| |
Høgskolen
i Vestfold | Biblioteket | Digitale
tekster | Lokalhistorie
Sem og Slagen - en bygdebok.
2. bind: Kulturhistorie - første del . Tønsberg: Høgskolen
i Vestfold, 2001.
Gå til: | Forside
| Innhold |<
forrige | neste >
Skisse av oppgangssag med selvtrekk. Randasager i Nordfjord.
Fra Hollenderveldet til Napoleonskrigene.
Begynnelsen av denne periode var en brytningstid
i Europa, både religiøst, kulturelt og økonomisk. Her
er selvfølgelig ikke stedet til å komme nærmere inn
på det. Vi vil bare peke på den revolusjonerende innflytelse
på alle økonomiske forhold som Amerikas oppdagelse og den
derav følgende rikelige tilgang på edle metaller og kontante
penger førte med seg.
Nederlenderne utnyttet denne situasjon best.
Deres relativt lille fedreland ble utgangspunktet for en kommersiell og
maritim ekspansjon av hittil ukjente dimensjoner. Små byer i Holland
vokste til storsteder og nye byer reiste seg. Men disse byene måtte
ofte bygges på peler eller flåter, og diker måtte bygges
for å stenge for vannet. Til dette og til den forserte skipsbygging
trengtes trelast, trelast og atter trelast, og den fikk de bl. a. fra Norge,
ja, man sa at Amsterdam var bygget på Norge. Trelasthungeren
førte nederlenderne til Norges kyster, hvor skogen ennå stod
tett og jomfruelig like ned til sjøen, ja helt ut på holmene
i skjærgården. Dette var tilfelle for Sems vedkommende og for
hele Tønsbergarkipelet. Nederlenderne var kjærkomne gjester.
De oppførte seg bedre og hensynsfullere enn tyskerne, og fremfor
alt de hadde cash - kontante penger - som dengang var sterkt ettertraktet.
Vi befinner oss jo i merkantilismens tidsalder. Rostockerne hadde heller
ikke vært så ivrige etter å kjøpe trerast, den
hadde de jo nærmere i Russland og Polens uendelige skoger.
Det hender så ofte i historien at årsakene
til utviklingen så å si blir potensert. Når først
utviklingen av en årsak føres inn på en linje, støter
andre momenter til, som ytterligere forsterker farten i denne bevegelse.
Og det var nettopp det som hendte i denne forbindelse. Samtidig med nederlendernes
sterke behov for trelast kom vannsagen i bruk her i Norge. Før hadde
en måttet hugge bordene, hvilket selvfølgelig var meget tungvint.
Ennå hender det jo at en i meget gamle trebygninger, spesielt oppe
i dalene, kommer over hugne planker og bord. Nå fant en på
å overføre vannhjulets roterende bevegelse til sagens opp-
og nedadgående. Det var så å si det omvendte av det som
foregår på et skruedrevet skip, hvor stempelstengenes perpendikulære
bevegelse ved vevakslen omsettes i skruens roterende.
Av gamle tegninger fremgår det at sagaene
også hadde "selvtrekk", altså en innretning til å føre
tømmerstokken bort til sagen og mot denne. Snart grodde det opp
vannsager nesten i hver brukelig bekk, og bøndene begynte å
drive handel direkte med nederlenderne, som kom med sine koffer og kreierter
til uthavnene for å laste. Det ble liv og virksomhet, hvor skogen
før hadde stått i majestetisk ro, og hvor den ene skoggenerasjon
hadde avløst den annen uten menneskelig inngrep. Nå har jo
ikke Sem mange vannfall, og bygden var vel også på grunn av
sin beliggenhet tidligere oppdyrket enn de fleste, spesielt de innenforliggende
bygder. Det er derfor ikke så underlig at professor Johnsen i sin
bok "Tønsbergs Historie" kun nevner tre vannsager i Sem og Slagen.
En på gården Fresje i Sem og en på hver av gårdene
Lestestad og Brattås i Slagen. Skuren var liten, kun 100 bord for
hver, men det er sikkerlig en for lav oppgave av "skattemessige hensyn".
Det var sannsynligvis også en vannsag på Hesby og Lensberg.
Som det før er understreket, ligger Tønsberg by så
å si midt i Sem, og det var jo dermed nesten en selvfølge
at den vesentlige utførsel fra Sem kom til å foregå
over Tønsberg, til tross for at Sem hadde så glimrende havner
som Husøysund, Jersøysund og i Valløybukta. Så
meget merkeligere er det derfor at det nå for Sem dukker opp et nytt
utførselssted som vi ikke har hørt tale om før, og
som også forsvinner med det vi kan kalle hollendertiden. Dette sted
er Markebo i Slagen.
Betydningen av navnet Markebo er omtvistet. Det
kan bety en bod(gl. n. bud) i utmarken, men det kan også tydes som
huset i skogen eller skoggården, idet siste ledd kan være bu
i betydningen husholdning, hus, bolig. Stedet har aldri vært egen
gård, men hører fra gammel tid av inn under gården Brattås
ca. 3 km sør for Åsgårdstrand. Markebo var navnet på
denne gårds strand, og rimeligvis har skogen i middelalderen gått
helt ned til sjøen. En lokalitet på Markebo ble i det 17.
århundre kaia Sperrebakk eller Sperrebakken, dvs. en bakke hvor sperrer
(d.e. bjelker) ble lagt i opplag, og på Sperrebakken bodde gjerne
et par strandsittere, som brukte Sperrebakk som tilnavn.
Dammen for oppgangssagen på Markebo
Markebo var alt i det 16. årh. en kjent lasteplass
og som sådan forholdsvis betydellg. Det vokste på den tid atskillig
skog både på Brattås og på gårdene omkring.
