Etter at kristendommen hadde vunnet fram i Jylland og på øyene, varte det ikke lenge før den forplantet seg over sjøen til Vikens store kystdistrikter. Særlig i kystbygdene må den tidlig ha vunnet fremgang. Her lå vel fra gammel tid av de religiøse sentrer, og det er neppe noen tilfeldighet at vi treffer flere av de senere fylkeskirkene nettopp ved de eldste sjøstedene, således Tune ved Glommas utløp, Hedrum ved Skiringssal og Sem ved Tønsberg. 
    Som kirke til kongsgården, hører Sem antagelig med til de eldste kirkene i landsdelen. Gårdskirkene utgjorde jo fra først av det store flertall, og selv om den nåværende steinkirken neppe er så gammel, var det sikkert i kongsgårdens kirke Olav den hellige hørte messen, da Rørek forsøkte å to hans liv (etter Olafs hins helga, kap. 69. Utg. ved O.A. Johnsen og Jon Helgason, Oslo 1930, s.181) På Olavs tid var vel kirken helst av tre. Men steinbyggingskunsten fikk tidlig feste i Viken, og flere av de nåværende steinkirkene, således også Sem, kan godt vært oppført omkring 1100 eller enda noe før. Det var nok i den nåværende steinkirken i Sem at den skirslen som Snorre sier var den største i Norge, fant sted. Da gikk Gilchrist, Harald Gille, over glødende plogjern for å bevise at han var bror av Sigurd Jorsalfar som nettopp da var på besøk i kongsgården. To bisper ledsaget Harald under skirslen, mens kongen og hans hird så på.
 
 

    Muligens har P. A. Munch rett i at det også var i denne kirken Erling Steinvegg, baglerkongen, bar jernbyrd for sin kongsrett. Det var i året 1204. Danekongen, Valdemar, som nettopp var kommet til Tønsberg med en stor flåte, overvar denne skirslen. (Etter O.A. Johnsens mening foregikk skirslen i Olavskirken i Tønsberg. Se Tønsbergs Historie B. 1, s. 106 - P.A. Munch: det norske folks historie, B. 3, s. 469)2) Han hadde truet med at Erling ville bli drept, hvis skirslen falt uheldig ut og hadde postert sine menn rundt kirken. Men Erling ble "vel skirr", han besto prøven godt. Bisp Nicolas førte ham selv fram i koråpningen og holdt Erlings hånd i været idet han la sine egne fingre i den, og ropte med høy røst: "Han har bestått prøven godt, aldri så jeg en hånd komme så uskadd fra jernet som denne". Kong Valdemar sto like nedenfor kordøren og hans menn videre nedover gulvet. De istemte alle Te Deum og takket Gud. Dagen etter ble Erling valgt til konge. Valdemar ga ham 35 skip og vendte siden rolig tilbake til Danmark.
    Sem kirke er ellers ikke ofte nevnt i de middelalderske kildene. I Vikens eldste kristenrett er den nevnt som fylkeskirke. Når det i trykte kilder hittil har vært fremholdt at Sem kirke første gang er nevnt i 1080, må dette bero på en tidligere feilaktig datering av kristenretten som nå helst dateres til 1140-52. (Herm. M. Schirmer: Femti daterede norske bygninger fra    middelalderen. Kra. 1887, s. 25, note.)  ) Sognet er omtalt i 1398 da sira Steinar ved Peterskirken i Tunsberg i sitt testaments betenker sira Halvard på Sem med "ein kiurtil grønam". (Dipl. Norv. VI 93) Av biskop Eysteins    jordebok ser vi at "Sæms Kirkia" var viet til St. Olav den 18. juli.(Biskop Eysteins Jordebok. Chra. 1873-79, s. 61.)
    Som ved de fleste gamle kirker, går det også her sagn om Kirkens oppførelse. Biskop Jens Nilssøn, som var i Sem flere ganger, forteller i  sine visitasbøker et slikt gammelt sagn. "Saa droge wi i suduest ad raenn och komme strax til Aassgaardene liggendis paa den venstre haand, der    ere suare stenrøss, och sigis ther at de ville der haffue bygt Sembs kirche, men huad de bygde om dagen, der bieff nedbrut om natten. Der stod och 2 store lange stene opreist som stetten skulde haffue verit." (Biskop Jens Nilssøns Visitasbøger. Kra. 1885, s. 87) Dette sagnet er et alminnelig vandresagn som vi også kjenner fra flere andre kirker.

    Sem Kirke har like til 1900 hørt til gården av samme navn. Etter å ha vært krongods gjennom uminnelige tider, ble den gamle kongsgård og det nyopprettede Tønsberg grevskap i 1671 overdratt til Peder Griffenfeld. Etter hans fall i 1676, ble Griffenfeld-gård igjen Kongs-Sem. Deretter ble lensgrevskapet, under navn Jarlsberg grevskap, overdratt Ulrik Fredrik Gyldenløve som igjen solgte det i 1683 til grev Gustav Wilhelm von Wedel. Under Gyldenløve var Sem sognekall blitt forenet med St. Laurentii sognekall i Tønsberg. Prestegården, som lå et lite stykke nord for Sem kirke, ble lagt inn under hovedgården, og sognepresten fikk bolig i St. Laurentii kirkes prestegård i Tønsberg. Først ved reskript av 1739 ble Sem og Slagen igjen eget sognekall (Jens Müllers Tønsbergs beskrivelse. Kbh. 1771, s. 86ff) Den 4. november 1899 ble Sem kirke i henhold til kgl. resolusjon overdratt menigheten uten vederlag av den daværende stamhusbesitter.

