Høgskolen i Vestfold | Biblioteket | Digitale tekster | Lokalhistorie 
 Sem og Slagen - en bygdebok. 2. bind: Kulturhistorie - første del . Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 2001.
Gå til: | Forside | Innhold |< forrigeneste >
 
 
 


Christians kirke på. Valløy, bygget 1782.

Valløy kirke.

     Straks øst om Tønsberg, ut mot fjorden, lå det gamle Vallø saltverk med den lyse vakre kirke bygget 1782. Christiansverk, som det kaltes, hadde lenge vært et smertens barn for Staten. Da det ble grunnlagt i 1739, hadde en satt store forhåpninger til det. Men verket bragte lite inn de første år. Først under  "guvernør" Jacob Lerche gikk det fram, og produksjonen steg veldig. Fra verkets anlegg 1739 til året 1753 ble der bare produsert 30 000 tønner salt, fra 1736-93 derimot 400 000. (Harry Fett: Merkurs kunstnere. Fortidsforen. årsb. 1922, s. 84. Se også Provinskultur av samme forfatter i årsb. 1920, s. 9 ff) Lerche var født i Larvik 1738, død 1826. Foruten en god administrator må Lerche også ha vært en mann med følelse for kulturforpliktelsene. Han bygget og forbedret over alt, anla skolen med festivitetslokale, herregården og dyreparken, gjestgiveriet og  kirken. Stor og rik skulle den siste være. "Det skader ikke at Guds ord uttales fra en værdig plass", skal han ha sagt da man engang bebreidet ham at kirken ble for dyr.
     Det var i 1781-82 at denne verkskirken ble oppført i henhold til kongens resolusjon av 30. april 1781: "Vi bevilger allernaadigst at en kirke ved vores saltverk paa Vallø maa opbygges af den størrelse og de indretninger som saltverksbetjenterne have foreslaaet, dog at samme
opføres saavidt mulig af graasten og bindingsverk, og kan ogsaa de hertil utfordrende bekostninger som dog ej maa overstige 400 Rd. successive af vores saltverks cassa udbetales og samme regnskab til udgift passere." Det var geheimråd Joachim Godsche Moltke, der som sjef for bergverksdirektoratet utvirket de 400 rd. (Bergverksdir. skrv. av 30. april og Kanselliets av 19. mai. Akershus Stiftsdir. pakke 4. Statsarkivet i Oslo.) 
 
 


Oppmåling av Valløy kirke, sydfasade og planer. Målt av arkitekt Helge Heiberg.


Forslag til Valløy kirke av Johan Christen Hvoslef 1778.
Tegning i Riksarkivet.







     Grunnsteinen ble nedlagt den 14. oktober 1781. Den 3. juni året etter ble svillene lagt, og allerede den 13. september var kirken under tak. En beretning om oppførelsen fantes i en kiste av bly som lå i den gamle trekulen på spiret som falt ned i 1913. Kulen var oppsatt 14. sept. 1782. Blykassen var merket utenpå Carl Widding 1782. 1917 ble en ny kule av kobber anbragt på spiret igjen med kassen. (Prost Einar Johs. Nilssen i Tønsbergs Blad 2. desember 1932.)2) Den 4. desember samme år ble kirken innviet av biskop C. Schmidt under navn av Christians kirke.
     Vedlikeholdet av kirken skulle være saltverket uvedkommende, men utlignes på menigheten. Denne skulle, foruten verkets betjenter og arbeidere, også omfatte gårdene Tolvsrød og Ulleviken som lå under verket, og beboere av Valløy og omegn som ønsket å benytte den nye kirken. Da saltverket overgikk i privat eie, ble kirken betraktet som tilhørende Vallø gård. Utgiftene ble muligens ennu utredet av betjentene, men det som manglet ble skutt til av eierne. Etterat Blumer og Tschudi hadde gjort oppbud i 1861, nektet de følgende eiere å utrede de utgifter som påhvilte kirken, samt godtgjørelse til prest og klokker, i alt 50 spd. om året. Ved underrettsdom av 3. februar 1868 ble de likevel tilpliktet å betale beløpet for fem år fra 1861-65. Den nye eier, Anton Tschudi, unnlot allikevel fortsatt betaling av disse utgifter, og kirken forfalt mer og mer. Kirkens dårlige forfatning, og frykten for å bli tvunget til å sette den i stand, var det vel nærmest som fikk ham til å søke å formå herredet til å kjøpe kirken eller å overta den mot en ubetydelig årlig avgift. Men da herredstyret ikke ville gå med på dette, overdro han ved kontrakt av 18. juni 1872 kirken med klokker og inventar samt kirkegården til beboerne av Valløy og omliggende distrikt til fri bruk og benyttelse for fremtiden, slik at eierne av hovedgården hverken skulle ha utgift eller inntekt av kirken. Eiendomsretten forbeholdt han seg, likesom han forbeholdt seg rett til enebruk av familiestolen i kirken samt fri begravlsesplass på kirkegården.
 
