Gamle Tønsberg : Slottsfjellet   
forrige
Forord
vis innholdsfortegnelse neste
Berget - Borgen - Tunsberghus

Drøm og virkelighet

av Theodor Broch

- Evig eies kun det tapte, sier dypsindige Ibsen. Når det er for sent, kan vi sitte der og lengte, mener han vel, over tapt storhet eller mennesker og verdier som ikke kommer tilbake. Men vi kan drømme om det som er forbi, og drømmen kan ofte være vakrere enn virkeligheten.

Forresten synes ikke moderne mennesker å bry seg særlig om fortiden og historiske minner. Det er synd. Felles bakgrunn og erfaringer gir grunnlag for familie og organisasjon, for samfunn og nasjoner. Derfor finner vi gjerne påskudd til å stimulere slikt fellesskap. Alder og runde år er en god anledning. Tønsbergs 1100 års jubileum gir muligheter for litt av hvert.

Et samfunn trenger symboler for å understreke sin egenart. Lykkelig den by som har et tydelig landemerke i sitt våpen. Det jødiske folket hadde Sions berg. Her sto templet. Kong David sitt slott på berget. Drømmen om Sion har preget Vestens kulturliv. Det samme har tempelfjellet i Aten. Akropolis står som en lysende marmorsøyle i historien. I Roma lå Capitol på sjiiama. Så mektige er disse bysymbolene at det trenges en liten overgang før vi fører tanken helt frem. - Jeg er også forkjølet, sa loppa, den hostet.

Slottsfjellet i Tønsberg må ha vært et samlingsmerke før byen ble til. Selv forsiktige historikere nevner en bygdeborg på fjellet før vår skrevne historie. Fjellet ga byen navn og grunnlag for et militært og politisk senter. Middelalderen var byens storhetstid. Konger og prinsesser holdt til på fjellet i slottet av rød teglsten. Det glødet i solnedgangen.

Men la oss begynne med hverdagen og virkeligheten. Historien oppleves gjerne baklengs. Vi blir interessert og spør oss frem, først om nære, så om fjernere hendinger. Eller vi avgrenser et felt og graver oss ned gjennom lagene. Slik er det i hvertfall gjort i Tønsberg.

Den silhuetten som Slottfjellet i dag avtegner mot kveldshimmelen, er fremdeles markert og kraftig, men enkel og nøktern. Det må innrømmes. Tårnet har lite med sagaen å gjøre. Nå er det merke for det nye Tønsberg. Over inngangen står det:

871-1871 MAA BYEN SOM PAA TUNET STAAR, FAA BLOMSTRE NYE TUSIND-AAR.

På sidene er det kommet forgylte kongesignaturer i muren: Haakon R 1. august 1906, Olav R 1. juli 1958.

Tårnet var opprinnelig et privat tiltak av "Slottsfjellskomiteen", reist i 1888 for 14 000 innsamlede kroner. Det skulle være et minne om 1000 års jubileet. Byggematerialene var store steinblokker. Høyden 60 fot og utstyret beskjedent. Steintårnet erstattet et utsiktstårn av tre fra 1856. Det brant i 1874. I jubileumsåret 1971 ble manglende isolasjon og vedlikehold innhentet ved solid kommunal utbedring til kr. 200 000. Nye tavler blir satt opp inne i tårnet med disse innskriftene:

Sverre Sigurdsson, konge 1177-1202, beleiret Baglernes treborg her i 20 uker 1201-1202.
Håkon IV Håkonsson, konge 1217-1263, anla steinborgen og bygde Bredestuen.
Magnus Lagabøter, konge 1263-1280, mottok her sin brud Ingeborg av Danmark i 1261 og anla Teglkastellet.
Håkon V Magnusson, konge 1299-1319, den siste av Haralds-ætten, lå syk og døde her.
Magnus Eriksson, konge 1319-1374, holdt her i 1335 bryllup med Blanca av Namur, som fikk borgen og lenet i morgengave.

Slottsfjellet er turistattraksjon om sommeren, om vinteren er tårnet flomlyst. Et gammelt jernkors er festet under murkransen mot syd. Korset sto engang over den nedrevne Mariakirken på Torvet.

