| Høgskolen i Vestfold - Biblioteket - Digtale tekster - Studentoppgaver - LU | Avdeling for lærerutdanning |
| Arnesen, Glesne, Jahnsen, Jensen & Olsen: - for det er jo eksamen som teller… er det ikke? | |
2.0 Teoridel
2.1 Elevvurdering i skolen - et lite gløtt til fortiden I denne første delen av oppgaven vil vi gi et lite utsnitt fra historien når det gjelder elevvurdering generelt. Vi har valgt å skrive om noe som stadig har vært kilde til debatt, og gjennom denne delen vil vi se litt tilbake på dette. Et historisk sus kan gi oss og dere lesere litt bakgrunnsinformasjon som kan være grei å ha med seg for å forstå dagens situasjon, kanskje kunne trekke noen paralleller, men også tydeliggjøre hvor utvikling har funnet sted. Vurdering er en av skolens eldgamle oppgaver. Det en gjerne forbinder med vurdering er fastsetting av karakterer. Dette er en svært synlig del av virksomheten i skolen, og en del som får mye oppmerksomhet, både fra elever og fra foresatte (Imsen 1998). I skolesystemet er man kontinuerlig utsatt for vurdering, ikke bare den som kommer til uttrykk gjennom karakterer og annen formell tilbakemelding, men også gjennom tiltale og bemerkninger fra både lærere og medelever. På få andre arenaer i samfunnet er vi utsatt for lignende vurdering, når det gjelder vår personlighet og vår faglige styrke. Det er noe av dette som gjør skolehverdagen så spesiell. Skolen skal sørge for at elevene får opplæring i samsvar med egne evner og forutsetninger. Hva elevene oppnår av kompetanse skal så vurderes. Denne vurderingen er nødvendig med hensyn til hvilke skoler vi kommer inn på seinere og hvilke jobber vi får. Det har kanskje aller mest betydning for hvilken tro vi har på oss selv når vi forlater skolebygningen etter 10 år. Allerede her kommer det fram at elevvurderingen har ulike formål knyttet til seg. Dette er noe vi vil komme nærmere inn på i del 2.2 "Formålet med vurdering". Jesuittene, en katolsk organisasjon og munkeorden grunnlagt i 1540, utviklet et skolesystem med etterhvert stor utbredelse i hele Europa, og i dag eksisterer det fortsatt i modernisert form. Det var jesuittene som innførte karakterer og satte dem i system i skolen (Imsen 1998). Gunn Imsen skriver: "karakterer og ulike former for premiering ble tidlig brukt som motiverende og disiplinerende middel i norske skoler" (ibid., s. 284). Hopper vi fram til 1809, heter det at elevene i den høyere allmueskolen fikk med seg karakterer hjem hver dag. Etterhvert ble dette erstattet med ukekarakterer, og siden månedskarakterer. Fra 1940 ble det innført karaktergivning fire ganger per år (Skagen 1996). Gjennom Normalplanen av 1939 fikk alle landets folkeskoler samme karakterskala. Særs godt (Sg), Meget godt (Mg), Godt (G), Nokså godt (Ng) og Lite godt (Lg) ble gjeldende karakterskala. Tidligere hadde dette vært en kommunal sak, og av den grunn hadde også ulike skalaer vært i bruk (Dokka 1988 s. 147). Med Normalplanen av 1939 ble det også bestemt at karakterer skulle gis fra 4. klassetrinn, mens det vanligste hittil hadde vært at elever både på landet og i byen hadde fått karakterer gjennom hele skoleløpet (Skagen 1996). I Normalplanen ble det også gitt en beskrivelse av hvordan prosentvis fordeling burde være på den femdelte skalaen. Det såkalte normalfordelingsprinsippet ble introdusert i den norske skolen. "Planene av 1939 sa at et stort antall karakterer, "til dømes fleire tusen" skulle fordeles med 4% Sg, 24% Mg, 44% G, 24%Ng og 4% Lg" (Skagen 1996, s.20). På 1950- og 1960-tallet var utvikling av standardiserte prøver populært, men disse fikk aldri noen varig utbredelse. Tanken bak disse prøvene var imidlertid klar, sier Gunn Imsen: "Karaktersystemet måtte korrigeres og styrkes gjennom kunnskapstester designet med psykometriske teknikker". (Imsen 1998, s. 85). At normalfordelingskurven fikk plass i Normalplanen av 1939, ser Gunn Imsen som en forløper for denne tankegangen i midten av vårt hundreår. Etterkrigstiden har vist en tendens til at venstresiden i politikken har støttet en progressiv pedagogikk, der en har ønsket å redusere de uheldige virkninger karakterer kan ha. Vedtaket i Normalplanen av 1939 om at eleven først skulle ha karakterer fra 4. klassetrinn, og at de i 1972 ble helt fjernet fra barnetrinnet, kan tjene som eksempler på denne tankegangen (Imsen 1998). 1950- og 1960-tallet var også en tid
for forslag om større vekt på vurdering uten karakter - en
vurdering som kunne veilede eleven i det daglige arbeidet, og som skulle
komme til uttrykk på en annen måte enn gjennom karakterer.