    Middelalderkirken og dens inventar.
    Den nåværende kirken på Sem går som nevnt antagelig tilbake til tiden kort før eller omkring 1100. Den hører med til en temmelig ensartet gruppe kirkebygninger som finnes rundt om i grevskapene, som Hedrum, Berg, Nøtterøy m. fl. Bygningstypen med et lavere og rett avsluttet kor er ellers alminnelig i hele det sydlige Norge samt nordenfjells. Når den rette koravslutning ble så alminnelig å Norge var det sannsynligvis fordi    den var den mest anvendte i det angelsachsiske England hvorfra de geistlige kom, som hjalp til ved grunnleggingen av kirken i Norge. ( Andera Bugge i Nordisk Kultur XXIII (1933), s. 204. Kirketypen forekommer også i Frankrike og Tyskland, men først på de britiske øyer ble den reglen)I Vikens kystdistrikter må vi antagelig regne med at Danmark kan ha spillt en rolle som mellomstasjon. I byggemåten og særlig i den enkle    skulpturelle utsmykning er det flere likhetspunkter med de eldste jydske kirkene.( Francis Beckett: Danmarks kunst I. Kbh 1924 s. 59)
    Den opprinnelige kirken i Sem besto bare av kor og skip. Det murede våpenhus foran vestinngangen, sakristiene og gravkapellet i øst er senere tilbygninger. Det samme gjelder takrytteren. Etter eldre utsagn skulle taket i skipet opprinnelig ha vært åpent i røstet. Mot dette kan kanskje tale at skipets vestgavl opprinnelig ikke var ført helt opp i stein. Den øvre del var nå oppført i bindingsverk, sannsynligvis 1693 da kirken gjennomgikk store forandringer. Selvfølgelig kan gavlen ha vært    dårlig og derfor blitt erstattet med bindingsverk, men vi har eksempler på at gavlene i middelalderen bane var av tre. Skipets østgavl er derimot ført nesten helt opp i stein. Den er bl. a. støtte for det enkle krysshvelvet som er slått over koret og som trolig er av middelaldersk opprinnelse, selv om det neppe er så gammelt som kirken. I hjørnene mot øst hviler hvelvet på enkle granittpilarer. Slike steinhvelv er svært sjeldne i kirker av denne art i Norge.

    Av middelalderens vindusåpninger finnes nå bare en rest igjen i nisjen i korets østvegg. Her var der i 1834 brutt ut en dør for å skaffe  utgang fra et sakristi som var innredet bak alteret. Den øvre, rundbuede delen av denne døråpning som nå er gjenmurt, må være det opprinnelige vinduet i øst. For øvrig har kirken hatt fire vindusåpninger mot syd, tre i skipet og en i koret. De tre i skipet er senere sluttet sammen til to større vinduer. Som vanlig i middelalderen var nok lysåpningene små og trange. Der var jo ikke behov for så meget lys, ihvertfall ikke i skipet. Menigheten deltok ikke aktivt i gudstjenesten.
    Av døråpningene er det bare sydportalen til koret som er uforandret fra middelalderen. Vestportalen ble reparert da våpenhuset ble oppført, antagelig i 1693. Av den opprinnelige innfatning finnes nå ikke spor. Det samme gjelder korbuen. Den er utvidet to ganger i senere tid. I middelalderen var den atskillig smalere enn nå.
 
 

    Korets sydportal med de eindommelige steinskulpturer hører til en av våre mest interessante tidlige middelalderske portaler. Billedsteinene, som alle er utført i enkelt fordypet relieff, kom til syne ved gjenåpningen av portalen i 1902, da det ble bygget til et sakristi på hver side av koret. Inngangen hadde vært gjenmurt siden 1834 da et eldre sakristi her ble nedbrutt. Steinene var delvis synlige også mens dette sakristi sto. Presten Mørch i Hurum sier i et brev til professor Nyerup 1810 at der "er uden paa veggen ved sanghusdøren en udhuggen oxe og et asen", (Fortidsforen. årsb. 1876, s. 163). Lorenz Klüwer så i 1823 "i halvophøiet Arbeide anbragt en Oxe over en Løve", (manuskript i Bergens Museum Nr. 48) På vestre side av døråpningen er det tre billedsteiner. Øverst ser vi en tyrefigur, dernest en løve og nederst en figurscene med to menn som holder et skjold mellom seg. Nederst på portalens andre side er der i to runde medaljonger, som er forbundet med hverandre ved et par menneskehoder, en sittende mannsfigur med en krukke og to fiskefigurer. Som hevdet av Fredrik B. Wallem - og sikkert med rette - har vi her for oss en enestående fremstilling av dyrekretsens tegn.( Fredrik B. Wallem: Billedscene fra Sem kirke. Fortidsforen. Årbok 1902, s. 139 ff., Dyrekredsens tegn paa Sem kirke (årsb. 1903, s. 147 ff) Tegnet øverst på venstre side er tegnet for april (Taurus), løven (Leo) for juli, og de to menn er tvillingene (Gemini), tegnet for mai måned. Mannen med krukken i den ene rundingen på portalens høyre side er vannmannen (Aquarius), tegnet for januar, og fiskene (pisces) er tegnet for februar. Som alminnelig i den tidlige middelalder, har man villet begynne rekken med vår- og sommermånedene på venstre side, og slutte  med høst- og vintermånedene til høyre. Av en eller annen grunn er ikke arbeidet fullført, slik at bare fem av de tolv månedstegnene er kommet med.
 
