|
Høgskolen
i Vestfold | Biblioteket | Digitale
tekster | Lokalhistorie
Sem og Slagen - en bygdebok.
2. bind: Kulturhistorie - første del . Tønsberg: Høgskolen
i Vestfold, 2001.
Gå til: | Forside
| Innhold |<
forrige | neste >
Christians kirke på. Valløy, bygget 1782.
Valløy kirke.
Straks øst om Tønsberg, ut mot
fjorden, lå det gamle Vallø saltverk med den lyse vakre kirke
bygget 1782. Christiansverk, som det kaltes, hadde lenge vært et
smertens barn for Staten. Da det ble grunnlagt i 1739, hadde en satt store
forhåpninger til det. Men verket bragte lite inn de første
år. Først under "guvernør" Jacob Lerche gikk
det fram, og produksjonen steg veldig. Fra verkets anlegg 1739 til året
1753 ble der bare produsert 30 000 tønner salt, fra 1736-93 derimot
400 000. (Harry Fett: Merkurs kunstnere. Fortidsforen. årsb. 1922,
s. 84. Se også Provinskultur av samme forfatter i årsb. 1920,
s. 9 ff) Lerche var født i Larvik 1738, død 1826. Foruten
en god administrator må Lerche også ha vært en mann med
følelse for kulturforpliktelsene. Han bygget og forbedret over alt,
anla skolen med festivitetslokale, herregården og dyreparken, gjestgiveriet
og kirken. Stor og rik skulle den siste være. "Det skader ikke
at Guds ord uttales fra en værdig plass", skal han ha sagt da man
engang bebreidet ham at kirken ble for dyr.
Det var i 1781-82 at denne verkskirken ble
oppført i henhold til kongens resolusjon av 30. april 1781: "Vi
bevilger allernaadigst at en kirke ved vores saltverk paa Vallø
maa opbygges af den størrelse og de indretninger som saltverksbetjenterne
have foreslaaet, dog at samme
opføres saavidt mulig af graasten og bindingsverk, og kan ogsaa
de hertil utfordrende bekostninger som dog ej maa overstige 400 Rd. successive
af vores saltverks cassa udbetales og samme regnskab til udgift passere."
Det var geheimråd Joachim Godsche Moltke, der som sjef for bergverksdirektoratet
utvirket de 400 rd. (Bergverksdir. skrv. av 30. april og Kanselliets av
19. mai. Akershus Stiftsdir. pakke 4. Statsarkivet i Oslo.)
Oppmåling av Valløy kirke, sydfasade og planer. Målt
av arkitekt Helge Heiberg.
Forslag til Valløy kirke av Johan Christen Hvoslef 1778.
Tegning i Riksarkivet.
Grunnsteinen ble nedlagt den 14. oktober 1781.
Den 3. juni året etter ble svillene lagt, og allerede den 13. september
var kirken under tak. En beretning om oppførelsen fantes i en kiste
av bly som lå i den gamle trekulen på spiret som falt ned i
1913. Kulen var oppsatt 14. sept. 1782. Blykassen var merket utenpå
Carl Widding 1782. 1917 ble en ny kule av kobber anbragt på spiret
igjen med kassen. (Prost Einar Johs. Nilssen i Tønsbergs Blad 2.
desember 1932.)2) Den 4. desember samme år ble kirken innviet av
biskop C. Schmidt under navn av Christians kirke.
Vedlikeholdet av kirken skulle være
saltverket uvedkommende, men utlignes på menigheten. Denne skulle,
foruten verkets betjenter og arbeidere, også omfatte gårdene
Tolvsrød og Ulleviken som lå under verket, og beboere av Valløy
og omegn som ønsket å benytte den nye kirken. Da saltverket
overgikk i privat eie, ble kirken betraktet som tilhørende Vallø
gård. Utgiftene ble muligens ennu utredet av betjentene, men det
som manglet ble skutt til av eierne. Etterat Blumer og Tschudi hadde gjort
oppbud i 1861, nektet de følgende eiere å utrede de utgifter
som påhvilte kirken, samt godtgjørelse til prest og klokker,
i alt 50 spd. om året. Ved underrettsdom av 3. februar 1868 ble de
likevel tilpliktet å betale beløpet for fem år fra 1861-65.
