| Skolelokalene
VÅREN 1859 kunne man i «stedets avis» lese en annonse hvor behovet for lokaler til den offentlige sjømannsskolen ble bekjentgjort. Avertissementet ble besvart med en del tilbud og skolens bestyrelse tok de aktuelle alternativer i øyesyn. Det trakk litt ut med avgjørelsen, og når man tok det såpass med ro, skyldtes det nok at man også måtte anskaffe inventar til skolen. Det betinget igjen at det ble sluttet avtale med en snekker, samt en viss leveringstid. Fra oktober samme år kan man imidlertid i styreprotokollen lese at skolen var sikret de nødvendige lokaler fra 1. november. De var å finne i kjøpmann Holth's gård i Kammegaten, nærmere bestemt i annen etasje, og det dreiet seg om tre klasseværelser. Leien var man blitt enig om å fastsette til 110 speciedaler årlig, det vil si for de 5 månedene man regnet å holde undervisningen gående. Resten av året måtte utleieren forplikte seg til å oppbevare skolens inventar. Hva han kunne gjøre med klasseværelsene om sommeren, er det ikke fortalt noe om. Leien omfattet også renhold og oppvarming. Sjømannsforeningen, som jo hadde tatt initiativet til opprettelse av sjømannsskolen, må ha følt et visst medansvar for dens trivsel og samtidig ha erkjent at det ikke var noen tilfredsstillende løsning for en skole å drive sin virksomhet i leiede lokaler. Samtidig hadde Sjømannsforeningen selv behov for møtelokaler, og i 1862 satte den i gang tegning av aksjer for å skaffe kapital til reisning av en felles bygning for skole og forening. Etter to år ble aksjetegningen innstillet. Det fremgår ikke av styreprotokollen hvor lenge sjømannsskolen holdt til i Kammegaten. I 1864 ble det - uansett hvor skolelokalene var - notert at flere leseværelser måtte bringes til veie om elevtallet i kurset 1864/65 kom til å overstige 50. At sjømannsskolen i 1868 holdt til i kaptein Kocks gård, råder det dog ingen tvil om. På det tidspunkt gikk bestyrelsen til oppsigelse av leiekontrakten fordi huseieren var uvillig til å fornye den med en godtgjørelse på 150 spd. årlig. Han måtte allikevel ha rimet seg, siden avtalen til slutt ble forlenget til å vare i ytterligere tre år (til og med uten at leien ble forhøyet). Det første skritt for å flytte sjømannsskolen over til den gamle borgerskolebygningen (den senere Samlagsgård, som var reist i begynnelsen av 1800-tallet) ble tatt av bestyrelsen i 1870. Formannen fikk i oppdrag å bringe på det rene hvilke betingelser kommunen kom til å stille, og en ansøkning om leie fulgte. Formannskapet innvilget den prompte. Dermed var borgerskolen også blitt sjømannsskole - i tur og orden vel å merke.(Det var bygget ny middelskole). En ideell løsning for sjømannsskolen var forandringen ikke - selvom det utvilsomt måtte være en endring til det bedre. Rommene var små og lite hensiktsmessig ordnet i denne gamle bygningen. Søkningen var stadig stigende, noe man også kan slutte av de ofte gjentatte bemyndigelser til førstelæreren om innkjøp av nytt og høyst nødvendig inventar. Og allerede i 1873 måtte sjømannsskolen ty til leiede lokaler utenfor selve skoleområdet. Det var skipperklassen som dette året
anmeldte sitt forsterkede behov for undervisningsrom og fant alle muligheter
i den forhenværende borgerskole utnyttet. Denne ekstra leie av klasseværelser
synes noen år fremover å ha vært en absolutt forutsetning
for skolens arbeide med å dyktiggjøre den unge sjømannsgarde