 


Valløy kirkes interiør etter restaureringen i 1956. De gamle benkedører er kommet på plass.

    Kirkens utgifter påhvilte således heretter beboerne av Valløy og omegn. Etterat der var gjort forgjeves henvendelse til eieren av Valløy kirke om å oppgi den noe illusoriske eiendomsrett, besluttet Slagen sognestyre i 1898 at kirken fremdeles skulle holdes som hjelpekirke for Slagen sogn, i henhold til kontrakten av 1872, og at utgiftene til vedlikehold skulle utredes av sognekassen i følge opplysninger fra ordfører H.C. Horgen i ms. 1888. Valløy kirke inntar således ennu en særegen stilling. Den er ikke anneks, men hjelpekirke til Slagen annekskirke. Den er privat eiendom, men beboerne av Valløy har bruksretten til den.
     Etter uttrykksmåten i den kongelige resolusjon om byggingen, må en anta at kirken opprinnelig var planlagt som tømmerkirke. Men etter kongens beslutning ble den bygget av bindingsverk, og kledd med panel utvendig. Byggmesteren var tømmermester Jacob Smith. Som hevdet av Harry Fett, har uten tvil Kongsbergskolens arkitektur betydd meget for bygningskunsten på saltverket. (Harry Fett: Fortidsforen. Årbok 1922, s.83 f.). Verket hørte jo administrativt under Kongsberg, og det hadde også direkte arkitektonisk tilknytning til denne by. Lerches egen sønn, Vincent Stoltenberg Lerche, hadde studert ved Bergseminaret, og det første utkastet til ny kirke var også tegnet av en som kom fra Kongsberg, Lerches svoger, bokholder Johan Christian Hvoslef. Han kom derfra til Valløy 1767, og hans tegning fra 1778 til ny kirke viser tydelig påvirkning fra Kongsbergs nybygde kirke. Tårnformen er den samme som der, likedan vindusinndelingene. Denne tårnløsningen med to kupler atskilt ved et gjennombrutt parti er likevel eldre. I svært lik utformning har vi den bl. a. ved Halden kirke i 1720-årene. (Arno Berg: Imanuelskirken i Halden. Fortidsforen. årsb. 1933, s. 27 ff.), og ved Nicolai Brendels spir på den gamle domkirken i Kristiansand, (Roar Hauglid: Domkirken i Kristiansand. Fortidsforen, årsb. 1938, s. 147). Også Eidanger kirkes nå forsvundne tårn var av samme type som Valløys.
     Det ble allikevel ikke Hvoslefs tegning som ble lagt til grunn for oppførelsen. Mens kirken på hans utkast gikk mer i retning av det sentralpregede anlegg på Kongsberg, ble Valløy i virkeligheten oppført som en ren langkirke med vesttårn og sadeltak. Tårnets øvre del er løst omtrent som på Hvoslefs utkast, men det er noe strammere og kjøligere over hele kirken. Vinduene har ikke kryssholter. Mens Kongsberg kirke er blitt rokokkoens store monument i vår bygningskunst, er Valløy med sitt stramme listepanél en av våre mest helstøpte kirker i Louis-seize-tidens stil.
 
