Lensherren brukte borgermestre og rådmenn til å utføre arbeidsoppdrag for seg, og byrådet fikk lensherrene støtte i sitt krav om utvidede handels-privilegier. I 1653 oppnådde Tønsberg enerett på handel i et område innen 3 mil fra byen, og fem representanter fra byrådet var med på hyllingsmøtet i Christiania i 1661, der de norske borgerne la fram ønskemålene om nye landsomfattende byprivilegier. Året etter deltok borgermester Anders Madsen som Tønsbergs representant i København i de avsluttende forhandlingene mellom norske borgerrepresentanter og sentralmyndighetene. Resultatet ble de norske kjøpstadprivilegiene av 1662, som slo fast byborgernes enerett på all mellomhandel og utenrikshandel i Norge. Nettopp Anders Madsen legemliggjorde lensherrene nære forhold til Tønsbergs patrisiere. Han var innvandret fra Sønderjylland, startet sin karriere som fullmektig for lensherre Gunde Lange, og brukte sin posisjon som springbrett til en omfattende handel. Da Anders Madsen tok borger-skap, sørget de neste lensherrene for at han kom i byrådet og ble borgermester.

Anders Madsens karriere kunne likevel ikke skjule at Tønsberg befant seg i en krise. Trelasthandelen i Vestfold lot seg ikke kanalisere via byen. Anders Madsen og andre handelsborgere måtte organisere en desentralisert eksport. Moderbyens ladestedet lå bedre plassert i forhold til denne næringen. Larvik og Holmestrand hadde rike tømmerdistrikter i sine oppland. Da U. F. Gyldenløve ble greve i Larvik grovskap i 1671, ble Larvik egen kjøpstad, med Sandefjord som underliggende ladested. Tønsberg var ikke lenger Vestfolds eneste kjøpstad.

Larvik og Sandefjord hørte til Larvik grevskap. I 1675 ble Tønsberg med Holmestrand på samme måte lagt til Peder Griffenfelds to år gamle grevskap. Etter å ha tatt tilbake fortoningen i 1676, solgte Christian 5. hele grevskapet til Gyldenløve i 1678. Men da Gyldenløve avhendet Jarlsberg grevskap til G. W. Wedel i 1683, fulgte ikke Tønsberg og Holmestrand med i transaksjonen. I resten av grevskapstiden (til 1821) var Tønsberg en selvstendig administrativ enhet i forhold til Jarlsberg. Byen ble styrt av det kongelige embedsverket, med stiftamtmannen i Christiania som nærmeste overordnet. Hvilke følger fikk dette administrative bruddet med greven?

I Norge var tiden etter 1662 preget av de store kjøpmennenes kamp for å skape monopollignende forhold i handelsnæringene. Ved hjelp av samarbeid med embedsmennene klarte de i de fleste distrikter å etablere en slik stordrift i trelast- og bergverksnæringene. Slik gikk det ikke i Tønsberg og Jarlsberg grevskap!

Her fortsatte bøndene å handle trelast og andre produkter med norske, danske og utenlandske skippere i en rekke småhavner langs kysten — de såkalte uthavnene. Dette var i strid med Tønsbergs privilegier, og Tønsberg-borgerne klaget gjentatte ganger over uthavnstrafikken. I 1701, 1708 og 1741 oppnådde de i første omgang at myndighetene i København gav dem medhold og utstedte forbud mot handel i uthavnene. Men da reagerte bøndene og embedsmennene i Jarlsberg.

Gårdbrukerne gikk sammen om supplikker (bønnskriv), der de skrev at deres økonomi ville bli hardt rammet, hvis de ikke skulle få lov til å handle med hvem de ville i uthavnene. Og grevens embedsmenn tok bøndenes parti. Jørgen Olufsen Mandal, som var grevens amtsforvalter og senere overinspektør i Jarlsberg fra 1686 til 1718, grunnla denne tradisjonen. Han bombarderte København-myndighetene med argumenter for at borgerne ikke måtte få monopol på handelen: Det ville føre til at bøndene fikk mindre for varene sine.
Grev Gustav Wilhelm Wedel støttet Mandal, og senere embedsmenn og grever fortsatte denne politikken. For bøndene var det i den sammenheng  verdifullt at greven vanligvis ikke bodde på Jarlsberg hovedgård, men bekledte høye embeder i statsadministrasjonen og derfor kunne bruke sin posisjon der til å tale bøndenes sak. Følgen var at handelsborgerne i Tønsberg tapte når de rykket ut mot uthavnshandelen. Påvirkningskampanjen førte hver gang til at sentralmyndighetene i København til slutt avgjorde at den fri uthavnshandelen skulle fortsette.

