Prinsesse Kristina Høgskolen i Vestfold | Biblioteket | Digitale tekster | Lokalhistorie
Einar Jenssen: Prinsesse Kristina : Myte og virkelighet. Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 2001.

Gå til: | Forside | Innholdsfortegnelse | < Forrige | Neste > 

Tilbakeblikk

Ektepakten som ble inngått mellom en norsk kongedatter og en spansk kongebror den 31. mars 1258 i stiftskirken Santa Maria la Mayor i byen Valladolid, var i flere århundreder et glemt intermezzo i norsk og spansk middelalderhistorie. Kongedatteren var kong Håkon Håkonsons og hans hustru Margrete Skulesdatters annet barn, Kristina, født i Bergen vinteren 1234, og prinsessens ektemake var Don Felipe, født i provinsen Leon i 1231, og bror av spansk middelalders mest betydelige monark, Alfonso X med tilnavnet "El Sabio" - den vise (1221-1284).

I siste halvdel av det forrige århundret ble denne underlige og enestående alliansen mellom den norske kongefamilien og ett av de spanske kongehus gjenoppdaget og inngående behandlet av professor P. A. Munch i verket «Det norske folks historie». Kristinas bryllup inspirerte også dikteren Andreas Munch (1811-1884) til å skrive «Kongedatterens brudefart» (1850), en poetisk behandling av historien basert på islendingen Sturla Tordssons skildring av prinsessens reise til Spania i «Håkon Håkonsons saga».

Andreas Munch må ta ansvaret for å være den første som gir hendelsen et skjær av romantikk og han innledet de senere forsøk på å fremstille Kristina som et lidende offer for middelalderens røffe seder og skikker.

Forbindelsene mellom Norge og Spania ble ikke utvidet efter Kristinas bryllup og dette kan ha vært noe av årsaken til at episoden ikke ble nærmere gransket før professor Munch tok kontakt med det spanske historiske akademi i et brev datert Christiania 15. april 1856 hvor han ba om nærmer opplysninger om hvilke kilder som fantes vedrørende alliansen i spanske arkiver og biblioteker. Resultatet av henvendelsen var et kort brev fra akademiet datert Madrid 16. mai samme år, og svaret viser at man fra spansk side betraktet kontakten mellom Norge og Spania på 1200-tallet som en historisk bagatell.

Det er både tilgivelig og forståelig at man har romantisert Kristinas bryllup med en spansk kongebror, men det burde være overflødig idag å forfalske historiske kjennsgjerninger og det er tragikomisk hvor forvridde teoriene omkring Kristinas ekteskap har blitt. Når så også personlig prestisje både fra norsk og spansk side har visst å utnytte et over 700 år gammelt giftermål, er det ikke merkelig at man selv idag i begge land kan lese og høre feilaktige fremstillinger av hva som egentlig skjedde og hvorfor ekteskapet kom i stand.

Ifølge Sturla Tordssons «Håkon Håkonsons saga» var det kong Håkons sønn Håkon den unge, som i 1255 tok initiativet til en nærmere kontakt med kongen av Castilla og Leon, Alfonso X. Det fortelles i sagaen at Håkon den unge sendte en delegasjon til Spania for å overrekke flere verdifulle gaver, bl.a. jakthøker eller falker og skinn. Sturla Tordsson skriver videre at de norske utsendingene ble meget godt mottatt ved det spanske hoffet og ble i Spania til året efter, 1256, da de reiste tilbake til Norge og Sturla Tordsson lar oss forstå at de foretok hjemreisen sammen med utsendinger fra spanskekongen for å anmode om Kristinas hånd for en av dennes brødre.

Før vi nå går videre, kan det være på sin plass å stifte nærmere bekjentskap med hovedpersonene i forbindelse med prinsesse Kristinas ekteskap og la oss like godt starte med mannen bak den viktigste kilden vi har bevart - Sturla Tordsson og hans «Håkon Håkonsons saga». Islendingen Sturla Tordsson fikk i oppdrag av Kristinas bror - Magnus Lagabøter - å skrive farens saga kort tid efter at kong Håkon døde i Kirkvåg  på Orknøyene den 16. desember 1263. Sturla Tordsson har sikkert hatt adgang til det arkivmaterialet som fantes og har selvsagt også samlet stoff ved samtaler med Håkon Håkonsons samtidige. Sagaen gir en usedvanlig detaljert skildring av Kristinas reise fra Tønsberg til Spania og Sturla Tordsson må nødvendigvis ha fått opplysninger fra deltagere i reisen og som efter bryllupet dro tilbake til Norge. Både spanske og norske historikere betrakter «Håkon Håkonsons saga» som en grunnbok for vårt kjennskap til forbindelsen mellom Norge og Spania via Kristinas ekteskap.

Sturla Tordsson ble født i 1214 og bodde mesteparten av sitt liv på Island. Han var nevø av Snorre Sturlasson og kom til Norge i 1263 hvor han oppnådde å bli en av Magnus Lagabøters nære venner og han arbeidet også som kongens rådgiver. Ved siden av å skrive Håkon Håkonsons saga var han antageligvis med på utarbeidelsen av Islands første lovbok, Jarnsida. Navnet hans er også knyttet til redaksjonen av Landnåmabok og hans hovedverk er «Islendinga saga».