Den nye eier, Anton Tschudi, unnlot allikevel fortsatt betaling av disse
utgifter, og kirken forfalt mer og mer. Kirkens dårlige forfatning,
og frykten for å bli tvunget til å sette den i stand, var det
vel nærmest som fikk ham til å søke å formå
herredet til å kjøpe kirken eller å overta den mot en
ubetydelig årlig avgift. Men da herredstyret ikke ville gå
med på dette, overdro han ved kontrakt av 18. juni 1872 kirken med
klokker og inventar samt kirkegården til beboerne av Valløy
og omliggende distrikt til fri bruk og benyttelse for fremtiden, slik at
eierne av hovedgården hverken skulle ha utgift eller inntekt av kirken.
Eiendomsretten forbeholdt han seg, likesom han forbeholdt seg rett til
enebruk av familiestolen i kirken samt fri begravlsesplass på kirkegården.
Valløy kirkes interiør etter restaureringen i 1956.
De gamle benkedører er kommet på plass.
Kirkens utgifter påhvilte således heretter
beboerne av Valløy og omegn. Etterat der var gjort forgjeves henvendelse
til eieren av Valløy kirke om å oppgi den noe illusoriske
eiendomsrett, besluttet Slagen sognestyre i 1898 at kirken fremdeles skulle
holdes som hjelpekirke for Slagen sogn, i henhold til kontrakten av 1872,
og at utgiftene til vedlikehold skulle utredes av sognekassen i følge
opplysninger fra ordfører H.C. Horgen i ms. 1888. Valløy
kirke inntar således ennu en særegen stilling. Den er ikke
anneks, men hjelpekirke til Slagen annekskirke. Den er privat eiendom,
men beboerne av Valløy har bruksretten til den.
Etter uttrykksmåten i den kongelige
resolusjon om byggingen, må en anta at kirken opprinnelig var planlagt
som tømmerkirke. Men etter kongens beslutning ble den bygget av
bindingsverk, og kledd med panel utvendig. Byggmesteren var tømmermester
Jacob Smith. Som hevdet av Harry Fett, har uten tvil Kongsbergskolens arkitektur
betydd meget for bygningskunsten på saltverket. (Harry Fett: Fortidsforen.
Årbok 1922, s.83 f.). Verket hørte jo administrativt under
Kongsberg, og det hadde også direkte arkitektonisk tilknytning til
denne by. Lerches egen sønn, Vincent Stoltenberg Lerche, hadde studert
ved Bergseminaret, og det første utkastet til ny kirke var også
tegnet av en som kom fra Kongsberg, Lerches svoger, bokholder Johan Christian
Hvoslef. Han kom derfra til Valløy 1767, og hans tegning fra 1778
til ny kirke viser tydelig påvirkning fra Kongsbergs nybygde kirke.
Tårnformen er den samme som der, likedan vindusinndelingene. Denne
tårnløsningen med to kupler atskilt ved et gjennombrutt parti
er likevel eldre. I svært lik utformning har vi den bl. a. ved Halden
kirke i 1720-årene. (Arno Berg: Imanuelskirken i Halden. Fortidsforen.
årsb. 1933, s. 27 ff.), og ved Nicolai Brendels spir på den
gamle domkirken i Kristiansand, (Roar Hauglid: Domkirken i Kristiansand.
Fortidsforen, årsb. 1938, s. 147). Også Eidanger kirkes nå
forsvundne tårn var av samme type som Valløys.
Det ble allikevel ikke Hvoslefs tegning som
ble lagt til grunn for oppførelsen. Mens kirken på hans utkast
gikk mer i retning av det sentralpregede anlegg på Kongsberg, ble
Valløy i virkeligheten oppført som en ren langkirke med vesttårn
og sadeltak. Tårnets øvre del er løst omtrent som på
Hvoslefs utkast, men det er noe strammere og kjøligere over hele
kirken. Vinduene har ikke kryssholter. Mens Kongsberg kirke er blitt rokokkoens
store monument i vår bygningskunst, er Valløy med sitt stramme
listepanél en av våre mest helstøpte kirker i Louis-seize-tidens
stil.
Kirkens interiør før restaureringen
Det samme inntrykk får vi i ennu sterkere
grad når vi trer inn i kirken, selv om de nåværende farger
(forandret i 1956) gir et falsk billede av det gamle interiør. I
alle detaljer har den nevnte stil fått råde, likefra den stramme
altertavle i øst til det festonprydete orgel i vest. Langs nord
og vestveggen går et galleri med store åpne arkader over brystningen.