Bak dette synspunktet lå tanken om at elevenes følelse av
håpløshet og tap, ville reduseres dersom vektleggingen av
karakterer ble noe mildere (Skagen 1996). 1970-årene stod i karakterdebattens tegn. Utdanningssosiologene mente at karakterene var en lite heldig sorteringsfunksjon, som ga elever fra høyere sosiale lag fordeler. Det ble også hevdet at karakterene tyranniserte for mye av undervisningen, ved at elevene ble mer opptatt av å få gode karakterer enn av hva de egentlig lærte (ibid.). I 1972 ble Evalueringsutvalget oppnevnt av regjeringen Bratteli. Utvalget skulle gjennomgå evalueringsordningen fra grunnskole t.o.m. videregående skole. Utvalget ønsket å redusere karakterbruken, og de ville innføre tilleggskriterier for opptak til videregående skole (bl.a. poeng for alder). Et flertall i utvalget ville gjerne fjerne karakterer fra hele grunnskolen, og bare gi karakterer i studieretningsfagene i videregående skole. Forslaget fra utvalget skapte oppstyr i skolene, og gjennom høringsuttalelsene kom det tydelig fram at karakterene måtte beholdes på ungdomstrinnet. Delen av det opprinnelige forslaget om fylkets muligheter til å legge inn tilleggskriterier ved inntak til videregående skole, ble en realitet. Fra samme år, 1972, ble karakterene også fjernet helt fra barnetrinnet i skolen, og de ble erstattet av uformell vurdering (ibid.). Mønsterplanen av 1974 omtaler uformell og formell vurdering i forståelse av at begge skal bidra til læring og utvikling av eleven. At dette kan innebære et vanskelig spenningsforhold, er et perspektiv som ikke er tilstede i mønsterplanen (Skagen 1996). I denne perioden kom også de normerte prøvene, som hadde hatt sin oppblomstring på 1960-tallet, mer i skyggen - noe som i "Karakterboka" omtales som et resultat av påvirkning fra nyradikale strømninger i samfunnet (Skagen 1996). Så beveger vi oss inn i 1980- og 1990-årene. I første halvdel av 80-tallet så vi nærmest en reprise av debatten som hadde funnet sted i 70-årene. Partiene på venstrefløyen talte for å avskaffe karakterer i grunnskolen, med en mer uformell, støttende, veiledende og inspirerende vurdering som alternativ. Partiene på høyre fløy ville holde fast ved karakterer, og Fremskrittspartiet talte for karakterer i alle fag, orden og oppførsel, samt flid - og de mente at dette burde gjennomføres fra 4. klasse (Skagen 1996). På slutten av 80-årene var det
en roligere periode når det gjelder debatten omkring elevvurdering.
Et flertall av partiene frem til 1985 hadde fremmet synspunkter om at
karakterene på ungdomstrinnet kunne falle bort. I 1989 var det imidlertid
bare Sosialistisk Venstreparti som holdt på dette standpunktet.
Den store debatten var allikevel ikke tilstede i siste halvdel av 80-årene
- fokus endret nå posisjon fra elevvurdering til Ser vi nærmere på Mønsterplanen som kom i 1987, merker vi oss at det er satt av fire sider (kap. 12) til "Vurdering og veiledning". I Mønsterplanen er også annen vurdering enn karakterer fremhevet - det er blant annet et eget avsnitt; "Den løpende, uformelle vurderingsprosessen" (s. 75), som setter fokus på nettopp den uformelle vurderingen. I L97 står det ett avsnitt om elevvurdering (s. 79). I tillegg til dette har det kommet ut en rettledning til læreplanverket fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (KUF), som i sin helhet omfatter elevvurdering. At elevvurdering ikke har fått bred plass i læreplanverket, ses som naturlig, siden KUF kom med sin egen, omfattende rettledning samme år som L97 ble gjort gjeldende. Ny læreplan for grunnskolen og den videregående opplæringen på 1990-tallet har sterkere målstyring enn hva vi finner i M-87. Dette krevde også nye ordninger når det gjelder vurdering av elevene. Siden læreplanen er målstyrt, må vurderingen skje i forhold til oppsatte mål - målrelatert vurdering. Det var en del spørsmål som ble stående åpne i forhold til elevvurdering da den nye lærerplanen så dagens lys; skulle det gis karakterer i grunnskolen? Hvordan skulle vektleggingen være mellom IVUK og IVMK? Fra hvilken klasse skulle karakterer gis? Hvordan skulle tema- og prosjektarbeid vurderes? Hva skulle generelt vurderes ved eleven; det faglige prestasjonsnivået eller sosiale ferdigheter, innsatsvilje og samarbeidsevne, et såkalt utvidet vurderingsbegrep? Hva med elever med individuelle opplæringsplaner? (Imsen 1998). Uklarhetene var tydeligvis tilstede, og bidro til debatt før politisk behandling av spørsmålet. Norsk Lærerlag var talsmenn for å avskaffe karaktersystemet, og de ønsket tydelig å sette fart i en ny karakterdebatt. En debatt som den på 1970-tallet var det imidlertid ikke klima for. Dette kan være en følge av at 1990-tallet var mer preget av at konkurranse og rangeringsordninger hadde større aksept i samfunnet (ibid.). "Et tøffere samfunn med mer konkurranse på utdanningssektoren gjorde at ingen foreldre ville stå opp og ønske sine barn ut av denne konkurransen" (Imsen 1998, s. 305). Norsk Lærerlag gikk etter hvert inn for å utvide vurderingsbegrepet, med rettferdighet som begrunnelse. De stod også fram og ville beholde karaktersystemet som det var, så lenge det ikke var en god alternativ ordning på trappene. Lærerforbundet ville beholde karakterene, men bare for å vurdere kunnskapsnivå på ungdomstrinnet (ibid). Etter hvert ble det på beordring fra Stortinget utarbeidet en egen melding om vurdering i skolen. Dette kan si oss litt om hvor alvorlig myndighetene så på saken. Regjeringen la fram sin melding i 1996, og den ble behandlet av Stortinget i 1997 (St. meld. 47: Om elevvurdering, skolebasert vurdering og nasjonalt vurderingssystem). Dermed var kursen staket ut på området vurdering og karakterer. En av de største forandringene sett i forhold til tidligere, ble innføringen av en seksdelt karakterskala som erstattet den femdelte skalaen fra Sg til Lg. Intensjonen med dette var i hovedsak å få den store "G-hopen" delt (Imsen 1998/Bjørnsrud og Raaen 1996). En annen forandring som er vel verdt å merke seg, er at IVUK og IVMK nå skal sidestilles i skolen; "Elevvurdering har to hovedformer: vurdering med karakter og vurdering utan karakter. Vurdering med karakter blir brukt på alle hovudstega. På ungdomssteget skal det i tillegg vere vurdering med karakter" (Rettleiing L-97/L97S: Elevvurdering, s. 9). I 1997 nedsatte KUF et utvalg, ledet av utdanningsdirektør Ola Moe. Moe-utvalget ble bedt om å komme med forslag til et helhetlig, nasjonalt vurderingssystem for grunnskolen. Utvalget satte ned ulike formål som gjeldende:
( Moe-utvalet: Nasjonalt vurderingssystem for grunnskolen, vedlegg 1, s. 1) I tillegg presenterte utvalget en rekke hovedperspektiv omkring vurdering av kvalitet. Følgende tre hovedområder ble vektlagt:
(ibid., s. 2) IVUK har fått en meget fremtredende plass i planene for skolen, men karakterene holder fortsatt stand. Dette til tross for at alle elever gjennom Reform-94 ble sikret rett til videregående opplæring. Det er fortsatt vitnemål med karakterer som deles ut til elevene når deres tid i grunnskolen er over. Spørsmålet er om vi klarer å snu karakterfokuseringen i skolen, og om kulturene på skolene bidrar til å gi IVUK den samme tyngde som det kan synes som IVMK har. Dette spørsmålet vil ikke bli gjenstand for hovedfokus i denne oppgaven, her vil vi først og fremst prøve å gi et bilde av hva som egentlig ligger bak den karakteren elevene får. Karakterene har lange røtter. I disse røttene sitter også det som tradisjonelt sett har vært gjeldende, at karakterene forteller hvor mye eleven klarer å reprodusere av faktakunnskap i prøvesituasjonen, og vi vet at lange røtter er vanskelig å slite opp... 2.2 Formål med vurdering "Angsten for å mislykkes finnes i rikt monn overalt hvor det stilles bestemte prestasjonskrav" (Imsen 1998, s. 64). En kan vanskelig tenke seg en skole, en systematisk opplæring uten vurdering. Vurderingen er nært knyttet sammen med opplæringen, og den har flere formål. Noen formål knytter seg til læringsprosessen, andre formål ligger utenfor denne (Skaalvik & Skaalvik 1996). I L97, generell del, finner vi følgende hovedformål med elevvurdering: "Hovudformålet med elevvurdering er å fremje læring og utvikling. Gjennom vurdering og rettleiing får elevar, foreldre og lærarar tilbakemelding om framgangen til elevane, om arbeidsprosessar og resultat. Veiledning og rettleiing skal gjere at elevane kan gjere seg nytte av tilbakemeldingar, og reflektere over sitt eige arbeid og sin eigen framgang, og motivere dei til innsats og til å bruke evnene sine. Elevane skal vere aktive deltakarar i arbeidet med vurdering og øve opp evna til å ta medansvar for og vurdere sitt eige arbeid" (L97, s. 79). Dette utdypes nærmere i rundskriv F-107-97, Endring av forskrifter for grunnskolen, kapittel 4 om vurdering og i rettledningen til L97, kapittel 2 om elevvurdering i grunnskolen. Her kommer det fram følgende formål med elevvurderingen:
Vi ser at elevvurderingen har mange funksjoner. Rettledningen understreker også at det er viktig å hjelpe eleven med å sette seg realistiske mål, samt å se at det er mulig å ha framgang. Vurdering av elevene er også viktig for det arbeidet læreren legger opp til; "Vurdering skal og medverke til at læraren kritisk reflekterer over sin eigen praksis. Dersom læraren utnyttar det potensialet som ligg i rettleiing, kan vurderingsarbeidet bli ein viktig drivkraft i læringsprosessen" (Rettleiing L97/L97S: Elevvurdering, s. 3). Skaalvik & Skaalvik (1996) setter i boka "Selvoppfatning, motivasjon og læringsmiljø" opp det de, med hensyn til læringsprosessen, omtaler som viktige formål med elevvurderingen. Det første de omtaler er veiledning. Gjennom veiledning skal elevene informeres om hva de bør arbeide mer med og hvilke strategier som er best egnet. Læreren skal også demonstrere framgangsmåter og korrigere feil. Motivering og forventning om mestring er det neste som trekkes fram. Det er vesentlig å motivere elevene for videre arbeid, samt gi dem tro på at de har egne, egnede ferdigheter som hjelper dem til å møte utfordringer. Vurderingen skal også bidra når det gjelder elevenes selvvurdering og selvutvikling. En forutsetning for å kunne vurdere seg selv, er å inneha en viss selvinnsikt, å vite hvor en står i forhold til mål og kriterier. Her blir lærerens rolle som veileder av avgjørende betydning. Elevene skal få hjelp til å utvikle et realistisk og positivt selvbilde. Det er viktig å se hvor en står for å komme videre, og for å kunne utvikle og ta ansvar for egen læring Det siste punktet som nevnes i Skaalvik & Skaalviks framstilling er informasjon. Vurderingen skal informere elever og foreldre om framskritt som gjøres, og hvilket nivå eleven befinner seg på. Vi ser at dette er funksjoner som ivaretas av både IVMK og IVUK, men de er trolig mest sentrale i forhold til IVUK. I boka "Grunnskolereformen-97" (Bjørnsrud og Raaen 1996), trekker Raaen i sin artikkel "Elevvurderingen i perspektiv av den nye grunnskolereformen", også inn elevvurderingens formål og funksjon. I likhet med Skaalvik og Skaalvik trekker Raaen inn den informerende funksjon, men Raaen anvender en litt annen synsvinkel. Han tar primært samfunnets perspektiv, der Skaalvik & Skaalvik ser mer på elevens indre læringsprosess. I tillegg til å informere elever og deres foresatte om utvikling i forhold til mål i læreplanen, mener Raaen at den informerende funksjon også innebærer at skolene synliggjør hvordan forholdet er mellom det som kommer fram om elevvurdering i offentlige dokumenter, det som vektlegges i skolens planer, og det som oppleves som betydningsfullt i skolens hverdag. Den kontrollerende funksjon er det neste som trekkes fram hos Raaen. Dette innebærer at lærer, elev og foresatte skal ha kontroll på om eleven oppfyller fagkrav som er satt i læreplanen. Videre skriver Raaen at "det også vil være snakk om å undersøke i hvilken grad skolens elevvurdering faktisk utvikler seg innenfor rammene av den aksepterte ideologi og i overensstemmelse med fastlagte mål og planer" (Bjørnsrud og Raaen 1996, s. 187). Både Raaen og Skaalvik & Skaalvik trekker fram den veiledende funksjonen, men de sistnevnte gjør det imidlertid