Sturla Tordsson hevder selv at han startet arbeidet med Håkon Håkonsons saga «to vintrer efter kong Håkon for vest over havet»,  det vil si i 1265 og bare to år efter kong Håkons død. Sagaen er ikke noe litterært storverk men den betraktes som den mest pålitelige av alle norrøne kongesagaer.
Sturla Tordsson var som de fleste sagaskrivere en bestillingsforfatter som alltid måtte ha for øye å gjøre oppdragsgiveren til lags og når det gjaldt kong Håkons saga var det kongens sønn som var oppdragsgiveren. Vi finner lite varme og inspirasjon i Sturla Tordssons skildring av Håkon Håkonson og sagaen bærer preg av offisiell historieskrivning hvor forfatterens eventuelle personlige oppfatninger eller vurderinger alltid må vike eller stilles i bakgrunnen. Sturla Tordsson hadde også liten grunn til å nære varme følelser for kong Håkon da denne var medskyldig i drapet på Sturlas onkel, Snorre Sturlasson og Sturla var også motstander av den politikken som kong Håkon hadde ført vis-a-vis Island

Professor Halvdan Koht har sagt at vi alltid må lese de norrøne kongesagaene med kritikk og en smule skepsis da de som nevnt ofte var propaganda for hovedpersonen i sagaen og de negative trekk ble alltid utelatt eller tåkelagt. Sturla Tordssons «Håkon Håkonsons saga» fremstiller kong Håkon som en avbalansert og fornuftig mann med en utpreget rettferdighetssans og det er naturlig å tro at forfatteren har hatt rett i denne skildringen. Kong Håkon maktet på mange måter å utjevne de dyptgående motsetningene som den langvarige borgerkrigen i landet hadde skapt og var den første norske konge som drev det vi idag ville ha kalt en aktiv utenrikspolitikk.

Håkon Håkonson var sønn av kong Håkon Sverreson og Inga av Varteig. Han ble født sommeren 1204 på Folkinsborg i Eidsberg, Borgarsyssel. Det er nettopp Sturla Tordssons saga som er vår eneste kilde til kong Håkons liv og innsats som norsk konge, men for de fleste lesere vil antageligvis striden mellom kongen og Skule jarl være kjent fra norgeshistorien og vi skal ikke her komme nærmere inn på stridighetene mellom baglerne, birkebeinerne og ribbungene da dette faller utenfor rammen av denne studien. Det var nettopp denne problematiske perioden i vår historie som var bakgrunnen for Henrik Ibsens «Kongsemnerne». Striden mellom kong Håkon og Skule førte til at Håkons og Margrete Skuledatters sønn, Håkon den unge, fikk kongsnavn på Øreting 1. april 1240 og ved Håkon Håkonsons kroning i Bergen Olavsdagen 1247, var det Håkon den unge som bar kronen. Han døde bare 25 år gammel i Tønsberg den 30. april eller den 5. mai i 1257 og ble begravet i  Hallvardskirken i Oslo ved siden av Sigurd Jorsalfar. Det eneste sagaen vet å berette om ham er at han var en ypperlig rytter og Sturla Tordsson tillegger ham som tidligere nevnt æren for å ha sendt et gesandtskap til det spanske hoffet i 1255, noe vi senere skal behandle nærmere.

Håkon Håkonsons regjeringstid var bl.a. preget av uoverensstemmelser med  den katolske kirken. I 1234 kom det til en skarp strid mellom kong Håkon og biskop Pål til Hamar om eiendomsretten til Helgøya i Mjøsa og konflikten  ble lagt frem for paven som i en rekke brev bestemt tar parti med biskop  Pål og truer kong Håkon med represalier. Håkon gir ikke efter og i 1237 kommer det til et forlik, hvor kongen får beholde Helgøya mot å gi Hamar bispestol andre eiendommer.  Ett av stridspunktene mellom Håkon og Pål var den borgen kongen hadde latt bygge på Steinsholmen i Mjøsa på en eiendom som Hamar bispestol gjorde krav på. Denne borgen var en i en lang rekke festningsarbeider som vi må anta skyldes kong Håkons personlige initiativ og som innledet en ny periode i landets militærhistorie. Slottsfjellet i Tønsberg fikk sin stenmur under kong Håkon og han anla også Bredestuen. Den første borgen i Oslo, muren rundt Sverresborg ved Nidaros, borgen på Valdinsholmen i Glomma, borgen i Bergen, borgen på Ragnhildsholmen ved Kongshelle og flere kirker og klostre ble konstruert under Håkon Håkonsons regjeringstid.

Kong Håkons viktigste innsats utenrikspolitisk sett var den handelstraktaten som han i 1250 får sluttet med lübeckerne og som bygget på full likestilling. Liibecks handel på Norge var betydelig og kong Håkon innså nødvendigheten av en konsekvent politikk. I 1251 sluttet han også en traktat med Novgorod om fred i de nordlige skattlandene. Sverige og Danmark fikk også føle kraften bak Håkons innsats som monark; flere ganger hadde han leding ute til Gøtaelven og han hevdet skarpt Norges handelsinteresser overfor danskene.