Midt på nordveggen svinger det fram i en bue og gir plass for kongestoler
med de forenede rikers våpen malt midt på brystningen. Stolen
har sikkert vært forsynt med gardiner i bueåpningene. Det samme
gjelder " Tschudystolen" på vestgalleriet ved siden av orglet. Under
vestgallerlet er de to bakerste benkene også lukket inne med en arkadevegg.
Inngangen til hver av benkene har vært stengt med høye, tette
dører som nu er fjernet. Også de øvrige benkedørene
er fjernøt i slutten av forrige århundre, og benkevangene
er blitt utskiftet, samtidig som ryggene er lagt på skrå. Ødeleggelsen
av benkesidene har bidratt meget til at det rolige og intime som må
ha hvilt over det gamle interiør, nå er borte. Særlig
påtrengende virker den nåværende gule veggfargen og det
hvite på galleriene. 19 av de gamle benkerader var bevart dels på
kirkeloftet dels andre steder. Etter dette er skrevet, er de kommet på
plass igjen.
Opprinnelig har veggene vært hvite eller
svakt blålige, mens galleriene og de lukkede stoler har vært
vekslende grå. De alminnelige benkene har vært umalte innvendig.
Ut mot midtgangen var benkesidene og dørene rødbrune med
sorte flammer, slik vi ennå kan se det på de dørene
som er bevart på loftet og andre steder. Senere har benkene skiftet
farge flere ganger. Først ble de malt lyse utvendig, og dempet røde
innvendig. Dernest har de vært overmalt i mørkt grått
og senest i blekgrått. Det store enkle takfeltet i skipet har visstnok
bestandig vært hvitmalt.
Over kordøren er malt Christian den VIIs monogram med krone over
palmegrener på sidene. Like til høyre for åpningen står
prekestolen, høyt oppe på veggen med en himling over. Sannsynligvis
har den siste vært forsynt med en baldakin av stoff, noe som var
alminnelig i tiden. Oppgangen til stolen er fra koret gjemnom en åpning
i muren ved siden av koråpningen. Fra koret er oppgangen stengt med
en dør med vakre rokokkobeslag. Selve prekestolen er ganske enkel,
firkantede, grønnlig marmorerte felter med en perlestav omkring,
og en bladrosett midt på hvert felt.
Altertavlen er strengt klassisk oppbygget
med et stort nattverdsmaleri som hovedfelt, flankert av to riflete pilastrer
med urner på toppen. Øverst krones tavlen av et Gudsøye
i strålekrans. Rammeverket er marmorert. Nattverdsbilledet, som er
ganske dyktig malt, er sannsynligvis en kopi etter et italiensk arbeide.
Den gamle alterringen, som nå ligger på kirkeloftet, var ganske
liten og firkantet. Den nåværende er rund, men formen på
balustrene er den gamle. Det er samme formen som var brukt i Tjøme
gamle kirke. I hvert hjørne av koret, på hver side av alteret,
har presten og klokkeren sine innebygde halvrunde stoler. Døren
til sakristiet er bak alteret.
Maleri over døpefonten. Antagelig av Jacob Lindgaard (død
1789)
Orglet i Valløy, som ble skjenket av
kong Christian den VII, er bygget av orgelbyggeren Diedrich Benche som
i flere år hadde vært beskjeftiget med orglet i Vår
Frelsers kirke i hovedstaden. Han var flink, men sen, og han drakk så
magistraten måtte passe på ham som en barnepike, ja der ble
ansatt en instrumentmaker for å passe på ham under arbeidet
i Vår Frelsers kirke. Da han omsider var ferdig der, fikk han
allikevel en varm anbefaling fra magistraten, og ble gitt til arbeidet
på Valløy. Men man måtte passe nøye på
ham, heter det, og aldri glemme hans store svakhet, drikken (Arno Berg
i Aftenposten 22. des. 1928). I 1873 ble Benches orgel bygget om av orgelbygger
Jacobsen (Regnskap for Valløy kirke under reperasjon. Sem kallsbok).
Kirkens interiør mot vest. Før restaureringen i 1956.
Til høyre på galleriet, kongestolen.