Det er i det hele tatt bemerkelsesverdig hvordan frihandelsprinsippet seiret i Jarlsberg grevskap også i andre konflikter enten i strid med handelsborgernes særinteresser eller med andre gruppers egoisme.

I 1715 fikk Tønsbergs borgermester Rentekammeret til å avgjøre at bonde-skipperne på Nøtterøy og andre steder i Jarlsberg skulle flytte til byen, fordi de drev med en næring som borgerne skulle ha monopol på. Da opptrådte Mandal i en samordnet motaksjon med skipperne. De skrev en i supplikk med bønn om å få fortsette sin seilas fra de steder der de bodde, og Mandal sendte den til Rentekammeret med varm anbefaling om at deres andragende måtte innvilges, hvilket også skjedde.

Grevskapsøvrighetens forsvar av bøndenes fundamentale næringsinteresser hadde ulike årsaker. Dels skyldtes det nok ønsket om å trygge bøndenes betalingsevne som ytere av skatter, avgifter, sportler og bestikkelser til stat, greve og embedsmenn. Dels skyldtes det en kompetansestrid med Tønsbergs øvrighet.

Byens og grevskapets embedsmenn var ikke enige om hvor grensen gikk mellom deres myndighet. Mandal ble f. eks. rasende på byfogd Joakim Thurmann, da byfogden arresterte en jarlsbergbonde (ukjent hjemsted) sommeren 1692 for en pengegjeld til en Tønsberg-borger. Thurmann stevnet først bonden for bytinget og felte dom over ham der. Da så mannen en tid senere kom på bytur, skred Thurmann til arrestasjon. Mandal hadde dekning for å skrive til Wedel, at «den uforstandige byfogd i Tønsberg har trådt grevskabets privilegier for nær med sine imod loven kontrære og vanvittige forretninger». Vi vet ikke hvordan denne saken endte, men den viser at øvrighetspersonene i by og land stod mot hverandre.

I enkelte andre av konfliktene med grevskapsøvrigheten var det byens myndigheter som forsvarte næringsfriheten og de små i samfunnet. På begynnelsen av 1700-tallet forbød greven all annen bøkehogst enn vedhogst for hovedgården. I denne saken oppstod det en allianse mellom borger og bonde. I april 1706 forlangte amtsforvalter Petter Clausen at Tønsbergs magistrat skulle beslaglegge en bøkelast, som mot grevens forbud var kjørt til byen. Men magistraten nektet å gjøre det, og forbudet gikk snart i glemmeboken.

Et annet utslag av byøvrighetens selvstendighet var at grunnleien for grevens mange tomter i Tønsberg og Holmestrand ble holdt nede på et meget lavt nivå. I Larvik lå grunnleien til greven minst fem ganger høyere regnet pr. tomt.

Drakampen om sagbruksnæringen i årene etter 1688 var mindre preget av interessekonflikt innen regionen. I 1688 trumfet en sterk allianse av store sageiere og høye embedsmenn igjennom en vidtgående sagregulering, som favoriserte stordriften på Østlandet. I Jarlsberg førte det til at 107 av i alt 155 sager ble forbudt. De ramte sageierne og -brukerne klaget sammen med grevskapsøvrigheten gjentatte ganger, og i fellesskap unnlot de å bøye seg for lovbudet: Skurden fortsatte som før på de forbudte sagene. Det endte med at regjeringen gradvis fjernet restriksjonene i Jarlsberg, slik at det på slutten at 1700-tallet fantes 140 eksportsager og 80 bygdesager der.

I denne drakampen var bønder og borgere forenet med greven og hans embedsmenn i en felles front, som seiret over den rådende sagbrukspolittikken i Norge i disse årene. Følgen var at sagene i Jarlsberg ble spredt på langt flere eiere og brukere enn det som ellers var vanlig i landet.

Enda klarere ser vi at byen Tønsberg trakk fordel av grevskapsøvrighetens holdning når det gjaldt bergverks- og manufakturdrift. I Tønsbergs nære  oppland var det spesielt Vallø saltverk som fra 1739 reiste krav om en vidtgående forkjøpsrett til brensel fra skogene i bygdene omkring. Grev Wedel og hans embedsmenn satte seg konsekvent imot disse kravene. Følgen var at det statseide Vallø fikk mindre rettigheter enn noe annet norsk bergverk/ manufaktur m.h.t. brensel og arbeidsytelser fra lokalbefolkningen.