Det ble rimeligvis alt i det 16. årh., opprettet en flomsag på
Brattås gård (nevnt første gang 1613/14) og den skar
ikke bare til bygdebruk, men også til utførsel. Gårdene
i Slagen var den tid ikke så avskoget som senere. I det 17. årh.
ble det fra Slagen kjørt trelast, rundtømmer, tilhugne bjelker,
"huggenbord" (dvs. tømmeret ble k1øvd med øks til
bord og planker), sagbord, båndstaker og noe husflidarbeide som åretrær,
skaft, truger, hjulved og begerholt (d.e. emnetre av løvved til
staver for mindre kjørel) til Markebo. Da Slagen fort ble temmelig
avskoget, hentet en skurt trelast også fra de skogrikere indre bygder.
Oppgave over utførselen fra Markebo i annen
halvdel av det 16. årh. finnes i lensregnskapene. I 1560/61 inntok
6 skip trelast her, alle fra Nederland, i Melsomvik 2, i Holmestrand
11. I 1584/85 lastet 13 hollenderskuter med en samlet drektighet på
483 trelast lester i Markebo, i Melsomvik 6 (105 1.), i Holmestrand 7 (149
1.). I 1587/88 kom 14 skip på tils. 272 lester til Markebo, til Holmestrand
12 på tilsammen 235 lester. I 1589/90 Inntok 12 hollenderskuter på
tilsammen 232 lester trelast i Markebo, 12 i Melsomvik (232 l.) og 12 i
Holmestrand (236 l.). I 1591/92 lastet 22 skip på tilsammen 456 lester
trelast i Markebo og ved Steinbrygga. Denne siste var en ganske liten ladeplass
mellom Åsgårdstrand og Horten, hvor 5-6 skip pleide å
innta trelast hvert år. Foruten de nevnte skip som alle kom fra Nederland,
især fra Hindelopen, kom der av og til også en liten dansk
skute som losset matvarer og inntok trelast.
De neste bevarte lensregnskaper fra 1610/11 har
ingen oppgaver fra Markebo. Muligens var skogen på Brattås
og de omliggende gårder i Slagen alt nå så uthugget at
skipsfarten her for en tid stanset. Det har i så fall bare vært
midlertidig, for Markebo vedble også senere i det 17. årh.
og inntil omkr. midten av det 18. årh. å være ladeplass
for trelast, nå visstnok helst for de innenforliggende bygder, Undrumsdal,
Ramnes og Andebu med deres større rikdom på skog og vannsager.
I 1646 hører vi at Brattås og Fritzø sager bare skjærer
tømmer til husbehov, og knapt nok det. Disse sager, som før
hadde gitt full skatt til kongen, ble nå "for sin ringhets skyld",
slettet av skattemantallet. I 1660-årene bodde der imidlertid på
Markebo 4 strandsittere, som både betalte grunnleie til jorddrotten
og skatt til Kgl. Majestet. De har utvilsomt for en stor del vært
sysselsatt med trelastutskipningen herfra, i det 17. årh. visstnok
vesentlig i Anders Madsens og hans enke Karen Strangers tjeneste. Karen
Stranger skjenket ved sin død i 1698 brukeren på Brattås,
Kristen Olsen, gården Brattås til odel og eiendom for lang
og tro tjeneste, utvilsomt især for å ha ført tilsyn
med trelasttilførselen og trelastutskipningen til og fra Markebo.
Vi ser a1tså at Markebo ikke har vært
noe ganske ubetydelig sted. Det overgår jo i utførsel langt
kjente steder som Melsomvik og Holmestrand. Mens disse steder ennå
eksisterer, Holmestrand endog som en blomstrende by, er Markebo helt forsvunnet
og glemselens slør har lagt seg over det, - ja, de aller fleste
mennesker i Slagen vet vel neppe at det har vært noe Markebo. Det
er noe romantisk, dragende og trist over et slikt sted, som før
har blomstret og nå er forsvunnet og glemt. Havnen har vært
full av skip og tømmer, en har hørt kommandorop på
fremmede språk, seil har vært satt og seil berget, ankeret
hevet opp til matrosenes sang, og ankeret har "falt" .
Skip med brede, bugnende seil har stevnet
inn mot Markebo, mens lyshårede og blåøyde bondegutter
fra skogbygdene, kledd i vadmel og skinn har stått og undret seg
på hvorledes det var der skipene kom fra. Og av og til ble lysten
hos guttene til "utferd og dåd" for stor, og de fulgte med skipene
og kom i nederlandsk tjeneste. Hvilken forskjell fra Osebergskipets tid,
det som ble funnet kun noen kilometer fra Markebo. I vikingtiden trengte
Semssogningen ikke gå i utenlandsk tjeneste for å lære
å bli sjøfolk, men nå ble nederlenderne våre læremestere.
Vi ser det best av alle de nederlandske ord i vårt sjømannsspråk,
ord som koffertnagel, kahytt, kabyss, kaltopp etc. etc., og ikke å
forglemme et festlig ord som boven - i sammensetninger som bovenbramseil,
bovanmersseil. Det var denne læretid i nederlandsk tjeneste som kom
til å legge grunnlaget for en ny norsk sjømannsstand i den
tid som nå kommer. Før vi forlater Markebo, vil vi se på
et utdrag av lensregnskapene for 1560/61.
ij daler Aff skipper Euatt till Koldenn af itt mersskib
j dale Aff forne skipper far skoo och leritt,
ij daler Aff skipper Euertt tilll Kaldenn aff itt mersskib
j dale Aff forne skipper for sko och leritt,
ij daler Aff skipper Reder till Hindlopenn aff itt mersskib
j dale Aff forne skipper for sko och leritt,
j dale Aff skipper Peder till Koldenn aff ett lidet mersskib,
till toldt,
Summa
daler xiii
lateris
j dale Aff forne skipper for skoo och leritt,
ij daler Aff skipper Simenn tiill Amsterdam aff itt mersskib till
told
j dale Aff forne skipper for skoo och leritt,
j dale Aff skipper Simen till Hindlopen aff en merskreger till toldt
j dale Aff forne skipper far skoo och leritt.
