Den gamle kirken i Slagen lå der hvor den nåværende ligger, på gården Bøs grunn like overfor prestegården. Det var en enkel gråsteinskirke fra middelalderen, viet til St. Bottolph (Biskop Eysteins jordebok. Chra. 1873-79, s. 63) en engelsk helgen som hadde kirker flere steder i England. Her i Norge er det bare Slagen og Enebakk kirker som er innviet til ham. 17. juni var hans festdag både her og i våre naboland (Oluf Olsrud: Nordiske kalenderdagnavn i middelalderen. S. 13 i J. Fr. Schroeter: Haandbog i Kronologi. Kra. 1923. St. Botolph var stifter av klosteret Icanhoe i Øst-England 654 e. Kr. På primstaven er hans dag merket med et kors og et strå. I Sverige var, så vidt vites, bare to kapeller viet ham, i Danmark var han patron for seks kirker og et kloster, (Ellen Jørgensen: helgendyrkelse i Damnark. Kbh. 1909, s. 17. Se også note 1 s. 198).
     Slagen nevnes som eget sogn i 1315 (Dipl. Nov. IV, s. 106) og både Sem og Slagen hadde på den tid egen prest. Presten ved Slagen nevnes således i et forlikelsesdokument fra 1330. (l.c. IV, s. 169 To kanniker i Skara bilegger på biskop Peter av Skaras vegne en tvist mellom abbeden av St. Olavs kloster i Tønsberg og Oslo biskop ang. klosterets rett til Slagen kirke, og til bispetienden av Nøtterøy, Stokke og Skjee kirker, slik at abbeden betingelsesvis oppgir sin rett.) Men i tidens løp ble da to kall forenet.
     I 1769 ble Slagen kirke solgt ved auksjon for 800 rd. og sogneprest David Faye fikk tilslaget, men dog "paa nærmere approbation" som ikke ble gitt (Derimot ble en rekke av de andre av grevens kirker solgt jfr Kirkeregnskap i Jarlsbergs arkiv). Først etter brannen i 1898 ble ruinene samt assuransesummen overdratt menigheten av greven med et fratrekk av 2500 kroner (Folkebladet 1901, s. 310)

     Kirken var som nevnt oppført av gråstein, og var av samme type som Sem, med lavere og rett avsluttet kor, men med tårn i vest. Som på Sem var visstnok heller ikke her gavlene opprinnelig ført helt opp i stein. Tjærebreing av gavlene omtales i 1699. Etter brannen i 1898 kom der fram flere ting som tydet på at koret var av nyere dato, likesom tårnet i vest. Mens muringen ved skipet var temmelig skjødesløs og dårlig, var koret solid og dyktig oppmurt , samtidig som det ikke på noe sted var i forband med skipet. Heller ikke tårnet var i forband med skipet, men var holdt inn til dette ved hjelp av fire solide jernankere (Opplysningene om kirkens tilstand etter brannen er gitt av sogneprest E. Kierulff i brev til Universitetets Oldsaksamling av 28. nov. 1899, nå i Riksantikvarens arkiv). Det var av mur til kirkens gesimshøyde og av tre oventil, med forholdsvis lav tårnhjelm. Vinduet var der, som vanlig ved de tidlige mindre middelalderkirkene hos oss, bare på sydsiden. Vestportalen var etter Klüwers beskrivelse "uforholdsmessig høi med dens 1  1/4 alens bredde". Skipets lengde var 23 alen og bredden 14. Koret var 12 alen langt og 8 bredt. Foruten korets dør, hadde også skipet hatt sydinngang, men den var gjenmurt i senere tid. Også korbuen var temmelig høy og trang, sier Klüwer, men den ble utvidet samtidig med vinduene i 1857.
 
 