 


Kirkens interiør før restaureringen

     Det samme inntrykk får vi i ennu sterkere grad når vi trer inn i kirken, selv om de nåværende farger (forandret i 1956) gir et falsk billede av det gamle interiør. I alle detaljer har den nevnte stil fått råde, likefra den stramme altertavle i øst til det festonprydete orgel i vest. Langs nord og vestveggen går et galleri med store åpne arkader over brystningen. Midt på nordveggen svinger det fram i en bue og gir plass for kongestoler med de forenede rikers våpen malt midt på brystningen. Stolen har sikkert vært forsynt med gardiner i bueåpningene. Det samme gjelder " Tschudystolen" på vestgalleriet ved siden av orglet. Under vestgallerlet er de to bakerste benkene også lukket inne med en arkadevegg. Inngangen til hver av benkene har vært stengt med høye, tette dører som nu er fjernet. Også de øvrige benkedørene er fjernøt i slutten av forrige århundre, og benkevangene er blitt utskiftet, samtidig som ryggene er lagt på skrå. Ødeleggelsen av benkesidene har bidratt meget til at det rolige og intime som må ha hvilt over det gamle interiør, nå er borte. Særlig påtrengende virker den nåværende gule veggfargen og det hvite på galleriene. 19 av de gamle benkerader var bevart dels på kirkeloftet dels andre steder. Etter dette er skrevet, er de kommet på plass igjen.
     Opprinnelig har veggene vært hvite eller svakt blålige, mens galleriene og de lukkede stoler har vært vekslende grå. De alminnelige benkene har vært umalte innvendig. Ut mot midtgangen var benkesidene og dørene rødbrune med sorte flammer, slik vi ennå kan se det på de dørene som er bevart på loftet og andre steder. Senere har benkene skiftet farge flere ganger. Først ble de malt lyse utvendig, og dempet røde innvendig. Dernest har de vært overmalt i mørkt grått og senest i blekgrått. Det store enkle takfeltet i skipet har visstnok bestandig vært hvitmalt.
    Over kordøren er malt Christian den VIIs monogram med krone over palmegrener på sidene. Like til høyre for åpningen står prekestolen, høyt oppe på veggen med en himling over. Sannsynligvis har den siste vært forsynt med en baldakin av stoff, noe som var alminnelig i tiden. Oppgangen til stolen er fra koret gjemnom en åpning i muren ved siden av koråpningen. Fra koret er oppgangen stengt med en dør med vakre rokokkobeslag. Selve prekestolen er ganske enkel, firkantede, grønnlig marmorerte felter med en perlestav omkring, og en bladrosett midt på hvert felt.
     Altertavlen er strengt klassisk oppbygget med et stort nattverdsmaleri som hovedfelt, flankert av to riflete pilastrer med urner på toppen. Øverst krones tavlen av et Gudsøye i strålekrans. Rammeverket er marmorert. Nattverdsbilledet, som er ganske dyktig malt, er sannsynligvis en kopi etter et italiensk arbeide. Den gamle alterringen, som nå ligger på kirkeloftet, var ganske liten og firkantet. Den nåværende er rund, men formen på balustrene er den gamle. Det er samme formen som var brukt i Tjøme gamle kirke. I hvert hjørne av koret, på hver side av alteret, har presten og klokkeren sine innebygde halvrunde stoler. Døren til sakristiet er bak alteret.


Maleri over døpefonten. Antagelig av Jacob Lindgaard (død 1789)





     Orglet i Valløy, som ble skjenket av kong Christian den VII, er bygget av orgelbyggeren Diedrich Benche som i flere år hadde vært beskjeftiget med orglet i  Vår Frelsers kirke i hovedstaden. Han var flink, men sen, og han drakk så magistraten måtte passe på ham som en barnepike, ja der ble ansatt en instrumentmaker for å passe på ham under arbeidet i Vår Frelsers kirke.  Da han omsider var ferdig der, fikk han allikevel en varm anbefaling fra magistraten, og ble gitt til arbeidet på Valløy. Men man måtte passe nøye på ham, heter det, og aldri glemme hans store svakhet, drikken (Arno Berg i Aftenposten 22. des. 1928). I 1873 ble Benches orgel bygget om av orgelbygger Jacobsen (Regnskap for Valløy kirke under reperasjon. Sem kallsbok).
 
 


Kirkens interiør mot vest. Før restaureringen i 1956. Til høyre på galleriet, kongestolen.