Vi ser at skipperne betaler avgift for "skop och leritt" (jfr. Tønnessen
i Porsgrunds Historie I, s. 48) Det er et uttrykk som sikkert går
tilbake i tiden og kanskje bunner i kongens forkjøpsrett til varer
i utenlandske skip. Fra Rostock kom jo meget skotøy og klæde,
og istedenfor å benytte sin farskjøpsrett til billigere pris
mottok kongen heller en sum penger, som så er gått over til
å bli en fast skipsavgift. Vi kan av listen videre slutte oss til
at skipene førte et slags mersseil, og når avgiften kunne
løpe opp 3 1/2 daler, var det ingen bagatell, for den sum kunne
en nok den gang kjøpe en ku.
Utsikt fra Markebo mot Slagentangen. Hustuftene ses som opphøyninger
i terrenget.
For å se om det muligens var noen ruiner etter bebyggelsen på
Markebo, henvendte forfatteren seg til den nåværende eier av
Brattås; herr Georg Brataas, og vi kjørte sammen ut til hans
eiendom, hvor han kunne påvise en rekke hustomter fra Markebotiden.
Herr Brataas hadde tellet opp mellom 20 og 30 hustomter og hadde interesse
av å få feltet arkeologisk kartlagt. Dessverre skjærer
jo veien Tønsberg-Asgårdstrand tvers gjennom feltet.
Vi beså altså restene etter det gamle
flomsaganlegg, som viste seg å være godt bevart. Det var en
stor dam og en stor demning med rester etter underlaget får oppgangssagen,
og lengre nede i vassdraget rester etter møllen. Mellom møllen
og sagen var det et stort platå som øyensynlig hadde vært
brukt til tømmervelte, og fra denne velte kunne man ennå se
tømmerveiene som hadde dannet forbindelse med skogarealene ovenfor.
Det er sikkert meget få, selv om de bor å
nærheten, som aner noe om dette arkeologiske felt. Stedet er av flere
grunner vel verd et besøk. Oppe ved dammen og ved restene etter
møllen kommer man inn i en liten verden for seg, som ligger avstengt
fra de store trafikkårer, og hvor det er anledning til i en herlig,
romantisk natur å føle litt av historiens sus mellom de høye,
hundreårige trær.
Man kan nå spørre hvorfor Markebo forsvant
og man i stedet fikk et Åsgårdstrand, hvor jo havnen ikke på
noen måte er bedre. Grunnen skal være at Åsgårdstrand
hadde en del kjøpmenn og kunne bli strandsted, hvilket Markebo ikke
hadde.
Foruten over Markebo og Tønsberg er det vel
sannsynlig at en del Semslast er blitt skipet over det kjente utførselssted
Melsomvik, hvor bøndene hadde egne opplagstomter, og hvor der også
var vannsag i elven fra Akersvannet. Imidlertid så
byborgerne i Tønsberg mer og mer skjevt til denne bondehandel direkte
med utlendingene, og ved byprivilegiene av 1662 fikk borgerne endelig enerett
til trelasthandelen.
Foruten trelastutførselen, som var helt dominerende
for hele Syd-Norge, hadde Sem merkelig nok en artikkel som sikkert til
sine tider har skapt en livlig skipsfart for bygden, og det er saltet fra
Valløy. Valløy har en glimrende havn, og foruten de småbåter
som en av skipslisten ser har vært innom der med noe stykkgods, er
det vel sannsynlig at havnen har vært benyttet som utførselshavn
for trelast. Men sikkert er det at saltet ble skipet herfra, det
ser vi av tidens billeder, hvor det forekommer både store og små
skip. Og det var ikke små kvanta det dreide seg om. Hver tønne
veide 124,5 kg og i årene fra 1775 til 1806 ble det produsert 765
846 tønner, altså ca. 3200 tonn om året. Det er klart
at en slik utførselsmengde har skapt en etter datidens forhold og
med datidens små skip meget stor trafikk. Saltet gikk vel mest innenlands
og til Danmark. Men det var ikke nok med saltet, store mengder ved gikk
også med til fordampningen av sjøvannet, i 1783 4483 favner.
Denne veden kom delvis sjøverts f. eks. fra verkets øy Bastøy.
En tid bruktes det engelske steinsalt til å forsterke saltgehalten,
noen år ca. 200 a 300 tonn om året. Dette salt kom fra England
med skip som skapte liv og rørelse på havnen. Sikkert har
altså Jersøy i denne som i senere tid vært brukt til
opplagssted om vinteren. Det må derfor ha vært en livlig skipstrafikk
fra Træla og rundt til Slagenstangen, en trafikk som sikkert har
gjort semsbygdingene der "Shipping minded".