i navigasjon. I januar 1880 innløp det et tilbud hvor sjømannsskolen ble stillet i utsikt å overta den kommunale sykehusbygning på Møllebakken. Leien ville bli på 1000 kroner pr. år, mens det for borgerskolen var betalt 1200 kroner. Årsaken til henvendelsen ble oppgitt å være forestående salg av den gamle borgerskolen. Sjømannsskolens bestyrelse godtok forslaget, tydeligvis ganske omgående. Utpå høsten ble imidlertid tilbudet trukket tilbake, og så måtte man i stedet fornye leieavtalen for den bygning man hadde til rådighet. Våren 1881 kom Tønsbergs formannskap tilbake til saken, denne gang ved kort og godt å meddele at det hadde leiet bort borgerskolen til "annet formål fra og med januar 1882". Dette "annet formål" var Samlaget som skulle betale ikke mindre enn 4000 kroner året i leie. For kommunen spilte nok den økede inntekt en ikke ubetydelig rolle. Nå kunne sjømannsskolen endelig overta kommunens sykehus på Møllebakken, fremdeles for 1000 kroner året. Bestyrelsen var atter villig til å følge kommunens «forslag» og gikk med på å fraflytte borgerskolen allerede ved undervisningens avslutning samme år. Heller ikke hadde man noe imot at planlagte arbeider for istandsettelse av borgerskolen ble satt i gang så fremt det ikke skapte vanskeligheter for undervisningen. Det kan se ut til at bygningen på Møllebakken sikret sjømannsskolen tilstrekkelig plass til å samle all undervisning under ett tak og slippe leie av værelser andre steder, noe som utvilsomt hadde forårsaket adskillig plunder for lærerne, samtidig som man vanskelig kunne utnyttet hva skolen måtte ha av undervisningsmateriell. Nå gjaldt ikke det nye leieforhold hele bygningen, hvilket det heller ikke hadde gjort for borgerskolens vedkommende, og - formodentlig klok av skade - betinget bestyrelsen seg også å få disponere et par kvistværelser på Møllebakken, om det skulle vise seg nødvendig. At det gamle sykehus virkelig var
gammelt og ikke akkurat første klasses vedlikeholdt, fremgår
av styreprotokollen hvor vi har hentet følgende under datoen 16.
mai 1884:
«En sjømann til hest» er såvidt vi husker motivet til en revyvise av betraktelig yngre årgang enn den periode ved sjømannsskolen som vi her omtaler. Hvorvidt f. eks. elevene ved skolen i friminuttene for avvekslingens skyld besteg hesterygger, er oss fullstendig ukjent. Men de hadde da visse muligheter i den retning. Det er en assistent ved brannvesenet i Tønsberg som har bevart denne opplysning for etterslekten gjennom sin ansøkning til pedellposten ved sjømannsskolen ved utgangen av 1891. Han fortalte at han såvel natt som dag måtte føre tilsyn med kommunens hester, som var installert i uthuset. (Vi kan dessverre hverken bekrefte eller avkrefte ansettelsen av den dyrekjære brannmann.) Under en besiktigelse av skolebygningen i 1892 fastslo bestyrelsen at en rekke vedlikeholds- og reparasjonsarbeider var absolutt påkrevet - og at det ennå gaes visse muligheter for å skaffe flere undervisningsrom på Møllebakken. Man fant bl. a. at «Taget i den nordre Hjørnestue bør opstøttes eller ophenges fra Tagbjælkerne. Gaarden udvendig synes ogsåa at tiltrænge Oppudsning.» Formannskapet fikk så en oppgave over alt sammen og de foreslåtte forandringer ble utført. Utvendig maling fant man imidlertid var av de ting som godt kunne utestå. Trangt var det etterhvert blitt i denne bygningen også, og bestyrelsen presiserte i 1892 at man ikke under noen omstendigheter kunne avse lokaler til andre enn skolens egne elever. Man ville endog få vanskeligheter med avholdelse av navigasjonseksamen hvis søkningen holdt seg oppe. Fem år senere ble det gjennomført
en forbedring som pedellen i større grad enn noen annen forsto å
sette pris på. Det ble i 1897 innlagt vann i bygningen på Møllebakken
- eller som det heter i styreprotokollen:
Det hører vel også med til denne etter sitt innhold langt fra tørre opplysning at regningen fra stadsingeniøren for oppnåelsen av nevnte gode lød på kr. 227,70. I et brev som skolens førstelærer skrev til bestyrelsen i mai 1898, het det at det ville være meget ønskelig med dobbeltvinduer i klasseværelsene mot nord, hvor trekken var meget generende. Samtidig gikk han inn for at man fikk speilglass i vinduene i modellværelset, da «dette vilde lette Brugen af Instrumenterne». Første gang vi kan finne spørsmålet om påbygging av skolen omtalt, er i protokollen fra et styremøte i 1901. Det ble da referert en skrivelse fra førstelæreren hvor denne foreslo at man gikk til et slikt skritt for å bøte på plassmangelen. Forslaget ble ledsaget av en tegning som viste hvordan han hadde tenkt seg saken løst. Bestyrelsen foretok en rekke undersøkelser og inngikk i april med ansøkning til kommunestyret i overensstemmelse med førstelærerens forslag. Noe resultat av denne henvendelsen ble det tydeligvis ikke siden bestyrelsen et år senere atter måtte henstille til kommunen å ta spørsmålet om påbygging opp til overveielse. Et ganske klart bilde av de vanskeligheter
man hadde å stri med får vi av et brev som førstelærer
kaptein Stranger, sendte bestyrelsen i januar 1900:
Dessverre var det ikke bare plassmangelen som gjorde arbeidsforholdene mindre hyggelige. I 1902 opplyste bestyrelsen overfor formannskapet at den midlertidige reparasjon som var foretatt av taket året før, ikke hadde vært til særlig nytte. Det ble nemlig fortsatt klaget over at det ikke var tett. Ifølge pedellen dryppet det ned i værelsene i regnvær. Siste vinter hadde det også snedd inn på loftet slik at det måtte flere mann til for å skuffe sneen ut igjen. Det ser ikke ut til at bestyrelsen forsømte noen anledning til å fortelle de kommunale myndigheter om de fortredeligheter man hadde i den leiede bygning. Meget iherdig holdt man saken varm. Men så ble man jo også ved skolen daglig minnet om manglene. Sjømannsskolen disponerte
i bygningen på Møllebakken i alt 12 værelser som alle
var i bruk. Et værelse ble benyttet som leseværelse, et til
kontor, et til oppbevaring av instrumentene og modellene, og to som kombinerte
undervisnings- og eksamensværelser. De øvrige var «rene»
undervisningsrom.
Alt ialt hadde man 42 stykker i både 1906/07 og 1907/08, mens tallet kunne vært oppe i 50-60 begge år hvis man bare hadde hatt lokaler av tilstrekkelig størrelse. Komiteen for de kommunale bygninger kunne imidlertid ikke anbefale planen i 1907. Den falt for kostbar, hevdet man. Det er tydelig at sjømannsskolen på Møllebakken hadde funnet et sted som tross alle mangler var meget hensiktsmessig for en skole av denne art. Under «kampanjen» for bedring av lokalforholdene nevnes det såvidt vi har kunnet se av styrets protokoll og den gamle korrespondanse, ikke i et eneste tilfelle at man reflekterte på å forlate Møllebakken. Selv om det kanhende ikke forelå, så mange andre muligheter, tør dette allikevel være et lite bevis for at Møllebakken ble oppfattet å være stedet. Ja, det ble forresten sagt nokså rett ut fra bestyrerens side: ”.... denne Sømandsskole har en enestaaende heldig Beliggenhed for Udførelsen af de praktiske Gjøremaal. Vi kan pejle i alle Retninger og vi har Horisonten aaben for Solhøiden" Kaptein Stranger var i stadig aktivitet med forslag og ledsaget dem gjerne med tegninger som anga hvordan han mente man burde gripe det hele an med den gamle bygning som utgangspunkt. Han forsømte heller ikke å betrakte saken under strengt økonomisk synsvinkel for å gjøre prosjektet så tillokkende som mulig - eller kanskje vi heller skal si: mindre avskrekkende for de bevilgende