 

    Dyrekretsens tegn forekommer ofte i middelalderens dekorative kunst i utlandet. Først og fremst i Frankrike og England. Forbildene er antagelig å finne i samtidige kalendarier. I Danmark er de ikke kjent, likesom de heller ikke finnes ved andre kirkebygninger i Norge fra romansk tid. Selv i Tyskland er de sjeldne.
    Steinen med vannmannen og fiskene på høyre side av portalen har ennu en sjelden billedfremstilling på den side som vender inn mot døråpningen. Det er en scene fra Æsops fabler, storken og reven. Storken stikker sitt lange nebb ned i det høye kar som reven forgjeves søker å nå opp til for også å få del i måltidet. Slike dyrefabler hører også med til de alminnelige motiver i middelalderen, og er ofte fremstilt både i romansk og gotisk kunst. Æsops fabler var særlig utbredt nettopp i det 12. og 13. århundre. På en korstol i Lunds domkirke finnes gjestebudet hos storken fremstilt to ganger. Engang også storken hos reven med det flate fat. Når dette gjestebudet på Sem-portalen står avbildet side om side med tegnet for januar måned, er det kanskje mer enn en tilfeldighet. Januar var jo den typiske måned for gilde og gjestebud.
    Av middelalderens innventar i Sem kirke er der ikke bevart meget. Benker har det neppe vært i skipet, vel heller ikke fast prekestol. Til gjengjeld har det nok vært flere altrer. Hovedalteret var vel viet til St. Olav, kirkens beskytter. Noen Olavsfigur er likevel ikke kjent fra Sem.
 
 

    Før altertavlen fra Christian den IV's tid sto visstnok et alterskap fra senmiddelalderen over det nåværende alter. Tre figurer fra dette skap var bevart på Jarlsberg hovedgård, men er nå kommet tilbake til kirken igjen. Det er en biskopsfigur, en kvinnelig helgen med sverd, Katharina, og Maria med barnet, alle skåret i eik og umalt. Etter stilen å dømme ser figurene ut til å stamme fra et nordtysk verksted fra begynnelsen av 1500-årene. Etter uttalelse fra Eivind S. Engelstad kan figurene muligens stamme fra en av Henning von der Heides elever.
 
 

     Fra noenlunde samme tid må antagelig den praktfulle, over en meter høye madonnastatue, som også er kommet tilbake fra hovedgården, skrive seg. Den er umalt og skåret i eik. Den er sikkert identisk med den figur som er omtalt 1732 i den eldste kallsboken, "saa findis og i Sems kirke et Maria-billede med barn paa armen, udskaaren og i et skab indelugt" . Figuren, som vel har stått over et alter viet til vår frue, hører med sin knitrende foldeprakt til et av sengotikkens mesterverker i vårt land. I stilen ligger den ikke langt fra madonnastatuen fra alterskapet,  men den er allikevel langt rikere i utførelsen enn denne. Figuren minner sterkt om en Katharinafigur fra Katharinenkirche i Nürnberg,
(Heinrich Lützehr: Trost im Sterben. Freiburg im Breisgau 1941, fik. 17). Etter hva Engelstad meddeler, er det dog sannsynlig at den stammer fra Lübeck, hvor en sydtysk innflytelse nettopp gjør seg gjeldende i denne tid.

    Over korbuen ut mot skipet hang i middelalderen det krusifiks som for en del år siden kom tilbake på sin gamle plass. Krusifikset som er meget likt et fra Tjøme kirke (Anders Bugge: Utsigt over Vestfolds kunsthistorie, Vestfoldminne II, s. 131-160, avb. s. 146. ) er et typisk arbeide fra det 14. århundres første del. Det er ikke den tidlige middelalders kronede konge på korset, i stille resignasjon senker menneskesønnen sitt hode. Selve korset har senere oppmalte evangelistsymboler i feltene ytterst på korsarmene. Opprinnelig har det vært besatt med blomsterlignende knopper på stamme og grener, de er nå teljet bort. Krusifikset er et typisk eksempel på middelalderens arbeidsmetode. Hele figuren er trukket med lerret som krideringen er lagt over. Først når krittunderlaget var finpolert, ble fargene lagt på. Krusifikset ble restaurert i 1941 da det ble gitt tilbake til kirken fra Tønsberg Museum.
 
 

    Kirken i etterreformatorisk tid.
    I etterreformatorisk tid gjennomgikk både selve bygningen og interiøret mange forandringer. Det er ikke så lett å følge de forskjellige arbeidene som er foretatt. Regnskaper for kirken er bare meget ufullstendig bevart, og arkivmaterialet i det hele mangelfullt. De første forandringer i interiøret får vi kjennskap til gjennom selve det bevarte inventar. Reformasjonen førte med seg opprettelsen av faste stolerader i skipet, og fast prekestol. Når de første benkene er kommet i Sem kirke, vet vi ikke, men den nåværende prekestolen fra 1592 er muligens den første faste prekestol i kirken. I middelalderen, da  messen var en viktigere del av gudstjenesten enn ordet, greide man seg som oftest med løse, flyttbare lesepulter i koret. Denne stolen som er flyttet flere ganger, første gang i 1680-årene,
senest under restaureringen av kirken i 1925 (fra sydsiden av korbuen til hjørnet hvor den nå står), er enestående i sitt slag i Norge. Stolens seks hovedfelter og oppgangens fire er prydet med et symmetrisk  akantusmotiv.
 
