Gamle Tønsberg : Jarlsberg [ <- forrige ] [ forside/innhold ]

Jarlsberg

av Guthorm Kavli

Grev Gustav Wilhelms residens 1684-1738
Grev Frederik Christian Ottos slott 1738-1811
Grev Johan Caspar Hermans slott 1811 - 1840
Fra Grev Peder til idag 1840 1984
Jarlsbergs park og have
 
 ***

Grev Gustav Wilhelms residens 1684-1738

Feltmarskalk grev Gustav Wilhelm Wedel Jarlsberg 1641-1717. Maleri på Jarlsberg av ukjent kunstner.
 
 
Etter freden til København i 1660 og innførelsen av eneveldet i Danmark- Norge ble det skapt en ny adel av dyktige borgere, som fikk viktige oppdrag. Den gamle hadde vist seg mindre å stole på i kampen mot Sverige under Carl X Gustav. Men selv om flere borgere nå fikk adelspatenter, var det i Norge bare tre ganger at eierne hadde titler i forbindelse med eiendommer. Det var grevskapene Larvik og Jarlsberg i Vestfold, og det var baroniet Rosendal i Sunnhordland.

Mens etterkommere etter de adelige eiere av Larvik og Rosendal forlengst har sluttet å ha noe med disse eiendommer å gjøre, sitter etterkommerne etter den første greve til Jarlsberg fremdeles på eiendommen, nå i tolvte generasjon. Det er hovedgården på denne Vestfoldeiendommen som her skal beskrives.

Det som senere skulle bli Jarlsberg hovedgård var fra 1536 etter Tunsbergs brann, lensherreresidens, og det var den helt til 1671 da den ble residens for den første greve til Jarlsberg, Griffenfeld. Eiendommen var i hans eie  helt til hans fall i 1676, da kong Christian V lot den gå over til sin halvbror Ulrik Frederik Gyldenløve, som gir eiendommen dens nåværende navn.
 
En besiktigelsesforretning fra 1671 gir oss et begrep om gårdsanlegget. Det var plassert rett syd for Sem middelalderkirke, omkring to rektangulære tun, aksefast på kirken. Det øverst tun var omgitt av toetasjers trebygninger som var bolighusene. Det nederste tun forbundet ved hjelp av en huslengde med en gjennomkjørsel i bygningens første etasje, inneholdt gårdens driftsbygninger. Arkitektonisk sett må det ha vært et stramt anlegg som peker hen på europeisk renessansearkitektur med dens ønske om symmetri.

Denne bebyggelse forsvant totalt under en brann i april 1682. Litt senere i september 1683, solgte Gyldenløve Jarlsberg med tilhørende jordeiendommer til en offiser av nordtysk avstamning, feldtmarskalk baron Gustav Wilhelm von Wedel, og han får løfte av kongen at jordeiendommen skal bli grevskap med ham selv som lensgreve, noe han blir den 4. januar året etter.

Wedel var født i 1641. Han hadde i sin tidlige karriere som offiser utmerket seg i krigen mot tyrkerne. Oberst ble han alt i 1665, 24 år gammel, i den krigerske fyrstebiskop av Münster von Galens tjeneste. Etter krigen mot Frankrike ble han generalløytnant. Meget mot biskopens ønske trådte han i kong Christian V's tjeneste med 11000 mann. Han deltok i det Pommerske felttog og senere i Gyldenløve-feiden. I 1681 var han blitt kommanderende general i Norge, og den store festningsutbygging her i 1680 årene faller under ham.

Det var gjennom sitt giftemål i 1665 med Maria von Ehrentreiter (bildet - maleri på Jarlsberg av ukjent kunstner) (f. 1633) datter av tysk riksfriherre av Ehrentreiter til Evenburg , at han hadde  fått sin barontittel. Hans far hadde vært en av Gustav Il Adolfs betrodde offiserer.
 
Wedel kjøpte eiendommen for 77 000 rdl av Gyldenløve som skyldte ham  40 800 rdl. Det anlegg Wedel kom til å reise danner fortsatt kjernen i den bygning som står på Jarlsberg den dag i dag, men den har undergått mange og vidløftige forandringer.

Det må være i begynnelsen av 1684 at Wedel begynte å bygge sin residens. Som arkitekt og byggmester engasjerte han Hans Martin Heintz, en tysker døpt i Basel i 1656 og som hadde arbeidet i Norge sammen med Wedel i forbindelse med de festninger som Wedel i egenskap av kommanderende general hadde ansvaret for å få bygd.

 
Murmester Hans Martin Heintz' tegning til fengsel på Jarlsberg 1700 i mur og til enklere fangehus, i tre med firedelt plan.
 

Mens bøndene i de omliggende distrikter kjørte stein til bygget, innen januar 1684 var det kjørt frem 5000 lass, var soldater opptatt med byggearbeidene. De som var bygningskyndige kunne bli knyttet til byggearbeiddene mot å få tjenesten forkortet. Det foreslåes av amtsforvalteren at vedjakter som bringer brenneved fra Tønsberg til Christiania, i retur kan transportere steinkalk for bygget. Arbeidet skrider jevnt frem, opplyser Jarlsbergs arkiver. Den tidligere eier Gyldenløve inspiserer det i 1689 og uttaler at det blir et bra anlegg, men først i 1701 var det så noenlunde ferdig. Det første kongebesøk med Frederik IV finner sted i 1704. Hvilket anlegg var  det så greven omsider hadde fått? En tegning fra 1699 gir oss det første  konkrete holdepunkt. Det er et enetasjes rektangulært lukket  anlegg, fire hjørnepaviljonger forbundet med bygningslengder og med inngangsport i hver av de fire lengdene. Av utseende var det vel en blanding av en norsk festning og en fransk renessanseresidens. Både paviljongene med valmtak og takene på bygningslengdene hadde hollandske blå glasserte teglstenspanner. Veggtykkelsene i paviljongene var 70 cm, i bygningslengdene 57 cm, og bjelkelag og takkonstruksjoner var av grovt tømmer. Mens veggene var av gråstein var vindu- og dør-åpningene for at de skulle bli presise, tilpasset ved hjelp av teglsten. Fasadene hadde ujevn puss. Antakelig var den kastet på med murskje og brett-skurt.

