| |
Høgskolen
i Vestfold | Biblioteket | Digitale
tekster | Lokalhistorie
Sem og Slagen - en bygdebok.
2. bind: Kulturhistorie - første del . Tønsberg: Høgskolen
i Vestfold, 2001.
Gå til: | Forside
| Innhold |< forrige
| neste >
Etter kalkmaleri fra omkr. 1450. Orlogsskip.
Storhetstiden og nedgangen i Senmiddelalderen.
Det er omtrent ved den tid vikingtiden går
over i norsk middelalder, at Tønsberg begynner å vokse som
by. Kraften i sin vekst har byen som et tre suget fra den omliggende jord.
Den skipsfart som Sem før hadde drevet selvstendig fra det enkelte
herresete, ble nok nå utover drevet mest fra Tønsberg, ettersom
byen fikk sine egne lover og egne embetsmenn både for handel og skipsfart.
Det gikk på en måte som omkring århundreskiftet
1900 under overgangen fra seil til damp. De rederier som var begynt ute
på Tjøme, Nøtterøy og Sem, trakk inn til byen
for å nyte godt av de fordeler byen bød på. Men selv
om byene vokste og dro handel og skipsfart til seg, ,hadde bygdene igjen
den gamle skipredeinstitusjon eller leidangen, og den må vi se litt
nærmere på.
Helt fra det 10. århundre - om ikke før
- hadde kongen fått bøndene med på å stille skip
og væpnede menn med mat til rådighet når det trengtes,
enten de nå gikk til angrep eller forsvarte landet. Ordningen var
noe forskjellig i de forskjellige deler av landet, men stort sett
var landet inndelt i skipreder, og hvert skiprede skulle stille et fullt
utrustet langskip, når kongen kalte. Bøndene skulle gi to
"månedsmål" av "hvert", dvs. av smør og mel, for hver
"hamle", altså for hver åre. I Viken skulle det utrustes seksti
20 sesser (skip med 20 par årer), og et av disse har nok falt på
Slagen skiprede. Til dette hørte størsteparten av Sem hovedsogn,
Slagen anneks, Borre hovedsokn og størstedelen av Nykirke og Undrumsdal
annekser. Mot vest grenset Slagen skiprede mot Råbygge eller Rørdal
skiprede, bestående av Ramnes og Vivestad og delvis av Høyjord,
Hof, Vassås og Hillestad. Mot nord grenset det mot Våle skiprede
og mot sør mot Arendal skiprede med Andebu og merkelig nok Nøtterøy.
I begynnelsen var leidangen en reell militær
institusjon, som ble brukt både til angrep og forsvar,
men det gikk her som så ofte ellers i historien,
militstropper kan ikke stå seg i kampen mot krigsvante, øvede
soldater, og det vi med et aktuelt ord kan kalle elitetropper. Ettersom
kongemakten mer og mer utover i middelalderen ble en sentraladministrasjon,
fikk den også bruk for en stående hær, og denne kom til
å bestå av kongens hird og høvdingenes sveit. Vi må
dog tro at Håkon Håkonssons store flåte i 1257 på
375 skip var utrustet som leidang, og det viser best hvilket fremragende
administrativt tiltak denne leidangen har vært. Slagen skiprede,
som lå mellom så mange andre viktige skipreder i det utpregede
sjøfartsdistrikt Viken, har nok ikke stått tilbake med mann
og skip. Men fra 1300-tallet av forfalt leidangen. Den gikk over til å
bli en ren skatteinstitusjon. Bøndene kjøpte seg fri leidangen
ved å betale skatt.
Sitt endelige knekk ser det ut til at leidangen
i Slagen og Våle har fått på 1300-tallet. Olav Håkonsson,
den siste av Sverreætten, skriver under 16. april 1382 til almuen
i Slagen og Våle skipreder og tillater disse å bygge seg et
20 alen langt skip til landvern, og benytte det gamle leidangsskip "Borrebranden"
som materiale til det. Han påbyr skipredene å ha landvernskipet
ferdig innen 3 år. Årsaken til innrømmelsen skyldtes
skipredenes fattigdom og mangel på folk. Tillatelsen var ment som
en innrømmelse inntil videre, men vi kan nok trygt
si at det gamble skib "Borrebranden" var det siste ordentlige leidangsskip
som var utrustet fra Sem og Slagen. Norgesveldets nedgang var begynt også
her. Men leidangsinstitusjonen har uten tvil hatt stor betydning før
nedgangstiden, ikke alene for vår skipsfart, men også for hevdelsen
av kongens høyhetsrett over det i utstrekning umåtelige rike
- fra Grønland med Gardar bispestol i vest til Bjarmland i øst,
fra landet under leidarstjernen i nord til Gøtaelv med Bohus festning
i sør.