klart at de tillegger denne funksjonen en spesiell rolle. Uten tilbakemelding om resultat, eller hjelp og forslag om forbedringer, vil det nok være vanskelig å forvente særlig framgang hos elevene. Som de så treffende skriver det: "En effektiv læring krever tilbakemelding ikke bare om resultatet er godt eller dårlig, men om skuddene går for høyt eller for lavt, for langt til venstre osv." (Skaalvik & Skaalvik 1996, s. 130) Vurderingens ulike formål kan vanskelig sees uavhengige av hverandre, dette understrekes både hos Raaen og hos Skaalvik & Skaalvik. Raaen snakker om et indre spenningsforhold, om at funksjonene både kan forsterke hverandre og stå i motsetning til hverandre. Han stiller også spørsmålet om ikke kontrollfunksjonen er den som prioriteres høyest i skolen. Bak dette ligger kravet til læreren om å kunne dokumentere det som ligger til grunn for karaktergivningen, og derfor er læreren bare nødt til å prioritere dette området - på bekostning av andre funksjoner, som for eksempel veiledning og informasjon (Raaen 1997). Skaalvik & Skaalvik fokuserer på elevens indre læringsprosess når de sier at vurderingsfunksjonene må sees i sammenheng. Dårlig tilbakemelding vil sannsynligvis føre med seg fallende interesse. Når elevene ikke vet hva de må rette på, blir det vanskelig å gjøre noe med problemene. Mest sannsynlig vil det bare føre med seg nye nederlag, og til slutt gir eleven kanskje helt opp. Vel verdt å tenke over i skolen, der elevene til stadighet skal tilpasse seg nye ting og mestre nye oppgaver. Det er altså en klar sammenheng mellom følelse av selvverd og mestring, og elevenes motivasjon for, og innsats i skolearbeidet. 2.2.1 "Nyttige samfunnsborgere" Elevvurderingen skal også bidra til å ivareta en rekke samfunnsgitte kvalifiseringsfunksjoner. Dette omfatter kvalifiseringsoppgaver som samfunnet anser det som vesentlig at skolen ivaretar. Skolen skal med andre ord sørge for at eleven blir det Raaen kaller "nyttige samfunnsborgere" (Raaen 1997). En av oppgavene til skolen er, at de gjennom å vurdere elevene skal sikre at befolkningen tilegner seg tilstrekkelig allmennkunnskap, fagkunnskap og sosial kompetanse, slik at de blir kompetente og kvalifisert til å delta i samfunns- og arbeidsliv. Gjennom skolens vurderingsarbeid skal elevene gjøres i stand til å videreføre kulturarven ifølge Raaen. Dette innebærer blant annet å kunne skille godt fra vondt og rett fra galt i samfunnet. Her ser vi altså reproduksjon av verdier som en av kvalifiseringsfunksjonene. Elevvurderingen er utformet slik at den
gir grunnlag for å sortere elevene etter grad av dyktighet. Slik
blir vurderingen forutsetning for senere rekruttering av elevene
til ulike utdannings- og yrkeskarrierer (Raaen 1997). Dette omtales gjerne
som skolens sorteringsfunksjon, og innebærer at vurderingen
i skolen fungerer som en seleksjon, som blir bestemmende for status og
andre goder senere i livet. Med dette vil det til slutt i denne delen være aktuelt å rette blikket mot sitatet innledningsvis, som sier noe om nettopp disse forventningene som stilles og presset som ligger der. Det kan bli svært så alvorlig å mislykkes. 2.3 Vurderingsformer og vurderingsuttrykk Vi skiller mellom to sidestilte vurderingsformer i dagens skole; - individuell vurdering uten karakter (IVUK)
Individuell vurdering uten karakter skal være en jevnlig tilbakemelding og inngå som en naturlig del av opplæringen i den ordinære skolesituasjonen. Et eksempel kan være muntlige tilbakemeldinger av uformell karakter på resultater eller prosesser, men den skal også vise seg i mer planlagte, faste samtaler mellom lærer, elev og foreldrene/de foresatte. I "Rettleiing L97/L97S: Elevvurdering" kommer det tydelig fram at den individuelle vurderingen uten karakter skal være den gjennomgående vurderingsform i samtlige av skolens klassetrinn. I samme rettledning kommer det også fram at IVUK skal ha en rettledende funksjon og samtidig være en indikasjon på hva eleven har lært. Denne formen for tilbakemelding skal ta for seg arbeidsresultat og arbeidsprosesser, og kan gis både skriftlig og muntlig. Det er målene i L97 og elevens individuelle forutsetninger som ligger til grunn for vurderingen. Videre heter det: "På ungdomssteget skal begge vurderingsformene brukast" (s. 4). Det vil si at elevene i tillegg til å bli vurdert uten karakter skal få en individuell vurdering med karakter i de obligatoriske fagene og i orden og oppførsel. Denne vurderingen er målrelatert, og tar utgangspunkt i de aktuelle mål og hovedmomenter for faget gitt i L97. Karakterene gis, som tidligere nevnt, på en skala fra 1-6, og rettledningen for vurdering som er utarbeidet skal kunne brukes i alle tilfeller hvor karaktersetting benyttes. "Når karakterer i dei einskilde faga skal fastsetjast, skal det leggjast vekt på i kva grad eleven har oppnådd kompetanse i faget (...)" (Forskrift om vurdering § 9-2 nr 3a). I forbindelse med karaktersetting er det viktig at det eksisterer en forståelse mellom lærer og elever når det gjelder hva som skal vurderes og hva som kreves for å oppnå en gitt karakter. Dette betyr at tallkarakteren må følges både av begrunnelser og rettledninger, slik at grunnlaget for karakteren kommer klart fram for eleven. "Dette grunnlaget skal alltid være det som er tilsikta og venta av kompetanse i det enkelte tilfellet og på det tidspunktet karakteren blir sett." (ibid) Rundskriv F-107-97 gir en del føringer for denne karaktersuppleringens form og funksjon; som for eksempel at skriftlige arbeider til vanlig skal ha skriftlige tilbakemeldinger, og at man velger den løsningen som best stimulerer til videre læring og utvikling. Uansett må karakterene og suppleringene gi eleven en klar tilbakemelding om i hvilken grad det har skjedd en måloppnåelse i forhold til oppsatte kriterier, og hva som kan gjøres for at eleven kan bedre sin læring og utvikling. 2.4 Kompetansebegrepet I L97 formuleres den kompetansen eleven
skal opparbeide, ved hjelp og veiledning fra læreren. Opplæringens
mål er å fremme en bred kompetanse som favner om mange felt,