Kommunale juletilstelninger avsluttes gjerne med bløtkake og gjettekonkurranser. Visse spørsmål går igjen. - Hvor høyt over havet er Slottsfjellets utsiktsterasse? Bypatriotismen stiger gjerne opp til et par hundre meter. Men representanter for den tekniske etat sier: - 80 meter! Og vi får vite mer: Slottsfjellet består av fire lag rombeporfyr som hviler på eldre lag av kalkstein og leire. De kommer fram i dagen på nordsiden mot sletten som kalles Tallak. Etter den siste istiden sto havet 40 meter over fjellet. Under Tapestiden, ca. 4000 år før vår tidsregning, var det blitt en holme 15 meter over havet. Slottsfjellet er vanskelig å bore i med sine tallrke sprekker. Derfor ble den nye veitunnelen forbi Nordbyen så kostbar. Rombeporfyren av Slottsfjelltypen er i det hele egenartet. - Vi ser det klarer seg, og den tekniske etat får ekstrapremie.

-Hvem eier Slottsfjellet? - Byen vel, eller rettere kommunen. - Galt! Fjellet tilhørte opprinnelig kongsgårdene Haugar og Sæheim. Under dansketiden ble det lite påaktet og ville nok da sunket tilbake i havet av skam hvis det hadde kunnet.

Kristian IV ønsket å vise sin mektige rikskansler Peter Schumacher en oppmerksomhet. Kongen gjorde Schumacher til grev Griffenfeldt. Ved kongebrev av 1675 ble eiendommer helt fra Drammenselven og sydover til Stokke lagt til grevskapet -

"Desligeste haver vi ogsaa.......lagt vor kjøbstæd Tonsberg med des underliggende havne og ladesteder under det grevskab Griffenfeldt, ... og derfor bem. vores rigscanceller, greven af Griffenfeldt og hans ægte descendenter og efterkommere ... tilladt være, titul derav at føre, og sig grever og grevinder til Griffenfeldt og Tonsberg skrive og kalde, og sjelv indsætte borgermestere og raadmænd, byfogder og al byens øvrighet, saavel udi bemeldte deres stad og kjøbstæd Tonsberg, som udi Holmestrand ......"


 

Politikernes forhold var også den gang usikre. Allerede året etter falt Griffenfeldt i unåde. Han ble dømt til døden, men igjen vist nåde og satt i livsvarig fengsel på Munkholmen ved Trondheim. Kongen overdro grevskapet til sin halvbror Ulr. Fr. Gyldenløve, Norges stattholder. Gyldenløve ga grevskapet navnet Jarlsberg og solgte det til generalfeltmarskalk baron Gustav Wilhelm von Wedel. Men Tønsberg by ble i lykkelig motsetning til Larvik holdt utenfor grevskapet. Til gjengjeld var grensene uklare. Slottsfjellet med løkkene mot øst og Teglhagen tilhørte Jarlsberg og lå utenfor byen.

 

 

Ved lov av 6. mai 1876 kom Slottsfjell-området innenfor bygrensen uten at eiendomsforholdet ble endret. Selve fjellet ble fremdeles lavt verdsatt. Men borgervæpningen nyttet Teglhagen til ekserserplass og regnet fjellet som byområde ned mot den nåværende Farmannsveien. I 1750-årene var det lenge grensetvister om saken. Toller Wolfgang Sigismund Resch var et godt vitne for byen. Han hadde papirer på eiendommen fra tidligere eier og betalte ikke avgifter til Jarlsberg. Saken gikk til Høyesterett, som fant de fremlagte opplysninger utilstrekkelige og viste til grenseoppgang. Denne ble stadig utsatt, da en ikke kunne bli enige om utgiftene. Til slutt ble tvisten forenklet til bare å gjelde farger Mads Dahls løkke på østsiden av Slottsfjellet. Greven foreslo saken avgjort ved loddtrekning. Dette ble godtatt og ordnet på borgersamlingsmøte 8. juli 1833. Greven var representert ved løyntnant Rynning. Loddtrekningen gikk i byens favør. Samtidig ble vedtatt: "Byen frafalder efter Omstendighederne, Paastand paa nogen Rettighed til den øvre Del af det saakaldte Slotsfjeld."

