D. N. IV, nr. 170, 1330. Egen prest for Slagen. 
D. N. XI, nr. 93, 1398, 29/1, Sira Haluarde a Sæme.

Etter reformasjonen.
1. Svend Nilssen nevnes hos Bang ved grenseoppgang mellom to gårder. 

2. Franndtz Thomissønn, sogneprest på Sem. P. Huitfeldts Stiftsbok i 1577. Nevnes første gang 11/6 1569 ved grenseoppgang, hvor kopi av en oppgang, ved formannen 4 år før, var fremlagt. Nevnes også 15/10 1575 ved en rettssak i Oslo, anført hos Bang. T. H. II, s. 187.

3. Hendrich Thøgerszøn y Semb (skatt) 8 Dlr. Meddelelser fra R.A.II, s. 387, T.H.II, s. 189. 

4. Lauritz Halvardssøn Sthen, 1622-43. Det heter om ham at han var katolsk sindet, og ved visitasen i Sem 1627 ble han formant av biskop Glostrup. Han benektet imidlertid å ha ført katolsk lære. 
     I oktober 1628 ble han imidlertid innkalt for domkapitlet i Oslo og holdtes da i husarrest på Akershus.  Han skulle ha søkt å påvirke senere lensherre i Østfold, Anders Friis' datter med papisme, og så skulle han ha talt skammelig om Luther og Resen og om tidligere biskop Senning, men fremhevet den kjente katolikk fra Tønsberg, Kloster- Lasse (Peter Laurentius). Han skulle ha sagt at bilder var bedre enn barnelærdom, at helgener skulle tilbedes, at keiseren hadde rett til med sverd å ta igjen hva paven var fratatt med sverd. Han hadde også delt ut skrifter av Bellarmin.
     Om papistiske bøker som fantes i hans bibliotek, forklarte han at de tilhørte dels Sem kirke, dels fru Anne,  Gunde Langes, og dels hans søstersønn Johannes Martini. Dom over ham er ikke kjent. Han fortsatte i sitt embede til sin død 1643.
     Sthen ble immatrikulert i Kjøbenhavn 8/10 1613 som Asloviensis (fra O. stift eller skole). Den 30/5 1617 ble han immatrikulert i Wittenberg, hvor han var i 3 år. Her fikk han i 1620 trykt en oppbyggelig kommentar til Salomos høysang på nær 400 sider, "Speculum Amoris Divini".
     Gift med Anna Haard, datter av sokneprest i Sande Christofer Nilssøn og Kirsten Bentsdr. Haard. Denne prest i Sande var bror av biskop Jens Nilssøn. Lauritz Halvardssøn hadde  en bror Morten, student fra Helsingør 1615 og kapellan i Oddevald 1620. Prestenavnet Stenius forekommer i Bohuslen, og slekten kan stamme derfra. (Se: Kr. Valkner i Biografisk  Leksikon.)
     Stenius avla embedsed 1/7 1622. Dipl. fra prestearkivet 1624 6/7. Tvist mellom presten H. og en del menn om skatt av Grøstad i Undrumsdal (Slagen kirke tilhørende). Nevnes av Glostrup under visitasen 4/2 1627 i Sem. En del av de unge kunne alle parter, en del to og en del tre parter. "Her forvisede jeg klockeren aff sin tienniste for sitt begangne horeri, præsente Præposito, M. Wincentio et domino Laurentio, loci pastore". "Dernest admonerede ieg forne Her Lauritz allffvorligen om allehaande uschickelighed, som hannem efftersaagdis; udi synderlighed om den Paapistische Lerdom, med hvillken mig saagtt bleff, hand saa hiemmelig lod sig mercke, naar hand var iblantt gemene follk udi eniglighed, dog hand ded, wed høyeste æd, benechttede, feg icke heller naaged kunde bekomme att holde om, efftersom M. Find och Her Neells nochsom giorde sin fliid och dog icke naaged vist kunde erfaare.
     Pro secundo paamintte ieg hannem, att hand schullde føre itt schickeligtt och ædru leffned, som ded hans Kalld och embede well anstod.
     1628 i oktober ble hr. Lauritz stevnet til Oslo sum mistenkt for papisme. Under saken var stattholderen Jens Juel til stede i domkapitlet sum besto av biskop Glostrup, dr. Peder Alfsen, sognepresten i Oslo hr. Laugesen, lector mag. Oluf Boesen og rector mag. Trugels Nielsen.
     Anders Friis hadde ved et bryllup i Borre hørt ham si, at hvis han reiste til de papistiske, ville han bli vel mottatt, kanskje kanonisert. Han skulle også ha sagt at folk ikke forstod barnelærdommen. Istedenfor pint under Pontius Pilatus leste de punter pinter pilater; men da kunne de bedre forstå et krusifiks. Han skulle ha sagt at hans formann hr. Henrik hadde kastet et krusifiks ut av Slagen kirke "og blev strax rørt" og videre at den forrige biskop, Senning, sikkert var fordømt, for han hadde tatt et krusifiks fra alteret i en kirke og hadde satt en altertavle i steden. Han skulle også ha sagt at paven var en bra mann, men ikke Luther og Resen etc.
     Da anklagen ikke førte fram, undersøkte man hans herberge i Kristiania og hans medbrakte saker. Deretter reiste Trugels Nielsen til Sem for å foreta husundersøkelse på hans prestegård. Man fant et par messebøker; men om dem forklarte hr. Lauritz at det var gamle bøker som tilhørte Sem kirke. Men så hadde han gjort notabener i Luthers huspostill og andre skrifter, het det. De hadde også funnet en seddel på bøker av mistenkelig art, som en skipper Peiter Vibrans skulle kjøpe for ham i Amsterdam; men disse bøker var enne ikke kommet. Det lyktes ikke å få hr. Lauritz dømt for papisme. Han fortsatte i sitt embete. Ved visitasen i Sem 18/2 1636 noterer biskopen at ungdommen er vel bevandret i hele katekismen. I 1634 eier hr. Lauritz til Sem i Rød 3 pund smør; i Hunsal i Våle 7 1/2 lispund, i Luke, en skogødegård i Våle, 6 mrk. smør, i Bønsnes i Ringerike, 7 1/2 lispund mel. Ifl. dipl. dat. 26/2 1936, Aasgaardstrand, (tgl. Kiær 16/2 138), selger Lauritz Halvorsen, sogneprest i Sem, med samtykke av sin hustru Maren Bendtsdr. sin gård Rød i Undrumsdal til velagte karl Oluf Offuensen på Aasgaardstrand i Borre. Medbeseglet av lensmann Jacob Kiær, tingskriver Hans Nilssøn og lagrettemann i Slagen skibrede Christoffer Roberg.
     Lauritz Halvorsen døde 1643. Kapitelb. fol. 196 flg. Rettssaken mot ham behandlet i "Tønsbergs Blad"s julenr. 1928. T. H. II, s. 223. Se også Lit. Lex. "Den katholske Reaktion i Norge under Christian IV" i Norsk hist. Tidsskrift 3 R., III, s. 336344, av L. Daae.

5. Franz Hermansen Berg. Han avla ed som sokneprest her 12/10 1643. Iflg. dipl. av 22/11 1649 var han død. Ifl. presten Mørch var han av adel. Hans våpen var 3 bjørnehuder over en skråtliggende bjelke, og han skulle nedstamme fra en av de Hermanssønner som langt tilbake i tiden bygget Akershus festning og slott. Men når Mørch sier at han tidligere var prost på Bragernes, kan dette ikke påvises.

6. John Simonsen Krog. Iflg. diplomer fra prestearkivet 22/11 1649, 26/8 1651 og 29/7 1663. T.H. s.152, 192.
     Han var først rektor ved skolen i Tønsberg, ble 1648 personell kapellan hos sin formann Berg med succesionsrett. Embedsed 15/7 1655. Død 1670. Et prestebilde i Sem kirke er antagelig av ham, da en påskrift, natus 1609, passet  på ham og ikke på hans ettermann.

7. Michel Michelsen Holst, var født i Kristiania 3/2 1631. Faren skal ha vært borger i staden. Han ble i sitt 12te år satt inn i byens latinskole hvor mag. Jesse Matzen var rektor og veileder. Her gikk han til 1655, da han ble dimitert til universitetet av skolens nye rektor Severinus Udbinus.
     Matzen var forflyttet til Skien som sokneprest. Ved universitetet ble han til sist på året 1657, da han kom hjem og ble hos sin mor til 8. juni 1658, da han ble ansatt som huslærer hos soknepresten i Tønsberg Nils Mathiassøn Buntzow. Her var han fem år inntil han 3. april 1663 valgtes til rektor ved den nyopprettede skole i Tønsberg.
     Den  24. nov. 1670 ble han kallet til sogneprest for Sem og Slagen. Han opplyser i sin ansøkning av 1. sept. 1670 at han har bestyrt dette embete i to år under Krogs sykdom. Da Buntzow i 1679 ble forflyttet fra St. Laurentii menighet i Tønsberg og til Nøtterøy, ble Holst Buntzows ettermann i Tønsberg.
     "Da det imidlertid var oplyst at St. Laurentii Menighed ikke formaaede at underholde en Sognepræst paa en nogenlunde anstændig Maade, og at Buntzow af den Grund havde søgt sig forflyttet til Nøtterø, saa besluttedes 1679, at Sæm og Slaugen, sandsynligvis paa ubestemt Tid skulde forenes med St. Laurentii Menighed i Tunsberg, og at Hr. Michael Holst skulde være Sognepræst for denne store Menighed".
     Gift 8. okt. 1665 med Maren Nilsdr. Buntzow som døde i 1720. Av deres barn ble datteren Karen gift med Henrik Poulsen i Tønsberg og Maren gift med Elias Paulsen, Tønsberg. En tredje datter het Margarethe.
    Holst døde på sin 66. fødselsdag, 3. februar 1697.
    Ifl. fogedregnskapene (familieskatten) nevnes han 1675 som boende i Tønsberg. 1683 har han 5 barn. 1685 er en sønn 14 år. 1688 har han tvende barn og bruker en ødegård (Ørsnes på Nøtterøy, da han ingen prestegård har. Av navngitte tjenere oppgir han 1688: Sibille Knutsdatter
og fepiken Guri Borjersdr., samt drengen Hans Larsen. 1690: Karen Olsdr., Johanne Torstensdr. og Hans Olsen. 1690 har han til medtjener hr. Niels Gram ( + hustru, 1 barn og amme) I 1696 nevnes kapellanen Mads Worm som eiet jordegods i Brekke, Stuerød og Undeli. Worm bodde i 1697 på Brekke i Sem   henved 60 år (1680-1739) var Sem henlagt til Laurentii menighet i Tønsberg.
    Etter Holøts død var først Jørgen Winterberg og deretter Thomas Gerner sogneprester for denne menighet.

8. Mag. Jørgen Henrik Winterberg, sogneprest til Laurentii menighet 1697-1702)
    Etter Schiørn var han født 1672, eksamen 1692, adjunkt 1694, magistergrad 1698. Han var da ugift.
I ministerialboken for Tønsberg har Winterberg selv skrevet følgende: "Anno 1697, den 28de Nov., som var 1ste Søndag i Advent blev jeg undertegnede indsat at være Sognepræst ved Tunsberg. Gud give mig sin Naade dette Embede værdelig at betjene".
     Wintenberg ble ordinert i Vår Frelsers kirke i Kristiania den 10/9 1697, og det het at han hadde forevist "herlige testimonia baade fra Universitetet og det theologiske Fakultet". Men han fikk ikke virke lenge i sitt kall. Han omkom på Tønsbergfjorden 16. mars 1702, idet han kjørte gjennom isen. Ifl. fogedregnskapene døde han i fjordarmen, "da han i en Slæde var kjørt ud paa Isen". Ifl. Indlæg 1697 og Jarlsb. Beskr. s. 102, T.H., s. 348 og 363. 
 