deriblant; kunnskap, dyktighet, evne til å bruke arbeidsmåter
og til å samarbeide og samhandle, vurdere og analysere. Dette betyr
at å ha kompetanse i faget, er langt mer enn å kunne reprodusere
faktakunnskap. Med andre ord dreier det seg her om ulike kategorier som
til sammen beskriver elevens helhetlige kompetanse. Å vurdere elevens kompetanse, innebærer at man vurderer disse tre kompetanseformene som KUF presenterer. Vektingen av kompetanseformene vil avhenge av de ulike læreplaner for fag. I faget matematikk er det først og fremst kunnskaps- og metodekompetanse som er aktuelle å vurdere opp mot en karakter. Sammenliknet med for eksempel KRL (Kristendom, religions- og livssynsorientering), ser vi at dette er et fag som vil kreve mer sosial kompetanse av eleven. På denne måten forsøker KUF å favne om mer enn elevens rene kunnskapskompetanse. I L97, generell del, under overskriften "Samarbeid og sjølvstende" står det følgende: "Evna til å kommunisere skal utviklast slik at dei blir betre i stand til å uttrykke tankar, kjensler og meiningar - og til å respektere og vurdere andre oppfatningar og motførestillingar" (s. 66). Her setter læreplanverket krav til aspekter ved elevens sosiale kompetanse. Å kommunisere og uttrykke seg muntlig er kvaliteter som er viktig i alle fag i skolen, men som kun skal komme til uttrykk i den individuelle vurderingen uten karakter. I en læringsprosess favner vurderingen ofte om flere kompetansekategorier. KUF presiserer derfor at når karakterer skal settes, så er det viktig "å leggje vekt på kompetanseelementa på ein balansert måte, ut frå den vekta dei har i L97 på det aktuelle området" (ibid., s. 13). Krav til elevens kompetanse er knesatt gjennom "felles mål for faget" og "mål og hovedmoment" for de forskjellige hovedtrinnene, og for hvert enkelt klassetrinn. For å avdekke elevens kompetanse sett i forhold til fagmålene nedfelt i L97, kreves det at læreren gjør bruk av ulike dokumentasjonsformer. I tillegg kreves alltid en viss grad av profesjonelt skjønn for å gi et helhetlig bilde av elevens kompetanse. 2.4.1 De ulike kompetansekategoriene Denne kompetanseformen dreier seg om å kunne reprodusere faktakunnskap, ha oversikt og sortere kunnskap. På et høyere kognitivt nivå skal eleven også kunne vurdere og stille seg kritisk til ny kunnskap, og vekte holdninger opp mot verdier av ulike slag. Videre skal eleven kunne sette sin kunnskap i sammenheng med ny viten, og dermed endre sin tankegang som følge av ny lærdom. (Vinje 1998, forelesningsnotat). Matematikkfaget fordrer en høy kunnskapskompetanse hos elevene, men L97 presiserer at eleven må: "få utfordringer til å gjennomføre sammensatte resonnementer og kombinere kunnskaper fra ulike deler av matematikken. Gjennom dette kan de utvikle en økt forståelse i faget og et videre perspektiv på bruk av matematikk" (L97, s. 155). Dette er tanker vi kan gjenkjenne i Piaget sin adaptasjonsprosess. Her finner vi to nødvendige delprosesser; assimilasjon og akkomodasjon, som betegner forskjellige nivå i den kognitive taksonomien. I den første prosessen tilpasser eleven kun ny informasjon til kunnskapsskjemaene han har fra før. Ved akkomodasjon skjer det en reorganisering og utvidelse av elevens kunnskapsstrukturer, slik at det skjer en utvikling hos eleven. I læreplan for matematikk finner vi følgende eksempel på et mål som stiller krav til elevens kunnskapskompetanse: "I opplæringen skal elevene gjøre erfaringer med enkel varekalkulasjon ved å bruke begreper som kostnad, inntekt, pris, merverdiavgift, tap og fortjeneste" (s. 168). Videre kan vi lese i avsnittet for behandling av data: "I opplæringen skal elevene gjøre erfaringer med at relativ frekvens noen ganger må brukes som et anslag for sannsynlighet" (s. 169). Disse målene kan altså tjene som eksempler på kunnskapskompetanse. De fleste målene som er nedfelt i læreplanen for matematikkfaget, sikter nettopp mot å øke elevens kunnskapskompetanse. "Når man vurderer elevenes metodekompetanse, ser man først og fremst på deres evne til å mestre en arbeidsprosess fra plan til produkt. Det er viktig å merke seg elevens egne metodiske valg, og om de behersker grunnleggende arbeidsteknikker som blant annet skumlesing eller notatskriving" (Vinje 1998, forelesningsnotat). Gunn Imsen sier at "Det å ha bevissthet omkring sine egne læringsprosesser, kaller vi metakognisjon. (...) Mange mener at klarere bevissthet om sin egen tenkning kan bidra til å bedre tankeevnen betydelig" (Imsen 1998, s. 124). Elever som er bevisst sin læringsprosess, og er opptatt av egen utvikling, viser samtidig at de innehar metodisk kompetanse. Denne skal vurderes med karakter i de fagene dette er relevant (Rettleiing L97/L97S: Elevvurdering, s. 13). I fagplanen for matematikk under avsnittet "Matematikk i dagliglivet", heter det: "Elevene skal ha kunnskap om bruk av IT-hjelpemidler og etter hvert kunne vurdere hvilke hjelpemidler som er egnet i den enkelte situasjon" (s. 166). Å kunne benytte ulike hjelpemidler
i ulike situasjoner stiller varierende krav til elevens metodiske kompetanse.
Det kreves at eleven har grunnleggende faktakunnskap, som han vet å
benytte på riktig måte, samt at han kan vurdere hvilke hjelpemidler
som er hensiktsmessige i en gitt situasjon. (Vinje 1998, forelesningsnotat).
Å inneha sosial kompetanse betyr blant annet at en kjenner til og tar stilling til verdier som bakgrunn for sosialt samspill. De følger normer og regler for samvær og samhandling, og i tillegg har de forståelse for hvordan egen væremåte og handlemåte kan påvirke andre (Rettleiing L97/L97S: Elevvurdering, s. 13). Sosial kompetanse kommer spesielt til uttrykk i gruppearbeid hvor elevene må være i stand til å håndtere konflikter. Elevene må de også ha evnen til dobbel perspektivtaking, for å kunne se en sak fra flere sider. Prosjektarbeidsformen egner seg derfor godt som dokumentasjonsgrunnlag av elevens sosiale kompetanse. Å inneha sosial kompetanse dreier seg også om å se at ulike verdier har ulik betydning avhengig av hvilke kulturer eller religioner vi befinner oss i.
