Høgskolen i Vestfold | Biblioteket | Digitale tekster | Lokalhistorie 
 Sem og Slagen - en bygdebok. 2. bind: Kulturhistorie - første del . Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 2001.
Gå til: | Forside | Innhold |< forrige |  neste >
 
 
 
 

Vestfoldriket blir til.

Etter Oscar Albert Johnsen.

    Sem og Slagen har i den eldre jernalder 1ikså vel som i den tidligere periode (stein- og bronsealderen) hatt en    forholdsvis tett bosetning. Likevel må det sies at denne delen av Vestfold (Tønsbergegnen) ennå ikke var kommet riktig med i den kulturformidling mellom ut- og innland som senere har vært Vestfolds hovedoppgave.
    Funnene fra nevnte epoke er i Sem og Slagen påfallende fattige og avviker sterkt fra de meget rikere funn fra samme periode i Brunlanes og Sandar. Særlig må Brunlanes i senromersk tid og i folkevandringstiden ha vært et virkelig kultursentrum, som særlig har formidlet kulturpåvirkningen fra det nordtyske saksiske rike og frankerriket.  Handelsforbindelsen med disse egne går nettopp i dette tidsrom sydvestover fra Rhinen til Schelde og Maas, og har den opprinnelig vært formidlet av jyder og friser, så knyttes det etter hvert også mere direkte forbindelser. Vestfoldingene synes allerede i den eldre jernalder å ha begynt med å drive skipsfart selv på de nevnte elvemunninger. Av importgods i gravene som viser den nære forbindeise med Frankerriket, må især fremheves glassbegrene fra de romersk-germanske glassverker i Rhinegnene og i Gallia. Fra Vestfold er det i alt funnet 14 slike glass; halvparten derav - 7 i alt - stammer fra Brunlanes, de øvrige fra Hedrum, Tjølling, Sandar og Stokke, men ingen fra de nordenfor liggende herreder innen fylket (Bjørn Hougen, Brunlanes, Vestfolds eldste kultursentrum, i "Fra Haug og Museum" (Kr.a. 1924), samt " Grav ag gravplass" i Videnskapsakademiets
Skrifter II, Hist.-filos. kl. 1924, nr. 6).
    Sem og Slagen hørte således i den eldre jernalder til de mere avsides bygder i Vestfold. Mens de sydlige bygder i fylket tidlig iikk et handelssentrum i Kaupangen i Skiringssal i Tjølling, er det først i vikingtiden, og rimeligvis først i det 10. årh. at Tønsberg fikk noen betydning som sådan. En kan derfor ikke undres over, at den eldste statsdannelse i Vestfold, som samlet hele fylket og i neste omgang førte til dannelsen as et norsk rike, den utgikk opprinnelig ikke fra slettene i Sem og Slagen, men fra de sydligste deler av fylket, som sto i livligst forbindelse med utenverdenen.
    Alt før Vestfoldriket ble dannet har sikkerlig bygdestaten eksistert som herred (herad). Dette kan neppe ha kommet opp senere enn i folkevandringstiden (400-600 e. Kr.), men er rimeligvis mange steder eldre. Herredet i Vestfold, som i Norge i det hele, svarer til bygden. Likesom den omfatter det bare et snevert begrenset område, og dets grenser er likesom bygdens bestemt av naturforholdene. Herredet er imidlertid noe mere enn en bygd, d.v.s. et av naturforholdene begrenset, bebodd område; det er tillike et rettsdistrikt, en egen tingkrets, og derved får det stor betydning også for dannelsen av byene, som likevel først tar til i det 10. og 11. århundre.
    Foruten trangen til ordnede rettsforhold har også behovet for forsvar virket med til herredets oppkomst. Selve ordet herred, gl.n. herrad, hærrad, betydde opprinnelig "befalingen over en hær", dernest en distrikt som står under en høvdings ledelse (Falk og Torp, Etymologisches Wörterbuch, 1907). Under urolige og krigerske forhold er det blitt nødvendig for bygdefolket både å slutte seg sammen i en hær og å velge en høvding, som kunne føre dem i krig. En kan derfor nok tenke seg, at herredsdannelsen først har tatt fart i den krigerske og urolige folkevandringstid; derimot er bygdenes forening i rettssamfunn sikkerlig eldre.
    Longobardenes historieskriver, Jordanes, hvis meddelelser stammer fra Rodulf, en norsk konge som gjestet østgoterkongen Theodorik den store (d. 526), nevner uttrykkelig både romerikinger (raumaricii) og ranrikinger (ragnoricii), så disse norske stammer må alt på den tid ha dannet riker. Vestfold synes derimot først i løpet av de følgende par hundre år å være blitt samlet til ett rike, og samlingen utgikk, som det synes, fra kongene i Vendel i Jylland. I merovingisk tid (600-800) og på overgangen til vikingtiden sto Vestfoldriket iallfall under jydsk overhøyhet. Kongefamilien her var dansk; den bodde i det nåværende Tjølling eller Skiringsal, som bygden het den gang og betalte tributt til kongene i Vendel i Jylland. Den mektige opplandskongen, Halvdan Kvitbein av ynglingeaetten var en meget omseggripende landevinner; han fikk sin sønn Øistein med tilnavnet "fret", giftet inn i den danske kongeætten på Vestfold. Øistein ble deretter selv konge i Vestfold og bodde fast i Skiringssal. Da faren døde oppe på Toten lot han ifølge Ynglingatal hans lik flytte ned til Skiringssal og legge i haug der. Den store bautastein på garden Hosle i Tjølling antas, som bekjent, å være reist til minne om ham og kalles Halvdan Kvitbeins stein.
