Drøm og virkelighet			Fjellet og museet

Berget - Borgen - Tunsberghus av Gerhard Fischer Luftfoto av Slottsfjellet fra nordøst Den kraftige bergknausen like nord for byen var som skapt for et borganlegg i de utrygge tider da det gamle Tunsberg grodde frem. Byen lå ypperlig til inne ved bunnen av fjorden med utløp til to sider. Vi ser også at Håkon Håkonsson "lot grave ut dypet ved Skjeljastein så en nå kan fare med kugger, men før knapt med skip eller småferjer." At Tunsberg var den viktigste flåtehavnen øst i landet går tydelig frem av sagaens levende skildringer. "Mens kong Håkon dvælte i Tunsberg, kom det meget vakkert ledningsfolk til ham fra hele Norge. Han hadde stormeget folk og utbud over hele Viken." Og Sturla skildrer de gilde skipene, særlig kongens eget - "Mariasuden". Det var en drake på 30 rom og det fagreste av alle skip som har vært gjort i Norge. Hodene og svirene var gull-lagt. Seglet var saumet med fagre bilder. Men kongen har óg mange andre skip, store og herlige rustet. Når solen skinte, så det ut som det brente ild av hodene, værfløyene og de gylne skjoldene ved stavnene. Det er våren 1257. Forholdet til danekongen er så utrygt at kong Håkon har utbud over hele landet, minst folk fra Hålogaland - flere og flere lenger sydover. Erkebiskopen og alle lydbiskopene skal óg være med. De blir stevnet inn til Tunsberg med "alle de klokeste menn". Vi skal ikke følge Håkon Håkonssons hærferd til Danmark. Men det sier noe om stillingens alvor at på Ekerøyene får junker Magnus kongsnavn. "For selv om det var mest vanlig at konge ble tatt i ed Trondheim på Eyrating, så tyktes det alle tryggere at landet ikke var kongeløst mens kong Håkon var borte fra riket". Kong Magnus fór nord i Viken og satt i tunsberg om sommeren. Og hit kommer også kong Håkon etter forliket med danekongen. Det er ikke den eneste store hærsamlingen i Tunsberg vi hører om her. År etter år beretter sagaen om kong Håkons ferd øst i landet, og alltid er det denne byen han stevner til - Oslo er lite nevnt. Helt fra kongens unge år ser vi den rollen "Berget i Tunsberg" spiller som fast vern for kongsmennene, ikke minst i de tider da ribbunger og slittunger ellers har makten øst i landet. Det undrer oss ikke når sluttkapitlet i Håkon Håkonssons saga beretter at "han lot gjøre steinmur om Tunsberg og kasteller over portene og Gautakastellet over Danakleiv". Vi skal legge merke til dette at det står "Tunsberg" enda det sikkert er Berget her tales om. Det er atskillige steder i sagaen der det kan være tvilsomt om det er byen eller borgen som nevnes. Og vi hører også om en "kongsgård" nede ved fjorden under Berget. Sagaen føyer uttrykkelig til at "han lot og "husa" hele Berget og kongsgården ved Lavranskirken". Vi skal ikke gruble for meget over forholdet mellom borgen og kongsgården, selv om det kan være fristende å tenke seg det slik at Berget utvilsomt var kongens hovedsete - i hvert fall ved lengre opphold. Men ved de svære samlingene av hær og flåte år etter år var det tungvint å fare opp og ned den uhyggelige bratte kleiven til borgen. Utallige småting krevde stadig tilsyn, og vi ser også at kongsgården ble lagt like ved skipsplassen så den lå bra til både for administrasjon og vakthold. Selv før ringmuren ble reist, ser vi hvor vanskelig det var å storme Berget. De kjente skildringene i Sverres saga gir mange pussige trekk fra beleiringen av knausen den siste vinteren kongen levde. Tross all krigslist og forsøk på å storme trekastellene over oppgangene kunne Reidar Sendemann og baglerne holde seg hele 20 uker, til sulten drev dem