Forholdet mellom stamhuset og byen ble stadig bedre. Men det var ennå visse uklare eiendomsforhold. Slottsfjellet var det mindre interesse for. Ved kontrakt av 1836 festet tollkasserer Døderlein og hustru Slottsfjellhavnen med den øvre del av Slottsfjellet først for ti år, senere for egen og barns levetid. I 1880 fikk "Komitéen for bevaring af Fortidsminder i Tønsberg" forpaktet øvre del av fjellet for 99 år mot en tønne bygg årlig. Først i 1928 ble alle forhold mellom kommunen og stamhuset bragt i orden. Stamhusbesitter Herman Wedel Jarlsberg og rådmann Anders Rørholt ble enige om to kontrakter, om ca. 40 mål av eiendommen Slottsfjell-løkken, og om "Slottsfjellets toppflate og dets bratte sider mot strandgrunnen vestenfor fjellet fra Nordbyen og inntil sydkanten av trelasthandler Halvorsens opplagsplass for båter ("Halvøen"), alt beliggende under matr.nr. 397, Tønsberg." Arealene er overdradd til Tønsberg kommune som evindelig arvefeste for tilsammen 60 hl. bygg årlig, dvs. at avgiften retter seg etter kornprisen. Det forutsettes at fjellet ikke bebygges uten riksantikvarens godkjenning. Slottsfjell-løkken skal nyttes til park, eventuelt med musikktribune og utsalgsbod for leskedrikker. Jarlsberg skal ha 10 prosent av nettoinntekten ved utleie av toppflaten (dog ikke av tårnet og museet).

Byen og familien Wedel Jarlsberg har hatt interesse av å verne natur og historiske minnesmerker. I jubileumsåret blir Farmannshaugen ved Jarlsberg hovedgård og kongegravene på Haugar avmerket med minnetavler.

Etter 1814 begynte vårt folk langsomt å våkne til nasjonal bevissthet. Lenge var det mest patriotiske sanger og skåltaler. Men bøndene hadde tradisjoner og bygdas fellesfølelse å bygge på, i hvertfall i motsetning til folkene i nabobygda. Bylivet var mer sosialt lagdelt med mindre grunnlag for fellesskap. Allmen historisk interesse tok det lang tid å opparbeide. Heltedikt var moderne, men verdifulle historiske minnesmerker forfalt. Tønsberg var lenge intet unntak.

De første opptegnelsene over restene av historiske bygg i Tønsberg er fra 1823. Major L. D. Klüwer rapporterte til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim.Byens befolkning hadde tydeligvis gjennom generasjoner nyttet rester av slott og kirker som gratis byggematerialer. Klüwer interesserte seg for Tunsberghus og utarbeidet kartskisser over ruinene. Men først i 1877 ble omhyggelige utgravinger satt i gang ved arkitekt Håkon Thorsen på vegne av Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring. Etter 1898 ble dette arbeidet fortsatt av professor Johan Meyer. Etter oppdrag fra Komitéen for Tønsbergs historie laget han rekonstruksjonstegninger av Mikaelskirken, Bredestuen og Teglkastellet.

Omhyggelige undersøkelser og registreringer ble gjort i 1920-30 av arkitekt Gerhard Fischer. Etter initiativ av rådmann Rørholt og hovedsakelig for privat innsamlete midler har Gerhard Fischer reddet Slottsfjellsruinene for ettertiden. Hans assistent Cato Enger registrerte hver stein av betydning. Treplantingsselskapet, som alltid har interessert seg for Slottsfjellet, har latt Enger lage en plastisk modell av Tunsberghus som jubileumsgave til byen.

Rådmann Rørholt etterlot bunker av dokumenter fra 30 års arbeid med Slottsfjells-ruinene. Med stor interesse fra enkeltpersoner og med små offentlige bevilgninger ble meget gjort. Byens kjente menn ga årlige bidrag. Sigrid Undset var også med. Hun besøkte ofte utgravingsarbeidet og gjorde notater for sine middelalderromaner.

Mange verdifulle funn er gjort på fjellet, smykker og relikvier, våpen og redskap. En har funnet eksemplarer av de første mynter som ble slått med Tønsberg-inskripsjonen: Castrum Tunsbergis.

Eirik II Magnusson, også kalt Prestehater, var sønn av Magnus Lagabøter og konge i 11-års alderen. Han ble gift med en skotsk prinsesse som var 7 år eldre enn ham. Hun lærte ham å lese og skrive før han ble enkemann 15 år gammel. Fra 1280 ble det slått mynt i Tønsberg med barnekongens bilde.

