber. Anders forteller at han hører på musikk flere timer hver dag og øver alene på gitar et par timer, 3-4 ganger i uka, i tillegg øver han 2 ganger i uka sammen med bandet. Han understreker at musikken betyr utrolig mye i hans tilværelse, her tar han ut både aggresjon og glede. Samtidig er han klar over at kunnskapen om musikk og mestringen av gitaren gir viktig status i klassen og blant vennene. Gjennom sin bandkunnskap, CD-samling, evne til å fange opp navn på nye og ukjente band som gjerne slår an litt senere, gir dette tilgang på en symbolsk (eller subkulturell) kapital. Et eks. Anders nevner er bandet Ocean Colour Scene (OCS). Han hørte Ocs første gang som oppvarmingsband for Oasis, og likte de umiddelbart. Både musikken, stilen og imagen. OCS var forholdsvis ukjente slik at det var lett å komme i snakk med dem etter konserten, få en spesialsignert demo-CD pluss og et plekter. Denne begivenheten ble selvfølgelig fortalt til venner i klassen, som aldri hadde hørt om OCS. Da dette bandet 4 mnd. senere fikk sitt kommersielle gjennom-brudd, og "alle" skulle ha deres nye CD, behøvde ikke Anders engang si; "hva sa jeg?". Hans teft, intuisjon og dømmekraft som musikkkjenner steg ytterligere.

Et annet eks. Guttegjeng bestående av 5 venner på 16-17 år reiser på Roskilde-festivalen. Både forarbeid/planlegging og forventninger gjennom alt fra prøveoppsett av telt, testing av bærbart anlegg og valg av medbrakte CD'er, diskusjoner om hvilke band man skal høre i Roskilde, hvilke andre kjente som skal nedover, hvor mye man drikker osv, alt dette hører med i det universet man skaper seg i forkant av turen. Selve turen fungerer som en slags "time out", der det morsomme, det skremmende, det sprø, som oppleves ved reisen, måltider, konserter osv i står i en kraftig kontrast til det litt kjedelige, regelmessige hverdagslivet på skolen og hjemmearenaen. Og så i ettertid, bildene, de autentiske opplevelsene, fargesterke historier, de kollektive erfaringer og forestillinger, gjenfortellingen og gjenskapingen av turen. Felles referanser og mytiske stunder, alt lever videre i hverdag og fest hjemme. Slik oppleves noen av de sterkeste eraringer som former deler av denne guttegjengens ungdomstid. Utgangspunktet for det hele er interessen for musikken, man vet at i år kommer det bandet eller den artisten. Gjennom tidligere konserterfaringer, kunnskapsutveksling om bootlegsutgivelser og endring av besetning i bestemte band, konstitueres statushierarkier og sosiale posisjoner i denne vennegjengen.

Vi ser ved eks. om Anders at hans atferd og handlinger langt på vei minner om det man finner hos for eksempel en børsmegler på aksjejakt eller en passionert kunstsamler, som avdøde Rolf Stenersen. I alle tre tilfellene gjelder det å ha skarp oppmerksomheten rettet mot det som skjer på området. Man må kombinere egen kunnskap med intuisjon og dømmekraft, og så aksjonere/handle, uavhengig av hva andre måtte si eller mene. Ettertiden vil så vise om du har rett, og faktisk får tak i verdipapirer/klenodier/ kunstverk, samt oppnår stigende sosial status og kanskje det hele til slutt gir økonomisk avkastning. På denne måten får unge mennesker, gjennom sin lidenskap for musikk, tidlig trening og erfaring i endel av de roller og funksjoner som kan bli vesentlige i voksen alder. Det hele skjer innenfor det den amerikanske medieforskeren J.Fiske kaller en skyggeøkonomi. Det er altså ingen direkte økonomiske transaksjoner slik vi vanligvis kjenner dem, men likevel omsettes kunnskap og gjenstander med stor affeksjonsverdi på dette markedet.