ned. Da var de "kommet så nær døden at alle ble syke og mange døde". Før Sverres tid er våre egne sagaer påfallende tause om Berget, enda en skulle tro det var god bruk for det som tilfluktssted under hele den lange borgerkrigstiden. Den danske krønikeskriveren Saxo beretter utførlig om Kong Valdemars to hærtog til Viken 1165 og 1169. Erling Skakke hadde søkt hjelp hos danekongen og lovet ham herredømmet over Viken, men nektet siden å holde dette løftet. Saxo sier at "noen få" av Erlings menn flyktet opp på Berget som var befestet. Men da danehæren kom igjen få år etter, var både byen og Berget rømmet. Kong Valdemar gikk opp med sine menn, "betraktet fjellet, beundret dets steile topp og erkjente at festningen var uinntagelig, fordi naturen her hadde gjort mere enn kunsten". Erling Skakke var oftere i Tunsberg i 1160-årene, så det kan godt tenkes at det kan være noe i Saxos beretning om befestningen av Berget, men det nytter lite å spekulere videre over det som i tilfelle er gjort. Og vi behøver heller ikke tenke mer på de trekastellene baglerne reiste omkring 1200. Men om ringmuren og kastellene fra Håkon Håkonssons tid vet vi heldigvis mer. Det var et spennende arbeid, da vi i 1920-30-årene fulgte restene av muren rundt den veldige knausen. Den buktet seg ut og inn etter kløftene i de stupbratte skrentene. Nesten 600 meter kunne vi følge den praktisk talt i sammenheng langs syd-, øst- og nordsiden av knausen. Detalj av utgravningene nord for Slottsfjellstårnet På vestsiden skråner det svære platået jevnere ned mot fjorden, så selv om sjøen den gangen vel gikk like inntil Berget, var her forholdsvis lett å komme opp. Det er derfor rimelig nok, at vi finner et kraftig tårn her nede over det farligste stedet, og enda hundrer av vårløsninger ser ut til å ha skyllet vekk de siste rester av ringmuren mot vest, kan det ikke være noen som helst tvil om at den har gått helt ned til dette "vest-kastellet" på begge sider. Der har alltid vært to naturlige oppganger til Berget - fra byen omtrent der kjøreveien er nå, men atskillig brattere - og fra teglverket nord for Berget der vi ennå har den gamle veien rett opp i kløften under det nordre av de portkastellene sagaen taler om. Vi fant så meget av murene i dette kastellet at planen er helt klar. En vaktstue lå på vestsiden av oppgangen og her gikk vel en trapp eller stige opp til de øvre rommene i tårnet. Det søndre portkastellet var noe av det første vi grov frem. Det var underlig å komme ned på de slitte steinhellene i den indre portåningen. Den ytre var det ikke spor igjen av. På østsiden stakk ringmuren frem over den utrolig steile oppgangen så de kunne skyte - tilmed fra høyre "i åpent skjold" - og kaste stein og alskens uhyggelige ting ned på en fiende som prøvde å storme. Og langs innsiden av muren fant vi netopp her noen kraftige støttepilarer som viser at muren er forsterket og vel gjort en del høyere. Uvilkårlig må vi minnes stillingen i 1234. Forholdet til Skule jarl er særlig spent - og sagaen sier ordrett: "Da kong Håkon satt i Tunsberg om våren, lot han styrke meget (efla mjok) steinveggen om Berget, og der (det må vel være på Berget) lot han husa kongsgård". At ikke minst det viktigste avsnitt omkring hovedporten ble "styrket" er rimelig nok. Nå vet vi at både kongen selv og Skule jarl satt ofte og lenge i Tunsberg under de harde ribbungekampene. Og alt de første årene etter 1220 lot de folk bli etter på Bergen - en gang over 200 mann. Den eldste ringmuren er vel derfor reist nettopp i de årene. Men husrommet der oppe har kanskje vært mer provisorisk