 

9. Mag. Thomas Henriksen Gerner, sogneprest i Laurentii menighet 1702-1739. Hans foreldre var biskop i Viborg. Henrik Gerner (død 1700) og hustru Dorthea Bircherøed. Han var født 1668 i Birkerød, hvor hans far da var prest. Han hadde sin skolegang i Kjøbenhavn og sendtes 1688 til universitetet med et vidnesbyrd som inneholdt lutter berømmelse. 
     I 1704 (Fogedregnsk.) er så vel sognepresten som kapellanen Mads Worm boende i Tønsberg. 
     I 1705 og 1710 nevnes to presteenker i Tønsberg, nemlig sal. mag. Winterbergs efterleverske og Maren salig hr. Mickels. I 1715 er det bare en, nemlig Maren, som er død før 1720.
     Gerner forlot i 1702 universitetet, også med hedrende vidnesbyrd. Han ble ordinert 8. aug. 1702. 
     I 1707 ble Gerner prost etter Anders Nilssen Glostrup. I 1733 var han så uheldig å pådra seg en benskade som gjorde det vanskelig for ham å forrette sitt embete. Han holdt da to kapellaner, og sognepresten i Lardal Augustinus Skjeldrup ble viceprost. Men Gerner besørget selv kontoret. Etter biskop Herslebs anmodning begynte han 1733 å føre kallsbok, og ved visitasen samme år fikk han lovord for kontoret som var i en meget god orden og berømmelig innretning. Det ble også sagt at ungdommens kunnskap var så god at man "med grund haaber god fremvekst og forbedring ved lærernes flid og ungdommens idelige øvelse".
     I Gerners innberetning til fogden av 2/8 1736 heter det: "I Sem og Slagen Menigheder er mig ikke vitterlig at nogen har forsømt Kirken paa de sedvanlige Predikedage til Bøters Svarelse, og derfor er ei heller nogen bleven angiven".
     Biskop Hersleb sees også å ha uttalt at Jarlsberg prosti var blant de få, hvorfra han får fullstendigere, årlige innberetninger.
     Ved prostevisitasen 8. juni 1735 fant viseprost Skjelderup ungdommen her i passabel stand; mens han allerede 14. jan. 1736 finner "en merkelig forbedring i Guds kundskab".
     Müller sier at Gerner etterlot seg et berømmelig ettermele.
     Gerner var første gang gift med Anna Mandal som døde i 1719. Hun var datter av overinspektør ved grevskapet Jørgen Olsen Mandal. Senere var han gift med Wittekind Marie Stockfleth, datter av sogneprest til Sandeherred Jacob Stockfleth og h. Antonie Ulrikke, f. Hausmann.
     En datter nevnes etter ham: Dorthea Benedikte Gerner.
     Gerner døde 30. jan. 1739.

10. Johan Amundsen Soelberg (1739-51). Det heter at ved Gerners død ble Sem og Slagen igjen skilt fra Laurentii menighet i Tønsberg og forenet med Frue kirke til ett prestegjeld. Denne forening må ha vært av kort varighet; for allerede ved rescript av 29/5 1739 er Soelberg sogneprest i Sem og blir pålagt å beholde Holmboe som kapellan.
     I ordinasjonsprotokollen har Soelberg skrevet om seg selv: "Jeg Johan Soelberg agter at skrive en kort Udsigt at mit Liv efter den agtværdige Biskops (Herslebs) Befaling, endskiønt jeg gjerne lod det blive med at udraabe med Patriarchen Jakob: Herre! jeg er ringere end
alle de Miskundheder og al den Trofasthed, som du har gjort imod din Tjener (Gen. 32, 10).
    Jeg er fød den 16de Nov. 1709 af Forældrene, Kongelig Tolder Amund Soelberg, som døde i Drammen 1728 og Hustru Inger Katharina Lachmann, som endnu lever (1737). I Forældrehuset tilbragte jeg saavel min Barndom som mine Ynglingeaar med at lære Elementerne af den kristelige Lære og de skjønne Kunster, indtil jeg begavet med Indsigt i Skolastiken af den lærde Johannes Wandal optoges blandt Studenternes Tal i Kjøbenhavn 1726, hvor jeg efter et Ophold af hen imod 2 Aar obtinerede 2den Examen. Ikke længe efter begav jeg mig tilbage til Fædrelandet og tog hen til Sognepræst Peter Horster i Risøer, hvor jeg under hans Ledelse overgav mig til det theologiske studium og homiletiske øvelser gjennem en Tid af 5 Aar. Derpaa begav jeg mig atter til Kjøbenhavn og i 1735 underkastede jeg mig den theologiske Embedseksamen under Profesorerne Stenbuck og Wøldike.
     1736 kaldte Provst og Sognepræst Thomas Gerner mig til personel Kapellan ved Sæm og Slagen samt ved Tunsberg. Den 12te Marts 1737 ordineredes jeg efter den llte næstfør at være examineret af bemeldte Peder Hersleb. Kort derefter udnævnte Grev Fredrik Antonius de Wedel mig til Sognepræst for Sæm og Slagen efter min Formand Thomas Gerners Død, en Udnævnelse som Kristian den 6te stadfæstede. Gud give Kraft og Naade til at jeg alene søger hans ære og de mig betroede Siæles Frelse".
     Fra Soelbergs hånd foreligger en beskrivelse av " Semb Præstegjæld i Jarlsberg", avgitt til det offentlige etter begjæring i 43 punkter. Den er trykt i Tønsbergs Blad for 11/5 1940.
     Soelberg har ved visitasene fått lovord av sine foresatte, og at han ar vært en dyktig kontormann viser hans embetsbøker, som er ført med utsøkt orden og nøyaktighet.
     Han døde den 23. desember 1751, 42 år gammel.
     Soelberg var to ganger gift, først med Else Falch fra Risør og derpå med Abigael Margrethe Coch, datter av Niels Coch, sogneprest til Hitterdal og prost i Nedre Telemark, og hustru Dorthea Soelberg.

11. David Markussen Faye, (1752-76). Han var født 1720 på Voss, hvor hans far, Markus Davidsen Faye, den gang var personell kapellan (død som sogneprest i Tønsberg 4/5 1751). Moren het Margaretha Weinwich, datter av sogneprest Christen W. på Voss. David Faye var oppvokset i Tønsberg, hvor hans far kom i 1726. Han hadde forskjellige private lærere og ble student i 1738. I 1741 fikk han sin teologiske eksamen og dro så hjem. I 1746 ble han personell kapellan hos sin far, 1751 residerende kapellan ved begge kirkene i Tønsberg og derpå Solbergs ettermann i Sem. I 1773 ble han prost i Jarlsberg prosti, og han døde på Kongseik 16/12 1776. Han ligger begravet på Slagen kirkegård.
    "Tæt ved Kirkeporten, på venstre Haand viser en Jernplate hans Grav," skriver Kierulff. Men denne graven er nå borte.
    Han roses i visitasberetningene for sitt arbeide med ungdommen og sies av Müller å ha vært en driftig mann i sitt embete.
   Gift 25/8 1751 med Karen Normann, død 1801, antagelig på enkesetet Lørte. Barn: 1. Fredrik Faye, sogneprest til Andebu (uten barn). 2. Markus Faye, kammerråd og tollskriver i Halden (uten barn). 3. Sofie Amalie Faye, død ung. 4. Mathias Wilhelm Faye (1762-1811), kjøpmann i Tønsberg, gift 1781 på Bragernes med Antonette Hansen, død 1832.

12. Andreas Larsen Dop (1777-79). Dop var ved sin død i desember 1779 51 år og 6 mnd. gammel (iflg. Slagen kirkebok). Dette kan stemme med at han etter prost Jens Müllers oppgave var døpt i Mariakirken i Tønsberg den 11. juni 1728.
     Han antok navnet Dop etter sin morfar Villum Dop, død 1722 i Vågå. (Hans egentlige navn var Bruun.) Det heter om ham at hans skolegang ble noe forsinket på grunn av hans interesse for musikken.
    Dop ble student 1749 og tok året etter anneneksamen, men var så huslærer inntil han i 1764 tok embetseksamen. Etter hjemkomsten fortsatte han som huslærer, denne gang på Jarlsberg hvor han leste med grev Frederik Christian Ottos barn. Hans elev var således den senere grev Anton. 
     I 1767 ble Dop personell kapellan hos sogneprest Faye i Sem, 1770 ble han sogneprest til Lardal og i 1777 kom han til Sem, kalt av sin tidligere elev grev Anton. Her kom han bare til å virke vel to og et halvt år.
     Han var gift med Kirsten Susanna Bjerregaard, datter av sognepresten til Lardal, Nils Bjerregaard og Birthe Sofie Berg. Barn: Fredrik Anton Dop, sogneprest til Våle. Han var oppkalt etter grev Anton og huslærer for dennes barn. 2. Sofie Amalie Dop, gift med postmester på Kongsberg, Bertil Langballe, død 20/10 1823.