 

Tunsberghus indre slottsgård sett fra nord.

Kopier av disse myntene i gull og sølv ble solgt med stor suksess ved innledningen til byjubileet.

En historie fortalt privat og tilfeldig av rådmann Rørholt fortjener å overleve. - Sammen gikk vi turen fra Danakleven over fjellet og ned jordtrappen i nord for Tallak hvor sagakongene hadde sitt teglverk. Rørholt fortalte om funnene på Slottsfjellet og de menneskene som hadde gjort seg fortjent ved å bevare dem. Han kom stadig tilbake til professor Oscar Albert Johnsen, riksantikvar Harry Fett og arkitekt Gerhard Fischer. Alle var de særpregete og dominerende personligheter. De snakket gjerne og meget om sine favoritter på kongeborgen.

Etter en bedre middag hos rådmannen var de alle i toppform og konsentrerte seg om hvert sitt yndlingstema. Ved midnatt gikk fru Rørholt og la seg. Mellom klokken 3 og 6 tok Rørholt selv en liten hvil, for så å ordne solid frokost til dem alle. Gjestene hadde ikke merket hans fravær. Frokosten stimulerte nye diskusjonsrunder. Johnsen og Fischer lå da noe tilbake i svingene. Ved soloppgang foreslo Harry Fett en åstedsbefaring. Sterkt gestikulerende vandret de fire herrene gjennom folketomme gater mot Slottsfjellet. På avsatsen ovenfor den uheldig plasserte Slottsfjellskolen stanset kollegiet og trakk pusten. Harry Fett nyttet høvet til å skildre hvorledes man her burde reise et monument over dronning Blanca, den deilige grevedatteren fra Flandern, skuende utover havet.

Harry Fett peker nedover mot byen. Like sønnenfor fjellet, ved innkjørselen til Nordbyen, må den gamle kongsgården ha ligget i le for vind og vær. - Her ble kongesønner født. Der satt skjønne dronning Blanca med lille Håkon på kneet. Selv var hun hesten han red på. Dette var en kongemors skjebne, å bringe sin sønn frem til tronen. Da kom andre kvinner til. For den unge prins Håkon skulle det bli Margrete Valdemarsdatter. Bryllupet ble feiret i København 1. juli 1363, hvor kong Magnus og dronning Blanca ble forgiftet. Om det var uhell eller politikk vet man ikke. Dronningen døde etter hjemkomsten. Men Margrete skulle bli Kalmardronningen og skjebnekvinne for Norden, i hvert fall for Norge og Tønsberg. Dronning Blanca fra Flandern var den siste norske dronningen på Tunsberghus.

Som Håkon VI Magnusson drømmer vi oss tilbake til vår barndoms sagn. Gjør ikke Tønsberg også det? Hvorfor reiser dere ikke et minnesmerke over dronning Blanca på dette sted? - Og den begeistrede riksantikvaren avsluttet sin tale på Slottsfjellet med August Ekenbergs versjon av den kjente vuggevisen:
 

Rida, rida ranka, hästen heter Blanka.
Liten riddare så rar, ännu inga sporar har.
När du den har vunnit, barndomsro försvunnit.
Så sjöng hon för sin älskling om livets äventyr
och loge tårar, fru Blanka av Namur.
Och när kung Håkan vunnit båd'  sporar, land og brud,
nog mindes han med vemod den barndomssångens ljud.

Turen fortsatte over fjellet og tilbake til Nedre Langgate 12, Harry Fett fremdeles i høygear. Rørholt mente at riksantikvaren utvilsomt gikk av med seiren i denne Slottsfjell-olympiaden. Professoren er imidlertid en overlegen  nr. 1 når det blir spørsmål om hvem som har skrevet mest om Tønsberg. Hans interessante og detaljrike byhistorie er på ca. 2500 sider. Hans sønns jubileumsutgave blir på mindre enn 1/10. Dr. philos. Arne Odd Johnsens bok "Tønsberg gjennom tidene" er ikke bare et konsentrat, men representerer vår generasjons historiske viten om Norges eldste by.