Det er imidlertid visse forskjeller mellom populærkulturens kapital og den offisielle kulturens kapital. Populærkulturens kapital er ikke umiddelbar konvertibel til økonomisk kapital, noe som ofte gjør seg gjeldende innen den offisielle kulturen. Ref. omsetning av billedkunst. Engasjement, glede og tilfredstillelse er i første rekke de sentrale elementer hos fansen innen populærkulturen.

 

[ Toppen av siden/Innhold ] [ Bla: oppover | nedover ]

5. Organisering og virkning av fandom

Det er flere innfallsvinkler til forståelsen av hvordan fandom er organisert og virker. John Fiske opererer med følgende inndeling i sin behandling av fandom:

1. Diskriminering og forskjeller

2. Produktivitet og deltagelse

3. Kapitalakkumulasjon

 

[ Toppen av siden/Innhold ] [ Bla: oppover | nedover ]

5.1. Diskriminering og forskjeller

Fans er svært tydelige på hva som faller innenfor og utenfor deres interesser. De trekker helt klare grenser, som for en utenforstående kan virke både uklare og delvis meningsløse. Et eks. kan være bølgen av ny populær engelsk musikk, såkalt Brit.-pop, som henter mye av sin inspirasjon fra 60-tallets musikken. To av de ledende bandene i denne bølgen heter Blur og Oasis. De kan for utenforstående høres til forvksling like ut, men for fansen er det knivskarpe grenser. Man er enten fan av Blur eller Oasis. En medieskapt konkurranse, utnyttet av begge band har resultert i at det oppstår to fan-grupper som forsøker å distansere seg fra hverandre. Hva består så forskjellen i? Oasis er fra Manchester og Blur fra London, m.a.o en klassisk nord-sør konflikt. Arbeiderklasse mot middelklasse. Oasis er de slemme, de som nekter å innordne seg gjeldende normer, med en bøllete og provoserende oppførsel, et klassisk fenomen i rockeverden. Følgelig står de for noe som oppleves som mer autentisk av Oasis-fans.

 

[ Toppen av siden/Innhold ] [ Bla: oppover | nedover ]

5.2. Produktivitet og deltagelse

Fans er uhyre kreative og produktive i sin virksomhet. Fiske nevner hvordan artisten Madonna fremstår som et symbol for et tradisjonelt mannlig seksual-objekt på den ene siden, mens hun for endel unge jenter fremstår som en sterk, selvstendig kvinne som bl.a bruker kroppen sin for det den er verdt, på den andre siden. Slike ulike meningsuniverser kan avleses gjennom de interne språklige koder som fansen har.

En annen måte som fans produserer mening på er gjennom hårfasong, klesstil, piersing osv, alt som ledd i en konstrukson av en felles sosial identitet og tilhørighet. Klubbfarger, fotballdrakter, maling i ansiktet og farging av hår er blant de mer uskyldige, men likevel synlige uttrykk for dette. Man finner langt mer ekstreme varianter.

Tekster er et tredje eksempel på deltagelse og produktivitet. Det være seg interne bulletiner, pamfletter, kontakt på internett, bestemte bootleg-opptak fra legendariske konserter osv. Men til forskjell fra den offisielle kulturen så masseproduseres ikke dette for profitt. Det er gjerne originale tekster til internt bruk. Samtidig er dette et klart uttrykk for hvordan skyggeøkonomien innen fankulturen fungerer. På grunnlag av kreativ skaperevne eller tiltaklyst (snike seg inn back-stage til bandet etter en konsert for autografer, eller diving fra scenen under konserten), blir å betrakte som en klar forfremmelse eller opp fem lønnstrinn, i det interne statushierakiet.

Deltagelse kommer også til uttrykk gjennom hvordan fansen kan være med å skape stemning på hjemmebane i en ishockey-kamp eller gjennom kraftig support til sitt lokale indie-band, som gjennom sin klesdrakt og image ønsker å formidle at de står på linje med sin fans, de er ikke opphøyde stjerner.