     Presten Kierulffs opplysning om den dårlige muring av skipet i Slagen kirke ser, etter regnskapene å dømme, ut til å være helt riktig. Det lille vi får vite gjennom de sparsomt bevarte kilder innskrenker seg vesentlig til en rekke reparasjoner, til dels usedvanlig tett på hverandre. Det første vi hører er fra 1680-årene. Kirken skulle da kalkslåes og taket repareres. På "west side muur nær rives og taarnet at reparere" (Klüwers manuskript fra 1823, Bergens Museum nr 48a). Det er ikke godt å si om denne reparasjon ble utført. Av en besiktigelse som den kjente byggmester Martin Heinz (kirkeregnskap Jarlsbergs arkiv) foretok 17. januar 1699 sammen med en lensmann og beedigte menn, fremgår det i hvert fall at kirken da led av store mangler. Taket måtte repareres. 1200 takstein som trengtes, skulle tas fra prestegården i Tønsberg som da sto tom og "var ruin". Tårnets "opstandere", som delvis var råtne, måtte forsterkes, og tårnet forsynes med en ny tårnkrave. Gavler, vindskier og møner skulle repareres og tjæres, og alle murene pinnes og kalkes inn og utvendig. Ved korbuen skulle den ene pilar (pfeiler) som var falt ned, "og kan foraarsage store skade, bringes ned og paany opmures". Gulvet skulle settes i stand og tre små nye vinduer settes inn i murene. Menigheten skulle holde bjelkene, og Heintzs overslag 1ød da på 130 rd. hvorav de 90 var arbeidslønn. Disse reparasjonsarbeidene ser ut til å ha blitt utført. Regnskapene for 1699 viser nemlig en utgiftspost på 158 rd. for Slagen annekskirkes "høyfornøden reparation og bygning efter her hosfølgende attesterit beskrivelse".

     På sin reise i 1823 beskriver Klüwer kirken som "en meget gammel og brøstfeldig muurbygning som truer med fald og kan ej mere bære taarn" (Klüwer l.c.) Både gulv og tårn er "brøstfeldige", sies videre ved visitasen i 1826. (Sems kallsbok 1824-72, Sem prestearkiv). Murene slår stadig sprekker. 
     I 1830 lot greven føre opp et nytt tårn av stein ved kirken. Ved visitasen i 1847 hører vi likevel at det trengte til reparasjon "ligesom det var ønskelig at vinduene blev forandret og stengulvet byttet om med tregulv (l.c). Sannsynligvis hadde kirken mursteinsgulv fra 1600-årene, slik som i Sem. Gulvet ble også lagt nytt i 1857, da hele kirken gjennomgikk en hovedreparasjon. Nye benker ble laget, og korbuen og vinduene utvidet. Galleriene ble likeledes ombygget og utvidet. De gikk rundt kirken i nord og vest i to etasjer.
     I 1835 hadde menigheten anskaffet orgel. Det ble også reparert i 1857, men i 1884 fikk kirken et nytt orgel bygget av kirkesanger Løken, en selvlært mann på orgelkunstens område.
     Prekestolen i Slagen kirke var antagelig enda eldre enn den i Sem. Den skulle angivelig være fra det 16. århundre. Etter de dårlige billeder som er bevart, ser den ut til å ha vær av en lignende senmiddelaldersk type som den gamle, ødelagte stol fra Nykirke i Borre. Antikvar Nicolaysen beskriver den i 1884 som kantet, med snodde søy1er i hjørnene, og panelet mellom søylene hadde foldemotiver i "Tudor"-stil. Den undre del var nyere.
     På alteret sto like til 1857 det middelalderske alterskapet som nå er i Universitetets Oldsaksamling (c. 2124). Det ble da avløst av det maleri, nedtagelsen av korset, som nå henger i den nye kirken. Det er malt av den hollandske maler J. von Koningsveld i Amsterdam 1857 etter et eldre maleri av van K. de Crayer og skjenket kirken av kabinettsskammerherre Adam von Løvenskiold ifølge malerens egen innskrift bak på billedet. Bak på tavlen står ellers flg. innskrift: "H.M. Oscar den 1'tes overordentlige gesandt og befuldmægtigede minister ved hoffet i Haag, høivelbaarne Hr. cabinetkammerherre m. m. Adam von Løvenskiold har givet denne altertavle til Slagens kirke anno 1857". Løvenskiold eide S. Nes i Slagen. (Kierulffs opplysninger i den yngre kallsboken)