Det var også utenrikspolitikken som var den indirekte årsaken til hans død på Orknøyene. Hebridene, som hørte inn under den norske kronen, ble i 1262 angrepet av skottene, og kong Håkon følte seg forpliktet til selv å lede forsvaret, til tross for at han snart var 60 år gammel. Nordmennene forlot hjemlandet i juli 1263 og efter kraftige slag på Skottlands vestkyst, seilte kongen med en del av flåten nordover til Orknøyene hvor han ble syk tidlig i november måned og han døde der 16. desember. Under hans sykeleie forsøkte de som pleiet ham først å lese Bibelen og latinske bøker for ham, men dette trettet ham og de gikk over til de norrøne sagaene, kongesagaene og Sverressaga. Han ble først begravet i Magnuskirken i Kirkvåg, men året etter ble liket tatt opp og bragt til Norge hvor hans jordiske levninger fikk han hvile i Kristkirken i Bergen.

Sturla Tordsson fremhever i sagaen kong Håkon Håkonsons juridiske kunnskaper og hans innsats for å utvikle og forbedre Norges lovverk. Sturla Tordsson skriver bl.a.: «Kong Håkon lot i mange stykker bøte lov og landsrett i Norge. Han lot det sette i lovboken som nå kalles den nye lov. Han forbød alle manndrap og avhugning av hender eller føtter innenlands. Ingen skulle få lov å være i landet som tok en annen manns ektehustru. Han forbød også alle ættedrap, slik at ingen skulle unngjelde for en annens gjerninger uten med de bøter som loven sa».  Det er derfor naturlig at Håkons sønn fikk tilnavnet Lagabøter og sto bak den første norske landsloven.

Hva skjedde i Spania på Håkon Håkonsons tid?  Spania var oppdelt i  kristne/katolske kongedømmer. Det største var Castilla og Leon, derefter fulgte Cataluna og Aragon og det minste av de tre var Navarra. I Syd-Spania hadde fremdeles araberne herredømmet, og de katolske områdene lå stadig i krig for å gjenerobre den delen av Spania som idag hører inn under landsdelen Andalucia. Araberne hadde begynt okkupasjonen av Spania i 711 og i løpet av noen få år hadde de erobret så og si hele landet. Spanjolene tok straks fatt på gjenerobringen som varte i over 700 år.


Den innenrikspolitiske distribusjonen i Spania på midten av 1200-tallet, - de tre kongedømmene Castilla og Leon, Aragon (derunder Cataluna) og Navarra samt de ikke gjenerobrede arabiske besittelser i Syd-Spania. Kart: Gabriel Villalba. 

Kristinas fremtidige svoger, Alfonso X av Castilla og Leon, blir betraktet som en av spansk middelalders mest betydelige monarker. Vi vet lite om hans ungdom. Han ble antageligvis født i Toledo eller i nærheten av Toledo den 23. november 1221. Hans far var kong Fernando III, konge av Castilla fra året 1217 og hans mor var Beatriz av Schwaben,  et tysk hertugdømme. Fernando III blir ofte sammenlignet med sin fetter, den franske kongen Ludvig IX da begge ble kanonisert av den katolske kirken og Fernando karakteriseres som inkarnasjonen av alle kristelige dyder. Alfonsos mor, Beatriz, døde meget ung og historien har lite å fortelle om henne. Efter hennes død i 1234 giftet Fernando seg med Jean de Ponthieu, en niese av franskekongen. Alfonso X's besteforeldre var Alfonso IX av Leon og Berenguela - datter av Alfonso VIII av Castilla og en engelsk prinsesse. Da Alfonso IX døde i 1230, ble Castilla og Leon slått sammen til ett kongedømme.

Alfonso X vokste opp i nærheten av Burgos og hans tidligste utdannelse tok moren Beatriz seg av. Faren Fernando lot ham delta i beleiringen av Sevilla som i 1248 ble tatt tilbake fra araberne. Innenrikspolitiske problemer var årsaken til at Alfonso i 1244 inngikk ekteskap med Violante, datter av kong Jaime I (Jakob I) (1208-1276) av Aragon, for å unngå videre konflikter mellom kongedømmene Castilla og Aragon. Ekteskapet var barnrikt, men Alfonso mottok sine arvinger med liten glede og i hans siste leveår er det meget som tyder på at ekteparet hadde flere personlige problemer. Efter få års ekteskap ble ekteparets første barn, datteren Berenguela født i 1253. Hun ble efterfulgt av nok en datter, Beatriz, før den første sønnen kom til verden i Valladolid 22. oktober 1255 og fikk navnet Fernando. Alfonso og Violante fikk senere ytterligere fem barn, fire gutter og en pike.