 

[ Toppen av siden/Innhold ] [ Bla: oppover | nedover ]

5.3. Kapitalakkumulasjon

Det er på mange måter et motsetningsfullt forhold mellom fansen og den offisielle kulturen. I enkelte sammenhenger kan den akkumulasjon som man opparbeider innen et bestemt fan-område "veksles" inn i offisiell kulturell kapital. Ofte vil tiden arbeide i denne retning. En ung, lidenskaplig tegneserieleser/samler kan kanskje i voksen alder transformere sin kunnskap og alternative kapital til aktverdig, offisiell kulturell kapital ved grundige analyser av tegneserier, og i beste (eller verste!) fall også omsette sin kunnskap og tekster til klingende mynt.

Et annet eks. kan være hvordan lite skoleinteresserte elever på 60-tallet satset lidenskaplig på en temmelig hasardiøs musikk-karriere, med mye tid i platestudioer og etterhvert stor kontaktflate i musikkmiljøet. Da den norske plateindustrien noen år senere vokste kraftig, samtidig som det kom nye arbeidsplasser i mediene (TV-kanaler), kunne deres hardt ervervede kunnskap fra unge år plutselig veksles inn i kreative og attraktive jobber som plateprodusenter, musikere og lydteknikere. Den alternative kulturelle kapitalen (eller symbolske) ble gradvis akseptert som offisiell kulturell kapital, samtidig som det gav et rimlig økonomiske utkomme.

 

[ Toppen av siden/Innhold ] [ Bla: oppover | nedover ]

6. Klasse, alder og fankultur

Etterhvert som store deler av populærkulturen er blitt et felles anliggende som når alle via mediene, vil dette, sammen med andre faktorer, virke utjevnende m.h.t klasse-bakgrunnens betydning i ungdomskulturen. Den gamle elite- eller finkulturen som vi tidligere fant innen lukkede arenaer og sluttede selskaper, har langt på vei forsvunnet. Kulturelle båser og kategorier er i ferd med å oppløses. Et eks. kan være dagens samtidsmusikk med Jan Garbarek eller Mari Boine, som er vanskelig å kategorisere.

I det utvidede kulturbegrepet og som et ledd i den aktuelle kulturpolitikken, er også rock, om enn noe motstrebende, blitt akseptert som en del av det gode selskap, som skal tilgodesees på offentlige budsjetter. Andre deler av det utvidede kulturbegrep ble tatt inn i varmen og akseptert på et langt tidligere tidpunkt, noe som godt illustreres av episoden på begynnelsen av 80-tallet der en kommune på Hedemark gav den kommunale kultur-prisen til en travhest.

I dag traver unge mennesker ubesværet gjennom det kulturelle landskapet, og har ingen problemer med en fascinasjon som favner både death metal og opera[fotnote 10]. Noe som syntes utenkelig for noen tiår siden. Enten likte man det ene og da likte man ihvertfall ikke det andre.

Gjennom sterke interessefellesskap, som blant annet fankulturen representerer, møtes man idag langt på vei på tvers av klasse og alder. Spesielt gjelder dette innen idrett. Dagens barn og unge tilbringer mye tid i aldersdifferensierende institusjoner, som skole, SFO og organisasjoner. Men interessen for et bestemt favorittlag i håndball eller enkeltspillere, kan samle på tvers av både klasse og alder. I endel tilfeller virker fandom samlende på hele familien, kanskje spesielt når den lokale identiteten eller nasjonale æren utfordres. Oppslutningen om Bækkelaget (håndball) eller det norske herre-landslaget i fotball illustrerer dette.

Men når det gjelder lidenskapen for musikk er det hele noe mer komplisert. Det er ikke udelt enkelt for eget selvbilde å ha den samme musikksmaken som en 4 år yngere lillesøster. Men samtidig er det klart at storesøsken virker inspirerende på den smak og de preferanser som yngere søsken utvikler.

Yngre barns oppmerksomhet rettes gjerne mot bestemte personer, mens eldre ungdom klarere identifiserer seg med bestemte genre innen musikk eller film[fotnote 11]. Gårsdagens ungdom som kanskje ikke lenger har et så sterkt engasjement, følger likevel interessert "sine" artister på deres nye musikalske vandringer, i årevis. Man rocket med Anne Grete Preus i "Veslefrikk" på begynnelsen av 80-tallet, ble med henne i utforskningen av Bjørneboes tekster noen år senere, og er midt på 90-tallet fortsatt nesegrus for hennes modne samtidsmusikk og gode tekster. "Gitarkameratene" kan både samlet og som enkeltartister også illustrere fenomenet at man vokser og eldes sammen med sine idoler.