 
I det indre var veggene enten glattpussete, panelte eller de fornemste trukket utenpå panelet med strie og stoff, enkelte også med voksduk. Noen rom hadde himlinger trukket med sammensydd lerret. At vevete tapisserier senere dekket noen vegger forteller Jarlsbergs arkiver. Grevens bolig ble bare sporadisk benyttet. Mest bodde han i Christiania når han var i Norge. Residensen markerte vel mer grevens status. Han bebodde den sydvestre paviljong hvis plan var delt i fire ved kryssende vegger, den gang tradisjonell planløsning. Forvalteren holdt til i den syd østre paviljong som hadde en lignende plan.

Bildetekst: Gårdsforvalter Heinrich Bulls situasjonsplan av Jarlsberg sendt grev Gustav Wilhelm 1699. Utsnitt.

Rommenes størrelse i paviljongene kunne variere mellom 34 og 45 m2, mens en stor sal mellom de to paviljonger kunne være på vel 100 m2. Den totale størrelse på anlegget var 54 x 71 m. En besiktigelse i 1726 forteller at det mot syd i den vestre paviljongs vestre del lå to soverom for greveparet, og bak disse mot øst spisesal og grevinnens forgemakk. Fra dette gikk veien mot øst via et forgemakk for spisesalen inn i den store salen. Tilstøtende rom i vestre sidefløy mot nord var regnet fra øst grevens kabinett, antakelig inn mot tunet, og med inngang derfra. Gangen på vestre side ledet ut mot stallen. Kjøkkenet for grevens hushold var ikke nevnt, men det må også ha ligget i vestre fløy. Tilsvarende leilighet for forvalter lå altså i forbindelse med østre paviljong. Alt i alt var det ca. 40 rom i residensen.
 

Langgangen i østfløyen fra tidlig 1700-tall med gulv av teglstein lagt i fiskebeinmønster
 
I tiden mellom 1726 og 1738 foregikk betydelige forbedringer. De bestod i diverse mur- og snekkerarbeidet og noen av «gemackernes betrekning». Brolegging av gårdsplassen ble også foretatt, etter oppfylling med sand.
 
I denne periode var det atter kongebesøk. Det fant sted i 1733, den 3. juni, da kong Christian VI, hans dronning Sophia Magdalena og hans svigermor, markgrevinnen av Kulmbach-Baiereuth, besøkte Jarlsberg. Enda det  var midtsommer, måtte man fyre i alle gemakker «wegen kaltes temporament». Verten, grev Frederik Anton, Gustav Wilhelms sønnesønn, som satt som greve fra 1717 til sin død i 1738, oppholdt seg i utlandet ved denne begivenhet. Han ble allikevel forfremmet fra oberstløytnant til å få generalmajors «karakter», og fikk i gave en vakker kårde som ennå finnes på Jarlsberg. Ved hans død ble det foretatt en inngående registrering av alt innbo på Jarlsberg.
 
Den utfylte opplysningene fra 1726 og fortalte nøyaktig hva 38 av rommene ble benyttet til. Her er bl.a. nevnt kongens og dronningens sovekammer, Birkerettsal, bibliotek, en stor sal, stall med 12 spilltau, vognremisse, fruktkammer og værelse for fremmede lakeier foruten vanlige rom for herskap og tjenere. Til tross for de nevnte forbedringsarbeider synes ikke gjennomgripende forandringer å ha funnet sted under I grev Frederik Anton, som forøvrig meget av tiden bodde på Konnerud på gården Eikholdt. Han var opptatt med grubedrift, en tvilsom grevelig rettighet. Det skulle være både sølv og kobber i den blyholdige malm, men dessverre ikke nok. Medeierne i gruben hadde han kjøpt ut i 1736.
***
 Til toppen

Grev Frederik Christian Ottos slott 1738-1811

  
 

Grev Fredrik Christian Otto 1718-1776 og grevinne Sophie Rigborg Amalia født Huitfeldt 1723-1776. Usignerte portretter på Jarlsberg.

 
 

Det var under den første greves oldebarn, grev Frederik Christian Otto at de første gjennomgripende forandringer skulle skje med Jarlsberg. Han bygger residensen totalt om, og dette foregår i to etapper, i 1740-årene og i 1760-årene. Det merkelige er at de store ombygningsarbeider finner sted samtidig med at stor industriell virksomhet med grubedrift på Konnerud også krever megen kapital. Resultatet er at deler av Jarlsbergs eiendommer pantsettes og gårder selges. Han rike hustru Sofie Rigborg Amalie, født Huitfeldt må også ha gitt ham midler til forbruk.

 
Jarlsbergs arkiver forteller om en kontrakt med snekker Eskild Preben von Andt eller Fonant. Den inngåes i oktober 1745. Han forplikter seg til i første tilstundende vinter å «gjøre» panelverk og gerikter uti den lengde som siste sommer er oppsatt og i alle de værelser og små hammere som måtte finnes nedenunder samme. Videre skal han fra nytt av legge og tilrettelegge alle gulvene som skal til i de nevnte underværelser. Likeledes skal han lage en vakker trapp som skal gå fra et av de små hammere ved salen opp til tårnet. Alt gjøres mot den betaling som er lovet. Han skal ha 300 dlr når arbeidene er utført.
 Jarlsbergs sannsynlige plan 1738. Rekonstruksjonen basert på en inventarfortegnelse ved grev Fredrik Antons død i 1738. Den omtrentelige fordeling av rom er laget med forbehold.
 