Kjente borgere av byen, også i moden alder, forteller om Slottsfjellet slik de husker det fra sin barndom som røverhøvdinger og oppdagere. Det ensomme fjellet var eventyrlandet med forrevne klipper og mystiske grotter, men med langt flere blomster enn nå. Slettene kunne være helt dekket med dag-og-natt. Gressløk var der også, til å ta med hjem. Kanskje stammet løken fra munkenes urtehager. Den hadde en særlig sterk smak.

Ungdommen den gangen visste at det var en hemmelig gang under fjellet. Den gikk fra Aksels hule, under Byfjorden, til klosteret på Teie. Og Aksels hule kan vi ennå finne vest for nordre oppgang til Tallak. Ridder Aksel ble skilt fra skjønne Valborg ved kongebud. De måtte stå frem foran alteret i Mariakirken med et stykke tøy imellom seg. Det ble skåret over som tegn på skilsmisse. Gullringene de hadde gitt hverandre, ble tatt fra fra dem. Kongens skriftefar Sortebroder Knut hadde funnet ut at Aksel og Valborg var nest-søskenbarn. Etter tidens skikk kunne de ikke giftes. Kongen elsket selv jomfru Valborg, som ble innesperret i kloster. Men som sagt - ridder Aksel visste råd.
 

Tunsberghus sett fra nordøst.

Dette vakre og triste sagnet blir ikke mindre interessant ved å bli stadfestet til flere gamle slott i Norden. Pastor Jens Müller nevner i 1750 historien som "lutter fabel". Men Sande-presten Andreas Faye tar den mer alvorlig i sin bok "Norske Folkesagn" fra 1844. "Et Sagn forteller at Skøn Valborg levede og døde i et Kloster, der stod paa Teie ved Tønsberg, hvor man endnu ser Levninger af gamle Mure; samme Kloster skal ved en underjordisk Gang have staaet i Forbindelse med Tønsbers Slot, hvorpaa Axel var. Paa Laurentii Kirkegaard viste man endnu for nogle Aar siden den store Gravsten, hvorunden Sortebroder Knut skulde hvile, og i et skjult Lukke i Mariæ Kirke skal endog være fundet det Klæde, som blev delt imellem Axel og Valborg."

Tønsbergs populære ordfører etter krigen, Georg Martinsen (1885-1962) gikk hver dag morgentur over Slottsfjellet. Han fortalte at han som gutt hadde krabbet flere meter inn i hulen som var stengt av store stein. En katt var engang sloppet med i Aksels hule. Den kom ut på den andre siden av fjorden uten ett hår på kroppen. Men Martinsen hadde ikke selv sett katten.

Billedhugger Carl E. Paulsen har i et langt liv elsket Slottsfjellet og generøst delt sin kjærlighet med andre. I en årrekke har han vært formann i Slottsfjell-komitéen. Som "kommandanten på fjellet" forteller han om konger og prinsesser.

Paulsens rusleturer over Slottsfjellet har gledet mange. Ved en kopp kaffe på Seterkafeen kunne han peke på sprekkene i fjellet under Tårnet. - Der ligger Buntmakerhulen. For 60 år siden var den særlig farlig. Krattet grodde høyt foran inngangen. Hulen buer seg rundt et midtparti som lager en naturlig søyle. Den som går rundt steinen tre ganger og sier et stygt ord, slipper aldri ut igjen. Men ungdommen den gang hadde respekt for Buntmakerhulen. Selvom det var lenge siden han hadde hengt seg der bak søylen, var en aldri helt sikker der inne. Når vinden sto fra øst, kunne en høre buntmakeren dunke mot steinveggen.

Dessverre viste det seg at sagnet ikke var helt troverdig. Under okkupasjonstiden huserte tyskerne på fjellet. Stygge ord sa de også og slapp ustraffet fra det. I ledige stunder sprengte de seg langt inn i fjellet, like til høyre for Buntmakerhulen. Anlegget var både tilfluktsrom og mitraljøsereir. En lang hovedgang går parallellt med fjellsiden nedenfor Slottsfjelltårnet. Det har skytesår i veggen og tre innganger.

Vår etterkrigsungdom er forvent med huler. Men Slottsfjellets indre var spennende. Det drypper fra taket, og råtten stein raser ut. Kommunen måtte mure igjen alle inngangene.