Hvorledes fant så denne tids skip frem over
sjøen? Hadde de noen flere hjelpemidler enn i vikingtiden? Ja, -
det for navigasjonen aller viktigste instrument var begynt å komme
i bruk i denne periode - nemlig kompasset. Man regner at kompasset ble
kjent på 1200-tallet, kanskje nærmere 1250. Den første
beskrivelse har vi i Oxford fra 1269 av Petrus Peregrinus (pilgrim). I
vår nasjonale litteratur nevnes det først i "Hauksbok", skrevet
omkring 1300. Kompasset kaltes på oldnorsk for "leidarsteinn". Det
første kompass som bruktes til sjøs, var formodentlig en
magnetjernstein, som fløt på et trestykke i en balje vann.
Ringen rundt kompasset deltes i 16 streker, de såkalte "ættir".
Ordet går igjen i sjømannsspråket i "ettmål" ,
som man sier til sjøs i stedet for et døgn. Navnene
på strekene n.no.o.so.ssv.v.nv. var nordr, landnordr, austr, landsudr,
sudr, utsudr, vestr, utnordr. Det var også navn på mellomstrekene
f. eks.O-S-O het "utsudrs ok austr". Det er sannsynlig at misvisningen
var kjent, idet en jo kunne se at leidarsteinen ikke pekte nøyaktig
mot leidarstjernen som polarstjernen - Alfa Ursa Minor - kaltes.
At misvisningen forandret seg, når de seilte
vestover til Grønland, har skipsførerne i datiden neppe vært
oppmerksomme på. Selv Columbus visste det jo ikke, og hans folk trodde
det var trolldom da de ble oppmerksom på det ved Madeira. Det er
også sannsynlig at man allerede i middelalderen kjente til en slags
peileskive, som i Kongespeilet og Biskupa Sogur omtales som "solarstein".
I en engelsk skipsinventarliste fra 1338 omtales "dayal" - bearing dial
- eller peileskive. Kompasset virket selvfølgelig helt revolusjonerende
på den terrestriske navigasjon. Noe slikt var ikke inntruffet i den
astronomiske.
En dansk forfatter Carl V. Sølver hevder
imidlertid i Foreningen for Sveriges sjøfartsmuseums årbok
1941, s. 20, at vikingene måtte ha et slags instrument
til å måle solens høyde over horisonten. Han bygger
dette på at islendingen Oddi Helgasson satte opp en tabell over solens
deklinasjonsforandring. Forandringen er angitt i halvdiameter og feilene
er ikke særlig store. Han hadde også satt opp en tabell over
solens azimut i demringen på Flatey på Island til forskjellige
data. Det er også, etter en overlevering fra Færøyene,
noen grunn til å tro at solens høyde ble konstatert ved å
måle skyggen av en pinne, som stod på en i vann flytende fjel.
Skyggepinnens høyde måtte reguleres ettersom en var lenger
eller fjernere fra solverv, eller med andre ord etter solens deklinasjon.
At man med disse midler kunne drive breddeseilas, dvs. seile opp eller
ned på den bredde bestemmelsesstedet hadde og så holde seg
der, synes sannsynlig. Slik gjorde jo Columbus, og slik har det vel vært
gjort på små primitive seilskip helt opp til vår tid.
Det er nevnt i begynnelsen av dette kapitel at med
Tønsberg bys vekst dro denne de omkringliggende bygders handel-
og skipsfart til seg, og vi møter snart i Tønsberg et ordnet
handels- og skipsfartssamfunn som vi gjennom Tønsberg bylov - Codex
Tunsbergensis - er så heldige å kunne danne oss et klart og
levende billede av. Skipsfarten var fremdeles, som tidligere, et fellesforetagende
av skipper og mannskap som på skipet førte med seg de varer
de ville selge. Mellom skipperen (styrimadr) og matrosene ("håseti")
var det opprettet hyreavtale, som ikke straffefritt kunne brytes. Om fraktavtalen
heter det: "Det er lovlig fraktavtale og ingen annen at man skal ta styrmannen
i hånden og nevne to eller tre vitner, de som leier frakt, skal oppgi
fraktgodset og den som leier bort skip, fraktbeløpet" . Man ser
her en helt regulær fraktslutning, dog uten noe skrevet certeparti,
håndslaget og vitnene trer istedenfor det.