13. Morten Smith Petersen (1780-1825). Han virket her i 45 år og er den prest som har den lengste tjenestetid i Sem. Han er også blitt noe av en sagnfigur i bygda. Det het seg at han hadde studert i Wittenberg og hadde Svartboka. Den var omhyggelig nedlåst i en skuff i prestegården.
      Engang han sto og prekte i Valløy kirke, sa han plutselig: Nei, nå er det galt fatt hjemme. Jeg må hjem straks! Og så kjørte han alt hva remmer og tøy kunne holde. Det var tjenestejenten som hadde fått opp skuffen og var begynt å 1ese i boka, men han kom heldigvis tidsnok til å stoppe henne, før hun hadde fått Fanden løs.
    Her vil en kjenne igjen et kjent vandresagn som tillegges snart den ene, snart den andre gamle prest som hadde Svartboka. I de fleste tilfeller heter det at presten ikke kom tidsnok. Fanden var alt kommet løs og det gjaldt å sette ham til arbeide. I Vågan i Lofoten var det tjenestegutten som hadde fått ham løs, mens presten var bort, og han satte ham til å grave en stor vik fra sjøen og innover mot prestegården. Han skulle nettopp til å grave vekk prestegårdens hus, da presten kom og fikk manet ham inn i en stor stein som ligger ved veien. Det er ennå merker i steinen etter klørne hans, da han for inn i den. Den steinen kalles Fandens gravsted. Dette siste trekk er falt bort i den form sagnet har fått i Slagen. 
     En annen gang gikk den ene akseltappen på kjerren til presten av, da han kjørte hjem fra Valløy kirke. Han tvang da Fanden til å løpe ved siden av og holde i akselen. På den måten kjørte han hjem med et helt hjul på den ene siden og Gammel-Erik på den   andre. 
En annen gang var Gammel Erik kommet inn i stuen til presten. Da tvang han ham ut gjennom nøkkelhullet. Han ba nok tynt for seg, men det hjalp ikke, han måtte ut gj ennom nøkkelhullet og ble deretter mant ut på en av de øde øyene sør for Valløy. 
     På Velle spøkte det fælt i fjøset og presten ble hentet. Da han kom og fikk opp fjøsdøren, fikk han en kuruke like i fjeset. Men det stoppet ham ikke. Han fikk mant spøkelset vekk. 
     Prost Kierulff skriver i kallsboka at han har talt med gamle folk som godt kunne huske Smith Petersen, og de har fortalt at han var en meget vakker mann av middels høyde, noe korpulent og med et rundt, vennlig ansikt. Han var pratsom og omgjengelig, men levet forresten stille i sitt hjem og deltok aldri i brylluper, begravelser eller gjestebud. 
     Han var en begavet predikant, talte fritt og med liv og kraft over foredraget, samt greit og forståelig. Han må ha hatt et særlig lag med ungdommen, hva også visitasberetningene gir inntrykk av. Her roses han stadig for sin orden og flid og det heter om de unge at de besitter god og fullstendig kunnskap. I sin undervisning av konfirmanter må han i mange stykker ha vært langt forut for sin tid, idet han om sommeren gjerne satt med konfirmantene ute i skogen og under dette mere frie samvær utfoldet et rikt lune og lot det gode humør spille, hva flere oppbevarte småtrekk vitner om. En av konfirmantene fra Oseberg kalte han bare sin kjære Osebergfant, og til en legdegutt på prestegården, som var noe sen i avtrekket, skal han ha sagt at hvis han ikke skjøt fart, ville han ta og skyte ham,  begrave ham i hagen og strø salt på graven.
     Engang der han satt og leste med konfirmantene utenfor låven, fikk han se en gutt som midt i undervisningen kløv opp på en stige. Da ble han ikke sint, men bemerket bare: Høyere opp, nærmere Gud, min gutt!
     Om Smith Petersen fortelles også den eiendommelighet at han aldri ville stå på prekestolen i Valløy kirke og tale. Han fikk satt inn et litet kateter som han preket fra. Folkefantasien har beskjeftiget seg med dette, og det er blitt til at presten var ergerlig over at denne kirken ble bygget (år 1782), for da fikk han så mange kirker å betjene, og at han da hadde lovet at han aldri vilte bestige den prekestol, hvilket løfte han også holdt. Grunnen er visstnok en helt annen, for det er også andre prester i Sem som ønsker seg et kateter i kordøren istedenfor den topphøye prekestolen, hvor en ser over hodene på folk, og hvor luften ofte kan være kvelende varm.
    Det heter i gravskriften over Smith Petersen at han var som en far for bygda. Et faderlig trekk berettes om ham i forbindelse med en begravelse, hvor han fant at den avdøde ikke av de etterlatte ble ført til jorden med sømmelig ære. Ole Bø var død, men arvingene hadde ikke
bestilt noen minnnetale over ham, som skikken bød, og de holdt ingen begravelse. Liket skulle bare jordfestes etter gudstjenesten en søndag. Dette fant gamlingen ikke gikk an. Ole Bø skulle ha sin tale. Etter endt gudstjeneste trådte han derfor fram i kordøren og holdt en fullstendig liktale aldeles som om han hadde den dødes likkiste foran seg. Deretter gikk han ut på kirkegården og foretok jordfestelsen.
     Morten Smith Petersen tilhørte den Stavangerske familie von Fuhren, men han sløyfet dette etternavn. Han var født den 10/6 1751, men farens navn har jeg ikke sett oppgitt. (Opplysning vil finnes i Kielland: Fam. Kielland, 1897.) Imidlertid må hans farfar være fyrforvalter i Stavanger, Morten Henrik Petersen von Führen, gift med Christine Sofie Smut. Broren var residerende kapellan i Stavanger, Børge Petersen von Führen, og selv begynte han sin prestegjerning i Stavanger i 1774 som personell kapellan. I 1780 var han først skipsprest og ble 22/8 s. å. kalt til sogneprest til Sem. Valget ble stadfestet av kongen 26/10 s. å.
    Han døde 25/8 1825. Hans hustru var Antonette Augusta Krogh, datter av Truls Kristian Krogh i Skudenes.
    En sønn Morten, født 1798, var 1824-25 personell kapellan hos faren. Han døde 1843 som sogneprest til Hof i Jarlsberg.
     Ved Smith Petersens begravelse var det reist to æreporter for ham, en ved foten av prestebakken og en ved kirkegårdsporten. Inskripsjonen på det siste skal etter Kierulff ha lydt: "Sørgelig blev Dagen For Sæm og Slagen. (Hvortil rimeligvis en Spasmager havde føiet: Og for alt det Herket Som bor paa Verket.) Mistet  har vi alt Både Prest og Salt. (Saltværket skulde paa den Tid just have innstillet sin Virksomhed.) 
     Hans gravsted er på nordsiden av Slagen kirke. Der ligger også hans hustru og sønn. Gravstedet ble en del år vedlikeholdt av eieren av Klokkeråsen. Til gjengjeld skulle han slippe å betale renter av en pantobligasjon på 100 Spd. utstedt av klokker Mørch den 19. og tinglest den 20. desember 1861. Obligasjonen lå først hos sognepresten, men ble 17. juli 1897 tilstillet konsul Rolf Andvord, Kristiania. Han var gift med Petersens sønnedatter.
     Et brev fra Smith Petersen til hans søster Birgithes sønnesønn Gabriel Kielland fra året 1819 finnes trykt i Hjalmar Chr. Kielland: "En gammel Prests efterladte Papirer", pag. 1920. Han skriver her: "Du er den Kielland, om hvilken Rygtet har fortalt mig saa mange vakre Ting, om hvilken begge mine Sønner, Presten i Nestved og Morten Smidt hvis hele Hjerte Du ejer  i deres breve saa ofte har sagt mig saa meget godt."
     Denne Gabriel Kielland, dengang student, var den bekjente Gustava Kiellands senere mann.
     Smith Peterson interesserte seg meget for sosiale spørsmål, og han tok seg med iver av fattigforsorgen i bygda. I året 1808 innsendte han til Stiftsdireksjonen et begrunnet forslog "Til Fattigvæsenets forbedrede Indretning". Her utvikler han først hvordan han mener at de trengende bør skaffes opphold in natura, men så føyer han til at de bør også få litt penger, så de kan skaffe seg noon ekstramåltider ved å kjøpe billig fisk som særlig i vintertiden kommer ind til Vallø, Aasgaardstrand og det tilstøtende Tønsberg, eller den ankommende svenske sild, som kan fåes til ringe pris, og som den fattige kom til at savne såre meget, om man aldeles opphørte med all understøttelse i penger.
Han foreslår også, at Fattigkommisjonen skal meddele "saavel Lægdsmanden som den Fattige, hver en Seddel, hvorj de gjensidige Rettigheder og Pligter ere beskrevne".
     Smith Petersens varme hjertelag kom også fram, da det ble krig mot Sverige, og våre soldater ble kalt til grensen ved vinters tider. Han skrev da i "Christiania Intelligenssedler" (nr. 34 for 1812) et opprop som han kalte "Et velmeent Forslag" , hvor han foreslår at det samles inn midler til "Bedste for vore til Grændsernes Værn udmarscherede Krigere". Han ber i sitt stykke bl. a. de dramatiske selskaper i Kristiania og Drammen om å gå i spissen og gi noe av sin inntekt til soldatenes beste. Han skriver at får de innkomne summer kunne en siden "indkjøbe et Forraad af saadanne sunde og nærende Levnedsmidler, der deels kunde vedligeholde disse for os saa dyrebare Brødres Sundhed og Livskræfter under deres daglige anstrengelser i nærværende Dages dybe Snee og mod de kolde, skarpe Foraarsvinde, deels lindre deres Qualer, der, som Offere for disse udmattende Strabadser, ligge henslengte her og der i Sygestuerne."
    Denne artikkel kom til København og ble forelagt kongen, Frederik VI, som følte seg meget støtt over de uttrykk som der var brukt. Det så jo (etter det som var skrevet) ut, som om kongen ikke sørget tilstrekkelig for soldatene. Etter et kongelig reskript av 5. mai s. å. ble forfatteren stillet for retten som den der framførte utidige klager. Etter at saken var behandlet ved flere rettsmøter ble forfatteren frikjent for aktors tiltale,
men han advares "at bruge herefter bedre Overlæg i hvad han maatte skrive" . På grunn av uforsiktige uttrykk ble han dømt tii å betale sakens omkostninger. Det var sorenskriver J. Chr. Berg på Gulli i Sem sogn
som avsa dommen (bind I, a. side 69). (Tingbok nr. 28 for Sør-Jarlsberg, side 84-85. Chra. Intelligenssedler, nr. 34, 28. april 1812. Mikrofilm  på Universitetsbiblioteket, Oslo.)

14. Momme Mauritz Reinhardt (1825-1833). Han var sykelig de år han var her og opptatt av byggearbeider. Kjøkkenbygningen og nordligste halvdel av hovedbygningen er fra hans tid. Reinhardt var født i Rendalen i 1774, hvor hans far Johan Henrik Reinhardt var sogneprest. Han var to ganger oppe til embetseksamen, først i 1796, dernest i 1799 da han forbedret sin karakter fra non til laud. Samme år ble han personell kapellan til Vågå og kom i 1802 i samme egenskap til Ringebu. I 1807 ble han residerende kapellan til Hof i Solør og i 1815 sogneprest til Ramnes. Her mistet han sin hustru og ble siftende igjen med 8 barn og utsikt til at kallet skulle forringes, idet man søkte om å få opprettet et residerende kapellani. Dette brakte han til å søke Sem. Grev H. Vedel som hadde forslagsrett, innstillet ham, og han ble utnevnt 12. oktober 1825, men han holdt først sin tiltredelsespreken 5. november 1826. Han døde 31. juli 1833 og ligger begravet på sydsiden av Slagen kirke ved siden av klokker Mørchs gravsted.
    Reinhardt hadde særlig i sine unge år meget gode vitnesbyrd av sine overordnede for duelig embetsførsel, men han var da han kom til Sem så å si en nedbrutt mann. Savnet av den elskede Marie tok sterkt på ham. Han var gift med Marie Magdalena, f. Reinhardt, død i Ramnes  den 30. januar 1825, 45 år gammel. I kirkeboken har han ved hennes dødsfall tilføyet: "Velsignelse over dig, mildeste kvinde!"

En meget vel anbefalt mann .
     Allerede da han som ung personell kapellan virket i Ringebu, hadde biskopen lagt spesielt merke til ham. Ved en visitas i Gudbrandsdalen i året 1807 har biskop Bech notert: "Reinhardts Prædiken var udarbeidet med Plan, Foredraget godt og Sproget smukt, men ikke populært. Denne fortjente, med sjeldne Studeringer og agtværdige Kundskaber udrustede Mand er en sand hæderlig Medhjælper i dette Embede." Ved en visitas i Ramnes år 1820 skrev samme biskop at sogneprest Reinhardt var meget avholdt av sin menighet og en pryd for sin stand, forstandig og nidkjær i enhver henseende. Men det var ikke så meget igjen av ham, da han kom til Sem. Iallfall skriver han om seg selv at han er helt nedbrutt, syk og hjelpeløs.

Fant prestegården i Sem ubeboelig.
Nettopp som han skulle flytte mistet han sin kone, sin elskede Marie, som han måtte gravlegge der oppe. Nå satt han igjen, heter det, med 8 uoppdragne barn. Ved sin ankomst til Sem fant han prestegården helt ubeboelig, og i den anledning kom han straks på kant med almuen. Smith Petersen, som hadde sittet der mer enn en menneskealder, har vel ikke merket tidens tann. Han har følt det slik at husene var i år i akkurat som de var i fjor. Som enkemann holdt han seg vel også mest på sitt kontor og soverum, og han har vel ikke fremført noen klage hverken over kjøkken eller bryggerhus. Det er derfor ved visitasene i hans tid bare notert at husene var i lovlig stand.
     Nå kom Reinhardt og betegnet det hele som falleferdig. Han ville gjerne ha flyttet hovedbygningen til et bekvemmere sted, og da ordningen den gang var slik at menigheten og presten hadde en halvdel hver å vedlikeholde av bygningen, hadde presten et møte med representanter for menigheten og spurte om ikke bygden kunne påta seg å oppføre helt ny hovedbygning mot å få overdratt hele den gamle bygningen (som besto av 8 værelser) og dessuten nødvendig tømmer fra prestegårdens skog pluss 400 daler i rede penger. "Men see! De vilde ikke!"skriver han rent oppgitt i kallsboken.
     På grunn av denne uoverensstemmelse mellom prest og byggekomite den gang, ble Sem prestegård så sammensett og merkverdig som den er. Bygdefolket så vel at de slapp lettest fra det ved å la huset stå hvor det sto og bare rette opp de fire rommene som de hadde ansvar for, så fikk presten selv greie det øvrige. Det bygdefolket den gang gjorde i stand er den del av huset som består av de 4 værelser: Spisestue og havestue med kontor og soveværelse ovenpå. Reinhardt lot resten av bygningen ligge som den var, men oppførte en egen kjøkkenbygning på nordsiden av huset. Denne Reinhardts separate kjøkkenbygning har skaffet alle senere prestefruer store vanskeligheter.