Omsatt i moderne vendinger er det hele ombyggingen som her kort beskrives. Man må gå ut fra at den tross alt var temmelig nøktern den festningslignende residens som stod ferdig ved kong Christian VI's besøk i 1733. En Stålsatt plantegning som fantes på Jarlsberg før senere ombygninger tok til i 1812 gir oss sammen med kontrakten nøkkelen til hva som skjer. Den radikale forandring består i at det bygges en overetasje med en midtsal, og denne overetasjes vegger blir i flukt med paviljongene vegger mot syd og nord. Det rimelige hadde kanskje vært at den gamle 1. etasje også var blitt utvidet i bredden. Muligens for å spare gjorde man ikke det. Dessuten var man vant til svalganger i Norge. Dermed kommer den nye bredere overetasje med sitt veggliv mot nord og syd til å hvile på fire pillarer som kommer til å danne støtter i de arkadene som begrenser svalgangen. For å kunne oppta den nye 2. etasjes sal måtte paviljongene gjøres høyere.

Opptil er disse antakelig blitt utstyrt med løkkupler og takryttere,  og man kommer frem til den vakre rokokkoresidens som er gjengitt på J. Rachs prospekt av Tønsberg fra 1747. Tidligere er dette bildet ikke blitt tatt helt alvorlig da kunstneren bare fikk noen få skilling for sitt arbeid og nok har gjort det i stor hast. Jarlsberg må på den tid ha hatt en fint antikurert fasade mot syd, med oppdelingen i de tre tak og med en midtgavl. Byggematerialene utenom tre var denne gang ikke naturstein, men tegl som ble innført fra Nederland over Son, den nordligste isfrie havn i Oslofjorden.

Mens lite av interiørene fra denne utbygging er bevart, står imidlertid ennå de to kaminer bygd i polert marmor fra Kommersøya ved Holmestrand i det som i dag kalles Kolonnesalen. Dette rom var allerede den gang tiltenkt marmorpillarer, da de som inngår kontrakt med greven om leveranse av kaminer også skulle levere 16 marmorpillarer; 11 fot høye.  Disse kom aldri på plass. Om de ikke det gjorde, forteller tradisjonen at det likevel ble et staselig rom, da veggene skal ha vært dekorert med store «landskapstykker» innrammet av grønne fotpaneler og listverk. En som tidlig har kunnet beundre kaminene på Jarlsberg var kong Frederik V som under sin Norgesreise, den siste en dansk-norsk konge foretok, besøkte Jarlsberg den 2. juni 1749.

Man skulle trodd at grev Frederik Christian Otto nå var vel forhøyd med sitt vakre rokokhoslott. Det var imidlertid ikke tilfellet, for alt i slutten av 1750-årene er nye arbeider i gang. De fint antikulerte fasader mot syd forsvinner. Og det som nå fremstår er, må man anta, en nokså uskjønn bygningsblokk i tre etasjer med saltak og med fremskutt midtparti. Et brev fra grevinne Sofie i slutten av august 1760 forteller at man er i ferd med å sette tak på «hufset» når høstdagene nå er for hånden. Men store forsendelser  med teglstein til byggingen ankommer fra Nederland så sent som i 1765, da på en gang med hele 76 100 stein.

Men heller ikke denne gang blir underetasjen utbygd i bredden. Svalene eller arkadene vil bestå helt til 1812. Ved å bygge på en tredje etasje i høyden har man fått en mektig midtsal senere kalt Riddersalen, som altså kommer til å gå over de to øverste etasjer. Denne sal på 195 m2 eksisterer den dag i dag, om enn i noe ombygd form.

Bildetekst: Soveværelse i 3. etasje fra før 1776 med blindarkader i veggene. Det ble kalt Indre Excellence.

Da man den gang ikke hadde jernbjelker og ikke ville bruke trebjelker for å ta vekten over vindusåpningene, er alle disse avsluttet oventil med press-buer i tegl. Disse er ennå synbare i 3. etasje mot sydvest,  mens de andre steder i samme etasje er skjult bak senere påsatt panel. Hva var det så greven nå hadde fatt på Jarlsberg? Jo, et slott av vest-europeisk type, med en planløsning i 2. etasje lik den man finner i Veaux-le-Vicomte, det franske slottet fra 1661 som ble utgangspunktet både for Ludvig XIV's utbygging av Versailles og for andre vest-europeiske slott. Hovedgrepet var en midtsal med dobbelte rekker av rom på hver side, gjerne tre i tallet, som ble benevnt ante chambre, chambre de parade og  cabinet. Lengst nord finnes denne planen i Stiftsgården i Trondheim fra 1778.

 I interiørene finnes ennå meget av de innredninger og detaljer som ble til i disse to byggeperioder.  De fornemste rom har stildetaljer som svarer til  perioden. Dette gjelder de to nederste etasjer. I tredje, som har noe lavere takhøyde, later detaljene til å være mer enkle og tilfeldige. Dørene her med sine enfyllinger kan være eldre dører som ved utbytting and er havnet her oppe. I annen etasje dominerer barokkens og regencens former i listverk og dører. De siste har «knekket» gerikter. Et lite avvik er det for dørene nærmest Riddersalen i 2. etasje mot øst. Her er det rokokkoens former en finner i dørenes speil og fyllinger. At denne stilen trenger inn i den siste av grevens byggefaser har vel sin bakgrunn i at han ville «modernisere», men det er blitt med de få dørene inn mot Riddersalen. En total fornyelse av alle detaljene ville vel blitt for vidløftig.

Trapp i østre paviljong fra ca 1760. Ligner på Krigsskolens ( Storms pales) samtidige trapp.
 