 

[ Toppen av siden/Innhold ] [ Bla: oppover | nedover ]

7. Fandom i et utvidet perspektiv

De foregående eksemplene i dette kapitlet er primært hentet fra musikkarenaen, og ungdom som har en lidenskap på dette feltet. Men samtidig mener jeg at fenomener som symbolsk kapital og skyggeøkonomi kan man langt på vei finne igjen innenfor de aller fleste av ungdommens ulike interesseområder. Det gjør seg spesielt gjeldende på områder som har stor utbredelse, som idrett og populærmusikk. Men samtidig tenderer kollektive lidenskaper, selv om de kan virke noe sære for utenforstående, i retning av å konstituere sterke sosiale bånd i vennegrupper. Det kan være ungdom som er lidenskaplig opptatt av data, enten med utgangspunkt i spill eller på internett. Eller det kan være gjenger som driver med rollespill, intenst og hektisk over endel måneder. Virksomhetene kan i sitt vesen være temmelig ulike. Innen idretten handler det om konkurranse og det å vinne, mens på områder som musikk og film er ikke dette tilfelle. Likevel gjelder det også på disse områdene å lykkes, men på helt andre premisser. Innen musikk kan det mest åpenbare kriteriet på vellykkethet være kommersiell suksess, plass på listene osv. Men for mange fans kan slike fenomener nærmest være diskrediterende. Her handler det snarere om å få aksept hos det rette publikum eller bli anmeldt/få omtale av de rette kritikerne i de riktige bladene, eller rett og slett å bli mislikt/hatet av sosiale grupper som fansen bestemt ikke identifiserer seg med.

Når det gjelder kunnskap og empiri på gyldigheten av hypotesene om den symbolske kapitalen betydning, finnes det foreløpig ikke mange undersøkelser. Studier av sosial bakgrunn i forhold til utdanning og yrkesvalg, vil ofte være longitudinelle undersøkelser som da sier noe om den forrige generasjonen. De som er i ferd med å velge utdanning idag, er det betraktelig vanskeligere å ha noen klar oppfatning av. Imidlertid viser forløpige oversikter fra Statens lånekasse at det er forholdsvis mange unge mennesker som i dag ønsker å utdanne seg til arbeid med en eller annen form for kulturytring/ aktivitet i fremtiden. Områder som musikk, teater, design, medier, film, foto osv scorer høyt når det gjelder fremtidsdrømmer. Samtidig som mange unge mennesker i dag har nådd et visst metningspunkt med hensyn til materielle krav, i følge den tyske sosiologen Ingelhardt (Øia, 1996). Drømmen hos en voksende gruppe ungdom blir da et liv med større grad av selvrealisering der de kulturelle og kunstneriske uttrykk står i fokus. Musikk- og dramalinjer på videregående skoler, samt med egne ski- og fotballgymnas innbyr til denne type preferanser. Det faktum at arbeidsplassene på disse feltene er betydelig flere enn for 20 år siden, bidrar også til å gjøre det hele mer realistisk.

Når din lidenskap speiles kraftig i mediene, samtidig som mange av dagens foreldre naturlig nok har vanskeligheter med konkrete råd i forhold en fremtidig yrkeskarriere, så virker dette forsterkende på en orientering mot arbeid der lidenskapen er en sentral drivkraft. Et gyldig motto synes å være; "Plikter oppfyller man best ved å gjøre dem til lyster".