myndigheter. En fornyet henstilling til kommunen om at skolens plassnød måtte avhjelpes, ble fremmet i 1908, og utpå høsten samme år søkte pedellen om høyere lønn med skolens utvidelse som begrunnelse. Så det gikk altså raskt for seg bare hjulet kom i gang. Det fremgår ikke av styrets protokoll hvordan problemet var løst. Utvidelsen hadde imidlertid gjort skolen mer tidsmessig, værelsene var laget større og det var sørget for utmerket ventilasjon. Hva de ytre bekvemmeligheter angikk, var standarden fremdeles dårlig. Det het i et brev: «W.C. er baade i sanitær- og andre Henseender høist mangelfuld. I Stedet for det mangehullede Sæde i et Rom, må man foreslaa dette ombygget saaledes at .... «. Utviklingen gikk sin raske gang, og allerede i 1912 forelå en ny innstilling fra bestyrelsen om påbygging av skolen, samtidig som man gikk inn for opplegg av sentralfyring. Bakgrunnen var den gamle gode, hadde vi nær sagt: lokalene var overfylt og samtlige rom i bruk. Lærerne var henvist til bestyrerens lille kontor i pausene. Når det ”fløt oven”, reddet man seg ut av knipen ved å leie den lille salen i Folkets Hus. Året før hadde forøvrig bestyreren konstatert at belysning og oppvarmning med gass ville falle billigere enn med kull og petroleum. Siden fristen for fri innleggelse av gassmåler utløp det år (1911), mente bestyreren det ville være fornuftig å bestille gass innlagt snarest, foreløpig til bruk i vaktmesterleiligheten. På den måten ville intet være foregrepet, mens man ikke desto mindre hadde sikret seg fri ledning til måleren ”og det er jo ikke saa lidet helt her op paa Møllebakken”. Samme år var det også aktuelt med elektrisitet, særlig fordi kontrollkontoret hadde behov for strøm ved prøving av elektriske lanterner. Hvis man imidlertid skulle gå til innleggelse av strøm for dette kontors skyld, ville bestyreren foreslå at man samtidig ordnet med anlegg for hele skolen med en gang. Dermed ville det bare gjenstå å anskaffe «Skjermer og Lamper» når kommunens nye kraftstasjon kom i drift. I 1913 anmodet sjømannsskolens bestyrelse formannskapet om å bevilge midler til innredning av vaktmesterens leilighet til klasseværelser, en løsning som man også tidligere hadde vært inne på under trykket av plassmangelen. Hvor vanskelig skolen hadde det i denne tiden, skulle fremgå av opplysningen om at elevtallet fra 1904 til 1913 steg fra 24 til 107. 1 skoleåret 1913/14 var det 127. Dessuten var kontrollkontoret for skipsinstrumenter kommet til med sitt krav om plass. I mai 1914 foreslo styret at det skulle bygges en helt ny flø ved sjømannsskolen, og som vanlig ble forslaget ledsaget av plantegninger. En av årsakene til det nye fremstøt var radioskolen som måtte komme i nærmeste fremtid. Forslaget utløste ikke noen positiv reaksjon. Det ser imidlertid ut til at tanken om å reise en helt ny sjømannsskolebygning på Møllebakken hadde festnet seg. I hvert fall behandlet bestyrelsen et slikt forslag i begynnelsen av 1917 og oversendte det til formannskapet. Det ble påpekt at den daværende sjømannsskolebygning stadig var overfylt av elever i vinterhalvåret. Man hadde måttet ta i bruk såvel modellværelset som undersøkelseskontorets rom i undervisningsøyemed - dette til tross for at de årsklasser som søkte skolen var vernepliktige og mange av guttene mobilisert. Hvordan ville det bli når militærtjenesten ikke lenger «avlastet» sjømannsskolen? Nok et moment var at det ble arbeidet med en ny undervisningsplan, og at den sannsynligvis ville gå ut på å øke undervisningstiden fra 6 til 8 måneder for såvel styrmenn som skippere. Dette ville i sin tur medføre en økning av det vanlige