Loven forutsetter også at det kan oppstå
strid mellom skipper og mannskap om skipets sjødyktighet. Et skip
regnes for skikket til alle slags varer, når det kun behøver
å øses tre ganger på to døgn. Mener mannskapet
at skipet er overlastet, kan det tilkalle andre skippere til å avgjøre
det. Vil disse "Ta Gud til vitne på at de ville fare like lang ferd
på et så lastet skip, da skal håsetene ikke klandre styrmannen
og dermed skal man fare." Denne bestemmelse er jo nøyaktig lik den
vi ennå har i vår sjøfartslov. Når et skip skulle
settes på sjøen, enten det nå var om våren eller
etter endt ettersyn, pliktet alle i byen å gi en hånd, idet
byfogden lot blåse i horn til skipsdragning.
Modell av Hansa-Kogge. Norsk Sjøfartsmuseum.
Det er en selvfølge at det i slike ordnede
forhold var lettere å drive regulær skipsfart enn for den enkelte
bonde eller høvding på landet. Byen hadde også fått
sin sjømannsstand, og kongen søkte ved lovbud å forhindre
at sjøfarten tok arbeidshjelpen vekk fra jordbruket. Stormennene
eller adelen hadde, som før nevnt, tidligere vært sterkt interessert
i handel og sjøfart. Interessen for sjøfarten hadde imidlertid
avtatt hos denne samfunnsklasse, og byene begynte å få sin
egen borgerstand. I engelske toll-lister fra omkr. 1300 finner vi flere
skip fra Tønsberg, og førerne er så vidt vi kan se
borgerlige menn. Høyadelen hadde riktignok en representant som ved
eiendomsforhold var knyttet til Sem, nemlig drottseten Erling Vidkunnson,
som P. A. Munch mener bodde på sin gård Aker. At han kan ha
vært interessert i noen av de skip som nevnes i de engelsk
toll-lister, er jo nokså sannsynlig, så meget mer som han under
formynderregjeringen i 1320-1330-årene innkalte engelskmenn for å
demme opp mot Hanseatenes stigende innflytelse.
Tønsbergs oppland strakte seg den gang fra
Drammen til Skien, og det var flere små ladesteder hvorfra den viktigste
utførselsartikkel, trelasten, ble utskipet, f. eks. Snekkestad og
Melsomvik, men noe ladested i Sem nevnes så vidt en vet ennå
ikke. Markebo kommer først senere. Det er det imidlertid meget sannsynlig
at det har foregått utskipning av trelast ved Aulielvens munning.
Små gruntgående fartøyer kunne jo gå helt oppi
elven og laste. Hogsnes må også ha egnet seg utmerket for slik
utførsel.
Hva slags fartøyer var det så de brukte
i koffardifart i dissa tider? Lenge har nok det åpne skip med årer
vært brukt, men de skip som bruktes til last, var bredere og ikke
så elegante som langskipene og lystskipene. De kaltes knarrer og
har nok ikke vært noe særlig å skryte av. I sydlandene
og i Hansastedene gikk en omkr. 1200 mer og mer over til å bruke
skip med dekk og seil uten årer, de såkalte kogger, og det
var en selvfølge at disse ble helt overlegne i konkurransen. For
det første krevde de på langt nær så stort mannskap,
idet det ikke regnes med årene som fremdriftsmiddel, og for det annet
var de meget mer sjødyktige, og varene kunne bevares bedre mot sjøskade
i det dekkede rom. Det er helt ufattelig at en nasjon som hadde skapt Osebergskipet,
funnet sjøveien til Amerika og regelmessig seilt på vesterhavsøyene
og Island, ikke greidde å følge med i utviklingen i skipsbyggingen.
Her har vi nok en av hovedgrunnene til vårt folks nedgang økonomisk
og dermed også politisk i senmiddelalderen. Som
sagt, de tyske Hansasteder begynte å seile med kogger - lukkede skip
- og erobret stadig mer og mer av den norske handel og dermed også
Tønsbergs og Sems.
Kogge til ankers på Seinen utenfor Paris i 1450.