den første tiden. Likevel er det klart at de snart må ha tenkt på å gjøre den viktige borgen til fast kongessete. Og det ligger nær å tro at den svære hallen - "Breidastova" - er reist utover i 1230-årene. I hver fall må den være fra kong Håkons tid. Vi ser hvordan den er lagt i vinkel mot den gamle Mikaelskirken og nokså nær, så det kan kanskje tenkes en svalegang mellom de to bygningene; men dette kan bare bli gjetning. Kirken må være reist en gang i 1100-årene - vi vet ikke sikkert når. Det var den eneste steinbygning på Berget før ringmuren og kastellene ble reist. Enda et viktig trekk i Håkon Håkonssons borg må vi ta med her. Like ved østre ringmur, litt nord for Mikaelskirken fant vi noen murer som må ha hørt til den eldste steinborgen. Det bygget de har hørt til, var tydelig revet ved den senere utbyggingen i 1300-årene. Det er naturlig å tenke seg et vakttårn oppe på toppen av knausen, og ser vi nøyere på planen, er det lett å skjønne at de la det nettopp her. Både var det videst mulig utsyn til alle kanter, og dessuten kunne de så vidt se forbi kirken nedover til søndre porttårn og til vestkastellet foruten selvsagt til det nordre portkastellet. Ellers er knausen slik at den neppe kunne se fra noen av disse tre tårnene til de andre, men på denne måten kunne de iallfall få i stand en slags signalering mellom dem. Om Gautakastellet over Danakleiv som sagaen nevner, vet vi lite sikkert. Men kleiven må ha gått fra skipsplassen like syd for Berget oppover til søndre portkastell. Ikke bare selve navnet taler for det - for danene gikk vel opp fra skipene sine - men vi har óg en liten skildring fra et av ribbungenes hærtog da de kom uventet til byen og "ransaket" den. Om natten fór de så "nord under Berget" og brente kongens skip. Men det var et "uppsåt" lengst nord "ved Danakleiv" som de ikke kom til, for det kunne verges fra Berget. Gautakastellet må ha ligget rett over, så de fra det kunne verge både oppgangen og skipene. Bit for bit kan vi på denne måten prøve å sette sammen de enkelte trekkene i kong Håkons borg så planen etter hvert blir nokså klar i hovedsaken. Det er også trolig at han har begynt på den "indre ringmuren" rundt selve hovedborgen oppe på toppen av knausen, kanskje også på selve hovedtårnet. Men før vi ser mer på den videre utbyggingen av borgen i 1200- og 1300-årene, kan det være nyttig å minnes litt av historien i dette merkelige tidsrommet. Håkon Håkonssons dødsferd vestover havet i 1263 setter skille i den norske vesterhavspolitikken, selv om sambandet med øyene der ute varte lenge ennå. Mer og mer blir det forholdet til naborikene i syd og øst som kom til å spille hovedrollen. Nettopp i denne urolige tiden med stadige feider mellom kongsættene i de tre land får tunsberg og Berget en nøkkelstilling, minst like viktig som i kong Håkons tid. Hadde vi hatt sagaer fra denne tiden, ville vi sikkert fått nye strålende skildringer av livet i byen og på borgen. Nå har vi bare knappe kilder som det ikke er lett å få noe sikkert ut av, aller minst om selve byggingen på Berget - eller Tunsberghus som borgen blir kalt utover fra omkring 1300. Vi er glad for hvert streiflys i tåken.   I et av de bruddstykkene vi ennå har av Magnus Håkonsons saga, ser vi at "denne samme sommeren (1276) ble tilført Teglkastellet sønnenfor Breidastova i Tunsberg."  