Tradisjonen vil ha det til at rommene i 3. etasje mot vest har stått uforandret siden 1760-årene. Dette synes å være riktig, da rommenes nevnte blindarkader og brede beisete gulvbord peker i den retning . Det anonyme listverket motsier heller ikke dette. Trappen mot øst fra 1. til 3. etasje, som ligner på trappen i Storms pale (Krigsskolen) i Christiania fra 1760, later også til å være fra denne perioden, med typiske detaljer i forholdsvis tung utførelse. Man ser rekkverk med utsparte, avrundede vertikale felter i treverket, forbundet med neste felt ved hjelp av en liten rosett, og med en komplisert håndlist, formodentlig lokale snekkeres innsats .

En morsom detalj som senere er forsvunnet har det vært ved Riddersalen.  Fra rom på hver side førte dører ut til to små utskårne balkonger av eiketre. Derfra kunne en under ballets gang se på de dansende nede på Riddersalens gulv. På en måte var balkongene som en enklere form for galleri. En del dekor fra disse balkonger, malte instrumenter av blikk, er blitt bevart.

Fargeholdningen i bygningen er også typisk for tiden. Innerst mot treverket er det grått, blågrått, grønngrått, et par steder indisk rødt og rødbrunt. Fargelagene lenger ute forteller om andre tidsepoker.  Riddersalen, som  hadde to ildsteder og fem lysåpninger på hver side, har også vært i sterke farger, antakelig grønt og rødt.

I det ytre må det ha vært et ganske merkelig byggverk, ikke særlig vakkert. Mens fløyene og de nordre paviljonger forble stort sett urørte, bortsett fra et porttårn som var kommet til i nordre fløy, var det som nevnt mot syd en rektangulær bygningskropp med fremskutt midtparti. Inn til dette midtparti lå i 1. etasje nisjene eller svalgangene. Saltaket over det hele hadde fall på 45 grader og de nye sidegavlene ble prydet med steinstatuer av Adam og Eva beretter tradisjonen. Skylden for det merkelige utseende kunne kanskje gis til den gradvise utbygging, knyttet til årstallene 1733, 1746 og 1767.

Grev Frederik Christian Otto dør i Danmark i 1776 og blir etterfulgt av sin sønn grev Frederik Anton II som lever til 1811, det meste av tiden som diplomat i utlandet. Den 35-årige perioden som denne greve representerer er ikke særlig interessant rent bygningshistorisk, for intet nytt skjer. Hvordan bygningene forfaller kan man dog til en viss grad følge gjennom grevskapets korrespondanse. I sin utlendighet stod Fredrik Anton II i livlig brevveksling med den engstelige forvalter der hjemme som neppe hadde mot eller initiativ til å sette igang store reparasjoner på egen hånd. Hvor elendig det var, forteller et brev til greven fra forvalter Hammer av 12. september 1800. Glassdørene til altanene i Riddersalen er så oppråtnet at man ikke lenger kan holde snø og regn ute. Der fortelles fra annet hold at det på denne tid ikke var gulv i det som senere ble kalt Kolonnesalen, og at bøndene som snarvei pleide å kjøre gjennom den. I den salen var det altså blitt foreslått 16 marmorsøyler i 1746.

I 1795 fikk Jarlsberg besøk av en engelsk dame, Mary Wollstonecraft. I et av sine brev hjem sier hun at «huset har en tiltalende beliggenhet, og området omkring det er vakkert, men dets forsømte utseende taler sitt tydelige sprog om at her er det ingen hjemme». Det var intet i bygningens arkitektur eller møblenes form som opptok henne sterkere enn avenyen, hvor de gamle furutrær strakte seg i majestetiske rekker.

Grev Frederik Anton som gjennom mange år «fjernstyrte» Jarlsberg, var i motsetning til sin far meget sparsommelig, ja man kan si at han pinte ut sin adelsgård til det ytterste. Da han døde i Wien i 1811 etterlot han seg et vanskjøttet gods, men en formue på 243 464 speciedaler som den neste generasjon kunne nyte godt av når residensen atter skulle bringes til heder og verdighet.

***
 
Til toppen
 
 

Grev Johan Caspar Hermans slott 1811 - 1840

 

 

Grev Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg 1779-1840. Portrett fra Jarlsberg malt 1825 av Fredric Westin og grevinne Karen Christine Andrea født Anker 1789-1849 malt i 1836 av Johan Gørbitz.
 

Det er grev Frederik Antons sønn, den mest berømte av alle grevene på Jarlsberg, Johan Caspar Herman, som kommer til å bygge om slottet til hva det er idag. Det skjer i tiden 1812 - 1814. Da grev Herman hører  rikshistorien til, skal her bare gis noen hovedtrekk om ham. Født i Montpellier i Frankrike i 1779. I 1799 kommer han til København og blir juridisk kandidat to år senere. Alt i 1806 blir han amtmann i Buskerud. Det bemerrkes at den mest betydelige del av hans karriere faller etter at ombygingene på Jarlsberg har funnet sted. Vi nevner hans deltakelse i Riksforsamlingen på Eidsvold i 1814, hans tid som finansminister 1814 - 1822 og hans stortingmannsperiode 1824- 1832. Stortingspresident er han i 1824 og 1830, og blir den første norskfødte stattholder fra 1836 til sin død i 1840. Wedel var gift med Karen Anker,  datter av statsminister Peder Anker til Bogstad.
 
Det var som man forstår en meget sterk byggherre, vant til å ta selvstendige beslutninger som arkitekten kommer til å stå overfor. Hans navn var Jørgen Gerhard Løser. Han var to år eldre enn Wedel, født i København 1777. Han hadde gjennomgått Kunstakademiet der, og hadde på samme sted tatt den lille gullmedalje, et slags testimonium for utførelsen av en eksamensoppgave av en viss vanskelighetsgrad, tegningene til en landsbykirke med sirkulært interiør. Til Norge var han kommet i 1809, og ble ansatt hos Carsten Anker året etter. Han arbeidet for Wedel fra 1812-14, og deretter for Den Ankerske fideikomiss til dets konkurs i 1819. Både i denne tiden og senere var han praktiserende arkitekt i Christiania. Kjente arbeider av ham er Mandal kirke (1817 - 21), Borgerskolen i Christiania (1822-25), rekkehuset «Sorgenfri» på Hammersborg, en bygård for garver Schou i Storgaten - Nygaten og på Frognerhaugen løkke, et hus for generalkonsul Mygin. Han laget også konkurranseprosjekter for Børsen og Slagterbodene. Karakteristikken av Løser er at han var en dugelig og ansett kunstner som var påvirket av den danske arkitekt I. C. Hansens klassisisme. Han arbeidet med sterkt forenklete former i en streng, noe tørr empire.