    Skiringssal var på denne tid hovedbygden i Vestfold. Her lå templet av samme navn. Sophus Bugge tyder navnet Skiringssal som "den strålende Ings (Yngves) sal eller tempel". Fra templet er så navnet gått over på herredet. Her var også den bekjente markedsplass, Kaupangen. Vestfoldriket blir til i Skiringssal, som gårdsnavnet Kaupang ved Viksfjorden ennå minner oss om. Viksfjorden ga en ypperlig havn, og kaupangen der var besøkt av    kjøpmenn helt fra Hålogaland og fra Hedeby i Slesvig så vel som fra Saxland og Frisland. I Viksfjorden må de eldste kongene i Vestfold ha hatt sin skipshavn, for det falt av leg selv, at kongene i Vestfoldriket måtte være sjømenn. Også Øistein Halvdansson var det. Han døde på sitt skip, drept av en seilbom. Mange har villet henlegge hans grav til Borre; men det svarer ikke til beskrivelsen i Ynglingatal. Av den fremgår det klart, at Øistein ble bisatt i Skiringssal likesom sin far (se Vestfoldminne II, s. 175-192).
    Derimot er det sikkert, at kong Øisteins sønn og etterfølger, Halvdan den Milde, ble hauglagt i Borre, og han synes å ha bodd her, "på Holtar", sier Tjodolf av Kvin i Ynglingatal. De følgende konger og deres slekt bodde, som de store gravhauyene viser, dels i Borre, dels også på Oseberg og Basberg i Slagen, på Sæheim i Sem, på Haugar ved Tønsberg og på Gokstad i Sandar.
    Kongefamiliens flytning fra Skiringssal til bygdene omkring Tønsberg synes å henge sammen med en forandring i forholdet til Danmark. De frankiske riksannaler forteller under år 813, at de daværende danske ssåkonger, brødrene Harald og Ragnfrød, i det nevnte år gjorde et krigstog til Vestfold ("ad Westarfoldam" ), hvis fyrster og folk hadde nektet dem lydighet. Under en krigstilstand med kongene i Jylland var Skiringssal åpenbart et altfor utsatt tilholdssted.
    Når Viksfjorden ble oppgitt som kongenes skipshavn, var det naturlig at den ble avløst av den ypperlige havn ved konosgården Haugar under Tunsberg, nu Slottsfjellet. Der var på disse kanter ikke noe annet sted, som var så ypperlig skipshavn som dette. Her oppsto en markedsplass eller et kjøpsted ("kaupstadr"), som etter hvert kom til å avløse kaupangen i Skiringssal, og i forbindelse med markedsplassen en strandstedbebyggelse som forløper for byen. Bygdene omkring, særlig Sem og Slagen, Stokke, Borre og Sande, befant seg nettopp i vikingtiden i sterk oppkomst.
    Folkemengden vokste, og mange nye gårder ble anlagt. De store skipsfunnene gir oss overbevisende vitnesbyrd om den høye kultur, som fantes her på den tid. Jordbruket, særlig fedriften, sto høyt allerede i første halvdel av det 9. århundre, og det samme gjelder i ikke mindre grad    håndverket og treskjærerkunsten.
    Til de gamle handelsforbindelser med Jylland, Saxland. Frisland og gjennom friserne med frankerriket, kom nå også et livligere samkvem enn før med de britiske øyer.
    I 820-årene begynte den norske erobring av Irland, hvor de berømte vikinghøvdinger, Turgeis og Olav Hvite, opprettet et norsk rike med Dublin som hovedstad. Turgeis og Olav tilhørte etter den gamle norrøne tradisjon ynglingeætten, og det er også i og for seg sannsynlig, at erobringen av Irland iallfall delvis, er utgått fra Vestfold. Osebergskipets innhold vitner om nær forbindelse med Irland, og folket i Vestfold var ved siden av horderne de største vikinger i Norge. I 843 seilte en vikingflåte på 67 skip gjennom Kanalen og rundt Bretagne til Loire-munningen, hvor de beleiret og inntok Nantes; disse vikinger kalles i de karolingiske    annaler " Westfoldingi". På sydkysten av Bretagne og omkring Loire-munningen grunnet de et vikingrike, som sto i nær samkvem med det norske vikingrike i Dublin.
    Vestfold, og i særlig grad bygdene omkring Tønsberg, sto således i det 9. årh., vikingtidens første avsnitt, midt oppe i tidens stride strøm, i direkte forbindelse med noen av datidens fremste kulturland. En stor og    merkelig tid var det, og den fostret store og merkelige mean og kvinner.
    Til dem hørte Halvdan den Mildes sønn og etterfølger, Gudrød den storlåtne eller Veidekonge. Han synes å ha frigjort sitt rike fra det danske overherredømme og var selv en mektig konge, som regjerte ikke bare over Vestfold, men også over landet på østsiden av Folden og omkring dens bunn til og med Hurum, måskje også over Romerike. Hans store makt synes å ha gjort ham overmodig, og han ble drept på foranstaltning av sin egen hustru, Åsa, Agderkongens datter, som ifølge sagnet ville hevne    seg, fordi han hadde røvet henne og drept hennes far og bror. En sønn av Gudrød i et tidligere ekteskap var Olav Geirstad-Alv, som regjerte over Vestfold og Grenland og døde av fotverk, som det heter i Ynglingetal. Han er sannsynligvis den høvding, som lå begravet i Gokstadskipet. Med Åsa hadde Gudrød en ennå mer berømt sønn, Halvdan Svarte.
    En av de store haugene på gravfeltet i Borre er sikkert Gudrød Veidekonges. Om dronning Åsa lå begravet på Oseberg, er et spørsmål som mange har drøftet, men som man ikke med sikkerhet har kunnet avgjøre.
 
 
 

Gå til: | Toppen | Forside | Innhold | < forrige | neste >