Alfonso X's viktigste innsats som monark var ikke på det politiske plan, men på det kulturelle og juridiske området. Allerede hans far, Fernando III, innså nødvendigheten av å få en felles lovgivning for hele Spania, men de stadige krigshandlingene overfor araberne, forsinket arbeidet. Mens Fernando levet fikk han bare gjort ferdig det juridiske verket «Septenario» og man antar at Alfonso deltok aktivt i utarbeidelsen av boken. I 1255 står så Alfonso frem som selvstendig lovgiver i og med utgivelsen av lovsamlingen «Especulo» hvor Alfonso i forordet sier at navnet henspiller på at boken er «alle lovers speil». «Especulo» er oppdelt i fire bind og sammen med «Septenario» går det klart frem at de er forarbeidene til det som ble Alfonsos juridiske storverk - «Las Siete Partidas», ett av de viktigste juridiske verker fra middelalderen. Alfonso startet arbeidet med «Las Siete Partidas» i 1256 og det ble avsluttet i 1263. Det er skrevet flere avhandlinger om Alfonsos personlige innsats i forbindelse med nedskrivningen av lovsamlingen, men det er utvilsomt hans personlige initiativ som var årsaken til at de forskjellige skriftene ble påbegynt og det var han som bestemte hva som skulle behandles i verket. Efter at nedskrivningen var ferdig, ble bøkene gjennomsett og korrigert av ham. Lovsamlingens annen del, Partida II, ble ferdig i 1257 og det er sannsynlig at Alfonso har hatt en spesiell forkjærlighet nettopp for denne delen av verket da den omhandler kongens autoritet og rettigheter, og inneholder også en filosofisk utredning om kongemakten og selve statsbegrepet. Ved siden av sin juridiske betydning, har verket «Las Siete Partidas» vært med på å forme utviklingen av det spanske rikssproget, «el castellano», da Alfonso var meget interessert i å innføre en felles ortografi og syntaks.

 

Prinsesse Kristinas svoger, kong Alfons X av Castilla og Leon
Prinsesse Kristinas svoger, kong Alfons X av Castilla og Leon, slik vi finner ham fremstilt ved hovedoppgangen til Nasjonalbiblioteket i Madrid. (Foto: Einar Jenssen)

På det kulturelle området er det 420 lovsanger til jomfru Maria som er Alfonsos storverk, «Cantigas de Santa Maria» og disse lovsangene er både en litterær, musikalsk og kunsthistorisk skatt. Dette er det første store poetiske verk i spansk litteratur og på grunn av sine lyriske og musikalsk, aktiviteter, ble Alfonso ofte kalt «Trubaduren». Lovsangene ble skrevet på «gallego», sproget i landsdelen Galicia hvor Alfonso levde i lengre periode i sin ungdom, og som poet har han funnet dette sproget mere uttrykksfullt. Manuskriptet er rikt illustrert med praktfulle miniatyrmalerier og oppbevares idag i El Escorial-klosterets bibliotek, hvor vi også finner fem håndskrifter av «Partida II».*

Som historiker har Alfonso efterlatt seg «General a Gran Estoria», påtenkt som en verdenshistorie og basert på Bibelen og greske, romerske og arabiske kilder. Boken er mere en teologisk utredning enn reell historie og følger utviklingen frem til Kristi fødsel. Hans «Estoria de Espanna» betraktes som Spanias første nasjonale historie og føres frem til Fernando III's død i Sevilla 30. eller 31. mai 1252. Under hele sin regjeringstid nedtegnet Alfonso historiske begivenheter, og disse notatene overlot han til sin sønn og efterfølger, Sancho IV (1257-1295). Sancho fulgte opp sin fars historiske innsats og utgav «Primera Cronica General».

Alfonso X blir ofte kalt spansk vitenskaps grunnlegger. Ved siden av juridiske, poetiske og historiske verker sto han også bak astronomiske og astrologiske studier og de såkalte alfonsiske planetariske tabeller ble brukt under hele middelalderen og renessansen. Kopernikus støttet seg til de astronomiske studiene som Alfonso X hadde ansvaret for og observasjonene som hadde blitt foretatt i Toledo og i Burgos. Videre er kong Alfonsos navn knyttet til en bok om sjakkspill, oversatt fra arabisk og en studie om storviltjakt.  Alfonsos kulturelle og videnskapelige innsats kan vanskelig overvurderes, mens hans virke som monark har blitt meget kritisert, helt fra hans egen tid. Alfonso X var ingen praktisk politiker,  hans personlighet preges av en dypfølt religiøsitet og hans utpregede kunstneriske legning kunne vanskelig  kombineres med et realpolitisk talent. Han var mer dikter enn konge, og Juan de Mariana beskrev kong Alfonso på følgende måte: «Mens han betraktet  himmelen og observerte himmellegemene, glemte han jorden». Alfonsos svakeste sider var en sykelig forfengelighet og en utrolig optimisme. Flere ganger fikk han også lide for å ha stolt på personer som senere sviktet ham. Undersåttene anklaget ham også for å være mere tysk enn castellansk og så med liten glede på de voldsomme utgiftene som kongen tillot seg for å gjennomføre sine kulturelle og videnskapelige arbeider; de stadige krigstoktene for å drive araberne tilbake fra Syd-Spania gjorde også dype innhugg i rikets økonomi. Alfonsos politiske virksomhet var i mange år utelukkende basert på å bli kronet til tysk-romersk keiser og dette gjorde ham heller ikke mere populær innenlands. Det er nettopp i forbindelse med den politiske kampen som ble ført for å oppnå den tysk-romerske keiserkronen, vi må se alliansen mellom prinsesse Kristina og Alfonsos bror, Don Felipe.