Slottsfjellet har nøye fulgt med tidens rytme. På tårnet er det radioantenne for brannbiler, politi og drosjer. Parkvesenet holder orden på fjellet og samler opp tomflasker og sniffekluter.

Fremdeles er Slottsfjellet grenselandet mellom drøm og virkelighet. Slik er det også med Bagler-brønnen. Selvsagt er den virkelig, restene er fremdeles synlige på nordsiden, like ovenfor nordre inngang til veitunnelen. Fjellsprengingen og souvenirjegere har tæret på brønnen. De laftete tømmerstokkene er forsvunnet. Vannåren ble skåret over da jerbanen sprengte i 1887. Samme året laget maleren Otto Valstad en skisse av brønnen.

Hans hustru var forfatterinnen Tilla, født Christiansen, fra familiegården Løkken på den andre siden av Tallak. Hun interesserte seg for Bagler-brønnen. Andre Tønsberg-familier har sine souvenirer. Bystyrets ordførerklubbe er laget av Bagler-eik, og Fylkesmuseet har flere autentiske brønnstokker.

Det hellige land mistet sin skog for å tilfredsstille korsfarernes behov for splinter fra Kristi kors. Men derfor kan jo tresplintene i relikviene fra Tønsberg være ekte. Og det samme gjelder sikkert blomsterbordet på Tilla og Otto Valstads museum i Asker.

Når strenge historikere ikke er like begeistret for Bagler-brønnen har det sine grunner. Den lå utenfor murene og kunne neppe forsvares under en beleiring. Men det er ikke funnet andre brønner på fjellet.

Sverres saga forteller at kongen lot en speider klatre opp i tårnet av Lavranskirken. Den lå der Domkirken nå står. Speideren ble tvunget ned av pileskudd fra Baglerne på fjellet. Men han kunne fortelle om de siste forsvarsverkene, og at Baglerne hadde hvelvet en båt over brønnen.

Vi har også vært i Domkirkens tårn, og det er neppe lavere enn Lavranskirkens var. Her henger tre klokker "Jesusklokken", 1530, fra Mariakirken, klokken fra Lavranskirken, 1689, med givernes navn - Mathias Iversen med datter og Mads Gregersen, og den nye klokken fra 1939 gitt av Tønsbergs Sparebank.

Det er en praktfull utsikt fra tårnet. Men fullt utsyn over hele Slottsfjellet er det vanskelig å få. Fjellet skjuler det vi kaller Bagler-brønnen.

Arkeologene mener at rengvann ble nyttet. Det har alltid vært dammer på fjellet om våren. En av den kunne holde vann hele sommeren, inntil et jordskjelv så sent som i1904 skapte nye sprekker i det gamle fjellet. I alle fall måtte Baglerne til brønnen i nord hvis de ville ha friskt kildevann. Den har sikkert alltid vært en omstridt brønn.

Alle er enige om at Håkon Håkonsson var den store kongen på Slottsfjellet. Han reiste murene og bygde borgen av brent teglstein. Ovnen for teglverket på Tallak ble funnet i 1904. Sønnen Magnus Lagabøter fullførte anlegget med det store teglkastellet. Dette var slottets "dungeon" etter fremmed mønster. Hvis den ytre mur og indre borggård ble tatt, var dette den siste forsvarsstillingen.

I dikternes drømmer om Slottsfjellet er Håkon Håkonsson en sentral skikkelse. Ibsens mektige skuespill "Kongsemnerne" skildrer Håkon som sagaens lyse heltekonge. Han ville gjøre Norge til et virkelig rike og nordmennene til ett folk. Mot ham sto den mektige hertug Skule, som hersket ved å splitte, totning mot vikværing, slittunger mot ribbunger. Skule var tvileren og den troløse, også mot seg selv, men først og fremst mot kongen. Gang på gang ble det stiftet fred mellom hertug og konge. Håkon ektet Margrete, Skules datter, som et symbol på sin forsoningspolitikk. Ibsen tegner et vakkert bilde av Margrete, som hemmelig elsket sin ektefelle og vinner ham til slutt. Margrete har fengslet mange menneskers fantasi. Rebekkalosje nr. 28 "Margrete Skulesdatter Losje" ble stiftet i Tønsberg i 1961.