Arkitekt Løser utarbeidet i planen to forslag  for grev Wedel som først etter langvarig nøling gikk inn for å restaurere Jarlsberg. Så forfallent som alt var, hadde han mest lyst til å bygge seg en villa i Gullkronen, et skogkledd parkområde nær Jarlsberg. Da Wedel først besluttet seg for restaurering gikk han uredd meget radikalt til verks og brøt med gamle stilformer. I virkeligheten ble hovedfløyen mot syd i det ytre et helt nytt anlegg. Det fremstår i Løsers tegninger strenge empirefasader med en søylefront både mot syd og nord oppå en midtrisalitt .

 
Sidefløyenes  avslutning i paviljonger mot nord hadde et palladiansk preg, idet de var  trukket ut i lengden mot vest og øst. I planen var det ikke så stor forskjell  mellom Løsers to utkast. Det primære var at det på det ene i 1. etasje var en korridor mot tunsiden, mens det andre hadde en åpen søylehall, tredelt, ved rekker av søyler som delvis bar gulvet i Riddersalen. I Løsers forslag er de opprinnelige vegger fra 1684 innenfor svalgangene helt for-svunnet. Han foreslår en rektangulær bygningskropp også i 1. etasje med utskytende midtparti. Bygningens 2. etasje ble ikke foreslått endret stort. Her hadde man salen fra 1760-årene. Store forandringer ble derimot foreslått i østfløyen med murvegger og takverk delvis fornyet.
Arkitekt Løsers fasadetegninger. Øverst mot haven, nederst mot tunet. Riksantikavrens arkiv.
 
Som så ofte i gamle dager i Norge når store byggeoppdrag skulle realiseres ble fremmed arbeidskraft tatt i bruk. Løser, som selv var dansk, inngikk sammen med grev Herman kontrakt med 19 danske håndverkere som i tiden fra 11. og 13. januar lX12 i ett kalenderår skulle utføre de arbeider som Løser hadde prosjektert . Kontraktene er bevart på Jarlsberg  og gir et interessant innblikk i de sosiale forhold i de dager. Arbeidstiden  var fra kl. 5 morgen til 7 aften i sommerhalvåret, med to timers spisepause midt på dagen. Om vinteren var arbeidstiden fra det ble lyst det mørknet  med en times spisepause. Betalingen var 2 daler dagen for kontraktholder om sommeren, og en om vinteren, mens snekkerdrengen får 28 daler halvåret. Det skal være fri kost og losji med brensel, men ikke fritt brennevin.  Under sykdom er det også fri kost og losji, men da ingen arbeidslønn. Det  var altså ingen sykepenger fra første dag den gangen. Er sykdommen selvforskyldt, får man hverken kost eller losji. Man er underlagt grevskapets juridiksjon, ikke landets, og forgår man seg kan det bli «straffs lidelse». Står man tiden ut som kontrakten forplikter til, er det gratis reise tilbake til hjemstedet, slik sjøfolk har idag. Det er tre måneders gjensidig oppsigelse, og kontrakten skal også kunne forlenges. De siste punkter lyder jo humane og dagsaktuelle.


Som nevnt er det i hovedbygningen de mest vidløftige arbeider blir foretatt både med hensyn til tak, utvendige vegger og åpninger i disse. Dette avspeiler seg i regnskapene og beløpene gir arbeidenes forholdsmessige størrelser. Store beløp går til steinarbeider. Sikkert til liten glede for grev Herman betales det ut hele 982 daler for tomgang, idet 421 dagsverk bokføres som ventetid før steinmaterialene ankommer. Steinhuggerne fra Danmark må allikevel ha sitt. Når arbeidet kommer igang, betales det 100 daler for hver av de utvendige søylenes kapiteler, mens basene bare koster det halve. Trearbeidene, både tømmerarbeidet og snekkerarbeidet, gir betydelige uttellinger. Således kommer takverket med dobbelt-hengverk-takstoler og den oppskalkete sperrefot, det som gir den fine utsveifingen nederst mot raften, seg på 1000 daler.
 
Da det i Løsers regnskaper som rekker ut året 1812 ikke er tatt med stort om interiørene kan man gå utfra at de enten er blitt utført som timebetalt arbeid eller er kommet til senere og da litt ettert hvert. Det stemmer ellers med det som fortelles om da kronprins Karl Johan og hans sønn prins Oscar skulle bli vist Kolonnesalen av grev Herman en gang i 1814. Den var uferdig og måtte pyntes med grantrær og bar. Likevel regner vi at bygningen om den ikke var ferdig i alle detaljer, hadde fått sin endelige arkitek-toniske form i 1814, og den er bevart like til i dag.

Noen forandringer er foretatt senere, men disse er av underordnet art. Dermed hadde byggeperioden under grevene vart ialt 130 år, fra 1684 til 1814, med store opphold iblant. Vi vil nå gå gjennom bygningen med det siste årstall i tankene. Et hovedgrep i Løsers planer ble ikke fulgt. Det var å få fjernet de opprinnelige vegger på hver side av kolonnesalen i første etasje, de som før hadde forbundet paviljongene. Antakelig har grev Herman funnet ut at det ville bli for vidløftig. Som de ble stående, har de styrket bygningens arkitektoniske karakter og altså blitt til vinning.