Det vil her vanskelig kunne beskrives utførlig hva som førte til opprettelsen av det såkalte tysk-romerske keiserdømmet på 800-tallet, men alle spesielt interesserte vil finne det tysk-romerske riket behandlet i enhver verdenshistorie. Det tysk-romerske keiserriket var en institusjon som på høyden av  sin makt strakte seg fra Nordsjøen til Jerusalem og var det europeiske nervesentrum i middelalderen. Fra året 1138 og frem til 1254 var alle de tysk- romerske keisere medlemmer av huset Schwaben - som tilhørte Hohenstaufenfamilien og tyske historikere regner nettopp denne perioden for den mest betydningsfulle i tysk middelalder.  I året 1254 begynte den epoken i europeisk historie som senere har blitt kalt  «Det store interregnum», dette kalles tiden fra dette året og frem til 1273 da det tysk-romerske riket var uten et regjerende overhode.  I 1254 døde den tyske kongen Konrad IV (25/4 1228-21/5 1254) som i Wien i februar måned 1237 var blitt utropt til tysk-romersk keiser. Konrad IV var sønn av det tysk-romerske keiserrikets betydeligste statsmann, Fredrik II (1196-1250)  og det var nettopp under ham at riket oppnådde sin største territoriale utstrekning. Konrad IV efterlot seg en mindreårig sønn og en sønn født utenfor ekteskap og ingen av disse var mulige kandidater til den tysk-romerske keisertronen. Konrad's tidlige død var starten til en langvarig politisk kamp for å oppnå keisertittelen og de to sterkeste kandidatene var den engelske kongen Henrik III's bror Richard av Cornwall og Alfonso X., konge av Castilla og Leon. 

Det har ofte blitt hevdet fra norsk hold at Kristinas ekteskap med Don Felipe var et ledd i Håkon Håkonsons bestrebelser for å styrke sitt mulige personlige kandidatur til den tysk-romerske keisertronen. Det eneste grunnlag vi har i dag for å anta at norskekongen var påtenkt som kandidat, er den engelske benediktinermunken Mattheus av Paris (ca. 1199-1259) som i sin «Cronica Mayor» skriver at paven hadde utsett Håkon Håkonson til den høyeste stilling i imperiet,  en påstand som vi må ha lov til å betvile da det ikke er bevart noe annet materiale som bestyrker teorien om at paven var personlig engasjert i å få norskekongen valgt til tysk-romersk keiser. Paven visste dessuten at den norske monarken aldri ville ha oppnådd de tyske valg-fyrstenes støtte; dertil var det altfor mange kandidater som sto sterkere og som via sine slektsbånd eller via sin politiske tilknytning til Tyskland ville bidra til å ta vare på tyske innenriks- og utenrikspolitiske interesser.

Richard, jarl av Cornwall (6/1 1209-2/4 1272) og bror av Håkon Håkonsons gode venn Henrik III (I207-1272) var en av Europas rikeste fyrster men hadde lite håp om å bestige den engelske tronen hvis ikke hans bror falt fra, og han satte sine venner og allierte i gang for å oppnå støtte i sin kamp for den tysk-romerske keiserkronen da Konrad IV døde i 1254. Han var også i slekt med Hohenstaufen-familien og den engelske kronen sto på god fot med paven. Hans kandidatur ble også støttet av hollenderne. - Alfonso X på sin side mente seg slektsmessig berettiget til den tysk-romerske tronen all den stund han var sønn av Beatrix av Schwaben og hans kandidatur ble støttet fra italiensk side.

1.november 1254, fem måneder efter Konrad IV's død, ble det inngått et ekteskap i Burgos mellom den engelske kronprinsen, senere kong Edward I og kong Alfonsos stesøster Leonor, en allianse mellom de to kongehusene som hadde sin bakgrunn i striden om enkelte franske landområder. Alfonso X la stor vekt på denne direkte forbindelsen med den engelske kongen, selvom den kort tid senere viste seg uten enhver praktisk betydning. Kong Alfonsos bestrebelser for å oppnå keisertittelen møtte sterk motstand innenlands, også i geistlige kretser og da Alfonso ikke hadde den samme økonomiske bakgrunn som den engelske kandidaten, så han seg nødsaget til å søke støtte utenlands.

Det første dokumentet som er bevart og som direkte omhandler forberedelsene til ekteskapet mellom Kristina og Don Felipe, er et brev som Henrik III sendte fra hoffet i Westminster til sine fogder i havnebyen Lynn den 14. september 1256. Brevet finnes gjengitt i Diplomatarium Norvegicum XIX, 267. Den engelske kongen ber her sine fogder om å utstyre et godt og passende skip for Sira Ferrant eller Ferrando da denne skal reise til Norge for å besøke norskekongen.