Hanseatene var dyktige, kapitalsterke, glimrende organisert og
dertil hensynsløse i høyeste grad. Aristokratiet
så også med blide øyne på hanseatene, da det selv
ikke lenger hadde den direkte interesse i handelen som tidligere. Herfra
dannet altså, som tidligere nevnt, Erling Vidkunnsson med eiendom
i Sem en hederlig unntagelse.
Av hansebyene var det spesielt Rostock som hadde
handelen på Tønsberg, og på grunn av krig og kongenes
pengevanskeligheter gikk tilslutt nesten all handel og skipsfart over på
hanseatenes hender. Nå kunne hansestedenes handel jo også by
på visse fordeler. Spesielt var det av uvurderlig betydning for det
kornfattige Norge å få det billige korn hit opp, særlig
bygg og rug fra østersjølandene Polen og Russland. Eksporten
av trelast gikk mest til Nederland og England, og her er det i hele tidsrommet,
særlig mot slutten av 1300-tallet, fremdeles spor av selvstendig
handel fra Tønsberg. At meget av denne trelast kom fra Sem er sikkert
nok.
Kjøpmennene i Tønsberg var for den
overveiende del norske, men vi finner også eksempler på at
utlendinger hadde satt seg ned her. En av disse ved navn Vædike van
Brunsvig eide gården Undrum i Sem, som han av ridderen Gaute Eiriksson
Galtung fikk bemyndigelse til å selge i 1373. Den større etterspørsel
etter trelast i slutten av perioden har igjen stimulert bøndenes
egen skipsfart. Det kan vi se av en riksrådsbeslutning av 1490 hvor
det heter:
"At landbønder og bokarle have og bruge sine
egne store skib med hvilke de fare og seile utlendes med sperrer, bord,
lekter, salt og andre varer og er til stor og fordervelig skade i saa maate
at landbønder kunde ikke tage vare og fuldføre deres ager
og eng og andre stykker ,som landsens uphelde skal være og for den
skyld ombære (d. e. taper) eierne sin landskyld..."
At dette også gjaldt Sem er ganske sikkert.
Beslutningen synes for øvrig å være karakteristisk for
ånden innen datidens aristokrati. Det foretrakk at utlendingene drev
sjøfarten, slik at bøndene kunne drive sine gårder
og de selv få sine avgifter.
Gjentatte ganger ut gjennom perioden tok de norske
riksmyndigheter seg sammen og forsøkte å innskrenke tyskernes
handel. Striden stod mest om rett til å overvintre, til småsalg
og til å kjøpe og selge direkte med bøndene. Tyskerne
beklaget seg således en gang til Einride Erlendsson, ridder og befalingsmann
i Tønsberg, men han bad både dem og stedene reise til helvete
og han støtte foten mot jorden og sa at han ikke aktet tyskerne
mer enn sanden under sine skosåler. Stort sett beholdt hanseatene
likevel sine privilegier perioden ut. Forandringen kom først da
prins Christian, den senere Christian II, fra Akershus regjerte Norge med
kongelig myndighet i årene 1506-1512. Fra den tid har vi en meget
livfull beretning om hvorledes borgerne i Oslo og Tønsberg beklager
seg over tyskerne like overfor prins Christian. Det heter her:
"Norges rikes indfødte mænd kunde ei
faa noget tilkjøps av bønderne hverken for sølv, guld,
kobber, klæde, humle eller andet kjøbmandskap, men fik altid
til svar av bønderne: "Vil ikke tyskerne ha det, da skal I faa det,
men vil tyskerne ha det, da faar I intet derav."
Disse klager gjelder sikkert også Sems bønder,
som jo lå nærmest Tønsberg, og grunnen er vel rett og
slett den at tyskerne betalte bedre og hadde bedre byttemidler.
Professor dr. Oscar Albert Johnsen sier i sin bok
"Tønsbergs Historie" at kildene for Tønsbergs handelshistorie
er meget magre i senmiddelalderen. Hvor meget magrere må de da ikke
være for Sem. Men det er klart at en så stor bygd som Sem,
som helt omkranser Tønsberg på landsiden, må være
underforstått når kildene til Tønsbergs historie omtaler
bygder og bønder i tilknytning til det økonomiske liv i denne
byen.
Skillet mellom middelalder og nyere tid settes gjerne
til 1536, dvs. det år som markerer overgangen til
reformasjonen og innledningen til lydriketiden. I økonomisk henseende
befant folket seg på denne tid stadig på bunnen av en bølgedal.
Messinghest. Fra Bjelland i Sem.
Gå til: | Toppen
| Forside | Innhold
| < forrige | neste
> |