Bjørn Farmanns gamle herresete, Sem kongsgård,
var etter Tønsberghus' ødeleggelse i 1503 blitt sete for
Tønsberg len. Her satt fra 1612-33 Gunde Lange som lensherre. Han
var en meget foretagsom herre, og drev, foruten sine offentlige forretninger,
en utstrakt privat forretning, således trelasthandel og formodentlig
også skipsrederi. Han kan på den måte sies å være
en etterfølger av Bjørn Farmann - Norges og Sems første
"skipsreder". Men Gunde Lange hadde ikke oversikt over sine store forretninger
og trengte en dyktig "kontorsjef", og det fikk han i den senere borgermester
i Tønsberg, den kjente legatstifter Anders Madsen. Anders Madsen
var født i Haderslev i 1609 og kom til Gunde Lange på Sem
i 1626. Han var en ung, usedvanlig dyktig mann og tilegnet seg et inngående
kjennskap til Vestfold, og da selvfølgelig, ikke minst til Sem,
hvor han bodde i 9 år. Han var en hard herre å ha forretninger
med, men han holdt seg alltid til loven, som han kjente inngående.
Han hadde glimrende administrasjonsevner, og når et skip kom inn
for å laste, hadde han ved ilbud sørget for at lasten lå
ferdig. Dette gjorde at folk, som ikke var vant til slikt, trodde han stod
i ledtog med fanden, og der gikk flere sagn om ham.
Hans skuter kunne komme seilende inn i en bukt,
sier sagnet, og der fantes ikke en stokk eller planke på stranden.
Men om en to-tre dager var skuten fulllastet. En del last skaffet bøndene
til veie, men det meste kjørte Gamle-Erik frem
om nettene med skjærer. Den samme skal også ha kjørt
inn en stor plankestabel til Madsetomten i Tønsberg. Bønder
på byveien hadde møtt ham i Jarlsberggata. Han brukte kullsvarte,
fnysende gamper dengang. Plankestabelen ble liggende og råtnet opp.
Jordhaugen skal ennå være usynlig på Madsetomtem.
Anders Madsen hadde nemlig solgt seg til fanden.
Derfor hadde han heller ingen skygge, og det oppdaget hans hustru til sin
store forskrekkelse engang hun gikk ved hans side i måneskinn.
Disse naive sagn lar oss skimte inn i Anders Madsens
travle, taktfaste forretningsmaskineri. Så snart en av hans skuter
entret land, gikk det ilbud over øyer og sund til nærmeste
kontor. Her var tidenden ventet, overslag over hvor meget last trengtes,
og hvor den fantes, lå ferdig. Nye ilbud for av sted til skogfogdene,
som atter varslet leilendingene. Når så skuten fortøyet
ved lasteplassen, kom alt den første last, og strømmen av
last gikk ustanselig til skuten var full.
Og vestfoldbøndene gnidde seg i øynene
og stirret, dette kunne aldri gå riktig til.
Anders Madsen døde i 1g70 i Madsegården
i Tønsberg, der hvor Victoria Hotel nå ligger. Han etterlot
seg en etter datidens forhold enorm formue, anslått til 90 000 riksdaler.
Lorens Berg anstår nåtidsverdien av denne formuen til 3 millioner,
Emil Olsen til 20 millioner, og i de siste 20 år har jo pengeverdien
falt ytterligere. Anders Madsen og hams hustru, Karen Stranger, ligger
begravd utenfor østre inngang til Tønsberg kirke under
praktfulle barokgravsteiner. De opprettet et legat som har bevart deres
navn som en realitet i Tønsberg ned til våre dager. Legatet
var opprinnelig på 2000 riksdaler og er i dag etter salg av jordegodset
på ca kr. 420 000. Blant legatets eiendommer forekom opprinnelig
to gårder i Sem, nemlig Lensberg Nordre av skyld 5 rd. 1 mrk. og
4 sk. Og "6 læs vedh in natura til de fattige" samt Grette østre
av skyld 2 m. 12 sk.
Ved kjøpstadsprivilegiene av 1862 skulle
trelasteksporten forbeholdes byborgerne. Imidlertid har vi bevis for at
bondehandelen har fortsatt spesielt rundt Tønsberg, og da selvfølgelig
også fra Sem. Og igjen blir det en mann, som bor på Bjørn
Farmanns gamle gård, som griper inn i forretningsforholdene i bygden
og bygdene omkring. Borgerne i Tønsberg skriver til kongen (Christian
V) i 1691 og klager over bondehandelen. Brevet blir oversendt til grev
Wedel til uttalelse og han besvarer brevet under 4. desember 1691. Disse
brev beror i Jarlsberg hovedgårds arkiv, de er friskt skrevet og
kanter et klart lys over forholdene og striden mellom bonde og bymann.
De fortjener derfor å medtas her:
"Allernaadigste arveherre och konge.
For Eders Kongl. Majts. naudis og rætferdigheds
trone nedfalder vi
Eders Kongl. Majts. allerunderdanigste arveundersaatter
og borgere udi
Tonsberg, med denne vores allerunderdanigste ansøgning
og klagemaal
over den os tilføyede store schade og forderf
ved den handel og negotie
som bønderne her omkring byen driver og bruger
med fremmede, særlig
med hollenderne, som formedelst den frihed de haver
til at lade paa
udhafnerne, byen ganske forlat og sig en fierdings
veys eller half mijl nær
byen omkring i hafnerne ligger, der efter egen villie
negotierer, ligger
og handler med bunden og giver hannern for lasten
som de self vil got
synnes, joe giørende sig og bønderne
contract imellom, det ene aar after
det andet, og som muligens ved saadan handling,
joe underløber Eders
Kongl. Majts, interessis svæchelse, saa er
det dog allermest byens og os
fattige skatteborgeres ruin og ødelæggelse,
der aldeles ingen anden næring
haver, som os nu saaledes af bønderne og
fremmede er betagen, gandske
stridig imod voris byes privilegier, og ere vi her
under saa beknebne at vi
ikke er god for at bekomme den ringeste døchtlg
last til voris sieif ejende
ringe forkaster med at lade. Hvorfore vi i underdanigste
tillid og fortrøstning paa
Eders Kongl. Majts. højkongel. naade og rætferdighed,
nedkaster os for
Eders Kongl. Majt. med allerunderdanigste bøn,
at bønderne
motte vorde forbydet ej saadan handel med fremmede
her efter at drive,
men befahlet sin last til borgerne at selge og med
deres handel at drive,
og de fremmede nationer at handle med borgerne og
med dennem deres
handel og negotie at drive, enten de deres ladning
paa udhafnerne eller
i byen vil have og lade. Saadan høj kongl.
naade vi med armod, lif og blad
til døden erkiender som de der er voris
allernaadigste arveherres og konges
allerunderdanigste tro undersaatter og tiennere.