belegget ved Tønsberg Sjømannsskole på ca. 30 pst., regnet man. Konklusjonen var at skolen med den bygning den hadde til rådighet, ville være ute av stand til å følge med i utviklingen. I mai samme år ble så det første skritt til reisning av en helt ny og tidsmessig sjømannsskole tatt. Da oppnevnte nemlig formannskapet en komite bestående av disponent Harald Henriksen og skolens bestyrer, kaptein C. N. Stranger til «videre forberedelse av byggespørsmålet og med bemyndigelse til å søke den nødvendige sakkyndige bistand.» Senere på året ble komiteens mandat utvidet til også å ta seg av lokalspørsmålet for maskinistskolen. Man innarbeidet denne skoles plassbehov i nybygningsplanene. Den to manns sterke komite henvendte seg til arkitektene for Kristiania Sjømannsskole - Bjerke & Eliassen. Etterhvert som planene tok form, festet man seg ved å reise skolen i to byggetrinn, ikke minst fordi man på den måten slapp avbrekk i undervisningen. (Den gamle bygning måtte nemlig rives). Byggeplanene ble i sin helhet vedtatt av Tønsberg bystyre den 7. juni 1918. Det het i formannskapets innstilling bl. a. at man var overbevist om at de gamle lokaler var altfor trange og at tilstanden ville bli uholdbar ved økningen av undervisningstiden, selv uten fremgang for skolen forøvrig. Man mente at så sterkt som byen og dens oppland var knyttet til sjøen og skipsfarten, ville man måtte regne med en økende tilgang til skolen etterhvert som forståelsen av kunnskapenes betydning trengte gjennom, og kravene til utdannelsen steg. Formannskapet fant at det var byens
plikt som sjøfartsby og sentrum i et sjøfarende
distrikt å gjøre hva den kunne for å holde sjøfartsskolene
oppe på høyde med de beste i enhver henseende. Det var også
grunn til - antok man i formannskapet - å tro at når byen
gikk til beslutning om ny, helt moderne bygning for sjøfartsskolene,
ville man kunne gjøre regning med at de i Alt i alt bevilget Tønsberg kommune kr 1. 100 000,- til skolebygget. Beløpet skulle amortiseres over en periode på 30 år. De utøvende arkitekter Bjerke & Eliassen ble i 1925 tildelt premie av A. C. Hougens Legat for god arkitektur. I 1932 ble det av byens myndigheter fastslått at disposisjonsretten over sjømannsskolebygningen skulle tilligge sjømannsskolens styre og dens bestyrer. Fra desember 1956 er navnet «Tønsberg Sjømannsskole» forbeholdt selve skoleanlegget. Den nåværende institusjon som utdanner navigatører og radiotelegrafister ble samtidig omdøpt til «Tønsberg Navigasjonsskole». Sjømannsskolen på Møllebakken er den dag i dag utvilsomt en av byens vakreste bygninger. Ikke nok med det; de som deltok i planleggingen og de som var med på å bevilge penger til nybygget, viste en forutseenhet som er ganske bemerkelsesverdig. Ennå er sjømannsskolen en fullt ut tidsmessig bygning som i ett og alt tilfredsstiller de krav som settes. (Skjønt - det begynner å skorte på plassen!) Det er mulig man kan si at nybygget kom sent - det store behov tatt i betraktning, skapt av den hurtige utvikling på navigasjonsundervisningens og senere også maskinistundervisningens område. Men godt kom den nye sjømannsskolen. D e t kan i hvert fall ikke diskuteres. Og den kom vel også på et tidspunkt som må ha vært det rette etter det meget gunstige resultat å dømme. En for tidlig løsning av sjømannsskoleproblemet
ville neppe ha ført frem i samme grad. Den gamle sjømannsskolen
ble revet og flyttet til Tjøllinggaten i Tønsberg, hvor den
"gjenoppsto" som leiegård og fremdeles er i bruk.
|
Tønsberg Navigasjonsskole
1859 -1959. Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999. Gå til
[forside] [neste]
[toppen]