Figur 1: Fra Vinje 1998 Denne figuren viser "de syv mennesketyper" som kommer til uttrykk i L97, generell del. Disse kan ses som overordnede dannelsesmål, og derfor førende for den kompetansen elevene skal tilegne seg i skolen. Disse dannelsesmålene er i fagplanene operasjonalisert i det helhetlige kompetansebegrepet. 2.5 Dokumentasjon "Når karakteren i det enkelte fag skal fastsetjast, skal det leggjast vekt på i kva grad eleven har oppnådd kompetanse i faget, slik kompetansen er beskriven i fagplandelen i Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen ved hjelp av fellesmåla for faget, måla for dei enkelte hovudtrinna og innholdet i faget" (KUF: Rettleiing til L97/L97S: Elevvurdering s. 9). "Det som skal vurderast, er den kompetansen eleven har oppnådd" (ibid., s. 6). Disse sitatene fra KUF sin rettledning om elevvurdering sier oss hva som skal vurderes, nemlig elevenes kompetanse. Tidligere omtale av kompetansebegrepet i denne oppgaven har vist oss at det er ulike kompetanseområder hos eleven som skal ligge til grunn for karakteren. Dette vil også føre med seg at en på alle kompetanseområder som fremkommer i læreplanen for fag, må dokumentere hva eleven har oppnådd. Dette er vesentlig for i neste omgang å kunne sette en karakter som samsvarer med målene gitt i L97. Rettledningen presiserer videre: "Vi bør variere dokumentasjonsformene for å dekkja breidda og heilskapen i kompetansen til eleven" (ibid., s. 16). Et utgangspunkt for vurderingen er altså at læreren skaffer seg informasjon om kompetansen til eleven. Det er ulike måter å gjøre dette arbeidet på. Av dokumentasjonsformene som brukes, skal det tydelig fremkomme hva elevene har oppnådd, sett i forhold til fagmål i L97. Fagmålene skal være tydeliggjort i form av kriterier. "Vurderingsarbeidet går i første rekkje ut på å sjå kompetansen til eleven i forhold til mål for opplæringa. I det daglege arbeidet med vurdering er det ofte nødvendig å bryte måla ned i kriterium, som blir meir konkrete kjenneteikn på og målestokk for kompetansen til eleven" og: "Det er viktig at elevane blir kjende med mål og kriterium" (ibid., s. 5). Informasjonen som kommer fram gjennom dokumentasjonsformene, er altså et viktig og nødvendig utgangspunkt når en skal fastsette karakter, men er også viktig for veiledningen av eleven i det videre arbeidet (ibid.). I Rettleiing L97/L97S: Elevvurdering vektlegges det også at dokumentasjonen skal være systematisk og gjennomtenkt gjennom hele skolegangen: "- å gjere notat slik at læraren kan dokumentere avgjerdene sine når det gjeld tiltak overfor ein elev og ved karakterfastsetjing." (§10-4 nr. 2, Instruks for lærere) Å innhente informasjon, kan som tidligere nevnt, gjøres på forskjellige måter. Det er viktig å benytte seg av den metode som gir best informasjon om den kompetansen en tar sikte på å vurdere. Ved å bruke ulike metoder, får en etterhvert dekket bredden og helheten av elevens kompetanse. I Rettleiing L97/L97S: Elevvurdering nevnes også lærerens skjønn i forbindelse med karaktersettingen. Med et kompetansebegrep som har forholdsvis stort spenn mellom kompetansefeltene, alt fra samarbeidsferdigheter og gode holdninger, til konkret fagkunnskap på lavt nivå innen den kognitive taksonomien (jfr.vedlegg nr. 11 ), vektlegges altså lærerens bruk av skjønn, og slik sett blir også det en av dokumentasjonsformene: "Måla i læreplanane for faga er mangesidige, og ikkje all kompetanse er like lett å dokumentere. Det må derfor understrekast at ein ved karaktersetjing alltid må bruke skjønn."(ibid., s. 9) I det følgende vil vi kommentere noen av de dokumentasjonsformene som nevnes i Rettleiing L97/L97S: Elevvurdering, og som dermed må anses som spesielt aktuelle. 2.5.1 Systematisk observasjon Systematisk observasjon kan benyttes på alle klassetrinn, og kan være grunnlag for vurdering og veiledning. Observasjonene kan være åpne eller strukturerte. I åpne observasjoner følger en lærer med på det som skjer, uten at observasjonsområdet er bestemt på forhånd. Ved strukturert observasjon ser man etter noe konkret som man ønsker å få svar på. En åpen observasjon kan gå over til å bli strukturert, ved at man blir klar over forhold man ønsker å se nærmere på. Læreren avgjør i den enkelte situasjon om det er nødvendig å skrive ned det som kommer frem. Ofte kan det også være nyttig å samarbeide med andre lærere. Uansett er det viktig å knytte refleksjon til det som er observert, både underveis og til slutt, hvis en observerer noe over lengre tid (ibid.). Observasjon skjer hele tiden i skolens hverdag, og det vil være en naturlig del av lærerens virke å observere hele gruppen og hvert enkelt individ. Etterhvert blir læreren kjent med eleven i skolehverdagen, og vil derfor bli oppmerksom på sider ved eleven som er viktige å kunne dokumentere, som utgangspunkt for veiledning og vurdering. Kompetanse hos eleven når det gjelder samarbeid, holdninger, arbeidsmåter og elevens generelle eller mer spesifikke utvikling, er faktorer som lar seg observere gjennom åpen eller strukturert observasjon. Sosial kompetanse er kanskje den kompetansen som lettest lar seg dokumentere ved observasjon, men også metodekompetanse kan dokumenteres på denne måten. Hvilke arbeidsmåter/metoder velger eleven? Hvordan bidrar eleven i samspillet med en gruppe? Dette er bare to av mange spørsmål som vil være sentrale å ha i bakhodet i lærerhverdagen. Vekting og valg av observasjonsområder vil i stor grad kunne variere fra hvert enkelt tilfelle, og lærerens profesjonelle skjønn vil stå sentralt i denne prosessen. 2.5.2 Mappedokumentasjon "Mappevurdering eller porteføljevurdering betyr at en elev ikke får vurdering på hvert enkelt arbeid fortløpende, men blir vurdert på grunnlag av arbeider som blir samlet i en mappe" (Skagen 1996, s. 159). Mappe kan være med på å dokumentere både resultat og prosess. Karin Taube skriver følgende om mapper: "Mappevurdering er et redskap for å fremme elevenes læringsprosess og deres evne til å reflektere over og vurdere denne prosessen. En slik måte å arbeide på stimulerer også utviklingen av lærernes evne til å reflektere over elevenes læringsprosess og sette den i sammenheng med egen undervisning" (Taube 1998, s. 13). Bruk av mappedokumentasjon blir ofte regnet
som en vurderingsform; mappevurdering. Ved mappedokumentasjon velger
eleven selv arbeid som skal vurderes av læreren. Dette kan gjøre
sitt til at eleven blir mer bevisst på sitt arbeid, og de må
jevnlig vurdere seg selv. Produktene har blitt til i ulike situasjoner
og over lengre tid. Et viktig prinsipp ved mappe er at ikke alle arbeider
skal vurderes, men bare et utvalg basert på elevenes eget valg.