Efter begier haver vi denne voris allerunderdanigste
supplique paa egne
og medborgeres veigne underskrevet.
Urban Lorentzen. Christen Søfren(sen) Barchmand.
Lauritz Hansen. Lauritz Pedersen.
4 dec. 1691
"Allerunderdanigste erklæring .
.................... det er vitterlig, hvorledis
grefschabets bønder ude
Stocke, Arendahl, Schede, Anneboe og negstliggende
sogner af arilds tid
har haft den frihed at selge deris ringe der ude
egnen faldende snnaa
last, af humblestager, sperrer, smaa bielker etc.
ude Melsomvig, icke til
hollænder, saa viit mig vitterligt er, som
her angives, mens til nogle Lessøe bønder,
som der er vandt til at komme og for rede penge
af bonden
at kiøbe hvis ringe last som før er
meldt der kand falde, og fast lige
beschaffenhed har det haft udi Frebergswigen og
Sandesogen etc. hvor
ved almuen sig hidindtil meget bedre befunden, end
naar de imod all
billighed skal tvingis med største umage
og fortred til deris heste og deris
forventelig total ruin en toe og en part halft tredie
mill at føre deris last til byen
Tønsberg eller Holmestrand, og der for halv
verdi selge deris
last til en del fanter, som intet andet har at give
udi betalning end forlejene vahre
og raadden sild etc., en gang sag højt anslagen
end de
fattige bønder kand kiøbe det for
rede penge, med hvilke vahre de ey
kand betahle Eders Kongl. May.ts schatter, som udi
disse slette tider desforuden falder
tungt noch at bringe til veye, hvorfore allerunderdanigste
formodes, at Eders Kongl. Mayt. i naade anseer de
fattiige bønders slette
tilstand, og for tre a 4re borgeres skyld ey lader
ødelegge heele grefschabet, som visseligen scheer,
dersom de under slig plausible prætext
faaer bonden i deris kløer, aller naadigst
considererendis, at da bonden vel
nødis til at bortgive sin last for det som
borgerne
behager, saa fremt han
den ikke vil føre med sig tilbage iglen,
vel videndis at han den ikke kan
selge til nogen anden. En smuck kiøbmand
baade ude Holmestrand og
Tønsberg faar nok sag megen last som han
behøver, naar banden seer
han bliver vel og rætferdeligen med handlet,
og haver man endnu ikke
fornummet, at bonden har fordrevet en kiøbmand,
mens derimod findis
des verre udi Norge utallige exempler at de med
deris schinderle har
ruinerit mangfoldige bønder, Indtil baade
de og dem tilsammen er bleven
til tiggere, og saadan udgang schall det ulen tvifl
ogsaa tage med supplicanterne, dersom
Eders Kongl. Mayt. det ikke udi tide alllernaadigst
lader præcavere etc."
Denne bondehandel har vel for Sems vedkommende mest
foregått fra Markebo, og da kanskje helst med bønder fra de
indre bygder, idet Sem og Slagen nå allerede er sterkt avskoget.
Ellers var Melsomvik spesielt stedet for denne handel, og dette lille sted
hevder seg merkelig godt gjennom hele dekte tidsrom.
Den svære trelastutførse1 vakte nå
frykt for landets avskogning, og det ble i 1687 nedsatt en kommisjon for
å skaffe opplysninger om sagbruksvirksomheten og forslag til innskrenkninger
i den. Kommisjonens arbeide resulterte i sagbrukslovene
av 1688, som ga en del priviligerte sagbrukseiere rett
til å sage et begrenset kvantum på sine sager, såkalte
kvantumsager. Sem og Slagens skogfattighet fremgår nå tydelig
av listen over kvantumsager i Jarlsberg grevskap, idet det ikke er beholdt
et eneste sagbruk i Sem, mens Høyjord har 8, Ramnes 4, Andebu 10,
Stokke 3 (Var, Tufte, Melsom) og Arendal sogn 1 (Fossnes).
Det er tidligere i denne fremstilling pekt på
nederlendernes helt dominerende stilling i trelasthandelen og skipsfarten
på Norge i denne periode.
Nederlenderne hadde avløst tyskerne, men
på slutten av 1600-tallet trenges nederlenderne litt etter litt tilbake
og engelskmennene trenger seg mer og mer frem. Det var spesielt to årsaker
hertil. London brant så å si helt ned i september 1666 og denne
brann skapte et enormt behov for trelast til den store bys gjenreisning.
Norge var det nærmeste land denne trelast kunne fås fra, og
engelske skip kom og hentet den her. Like før hadde Cromwell utstedt
den såkalte "navigasjonsakt" i 1651. Denne lov bestemte at varer
til England kun skulle innføres på engelske skip, eller på
det lands skip som varene kom fra. Dermed ble nederlenderne slåst
ut og engelske fartøyer kom i stedet og lastet i Norge. Men behovet
for trelast i England og navigasjonsakten ga også støtet til
en begynnende norsk skipsfart, og det var kanskje så langt tilbake
som i dette tidsrom at grunnlaget for den nye, norske sjøfart ble
lagt. Vi kunne jo fritt frakte vår trelast til England uten konkurranse
av de kapitalsterke nederlenderne. I engelske skipslister fra dette tidsrom
finner vi stadig skip fra Tønsberg, og man kan med sikkerhet gå
ut fra at det var mange Semssogninger med disse skip. På denne tid
begynte også bygdene rundt Tønsberg selv å drive skipsrederi.