     Alterskapet hører med sine relieffremstillinger med til de eldste alterskap i Norge. Det er skåret i eik, og er antagelig et nordtysk arbeide fra 1480-90-årene, sannsynligvis fra et Lübeckerverksted. Billedscenene, som Klüwer mente måtte forestille "en katholsk legende, da biskop Nannestad med flere kyndige mænd ej kunde finde noget deraf, som hører bibelhistorien til", gjengir scener fra den hellige Ursulas liv med de 11000 jomfruer. Ursula var datter av en gudfryktig konge i Britania. Hun var meget vakker, og en hedensk fyrste ville gjerne ha henne gift med sin sønn. Fyrstens utsendinger ser vi på det første relieffbillede. Gud viste seg da for Ursula i et syn. Sammen med 10 jomfruer og 1000 for hver av dem, skulle de 11 000 jomfruer få 11 skip, og etter tre års frist skulde Guds vilje skje. Jomfruene går ombord under folkets jubel (billede 2). Sønn til den hedenske fyrsten lot seg nå døpe (billede 3). Etter de 3 år kommer jomfruene til Germaniens moderstad, Køln. I et syn får Ursula vite at de skulle begi seg til Rom og derfra tilbake til Køln igjen. Rekkefølgen av bildene i skapet er her ikke helt riktig. Billede 4 viser scenen med meddelelsen, 5 viser pilegrimsreisen  hvor hun mottas av 
paven, kardinaler og prelater (6, 7 og 8). Da hun forlater Rom, følger paven og flere andre geistlige med 
(9, 10 Og 11). De kommer tilbake til Køln, men staden beleires av hunnerne som "styrtet sig over jomfruene og drepte en stor mengde av dem med umenneskelig grusomhet". Også Ursula ble drept, og hun "den himmelske edelsten" sank ned blant sine søstres skare, og hennes sjel svang seg opp til den himmelske borg. Billede 12 viser martyriet. Ursula og paven står bedende i fartøyet (Harry Fett: Norske kirker i middelalderen. Kra. 1909, s. 123 f). 
     Ursula-legenden har en særlig interesse for oss. Den er grunnlaget for vår egen Sunniva-legende. Hun var jo også en prinsesse som ikke ville ekte en hedensk prins. Med sine jomfruer drev hun om på havet til de landet på Selje og ble drept under Håkon Jarl. 

Løst inventar.
 
 

     Døpefonten var av eik, "kantet med udskårne karyatider og frukter i hjørnene", og den hadde vært rikt bemalt i gull, rødt og grønt, "hvilket kan sees av dens fot som er borttatt og nu ligger på kirkens loft" (N. Nicolaysen: Antikvariske notiser, Fortidsforen. Årbok 1884, s.104)
     Fonten ble ikke reddet fra brannen. Derimot er døpefatet bevar t. Det er av messing, og har en drevet Maria bebudelsesfremstilling i bunnen. Rundt om denne løper en rad med gotiske minuskler. På kanten er en bord med løpende hjorter. Fat av denne art er meget alminnelig i våre kirker. Allikevel er de neppe opprinnelig bestemt for sakral bruk. Mange er forært kirkene mange år etter at de er fremstilt. De fleste stammer antagelig fra et fabrikasjonssentrum i Nürnberg, og b1ir alminnelige fra 1500-årene av, men de holder seg også langt fremover i tiden. Mange har prøvet å tyde "innskriften" i bunnen, men som så ofte i semniddelalderen er det bare en ornamental utnyttelse av minusklene. Syv bokstaver er gjentatt flere ganger (Helge Kjellin: Ornerade mässingfat och deras inskrifter. Særtrykk u.å.). Døpefatet i Slagen kan stamme fra ca. 1600 eller noe før.
     Kirkens altersølv ble også reddet fra brannen. Kalken er uten stempler eller innskrift. Begeret ser ut til å være av yngre dato enn foten. Nodus har seks knopper med inngraverte roser. Antagelig er det den samme kalken som nevnes i inventarfortegnelsen av 1708 (Bygsel og jordebok over Jarlsberg prosti.Statsarkivet i Oslo)  og 1732 (Sems eldste kallsbok).  Det samme gjelder disken, som i bunnen har gjengitt en korsfestelsesscene med Maria og Johannes.
     Et par store og et par mindre messingalterstaker som nå står i den nye kirken, er sikkert også de samme som nevnes i inventarfortegnelsen fra 1708. En bronselysestake av middelaldersk form som ble funnet bak alteret på branntomten, er nå i Oldsaksamlingen (c. 19646). Den gamle kirken hadde dessuten tre små lysekroner som er nevnt både i 1708 og 1732. Antikvar N. Nicolaysen omtaler i 1884 bare en i skipet som stammer "fra 18de hundreaar"( Avh. 11 i Fredrik B. Wallem: Lys og lysstell i Norske kirker og hjem. Kra. 1907).
     Av paramenter hadde kirken i 1708 bl. a. en ny messehakel av rød fløyel "med sølfgaluner stafferet paa alle kanter og kaars paa rygstykket og paa bryststykke saa og 2 par sølfhager at hefte den sammen med". Til alteret er der et gammelt alterklede og en gammel alterduk samt en "ny dito med smale kniplinger". Alle ornamentene ble oppbevart i en stor kiste med lås.
I begge inventarfortegnelsene er oppført to klokker i tårnet. De forsvant i flammene under brannen. Den største av dem er meget sjelden idet den hørte til de få middelalderklokker vi kjenner med fordypet innskrift i majuskler. Der sto: SCI - SPC - ASSIT - NOBIS  GRA, d.v.s.  når de latinske forkortninger er oppløst -   sancti spiritus assit nobis gratia (den hellige ånds nåde være med oss). Slike klokker med fordypet innskrift regnes for å være meget gamle. Her i Norge kjenner vi bare et par til av dem. Arendt satte innskriften til det 12.århundre (Martin Freiedrich Arendt, antikvar (1773-1823). Hans opptegnelser som Nicolaysen delvis har benyttet i "Norske fornlevninger", finnes i Nationalmuseet i København).
 