Kong Henrik III og Håkon Håkonson førte en utstrakt korrespondanse og i et brev datert 14. mai 1259 omtaler den engelske kongen sin norske kollega som «amico suo speciali» - sin særlige eller spesielle venn og forbindelsene mellom hoffet i Westminster og Tønsberg var flittige. Det er derfor bemerkelsesverdig at Henrik III i brevet av 14/9 1256 ikke nevner noe om at den spanske kongens utsending, Sira Ferrant, skulle befinne seg bokstavelig talt i samme båt som de returnerende norske sendemenn, - vi husker Sturla Tordssons påstand om at Håkon den unge i 1255 sendte en delegasjon til det spanske hoffet og Sturla Tordsson gir videre inntrykk av at disse kom tilbake fulgt av Alfonso X's diplomater. Det må være tillatt å hevde at Sturla Tordsson her har tatt munnen for full,  alt tyder på at kontakten med norskekongen var et initiativ fra Alfonso X's side, noe som ytterligere bestyrker denne teorien er at de påståtte norske sendemenns besøk ved spanskekongens hoff overhodet ikke blir nevnt i Alfonsos krøniker. Det er  utenkelig at en delegasjon fra et så fjernt land som Norge ikke ville ha blitt uttrykkelig presisert i de historiske notater som spanskekongen lot nedtegne, - hans forfengelighet ville ikke ha utelatt et så viktig poeng.  Sturla Tordsson har utvilsomt funnet det gunstig å gi inntrykk av at ekteskapet kom i stand efter norskekongens ønske, men dersom Håkon Håkonson med dette hadde ment å styrke sin posisjon ved valget på tysk-romersk keiser, ville dette ha ødelagt hans forhold til den engelske tronen all den stund Henrik III's bror aktivt gikk inn for kandidaturet.

De spanske utsendingene ankom sannsynligvis til Tønsberg i begynnelsen av oktober måned 1256. Dersom kong Håkon hadde vært meget interessert i å stå på god fot med spanskekongen, er det også lite sannsynlig at han efter å ha tatt imot dem lot de sitte i Tønsberg vinteren over mens hans selv dro nord i landet og ikke kom tilbake før i slutten av mai eller begynnelsen av juni måned 1257. Dette er ikke nettopp noe som tyder på hverken overveldende interesse for det spanske besøket eller utpreget gjestfrihet, - hvis han selv var initiativtageren hadde det vært naturlig å behandle de sydlandske besøkende på en noe høfligere måte.

Lederen for den spanske delegasjonen, Sira Ferrant, var kong Alfonsos notar. Han fikk omsider fremlagt hensikten med besøket for norskekongen; Alfonso X ba om prinsesse Kristinas hand som hustru for en av sine brødre og kong Håkon gav sin tillatelse efter å ha rådført seg med erkebiskopen og rikets viseste menn. Kong Håkon forlangte og satte som en betingelse at hans datter selv skulle få velge den av spanskekongens brødre som mest behaget henne.

Denne detaljen viser mer enn noe annet hvor menneskelig Håkon Håkonson må ha vært. Det var uhørt på midten av 1200-tallet at en kvinnes vilje hadde noen innflytelse på et fremtidig ekteskap og ennå mindre når det gjaldt en allianse mellom to kongehus. Det er heller ikke mulig at Sturla Tordsson på dette punkt har latt sin fantasi få fritt spillerom da dette kunne ha resultert i at hans skildring av sagaens hovedperson ble oppfattet i negativ retning.

Håkon Håkonson hadde kort tid før ektepakten ble inngått, mistet sin sønn, Håkon den unge, som døde av sotten 5. mai 1257, og dette kan ha gjort sitt til at han ville gjøre sin datters skjebne i et fremmed land så mild som mulig ved å la henne i alle fall få en valgmulighet, men Kristina har ikke kunnet motsette seg sin fars vilje. 

Det vil sannsynligvis være kjent for de aller fleste av leserne den skildringen som Sturla Tordsson gir videre i «Håkon Håkonsons saga» av Kristinas reise fra Tønsberg og sydover til Spania, så vi skal bare kort referere den og behandle noen punkter som kan ha spesiell interesse.

Det ble bygget et spesielt skip for anledningen. Sagaen vet å fortelle at Sira Ferrant anmodet kong Håkon om at det ble konstruert en egen lugar for ham, da han ikke var sjøsterk - igjen en menneskelig detalj.