Plan av 1. etasje på Jarlsberg. Oppmåling av Einar Ridderstrøm i 1967. I vestre sidefløy Finn Bryns plan fra 1947.
100 Fateburet, 101 Store spisestue, 102 Trappegang øst, 103 Nisjestue, 104 Kolonnesal
105 Billiarden, senere bibliotek, 106 Kjempestuen, 107 Kongeværelset, senere spisestue, 108 Trompeten, senere spisestue, 109 Trappegang vest.
 
 
Bildet til venstre: Grev Hermans spisestue formet av arkitekt Løser med portretter av grevinne Hedevig Wedel Jarlsberg og statsminister Peder Anker. På indre vegg jernovnen fra Bærums Værk i sin nisje.
Bildet til høyre: Kolonnesalen med sin tredeling av kannerte søylepar, arkitekt Løsers selvstendige utforming i 1813. Marmorkaminer fra 1740-årene sees midt på bildet.
 
Begynner vi vår vandring i hovedbygningens syd-østre hjørne på 1. etasjes plan, ser vi at grev Herman får en rommelig spisestue  med tre fag vinduer mot havesiden, og at jernovnen fra Bærums verk formet som et tempel blir plassert i et nisjefremspring på indre vegg. Dette har rusticaoppdeling og er flankert av dører ut til trapperomet og til fateburet.  Mens trapperommet ikke synes å være forandret, følger den videre plan vestover verken oppmåling eller forslag.
 
Man får den store kolonnesalen flankert av de smale nisjestuene  som fremkommer dels ved at de opprinnelige forbindelsesmurer blir bevart og dels ved at den langt større sal, på 190 m., får kraftige begrensende vegger mot øst og vest, slik Løser hadde foreslått. Selve salen, allerede omtalt som kolonnesalen  blir  oppdelt i tre ved to rekker av doriske søyler der forbindelsesmurene før  hadde sin plass. De tar statisk opp de vekter som forbindelsesmurene før tok opp.
  
Til venstre: Østre nisjestue foran Kolonnesalen. Tredelt på grunn av at deler av opprinnelige vegger er bevart.
Til høyre: Vestre nisjestue, i dag bibliotek. Det var tidligere biljardrom.
 
Men søylene er plassert i par, ikke enkeltvis som i Løsers forslag, og deres flukt avsluttes mot øst og vest av en enkeltsøyle. På tverrveggene finner vi fortsatt grev Frederik Christian Ottos vakre marmorkaminer, nå  smidig innpasset i hvert sitt veggoppslag, med flankerende dobbeltfløyede  empiredører. Ytterst på tverrveggene er det plassert  halvsirkelformede nisjer. Bak raden av søyler er det mot tun og have fem rektangulære lysåpninger i dype nisjer, med glassdører som midtpunkt. Gulvet er et vakkert parkettgolv i furu, etter tradisjonen lagt av de danske snekkere som Løser administrerte. I høyden er rommet avsluttet med en bred plastisk gesims hvis nedre del på sidene danner bærende bjelker for søylene. Tre enkle gipsrosetter pryder stukkflaten i taket. De mange bygnings-elementer i denne salen spiller fint sammen og gir en fornem romopplevelse. Det sterkt plastiske bidrar særlig vindusnisjene til.
 
Etter nisjestuen mot vest  som nå huser biblioteket og som før var biljard, har man i den tidligere paviljong mot havesiden «Kjempestuen» kalt så etter et tapisseri som en gang hang der og som forestilte Davids kamp med Goliat. .
 
Til venstre: Kjempestuen med blikk inn i Kongeværelset 1825-1945. Stuen antakelig innredet slik av grev Herman for bruk ved kongebesøk. Bilde fra 1911. Tilhørende Norsk Folkemuseum.
Til høyre: Løsers vakre og spinkle empiretrapp fra 1. etasje i sydvestre hjørne av hovedbygningen.
 
Vestenfor dette igjen lå  kongeværelset, som tjente som soverom for besøkende fyrstelige personer. Det ene av de to nordre rom i paviljongen var «Trompeten», kalt så fordi da general Anker en gang besøkte Jarlsberg hadde hans oppasser, en trompeter, dødd i dette rommet. Det andre rom var trapperommet hvor Løsers elegante empiretrapp  med de spinkle spilene, og den enkle håndlist både på vegg og på utside befinner seg.
 
Går vi denne trapp opp, har vi nær trappen rom uten markant karakter. Det ene ble i sin tid benyttet av Camilla Collet da hun som grevinne Hedevigs venninne og stadige gjest her skrev «I de lange netter». Anden etasjes midtrom er Riddersalen  som Løser bare nennsomt forandret, men nytt gulv ble lagt med 14 m lange planker. Som i Kolonnesalen har stukktaket enkle rosetter. Den største forandringen foruten med vindus-åpningene, er kanskje de fire dobbelte empiredører, to på hver tverrvegg. Ved at Løser lot disse være så høye at den falske overdel skar seg inn i siderommene i 3. etasje, kom han til å renonsere på de morsomme balkongene som tidligere er nevnt. Istedenfor de kraftige farger som rommets vegger hadde på 1700-tallet, er nå empirens sarte toner å finne. De står vakkert mot de mange familieportretter som idag pryder salens vegger. De øvrige rom i 2. etasje og de i tredje kom ikke Løser til å forandre nevneverdig. Det samme gjaldt rommene i fløyene som til tross for delvis fornyelse av vegger og tak må ha bevart sin opprinnelige karakter. Endepaviljongene mot nord inngår som en del av helheten. I det ytre er nok ikke disse blitt stort forandret. Løsers vidløftige planer med lange huskropper mot øst og vest er det ikke blitt noe av, den nøkterne grev Herman satte vel en stopper for det.
 