Skule reiser trønderne til åpen kamp mot Håkon og har en stund overtaket. Men han taper til slutt og søker tilflukt i Elgesæter Kloster. Skule skjønner at han selv og sønnen Peter må dø for at kongstanken skal seire og landet få fred. Frivillig går de ut klosterporten, mot Håkons hærmenn. De står rede til å drepe dem. Da Håkon kommer, ligger de døde foran porten.

Dagfinn Bonde: Vil Håkon Håkonssen frem, får han gå over Skule Bårdssons lik.

Håkon: I Guds navn da. (Stiger over liket og kommer inn)

"Kongsemnerne" kom ut i 1864. Ibsen var problemenes dikter. Saker og mennesker hadde mange sider. Men tiden ønsket helst å se det lyse, i hvert fall når det gjaldt Norge og nordmennene. En av nasjonalromantikkens mest populære diktere var Andreas Munch. Han skrev høystemte vers fra Norges storhetstid og var den første som fikk kunstnerlønn av Stortinget. "Kongedatterens Brudefart. Et digt i tolv Romanzer" kom i 1850, og senere i en rekke utgaver, rikt illustrert, innbundet som et stort album med gullsnitt. De handler om prinsesse Kristina. Alle sagaens poeng er nyttet. Men drømmen er Andreas Munchs.

I første romanse har kong Håkon sittet i tre netter ved sin sønns båre. Så retter den gamle kongen ryggen (han er 53 år).

Ved daadløs Grublen stilles ei Savnets hede Tørst -
Haakon har flere Børn, og blandt dem er Norge først.

En spansk delegasjon ledet av Sira Ferant kommer på frierferd. Kongen av Kastila ønsker en nordisk prinsesse for en av sine brødre. Jomfru Kristina følger lydig sin fars bud. Det ærefulle frieriet blir godtatt. Reisen gjennom Europa beskrives utførlig med voldsomme stormer og dramatiske eventyr. Men en ung ridder gir farge til ferden, en sanger av edel byrd, herr Aimerik av Toulouse.

Det praktfulle følget vekker oppmerksomhet hvor det kommer. I Normandie kjøpes 70 hester, og bruderittet gjennom Frankrike blir et triumftog. Den vakre prinsessen gir rike gaver til kirker og klostre. Ved hver ny by fører konger og grever prinsessens hest ved bisselet til slottet. Stillheten i de store skogene avbrytes av sprøde toner fra sangerens sitar. Ved grensen blir de overfalt av fjellrøvere. I siste øyeblikk blir prinsesse Kristina reddet av herr Aimerik. De søker tilflukt i en hule. Han tilstår sin kjærlighet. Hun ånder et kyss på hans panne -
 

Jeg elsker Dig! - men er en Andens Brud.
Kong Haakons Datter tør sit Ord ei svige,
Jeg viet er, til Syden frem at bære
Mit Folks, mit Fædrelands, min Stammes Ære.

Sira Ferant bringer igjen sitt følge i orden, og reisen fortsetter med stadig større mottagelser jo nærmere man kommer Valladolid.

.... Den staar paa Catsiliens høie Sletter
Med utallige Kupler og Minaretter......

Så skal den skjønne Kristina velge brudgom blant brødrene til kongen, Alfonso den Vise. Tre av dem er tilstede i tronsalen. Den norske sendemannen, Torlaug Bose, spør om det ikke er en fjerde bror.
 

Ak, sagde Kongen og smiled,
Den Yngste er fast en Dreng
Og derfor Jeg ikke iled
At rede hans Brudeseng. -

Uro oppstår i salen. En ung mann brøyter seg vei gjennom den festklædde skaren. Han er selv den praktfulleste av dem alle. Kongens yngste bror, Don Philip, er kommet. Det er - sangeren Aimerik. Så feires da bryllup for Kristina og Don Philip

.......med al den Pragt
Som var mulig i Spaniens Rige,
Og mere kan der ei vorde sagt -
Thi Spanien havde ei Lige.

Hvert slektledd ser på gamle tider med nye øyner. For alt vi vet kan det være fortalt mange flere historier om den unge prinsessen som seilte mot ukjent skjebne da den røde borgen kneiste på Slottsfjellet. Man finner ikke nye skrifter før 1912. Da utga temperamentsfulle Harry Fett en frisk bok, om "Døde Røster". Den kom anonymt, men mange kjente Harry Fetts spesielle interesser. Det gjorde også den enda mer temperamentsfulle Macody Lund, han med "det gylne snittet."
 