Alle sine sorger betrodde han til sine embetsprotokoller.
     Det var ikke bare i husbygging at Reinhardt skilte seg ut fra andre, også i sin protokollførsel fremtrer han som noe for seg selv. Bøkene fra Smith Petersens tid er så rett og regelmessig ført, og skjemaene han har hatt til utfylling, er så korrekt besvart, kanskje helst i knappeste laget; men det som er etterlatt fra Reinhardts dager, frembyr et ganske annet skue. Hver side i hans protokoller ser ut omtrent som et lappeteppe. Noe er skrevet med skjønnskrift og med kjempestore bokstaver, noe annet er gnidret og nesten uleselig. Innimellom dette er det notabener og utropstegn og personlige bemerkninger. Det ser ut som om denne prest har hatt en inngrodd tilbøyelighet til å kritisere alt han fikk tilsendt fra sine overordnede, særlig har sirkulærer fra Kirkedepartementet vært ham en torn i øyet. Språket og formen i disse rettet han på, som om han var norsklærer i en småklasse.
     Da det kom sirkulære om å høytideligholde minnet om den Augsburgske konfesjon på 300 års dagen i 1830, og det var tilføyet at på denne dag foretas ingen av de andre eller sedvanlige ministerielle forretninger såsom altergang, barnedåp etc. ete., har han satt et stort notabene og tilføyet: "De sidste etc. burde været udførte i forstaaeligt Sprog, thi jeg, stakkels simple Mand forstaar ikke hvad de her til Iagtagelse af geistlig Pligt skal udtrykke."
     Så kom det anmodning om å avgi betenkning i anledning av den nye skolelov og spørsmål om hvorfor han ikke innen en satt frist hadde svart på dette. Han skrev da: "Jeg er ikke stærk i at udkaste Planer, og naar de fleste fra mere kyndige Mænd i Skolefaget udfærdigede Udkast kommer frem, tænker jeg, at mit er ganske overflødigt. Min svage Helbred er Skyld at det reqvirerede ikke er sendt , imdlertid skal jeg i sende, naar jeg bliver frisk, hva jeg formaar."
     Et annet sirkulære som han la meget større vekt på var en melding fra departementet om at kronprinsessen var i velsignede omstendigheter. Dette har han innført i sin journal med kjempebokstaver. Men da det noe senere kom melding om at en prins var født, og at man i den anledning i kirkene skulle synge salmen "O store Gud vi love dig", syntes han det ble for meget av det gode og skrev i sin bok: "En Psalme passende for Byerne, hvor Visdom Boer, men ikke for Landet hvor paa fleste Steder ikke Melodien engang kjendes."
     Han var meget imot at prester skulle settes til å utføre verdslige forre tninger, og da sorenskriveren reiste på Stortinget og overlot ham forlikelseskommisjonen, beklager han seg meget. Det tar seg ikke ut, sier han, at prester skal opptre som Pakhest for den grumme fru Justitia. I tre dager hadde han sittet med slike embetssaker, sier han, "men til hva nytte". Men da han så en dog meddeler om et møte i kommisjonen, er han mer tilfreds: "Forligelsescomission, en verdslig Forretning med åndelig Hensigt. Fred, Enighed!" Det ser således ut til at han er blitt forlikt med Forlikelseskommisjonen. 
     Som noe mer nærliggende har han ansett skolevesenet og fattigvesenet. Her kan man se at han har vist både interesse og initiativ. Han har bare godt å si om skoler og lærere i memigheten, og særlig begeistret er han for Jarlsberg faste skole, hvor han ved grevens hjelp fikk vekselundervisningen innført. 

Han innførte vekselundervisningen ved Jarlsberg skole. 
Allerede i året 1828 skriver han at den Lancasterske metode brukes i den av den edle grev Wedel opprettede skole. Apparater til undervisningen og lønn til læreren betales også av ham. Jeg kan her tilføye at den Bell-Lancasterske undervisningsmetode, som besto deri at eldre elever ble satt til å undervise de yngre, var forsøkt i folkeskolene i Kristiania i 1820-30-årene. Metoden ble også praktisert på flere steder rundt om i landet. Bjørnsons far innførte den i Kvikne, og den kjente folkeopplysningsmann, prost Krog i Vågå, drev med den der i bygden. En av hans beste elever var den ansette klokker Hougen i Tønsberg. Ifølge en visitasberetning fra slutten av 1830-årene var vekselundervisningen ennå i bruk ved Jarlsberg faste skole på den tid. Ellers ble den på dette tidspunkt forlatt over alt i landet.

De fattiges og nødlidendes venn.
     Nå kommer vi til Reinhardts befatning med fattigforsorgen. Biskop Bech hadde en gang skrevet om ham at han var like nidkjær i enhver gren av embetets utførelse. Til presteembetret dengang hørte ikke bare ungdommens undervisning, men også hjelpen til de nødlidende. Her viser det seg at Reinhardt hadde øye for noe utenfor det alminnelige, nemlig for slike som ikke var hjemmehørende i bygda, men som hadde tatt tilfeldig arbeide der. Disse kunne bli belt hjelpeløse når de ble syke,  fordi ingen hadde plikt til å ta seg av dem. Han har i sine bøker notert et slikt vanskelig tilfelle.
     En dagarbeider, Ole Hansen fra Onsøy, hadde vært i arbeide på flere gårder i bygda, og sist var han hos en gårdbruker oppe på Barkåker.  Han var skogskar og hugget i skogen. I syk tilstand ble han kjørt fra Rakkås til Barkåker. Her lå han om natten. Om morgenen ble han kjørt til en annen gård, der man ikke ville ha ham. Han ble lagt opp i en kjerre og ved en pike kjørt videre til et tredje sted. Ved fremkomsten dit fantes han død i kjerren. Reinhardt kanfererte med fogden om denne sak. Men fogden fant intet å kunne foreta i dette tilfelle, da mannen var død en naturlig død. "Et sørgeligt Bevis paa Humanitas i denne Egn", har Reinhardt tilføyet.
     Neste år inntraff et lignende tilfelle, hvor sognepresten søkte å finne  en utvei straks han fikk nyss om saken. En 20 års gutt, Søren Larsen fra Våle, hadde vært i tjeneste flere steder i Sem. Deretter dro han til Agnes i Tanum. Herfra ble han syk kjørt tilbake til en gård i Sem. "Jeg arbeidede nok for at faa ham inn paa Tønsberg Hospital paa Amtscommissionens Regning, men det høie Amt beærede mig ikke engang et Svar. Det kom først efter Drengens Død", sier Reinhardt.
     Etter hvert ser det ut som Reinhardts sykelighet har tiltatt, og han måtte av og til sløyfe en gudstjeneste eller få sønnen som var teologisk student til å overta prekenen.
     Et år falt tredje juledag på søndag, og da klarte han ikke mer. Han skriver: "Ingen Gudstjeneste, thi jeg var ikke vel, og tænkte: Vilde Vedkommende leve efter hvad de nu i sidste Tid havde hørt, saa kunde jeg gjerne spare meg" I begynnelsen av februar ble han "uvel og syg i høieste Grad" , og en søndag heter det: "Min gode kjære Søn prædikede for mig". Litt senere heter det igjen: "Prædiken forrettede min brave, kjære Søn". Utpå sommeren har han skrevet i sitt dagsregister: "Jeg tænkte over Livet her og fandt at alt var Forfængelighed". Siden skrev han ikke mer i dagsregistret. Reinhardt døde i 1833.

15. Hans Peter Holmboe (1834-1841) . Da den sykelige Reinhardt var stedt til hvile, kom en ung, frisk og virkekraftig mann til Sem, Hans Peter Holmboe, 30 år gammel. Han var født 20. januar 1804 og foreldrene var Jens Holmboe, sogneprest til Eidsberg, og hustru Katharina, f. Holst. Han var den 16. av 17 søsken. Han ble student i 1821, tok anneneksamen og begynte så å studere mineralogi; men så døde begge hans foreldre i et og samme døgn, og han sto der uten eksistensmidler.
Han måtte nå gi undervisning for å leve. Under disse forandrede kår droges han, som det heter hos Kierulff, over til teologien og tok embetseksamen i 1826. Samme år ble han lærer i religion, historie, geografi og norsk ved Sjøkadettinstituttet i Stavern til 1835, da han ble utnevnt til sogneprest i Sem. I dette embete døde han i 1841. På grunn av sine utmerkede kunnskaper i historie ble han innbudt til å være medlem av Selskapet for det Norske Folks Sprog og Historie, til hvis samlinger han leverte følgende bidrag: "Briternes Krigsforetagender langs Norges Kyster fra 1800-14" , "Året 1814, Bidrog til Norges Historie", "Grekernes Frihedskamp efter Pouqueville", "Kongeriget Norge siden 1814", "Geografisk -statistisk Tabel over Kongeriget Sverige, især efter officielle Documenter" og "Skildring af søcadetinstituttets Stiftelse og Virksomhed fra 1817-1832". Holmboe gjorde meget for skolevesenets forbedring i sitt prestegjeld og i Tønsberg 1840 utkom hans "Smaastykker til Læsning for menigmand", hvor han har en fortale med en oversikt over prestegjeldets skolevesen og dets fremgang i tidsrommet 1835-40. Han utga også en "Confirmationstale i Slagens Kirke, den 6te October 1839". Det var likesom Holmboe hadde en viss forutanelse om sin snarlige død. I midten av  juli 1841, samme år som han døde, skrev han dette vers: "Lad mig vige fra det Du bød, sign Børn og Mage efter min død"
     Som prest forberedte han seg omhyggelig til alle taler har skulle holde. Prekenen utarbeidet han tidlig i uken for å være sikker mot mulige forhindringer og for å få tid til å memorere den dens bedre. Ved sin død etterlot han seg 460 skrevne prekener foruten brudevielser, 
skrifte og leilighetstaler, som han likeledes nøyaktig utarbeidet for hver enkelt forretning. 
    Som leder av bygdens skolevesen utførte også Holmboe et for sin tid utmerket arbeide. Han var meget omhyggelig i valg av lærere, avholdt med nøyaktighet alle eksamener og reiste stadig rundt til skolene. Kierulff, som selv var en fremragende skolemann, sier, at det er vel få prester som har gjort så hyppige skolebesøk som han. Han satte også opp premier for å oppmuntre barn til flittig skolegang. Enn videre opprettet han to leseselskaper, et i Sem og et i Slagen.
     Med sin usedvanlige arbeidskraft og store virksomhetstrang tok han over alt fatt for å fremme bygdens vel, og han var bygdens første ordfører (1838-40). Hans bilde henger derfor i billedgalleriet over Sems ordførere i herredshuset. 
    Holmboe døde den 29. desember 1841 etter ni dagers hjernebetennelse. Han ble begravet den 6. januar 1842 under usedvanlig deltagelse. På veien fra prestegården til Slagen kirke var reist to æreparter, en fra Sem og Slagen menigheter med påskrift: "Lys var din haand, kjærligt dit Hjerte, ærlig din Færd, rastløs din Iver. Derfor 1edsager Kjærligheden og Taknemmeligheden Dig idog til din Grav". På den andre siden: "Herre nu lade Du din Tjener fare hen i Fred og velsign hans Sjæl med den evige Salighed." Den annen æreport var oppført av saltverkets eiere og mestere. På den sto: "Ak! kort Du vandrede blandt as saa trolig. Vi alle agted, elsked Dig. Med Sorg vi se Dig til Gravens Bolig. Og fælde Savnets Taarer ved dit Lig." På den andre siden: "Han var sin Gud og Dyden tro, Nu hint hans nyder evig Ro."
     Kirken var innvendig kledt med granbar og opplyst med 200 lys. Kisten ble fra kirkegårdsporten av seks prester båret inn og stillet i koret. Her talte først prost Ottesen. Deretter brakte kateket Jacobsen fra Tønsberg (Holmboes ettermann) ham et siste farvel. Prestene bar så kisten til graven. Holmboes grav er på sydsiden av kirken. På graven står et jernkors, reist av familien Wedel Jarlsberg. Et minnekvad er skrevet av Holmboes ungdomsvenn, salmedikteren Lars Kr. Arup, dengang sogneprest til Flesberg. Prost Jacobsen har utgitt: "Sogneprest H. P. Holmboes Liv og Virksomhed"(1842). Han tegner der et levende bilde av den varme Kristen, en trofaate venn, den allsidig begavede og virksomme samfunnsborger.
    Gift 4. april 1831 med Marie Gustava Lorange, datter av skipsfører L., Halden. Hun var oppdradd hos statsråd Tank på Rød. De hadde 5 barn, 4 døtre og 1 sønn, den senere sogneprest til Vågå Jens Gerhard Holmboe, f. 1837. Ekteskapet skildres som "saare lykkeligt".  Holmboe etterlot seg utførlige dagboksopptegnelser, som strekker seg fra hans virksomhet i Fredriksvern og tii hans siste år.