 

     Annenhvert felt har en medaljong med rosett i midten.Det midterste feltet har et mannsportrett i tidens drakt i medaljongen. Hovedfeltene er atskilt ved smekre søyler. I de smale arkitravfelter øverst står en innskrift skåret i lavt relieff: Luca XII.  Himmel oc iord forga men    mine ord forga ike. 1592. I en nyere malt innskrift i de nederste feltene står: Salige ere    de Som Høre Guds ord oc bevare det. Luca 11c.
    Den flatt skårne akantusornamentikken på denne stolen er typisk for ungrenessansens stil. Arkitekturmotivene har enda ikke seiret over det dekorative, slik det senere skulle bli. Akantusmotivet, den gamle klassiske ranke, var ungrenessansens dekorative hovederobring. Fra Italia har det vandret nordover via Tyskland og Nederland, i Tyskland omformet under de såkalte "Kleinmeisteres" hender. De runde medaljonger, og særlig portrettmedaljongen er også karakteristisk for denne stilperioden. Lignende portretter som det på prekestolen i Sem forekommer ofte på kister og skaper fra tiden. En prekestol som ligner den i Sem, finnes i Udby kirke i Baarse i Danmark.(Fra 1584. Danmarks kirker. Præstø Amt, s. 915)
    Først under Christian den IV fikk kirken ny altertavle. Til da hadde det senmiddelalderske alterskapet gjort tjenesten. I hvert fall kjenner vi ikke til noen altertavle eldre enn den nevnte fra Christian den IVs tid og som nå er kommet på plass igjen på alteret. Vesentlige deler av tavlen var til 1955 bevart på hovedgården. Praktisk talt alle de dekorative ledd fantes, alle tavlens figurer, dens to øvre og nedre vingepar, samt toppstykket med Christian den IVs monogram, alt skåret i eik og umalt. Delene av tavlen ble funnet av Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg på kirkeloftet mens kirken ennå var i hans eie. Ved gavebrev av 1925 ble figurene gitt tilbake til kirken, under forutsetning av at de ble plasert der igjen. Dette har først skjedd i 1956 da tavlen ble rekontruert etter forslag av arkitekt Finn Bryn i samarbeide med forfatteren av denne artikkel. Tavlens oppbygning kunne således med letthet rekonstrueres.De fire største karyatidene, evangelistene, hørte hjemme på hver side av    midtfeltet i tavlens første etasje og bar arkitraven. Hva midtfeltet har fremstilt, vet vi ikke. Der er nå satt inn et nattverdsbillede malt av Håkon Stenstadvold. Sidevingene i denne etasjen viser scener fra Kristi historie, fotvaskningen til venstre og Gethsemane til høyre. På små sokler på toppen av vingene har sannsynligvis Johannes - og Josef-figurene stått, slik det nå er gjort. 

     2. etasjes hovedfelt, som også er malt av Stenstadvold, er flankert av to mindre mannlige karyatider. Vingene i denne etasjen viser Kristi korsbæring og hudfletting, og er bekronet av en pelikan og fugl Phønix. Øverst på toppstykket har sannsynligvis stått en nå forsvunnen Kristus-figur, flankert av de to små basunengler som er bevart. De to allegoriske kvinnefigurene som også fantes på Jarlsberg, har også fått sin plass på altertavlen.
    Vanskeligere å plasere på tavlen er de to små, temmelig  flatt skårne evangelist-figurene, Lucas og Matheus som hører med blant de bevarte figurer. De er tydelig skåret av samme mester som de øvrige, men kan muligens ha hørt med til et epitafium eller lignende i kirken, da altertavlen vel neppe kan ha hatt mere enn ett sett med evangelister, de tidligere nevnte nederste karyatidene. Figurene er dog nå plasert på tavlens fotstykke.
    Både ornamentikken i vingene og figurstilen i denne tavlen er typisk  for den tidlige barokkstil, den såkalte bruskbarokk. Figurstilen ligger nær opp til den noe senere Christiania-skoles stil og dens utløpere over Hedmark. Bl. a. ligger noen figurer fra Løten kirke (Norsk Folkemuseum nr. 42-03) nær opp til Semtavlens. Draktene kleber seg på samme måte inn til legemene som om vinden leker i dem, og håret har den samme karakteristiske lille krølltopp øverst. Men Sem-tavlens figurer og billedscener ligger likevel atskillig høyere i kunstnerisk henseende. I en skulptur som den lille Lucas-figuren lyder ennå en svak gjenklang av Michelangelo-tidens store stil.
    Andre steder merker vi en ikke liten gotisk innflytelse. Det kommer fram bl. a. i hårbehandlingen. Men særlig føler vi det i de fint komponerte ovale billedfeltene på sidevingene. Her er enda middelalderen levende. Slike billedfelter på vingene kjenner vi ikke noe motstykke til i norsk altertavlekunst. Så vidt vites finnes det heller ikke i Danmark eller Sverige. Det er høyst tvilsomt om tavlen er arbeidet i Norge. Sannsyligvis er den et innført arbeide, muligens tysk.
    Utover hva disse inventarstykkene har kunnet fortelle oss, kjenner vi ikke til noen forandringer ved kirken før i slutten av 1600-årene da grev Wedel overtok Sem. Kirken var da meget "brøstfeldig". Det samme gjaldt antagelig de andre kirkene i grevskapet, for grev Wedel lot straks sette i gang storstilte reparasjonsarbeider ved de fleste av kirkene, likesom han også lot flere bygge fra nytt av. Det må ha vært en fullstendig fornyelse Sem kirke gjennomgikk i denne tid. Ennå i 1693 skriver    kirkeinspektøren, Jørgen Olufsen Mandal, at "Jarlsberg kirke er nu udi største arbeid". I et annet brev forteller han at der kreves " adskillige materialier saasom jern, kalk, bord og andet".l) Sluttsummen på over 1000 rd. for "Sems hovedkirkes og ganske kirkegaardsmurenes ombyggelse", viser også at det må ha vært omfattende arbeider som ble utført.
    En malt tavle som nå henger i våpenhuset, forteller en del om de arbeidene som greven lot utføre. Under Christian den Vs monogram leser vi følgende:

    Allerhøyest bemelte Kongelige Mayestedtz, Feltmarschall, Oberst Til Hæst och Foed, Stadtholder udi Oldenborg och Delmenhorst etc. etc. Hr. Gustaf Wilhelm, Grefwe Til Jarlsberg, Friherre af Wedell Til Evenburg, Rædtz och Nørrinberg, Arfveherre Ridder etc. Aff Høyberømmelig omsorg, For Gudtz æris och Tiennistis forfremmelse, Hafuer ladet denne Kierche hvis Bygning och indredning med Tag och taarn war megit brøstfældige, Udi dend nu Befindende tilstand igjen forandret och opbygget. Sambt ald Kierchegaardzmuuren Regular indretted, Som er blefuen fuldfærdiget - 1693 - Huortil dawerende Sognepræst, Hr. Michel Michelsens tilhørere, Och menige Sognemend Hafuer ochsaa deris Loulige pligt med Hielpearbeide och i andre Maade Christeligen efterkommet.
    Som saaledis efter naadig tilladelse och befahl er foretagen och bestilt, Wed deris Høygrefvelige Exellencis underdanigste Tienner, Ambtzforwalter och Kierche Inspecteur. Jørgen Olufsen Mandell.

    Vi vet ikke om Sem kirke hadde noe galleri eller pulpitur før grev Wedel overtok den i 1683. Skikken med pulpiturer går nok tilbake til senmiddelalderen, men antagelig er det den første greven som lot innrede det første pulpituret i kirken. Nettopp i 1600-årene begynner skikken å flytte familiestolene opp på galleriet ( Harry Fett: Norges kirker i det 16. og 17. aarhundrede. Kra. 1911, s. 127) og Wedel lot grevestolen innrede der. En stor bue ble slått ut i  vestre gavlvegg for å skaffe plass til den nye grevestolen som sto halvveis inne i våpenhuset. Foran på brystningen lot han male sitt og sin hustrus, Maria von Ehrenreiters våpner. Hvordan denne første grevestolen ellers så ut, vet vi ikke. Mandal var meget interessert i grevens kirkestol, og omtaler den som et helt kunstverk. (Roar Tank. l.c., s. 74) Etter en gammel meddelelse av frk. B. Wedel Jarlsberg var familiestolen i hennes barndom helt innelukket "så den virket som et halvmørkt kott". (Opplysning til arkitekt Carl Berner fra kammerherre Wedel Jarlsberg) Dette ble forandret i 1856, da galleriene ble ombygget og utvidet.

    Det øvre galleri som orglet sto på før restaureringen i 1925, kan muligens være oppført 1760 da vi ser Vincents Stoltenberg har kvittert for en rekke materialer til Sem kirke (Pk. mrk. Kirkene i Jarlsbergs arkiv. Der er bl. a. anført bord, kalk, olje, kjønrøk, bly m. m. for tilsammen nesten 400 rd. Varene var utskrevet for regning av "Obriste Leutnant Hageman"). Sannsynligvis er det satt opp i anledning av det nye orglet som ble skjenket kirken av grev Frederik    Christian Otto. I 1772 forteller Jens Müller at kirken "har nyelig faaet af Hans Høygrævelige Excellence et, efter Kirkens Størrelse ret stort og præktigt Orgel" (Jens Müller: Forsøg til Beskrivelse over Jarlsbergs Provstie. Kbh. 1772, s. 24). Orglet var bygget av den kjente orgelbygger og organist i Kristiansand, Godtfried Heinrich Gloger. Allerede i 1764 hadde han begynt på det, men ble samme år lagt i arrest av greven da han forlot arbeidet før det var ferdig. Betalingen hadde han fått utbetalt på forskudd ( Chr.sands Stiftsamtmands Copiebog. - Gloger var født i Hannover. Etter at han bl.a. hadde arbeidet et år i København hos orgelbyggeren Lambent Daniel Carstens, mesteren for orglet i Vår Frelsers kirke i Christiania, kom han til Norge 1738. Her fikk han 8 år senere kgl. privilegium som orgelbygger, (Norske aabne Breve og    Canelii-Indlæg), og bygget flere orgler, bl. a. i Kristiansands domkirke og i Kongsberg kirke, (Personalhistorisk Tidsskrift 1888, 2. r, b. 3, s. 194 ff). Han døde som organist i Stiklestad 1779 (Joh. E. Brodahl. Trondhjems kultur. Aktietrykkeriet, Trondhjem 1937, s. 12). Antagelig er han senere blitt tvunget til å fullføre arbeidet. Ennå i 1822 var orglet i Sem det eneste i fogderiets kirker utenom det i Vallø (  Jens Kraft: Beskrivelse over Kongeriget Norge. Chra. 1822, B. 2, s. 665. I 1861 gjennomgikk orglet en hovedreparasjon og fikk flere nye stemmer). 1931 ble orgelverket byttet ut med et som var innkjøpt fra    Stiklestad kirke, men det gamle prosjektet er beholdt med et line tilbygg på hver side.