Prinsesse Kristina forlot Tønsberg sensommeren 1257. Lederen for følget var biskop Peder til Hamar, og Kristinas private hoff besto av mer enn ett hundrede personer. Skipet dro først over Nordsjøen og gjorde landgang i Yarmouth i England,  derefter dro de over Kanalen og gikk i land i Normandie. Reisen fortsatte så gjennom hele Frankrike til hest og de krysset den spanske grensen i Cataluna. I Gerona ble Kristina tatt imot av byens hertug, og i Barcelona var det Alfonso X's svigerfar, Jaime I som kom henne i møte og førte henne inn i kongedømmet Cataluna og Aragons hovedstad. Den 23. desember 1257 nådde følget omsider frem til kongedømmet Castilla og i Soria ble hun tatt imot av en av Alfonsos stebrødre, Luis. Julaften kom Kristina frem til Burgos og det norske følget ble innlosjert i klosteret Las Huelgas, et kloster som kan besøkes idag og som står uforandret siden Kristina var tilstede ved julenattsmessen for over 700 år siden.


Skjematisk fremstilling av Kristinas reise fra Norge til Spania. 
Kart: Gabriel Villalba

Castilla og Leons hovedstad var byen Valladolid, og her ble Kristina mottatt av kongeparet Alfonso og Violante den 3. januar 1258. Mottagelsen var staselig med representanter for adelen, geistligheten og de andre spanske kongedømmene. Ifølge kong Alfonsos egne notater, presenterte han så omsider sine brødre for Kristina den 5. februar 1258. Sturla Tordsson gir en detaljert skildring av presentasjonen og Kristinas valg var Don Felipe, 27 år gammel, tre år eldre enn Kristina. 

Felipe ble av sin bror Alfonso beskrevet som en dyktig jeger og ridder, glad og munter, gavmild og vennlig og en god kamerat. Hans største glede var å kjempe med bjørn og villsvin og han var lite egnet for et geistlig embede, noe han var blitt utdannet til helt fra sin barndom. Felipe ble tildelt flere geistlige titler, men han kom aldri så langt at han formelt avla presteløftet. Han var bl.a. utnevnt som abbed til stiftskirken i Covarrubias og allerede som tolvåring var han kannik i Toledo. Fernando III, hans far, hadde også utpekt ham til erkebiskop til Sevilla allerede før byen ble gjenerobret fra araberne.

Det er lite kjent her hjemme at Kristinas ektemann da han var 17 år gammel, i 1248, ble fulgt til Paris av Sira Ferrant for å studere teologi under Albertus Magnus (1193-1280), dominikaneren som betraktes som en av den moderne teologis grunnleggere og som ledet det teologiske fakultetet ved universitetet i Paris fra 1245. Et interessant faktum er at nettopp lederen for Kristinas følge, biskop Peder til Hamar, også var en av Albertus Magnus' teologiske studenter på samme tid. Biskop Peder ble konfirmert som biskop  av pave Innocens IV (1243-54) 11. mars 1253 og kom til Tønsberg i juni måned samme år. Peder døde i januar/februar 1260 og hans gravsten oppbevares på Hedmarksmuseet i Hamar.  Det er sannsynlig at Don Felipe, Sira Ferrant og biskop Peder har kjent hverandre under studietiden i Paris,  muligens kan deres bekjentskap ha vært en av grunnene til at Alfonso X valgte Håkon Håkonson som en fremtidig alliert i og med ekteskapet mellom Kristina og Don Felipe. Biskop Peder kan på sin side ha gitt kong Håkon  opplysninger om det spanske hoffet og har vært den naturlige lederen for reisen fra Norge til Spania i og med hans mulige vennskap med Sira Ferrant fra oppholdet i Paris. 


De eneste restene vi kan se i dag av kirken hvor Kristina og Don Felipes bryllup fant sted 31. mars 1258 finnes på dette fotografiet. Santa Maria la Mayor som kirken het, ligger bak den nåværende katedralen i Valladolid. På veggen i bakgrunnen finner vi to av de romanske vinduene, og søylegangen i forgrunnen har også tilhørt det som på 1200-tallet var kongedømmet Castillas viktigste kirke. (Foto: Einar Jenssen)

31. mars 1258 ble så ekteskapet inngått og bryllupet fant sted i stiftskirken Santa Maria la Mayor i Valladolid, en kirke som ble påbegynt på 1000-tallet, og som besøkende idag vil finne noen få rester av bak katedralen, bl.a. en del av takhvelvingen og noen av vinduene. Katedralen i Valladolid ble senere bygget på det stedet der stiftskirken hadde stått.

I og med bryllupet forsvinner så Kristina ut av historien inntil P. A. Munch (15/12 1810-25/5 1863) ryster støvet av henne under utarbeidelsen av «Det norske folks historie» (1852-63). Vi vet at brudeparet flyttet inn i palasset Vib'arragel i Sevilla, og de aller fleste av Kristinas ledsagere reiste tilbake til Norge, blant disse biskop Peder til Hamar. Sturla Tordsson forteller i sagaen om en rekke gaver som Kristina skal ha overrakt og mottatt under reisen men ingen av disse har det vært mulig å oppspore. Det påstås også at Kristina ba sin ektemann om å bygge en kirke til ære for Hellig Olav og at Felipe gjorde alt Kristina ba ham om, men denne kirken ble sannsynligvis aldri en realitet. Videre påstår Sturla Tordsson at kong Jaime I ba sin svigersønn Alfonso om Kristinas hånd; her må igjen sagaskriveren ha tatt munnen for full da det er utenkelig at kong Jaime ville risikere uoverensstemmelser med Alfonso da denne hadde besørget at den norske prinsessen var kommet til hans hoff som fremtidig hustru for en av sine brødre.