Trekk fra Holmboes embetsvirksomhet.
Holmboe hadde mange vanskeligheter med gjennomføringen av skoleloven. I dagsregistret kan man følge presten på hans ferd fra skole til skole, året igjennom, ja, alle årene Holmboe var i Sem. Han klager aldri over lærerne, tvertimot. Med dypeste sympati følger han deres strev.
Han prøver å gjøre hva han kan for å skaffe brukbare lokaler og bedre hjelpemidler, men det er vanskelig å få almuen til å forstå at det er noen nytte ved skolen, sier han. Derfor klager han meget over foreldrene som lar barna skofte skolen.
     Jeg skal sitere et par uttalelser:
"19de Aug. 1834. Brudevielse ved Slagen, og ved samme Leilighed erfaret at ingen Børn have indfundet sig til Undervisningen, da Slagens faste Skole atter skulde begynde; heller ikke idag, men adskillige af enigheden havde ytret, at det allenfall ikke kunde øke, førend mod Slutningen af indeværende Uge. Saadan Selvraadighed er noget nær Opsætsighed mod Landets Lov og bemerkes her til paatale ved første Skolekommissionsmøde."
     "Skolebesøg paa Hesby 13 Mars 1835. Her fandt jeg noget rosverdigt, som jeg ikke før har mødt: Tre, fire Drenge udenfor Roden vare også tilstede, og en ifjor confirmeret Dreng gik endnu i Skole for at lære bedre at skrive. Nogle Belønninger eller, egentligen talt Opmuntringer uddeltes. Som en sørgelig Modsætning hertil, befandtes efter Skolemesterens Vidnesbyrd et Par Drenge aldrig at besøge Skolen oftere, end naar den holdtes i Huset hvor de opholdt sig. Fra Uvidenhedens Hjemstavn der i Bygden, fra Gaardene Vestre Kjær og Vermelie, havde ingen Børn været i Skolen, kun Mulct kan her hjelpe."
      Det kan synes litt sterkt, hva Holmboe her sier om høyt aktede gårder som Kjær og Vermeli. Men uttalelsen gjaldt jo bare skolebarna. Når han besøkte de gamle på gården sier han noe annet. En måned senere var han nemlig i sykebesøk på Vermeli, og han skriver: "13. april 1835. Sygebesøk hos et Par gamle Ægtefolk paa Vermelie. Manden laae tilsengs, men var stærk i christeligt Haab og en levende Troe. Præstens Nærværelse var ham kjær, og dennes Ord fandt et rørt Hjerte." 
     Kort etter meddeler han om et annet sykebesøk:
    "16de Mai 1835. To sognebud paa Tveten i Sem. Af de Syge var den ene Gaardmandens Kone og den anden Huusmandens Svigermoder; begge havde Trøst af Guds Ord og var et skjønt Bevis paa, hvor velgjørende det er at lære Guds Ord i Barndommen. Den ældste Kone var 80 Aar gammel, og paa Præstens Spørgsmaal om noget laae hende særdeles paa Samvittigheden, svarede hun: bare jeg var som min Mand, mig ligger intet andet paa Hjerte. Han var død for flere Aar sides. Jeg havde en saa mild Mand. Vi levde sammen 50 Aar, og opdrog fire Børn, i Fattigdom. Nu læste hun i Bibelen; men Kræfterne lade det kun blive lidt deraf. Derimod læste hun udenad af sin Barnelærdom, af Postiller og Psalmer, og det var hendes Trøst baade Nat og Dag."

16. Jacob Jacabsen (1842-1878). Prost Jacobsen erindres som en lys og vennlig mann, som alltid var i godt humør og som det var festlig å være sammen mod. Han var født i Kristiansand 24. mars 1804. Foreldrene var korporal Anfind Jacobsen og Randi Aanesdtr. Faren døde tidlig og moren ble gift igjen og kom derved i så gode kår at sønnen kunne få anledning til å gå skoleveien. Han ble student i 1821, men måtte så ta ut som huslærer. Han ble derfor ikke ferdig med anneneksamen før i 1826, men allerede året etter tok han teologisk embetseksamen med laud.
    Så var han i 3 år huslærer hos sorenskriver Jonas Wessel i Nedre Telemark. I 1830 (25/6) ble han utnevnt til personell kapellan hos sogneprest Kjerschow i Aker, og da denne kort etter dro til Tromsø som biskop, fikk Jacobsen den vanskelige oppgave å styre det vidløftige
Aker sognekall med dets innviklede fattigvesen. Jacobsen var i Aker til han i 1834 ble aftensangsprest, kateket og bestyrer av borgerskolen i Tønsberg. Den 11. april 1842 ble han utnevnt til sogneprest til Sem, men tiltrådte først dette embete ved nyttår 1843. I 1871 ble han prost i Sør-Jarlsberg prosti. Han søkte avskjed fra 1. april 1878, men vedble å bestyre sogneprestembetet ennå et år. Senere bodde han i Tønsberg, hvor han døde 21. desember 1882. Han ligger begravet på Tønsberg kirkegård.
    Gift 1831 med Benedikte Karoline Klungeland, datter av klokker i Oslo (Gamlebyen), Ole Tobias Klungeland og hustru Berntine Kathrine Eilertsgaard, og født i Kristiansand 8. desember 1806 og død i Tønsberg 7. mars 1885. Av 6 barn døde to tidlig. Av døtrene ble Kathrine, f. 1832, gift i 1857 med lensmann i Sem Erik Johan Steenbuch, og Karoline, f. 1839, gift i 1858, 23. juli, med pastor Henrik Johan Karl Møller. Av sønnene ble Anton Martin Tobias, f. 1835, overrettsakfører, og Jacob, f. 1837, offiser.
     Kierulff skriver at Jacobsen var en mann under middels høyde, spedlemmet og tynn. På grunn av et maveonde var han sjelden helt frisk og ingen ventet at han skulle bli så gammel som han ble. Ansiktet var
blekt og det lå noe skjelmsk i øyet og et visst sarkastisk uttrykk om munnen, men alt var gjennomtrengt av vennlighet og godhet. Han var en fredsæl man og innlot seg sjelden i strid. Da den nye skoleordningen skulle gjennomføres, kunne han på kommunale møter bli gjenstand for temmelig bitre angrep, men da taug han helt stille. Han ga dog ikke tapt. Han tok bare sine forslag opp igjen med seighet og utholdenhet til han endelig vant fullstendig seier. Hjemme var han også gjerne stille, men blant venner livlig og kvikk, full av muntre innfall og
småvittigheter. Da jeg kjente ham i hans siste år, sier Kieruhff, var han nærmest litt melankolsk og småsutrende, men av og til kunne han glemme sine ubehageligheter og den gamle livlighet kunne komme fram. 
     Han hadde et utstrakt personkjennskap i menigheten, for det var nesten ingen som han ikke hadde enten døpt, konfirmert, ekteviet, eller ved hvis sykeseng han hadde sittet. Riktignok kunne en ikke si han ferdedes meget ute, men han kom dog ofte innom folks dører, særlig hos syke og fattige.
     Hans økonomiske stilling var alltid mindre god, skjønt han brukte svært lite til seg selv, men han var en vennlig og gavmild mann og penger stanset ikke hos ham.
I skolevesenet arbeidet han imot en stadig uvilje og motbør, men han ga seg ikke, heter det, før han fikk skolene i god hevd og skolehuser med lærerbolig innrettet i hver krets. Også hvor det gjaldt inventarium og undervisningsmateriell fikk han gjennomført skolelovens krav. Kierulff sier videre at det var i særdeles god orden, da han kom og overtok skolevesenet etter ham. Jacobsen stiftet også Søndre Jarlsbergs prostis lærerforening.
     I sin forkynnelse var han ortodoks og konfesjonell, men med et evangelisk preg. Hans foredrag var livfullt og kraftig, og han hadde lett for å uttrykke sine tanker. I samtale med barna var han enfoldig og barnslig. Av legmannsvirksomheten som den dengang dreves, var han egentlig ikke noen ynder, men han la heller ikke noen hindringer i veien for den. Han hadde en våken sans for misjonen og fikk 3. mars 1847 stiftet den første misjonsforening i prestegjeldet, i et møte på Fyllpå i Sem. En kvinneforening kom i gang i Slagen i 50-årene, og på skolen i Sem ble en slik stiftet 11. april 1866.
Jacobsens greske testamente finnes ennå (1945) på prestekontoret i Sem. Det er meget slitt og bærer preg av stadig bruk gjennom årrekker. Det kan fortelle oss stadig skiftende prester om en av våre formenn som daglig og flittig leste sin Bibel på grunnsproget.
     Om Jacobsens muntre innfall, når han opptrådte som festtaler, har det gått mange frasagn. Engang sa han ved en visitasmiddag for biskopen (Arup) at det var stor forskjell på prestenes behandling av biskopen og biskopens behandling av prestene, for når biskopen kommer til presten i Sem, da setter jeg ham mellom en greve og en minister (Vedel og Løvenskiold), men da Semspresten sist var i selskap hos biskopen, da ble han satt mellom en fra tukthuset og en fra slaveriet (tukthuspresten og slaveripresten).
     En annen gang skulle han reise til en prostevisitas i Sandefjord og kom ut i regnvær, så han ble våt til skinnet. Han måtte skifte helt igjennom og låne klær, da han kom fram. Ved bordet holdt han da en tale, hvor han bl. a. sa, at nå kunne det mod sannhet sies om Semspresten at han ikke eide skjorten på kroppen.
     Tidligere gikk kirkevergestillingen i Sem på omgang blant gårdbrukerne, men ingen likte dette verv, for ringertjenesten fulgte med. Til trøst for en som var misfornøyd uttalte Jacobsen: Denne misfornøyelsen kan jeg ikke begripe meg på, da posten er den høyeste vi har å bortgi.
     Foruten det førnevnte minneskrift om sogneprest Holmboe, Tønsberg 1842, har Jacobsen utgitt: "Den bibelske Historie. Udtog efter de hellige Skrifter, ledsaget med oplysende Anmerkninger og Forklaringer
samt en kort Beskrivelse over Jødeland, dets Folk, Sæder og Skikker. Med 1 kart. Chra. 1855. Denne bok er senere blitt autorisert til bruk i landets skoler. Annen utgave. Chra. 1858, 131 s.
    Jacobsen var ordfører i Tønsberg 1838-41 og i Sem 1844-48.

Jacobsen tar seg av skolevesenet.
    Jacobsen hadde ikke vært så meget som en uke i Sem, før han begynte å reise rundt til skolene, og her var han utrettelig. Mest har han notert om Sem faste skole. Her hadde jo sogneprest Reinhardt i sin tid innført vekselundervisningen, som besto deri at de eldre elever underviste de yngre. Men dette var det nok nå forlengst slutt med. Simpelthen av den grunn at de eldre elever stadig skoftet skolen. Foreldrene trengte dem til arbeide og holdt dem hjemme.
    Her var det ikke godt å vite hva man skulle gjøre. Holmboe hadde tatt det slik at han delte ut premier til de flittige elever. Jacobsen tok det på en annen måte. Han sammenkalte foreldrene til møter, hvor han forklarte dem hvor nyttig skolen var. Han hadde også møter med  lærerne for å avhandle ting i skolens interesse. Noen av disse møter sees  å være holdt i prestegården, og de forhandlet da om en bedre regulering  av omgangsskolen. Han roser meget omgangsskolen på Brattås og Adamsrød og den dugelige lærer Melsom. Han sier, "at han gjør alt for at opvække Disciplenes Flid og Læselyst, hvilket og synes at lykkes ham."
    En forstår av disse notater at skoleforholdene på den tiden var enkle og usikre, og at det ikke var lett å få gjennomført alminnelig skolep1ikt; men senere fikk man skoleloven av 1860, og da kom alt i en annen skikk. Da ble det Jacabsens lodd å gjennomføre denne loven i Sem.

