| Flytende pensum og elastiske skoleår Mens eksamensoppgaver i våre dager stort sett bygges over nøye avgrensede pensa med angitte lærebøker, gikk man nærmest den omvendte vei på navigasjonsundervisningens område gjennom siste halvdel av det 19. århundre. Dengang var eksamensfordringene fastlagt i detalj, og det var den enkelte lærers eller skoles sak å tilrettelegge undervisningen slik at elevene lærte det nødvendige for å tilfredsstille eksamenskravene. Det hele «fløt» - og det kan man jo som et muntert innfall si var som det burde være for en sjømannsskole, men ved nærmere ettertanke kommer man til at det måtte være ganske problematisk å undervise etter så vagt opptrukne retningslinjer. Om pensum var «flytende» var navigasjonseksaminator å sammenligne med et fyrtårn. Etter hans «karakter» stakk navigasjonslærerne opp sin undervisningskurs. De studerte eksaminatoren og hans måte å stille spørsmålene på, la merke til hva han la vekt på, hva han mente var «god latin» for navigatører. Det var eksaminatoren det hele avhang av. Lot han "tommelfingeren peke nedoven", var eksamenskandidatens skjebne beseglet, i hvert fall i denne omgangen. Eksaminator hadde to valgte lokale representanter ved sin side. Disse bisitterne var enten marineoffiserer eller koffardiskippere. Var de helt uten erfaring fra tidligere eksamener, ville de vanskelig kunne binde an med en eksaminator om han var av den hardkokte typen. Så det gjaldt for noen og hver å kjenne eksaminator som den inkarnasjon av navigasjonslovens ånd og mening han fremsto som. Gjorde man først det, var det heller ingen uoverkommelig oppgave å undervise i det «pensumløse fag», navigasjon. Skjær i sjøen er det imidlertid overalt, og skifte av navigasjonseksaminator i et distrikt kunne få kjedelige følger inntil den nye var «plassert». I Bergen hendte det at den innarbeidede eksaminatoren falt fra etter å ha forestått sesongens første prøving av styrmannskandidater. Neste eksamenstermin kom så en ny og ukjent eksaminator, og resultatet ble en usedvanlig høy strykeprosent. Det ble selvsagt stor ståhei ved sjømannsskolen i Bergen. Styret innberettet endog saken for departementet. Bølgene i Bergen forplantet seg helt til Tønsberg. Året etter - 1869 var eksaminatoren med den høye strykeprosenten kommet hit for å avgjøre elevskjebner. Bestyrelsen ved Tønsberg off. Sjømannsskole må ha vært orientert om tildragelsen med det store mannefallet i Bergen, i hvert fall avga førstelæreren høytidelig rapport, omtalt i styreprotokollen, om sine inntrykk av eksaminator og hans virksomhet. Førstelæreren fant ikke noe å utsette på den måte den skriftlige og muntlige eksaminasjonen var gjennomført på. Heller ikke hadde han grunn til å anta at bedømmelsen av de skriftlige besvarelsene hadde vært utilbørlig eller uvanlig streng. Som det skulle ha fremgått, var eksaminatoren krumtappen i navigasjonsskolesystemet på den tid. Forsøker vi å se saken fra hans side, må det medgis at det ikke alltid kunne være lett å bevare sjeleroen når en og annen kandidat røpet en forferdende grad av uvitenhet i navigasjonsfaget. For det hendte både titt og ofte. La oss forsøke å rekonstruere en klasse av unge sjømenn
som ville dyktiggjøre seg til den alminnelige styrmannseksamen.
Elevenes forkunnskaper var det så som så med, det har vi tidligere
vært inne på. Selve undervisningsrommet kunne sies å
være all right, men heller ikke mer. I de fleste tilfeller var det
sikkert i trangeste laget. I 1850-60 årene bygget man ikke spesialskoler
her i landet.
Forhåpentligvis var skolen av den mening at 10-12 elever var mer
enn nok for en navigasjonslærer (slik som man praktiserte det i Tønsberg).
Men siden det ikke sjelden skortet på lærere, kunne det allikevel
bli en ganske tallrik flokk den enkelte måtte ta seg av. Lærerens
første problem var å få bragt elevene frem til det punkt
hvor de helst burde ha stått den gangen de forlot almueskolen.
