| |
Høgskolen
i Vestfold | Biblioteket | Digitale
tekster | Lokalhistorie
Sem og Slagen - en bygdebok.
2. bind: Kulturhistorie - første del . Tønsberg: Høgskolen
i Vestfold, 2001.
Gå til: | Forside
| Innhold |< forrige
|
Skikk og bruk.
Etter professor O. A. Johnsens notater.
A. M. Rom uttaler seg om bygdens jordbruk
siden 1870 årene.
I Slagen og tildels Sem satte folk i 1870-80
årene poteter i samme lettere jordart år etter år, men
de forsto at avlingen gikk tilbake endel både i kvantitet og i kvalitet,
forlot det litt etter litt, gikk over til skiftebruk og dyrket de forskjellige
sædarter over hele gården.
Foruten poteter dyrkedes særlig havre
som trengte mindre gjødsel og i det hele var mindre krevende.
I 50-60 og 70 årene pinte de jorden ut med havre år etter
år.En merkbar overgang til et bedre sædskifte omkr. 1900, ikke
plutselig, men litt etter litt. Havre - bygg -- hvete - rug. Også
erter ble dyrket på teiger men gjerne nærmest haven. Vikker
sammen med havren dyrkedes til grønfor. Vinterrug såddes om
høsten og ble høstet helst omkring 16. august neste høsten.
Vårrug tildels brukt. Treskestav og kasteskovl i 70-80- og tildels
i 90-årene.
Svenske gutter kom om våren, ble brukt
særlig til grøfting, ble utover til jul og drev da med å
treske kornet en stund. Mot juletid reiste de til Sverige, kom igjen om
våren.
For tresking ble de betalt pr. tønne
korn, for grøfting mest for alen eller meteren. De gamle mål
og vektenheter holdt seg lenge.
De første treskemaskiner ble drevet
med hånden inne på låven, tildels vistnok laget på
gården, alt i slutten av 70-80 årene, kanskje tidligere:
Hestevandring kom ca. 1880 og i 80 årene.
På Rom hestevandring i 1890. Dette var et veldig framskritt, sparte
menneskekraft, hurtigere og mere effektiv. Med elektrisiteten kom motoren
litt etter litt i bruk.
Elektrisk lys og kraft kom på Prestrød
i 1916. Skurtreskere først i 1940 årene.
Rekkefølge: Sigd, ljå,
slåmaskin med mejeapparat, fra ca. 1910-20 selvbindere og fra slutten
av 1940 årene - skurtreskere.
I 1870-80 årene alminnelig å såte
høyet , ytterst sjelden å se hesjer. Hesjing mer alminnelig
fra århundreskiftet, avhengig av været. Hesjene opprinnelig
laget av trestenger, rajer, nå av ståltråd. Tykk staur
med 3-4 trehaker, og på hakene lå rajene.
En gård på 80-100 må1 hadde
i 1870-80 årene 6-8 kuer, 2 hester, sauer. Sauene ble sluppet ut
i havnegangen tidligere om våren enn den øvrige buskap og
gikk lenge ute om høsten.
Lindyrking på Rom i 70--80 årene.
- Slutt i 90 årene. Kjone fra Rom, østre, ble nyttet også
i nabogårdene uten betaling. De eide den vistnok sammen.
På endel gårder 10-12 høner,
egentlig til husbehov, hvite, ofte brune og svarte, ikke ender og gjess.
En eller annen bymann kunne såvidt holde ender og gjess.
Fé-rasene mest blandingsdyr, hvite,
svarte, flekkete, rødbrune med og uten horn. I Sem og Slagen som
i kystdistriktene ellers er man gått over til raukoller. Dette tok
til fra slutten av 90-årene. I de indre bygder i Vestfold, Hof, Hillestad,
Lardal samt Kvelle og Hvarnes i Hedrum er Telemark-feet blitt alminnelig.
Hester. - Før mer alminrnelig å
ha vestlandshester, blakke borkete, og ved siden derav og mere alminnelg
den større og sterkere brune eller nesten svarte Gudbrandsdalshest.
Nå nesten utelukkende den brune Gudbrandsdalshest. I det aller siste
er hesteholdet innskrenket på grunn av jordbrukets mekanisering.
Fremskrittet i jordbruk og fedrift skriver
seg fra landbruksskolene og de reisende agronomer.