 

Gravminner.
Også Slagen kirke hadde flere gamle gravminner. Den eikekisten som ble funnet i jorden like syd for kirken, og som nå er i Universitetets Oldsaksamling (c. 19647), må sikkert være av middelaldersk opprinnelse. Den er teljet til og uthulet av en enkel trestamme. En del beinrester lå i den, lokket hadde vært festet til listen med treplugger. I Sverige er lignende kister funnet ved komkirken i Skara (Hånadsblad. Sth. 1889)
    Inntil østveggen av koret var bygget et gravkapell for familien Akeleye. "Nu er det tomt", sier Klüwer i 1823. Det var antagelig bygget av Samuel Akeleye, kommandørkaptein og overlos. Han kjøpte gården i Presterød i Slagen 1764 og ble begravet i Slagen kirke 1. mars 1771.  Der har også vært gravkammer under kirkegulvet i skipet. "I kirkens sydvestlige vraa har vært et begravelsessted for en Quærnheim som siges at have været skipper", sier Klüwer. En dør som førte inn til kammeret, fantes på kirkens søndre side. Kammeret, som var hvelvet, ble igjen oppdaget etter brannen. Det syntes da fylt med sand. En luftkanal hadde ført opp til vinduet, men var gjenmurt øverst, antagelig ved den siste utvidelse av vinduene. Utenfor nordre langvegg er funnet en kobberplate med gravskrift over en oberstløytnant Coucheron, begravet 29. september 1790 (Kirkebok for Slagen. Han har antagelig bodd på gården Stusrød i Slagen. Denne gården eiedes nemlig av en løytnant Iver de Coucheron i årene 1785-93).
    Rundt den gamle kirkegården gikk en mur av stein. I 1735 hører vi at den er i god stand (Underretning om kirkenes og kirkegaardenes tilstand 1735, (Statsarkivet i Oslo). Men i forrige århundre ble den gamle kirkegården utvidet flere ganger. 

Kirkens brann og ny kirke.

     Den 11. september 1898 holdtes for siste gang gudstjeneste i Slagens gamle kirke. To timer etter gudstjenesten brøt det ut ild i gården Klokkeråsens låve. Den grep fort om seg og innen et kvarter sto alle gårdens hus i lys lue. Heten ble for sterk ved kirken. Tregesimsen begynte å gløde og på et øyeblikk sto taket i flammer. Kl. 1/2 5 sank tårnet og klokker i grus. Kierulff har skildret de siste gripende minutter i kallsboken da luene plutselig slo ut gjennom hele tårnkledningen og sto til himmels som en eneste sammenhengende ildsøyle før klokker og spir styrtet ned.
    Etter kgl. resolusjon av 10. februar 1900 ble den nye kirken i Slagen reist på den gamle tomt. Det er en langkirke av murstein med to store tårn mot vest og ca. 600 sitteplasser, tegnet av arkitekt H. Berle. Kirken ble innviet 29. mars 1901. Altertavlen er som nevnt fra den gamle kirken. Nye kirkeklokker er støpt ved Olsen Nauens klokkestøperi. Søndog den 30. september 1956 ble Slagen kirke gjenåpnet etter en gjennomgripende restaurering. I 1949 hadde herredstyret bevilget kr. 12000, til innvendig opppussing av kirken. Sluttsummen kom opp i henved en halv million kroner. 

Roar Hauglid
 
 

Gå til: | Toppen | Forside | Innhold | < forrige | neste >