Å samle, velge ut og reflektere, er viktige ferdigheter som er høyst
aktuelle i forbindelse med mappedokumentasjon (KUF: Rettleiing til L97/L97S:
Elevvurdering). Elevene og læreren bør sammen bli enige om hva en mappe skal inneholde og hvordan innholdet skal vurderes i henhold til lærerplanen/kriteriene. På ungdomstrinnet må en også avklare hvor mye arbeidene i mappen skal vektlegges ved vurdering med karakter (ibid.). Elevene må arbeide med vurderingskriteriene for å kunne gjøre de rette utvalgene, og de må utvikle en bevisst sans for hva som utgjør kvalitetene ved egne arbeider. Dette kan også gi grobunn for økt motivasjon. Gjennom mappedokumentasjon kan elevene øve seg på å se hvordan de har utviklet seg på ulike områder. De kan lære seg å vurdere hva de kan, og hva de må arbeide videre med i sin utviklingsprosess (ibid.). Gjennom mappedokumentasjon har vi som lærere mulighet til å få avspeilet elevenes utvikling. I motsetning til de tradisjonelle prøvene, som bare viser oss hva eleven kan innenfor et bestemt emne på et gitt tidspunkt, kan bruk av mappe si oss noe om bredden i elevenes prestasjoner, og hvordan disse har utviklet seg over tid (Taube 1998). Kravet om at elevene skal knytte begrunnelser
til sine valg, kan altså gi oss nyttig informasjon om både
faglig innsikt, holdninger og utvikling Både metodisk-, sosial-
og faglig kompetanse kan en altså kunne dokumentere gjennom bruk
av mappe. "Mappevurdering kan i varierande grad brukast i alle fag og på alle steg." (ibid., s. 18) 2.5.3 Logg "Logg er først og fremst
et hjelpemiddel til kommunikasjon mellom lærer og elev" Loggen skrives for å fastholde egen tenking i øyeblikket (Vinje 1998, s. 43), og den kan brukes av begge parter, altså både lærer og elev. For elever skal den i følge KUF blant annet:
Også lærerens nytte av logg omtales:
Noen loggtyper kan fungere som dokumentasjon. KUF sin rettledning om elevvurdering nevner som eksempler: logg hvor elevene skriver om fremdriften i arbeidet. Her kan prosessen vurderes, referatlogg. I tillegg til bare å beskrive prosessen, kan elevene også fortelle om utfordringer de støtte på underveis, hva som faglig sett var vanskelig og hvordan de tenkte. I slike tilfeller kan man kalle loggen en faglogg. Om loggen først blir skrevet etter at arbeidet blir avsluttet, og ikke fortløpende i arbeidsprosessen, kalles det gjerne en oppsummeringslogg. Også gjennom logg kan vi dokumentere bredden innenfor de tre kompetansefelter. Ulike sider ved elevens kompetanse gjenspeiles i det eleven skriver om i loggen. Som lærere kan vi gjennom loggen be eleven kommentere og knytte sin refleksjon rundt bestemte emner, eller mer generelle - alt etter hvilke behov vi har for dokumentasjon. Logg vil derfor på mange måter kunne vise oss elevens refleksjonsevne rundt det vi som lærere, eventuelt i samarbeid med elevene, har kommet fram til og ansett som nødvendig. Egenvurdering, egne meninger, holdninger, verdier, oversikt og faglige vurderinger er noe av det vi kan knytte til loggbruk. Logg kan altså, avhengig av hvordan vi bruker den, gjenspeile alle kompetansesider hos eleven. Elevene må få den nødvendige informasjon om alt fra hva logg er, hvorfor den kan være hensiktsmessig og hvordan den skal brukes i vurderingsarbeidet. Læreren må overfor elevene gjøre det klart at loggen er konfidensiell, og lærerne må vise at de er villige til å følge opp det elevene kommer fram med. Lærer og elev må sammen bli enige om hvordan loggen skal benyttes i forbindelse med vurderingen, dette innbefatter blant annet omfanget av bruken (daglig, en gang i uken etc.). 2.5.4 Prøver Hensikten med å ha en prøve kan være flere. Den kan :
Et hovedmål med en prøve er å dokumentere hva en elev har lært. Men prøver kan også fungere slik at eleven lærer noe gjennom dem. Man må etterstrebe at det er samsvar mellom mål, lærestoff og arbeidsmåter i faget og prøvene. I noen sammenhenger kan det også være naturlig med tverrfaglige prøver (ibid.). Gjennom prøver kan det være vanskelig å få et bilde av den helhetlige kompetansen hos eleven. Gjennom KUF sin rettledning fremgår det at det som skal dokumenteres, er det eleven har lært. Men å dokumentere hva elevene har lært, bør bety mer enn å måle reproduksjon av kunnskaper. I KUF sin rettledning kommer følgende fram om hva som kan være utgangspunktet for oppgavene på en prøve, slik at en prøve kan gi ulike utfordringer:
Sammenligner vi dette med taksonomien (jfr. vedlegg nr. 11 ), ser vi at alle nivåer her er representert. Dette fører også til at utfordringen for læreren som skal vurdere prøvene, blir enda større. Det er mer utfordrende å vurdere en prøve der drøfting og vurdering blir viktig, enn ren reproduksjon av faktakunnskaper. Men det vil også knytte seg utfordringer til å utvikle slike prøver. Tradisjonelt har faktakunnskap og reproduksjon vært det vesentligste, det lettest målbare og dermed det greieste utgangspunkt for en rettferdig karakterfastsetting. Variasjon i prøveformene blir viktig. Dette vil gjenspeile ulike kompetansefelt hos eleven, og bildet på elevens kompetanse vil bli mer troverdig og riktig. Det bør være balanse og bredde i de formene vi bruker, slik at elevene får uttelling for ulike måter å arbeide på, kommer det fram i KUF sin rettledning. Læreplanene for de ulike fagene gir også konkrete arbeidsmåter en skal benytte seg av. Prøvene bør derfor gjennomføres i tråd også med disse. Arbeidsmåtene må ha betydning også i en prøvesituasjon. Målet er å få dokumentert arbeidsmåtene, siden disse også er nedfelt i målformuleringene i L97. Rettledningen gir noen eksempler på aktuelle arbeidsmåter som vil gi elevene ulike utfordringer. Det som hittil er omtalt under prøver, er først og fremst aktuelt i forhold til de tradisjonelle prøvene vi kjenner, hvordan disse kan utvikles for best mulig å samsvare med L97. Men i rettledningen vi har henvist til gjennom hele denne oppgaven, gis også klare eksempler og omtale av andre prøveformer, som for eksempel: Åpen bok-prøver, muntlige prøver, elev- produserte prøver og prøver med forberedelsestid. Vi vil knytte noen korte kommentarer også til disse formene for prøver. Det blir viktig å se disse i sammenheng med dokumentasjonen av den helhetlige kompetansen hos elevene. Ved gjennomføring av åpen-bok-prøver gis elevene tilgang til aktuelle hjelpemidler. Hva som vil være aktuelt av hjelpemidler, vil kunne variere fra prøve til prøve. Eksempler på hjelpemidler kan være lærebøker, egne notater, aktuell litteratur og, stadig mer aktuelt, IT (Rettleiing L97/97S: Elevvurdering). Gjennom åpen-bok-prøver er altså muligheten til stede for å dokumentere om elevene kan orientere seg, og finne frem til aktuelle opplysninger og fakta, forstå opplysningene de finner frem til, og kunne knytte dem til aktuelle sammenhenger (ibid.). Vi ser her at det stilles større kognitive krav enn bare reproduksjon, og utfordringen løftes også utover det å kunne drøfte eller vurdere. Det stilles i tillegg krav til at elevene skal kunne orientere seg i aktuelle kilder, for så å anvende dette på ulike felter. Metodekompetanse er sterkt representert her. Hvilke metoder bruker eleven i søken på aktuell kunnskap? Hvilke kilder ser eleven som relevante? Faglig kunnskap vil også dokumenteres godt. Som tidligere nevnt, vil faglig kunnskap på et kognitivt høyere nivå, være høyst aktuelt å få dokumentert gjennom denne prøveformen. I rettledningen nevnes også prøver med ulik forberedelsestid. Det anbefales at en varierer tiden elevene får til å forberede seg (ibid.). Alt etter forberedelsestiden må eleven ta ulike metoder i bruk for å tilegne seg stoffet. Avhengig av tiden frem til prøven, kreves av eleven ulike sider av metodekompetanse. Lang forberedelsestid vil nødvendigvis kreve annen metode enn kort forberedelsestid. Gjennom prøven kan faglig kompetanse avspeiles. Det blir avhengig av oppgavene om den faglige kompetanse kun betyr reproduksjon av fakta, eller om det stilles høyere kognitive krav. Det kommer frem at både åpen-bok prøver og prøver med forberedelsestid kan gjennomføres muntlig. Rettledningen nevner også fordelene en slik gjennomføring kan ha. Gjennom muntlige prøver kan en avdekke sider ved elevens metode- og kunnskapskompetanse. Dette kan sees som positivt for elever som har god muntlig fremstillingsevne, men kanskje ikke fullt så god skriftlig. Ved at elevene selv produserer prøver, kan arbeidet med stoffet og prøvesituasjonen bli mer motiverende. Læreren blir i samarbeid med elevene enige om dato og emne for prøven (ibid.). Gjennom denne form for prøver, kan en som lærer få til et samarbeid med elevene om kriteriene som skal ligge til grunn ved vurdering. Prøvene kan utarbeides av en elev, eller av grupper av elever. Utarbeidelsen vil kreve at elevene setter seg inn i aktuelt stoff (ibid.), og slik sett vil metode- og kunnskapskompetanse utvikles også på dette nivå - altså når det gjelder utvikling av prøver. Før gjennomføringen av prøven i klassen, må lærerne lese prøven. Også i denne fasen kan læreren se noe av elevens kompetanse, og dette vil trolig gjenspeiles i oppgavens ordlyd og utfordring. Alt etter hva oppgavene på prøven går ut på, kan de elevproduserte prøvene dokumentere ulike sider ved den helhetlige kompetansen. Til hver av de prøveformene som er nevnt i KUF sin rettledning om elevvurdering, knytter det seg også aktuelle eksempler på bruk. I denne delen har vi satt fokus på dokumentasjon i forbindelse med vurdering, samt hatt en liten gjennomgang av noen aktuelle dokumentasjonsformer. Dokumentasjonsformenes hensikt blir i størst mulig grad å få avdekket elevenes samlede, helhetlige kompetanse, der en må se kompetansebegrepet som et samlende uttrykk for de mål som er nedfelt i L97. Utfordringen en lærer står overfor i så måte, er å velge ut de dokumentasjonsformene som får fram flest mulige sider ved elevenes kompetanse. |
| Arnesen, Glesne, Jahnsen, Jensen & Olsen: - for det er jo eksamen som teller… er det ikke? | |
| FoU-oppgave i pedagogikk - Høgskolen i Vestfold, Avdeling for lærerutdanning, 1999 | |
| Høgskolen i Vestfold - Biblioteket - Digtale tekster - Studentoppgaver - LU | Avdeling for lærerutdanning |
|
|
|