Vi finner blant de skip som har anløpet Tønsberg, skip fra
Melsomvik og andre steder i Stokke, fra Åsgårdstrand, Vrengen
og Tjøme. I 1773 eides og førtes Tønsbergs neststørste
skip, på 62 1/2 lest, av Christian Quernheim fra Narverød.
Spesielt Melsomvik hevdet seg godt og Sem har vel, så nær bygdegrensen
som stedet ligger, hatt interesser ner. Den nye, norske skipsfart krevde
også norske skipsbyggere, og vi finner et par semsnavn blant dem,
nemlig skipsbygningsmester Niels Præstrød og hans mestersvenn
Tor Raael, som bygget "Den graa Falck" "udi Tønsberg" i 1690. Niels
Præstrød bygget også skipet "St. Anna" i 1703 ved Falkensten
i Borre. Senere nevnes Christian Larsen Tejen, Christoffer Torgersen, Saltkopp,
og Olaus Fredschier fra Sem.
Vi vil nå se litt på skipstypene i dette
tidsrom. Vi behandlet i første avsnitt inngående vikingskipet,
fordi det er helt norsk; og fordi de beste eksemplarer av skip fra vikingtiden
er funnet i Vestfold. Men etter vikingtiden ser det ut til at vårt
folks kraft på dette område var uttømt. Vi fulgte ikke
lenger med i skipsbyggingen og ble overfløyet av andre både
militært, politisk og kommersielt. De første skipstyper vi
hører om etter koggen, er holken og "carracken", det første
en tung lastedrager, det annet vel mer et krigsskip med sine enorme overbygninger
og "stridsmers". Et billede av denne skipstype ble funnet på et mursteinsfragment
i Karmeliterklosteret i Helsingfors. Men det er en fremmed fugl, og Sems
kyster har vel neppe vært besøkt av denne skipstype. De skipstyper
som ble brukt i farten på Norge i dette tidsrom, har det til felles
at de alle har utenlandske betegnelser, og de gir for så vidt et
sørgelig vitnesbyrd om hvor lite vi selv har ydet. Vi skal nevne
en del av dem:
Pinass. Navnet kommer av latin - pinus - furu - og var et plattgattet
skip (skvær akterende) med tre master, skværrigget på
de to forreste og et labinerseil på den akterste. Drektigheten var
fra 150-190 lester, og besetningen en 30-40 mann.
Fløytskipet var rundgattet (rund akterende), bredt og
lavt i midten med temmelig store overbygninger. Svær bredde i vannlinjen,
og smalnet av oppover. Riggen omtrent som på pinassen.
Fløytskip
Gallioten, diminutiv for galei, var en rundgattet, nederlandsk
skipstype og kunne være fra 20 til 150 lester. Den kunne være
både skonnertrigget og fu11rigget.
Tomastet galiot
Tremastet galiot
Boierten var klinkbygget opp til 80 fot lang og slettoppet.
Boiert
Bysse, Busse var opprinnelig et større skip, men i dette
tidsrom betegnet navnet mer en stor jakt på 30-40 lester.
Pinkskipet. Det eiendommelige ved dette skip var det ualminnelig
høye og smale akterskip, som raket utover rorets topp med selve
skipssidene smalnende skarpt inn til stavnen.
Hollandske pinkskip
Snau, snav, forvanskning av det franske smau. Et stort tomastet
fartøy, rigget som brigg og lik briggen i skroget. Størrelse
opptil 130 lester. Undertiden førte de papegøyemast.
Snau og brig
Brigantine betyr egentlig sjørøverskip. Dette skip
hadde kun to master og var opprinnelig utstyrt med årer. Stormastens
rær var kortere enn formastens.
Smak var et lite fartøy, svært rundt både
for og akter. Typen finns ennå, under navnet "smakke". Det hadde
kun en mast og ikke baugspryd.
Hukkert
Hukkert var et tomastet skip, rundgattet med stort spring. Egentlig
en stor jakt med flere skværseil og stagseil.
Katten var et usedvanlig klosset og tungt lasteskip med rund
og full låring og stump, avsluttet baug. Tre master uten stenger
med to til tre skværseil på hver mast. Både rær
og seil lårtes ned til dekk når de skulle beslåes.
Kattskib
Kreiert var et tremastet skip med høyt akterskip med vinduer
og rigget som bark. Den hadde råseil, et på undermasten og
et på stangen med klyverbom og stagseil. Dette var vel den mest alminnelige
fartøystype i våre hjemlige farvann. Drektighet fra 20-60
lester. I Tønsberg skipsregister forekommer kreierter meget hyppig.
Kreiert
Enkelte av disse typer går over i hverandre og forskjellen sees
selvfølgelig best av tegninger. I Knud Klem: "De danskes Vej" og
Erik Hägg: "Under regel" finnes glimrende illustrasjoner av de forskjellige
fartøystyper.
Når en ser en del av disse skip sammen på
kopperstikk, kalkmalerier og andre gamle billeder, gjør de et ytterst
eiendommelig inntrykk på oss moderne sjøfolk, spesielt i lys
av vår tids "streamline"-pregede skipstype. De er som en samling
store, eksotiske insekter, øyenstikker, sommerfugler, biller etc.