For greven var det viktig å hindre at det nær hovedgården vokste opp en gjøkunge, som sparket ham ut av reiret dvs. la beslag på leilendingene, slik at han ikke lenger ville ha noen glede av eiendommene sine. Men hele  lokalsamfunnet trakk fordel av at greven hindret Vallø i å skaffe seg sterke privilegier. Bøndene fikk bedre priser for sine varer og arbeidsytelser. Ja, i forhold til Vallø var også borgerne interessert i at markedet var fritt, slik at de ikke ble trengt til side til fordel for enevoldsmonarkens saltproduksjon. Slik hadde det gått for de fleste kjøpmennene i Larvik, da grevens storbedrifter la beslag på trevirket fra det skogrike opplandet der.

Konklusjonen på det som hittil er sagt må likevel bli at Tønsbergs borgere  hadde en svak stilling i produksjon og salg av distriktets handelsvarer. Så var vel Tønsberg i grevskapstiden en døende eller i hvert fall en overflødig by?

 Nei, det kan vi ikke si, selv om folketallet stagnerte fra midten av 1600-tallet og i tre generasjoner fremover. I det lange løp klarte Tønsbergs innbyggere seg uten beskyttelsen av privilegier. Man måtte da bygge på de naturlige forutsetninger som fantes, og i en slik situasjon ble de menneskelige kvalifikasjonene særlig viktige.

I dette distriktet fantes det fra gammelt av et godt sjøfartsmiljø. I hollendernes glanstid tok mange sjøfolk seg hyre på hollandske skip, men det fantes også enda mer tiltakslystne vestfoldinger: Flere gårdbrukere på Nøtterøy og Tjøme seilte som skippere på egne skuter. Den borgerdrevne skipsfarts-næringen kunne utvikle seg på grunnlag av det fremragende sjømannskapet som fantes i byen og bygdene omkring.

Det var heldig for Tønsberg at Jarlsbergs myndigheter hindret borgerne i å skaffe seg et monopol på redernæringen i 1715. Følgen var at sjøfarten i Tønsberg vokste i et naturlig samspill mellom by og omland. Dynamiske bondeskippere flyttet til byen, når de selv fant tiden moden for det, og grunnla rederier som gav arbeid til stadig flere familier. Ved utløpet av grevskapstiden utgjorde Tønsberg med omkringliggende bygder et av de største og mest blomstrende reder- og sjøfartsmiljøer i Norge. Byen hadde lykkes å finne en erstatning for de manglende privilegiene og monopolene. I stedet for å kontrollere distriktets produksjon og handel, fraktet Tønsberg-borgerne en stor del av eksport-varene fra byene rundt Oslofjorden. Fra slutten av 1700-tallet tok Tønsberg-rederne stadig flere frakter for utenlandske oppdragsgivere, på seilas mellom fremmede havner langt borte fra Oslofjorden og Nordsjøen.

Den ulempe som oppsplittingen i distriktets geografi, administrasjon og politikk hadde påført byen var dermed vendt til en fordel. Uten grevskaps- ordningen hadde nok Tønsbergs rike borgere med større hell konsentrert  seg om å skaffe seg næringsmonopoler til ulempe for alle andre, både i by og land. I stedet fikk Tønsberg og Jarlsberg grovskap et friere næringsliv enn de fleste andre distrikter i Norge.

Det store flertall av Jarlsberg-bøndene ble selveiere. De dyrket gårdene sine bedre og klarte å skaffe seg godt utbytte av handelen med gårds-produktene. Etter 1750 brukte bøndene borgerne i større grad som mellom-handlere. Det skjedde i frivillighet og til priser som begge parter så seg tjent med. I skipsfartens kjølvann utviklet det seg en import- og grossist-virksomhet som utvidet Tønsbergs næringsgrunnlag. Det samme gjorde produksjon som skipsbygging og tobakksspinning.

Slik ble Tønsberg en velstående by. I 1810 ble skatteyternes samlede inntekter satt til å være 40 % større enn i Larvik, enda denne byen hadde 40  flere innbyggere enn Tønsberg. En lignende velstand fantes blant bonde-  befolkningen i Jarlsberg-bygdene. Det var nå blitt en fordel for byen å ha et  velstående oppland, fordi det gav byens kjøpmenn og håndverkere økt handel.