Dette kan vanskelig bety annet enn at den indre borgfirkanten nå var sluttet. Den hadde veldige dimensjoner, særlig i forhold til de få andre norske storborgere - minst 120 meter lang og over 60 meter bred. Mikaelskirken lå slik at det ble en større borggård i syd med hallen og tårnet og vel også andre viktige hus - og en mindre på nordsiden der vi må tenke oss at borgmennene holdt til og hadde staller og fjøs og andre uthus. Både i Eirik og Håkon Magnussons tid fortsetter hærtogene mot Danmark. Veldige flåter tales det om, og Tunsberg er nå som før det naturlige samlingsstedet. Men ikke et ord hører vi om borgbygningen. Litt kan vi likevel slutte oss til. Håkon V gjorde Mikaelskirken til det tredje av sine "kongelige kapeller." Det var ikke lite gods han ga til klerkene ved denne kirken. Det tales uttrykkelig om prosten, 4 "korsbrødre", 2 diakoner og 1 klokker, gårdsfolk, kokk og steikarasveiner. Det trenges atskillig rom i presteboligen. Like nord for kirken og ut mot østre ringmur har vi funnet murrester som vel må være fra dette huset - det var ikke stor plass å bre seg på. Selv om det ikke sies uttrykkelig, må vi tro at utvidelsen av Mikaelskirken ble gjort i Håkon V's tid. Det gamle trange koret måtte vike for et videre og lysere utbygg mot øst. En del andre byggearbeider ser ut til å henge sammen med denne korutvidelsen. I hvert fall må vel borgen stort sett være fullt utbygd i første halvdel av 1300-årene - før svartedauen. For oss som kjenner hendingene videre ut gjennom tiden, er det underlig å minnes Håkon V's fremsyn. Kongen ligger dødssyk på Tunsberghus. Han kaller til seg de fremste menn i riket og lar dem sverge de dyreste eder på det hellige kors "og mange andre helligdommer". Ingen utelandske menn skal råde for borger eller sysler eller ha noen makt i Norge. Vi vet at det gikk annerledels i den lange unionstiden - først med Sverige, siden med Danmark. Gang på gang hevder riksrådet kravet på norske høvedsmenn, men vi møter stadig flere utenlanske navn. Striden mellom den norsk-svenske kongemakten og de norske stormennene i Magnus Erikssons lange regjeringstid kan vi ikke følge her. Vi skal heller ta med et lysere minne fra denne merkelige opprevne tiden. Albert Edenfeldts maleri av dronning Blanca, tilhører konstmuseet Atenum, Helsingfors. "Kong Magnus fikk jomfru Blanca, datter til greven av Flandern" - beretter tørre annalnotiser fra 1335. Uvilkårlig fyller vi dem med liv. Nittenåringen i utålmodig venting på Tunsberghus - flåten sydfra innover fjorden en skinnende høstdag. I virkeligheten vet vi utrolig lite - ikke en gang helt sikkert hvor bryllupet sto. Men Tunsberghus og alt som dertil hører, blir droning Blancas morgengave i Norge - og siden hennes hjem i tunge tider. Hit reiser hun også fra kongebryllupet i København våren 1363 - sønnen Håkon VI's bryllup med Margrete Valdemarsdatter, som kom til å bety så uhyggelig meget for Norge. Få måneder senere dør dronning Blanca på Tunsberghus. Det er herfra vi har den rørende oppregningen av hennes fatebur - borddukene "som ofte har vært på bord" og laknene "som ofte har vært i seng." Det var ikke store rikdommer. Det er lite vi vet sikkert om borgen i Håkon VI's tid. Noen få brev viser når kongen satt her. Et  av de siste gjelder hærsamling mot "våre uvenner de tyske i Sverike". Det er i 1380 - få måneder før kongens død. Det er siste gang en norsk konge sitter på Berget i Tunsberg og kaller sammen rikets hærmakt. Vi tenker tilbake på det yrende livet i byen og på borgen i disse hundreårene - men inntrykkene blir svakere etter som tiden går. Det er som det hele glir ut i tåken - noen få navn på høvedsmenn - enkelte riksrådsmøter og et par besøk av de dansk-norske kongene - og endelig den fullstendige ødeleggingen utpå våren 1503. Under den bitre striden mellom svenske- og danskepartiet som