Hvorledes de med sine store, unaturlige overbygninger og "løst"
sittende seil kunne krysse opp mot vinden eller holde seg klar på
en legervall er nokså uforståelig. Rattet kom først
i bruk på 1700-tallet. Før den tid hadde en rorpinnen, senere
på større fartøyer en innretning som kaltes kolterstokken.
Det var en vektstang som dreide seg vertikalt om en akse i diametralplanet,
og som nederst virket på rorpinnens ende, slik at når kolterstokkens
øvre ende førtes til babord, gikk rorpinnen til styrbord.
Mannskapet på disse skip kan ikke ha hatt
det godt. De lå på banjerdekket, i beste tilfelle tett sammenstuvet
i hengekøyer uten lys og bare med den luft som kom ned gjennom lukene.
Kosten var ikke god. Mangel på ferskt kjøtt og grønnsaker
forårsaket ikke sjelden skjørbuk ombord på skip som
gikk i langfart.
Vi vil også se litt på hvorledes navigasjonen
hadde utviklet seg siden middelalderen. Navigasjonen "er den kunst som
lærer sjømannen å finne frem over havet" stod det i
de gamle lærebøker, og det måtte sannelig ikke være
noen lett kunst med de hjelpemidler som var for hånden den gang,
om enn kompasset hadde gjort navigasjonen - fra å være en famlen
i mørke - til en forsiktig følen seg frem i halvlys. Det
første kompass var, som vi har sett, et slags væskekompass,
men merkelig nok ble væskekompasset glemt og slo først igjennom
500 år etterpå. Det måtte ellers ha vært
utmerket skikket nettopp for datidens ustø, små fartøyer.
Den store, gjennomgripende forandring som ble gjort
med kompasset i dette tidsrom, var at rosen ble festet til nålen.
Dette slo gjennom omkring 1600. Ellers tenkte man mer på rosens utstyr
enn på instrumentets tekniske forbedring. Øst var til en begynnelse
den viktigste kardinalstrek - ikke som senere nord - fordi den pekte mot
den hellige grav. Hvor mangen rormann er det ikke som i ensomme netter,
når han har stått ved rattet og stirret ned i natthuset på
den opplyste rose, har undret seg over den rare figur på nord-streken.
Det er den franske, bourbonske lilje (fleur de lis) som en kompassmaker
i Neapel i det 14. årh. fant på å utstyre nordstreken
med, fordi det neapolitanske kongehus var franske bourboner. Og liljen
sitter der ennu, så konservative er sjøens folk.
Vikingskipenes navigatører hadde vel egentlig
ikke noe breddebegrep - de visste jo ikke at jorden var rund - men som
tidligere nevnt hadde de klar forståelse av at plassforandringen,
nordover eller sørover, kunne sees av solens høyde over horisonten.
Men noe instrument til å måle denne høyde med, hadde
de ikke. Arabernes Astrolabium var øyensynlig ikke kjent i Enropa
før ut i det 15. årh., og egnet seg ikke for bruk ombord,
heller ikke på høye bredder. Det første vinkelmåleinstrument
som fikk praktisk betydning ombord, var "jacobsstaven" eller "korsstaven".
Det var en stav ca. 3 fot lang med flere bevegelige tverrtrær. Man
holdt staven for øyet og siktet slik at tverrtreets ene spiss "berørte"
solen og den annen i horisonten. Ved en trigonometrisk formel kunne så
vinkelen regnes ut. Magellan greidde å bestemme bredden av Magellanstredet
med en nøyaktighet av 20 breddeminutter med dette instrument, men
da stod han riktignok på land.
Jacobsstav fra 1600-årene.
Høydemåling med Jacobsstaven
I 1590 konstruerte John Dawis en kvadrant (1/4 av
cirkelen) basert på skyggepinneprinsippet. Man stod vendt fra solen,
og ved hjelp av skyggepinnen og sikting mot horisonten fant man solens
høyde. En forbedret utgave av Dawis-kvadranten finnes på Sjøfartsmuseet.
Nå gikk det nesten 150 år før Hadley i 1730 konstruerte
sin kvadrant, som er basert på refleksprinsippet, slik som våre
moderne instrumenter oktant og sekstant. Med disse instrumenter var breddespørsmålet
helt løst, men nå gjenstod det vanskeligste, nemlig å
finne lengden. Gjennom hele dette tidsrom frem til 1761 var dette et problem,
som beskjeftiget verdens navigatører, astronomer og - svindlere.
Denne periode var ennå en overtroens tid. Det ble gjort de mest sinnssvake
forsøk på å løse problemet. Både fagfolk
og charlataner forsøkte å vinne den belønning som var
utlovet for løsningen.
Dawis-Kvadrant
Man var oppmerksom på at problemet ville være
løst, hvis man samtidig kunne finne sann tid på påværende
plass (som man kan observere seg til) og sann tid på 0 meridianen.
Men noe ur, som gikk nøyaktig nok til det, fantes ikke. Man brukte
jo meget sanduret, som måtte snues med visse mellomrom, når
glasset var tomt. Derav enda ordet "glass" ombord som tidsangivelse. Ved
distanseobservasjon ved månen kunne riktignok teoretisk sann tid
på 0 meridianen finnes, men observasjonen var så vanskelig
at den var nesten uten praktisk betydning. På våre seilende
skoleskip i marinen fikk det helt ned til vår tid tatt slike observasjoner,
og der ble det vel takket være instrumentene gjort noe bedre enn
Magellan, som bestemte lengden av Filippinene til 52 grader feil. Nei -
det som det gjaldt om var å konstruere et ur som holdt tiden, og
den engelske regjering oppsatte ved lov i 1714 en premie på 20 000
for den som kunne fremstille et ur som kunne bestemme lengden med en 1/2
grads nøyaktighet. Tømmermannen John Harrison arbeidet med
dette fra 1728 til 1761, og fikk "prisen". Da det første gang ble
prøvd, var hans sønn med skipet. Skipssjefen trodde forståelig
nok mer på bestikket og ville vedde 5 mot 1 på at kronometeret
var galt, men de holdt nå frem etter kronometeret og fant land, hvilket
var godt, sier den gamle beretning, "eftersom skibets ølbeholdning
hadde tatt slutt". Dermed kjente man de instrumenter som var nødvendige
for noenlunde sikker navigering på havet: kompass, sekstant og kronometer.