Det er nok i hovedsak barn av den store gruppen av foreldre fra de humanistisk-sosiale mellomlagene som lærere, leger, sosionomer og forskere, som nå søker mot de kreative yrkene (Skogen i Øia (red.) -96). Deres barn er sentrale premissleverandører i ungdomskulturen, og har en annen kulturell kapital enn barn av foreldre som er knyttet opp mot materiell produksjon, enten som eiere eller lønnstakere. Kjetil Skogen hevder når det gjelder klassebakgrunnens betydning at "de mest konsekvente ytterpunktene er humanistisk-sosiale mellomlag og arbeider-klassen". For arbeiderklassen dreier det seg om en praktisk, produksjonsorientert kultur mens de humanistisk-sosiale mellomlagene preges av abstraksjonsorientering og estetisering. For barn fra disse mellomlagene tilbyr samfunnet i dag langt på vei muligheter til å realisere drømmer. Enten det dreier seg om å studere musikk i USA eller utdanne seg innen film i London. For barn av de klassene som kanskje ikke umiddelbart orienterer seg mot kulturforankrede profesjoner ligger det likevel åpninger for realisering av sine lidenskaper gjennom det vi kan kalle "lærlingeordninger". AMO-kurs, SKAP-midler og sivilarbeidertjeneste for guttene kan være et første skritt på en slik vei. Likeledes det å jobbe som tekniker i en nærradio eller være lydansvarlig ved ulike musikkarrangementer. Dette kan representere et første møte med det som senere skal vise seg å bli ditt veivalg og levebrød.

Ungdommens valg av fremtid kan et stykke på vei forstås utfra dimensjonen sikkerhet-innovasjon. En del ungdommer har utviklet evner og kompetanse til å kunne tåle og leve med en viss usikkerhet i hverdagen, og i noen tilfeller, kaos. Mens mange fortsatt velger det trygge, og oversiktlige. Det kan f.eks bety at de prioriterer et fremtidig yrkesvalg mot de offentlige profesjoner som arbeider med mennesker. Man vet at man verken blir spesielt formuende eller berømt, men som førskolelærer eller sosionom får du ihvertfall en rimelig forutsigbar fremtid, med en viss sikkerhet. Det er interessant å merke seg at flere utdanninger og opplæringsprosjekter er inspirert av den danske Kaospilot-utdanningen fra 1980-tallet. En utdanning som tar direkte utgangspunkt i elevenes egne valg, samt evner til å manøvrere i en kaotisk verden og fremtid.

 

[ Toppen av siden/Innhold ] [ Bla: oppover | nedover ]

8. Avslutning

Innledningvis nevnte jeg den store oppmerksomheten som formell utdanning får i ungdompolitikken og ungdomsforskningen. Stadig flere tar høyere utdanning, og spesielt er kvinneandelen økende. Slik sett er det innlysende riktig at man blir raskt marginalisert dersom man ikke henger med i utdanningsracet. Men når så store ungdomsgrupper langt på vei får de samme formelle kvalifiksjonene kan man spørre seg hvordan man differensierer videre på arbeidsmarkedet? I konkurransen om de attraktive jobbene. Hvorfor velger man en bestemt kandidat fremfor en annen, blant ellers likestilte kandidater. Her kommer den uformelle kompetansen på fritidsarenaen til syne. Fritidsarenaen gir muligheter for alternativ kompetanse med tilhørende distinksjoner og preferanser. I valg mellom mennesker, eksempelvis i tilsettingsspørsmål, spør man bevisst eller ubevisst; er vi sosialt og kulturelt på bølgelengde? Har vi noen av de samme lidenskapene?. Når man treffer hverandre hjemme på et bestemt interesseområde kan dette fort bli utslagsgivende. På denne måten veksles den symbolske kapitalen inn i reell kapital og faktiske goder.

Noe av intensjonen med dette kapitlet har vært å rette oppmerksomhet mot det man kan kalle hvite flekker på det ungdomskulturelle kartet. Det er som nevnt mitt inntrykk utdanningsinstitusjonene omtrent utelukkende har fokus på den kompetanse og kunnskapsutvikling som skjer innenfor institusjoner som barnehage, SFO, skole og fritidsklubb. Det er mange årsaker til dette, som denne artikkelen ikke behandler.

Tilgjengeligheten på informasjon og data er naturlig nok betydelig bedre og enklere innfor institusjonene, men samtidig ligger det mange slumrende utfordringer bak de lidenskaplige interesser i ungdommens ukontrollerte gråsoner. Eller som Grossberg sier det; "Fandom is, at least potentially, the site of optimism, invigoration and passion which are necessary conditions for any struggle to change the conditions of one's life", (Lewis, 1992).