førte til snikmordet på Knut Alvsson, blir byen plyndret og borgen herjet og brent. Så står de forrevne murene og fryser i filler, gavler faller - ringmur og hus revner og raser ned bit for bit. Borgerne hjelper bra på når det trenges stein til nybygg i byen. Stridt gress over de øde tomtene oppe på Berget, bare snaue knausen er igjen - og navnet - "Slottsfjellet." Og til slutt kommer siste avsnitt av Slottsfjellets saga. Vi graver fem de lave murrestene og prøver å se sammenhengen og utviklingen. Det kom nok overraskelser. Håkon Håkonssons borgplan har vi alt sett litt på. Men etter hvert som vi fulgte ringmuren langs kantene på begge sider av sydkastellet, kom det et nytt trekk til som var helt uventet. Ute på fremspringene i knausen gikk muren ut i en runding, og siden fant vi ikke så få av disse runde eller halvrunde tårnene - "rondeller" som de gjerne kalles. De er vanlig nok i andre land, men vi visste ikke før at de var brukt hos oss i 1300-årene. Først omkring sluttet av middelalderen har vi et par slike tårn annensteds i landet. Disse rundtårnene på Tunsberghus viser klart den sterke sammenhengen med det sydskandinaviske og baltiske området i Håkon VI's og særlig Magnus Erikssons tid. Før var norsk borgbygging - som kulturen i det hele - sterkest preget av Vest-Europa. Etter at vi hadde fulgt ringmuren så langt det var rester av den, gjaldt det å grave langs innsiden og få greie på de husene som måtte ha ligget her - særlig oppe i hovedborgen. Mikaelskirken og Magnus Lagabøters teglkastell var gravd ut før, og restene lå synlig. Breidastova var også undersøkt, men her var de lave murene dekket over igjen. De er senere frilagt. Nå viste det seg at denne svære hallen må ha ligget like inntil den indre ringmuren mot hallen. Nordmuren og det nordvestre hjørnet hadde vi gravd frem før. Sikkert var teglkastellet også bygd sammen med denne indre ringmuren, men her har vi ikke kunnet finne det minste spor av den, så de strekene som er tegnet inn på planen, er bare løs gjetning. Men det er rimelig å tro at kastellet har sprunget litt frem for murene mot syd, så de kunne skyte langs utsiden av ringmuren og verge den indre hovedporten som må ha stått her, kanskje like vest for tårnet med naturlig oppgang fra det ytre sydkastellet. I det hele må vi være klar over hvordan denne utvendige "flankeringen" av murene ble mer og mer raffinert utformet utover i middelalderen etter som beleiringsvåpnene ble farligere og de rike erfaringene fra korstogene ble felleseie for alle land. Det var jo det, rundtårnene i ringmuren også først og fremst skulle tjene til. De halvrunde fremspringene var oftest åpne på innsiden så ikke fienden kunne sette seg der og føre åtaket videre innover, om noen av dem ble stormet. Men vi ser også lukkede helrondeller der besetningen kunne sette seg fast og føre kampen videre om en del av muren ble tatt. Inntil det kraftige rundtårnet i nordøstre hjørne av hovedborgen fant vi rester av et ganske rommelig teglhus, kanskje borgestuen etter at det eldre vakttårnet som sto her fra Håkon Håkonssons tid, var revet. Og ute ved den ytre ringmuren i sydvest - over Danakleiven - ser vi samme planløsning, et hus langs innsiden av muren, bygd sammen med rondellen. Her må en større vaktstyrkene ha ligget til forsvar av viktige ringmuravsnitt over hovedoppgangene. Selv om fienden skulle klare å storme kunne de bruke tårnet til forsvar og vente på unnsetning. Vi fant også noen murrester like ved det gamle sydkastellet. Det har vel vært en vaktstue for den styrken som voktet selve porten. Oppe i hovedbygningen