Valløy kirke har ikke gjennomgått
noen synderlige forandringer siden den ble bygget. Riktignok har vi ikke
bevart noen regnskaper fra kirken, men av kallsboken ser vi at både
i 1820-årene og 1830 var "kirken og dens ornamenter i sirlig stand".
Først ved visitasen i 1847 hører vi at kirken trenger til
en "gjennomgripende reparasjon saavel hvad underlaget for klædningen
angaar", likesom at reparasjonen måtte utføres "til neste
aar" (Sem kallsbok). Senere gjennomgikk kirken en omfattende reparasjon
da menigheten overtok vedlikeholdet av den i 1872. Vinduer og dører
ble da delvis fornyet. Da svillene under tårnet var råtnet,
helte dette mot syd. Det måtte derfor rettes opp. Så hendte
intet før krigens ragnarokk brøt inn over det gamle samfunn
hin vårdag 1945, like før klokkene skulle ringe freden inn.
Det meningsløse bombardement la halvøyen i ruiner og skapte
sorg og gru i de mange vakre hjem. Men kirken ble stående og slapp
med merkelig få skader fra ulykken.
Alterkalk, disk og oblateske fra 1782. Skjenket av kongen, Christian
VII. Av Tønsberg-gullsmeden Michael Steen.
Løst inventar.
Det løse inventaret i Valløy
kirke bidrar ikke minst til å gi kirken den helstøpte karakter
den har. Alt er fra samme tid som kirken, alterkar og dåpsutstyr,
kirkeklokkene og tårnuret. Døpefonten er enkel, formet som
en åttekantet kasse av tre med samme felter og fargeutstyr som prekestolen.
Den ligner ellers svært på den gamle fonten fra Tjøme
kirke, og er sikkert laget av samme snekker. Som vi så var jo også
alterringene svært like i disse kirker. Over fonten henger et maleri
av Kristi dåp. Det er en temmelig nøyaktig gjentagelse av
Jacob Lindgaards billede på dåpshuset fra 1768 i Tjølling
kirke, og må sikkert være malt av samme mester kort før
han døde i 1789. Lindgaard var en kjent maler og kontrafeier i tiden.
Bl. a. har vi en rekke portretter fra hans hånd av kjøpmannsaristokratiet
i Vestfold. Dåpsbilledet går sikkert tilbake på kobberstikk
etter en eldre mester.
Det over en halv meter store døpefatet
er et vakkert arbeide i tinn. Det er rundt med svakt tunget kant og bærer
Københavns bystempel 1747 med de tre tårn under bunnen, og
mesterstemplet til Friederich Friederichsen som var en dansk kannestøper
(Se Jørgen Olrik i Tidsskrift for Industri. Kbh 1906, s. 53). Langs
kanten på undersiden har giveren latt gravere inn: Givet til Valløe
Saltverks Kirke af David Eberhard Bradt Cancellie Secretaire ved Bergverks
Direktorio. Anno 1782. Fatet ligner meget på et fra 1766 i Tjølling
kirke og et fra 1792 i Sandeherred.
Altersølvet, som også er fra
kirkens byggeår, er skjenket av kongen, Christian den VII. Under
kalkens fot står: Denne Kalk bekostet for Kongelig Regning
til brug i Kirken paa Walløe Aar 1782 af Saltverks Forvalter Jacob
Lerche. På begeret står kongens kronede monogram og årstallet
1782. På foten er påloddet et lite krusifiks. Kalken er stemplet
med Tønsbergs bystempel og mesterstemplet M.S., det
er Michael Steen, en kjent mester i Tønsberg (1737-1821) som bl.a.
har laget kalker også til Sandeherred og Nøtterøy kirker.
Disken og oblatesken bærer også kongens monogram og de samme
sølvstempler. Oblatesken er et særlig vakkert arbeide med
drevne blomster og rokokko-ornamentikk langs sidene og på lokket.
Dåpsfat i tinn, skjenket kirken i 1782 av kanselisekretær
David Eberhard Bradt. Stemplet Friederich Friederichsen, København
1747.
På alteret står to par gamle messing
alterstaker. De to minste har firkantet fotplate, den ene merket: Hans
Ridderwold W. O. S. 135, den andre: Jostine Ridderwold Christiansdatter
Rohde 1735. Denne Hans Ridderwold må være identisk med "skipsreder
i Aasgaardstrand" Christen Hansen Ridderwold som giftet seg 1725 i Christiania
med Justine Christiansdatter Rohde (Kirkebok for Christiania). Han var
sønn av Hans Hansen Tolfsrød i Åsgårdstrand.