Det var berammet eksamen avholdt med visse mellomrom fra desember til april - mai, og etterhvert som læreren fant sine disipler modne for en dyst med navigasjonseksaminatoren, dimitterte han dem - ga dem en bevitnelse for at de hadde fått den nødvendige porsjon undervisning. På det sett var det stadig avgang fra klassen. At denne omfattende «gjennomtrekk» ikke var heldig hverken for læreren eller for elevene, tør være ganske innlysende. Læreren måte ha usedvanlig rike evner om han skulle makte å lage en virkelig givende skolegang for sine elever på dette grunnlaget. Selve undervisningen gikk stort sett ut på pugg og terping med øvelser i bruk av navigasjonsinstrumenter som oppkvikkende avveksling. På den tid som sto til rådighet (5 - høyden 6 måneder når skolen begynte og så nedover til 2-3 mimeder for de senest ankomne elever) var det ikke mulig å trenge dypere inn i stoffet (hva det heller ikke var så sikkert at samtlige lærere selv var i stand til). Som for fortalt hadde de peilet inn i eksaminatorens posisjon i forhold til eksamensprøvene, og så ble det å gå på med krum hals for å bygge opp den erindringsmekanisme som i rett tid utløste det korrekte svar hos den fremtidige eksamenskandidaten. Vi har hort om «studenterfabrikk» her i landet, men vi hadde da sannelig også «styrmannsfabrikker», EKSAMENSFORDRINGENE
Det er slett ikke blant de første ting som gymnasiaster i dag på reallinjen må sysle med. Svært meget av det forlangte til den gamle styrmannseksamen hører hjemme i artiumspensum i matematisk geografi - noe av det siste som tas opp på reallinjen nå. Selvsagt virker det hele for den absolutt navigasjonsukyndige vanskeligere enn det virkelig var, og det er også ytterst sannsynlig at mangt og meget blant eksamenskravene forble papirbestemmelser, som ikke desto mindre var der og kunne brukes om herr navigasjonseksaminatoren var i slett lune. Krav om at sjømannsskolenes lærere skulle få et ord med i laget på eksamensdagene ble fremmet og vokste seg stadig sterkere, næret av de mange små og store irritasjonsmomenter som følge av systemet med utenforstående eksaminatorer som pott og panne når elevene pent hadde å vise hva de dugde til. Det var nemlig ikke nok med at eksaminatoren stilte spørsmålene ved muntlige prøver. Han utarbeidet også de skriftlige oppgavene. 1 1881 gikk bestyrelsen ved Tønsberg off. Sjømannsskole alvorlig inn for å få en endring i dette kjedelige forhold. Etter forslag fra førstelæreren henvendte man seg til Post-og Marinedepartementet med anmodning om å få endret navigasjonsloven derhen at de offentlige sjømannsskolers førstelærere skulle tre inn i eksamenskommisjonen som sensorer med rett til å fremlegge de muntlige spørsmålene for elevene. Bestyrelsen ba om at saken måtte bli bragt inn for førstkommende Storting. At det måtte være den maktpåliggende å oppnå et positivt resultat, fremgår av den avsluttende vending i brevet. Der ga man meget åpenhjertig uttrykk for at forslaget ville bli fremmet for Stortinget «ad privat Vei» om ikke departementet fant å kunne ta seg av det. Tønsberg off. Sjømannsskole skulle ikke bli alene om å slå et slag for en bedre og mer rettferdig eksamensordning. En komite sammensatt av sjømannsskolelærere fulgte opp i 1883 med et lignende forslag. Foruten å gi førstelæreren ved de faste skolene adgang til eksamenskommisionen, gikk lærerkomiteen inn for at eksaminatoren skulle kalles inspektør og at eksamen bare skulle kunne holdes ved skoler som hadde fått sin plan godkjent av statsmyndighetene. De skriftlige oppgavene skulle utarbeides av departementet og være like for samtlige skoler. Til stor skuffelse for sjømannsskolene og deres lærere ble eksaminatorsystemet opprettholdt da det i 1891 kom en ny navigasjonslov. Først i 1906 ble navigasjonseksaminatorene sjaltet ut. Ved så vel styrmanns- som skipsførereksamen ble nå de eksamensberettigede skolers bestyrere og faglærere trukket inn i bildet - forøvrig sammen med to av departementet oppnevnte menn. Dette representerte en stor vinning for navigasjonsundervisningen. Heretter ville man være forskånet for å se dyktige elever gjøre det dårlig til eksamen fordi de ikke var på bølgelengde med eksaminator. UNDERVISNINGSTERMINENE ved Tønsberg off. Sjømannsskole var preget av meget stor elastisitet i den innledende tid. Skoleåret ble forlenget og avkortet alt etter tilgangen av styrmannselever og etter de tidspunkter som disse innfant seg på. Etter planen av 1859 skulle skolen begynne sin undervisning 1.november og avblåse virksomheten 31. mars - altså etter 5 måneder. Allerede i de første skoleårene fant bestyrelsen å