Første amtsagronom i Vestfold i 1861, var Nilsen (sluttet 1863),
fulgtes av Ole Bærøe. Han var først off. tilsatt til
i 1881, hadde gård i Undrumsdal og gav undervisning der, sluttet
som amtsagronom 1892, fulgtes av Jørn Hågarvår fra Hedmark,
som bodde i eller ved Tønsberg, virket her til 1898, fulgtes av
Kristen Skaar fra Kr.sand, bodde i Tbg. Klæbu var til 1914, fulgtes
av Monrad Rom, som bodde på Prestrød 1914-20 og deretter på
Olsrød, hvor han nå bor.
Herredsagronom begynte i Vestfold i 1920 årene,
først i Sandar og Skoger, nå herredsagronom i hver eller annenhver
bygd. Man har også fylkesgartner og herredsgartner.
Alt i 70-årene alminnelig å ha
hage med epler, pærer, plommer, kirsebær, moreller. Litt kål
og gulrøtter. Litt blomster, georginer, peoner, roser.
Slagen står tilbake for Sem, hva jordbruk
angår, fordi mannfolkene ofte var tilsjøs og kvinnfolkene
måtte drive gårdene. Å fare som sjømann uhyre
alminnelig i Slagen, mindre i Sem.
J. M. Horgen om jordbruk i senere tid.
I 80 årene hadde man her gammeldags
jordbruk som på Tjøme. Slåmaskinen kom til i 90 årene
og omtrent samtidig høstmaskiner.Såmaskiner begynte såvidt
å komme omkr. 1900, men først alminnelig i 1920 årene.
Traktorer først i 1930 årene. De gamle harvene, krokharv,
labbeharv, piggharv og rulleharv er nå avløst av de amerikanske
harver. Etter såmaskinen behøves ikke piggharv.
Konkestokk alm. i 80 årene og
brukes meget enda, nå bruker mange ringtrommel, amerikansk.
Gjødslingen foregår omtrent som
i gl.dager. I 80 årene bruktes tildels benmel til gjødsel.
Nå brukes fullgjødsel, norsk produksjon ved siden av naturgjødsel.
Thomasfosfaten vanskelig å få nå, meget brukt i begynnelsen
av århundreskiftet. Man bruker i steden superfosfat, som dog er mindre
stabil og virkningsfull.
Kornskikk. - I 80 årene: havre,
rug og bygg, 6 radet og 2 radet, litt hvete, mest vårhvete, men også
vinterhvete. Også erter.
Vekselbruket kom i 70-80 årene.
Havre eller hvete i ett år, havre uten gjødsel på oppløyd
engstykke (ekre). Neste år ble stykket pløyd igjen og kaltes
da oppkast og en sådde påny havre uten gjødsel. Tredje
år kaltes stykket "åpen jord". Den ble gjødslet godt
og tilsådd med rug. Det fjerde år ble jorden atter utlagt til
eng og kunne ligge slik i flere år. Man brukte i 70 årene kun
naturlig eng. Kunsteng med timotei og kløver begynte i 80 årene.
Enkelte begynte, og de andre tok fort etter. Gårdbrukerne avlet dengang
i alminnelighet ikke frø til seg selv, men kjøpte frø
i byen. Nå etter 1900 avler nesten alle frø selv. Fremdeles
adskillig naturlig eng.
Gjerder. - I 19. årh. bruktes
skigarder til gjerder, såvelsom stengarder. Ståltrådgjerder
av piggtråd kom først opp i 1880-90 årene og har i det
20de årh. helt fortrengt skigardene.
Om våren mellom våronna og høyonna
hadde folk et svært arbeid med å lage skigarder. Man hogg staurer
og laget bånd (henker) av smekre grankvister i sevjetiden, da de
lett kunne vrides til bånd. Skiene ble laget av unge trær som
ble kløvd til fire skier av et tre og lagt på skrå på
båndene mellom staurene. De kunne vare i mange år - hvor mange
- berodde på jordsmonnet. Sanden tærer treet hurtigere enn
leire- og muldjord.
Treskeverk ble på Horgen innført
i 1910. De leide da treskeverk. I 1925 kjøpte de et på utstillingen
i Tønsberg, og senere er bruken av treskeverk blitt alminnelig.
Maskinen både tresker og renser kornet. I forbindelse med treskeverket
står halmblåseren. Treskeverket står på låven,
motoren som driver det , står gjerne ute på låvebrua,
halm-blåseren står også på låven, den flytter
halmen over i laden.
Det fins også treskeverk som er kombinert med bakkemaskiner,
men de har ennå ingen utbredelse i Sem og Slagen.