Fans lidenskaplige investeringer i sine interesser og objekter setter dem i stand til å vinne kontroll over viktige områder i eget liv. Engasjementet skaper mening, tilhørighet og glede, noe som gjør den generelle kampen mot tilværelsens mange skuffelser, frustrasjoner og kjedsomhet lettere å takle. Når våre institusjoner, og kanskje spesielt skolen, ikke utnytter det potensialet som slike lidenskaper representerer, gjør man oppgaven som pedagog betydelig vanskeligere og kjedeligere for seg selv, samtidig som barns og unges institusjonshverdag blir litt tristere enn nødvendig. Pedagoger bør stimulere sin sosiale nysgjerrighet og utvikle sin antropologiske sensitivitet om de skal oppleves og erfares som gyldige autoritets-personer og spennende samspillspartnere for dagens barn og unge.


Fotnoter

1. At dette er et globalt fenomen understrekes ved det fenomen at endel japanske mødre møter på skolen når deres barn er syke, slik at de ikke skal gå glipp av noe. [tilbake til tekst]

2. Mannlig svensk fotomodell hvis plakat pryder opptil flere jenterom [tilbake til tekst]

3. "Oasis" er en rock-gruppe fra Manchester i England, som har solgt svært godt, samtidig som de henholdsvis elsket eller hatet innen ulike ungdomsgrupper, p.g.a sin stil og oppførsel (eller kanskje manglende oppførsel!) [tilbake til tekst]

4. Referer den kraftige kritikken og det økonomiske havari som har forfulgt Monica Christensen [tilbake til tekst]

5. Han må vel fortsatt takke AHA's internasjonale karriere for sin posisjon i Norge [tilbake til tekst]

6. Utrrykket er hentet fra boka..... [tilbake til tekst]

7. Idag starter barn tidlig med Europa- og sydenreiser sammen med familien, ungdom toger ut på Interail, og for mange ungdommer er en Jorda-rundt-billett obligatorisk før de passerer 23 år [tilbake til tekst]

8. Referer samenes okkupasjon av plassen utenfor Stortinget for noen år siden. Et annet eks. kan være speidertroppen som fikk besøk av katastrofepsykiater etter en overnatting i friluft. [tilbake til tekst]

9. Et annet eks. kan være såkalt "kalkunfilm". En tungt pretendert film som aldri tar av, altså dårlig og mislykket, men likevel en publikumsmagnet, ref. Aune Sands film "Dis". [tilbake til tekst]

10. NRK TO har "Ung og Tung" som et motto. Dette betyr operasendinger på lødag kveld. [tilbake til tekst]

11. Betegnelser som indierock og splatterfilm illusterer fenomenet [tilbake til tekst]


 

[ Toppen av siden/Innhold ] [ Bla: oppover ]

Litteraturliste

Alasuutari, Perrti; Researching Culture - Qualitative Method and Cultural Studies, SAGE 1995

Bourdieu, Pierre; Distinksjonen. En sosiologisk kritikk av dømmekraften, Pax Palimsest, Oslo 1995

Burnett, Robert; The Global Jukebox, Routledge 1996

Chaney, David, The Cultural Turn, Routledge 1994

Day, Michael; Adolescent Friendship and Peer Group, Paper NYRIS-konferanse, Tønsberg 1996

Gilje, N og Grimen,H; Samfunnsvitenskapens forutsetninger, Universitetsforlaget 1993

Lewis, Lisa, (red.); The Adoring Audience, fan culture and popular media, Routledge 1992

Rørhus, Kåre; Ungdom og idolpåvirkning, Universitetsforlaget 1993

Shuker, Roy; Understanding Popular Music, Routledge 1994

Strinati, Dominic; Popular Culture, Routledge 1995

Trondman, Mats; Rock Tastes - on Rock as Symbolic Capital, Licentiatavhandling 1989

Øia, Tormod (red.) ; Ung på 90-tallet, Ungforsk./Cappelen Akademisk forlag 1996

 

innhold
topp
forrige neste