En dag i året 1262 - nøyaktig hvilken dag har histories glemt å fortelle oss - dør prinsesse Kristina i Sevilla, barnløs og bare 28 år gammel. Vi har ingen overleveringer som forteller oss noe konkret om hennes fireårige ekteskap, men hun tilbragte sikkert mesteparten av tiden innenfor palassets murer og forlot bare dette når hun skulle delta i en eller annen offentlig tilstelning eller når hun gikk til messe. Ifølge noen av de eldste spanske historikere fortelles det at hun ofte deltok i gudstjenestene i en kirke som lå like i nærheten av palasset Vib’arragel og som var tilegnet San Lorenzo. – Ett av palassets tårn er i dag det eneste som er bevart og er inkorporert i Sevilla’s arkeologiske museum.

Slik finner vi Kristinas ektemann fremstilt på hans sarkofag i Villalcazar de Sirga. Don Felipe er skåret ut i helfigur og dekker sarkofagens lokk. Muligens har den anonyme kunstneren hatt anledning til å arbeide ut fra Don Felipe's lik, slik at vi kan danne oss et bilde av hans utseende. (Foto: Einar Jenssen)


Slik står Kristina-sarkofagen plassert i korsgangen i stiftkirken i Covarrubias. Vi legger merke til minneplaten over sarkofagen og den nå legendariske skipsklokken til høyre som giftelystne unge piker slår på for hurtig å finne seg en ektemann. (Foto: Einar Jenssen)

Var hun lykkelig? Hvem vet om hun ikke kan ha vært det,  hun syntes kanskje det var en opplevelse å få se en del av verden og komme vekk fra det noe innestengte miljøet på Slottsfjellet. Reiselystne har vi nordmenn alltid vært og Sturla Tordsson vet å fortelle at Kristina  under den fem måneder lange turen som må ha vært uhyre slitsom, alltid var glad og munter og aldri klaget. Det har vært sagt at hun var ulykkelig i Spania fordi hun kom dit i den tro at hun skulle bli spansk dronning,  en fullstendig ukorrekt påstand. Vi kan derimot heller ikke hevde at ekteskapet mellom de to har vært en dans på roser, men ektemakene var i alle fall nogenlunde jevnaldrende og Kristina fikk som tidligere nevnt velge mellom tre mulig fremtidige ektemenn. Don Felipe giftet seg igjen efter Kristinas tidlige død med dona Leonor Ruiz de Castro. Det kom til alvorlige konflikter mellom ham og broren, kong Alfonso og Don Felipe døde 45 eller 46 år gammel; hans annet ekteskap var også barnløst.** 

Don Felipe ligger gravlagt i en usedvanlig vakkert utskåret sarkofag i kirken i Villalcazar de Sirga (i provinsen Palencia). Han bestemte at hans første hustru, prinsesse Kristina, skulle gravlegges i landsbyen Covarrubias i Burgos-provinsen, hvor han hadde vært utnevnt til abbed til stiftskirken fra 1248 og inntil han måtte gi avkall på alle geistlige titler ved inngåelsen av ekteskapet med den norske prinsessen i 1258.  Covarrubias og Sevilla ligger ca. 800 kilometer fra hverandre og dette burde man kunne ta som et bevis på at Don Felipe respekterte sin første hustru,  Kristina ble stedt til hvile i en liten landsby som har spilt en meget viktig rolle i spansk historie,  Covarrubias betraktes bl.a.som Castilla's vugge.***

Noter

* Det kan opplyses at den nyeste utgaven av Alfonso X's lovsanger, den såkalte Mettman-utgaven, inneholder 427 og ikke 420 som tradisjonelt antatt.  I et av de to manuskriptene som oppbevares i biblioteket i El Escorial-klosteret finner vi 1257 illustrasjoner i form av miniatyrer, og det er kun manuskriptet som tilhører Nasjonalbiblioteket i Firenze som ikke har nedtegnet noter.  I tidlig spansk middelalder var «gallego» et meget benyttet sprog blant poeter og trubadurer og ble anvendt før det casteljanske. (Forf. anm.)

**
Enkelte historikere, som f.eks R. P. Don Luciano Serrano i sitt verk «Cartulario del Infantado de i Covarrubias», Silos 1907, hevder at det er en mulighet for at Don Felipes annet ekteskap ikke var barnløst, og at nonnen Beatriz Fernandez i klosteret Las Huelgas var datter av Don Felipe og Leonor. Beatriz Fernandez levde til efter året 1321. Det er ellers ikke mulig å finne henvisninger til andre barn efter Don Felipe og hans siste hustru.  Forf. anm.

*** Transporten av det mumifiserte liket ble foretatt ved hjelp av muldyr og man har brukt 15-20 dager på turen fra Sevilla til Covarrubias. (Forf. anm.).
 
 

Gå til: | Toppen | Forside | Innholdsfortegnelse | < Forrige | Neste >