Jacobsen bryter nye veier i menighetsarbeidet.
Ordet totalavholdslag var ikke kjent i Sem før Jacobsen hadde vært der noen tid. Når biskop Arup kom på visitas for litt over 100 år siden, spurte han alltid prest og medhjelpere om, hvordan det forholdt seg med drikkeondet. Det ble da gjerne svart at med hensyn til den sak hadde man ikke sporet noen forverrelse fra tilstanden, sådan som den var tidligere. Det hendte også at svaret var lysere, og at det gikk ut på at en forbedring i denne retning eiler sak  var iakttatt i det siste år. Dette svar fikk biskopen ved en visitas i Sem.
    Men Jacobsen selv var ikke helt tilfreds med tilstanden. Bygdens fastboende var det kanskje ikke så meget å si på, uttalte han, men det kunne fra nabodistriktene komme tilreisende sjøfolk eller andre trafikanter som for gjennom bygden og tømte noen begere på skyssstasjonene. Disse hadde nemlig det vi nå kaller øl og vinrett, og det kunne bli litt uro omkring dem.
     Jacobsen hadde merket dette og gikk til direkte aksjon. Han tilkalte en avholdspredikant og fulgte ham på møter rundt i distriktet. For å to tyren ved hornene begynte de på skyssstasjonen Fyllpå. Den avholdstaler han hadde fått tak i, var egentlig en ung emmissær av den haugianske retning. Han fikk senere et kjent navn: Mads Vefring. Vefring var tidlig blitt grepet av den bevegelse som Asbjørn Kloster hadde reist, og nå dro han landet rundt og stiftet avholdsforeninger.
     Ved Arups visitas i 1851 kunne det noteres at prestegjeldet hadde en avdeling av avholdsselskapet. Imidlertid gikk det litt opp og ned med avholdsarbeidet. Noen tid senere heter det nemlig at øldrikkingen har tatt seg fram især i en enkelt del av bygden. Men noen år etter er det blitt mindre av den, idet ølhusenes antall er innskrenket. Bedringen var bare midlertidig. De som ville ha varen fant nok ølet. Det var bare å reise til Tønsberg.
     Jacobsen klager i en senere innberetning: "Det må beklages, at især unge mennesker begive sig til Tønsberg uden Ærinde og kommer stundom i beruset Tilstand tilbage." Dette var det nok ikke så greit å kjempe imot, og ved Jacobsens siste visitas i året 1875 heter det om
edrueligheten: "Drukkenskabslasten har kun faa Ofre, hvorimot Byreiserne for Mange medføre fare for Misbrug".
    En annen sak som Jacobsen gikk inn for med stor iver var hedningemisjonen.
    Sitt kjennskap til pastor Schreuders nettopp påbegynte misjonsvirksomhet i Syd-Afrika har han formodentlig fått gjennom "Norsk Missionstidende". Iallfall sammenkaller han i året 1847 til misjonsmøte og stifter en misjonsforening med 34 medlemmer. Kvinner er ikke med i dette, bare mannfolk. Foruten Jacobsen selv, er medlemmene slike som Ole Olsen, Nauen, Peder Mortensen, Fadum, Icans Mortensen, Fyldpå, Guttorm Sverstad, Horns Jacob Brække, Nils Aas, Mathias Grette og en rekke andre av bygdens mest ansette menn. Til å begynne med var også et par kjente menn fra Tønsberg med: Farver E. Olsen og farver E. Hem. Ennå var folk fra Slagen ikke med her. Møtene holdtes en gang i måneden. Det ble da holdt en andakt og lest noe om misjonens sak. Kontingent skulle ikke erlegges, men en bøsse ble satt fram i hvert møte for frivillige gaver. Det ble bestemt at for det første skulle man ikke sende det innkomne til Misjonsselskapet. Det skulle benyttes til innkjøp av misjonslitteratur og til reiser til misjonsmøter. Det viste seg at i det første år var de beløp som kom i bøssen på hvert møte alltid godt og vel en daler. Til tross for at pengene skulle brukes på omtalte måte innen foreningen, ble kassen ikke tom. "Den vokste sakte, men sikkert, således at på første årsmøte 9. april 1848 besluttet man å innsende til Den norske Missionsforenings Kredsbestyrelse i Kristiania 10 Speciedaler "som en ringe Skjerv til Missionssagens Fremme". Året etter sendte man 12 spd. og det følgende 13.
    I begynnelsen av 1850-årene fant Jacobsen på et par ganger i året å holde misjonsgudstjenester i kirkene. Han henvendte seg til prestene i Tønsberg og Nøtterøy og innbød dem og misjonsvennene i disse menigheter til fellesmøte i Sem kirke. Her talte en prest fra hvert sted. Det var mange folk til stede, og man besluttet å fortsette med slike fellesmøter.
   I disse år fikk man lærerseminariet på Basberg, og bestyreren her, kand. Høyer, var en varm misjonsvenn. Jacobsen sees å ha fått adskillig støtte av ham, særlig når det gjaldt å vekke misjonsinteresse i Slagen. I året 1855 innbegnedes således følgende nye medlemmer i Slagen:
Ole Hansen, Basberg, Nils Jørgensen, Roberg, Peder Knudsen, Basberg, Søren Jørgensen, Roberg, Hans Nilsen, Unneberg, Jørgen Mathisen, Roberg, Mathias Isaksen, Aas, Christian Larsen, Roberg.
     Jacobsen sørget alltid for at foreningen sendte representanter til kretsmøter eller større misjonsstevner i nabobygdene. Til å begynne med ble gjerne han selv og skolelærer Syvertsen valgt til representanter; men etter hvert fikk han ordnet det slik at også andre av medlemmene kom avsted. Til et kretsmøte i Drammen sendte man således P. M. Fadum og klokkestøper Olsen Nauen. En annen gang valgte man prokurator Thams og P. Tvetan til representanter mens Jacobsen og Ole Olsen Nauen ble suppleanter.

17. Johan Carsten Emil Kierulff (1879-1902). Kierulff minnes som en av de stauteste av den gamle embetsmannstypen som en kjenner fra forrige århundre, korrekt og rettskaffen i all sin ferd. Han var født i Fredrikstad 22. juli 1824 og sønn av sakfører og auditør Johan Fredrik A.   Kierulff og Sofie Fredrikke, født Ross. Faren døde, da han var 10 år gammel, og han fikk derfor trange kår i sin studietid, men han greide å få sin utdannelse, dels ved lånte midler og dels ved å gi privatundervisning. Han hadde også en tid understøttelse av universitets trangsstipendier. Etter skolegang i Fredrikstad ble han student i 1841. Han ble teologisk kandidat 1845 og tok de praktisk prøver 1849. Fra 1845 til 1860 virket han som annenlærer ved den borgerlige realskole i sin fødeby. Han sier selv at denne tid var meget fruktbringende for han s indre liv på grunn av den vekkelse som den gang fant sted i menigheten, og som også grep ham. Han fikk i de siste år han var i Fredrikstad det geistlige tilsyn med amtssykehuset og begynte en fast forkynnervirksomhet blant sagbruksarbeiderne ved Sanne og Solli bruk.
     Den 11. juli 1860 ble han residerende kapellan til Hammer ved Bergen, og han ble i 1862 av biskop Kaurin og skoledirektør Lows anmodet om å søke stillingen som bestyrer for Bergens stifts lærerseminarium på Stord. Han virket så i 13 år som seminariebestyrer og sogneprest på Stord og sier selv at han har utdannet ca. 400 lærere. Men det var slitsomt å ha begge disse stillinger sammen, og da han i 1874 også ble valgt til prost i Nordre Søndhordlands prosti, ble arbeidet ham for meget. Han søkte seg da bort og ble 3. april 1875 utnevnt til sogneprest til Solum ved Skien og den 5. april 1879 til sogneprest til Sem. Fra 3. januar 1891 var han også prost i Sør-Jarlsberg prosti. I 1896 ble han ridder av St. Olavs orden for fortjenstfull embetsvirksomhet.
     Kierulff søkte avskjed fra 30. juni 1902. Han flyttet da tiI Tønsberg. I de år han bodde i Tønsberg besøkte han flittig Tønsberg gamlehjem. En kan gjerne si at han var som en prest for gamlehjemmet. I de siste år var hans syn svekket, og en øyenoperasjon hjalp ikke stort. Det falt ham snare vanskelig å gå sin daglige spasertur til bygrensen ved Eikskogen. Den siste dagen han levet, la han seg etter middagen for å hvile litt, og så sov han rolig inn i den siste søvn. Det var den 11. januar 1906. Han ble begravet 18. januar på Slagen kirkegård. Kirken var kledt i sort og koret rikt prydet med kranser og kandelabrer. Den konstituerte prost Harboe (Ramnes) holdt liktalen og Kierulffs tidligere kapellan N. A. Dahl talte ved graven og forrettet jordfestelsen.
     Når enkelte har haft det inntrykk at Kierulff var en stiv og høykirkelig prælat, så er vel ikke det syn så helt riktig. En kan bare se på hans utvikling. Han var selv utgått fra vekkelsen i 1850-årene. Under denne store folkebevegelsen, hvor han selv hadde tatt levende del, var hans kristensyn utformet i evangelisk retning. Under den var også hans kirkesyn skapt. Kirken skulle være et samlende midtpunkt som hjalp folk å holde fast på de kristne verdier. Men i gjæringens tid den gang hadde han også fått oppleve den splittelse som ble ført inn ved frie predikanter og sekter. Mot alt dette som virket til å adskille og forstyrre de nyvakte, hadde Kierulff tatt fast standpunkt og med all sin makt forsøkt, både muntlig og skriftlig, å ordne og rettlede. Han skrev en rekke avisoppsatser orn dette den gang. Blant de betydeligste kan nevnes: "Om de religiøse Bevægelser i Fredrikstad" og "Er Mormonerne en kristen Sekt?", begge i Christianiaposten ca. 1850.
     Lignende erfaringer gjorde han også, da han kom til Solum. Han skriver i kallsboken: "Kirkesøgningen var liden, især i Hovedsognet og Menighedsbevidstheden omtrent forsvunden. Lige fra den Lammerske Tid havde Solums Menighed i høi Grad været paavirket af Schismatikere. Den frie Lægmandsvirksomhed havde beredet Jordbunden for dem, og ikke faa Sekter havde festet Rod og spiret opp. 
     Ut fra dette syn kan en forstå at Kierulff var imot alle slags kristelige møter lørdag og søndag aften. Han mente at det ville virke til å dele menigheten opp i små klikker, utslette menighetsbevisstheten og tømme kirkene. Derfor kunne han også svare på spørsmål om å holde oppbyggelser søndag ettermiddag: "Jeg gir menigheten så sterk kost søndag formiddag at den behøver ikke noe mer om ettermiddagen."
     Som gammel lærer og seminariebestyrer var Kierulff selvsagt en dyktig skolemann og en flink kateket. Det heter derfor også at det var lett å svare ham, når en sto på kirkegulvet eller ble hørt i lekser, men han var også som lærer ytterst nøyaktig og krevet av alle orden og punktlighet. Hvis noen forsyndet seg her var han ikke blid. Det går mange historier om hvor streng Kierulff kunne være. Når konfirmantene kom til prestegården om morgenen, skulle de ikke løpe rundt alle vegne, men holde seg samlet utenfor stalldøren til han kalte dem inn. Fullstendig oppmerksomhet, orden og ro måtte det også herske i timene. Manglet noe av dette kunne vedkommende få en påminnelse bak øret av den forklaring Kierulff holdt i hånden. Ja, folkevittigheten sier at han slet ut en forklaring på hvert kull konfirmanter.
     De konfirmanter som forsto Kierulff, og som var våkne i hans timer, har derimot bare godt å si om hans undervisning. De tillegger at Kierulff var mild og grei, og at de ikke hadde noe å frykte av den boka han gikk med i hånden.
     Kierulff har utgitt et par religiøse foredrag i kirkelige tidender. Det finnes også prekner av ham i forskjellige samlinger. Et par ble utgitt særskilt etter spesiell oppfordring. 
     I 1853 ble Kierulff gift med sin kusine Anna Ulrikke Neumann Ross f. i Holme 8. mars 1829, død i Sem 25. j uni 1885. Datter av sogneprest i Stokke Hans Christian Ross og Magdalene Meyer. 4 sønner og 2 døtre døde straks etter fødselen. Fru Kierulff var sykelig like fra sitt 20.år. Henries liv var et korsliv, skriver han. Hun lå til sengs i 15 år. Hennes død var en stille innslumren, og salig
hviler hun visselig i sin Jesu arme.
     Ved hennes begravelse som foregikk fra prestegården til Slagen kirke, var deltagelsen enestående. Det var to æres porter og skrevet flere vers. Et lød så: Fra Menighedens Præstegaard, Du vidnet under Korsets Kaar Om Haabets Glæde, Troens Fred og Bønnens Kraft i Taalsomhed.