Forandringer i forrige århundre og senere.
    I forrige århundre gjennomgikk Sem kirke Flere forandringer. I 1826 var alt i "sirlig stand paa taarnet nær som skal istandsettes neste aar". Vi vet ikke om dette ble gjort. I 1830 hører vi i hvert fall at tårnet    var for svakt, og en ny takrytter ble bygget året etter (Sem kallsbok. Nye embeds eller copibog for Sem 1824-72. Sem prestearkiv.). Allerede i 1868 ble denne takrytteren bygget om og gjort høyere, slik at den fikk det utseende den hadde før forandringen i 1956 (  Liste over utgiftene til materialer, arbeidslønn m. m, vedrørende rivningen av den gamle og oppføringan av den nye takrytter er satt opp av Anders Thorød i Tønsberg 22. juli 1868, 614 spd. 40 sk. lød den på. jfr pakke mrk. Kirkene i Jarlsbergs arkiv.). Det var Peder Anker Wedel    Jarlsberg som bekostet dette. Likeledes satte han opp ur i tårnet. Det var et gammelt urverk han hadde funnet på loftet i hovedgården, og som opprinnelig hadde hørt hjemme i et tårn som i gammel tid sto over innkjørselen til borggården. (Roar Tank: l. c., s. 95.). Uret som ikke har vært igang på mange  år, er nå fjernet.
     Som tidligere nevnt, ble det gamle sakristi fra 1680-årene på sydsiden av koret revet i 1834 og sydportalen gjenmurt. Det gamle sakristiet kan ikke ha hatt noen dør ut i det fri, for ved visitasen i 1830 klages det over denne mangel (Sem Kallsbok). Grev Herman hadde besluttet å rette på dette, men istedenfor å s1å hull på sakristiveggen, lot han - av uviss grunn - hele sakristiet rive ned, og innrettet et nytt bak alteret. Utgang til det fri ble skaffet ved å hogge ut en dør i østmuren bak altertavlen. Det eldste Wedelske gravkapell var den tid ikke ført fram til korets østmur. Det ble først gjort i 1902. Det middelalderske vinduet her kom da til å danne rundbuen øverst i døråpningen. Døren som fremdeles sees som en nisje bak alteret, ble gjenmurt da de to nye sakristier, ett på hver øide av koret, ble oppført i 1902.
    Det nevnte sakristi bak altertavlen ble atskilt fra koret ved en lett skillevegg som gikk ut fra hver side av den nye altertavlen som grev Herman hadde skjenket. (Norske Stiftelser, hist-stat. Del 3. Chra. 1858, s.412) Altertavlen var et store maleri, englene ved graven, malt av den danske maler Eckersberg i Rom 1814. Senere ble skilleveggen fjernet og tavlen fikk den omramming den hadde inntil den gamle altertavlen fra 1600-tallet, ble rekonstruert og satt på glass igjen i 1956. De viktigste deler hadde som nevnt til da stått på Jarlsberg hovedgård.
     De viktigste forandringer i interiøret skjedde likevel under grev II Peder. Allerede i 1856 lot han bygge om og utvide galleriet med grevestolen. Den siste ble nå helt åpen. Samtidig ble Maria von Ehrenreiters malte våpenfelt i brystningen tatt bort, angivelig fordi det ikke tilhørte familien. Grev Gustav Wilhelms våpen ble overmalt, sannsynligvis fordi det allerede sto over orglet. Noen år senere ble buen mellom kor og skip utvidet til dens nåværende bredde. Likedan ble vinduene gjort større og forsynt med sprosseverk. I 1872 fikk kirken to ovner.
    Sitt seneste utseende fikk interiøret ved den restaureringen som ble gjennomført i 1924-25 etter arkitekt Carl Berners planer. Galleriene ble da omordnet, det øverste tatt bort og det nederste hevet en del, samtidig som orglet fikk glass midt på. Grev Gustav Wilhelms våpenfelt på galleribrystningen ble kalt fram igjen, og hustruens, som grev Peder hadde anbragt på hovedgården, kom atter på sin gamle glass. Nye benker ble laget og prekestolen flyttet fra koråpningen til hjørnet ved sydveggen. I taket ble underkledningen fjernet og de svære gamle bjelkene frilagt. Det gamle mursteinsgulvet ble tatt opp og reparert. - Utvendig ble de to skjemmende sakristiene fra 1902 tatt bort, og et nytt bygget på nordsiden av koret.
    En del forandringer i arkitekt Berners interiør er så foretatt i 1955-56 under ledelse av arkitekt Finn Bryn. Den gamle altertavle fra Christian IVs tid er som nevnt kommet på plass, og ny alterring er tegnet av arkitekt Bryn. Koret har fått nye stoler, og Eckersbergs altermaleri er hengt på veggen i skipet. Sakristiet er blitt noe utvidet. 
 