(Olaf Riddervold Olsen: Familien Riddervold. Oslo 1936, s. 7 ff. og tillegg
1941, s. 7 ff). Gården Tolvsrød skulle, som vi har hørt,
sogne til den nye kirken på Valløy, og i den anledning er
vel stakene kommet til kirken.
Videre ligger på alteret en Fredrik
den Vs bibel fra 1757, ifølge Lerches innskrift bak i boken innkjøpt
til bruk i kirken 1782 for kongelig regning. To etterfølgende innskrifter
er skrevet av verksforvalter W.J. Høst: "Denne bibel er 1819
tilligemed Kirken kjøbt af D hr. Carl Stoltenberg, Niels Bull og
fremdeles i Kirken opbevart. Endvidere er denne Bibel i august Maaned
1831 kiøpt tilligemed Kirken af nuværende Saltverks Ejere
D hr. Blumer Tschudi og worder fremdeles i Kirken opbevaret. Sognepræsten
til Sem, Slaugen og Walløe var den tid Hans Velærværdighed
Hr. Momme Mauritz Reinhardt." Senest har verkseier Ernest Frølich
skjenket bibelen til alteret i kirken.
I kordøren henger som et symbol på
livens egen seilas, en brigg for fulle seil, kanskje skjenket av en sjømann
en gang. Skikken med å henge opp slike skip er rent protestantisk,
men kjennes allerede fra det 16. århundre. Like til høyre
på veggen ved siden av prekestolen henger et annet symbol, timeglasset.
En gang skulle det minne presten om "ey giøre deres Prædikener
alt for vidtløftige, og ey dem over en time forlænge, den
gemeene Mand til Kiedsommelighed og dismindre Opbyggelse" i følge
Christian den Vs lov. 2. bok. 4. kapitel (utgave 1768, sp. 236). Kirkeordinantsen
i Bergen 1584 og 1598 påbød det samme, likesom at der skulle
være timeglass på prekestolen. (Harry Fett: Norges kirker i
det 16. og 17. Aarhundrede. Kra. 1911, s. 19.)
I koret står nå fire av de stolene
som opprinnelig har stått i " Tschudystolen" på vestgalleriet.
En femte står fremdeles der oppe. Det er stoler fra begynnelsen av
det 18. århundre. Det samme gjelder to trestoler som nå står
på kirkeloftet. Den store gamle armstolen som står i sakristiet,
er også fra denne tid. Den lange hvitmalte rokokkobenken i koret
har opprinnelig hatt en rød lasurfarge. Av annet gammelt inventar
finnes en stor kiste med drevne beslag i sakristiet. Her har vel kirkens
ornamenter vært oppbevart. En kombinert lysetenner og slukker på
en lang trestang står også i sakristiet. Den bruktes til lysene
i kronene. I tårnfoten står en fattigblokk, en pengebørse
av jern på en treblokk, og oppe i tårnet står fremdeles
det svære gamle urverk fra kirkens første år. Fra tårngluggene
har de gamle kirke klokker tonet ut over halvøyen. I over 150 år
har de samlet menigheten til kirkegang. Fiskere, loser, jekteskippere og
fabrikkarbeidere møttes til andakt i den lyse, vakre kirken. Soli
Deo Gloria, bare til Guds ære, står det på de to klokkene.
De er støpt av den kjente klokkestøper i København,
Michael Carl Troschell 1782. Han har støpt mange klokker i Norge.
Under Christian den VIIs monogram midt på begge klokker står
videre: Bekostet for Kongelig Regning til Kirken paa Walløe Saltwerk
i Norge 1782. Igjen en gave fra kongen til kirken som bar hans navn.
Roar Hauglid.
Altertavle i Valløy kirke 1782
Forsvunne kirker.
På Auli i Sem har der sannsynligvis stått et kapell i middelalderen.
I 1668 forekommer her navnet Cappelbachen og i 1723 Kappeløen. Auli
ligger nå under Jarlsberg hovedgård, men tilhørte i
middelalderen St. Olafs kloster i Tønsberg jfr O. Rygh: Norske gaardnavne.
Jarlsberg og Larviks Amt. Kra. 1907, s. 232.
Gå til: | Toppen
| Forside | Innhold
| < forrige | neste
> |