     Valløy kirke har ikke gjennomgått noen synderlige forandringer siden den ble bygget. Riktignok har vi ikke bevart noen regnskaper fra kirken, men av kallsboken ser vi at både i 1820-årene og 1830 var "kirken og dens ornamenter i sirlig stand". Først ved visitasen i 1847 hører vi at kirken trenger til en "gjennomgripende reparasjon saavel hvad underlaget for klædningen angaar", likesom at reparasjonen måtte utføres "til neste aar" (Sem kallsbok). Senere gjennomgikk kirken en omfattende reparasjon da menigheten overtok vedlikeholdet av den i 1872. Vinduer og dører ble da delvis fornyet. Da svillene under tårnet var råtnet, helte dette mot syd. Det måtte derfor rettes opp. Så hendte intet før krigens ragnarokk brøt inn over det gamle samfunn hin vårdag 1945, like før klokkene skulle ringe freden inn. Det meningsløse bombardement la halvøyen i ruiner og skapte sorg og gru i de mange vakre hjem. Men kirken ble stående og slapp med merkelig få skader fra ulykken.


Alterkalk, disk og oblateske fra 1782. Skjenket av kongen, Christian VII. Av Tønsberg-gullsmeden Michael Steen.

Løst inventar.
     Det løse inventaret i Valløy kirke bidrar ikke minst til å gi kirken den helstøpte karakter den har. Alt er fra samme tid som kirken, alterkar og dåpsutstyr, kirkeklokkene og tårnuret. Døpefonten er enkel, formet som en åttekantet kasse av tre med samme felter og fargeutstyr som prekestolen. Den ligner ellers svært på den gamle fonten fra Tjøme kirke, og er sikkert laget av samme snekker. Som vi så var jo også alterringene svært like i disse kirker. Over fonten henger et maleri av Kristi dåp. Det er en temmelig nøyaktig gjentagelse av Jacob Lindgaards billede på dåpshuset fra 1768 i Tjølling kirke, og må sikkert være malt av samme mester kort før han døde i 1789. Lindgaard var en kjent maler og kontrafeier i tiden. Bl. a. har vi en rekke portretter fra hans hånd av kjøpmannsaristokratiet i Vestfold. Dåpsbilledet går sikkert tilbake på kobberstikk etter en eldre mester.
     Det over en halv meter store døpefatet er et vakkert arbeide i tinn. Det er rundt med svakt tunget kant og bærer Københavns bystempel 1747 med de tre tårn under bunnen, og mesterstemplet til Friederich Friederichsen som var en dansk kannestøper (Se Jørgen Olrik i Tidsskrift for Industri. Kbh 1906, s. 53). Langs kanten på undersiden har giveren latt gravere inn: Givet til Valløe Saltverks Kirke af David Eberhard Bradt Cancellie Secretaire ved Bergverks Direktorio. Anno 1782. Fatet ligner meget på et fra 1766 i Tjølling kirke og et fra 1792 i Sandeherred.
     Altersølvet, som også er fra kirkens byggeår, er skjenket av kongen, Christian den VII. Under kalkens fot står: Denne Kalk bekostet for  Kongelig Regning til brug i Kirken paa Walløe Aar 1782 af Saltverks Forvalter Jacob Lerche. På begeret står kongens kronede monogram og årstallet 1782. På foten er påloddet et lite krusifiks. Kalken er stemplet med Tønsbergs bystempel og mesterstemplet  M.S.,  det er Michael Steen, en kjent mester i Tønsberg (1737-1821) som bl.a. har laget kalker også til Sandeherred og Nøtterøy kirker. Disken og oblatesken bærer også kongens monogram og de samme sølvstempler. Oblatesken er et særlig vakkert arbeide med drevne blomster og rokokko-ornamentikk langs sidene og på lokket.
 
 


Dåpsfat i tinn, skjenket kirken i 1782 av kanselisekretær  David Eberhard Bradt. Stemplet Friederich Friederichsen, København 1747. 