    Løst inventar.
    Etter restaureringen av kirken i 1956, er kirkens tidligere døpefont av støpejern skiftet ut med en av stein, tegnet av arkitekt Finn Bryn. Modellen til den gamle jernfonten var tegnet av stadskonduktør Grosch     for Imanuelskirken i Halden og støpt på Eidsfoss verk.(Etter meddelelse fra Sigrid Marie Christie) Et helt likt eksemplar finnes i Hof kirke. Forbilledet for denme fonttypen er atskillig eldre, idet en font av nesten nøyaktig samme utseende ble laget i norsk marmor av billedhugger C. F. Stanley til Garnisonskirken i København 1772. (Kbh. Gamle kirker. Kbh. 1932, s. 206. Fonten var tegnet av stadsbyggmester G.E. Rosenberg) I tidligere tid var det en svevende engel som holdt døpefatet i Sem kirke, "meget smukt hugget af Træ forgyldt. En Snor bærer den fra Chorets Hvælving", sier Klüwer (Klüwer: l.c., s. 29-30. Lignende døpefonter er i bruk ennå i Borre og flere andre kriker i landet). Av denne englefigur er nå ikke bevart noe.
 
 

    I skipet henger en messing lysekrone til 16 lys. Den er forært av oberstløytnant Hans Ernst Tritschler. Etter Griffenfelds fall i 1676 flyttet han som amtmann sikkert inn på Griffenfeld gård, som nå igjen var blitt Kongs-Sem. Kronen bærer følgende innskrift: 
     Guds Den Allerhøyestis, Men til Ære, Sems Kierchis og En Stedsvarende Amindelse haver Kongl. May. Welbestat. Flerister ofver det smaalendsche regimente S.felds og deris høye exel. Høybaarne Her Stadtholder Wldrich Fredrich Guldenlews Fuldmectig over Grefdommerne    Jarlsberg og Laurvig den høyædle og velbaarne mand Hans Ernst Hidsl (skal were Tritschler) herre til Tom met sin Kjereste Fru Oberstinde, erlig oc welb. Fru Margareta Huidtfelt denne crone offeret den første Dag jan. 1682. 
    Av annet gammelt lysstell er der bare et par messingstaker på alteret. De nevnes første gang i en inventarliste fra 1708 (Bygsel og jordebok over Jarlsberg prosti, Statsarkivet i Oslo). Av paramenter er der ikke bevart noe gammelt i kirken nå. I 1687 ser vi at der er bestilt en ny messehagel til hr. Michel i Sembs kirke (Kirkeregnskaper i Jarlsbergs arkiv). I iventarfortegnelsen fra fra 1708 er oppført en gammel messeskjorte og en gammel messehakel av damask, den siste sannsynligvis hr. Michels. I inventarfortegnelsen 1732 (Sems eldste kallsbok) er kommet til en ny messehagel av sort fløyel med "guldgalluner bebremmet og 3 par sølfhager paa det ene apelstykke". Alterklærne var i 1708 en alterduk med knipinger og en "gammel dito med Kniplinger om, samt et rødt alterklede av taft. I 1732 er kommet til "it sort plytzis alterklæde med uegte galuner og fryntzer om". Alterklærne ble oppbevart i en gammel "fast unyttig kistebenck" som nevnes allerede i fortegnelsen fra 1708.
    I sakristiet står fire gamle enkle renessansestoler fra 1600-årene. To presteportretter som en tid hadde hengt bak alteret, er nå hengt opp på galleriets brystning. Det eldste av dem bærer innskriften "Nativitalis 1609 Ætatis suæ 42. 1651", og forestiller antagelig John Simonsen Krog som prest i Sem 1649. Det andre maleriet forestiller prosten Jacob Jacobsen (1842-1878).
    I gammel tid hang to klokker i tårnet i Sem kirke. De er nevnt både i 1708 og 1732. Men ved visitasen i 1830 anføres det at der bare er en klokke i tårnet. Også denne er nå forsvunnet. Den ble omstøpt da grev Herman lot Anders Borgersen Riise på Svarstad støpe en ny i 1832.  Anders var sønn av Borger Knudsen Riise, den første som støpte klokker i Sem (Harald Hals II: Klokkestøpingen i Sem. Vestfoldminne IV, s. 147 ff). I kontrakten, som er bevart, overdrar greven Riise uten betaling alt metall av den gamle og "ituslagne" kirkeklokke mot at han støper en ny "anstendig og passende klokke og besørger den ophengt." (Pk. mrk. Kirkene i Jarlsbergs arkiv.)Riises klokke henger nå i Barkåker menighetshus. Det samme gjelder en senere klokke støpt av O. Olsen på Nauen 1853. Sem kirke fikk i 1931 to nye klokker støpt på Nauen og forært av fru Ellen Bettun på Aker gård.
    Kirkens sølv er usedvanlig rikt. Det eldste vi hører om er i inventarfortegnelsen av 1708: " 1 Kalck og Disk forgylt, en dito til Sogne bud icke forgylt." Disse er ikke bevart, men en brødeske som var forært av    borgermester Peder Clausøn Nørholm og "kieriste", var i 1730 "af Greven omgiordt". Den bærer nå innskriften Esurientibus på lokket, same giverens navn, Fridericus Antonius Comes a. Wedell Jarlsberg 1730 og hans våpen. Greven skjenket samme år en kalk og disk av sølv, begge med hans våpen. På kalken leses ellers: Concilia nos cum Deo. På foten er festet et lite krusifiks. På disken står innskriften Eit ad Salutem nostram. Også en sølv vinkanne stammer fra samme giver. Den bærer innskriften Fons vitæ,
foruten giverens navn og våpen som på de andre hellige kar. Al1e er forgylt utvendig og innvendig og bærer gullsmedens mesterstempel  A.H.S., det er Arnholdt Svab, en kjent Tønsberg-gullsmed som bl. a. også har laget en disk i Tønsberg kirke. Svab er nevnt i kirkeboken første gang 1707 som fadder. Likeledes i laugsprotokollen 20. oktober 1763 i anledning av sønnøn, Mauritz.
 