Som fasadene på Jarlsberg fremtrer i dag, er de et godt eksempel på den nøkterne empire med sin søylefront og med de rette skarpe vindusåpninger hvor vinduene er trukket godt tilbake fra murlivet, slik at veggen får relieff. Noe særlig originalt er det dog ikke over disse fasadene, og det kunne det vel vanskelig bli, da veggåpninger og hovedformer allerede var gitt.

***
Til toppen
 

Fra Grev Peder til idag 1840 1984

 

Riddersalen som går over to etasjer. Rommet er fra 1760-årene, men ble ombygd i empirestil i 1813 av Løser.
 
Den siste fase av Jarlsbergs historie vi skal se på, spenner altså med sine 144 år over et lengre tidsrom enn de tre foregående som til sammen er på 130 år. I denne periode sitter det fem slektledd på Jarlsberg. Så store forandringer skjer ikke i det ytre, men i det indre blir vestre sidefløy totalt ombygd tre ganger. Den første som bygger om, er grev Peder, som sitter på Jarlsberg fra 1840-1893, gift med Hedevig Anker, datter av nevnte generalmajor Eric Anker til Storhamar. Grev Peder er den første etter grev Christian Frederik Otto som bor fast på Jarlsberg.
Soveværelse i 3.etasje slik det var fra 1893 hos øverste kammerjunker Herman og Celine Wedel Jarlsberg

Sitt hjem innrettet de i østre paviljongs 2. og 3. etasje, men hadde kjøkkenet i østre sidefløy på 1. etasjes plan, forbundet med leiligheten ved en enkel sekundærtrapp. Det ble nok for koldt å bo fast der nede i de strenge vintermåneder. Om sommeren kunne man derimot ta de vakre saler der i bruk til fest. Skal vi nå se hans ombygging av vestre sidefløy,  begynner vi vår vandring lengst mot nord fra paviljongen hvor vognremssen var. Passerer man så tverrgangen hadde man før man kommer til herskapsstallen eller stasstallen, fjøsbetjeningens rom mot vest. Til stallen kom man via en gang langs tunet kalt Leirgangen. I stallen var det plass til 7 hester. Videre mot syd kom man til Drengestuen og Selekammerett De lå noe høyere enn de nedenforliggende rom, rullen og grevens verksted. I tidligere tider hadde de grevens egen underlagte rettsinstans, Birkeretten, i en periode holdt til her. Dette bekreftes ved at det i den tilstøtende entre eller forgang var oppsatt en mengde knagger, og at det herfra fører en dør ut. Også i oversikten fra 1738 hadde Birkeretten vært å finne et sted i vestfløyen.

I grev Peders tid er det at hovedgårdens utvendige farge blir forandret fra lys oker til gammelrosa. Denne fargen blir fremstilt ved at man blander teglstein i kalkmørtelen. Det berettes at bygningen så helt skjoldet ut i regnvær.
 
Grev Peders eldste sønn, øverste kammerjunker Herman, var 52 år før han i 1893 ble stamhusbesitter. Han var den første som bar denne tittel. Spesielt utdannet til landbruk var han ikke. I sine unge dager hadde han studert ved universitetet i Gøttingen og beskjeftiget seg med malerkunst i Karlsruhe. I Tyskland hadde han truffet en kunstnerinne som skulle bli hans hustru, Celine Radetzka-Mikulicz, hvis far var russisk kammerherre. I hele 29 år holder de hus på Jarlsberg og de bebodde samme leilighet som grev Peder og grevinne Hedevig, i 2. og 3. etasje i østre paviljong. Store forandringer finner nok ikke sted i denne tid, men interiørene i leiligheten får tidens utstyr med bl. a. «gotiske» gipsrosetter og vegger malt i eikemaling. Han beriker dem ved å male supraporter, særlig med landskaps-motiver. Han er også dyktig med kniven og skjærer ut vedkasser og volutter som ble satt utenpå dørgeriktene, selv om disse var avsluttet i regence-stil.
 
Tekniske forbedringer finner også sted på Jarlsberg i denne tid. Akkurat når elektrisk lys ble installert på slottet gis det ingen beskjed om. Men i 1894 kom det et internt elektrisk ringeapparatsystem. 3 år senere snakker kammerherrer i rikstelefon med Kristiania og julen 1900 fikk han av sin bror Per en elektrisk hustelefon.

Mer besværlig er det da det skal installeres bad på Jarlsberg. Allerede i oktober 1902 er det kommet badekar med ovn, men først i 1905 er det lagt inn rør i huset slik at man kan få varmt badevann til badet i 3. etasje. Videre settes det opp to hydranter, en på tunet og en i haven - «en cas de Ilde-brand»  foruten diverse slokningsslanger i hovedbygningen og i vaskebodene. Slottet fikk også kraner og vasker slik at man slipper å pumpe opp vann.
 
Dagboksopptegnelser gir disse opplysninger. De forteller ikke så meget om selskapelighet, den var nok større i eldre tider. Men 31. juli 1906 inn treffer det en virkelig stor begivenhet på Jarlsberg som refereres. Da holdes det en strålende middag for kong Haakon VII og dronning Maud med følge. Kronprins Olav er også der, men han sover trygt i sin seng. På veien gjennom landet tilbake fra kroningen i Trondheim den 23. juni, er altså ruten lagt slik at Jarlsberg også blir inkludert. Det er jo ikke mer enn rimelig, for her er det tradisjon med kongebesøk. Jarlsbergs fornemme arkitektur oppleves denne gang under de aller gunstigste omstendigheter.

Utvendig var det nå den hvite farven som preget hovedgården, og det har den gjort helt frem til 1982 - 83. Da ble den atter oker.

Kammerjunker Herman døde i 1922 og ble etterfulgt av sin sønn, legasjonsråd Karl Peder Boguslav Herman som også var 52 år da han tiltrådte. Han var ungkar og lite skjer med Jarlsberg i hans. tid. Et positivt trekk blir dog tilført huset. Det skjer i 1936 da terrassen mot parken, i skifer, tegnet av arkitekt Arnstein Arneberg blir anlagt. Havefasaden vinner utvilsomt ved denne rolige avslutning av midtpartiet mot parken.