    På alteret står to par gamle messing alterstaker. De to minste har firkantet fotplate, den ene merket: Hans Ridderwold W. O. S. 135, den andre: Jostine Ridderwold Christiansdatter Rohde 1735. Denne Hans Ridderwold må være identisk med "skipsreder i Aasgaardstrand" Christen Hansen Ridderwold som giftet seg 1725 i Christiania med Justine Christiansdatter Rohde (Kirkebok for Christiania). Han var sønn av Hans Hansen Tolfsrød i Åsgårdstrand. (Olaf Riddervold Olsen: Familien Riddervold. Oslo 1936, s. 7 ff. og tillegg 1941, s. 7 ff). Gården Tolvsrød skulle, som vi har hørt, sogne til den nye kirken på Valløy, og i den anledning er vel stakene kommet til kirken.
     Videre ligger på alteret en Fredrik den Vs bibel fra 1757, ifølge Lerches innskrift bak i boken innkjøpt til bruk i kirken 1782 for kongelig regning. To etterfølgende innskrifter er skrevet av verksforvalter W.J. Høst: "Denne bibel er 1819 tilligemed Kirken kjøbt af D hr. Carl Stoltenberg, Niels Bull og fremdeles i Kirken opbevart.  Endvidere er denne Bibel i august Maaned 1831 kiøpt tilligemed Kirken af nuværende Saltverks Ejere D hr. Blumer Tschudi og worder fremdeles i Kirken opbevaret. Sognepræsten til Sem, Slaugen og Walløe var den tid Hans Velærværdighed Hr. Momme Mauritz Reinhardt." Senest har verkseier Ernest Frølich skjenket bibelen til alteret i kirken.
     I kordøren henger som et symbol på livens egen seilas, en brigg for fulle seil, kanskje skjenket av en sjømann en gang. Skikken med å henge opp slike skip er rent protestantisk, men kjennes allerede fra det 16. århundre. Like til høyre på veggen ved siden av prekestolen henger et annet symbol, timeglasset. En gang skulle det minne presten om "ey giøre deres Prædikener alt for vidtløftige, og ey dem over en time forlænge, den gemeene Mand til Kiedsommelighed og dismindre Opbyggelse" i følge Christian den Vs lov. 2. bok. 4. kapitel (utgave 1768, sp. 236). Kirkeordinantsen i Bergen 1584 og 1598 påbød det samme, likesom at der skulle være timeglass på prekestolen. (Harry Fett: Norges kirker i det 16. og 17. Aarhundrede. Kra. 1911, s. 19.)


     I koret står nå fire av de stolene som opprinnelig har stått i " Tschudystolen" på vestgalleriet. En femte står fremdeles der oppe. Det er stoler fra begynnelsen av det 18. århundre. Det samme gjelder to trestoler som nå står på kirkeloftet. Den store gamle armstolen som står i sakristiet, er også fra denne tid. Den lange hvitmalte rokokkobenken i koret har opprinnelig hatt en rød lasurfarge. Av annet gammelt inventar finnes en stor kiste med drevne beslag i sakristiet. Her har vel kirkens ornamenter vært oppbevart. En kombinert lysetenner og slukker på en lang trestang står også i sakristiet. Den bruktes til lysene i kronene. I tårnfoten står en fattigblokk, en pengebørse av jern på en treblokk, og oppe i tårnet står fremdeles det svære gamle urverk fra kirkens første år. Fra tårngluggene har de gamle kirke klokker tonet ut over halvøyen. I over 150 år har de samlet menigheten til kirkegang. Fiskere, loser, jekteskippere og fabrikkarbeidere møttes til andakt i den lyse, vakre kirken. Soli Deo Gloria, bare til Guds ære, står det på de to klokkene. De er støpt av den kjente klokkestøper i København, Michael Carl Troschell 1782. Han har støpt mange klokker i Norge. Under Christian den VIIs monogram midt på begge klokker står videre: Bekostet for Kongelig Regning til Kirken paa Walløe Saltwerk i Norge 1782. Igjen en gave fra kongen til kirken som bar hans navn. 

Roar Hauglid.


Altertavle i Valløy kirke 1782

Forsvunne kirker.

På Auli i Sem har der sannsynligvis stått et kapell i middelalderen. I 1668 forekommer her navnet Cappelbachen og i 1723 Kappeløen. Auli ligger nå under Jarlsberg hovedgård, men tilhørte i middelalderen St. Olafs kloster i Tønsberg jfr O. Rygh: Norske gaardnavne. Jarlsberg og Larviks Amt. Kra. 1907, s. 232.
 
 

Gå til: | Toppen | Forside | Innhold | < forrige | neste >