18. Anthon Thorvald Bjørnstad (1903-1915). Han var en av de stille i landet, en god fredens mann. Han var født i Oslo den 29. august 1842. Hans far, skreddermester Andreas Thorkildsen B., døde før han ble født, moren Anne Rebekka, f. Jensen, ble senere gift igjen, og stefaren Chr. Madsen hjalp ham å komme på den Biermanske borgerskole ved Sagene. Han fikk deretter forskjellig privatundervisning, inntil han kom inn på Heltbergs studenterfabrikk og fikk artium i 1862. Etter anneneksamen var han huslærer hos kaptein Andersen på Blaker skanse i 3 år. Deretter hadde han timer ved forskjellige skoler i Oslo og leste samtidig, så han fikk teologisk embetseksamen i 1869 og praktikum i 1870. Nå var han i to år bestyrer av den hdyere almueskole i Langesund og ble deretter klokker i Mandal. Den 6. februar 1875 utnevntes han til kateket i Egersund. Den 1. april 1878 ble han sogneprest til Grytten, 8. aktober 1873 ble han sogneprest til Nordre Fron, 20. desember 1890 til Lindås og 31. januar 1903 til Sem.
     Bjørnstad tiltrådte sitt embete i Sem 1. juni 1903. Det ble store forandringer i prestegården da Bjørnstads flyttet inn. I årrekker hadde Kierulff bodd der, og det hadde vært stille i huset i hans tid. En hørte bare prestens avmålte skritt, når han gikk att og fram på gulvet i den store stuen og av og til stanset ved døren og slo asken av pipen sin. Han hadde vært ensom gamle Kierulff, ensom og sønneløs i livet. I unge år hadde han fulgt alle sine 6 barn til graven. Nå satt han ofte hos de syke og gamle ute i menigheten, men ikke hadde han gjester og ikke søkte han selskap. Til prestegården kom folk bare når de hadde ærend på kontoret.
    Slik var det før, men nå ble det annerledes. Den nye presten hadde stor familie, og det ble familieliv på prestegården. Der var fire døtre i alderen 18-27 år, Anna, Esther, Cornelia og Thora. Disse unge piker interesserte seg for kristelig foreningsvirksomhet og tok fatt overalt. De stiftet søndagsskoler og barnemisjon. I Sanitet, Sjømannsmisjon, Kina, Santal, Sulu, Finne, Blinde, alt hva nevnes kan av misjon var de med, men fram for alt i ungdomsforeningen, Slagens nordre, som pastor Dahl hadde fått i stand. Den fikk nå en blomstringstid.
     Kierulff, den gamle presten, han lot sitt lys skinne bare i kirke og på prekestol, foreningen var ikke hans forum, men den nye kom med i alle foreninger, han selv og hele hans hus, og det skyldes ikke minst Bjørnstads arbeide at ungdomsforeningen fikk sitt prektige lokale tett ved Slagen kirke, "Kirkely", hvor også hans bilde henger.
     Altså var det en ny tid som kom med Bjørnstad, et nytt syn på menighetslivet og nye arbeidsmetoder. Selv bråket han ikke meget, men han forsto å få tingene i gang og å arbeide så alt gikk knirkefritt.
     Han var også en prøvet og erfaren skolemann og det kom vel med i de mange år han som formann i skolestyret sto i spissen for Sem skolevesen.
     73 år gammel tok Bjørnstad avskjed. Han fraflyttet bygda den 18. oktober 1915 og bosatte seg i Strømsgodset (Skoger). Her døde han 3. januar 1927. Om hans begravelsa fra Slagen kirke den 10. januar heter det i Tønsbergs Blad:

     "Sogneprest Bjørnstads gravfærd.
     Sogneprest Anthon Thv. Bjørnstads begravelse ved Slagen kirke blev en meget stilfuld sørgehøitidelighet. En masse mennesker hadde indfundet sig i Slagen kirke, som for anledningen var vakkert pyntet med guirlander og blomster. Blandt de mange fremmøtte saaes bl. a. stamhusbesidder Wedel-Jarlsberg, Sem formandskaps medlemmer, Olsen Nauen sen. og en række kommunale myndigheter.
     Prost Backer holdt en vakker og gripende tale efter ordet "Herre, hvem skal vi gaa til". Talen gjorde et dypt indtryk paa forsamlingen. Der blev nedlagt en række kranse, saaledes av sogneprest Nilssen paa vegne av Sem og Slagen menighetsraad, idet sognepresten holdt en kort tale efter teksten "Hvor deilig er paa bjergene dens føtter som bringer godt budskap, som forkynder fred, som
bebuder godt, som forkynder frelse, som sier til Sion: din Gud er blit konge". Videre paalaes kranse fra Sem kommune ved viceordfører Oskar Rom, som takket avdøde får det dyktige arbeide han hadde nedlagt i kommunen, lærer
Oldemar Berg bragte avdøde en takk paa skolestyrets vegne, og lærer Nilssen, Jarlsberg nedla en krans fra Sem og Slagen lærerlag med tak for trofast virke og ledelse av Sem skolevæsen. Prost Backer nedla en krans paa vegne av Jarlsberg pastoralforening med takk for trofast kollegialitet. Pastor Dalan nedla en krans fra Nordre Slagen kr. ungdomsforening, idet pastoren bragte avdøde en tak for hvad han hadde gjort for ungdomsbevægelsen inden bygden. Fru Rom, Oseberg, nedla en krans paa vegne av Nordre Slagens kr. kvindeforening og sjømandsmission og gaardbruker Aasen, Berg, paa vegne av naboer.
     Tilslutt brakte avdødes søn, gaardbruker Asbj. Bjørnstad, Herdla pr. Bergen en tak for al deltagelse som var blit hans far tildel, hvorefter Slagen mandskor under kirkesanger Horgens ledelse sang et par vakre salmer.
     Marskalker var gårdbrukerne Oskar Horgen og Oskar Rom, Oseberg, Slagen."

19. Ole (Oluf) Olsen Folden (1916-1924). Folden var trønder, født på gården Folden i Ytterøy 22. mars 1860. Foreldrene var gårdbruker Ole Arntsen og Ellen Kristine, f. Thun. I sine senere år skrev han sitt fornavn Oluf. Han forteller at han var sykelig i oppveksten og at det var legen som anbefalte han læreryrket og som rådet ham til å søke seg inn på Klæbu seminarium. Han var 24 år gammel da han begynte der. Etter de reglementerte to år gikk han ut som en av de beste av elevene, nr. 5 av 25. Han hadde også fått 1 i religion, en karakter han var meget stole av. "Det var ikke hendt tidligere i Klæbu".    Fra januar 1887 til 1890 var han lærer i Steinkjer. Han bestemte seg i denne tid til å studere, men da han midt under lærervirksomheten skulle forsøke seg med middelskoleeksamen, gikk det ham dårlig. Han ble overanstrengt og syk og måtte oppgi lesingen. Han bestemte seg så til å bli diakon og gikk inn på det nyopprettede diakonhjem i april 1890, men fant ikke der sin rette plass. Da han oppga diakongjerningen samme sommer, fikk han timer som lærer i alminnelige skolefag (9 timer i uken) ved hjemmet, og han kunne nå lese ved siden av. Han sluttet denne lærervirksomhet på Diakonhjemmet i 1891, da han satte seg på skolebenken i det toårige latingymnasium på Hauges Minde. Her slet han svært, forteller han, med matematikk, latin og gresk, men fikk en respektabel artium i 1893. Året etter tok han anneneksamen med 6 rene enere og senere prøven i hebraisk med samme karakter. I 1898 tok han embetseksamen og deretter praktikum med et meget godt resultat. 39 år gammel sto han nå ferdig som prest. Han var kommet vel igjennom utdannelsestidens slitsomme år og skriver: "Når jeg ser tilbake og tenker over det alt, så siger jeg av fullt hjerte: Fra Herren er det kommet og underlig er det for mine øine. Men selvfølgelig måtte jeg selv henge i med en energisk vilje og flid. Mine evner har vært alminnelig gode, ikke enestående. 
     Han hadde fått plass som personell kapellan i Orkdal, men det ble bare noen få måneder, fordi han kort etter fikk ansettelse som sjømannsprest i Pensacola. Da han fikk denne stilling, giftet han seg med Fredrikke Louise Rambeck, datter av sogneprest Rambeck i Meldal og h. Karoline, f. Holtermann.
     De reiste i 1900 ut til arbeidet i sjømannsmisjonen, men etter to års virke ble han syk og måtte reise hjem.  Da han kom til krefter igjen, ble han sogneprest til Meløy i Nordland, hvor han tiltrådte sommeren 1903. Meløy var et nyopprettet embete, og han fikk der meget å stå i bl. a. med oppføring av prestebolig. Nå ble både han selv og hans kone syke og av legen tilrådet å søke sydover. Han søkte da atskillige embeter bl. a. i Åseral i Mandal prosti, hvor han ble utnevnt i februar 1908. I Åseral hadde det vært en sterk religiøs bevegelse og bygden var, da Folden kom dit, opprevet av religiøse stridigheter. Alt dette virket så sterkt på Foldens nervøse konstitusjon, at han etter et par års forløp ble nedbrutt og søvnløs, og som han selv sier "ganske udyktig til arbeide. Det var ikke overanstrengelse. Jeg kan ikke selv forklare alle de samvirkende årsaker." Dette førte til at han søkte avskjed fra prestegjerningen i 1911 og bosatte seg ved Lysaker for å gjenvinne sin helbred.
     Da han kom i ro og utenfor ethvert ansvar, ble han straks meget bedre og kunne allerede et halvt års tid etter melde seg til å bestyre ledige embeter. Han var nå en tid i Drammen, senere i Strømm og så et halvt års tid i Borre, hvor både menighet og herredstyre søkte om å få ham til sogneprest. Da han konkurrerte med folk som hadde ca. 20 års ansiennitet foran ham, fikk han ikke dette embete. Men han søkte da hjelpepreststillingen i Sem, som han fikk. Han begynte her den 1. desember 1913 og tok bolig på Barkåker. I 1915 søkte sogneprest Bjørnstad avskjed, og det ble da innsendt en meget sterk menighetsansøkning om å få Folden til sokneprest. Det reiste også en deputasjon herfra til departementet for å virke for hans ansettelse.
     Folden ble utnevnt til sogneprest i Sem 11. februar 1916 og overtok embetet 1. april s. å. Sommeren 1923 måtte han underkaste seg en operasjon for blærebetennelse. Operasjonen forløp heldig, men han kom etter denne aldri til krefter igjen. Han led av begynnende åreforkalkning. Over nyttår 1924 reiste han til Lillehammer for å rekreere seg, men da han kom tilbake 1. april var han svakere enn før. Han forrettet dog gudstjeneste et par ganger, men påskedag 20. april måtte han få pastor Oden Evje i Tønsberg til å ta gudstjenesten i Sem. Selv har han notert i dagsregistret: "Sogneprest Folden tilstede, men udyktig til å forrette." Neste søndog 27. april hadde han selv konfirmasjon i Sem kirke (15 konfirmanter). Det ble hans siste gudstjerneste.
    Han søkte nå biskopen om tre måneders tjenestefri fra 1. mai og en stiftskapellan til hjelp. Stiftskapellanen kom 13. mai og sognepresten kunne nå tre helt tilbake fra ethvert ansvar. Men det gikk allikevel stadig nedover. Den 5. juni var han alt for svak til å komme til stede ved sin venn brukseier og medhjelper Johan Bjerknes begravelse, som foregikk fra Lensberg til Sem kirkegård. Hjelpeprest Lavik talte her i huset og forrettet på kirkegården. Men den neste dag, som var en fredag, da hjelpepresten hadde kontordag på prestegården, var Folden
stått opp og kom inn på kontoret, hvor også stiftskapellan Einarsen var til stede. Hjelpepresten skulle nettopp gjøre seg ferdig til å gå i en begravelse på Eik, da Folden, som satt ved kontorbordet, plutselig sank sammen, lammet av slag (hjerneblødning). Han døde kl. 1/2 7 om ettermiddagen etter at han en kort tid hadde vært ved bevissthet og kjent sin kone.
     Begravelsen foregikk 12. juni fra hjemmet til Sem kirkegård. (Sem kirke kunne ikke brukes på grunn av restaurering.) En mengde mennesker var forsamlet for å vise ham den siste ære. Prost Backer talte over ordet "Jeg vil ikke vite noget iblant eder uten Jesus Kristus og ham korsfestet". Det var et motto for den avdødes liv og forkynnelse. 23 kranser ble lagt på båren fra kommunestyre, skolestyre, Jarlsberg pastoralforening og de forskjellige korporasjoner. Ved graven talte pastor Lavik over ordet "Gud er trofast". Prost Backer forrettet jordpåkastelsen og den stemningsfulle høytidelighet var dermed avsluttet.
     Sogneprest Folden var en overmåte energisk og virkelysten mann, men hans måte å arbeide på var slik at han ikke beregnet sine egne krefter, så han liksom til stadighet sprengte seg selv. Han hadde også den eiendommelighet at han kunne hefte seg svært med småsaker. Disse kunne ofte svulme opp for ham og ta uforholdsmessig tid og krefter. Således holdt han på et halvt år å skrive om beregningen av skyssgodtgjørelse for reiser til Valløy kirke. Det finnes i arkivet bunker av skrivelser fra hans hånd om denne sak. Likeledes søkte han å bevise at prestegården Kongs-Eik var beliggende i Sem hovedsogn og ikke i Slagen. Hans utgangspunkt var at Kongs-Eik i 1878 var skylddelt fra hovedgården Jarlsberg og fremdeles hadde samme matrikkelnummer som denne. Han skrev til departementene og spurte om ikke gårder med samme matrikkelnummer måtte betraktes som liggende i samme sogn. Både Finansdepartementet og Kirkedepartementet svarte ja til dette. Han regnet seg derfor ikke tilhørende Klokkeråsen skolekrets, men gikk alltid og stemte på Nauen skole. Han tålte ikke at noen skrev på et brev "Slagen prestegård", da risikerte en å få det tilbake. Det het "Sem prestegård". For ytterligere å fastslå dette anskaffet han et embetsstempel til å stemple brever med, hvor det står tydelig for alle: "Sognepresten i Sem, adresse: Sem prestegaard, Tønsberg".
     Men det var ikke bare småting han heftet seg ved. Han var alltid overmåte virksom med planer og forbedringer både på prestegården og ute i menigheten. Han satte inn nye ovner og fikk nytt vannverk samt innlagt elektrisk lys. Han laget et vindu mot syd i den store stuen og fikk bygget ny forpakterbolig. Han tok seg også av hagestellet. Da veien i prestebakken ble rettet ut, fikk han flyttet hekken i hagen og kjørt på flere hundre lass jord. Han plantet 41 eple- og plommetrær i den vestre hagen og fikk nye grinder og nye portstolper av eik med dreiede kuler på ved inngangen til begge hager.
     I de krevende krigsår tok han mange tunge løft i bygdens styr og stell, f. eks. i skolevesenet som nettopp i de år var i sterk utvikling. Fra hans siste år kan nevnes arbeidet for restaurering av Sem kirke og bygging av menighetshus på Barkåker.
     Folden forteller selv at han i 20 års alderen opplevet sitt religiøse gjennombrudd. Han fikk da hjelp ved å tenke på dåpen og på at pakten sto fast på Guds side. Derfor la han også i sin forkynnelse slik vekt på dåpen og særlig barnedåpens velsignelse. Allerede som lærer i Steinkjer begynte han å tale Guds ord, og han sier at han aldri som prest har hatt vanskelig for å komme ut av det med legpredikanter, hvilken retning de enn tilhørte. Dog tok han i Sem et bestemt standpunkt overfor landsindremisjonen som i hans tid begynte å opptre som om den var et eget kirkesamfunn med tendens til opposisjon mot prestene og alt hva den kalte høykirkelig vesen.
     Som predikant var Folden grundig og praktisk og hans prekener var vel utarbeidet. En kunne se han bladde om flere ganger, når han sto på prekestolen, heter det.
Hans konfirmanter hadde stor respekt for ham. Enkelte sier også at de fryktet ham såre på grunn av hans barske utseende. Men det hersket sikkert både god orden og plan i hans undervisning.
     Fru Folden var en mild og elskelig personlighet som var sin mann en god støtte og medhjelper. Hun begynte søndagsskole på prestegården, stiftet sanitetsforening og var meget med i alt kristelig foreningsarbeide. Etter sin manns død flyttet hun til Barkåker, men de siste leveår tilbrakte hun i Oslo, hvor hun døde 28. februar 1938. Hun ble begravet ved sin manns side på Sem kirkegård under stor deltagelse den 5. mars samme år.