Der fantes flere sider ved forholdet til greven og hovedgården. De imponerende bygningene på Jarlsberg har sikkert inspirert borgerne til å legge seg i selene for selv å bygge standsmessige og stilige boliger, både i byen og på gårdene sine i Sem og på Nøtterøy. Den engelske overklassedamen Mary Wollstonecraft var imponert over «den fornemme ytre skikkelse» som Tønsberg gav til skue da hun besøkte byen i 1795. Bykulturen hentet nok først og fremst idealene nettopp fra England, men hovedgården kan ha forsterket viljen til å bygge stilig.

Påvirkningen fra Jarlsberg ble avgrenset slik at han ikke kunne danne et midtpunkt i distriktets overklassemiljø. Bare i grev Fredrik Christian Otto Wedels tid var det annerledes. Han residerte på hovedgården i ca. 30 år fra 1738—etter 1745 med sin hustru, Sofie Rigborg Amalie Huitfeldt.

Selskapeligheten i grevhoffet må ha gitt impulser til etterlevelse. I 1770 stod flere av Tønsbergs fornemste borgere faddere til dansemester Martin Nyelebaks datter. Det var et klart tegn på at selskapelig dannelse ble tillagt vekt i byen. Mary Wollstonecraft syntes da også at omgangstonen i Tønsberg var mer kultivert enn i andre norske byer hun besøkte.

Også på slutten av 1700-tallet spilte Jarlsberg hovedgård en viss rolle i byens selskapsliv. Overbirkedommer Oluf Hammer innhentet i 1795 tillatelse fra grev Frederik Anton Wedel til å holde ball på Jarlsberg, der Hammer bodde mens Wedel var ambassadør i London. Så mange baller ble det nok ikke på hovedgården i de årene. Hammer var en forsiktig mann. Han skrev til Wedel at «en dans sparer mig et middagsmåltid og likviderer så meget» — og forklarte at han måtte holde ballet fordi han hadde fått ord på seg for å være en gnier. Inntil da hadde han ikke opptrådt som vert i det hektiske selskapslivet som utfoldet seg i Tønsberg og nabobygdene.

Kildene gir i det hele inntrykk av at bysamfunnet etter 1750 var i besittelse av betydelig vitalitet. I ikke liten grad skyldtes nok den vitaliteten at innbyggerne i dette lille samfunnet på tusen sjeler måtte stole på egne krefter. Også i styre og stell ble byens isolasjon vendt til fordel i det lange løp.

Fra 1661 til 1712 reduserte regjeringen magistraten (det tidligere byrådet) fra ti medlemmer til en borgermester. Da borgermesterembedet ble opphevet i 1732, stod byfogden tilbake som Tønsbergs eneste øvrighetsperson med magistratmyndighet. Borgerne ble på den måten skjøvet ut av lokal-styret, og de viste liten interesse for byens saker i de første generasjonene av grevskapstiden.

Etter 1750 vokste borgernes engasjement. I 1750-årene var det borgerne som anla prosess mot grev Wedel for å ha utvidet hovedgården på bymarkens bekostning. De førte saken fram til seier i Høyesterett. Da borgerne i 1774 klaget til stiftamtmannen i Christiania over at byfogden utstedte for mange borgerbrev, svarte stiftamtmann Levetzau med å gi borgerskapet lov til å velge to representanter, som byfogden måtte rådføre seg med i alle viktige saker.

De såkalte formennene tok initiativet til mange nyttige fellestiltak, og trakk de andre borgerne med i styret ved hjelp av rådslagningsmøter. Nå satte de i gang å dyrke opp bymarken, bygge rådhus, brolegge byens gater, brøyte snø, sørge for offentlig vannforsyning og effektivisere brann- og politivesenet.

Alt før kongen sanksjonerte formannskapslovene i 1837, ble det altså bygd opp et handlekraftig lokalstyre i Tønsberg. Riktignok hadde bare borgerskapet stemmerett, men sammenligner vi med andre byer, virker det som om Tønsbergs formenn og borgermøter var mer tiltaksivrige enn det som var vanlig i denne tiden.
 
I det første kommunevalg etter at formannskapslovene trådte i kraft, i 1838, var valgdeltakelsen i Tønsberg mye større enn i alle andre norske kjøpsteder. Denne positive lokalpolitiske aktiviteten var sannsynligvis et  varig resultat av Tønsbergs særegne stilling i grevskapstiden. En ulempe  var vendt til en fordel. Det var et sunt grunnlag å bygge et bysamfunn på!

 

Gamle Tønsberg : Jarlsberg

[ <- forrige ] [ forside/innhold ] [ neste -> ]