 

    I 1826 fikk kirken et praktfullt dåpsutstyr, fat og vannkanne i tungt drevet sølv. " Givet til Sems kirke den 5te November 1826 af Frue grevinde Karen Wedel Jarlsberg, fød Anker", lyder innskriften. Sølvet, som vel    opprinnelig har vært til profan bruk, er dog atskillig eldre. Det bærer regencens utpregede stiltrekk og må stamme fra begynnelsen av det 18. århundre. Sannsynligvis er det tysk arbeide. Et stempel på kannens fot synes å kunne tydes som den augsburgske pinjekongle. En kanne og et fat av lignende type finnes i Vemmetofte kirke i Præstø i Danmark, skjenket kirken 1716 (Danmarks kirker. Præstø Amt I, s. 510, 512). Sølvet er også her regnet for å stamme fra Augsburg. En sennepskrukke, avbildet i Tønsbergs historie (B.II, s. 332), er også i nøyaktig samme stil. Den er davtert 1720.
 

    Gravminner og kirkegård.
    Det eldste gravminne vi hører om i Sem kirke er to stykker av en hvit marmorplate som Arendt undersøkte i 1805. Stykkene, som sto "udenpaa indgangen" til kirken, hadde en innskrift med bokstaver "antagelig fra 13de hundreaar" : Plora. Sum quod eris. Fueram quod es. Pro mic, precor, ora. (Gråt. Jeg er hva du skal bli. Jeg har vært hva du er. Jeg ber deg, be for meg). Stenene er nu borte. (N. Nicolaysen: Norske Fornlevninger. Kra. 1863, s. 180. Lorenz Klüwer så også stenen 1823. Arendts tegning av den skulle i sin tid være sendt "Universitetets antikvitetssamlings arkiv", men den er nå ikke å finne.
    I gammel tid var det gjevt å ha gravsted under kirkegulvet. Ved restaureringen av kirken i 1924-25 ble der funnet flere skjelettdeler under gulvet både i kor og skip. Der ble også funnet noen kobberbeslag fra en barnekiste fra 1614 og noen kistehanker. En gammel grav fra 1500-årene i korgulvet var blitt åpnet allerede ved en tidligere restaurering. En uthuggen stein som nå ligger ved oppgangen til koret, har dekket denne graven. Da Klüwer så den i 1823 var den "til Halvparten skjult af Knæfallet". Den bærer følgende innskrift:

    Her Ligger begraven erlig welbørdige Mand S. Henrich Wrup til Alrup hves Siel Gud hafe och kallede Gud Hanom af denne forgengelige Werden Anno 1567 thend 13 iulii Ligger her och begraven hans kiere Hustru erlig og welbørlige fru Karen Ifversdatter som levde med hanom pa 7 aar och kallede Gud hinder af denne forgengelige Werden Anno 1537  tend 18 novembris hvilcket Gud forl(e)ne denom bege den evige salighed  och en aerefuld opstandelse med alle Guds udvalde. Des ligeste liger her begraven erlig welbørlig mand Erich Urup til Alrup och hams kiere   hustru fru Ane Gyldenløve hvis siel Gud hafve. 

    Herunder hviler den edle høyagtbare og nu salige Hinrich Bull Fordum Soeren Bierkeskriver udi Grefskabet Jarilsberg søndre district hvis livis tid begyntis i Osterade udi Holsten 1670 og entis paa Jarilsberg Anno  1717 - Gud forleene hannem med alle troende christene en ærefuld opstandelse paa den store aabenbarelse og domsdag. 

    Müllers tidsangivelse må antagelig bero på en misforståelse, hvis da gravkapellet ikke skulle være utvidet to ganger. Vi kjenner dog ikke til noen utvidelse før kort tid før grev Hermans død i 1840, da han lot  gravkapellet forlenge med et tilbygg østover. I mellomtiden hadde grev Frederik Anton i 1809 latt oppføre en octogon syd for kirken, et åttekantet gravkapell for seg, sin hustru og sine barn. En tavle fra denne  octogonen henger nå i gravkapellet ved kirken og bærer denne innskrift:

    Jeg Fridrich Anton greve von Wedel Jarlsberg, storkors af Dannebrog og geheime conferentzraad kongelig gesandt i Neapolis, Haag, London og Wien fød paa Jarlsberg den 26 junii 1748 haver bygget dette hvilested for mig og gode børn samt tilegnet en plads ved min side til min elskede gemalinde fød comtesse Luckner af huset Blumendorff. - O! hist hvor livet evigt er ey ven adskilles mer. - 1809.

Roar Hauglid.
 
 
 

Gå til: | Toppen | Forside | Innhold | < forrige | neste >