Fra planløsninger u vestre sidefløy: Øverst: Grev Peders plan etter 1840. 1. Leirgangen, 2, 3 og 4. Stallmesterens leilighet. 5. Stallen med 7 spilltau. 6. Selekammer. 7. "Oldefars snekkerverksted". Bak disse rom rullebod og "Birkerettssal" lengst mot nord. Nederst: Stamhusbesitter Gustav Wilhelms leilighet uformet av Hans Gabriel Finne 1974. 1,2, 3 og 4 soverom. 5. Kjøkken. 6. Oppholdsstue. 7. Vaskeri. 8. Spisestue. 9. Store dagligstue.

Da legasjonsråd Karl dør i 1946 blir han etterfulgt av sine nevø Herman, som hadde vært godsbestyrer eller forvalter siden 1930. Han blir nå sin egen forvalter, men har en gårdsbestyrer under seg. Det som nå skjer er at Herman med sin hustru Comtesse Anna Sophie Laurvig-Lehn flytter tilbake dit grevene bodde på 1700-tallet, til den vestre paviljong med rommene Kjempestuen, Kongeværelset og Trompeten. Den siste blir spisestue. En fullstendig ombygging av vestre sidefløy finner atter sted. Den får en tverrgang mot driftsbygningen og inn til den mot syd et rommelig kjøkken. En midtgang gir forbindelse helt ut til tverrgangen foran vognremisen. Fra gangen utenfor kjøkkenet fører en trapp opp til paviljongene 2 etasje hvor familiens soverom blir lagt. Arkitekt Finn Bryn var det som planla disse vellykkede forandringer sammen med stamhusbesitter Herman og hans hustru Anna Sophie.

Større endringer ble det da deres sønn Gustav Wilhelm overtar som stamhusbesitter ved hans død i 1970. Mens hans far hadde gårdsbestyrere, sitter stamhusbesitteren nå selv på traktoren. Som i andre europeiske residenser  flytter den nye generasjon til atter et nytt sted innenfor Slottet, det kan man gjøre når det er plass nok. Denne gang blir en fullstendig moderne leilighet innredet i hele den vestre sidefløy, med arkitekt Hans Gabriel Finne som utførende. Nå får man en stor stue med to vindusdører og terrasse utenfor som vender seg mot driftsbygningene, et nøkternt tidens trekk. Kolonnesalen med sin terrasse vendte ut mot parken, med dens vide vyer. Mens leiligheten fremdeles har tverrgang mot vest, er forbindelsesgangen mot nord oppgitt. Derved er større rom oppnådd, og leiligheten med sitt festlige kjøkken har alle det 20. århundres fasiliteter. Den dristige fargeholdningen i stuen, sitrongult og hvitt skyldes husets dyktige fru Jorunn. Hun er utdannet som fargekonsulent ved Statens Håndverks og Kunstindustriskole i Oslo. Leiligheten ble innviet sommeren 1980 i nærvær av kronprins Harald og kronprinsesse Sonja, foruten av slekt og venner.

Et foreløpig punktum var satt for Jarlsberg hovedgård som i arkitekturen hadde beveget seg fra festningspreget renessanse over barokk og regence til lett rokokko og streng empire frem til 20. århundres praktiske, men tiltalende nøkternhet, altså alltid i pakt med de store europeiske stilstrømninger, dette takket være eierens sosiale posisjon.

***
Til toppen

Jarlsbergs park og have

Flyfoto av Jarlsbergs eiendom. Foran hovedbygningen sees haven mellom alleer. Den har gjenomgått mange forandringer fra begynnelsen av 1700-årene og frem til i dag.
 
Selv om vår oppgave har vært å beskrive selve hovedbygningen, bør det til slutt sies et par ord om det prektige park- og haveanlegg som omgir Jarlsberg. Det er i hovedtrekkene meget enkelt. Inntil 1720 konsentrerte man seg om å anlegge alleer. Fra da av blir barokkhaven skapt. Flankert av to fremdeles eksisterende alleer ble den strengt geometrisk oppdelte have med sitt prydparterr anlagt. Vannelementet i form av dammer ble også brakt inn. Således begrenset en vanngrav parterret mot syd, men ikke utsynet mot Tønsberg havn.

Alt før Jarlsberg ble grevskap, eksisterte skogområdet Gullkronen sydvest for slottet. Da en dansk landskapsarkitekt, Carl Wilhelm Suhr i 1848 laget utkast til en landskapshave etter engelsk mønster, blir den realisert, og Gullkronens skogsområde kommer til å inngå som en naturlig del av parken.

 
Mens barokkhavens dammer i løpet av 1700-årene var blitt fylt igjen, anlegges nå atter en dam eller liten sjø med en robåt mot syd, foran hoved-bygningen. Den fikk vare til omkring 1950. Uten vannelement i parken var den moden for en ny behandling av en landskapsarkitekt. Det skjedde i 1974, og denne gang var det Eyvind Strøm som fikk oppgaven. Istedenfor både barokkhave med dammer, og landskapshave med innsjø har man nå foran slottet en ubrutt grønn plen, slik mange engelske slott har. Den forenkling av parkanlegget som har funnet sted i vår tid, har ikke ødelagt stedets historiske atmosfære, da så mange av de gamle alleer med sine mektige løvtrær ennå er bevart.
 
Jarlsberg gjennom 113 år. Et forsøk på å fremstille utviklingen av fasaden mot syd skjematisk. Regnet fra toppen er det Jarlsberg i årene 1701, 1747, 1767 og 1814 tegningene skal fremstille. Rekonstruksjon av forfatteren.
 
 
Til toppen

 
Gamle Tønsberg : Jarlsberg [ <- forrige ] [ forside/innhold ]