Fra A. Munchs dikt "Kongedatterens brudeferd" med tegning av Lorenz Frølich.

En skildring av en navnløs men lite tiltalende historiker gjenkjente han ganske riktig seg selv, og anla injuriesak. Boken ble beslaglagt. På den måten ble krøniken "En kongedatters bryllupsferd" trukket tilbake og kom først i en ny utgave til forfatterens 75-års dag i 1950. En skulle ikke tro at det var samme prinsessen som Andreas Munch skriver om. Fett ville sikkert ha sagt at det var det da heller ikke. Hans krønike begynner slik:
 

Kong Håkon den unge og jomfru Kristine satt og leste moderne franske romaner. De handlet alle om kjærlighet, om menn og kvinner av den høyeste sosietet som elsket hverandre på de merkligste måter.

Prinsessen fant ut at hun ikke ville gifte seg med en grov, norsk bondekonge. Hun ville ha en flott prins fra Syden. Ved brorens hjelp intrigerer hun frem frieriet og det endelige brudgomsvalget i Valladolid. "En kongedatters bryllupsferd" slutter slik:

.....sagaen forteller intet mer om fru Kristine, men Don Filip var et urolig hode som intet lyktes for. Han gjorde oppstand mot sin bror og kom i mange vanskeligheter.
Fire år etter sitt bryllup døde Kristine Håkonsdatter, 26 år gammel. Hun ble begravd i det fremmede landet. Ingen vet hvor.

Men som kjent skulle vi snart får vite det. Hans Høyærverdighet Rufino Vargas er gammel sogneprest i landsbyen Covarrubias som også kan minnes fordums storhet. Den fromme fader hadde lest om en blond kongedatter fra Norden. Til slutt fant han også et dokument som viste at hun var gravlagt i hans klosterkirke, hvor Don Filip i sin tid var honorær abbed. Og mirakelet skjer. I 1957 finner fader Vargas prinsessen, eller rettere hennes mumifiserte legeme i en utskåret klebersteinskiste, og han skaffer bevisene for at Kristina Håkonsdatter ligger i den utskårne klebersteinskisten som står i klostergangen hvor han går hver dag når klokkene kimer til Te Deum. Senere er sarkofagen blitt et valfartsted for norske kommune- og fjernsynsfolk.

Vår hektiske og praktiske by under Slottsfjellet har hatt behov for en ny gjendikting av byens storhetstid. Til 1100 års jubileet ville vi ha visualisert den fargerike drømmen om Tunsberghus på Håkon Håkonssons tid. Vi tror jo at vi forstår mer av menneskesinnet og dets reaksjoner enn våre forfedre gjorde. I hvert fall skjønner vi at menneskers atferd og handlinger blir preget av omgivelsene. I sagatiden var kanskje livet i særlig grad skjebnebestemt og bundet av en tidsbetont gudstro og et stramt livsmønster, preget av usikre økonomiske forhold. Kongene var mektige, men makten var avhengig av at folket ville slåss for dem. Bøndene levet under tvang, men det var grenser for hvor langt tvangen var virkningsfull. Kirken var internasjonal. Prester og munker kunne latin og fremmet mellomfolkelig samkvem. Prinsessene var skjønne elfenbensbrikker i spillet om makten. Slektsbåndene bandt riket sammen. Men bak de strenge formene lå menneskelige følelser og behov - de samme den gang som nå.

Det fargerike skjebnespillet med levende mennesker har vi fått i moderne utforming med Kåre Holts skuespill "Kristina av Tunsberg". Premieren 6. juni er høydepunktet ved jubileumsfeiringen 1971.

En ung og levende prinsesse går over de gamle gressvollene. Hun vandrer lett over århundrene, over dag-og-natt på det gamle fjellet. Hun neier for sin konge. Og hun hilser Tønsberg-borgerne og deres gjester, for at hver enkelt av oss skal føle seg som en virkelig prins eller prinsesse av Tunsberghus. Og det var nettopp meningen med vårt byjubileum 1971.

 

innhold
toppen av siden
forrige neste