måtte benytte seg av adgangen den hadde til å overskride avslutningsdatoen. Elevene ville som rimelig var - helst gjøre seg ferdig med skolegangen i løpet av vinteren, selv om de kanskje ikke tok fatt før etter juleferien. Det ville dessuten vært en håpløs oppgave for navigasjonslærerne å ta sikte på en bestemt dimitteringsdag for hver enkelt elev eller for mindre elevgrupper. Avgjørelsen i så mate fikk man nødvendigvis vente med til man hadde følt elevene på tennene og dannet seg et bilde av hva de var gode for. Dermed ble det også bort i mot en fast regel av bestyrelsen ga førstelæreren bemyndigelse til å fortsette navigasjonsundervisningen et stykke ut i april måned for å kunne dimittere de karene som ennå hadde chanse til å klare eksamen. Undervisningen i fag som regning, norsk og skrivning ble på den annen side alltid avsluttet innen planens ramme. Den ble startet så snart et tilstrekkelig antall elever hadde meldt seg. Lærerne var forøvrig lite interessert i å engasjere elevene for meget i andre fag enn navigasjon når eksamenstiden nærmet seg. I 1863 var eksempelvis i slutten av mars 10-11 styrmannselever interessert i å fortsette skolegangen til neste eksamenstermin, som var berammet i april måned. Året etter bestemte bestyrelsen at undervisningen i navigasjon skulle fortsette så langt ut i april som førstelæreren fant det nødvendig for å kunne dimittere de gjenværende 12-14 elevene. Det press som førstelæreren ble utsatt for i og med kappløpet med eksamensterminene, øket sterkt i 1865. Styrmannsavdelingen hadde 31. mars 28 elever som man antok å kunne sende frem til eksamensbordet i løpet av de nærmeste par ukene. I 1866 pågikk navigasjonsundervisningen til 18. april, mens 16 elever den følgende vår fikk fortsette på skolen et stykke ut i april måned. Denne gangen hadde førstelæreren en assistent ved siden av seg. For om mulig å unngå det kjedelige forhold at elevene hadde tendens til å utsette skolegangen til over nyttår, ble det i 1863/64 besluttet i bekjentgjørelsene for kursenes begynnelse å ta med en passus om at man ikke måtte regne som sikkert å bli opptatt etter juleferien med mindre man tidligere hadde vært elev av Tønsberg off. Sjømannsskole. Frem til 1871 ble skolesesongen bare tøyet i mars-enden.. Men nå gikk førstelæreren sterkt inn for å strekke den også i november-enden. Han foreslo å sette igang for styrmannsavdelingens vedkommende allerede 19. oktober mot for 1. november. Bakgrunnen for denne henvendelsen til bestyrelsen er ikke nevnt, men det hele stakk utvilsomt i at tiden ble for knapp og at konkurransen med de private navigasjonslærerne tilsa en slik forskyvning. Så lenge den offentlige navigasjonsskolen hang etter, sikret den privatlærerne en slags «flying start» i drakampen om elevene. Forlengelsen av undervisningen til april, var hjemlet i skoleplanen, som imidlertid ikke sa noe tilsvarende når det gjaldt en tidligere åpningsdag enn forutsatt. Forslaget bragte derfor bestyrelsen opp i en ganske kinkig situasjon. Det forsåvidt delikate problem ble bragt ut av verden ved en høyst elegant manøver. Jo - førstelæreren skulle få sette i gang fra den 19. oktober, men han måtte drive skolen for egen regning frem til 1. november - den, dato som skoleplanen fastsatte. I realiteten begynte elevene angjeldende år ved en privatskole som senere «omdannet seg» til offentlig sjømannsskole. Om skolen kunne åpne sine porter allerede omkring midten av oktober, var det ikke sagt at den automatisk var sikret en tilsvarende større søkning. Antageligvis ga ikke tøyningen i oktober-retningen helt overbevisende resultater. Etter et par år falt man tilbake til 1. november igjen. Men bestyrelsen ønsket ikke lenger å være tvunget til kunstgrep for å tilpasse skolevirksomheten etter de skiftende forhold. I september 1874 ble det besluttet å søke utvirket en endring av skoleplanens paragraf 6 slik at undervisningen kunne ta sin begynnelse medio oktober - om så ble funnet hensiktsmessig. Neste skritt i samme retning fulgte i 1902 da bestyrelsen anmodet formannskapet om å endre skoleplanen derhen at man kunne ta fatt med både styrmanns- og skipperavdelingen fra 1. oktober og ikke som før fra henholdsvis 15. oktober og 1. november. Man var nå overbevist om at søkningen selv såpass tidlig ville være tilstrekkelig stor. Det ble anført at de øvrige offentlige skolene begynte i september eller senest 1. oktober, hvilket også var tilfellet med de private sjømannsskolene i omegnen. Skulle Tønsberg off. Sjømannsskole kunne holde tritt, måtte den sette undervisningen i gang tidligere på høsten. Hverken styrmanns- eller