var det enda en helrondell i østre ringmur, litt nord for Mikaelskirken. Den er skjøvet helt ut på siden av muren for å gi plass for det prestehuset vi hørte om. Lengre syd i ringmuren, rett ovenfor Breidastova, grov vi frem restene av et hus som sprang et godt stykke utenfor muren, så det kan også ha tjent til flankering. Ellers var det ikke vanskelig å gjette hva dette huset hadde vært brukt til. For noen år før var det funnet svære lag av dyrebein og østersskall og annet like under fjellet - ikke bare matrester, men skaller og kjever så det var klart at de har laget mat rett ovenfor. Det er også rimelig at kjøkkenfløyen lå her i nærheten av kongens eget herberge i Teglkastellet. Når vi så hører at den kjempemessige beinhaugen lå helt bortunder kastellet også, er det som vi ser sveinene dra svære fat med avgnagde bein tilbake over broen fra tårnet og velte dem utover ringmuren. Mens vi er ved kjøkkenstellet, er det like godt å ta noen lange murer som vi fant innenfor nordkastellet og nedover i skråningen mot vest. Det kan vanskelig være annet enn grunnmurer til svære opplagshus for alle de masser av varer som kom inn i skatter og avgifter - Tunsbergshus fehirdsle var en av de viktigste i landet. Det var ikke bare tegl og andre materialer til ringmurene og alle husene de fraktet opp denne "kjøkkenoppgangen" fra nord. Nå var det ikke bare slike ting som matrester og redskaper og liknende vi fant. Mengder av forskjellig profiltegl - også glaserte - gjorde det klart at arkitekturen har vært ganske rik. Og hele klumper av nedrast teglmur viser at i hvert fall ringmuren og rondellene sto rød og upusset - borgen må ha sett praktfull ut med sine takkede murkroner og den varme dyprøde fargetonen i kveldssolen. Til slutt fra solnedgang og fantasi til virkelighet - for snart 50 år siden. Professor Oscar Albert Johnsen skrev Tønsbergs historie og ville gjerne vite mer om borgen. Det var innledningen. Resultatene av gravningene har vi fulgt. Ofte var det bare svake rester av murene. Hvert minste spor måtte fotograferes og tegnes inn på planene. Heldigvis hadde min utmerkete medarbeider Cato Enger et ubegrenset fond av tålmodighet. Og hele borgknausen ble nøyaktig oppmålt av ingeniør Einar Mathisen, så vi til Olavsjubileet i Trondheim 1930 kunne få laget en modell med alle ruinene innlagt - også de som var gravd frem før. Det er på en replikk av denne modellen Enger nå til byjubileet har reist murer og tårn, så en kan få et inntrykk av den praktfulle borgen slik den sto fullt utbygd i 1300-årene. Selvsagt kan de enkelte bygg bare bli skjematisk utformet etter utenlandske paraleller. Men den ytre ringmuren med rindellene og portkastellene må i hovedsak ha sett ut slik. Og den sammentrengte hovedborgen på toppen med det enorme borgplatået utenfor gir et mektig inntrykk av dimensjonene. Her må vi nok tenke oss atskillig flere hus som vi ikke har funnet rester av. Modell av Tunsberghus, utført av Cato Enger. Men én ting er tegninger, fotografier og modeller. Hadde de fremgravde murrestene og kalksporene på fjellet blitt liggende slik vi fant dem, ville de snart være ødelagt. Å fylle over dem kom ikke på tale. Helt fra først av ble det bestemt etter hvert å markere murene i lav høyde, så en på stedet kan se hvor ypperlig borgen er planlagt med sine kasteller og rondeller. Årene gikk - og tidene ble vanskelige. Men arbeidet ble fullført. Det skyldes i første rekke én mann, rådmann Anders Rørholt, og hans utrettelige interesse for arbeidene på Fjellet. Det er med stor takk jeg tenker tilbake på mange års lykkelig samarbeid.