20. Einar Johannes Nilssen (1924-1939). Han var født i Kristianssand 21. november 1869. Foreldre: Skolebestyrer Aasmund N. og h. Borghild, f. Stennæs.
    Artium ved byens skole 1889 med laudabilis prae ceteris, teol. eks. 1895 med laudabilis. Praktikum 1899. Lærer i Kristianssand 1896-1899. Deretter i 10 år klasselærer ved Vestheim skole, Oslo. Den 19. august 1908 res. kapellan til Inderøy. Sogneprest ib. 6. januar 1912, og prost i Nord-Indherred prosti 2. juli 1921. Sogneprest til Sem 18. desember 1924 og prost i Sør-Jarlsberg 24. oktober 1934.
     Flyttet etter avskjed 1939 til sin bolig Solefall på Råel i Slagen, hvor han døde den 9. november 1950. Han ble under stor deltagelse begravet fra Slagen kirke den 15. s. m. Graven er like til venstre ved inngangen til kirkegården. Ved siden av ble hans hustru bisatt sommeren 1952.
     I prost Nilssens tid ble det oppført ny landbruksbygning på prestegården (1927). Den brente året etter og måtte oppføres igjen på ny. Nytt hønsehus fikk man også og ny vannledning. Denne gang forsøkte man en kilde nedenfor husene (ned for landbruksbygningen) og anla elektrisk pumpe. Men det holdt ikke i tørre sommermåneder. Både Bjørnstad og Folden hadde fått anlagt vannverk, begge fra brønner ovenfor husene. Men det ble alltid for lite vann. Det siste er at prestegården har fått tilknytning til vannverket på Eik.
     Prost Nilssen har vært medlem av følgende offentlige komitéer: Prestelønnskomiteen av 1925 som også fikk i oppdrag å utrede spørsmålet om de kirkelige særfonds opphør og inndragelse i Opplysningsvesenets fond  samt om klokkerstillingene (1925-1928). Komiteen til utarbeidelse av normalinstruks for klokkere (1937-1938).
     Han har utgitt: "Norsk grammatik med opgaver og eksempler" (1903). "Bliv i pakten." Andaktsbok for unge (1905). "Guds barn. Guds kirker. Guds folk" (1915), (Luth. Bokomisjon). Han har trykt et par foredrag: "En arbeisdyktig kirke" (1919) . "Arbeidet i en landsmenighet" (1930) .
     Prost Nilssen hadde en lyrisk åre og skrev i 1924 en kantate, "I hellig-Olafs spor". Musikk av A. S. Bakken, arrangert for 8 st. og kor.
    Ved festligheter i menighet eller familie kom han ofte med små dikt, undertegnet E. J. N. På grunn av sitt gode humør var han også en feiret leilighetstaler. Ved prestemøter ba man ham gjerne besørge takketalen for maten. Da visste man at man gjerne fikk en ekstra frisk rett til slutt.
     Ved bispeva1get i Nidaros i 1923 (dengang Gleditsch ble utnevnt) fikk han atskillige stemmer til biskop, især fra prester i Nidaros bispedømme, som kjente ham best. Han hadde den gang virket i Trøndela g i 15 år.
    Gift 26. mars 1907 med Kathrine Lucine Heimbeck, f. i Kristianssand 16. mars 1875 av foreldre bokholder ved Norges Bank Ole Moe Heimbeck og Mariane Margrethe, f. Borgen.
     Fru Nilssen døde 26. juni 1952. Adoptivsønn: Rolf Nilssen.

21. Hans Saron Blom Svendsen (1940-1952). Ansatt av administrasjonsrådet 25. juni 1940. Nedla embetet igjen sammen med de øvrige prester 1942. Gjeninntrådte i embetsstilling 8. mai 1945. Fratrådte ved 70 års alder 1952. Født i Ringsaker 7. juli 1882. Foreldre: Tredjeprest Reinert Svendsen og Hanna Boyine, f. Blom.  Gjennomgikk Hamar skole, teol. kand. 1907. Samme år konst. klokker i Larvik, 1909 kallskapellan i Kviteseid. 1910 konst. res. kapellan i Bodin. 1917 sogneprest i Fauske.
     Etter vikariat i Riksarkivet for senere professor Kolsrud fikk han ansettelse i arkivtjeneste 1920. Utnevnt til førstearkivar 19. august 1921.
     Kongens gullmedalje for en avhandling om Landstads og Hauges salmebøker.
     Gift 1937 med Martha Marie Krohn, f. i Fredrikshavn 23. april 1907, datter av tidligere folketingsmann, sogneprest Aage Krohn og Astri, f. Jensen.
     Har fra konfirmasjonen deltatt i kristelig ungdomsarbeld. Reiste med stipendium i 1913 til Danmark, Tyskland, Sveits for å se hvordan det kristelige foreningsarbeid ble drevet i disse land. En utførlig beretning om reisen ble sendt departementet. Var noen år formann i Saltens krets av Norges kr. ungdomsforbund. I de år han arbeidet i Riksarkivet deltok han atskillig i den kristelige gymnasiast og studentbevegelse i Oslo. Var i 1930 formann i Norske studenters kristelige forbund. Var fra 1920 bosatt i Asker og i mange år medlem, i 6 år formann, i Asker menighetsråd. Likeledes var han flere år formann i Asker skolestyre.
     Han har utgitt: "Fra Nordland og Finnmarken, Tromsø stifts årbok" 1915, 1916 og 1917 (Luth. Kra.). Tre bind: "Norsk Salmesang", I. "Arven fra gammel tid" (1935), II. "Landstad og Hauge" (1933) og III. "Revisjon av Landstad og Nynorsk Salmebok" (1955). (Lunde, Bergen og Norvegia sacra, Oslo.) "Den Norske Presteforening gjennom 50 år". 1950 (Oslo). "Våre tider i Guds hånd, Prekener holdt i Sem 1941-44."1947 (Land og Kirke). "Streiftog gjennom salmeboken og Salmeopplevelser."1959 (Gyldendal).

22. Søren Tobiassen Storaker, født i Halse pr. Mandal den 8. juni 1896. Student 1916, cand. theol. 1923, I. L., prakt. 1923, II. L. Stiftskap. i Hålogaland 1923, prest på Svalbard 1924, stiftskap. i Hålogaland 1927, sogneprest i Hamarøy 1929, prost i Nordre Salten prosti 1937, sogneprest i Spydeberg 1939, sogneprest i Sem og Slagen 1952.
     Har vært kretsformann i Bodø krets av Det Norske Misjonsselskap, kretsformann i Nordland krets av Santalmisjonen, kretsformann i Salten krets av Norges K.U.F. Var medlem av herredstyre og formannskap samt varaordfører i Hamarøy, og medlem av herredstyret i Spydeberg. Formann i skolestyret i Hamarøy og Spydeberg. Formann i en årrekke av menighetsrådet både i Hamarøy og Spydeberg.
     Gift i Mandal den 14. august 1930 med Gudrun Egedal, f. 28. oktober 1904 i Mandal.
 
 
 
 

Gå til: | Toppen | Forside | Innhold | < forrige | neste >