skipperavdelingens elever hadde tid å tape når de først var mønstret av for skolegangens skyld. Det var nemlig skjedd visse forandringer med hensyn til sjøfolkenes hjemkomst og dermed med tidspunktet når skolegang ble aktuelt for dem. Seilskipsfarten sang sin svanesang, og den gamle Østersjøfarten var praktisk talt opphørt. Den typiske vinterskolegangen - seilskutene lå i opplag gjennom den koldeste og mest stormfulle tid mens sel av året, var snart en saga blott. I skoleåret 1898/99 ville førstelæreren gå svært radikalt til verks for å få slutt på det uheldige i at elevene ved styrmannsavdelingen kunne melde seg inn ved skolen nærmest når de hadde lyst. Ved å annonsere at hverken styrmanns- eller skipperavdelingen heretter tok imot nye elever etter at skolen var begynt, ville man komme den kjedelige ting til livs at elever på høyst forskjellige trinn skolemessig sett ble puttet inn i en og samme klasse etterhvert som de dukket opp. Bestyrelsen fant ikke å kunne gå fullt så langt som førstelæreren foreslo, men besluttet i hvert fall at innmeldelsene til skipperavdelingen måtte være innsendt innen 15. november (underforstått antageligvis at elevene ellers ikke ville komme i betraktning). Den nye bestemmelsen ble avertert en gang ukentlig i begge byens aviser fra september av. Når bestyrelsen ikke våget å følge førstelæreren lenger enn den gjorde, spilte nok hensynet til praksis ved de private skolene inn. Det var styrmannselevene de baserte sin virksomhet på, altså den rene navigasjonsundervisning. I virkeligheten var beslutningen for skipperklassens vedkommende heller ikke så inngripende som den umiddelbart gir inntrykk av. Der hadde man ikke det samme problem som i styrmannsavdelingen - eller i hvert fall ikke i samme grad. Skipperavdelingen ble drevet mer som faste kurser, og det hadde man vanskelig kunnet gjøre om ikke begynnelsesdagen var omtrent ens for samtlige elever. I og med beslutningen nettopp nevnt ble imidlertid skipperskolens karakter av fast kursus ytterligere presisert. Den nye eksamenreglement av 1906 øket kravene til skoleundervisningen, og man tok ved Tønsberg off. Sjømannsskole opp spørsmålet om å starte 1. september. Mens det tidligere hadde klart seg med gjennomgående 7 Måneders skolegang for styrmannselevene, var det nå blitt nødvendig med 8, og det ble ikke lenger mulig å klare eksamen for dem som begynte i januar. Samme år oppga skolen disse åpningsdagene:
Selv om undervisningstiden nå var drøyet temmelig radikalt i løpet av relativt få år, var man tydeligvis kommet til et punkt i utviklingen hvor helårlig sjømannsskole ville være det eneste holdbare og den mest rasjonelle løsning. «For å være i pakt med utviklingen innen skipsfarten bør sjømannsskolen utvides til helårlig,» ble det fremholdt i 1909. Året før var et forslag i den retning blitt forelagt Tønsbergs Sjømannsforening til drøftelse. Der var man positivt stemt, og ansøkning inngikk til kommunestyret. Dette erklærte seg også enig og lot saken vandre videre til departementet. Det ser ut til at skolens bestyrelse fant det maktpåliggende å M reformen gjennomfort hurtigst mulig. Allerede to dager etter at formannskapet hadde behandlet saken, ble de trykte dokumenter oversendt Tønsbergs stortingsrepresentant Hoff med anmodning om «at paaskynde Behandlingen i Thinget eller i Tilfelde søge Bevillingen fremmet af Departementet.» Det var på den tid årsskoler i Bergen, Kristiania, Stavanger, Haugesund, Trondhjem, Arendal og Kristiansand S. Etter elevtallene var rekkefølgen blant sjømannsskolene: Kristiania, Bergen, Tønsberg. Et av argumentene som ble kjørt i marken overfor departementet var at skolen måtte slippe flere elever fra seg i mars fordi man ikke å seg istand til å fore dem frem til eksamen i den siste terminen. Det oppsto på den måte et misforhold mellom antall dimitterte og samlet antall elever, og det hjalp lite å stanse innmeldelsene på et tidlig tidspunkt eller å ta forbehold med hensyn til eksamensmulighetene for de sist ankomne elevene. Meningen var å drive styrmannsskolen året rundt uten avbrytelse, mens det for skipperklassens vedkommende ville bli 11/2 måneds sommerferie. Et halvt års tid etter at saken var tatt opp med de høye
myndigheter, kom dette hjertesukket fra sjømannsskolen i Tønsberg:
Overgangen til helårlig skole i 1909 satte punktum for et langvarig
og særpreget avsnitt i Tønsberg Sjømannsskoles historie:
«De elastiske undervisningsterminene.»
Den gamle skolebygningen på Møllebakken |
Tønsberg Navigasjonsskole 1859 -1959. Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 1999. Gå til [forside] [neste] [toppen]