De siste 40-50 år av dette lange tidsrom var
en stor oppgangstid for den norske skipsfart. De lange kriger og Danmark-Norges
kloke utenrikspolitikk, den væpnede nøytralitet og utenriksministeren,
grev Bernstorffs forsiktighet skapte muligheter for en profitabel skipsfart
av hittil uanede dimensjoner.
Tønsberg ble sterkt preget av denne oppgang
og dens flåte steg fra 966 lest. i 1776 til 2312 lest. i 1786. I
1806 var Tønsberg Norges tredje sjøfartsby med sine 7008
lest., mens Kristiania kun hadde 3525 og Drammen 5270. Det var kun Arendal
og Bergen som lå litt høyere enn Tønsberg. Bygdene
rundt Tønsberg, Nøtterøy, Tjøme, Stokke og
Sem kom også med i oppgangen. Mens vi tidligere i tidsrommet praktisk
talt ikke kan tale om skipsrederi i Sem i egentlig forstand, treffer vi
nå rett som det er på redere og førere fra Sem. Strøket
på nordsiden av Træla og Husøysund regnes da til Sem,
om det enn under navn av "Bytangen" administrativt hørte til Tønsberg.
I 1779 finner vi således "De fem søstre",
som eies av Kjøl Christoffersen Næs og Henrich Kjøken
Næs, og "Ebenezer", som eies av brødrene Søren og Niels
Nielsen, Husøy, og føres av Søren Nielsen. I 1797
eier og fører Søren Husøy "Enigheden" på 24
lester. Fra denne fart med småskip på "andedammen" (Nordsjøen)
vil vi nå til slutt gjøre en avstikker inn i det store eventyr:
ostindiafarten og Kinafarten. Ikke fordi den vel kan sies å ha spilt
noen stor rolle for vår bygd, men et ben ombord og en slags tilknytning
til den har vi hatt.
Fra den gamle sjømannsslekt Hansen på
Hogsnes fikk forfatteren i sin tid overlatt et gammelt, gulnet brev skrevet
med snuklede, gotiske bokstaver, usedvanlig ordentlig og sirlig i et så
lett flytende og høvisk språk at en neppe skulle tro det var
skrevet av en alminnelig "Jan" i de dager. Kanskje har skriveren hatt en
overordnet stilling ombord. Brevet er til "min kiære fader Christian
Hansen Hoxnes i Tønsberg og Grete Mallene Larsdatter Stranda i Semb
sogn". Han har hørt fra "kiære foreldre" 8. juni 1786, men
brevet var da 2 år gammelt. Han forteller at han med "Prindsesse
Charlotte Amalie", kaptein Witt, ankret på Kjøbenhavns red
3. mai 1787. Reisen hadde vart fra 13. april 1784. De hadde vært
i Kina, men han nevner dessverre ikke mer om denne sikkerlig interessante
og selv for datiden lange reise.
"Prindsesse Charlotte Amalie" var en av Asiatiske
Companis mange stolte fartøyer. De var ganske store, opptil 750
lest., og var rigget som fullriggere med enkelt mersseil, bramseil, røyl
og leseil, usedvanlig vakre og velholdte og en kan se av billedene at det
var tidens ypperste sjømannsskap som ble ydet dem ombord. Det var
undertiden over 100 manns besetning, og skipperen kunne kalle seg kommandør
(muntlig overlevering til forfatteren). Hvor imponerende må ikke
disse skip ha virket på Semsgutten, som bare var vant til de små
kreierter og brigger på Tønsberg havn. Det er nesten merkelig
at han ikke forteller mer om hva han har opplevd på denne lange turen,
men det Skal vel spares til han kommer hjem og kan ha "kiære foreldre
og søskende" lyttende omkring seg. Han vil da fortelle dem om anløpet
av Cape Town for proviant, om Trankebar, Danmark-Norges koloni i India,
og om alle de forskjellige nasjoners faktorier i Kanton. Det er lite sannsynlig
at han var den eneste Sems-gutt i denne fart. Oseanferder av denne art
har nok gitt bygdens ungdom utsyn og lagt grunnlaget for den videre utvikling
på sjøen.
Hele egnen omkring Tønsberg ble etterhvert
igjen interessert i sjøfart. Man vet ikke om man skal kalle innbyggerne
i denne egn sjøfolk som er bønder eller bønder som
er sjøfolk. Uttrykket "sjøbonde" som er hørt brukt,
dekker begrepet ganske godt. Sem hadde imidlertid sin gode jord, og store
deler av bygden vendte ikke ut mot sjøen i samme grad som Nøttertøy
og Tjøme. Bygden kom derfor ennå ikke så sterkt med
i sjøfartens utvikling som de to øybygdene. Der var interessen
for sjøfarten så sterk at jordbruket ble forsømt.
Og dette ble til stor skade for bygdene i de krigsår som fulgte.

Gå til: | Toppen
| Forside | Innhold
| < forrige | neste
>
|