Mange gårdbrukere har siloer. Man legger
nyslått høy og rotfrukt-blader i siloen, og under press gjærer
det til silofor, som skjæres til dyrene.
Fehold. - Husdyrholdet var større
i gamle dager enn nå. Ingen syste-matisk sulteforing, men det ble
likevel knapt med for i vårknipen, så dyrene ble skrale, når
de kom ut om våren. Ingen seterdrift. Dyrene ble sluppet ut i havnegangen,
men havnen var ofte skral, og derfor var det nokså alminnelig å
gjerde av stykker av innmarken til havnegang. I den senere tid har en begynt
å hugge ned trærne i stykker av skogen. Rotstubbene står
igjen, en sår med hånden kunstgjødsel mellom stubbene,
og så gror det naturlig eng. Brukes til havnegang.
Sauehold større i gamle dager
enn nå, nokså sjelden å se sauer nå.
Hønseavlen er gått sterkt fram.
De lange, spesialbygde, rødmalte hønsehusene i bygden stammer
fra tiden etter 1900. Visstnok Holland som har innført dem fra England
omkring 1914.
Smie. - Flere gårdbrukere hadde
smie selv, f. eks. J. M. Horgens far, Jørgen Christensen Horgen,
som var født og døde der hvor sønnen nå bor,
smidde f. eks. hestesko og som og skodde selv hestene. Likeså Hans
Horgen som bodde i samme gård. Likeså Anton Sørensen
Oseberg, Samuel Nilsen Hassum, Herman Olaussen Hassum o. fl. hadde smier
og var flinke smeder; smidde beslag til redskaper, harver osv. og reparerte.
Klær. - Manns- og kvinneklær
ble tilvirket av hjemmeavlet ull og sydd av bygdeskredder som gikk omkring
i husene og sydde. Denne skikken var opphørt alt i 70 årene
for skreddernes vedkommende; men skomakerne fortsatte med å gå
omkring i husene like opp til 1880 årene. Senere gikk kundene selv
til håndverkerne og bestilte deres skotøy.
Nå bare lappeskomakere. Dresser kjøper
man ferdige i byen, derimot fins det fremdeles sydamer som syr dels hjemme,
dels i husene.
Anne Kathinka Larsen.
Fjøsstell. - Man hadde
i 90-årene kuer av forskjellig farve, med og uten horn, oppfødd
på gården. De hadde alle navn f. eks. Lingo, Fredlin, Rølin,
Adelin, Morgenfru, Fagerlin, Blomster, Dokka. Henne slapp nissen ut hver
natt, tok kleven av henne, hun krøp gjennom gjerdene og åpnet
leddene, måtte slaktes tiltross for at hun melket godt. Andre kunavn
var Dagros, Manka osv. En alminnelig god ku melket fra 14 opp til 18-20
liter, når den var på sitt beste; men mange melket mindre,
en 10-12 1. og mindre.
Inne i fjøset sto kuene i båser
med krybber ("troer") foran. Hver ku hadde klave med jernlenke fastgjort
i troa. Troa gikk langs etter hele rekken av dyr, og vann ble pompet opp
i troa 2 ganger om dagen.
Kl. 6 om morgenen ble kuene foret med "sørpe",
d.v.s. hakkels melet med klid oppe i troa. Man drakk kaffe og så
begynte melkingen, som var ferdig ved 7-1/2 8 tiden. Deretter fikk dyrene
vann og høy, og så ble de skrapet med jern-skrape og børstet
med børste, så de ble glatte og fine. Nå ble troen stengt
med jernstenger eller treverk får at dyrene ikke skulle gå
opp i båsene og skitne seg til, stengt til kl. 3, da ny sørpe,
kl. 4-1/2 5 ble det melket påny, melken ble silt opp i store melkespann
og kjørt til meieriet. Således både morgen og etter
middag.
Prisen på nysilt melk var fra 6 opp
til 10 øre, i 80-90 årene kun 6-7 øre, senere 10 øre.
Skummet melk ble ikke solgt. Kuene kalvet til forskjellig tid, vinter eller
sommer. Jevn foring hele vinteren. Var det knapt med for, kjøpte
man det som trengtes. Ingen sulteforing. Kuene var i like god stand når
de ble sluppet ut om våren som de var om høsten, da de ble
satt inn.
I fjøset brukte man parafinlykt.
I slutten av mai ble kuene sluppet ut i havnegangen,
likeså kalver og pester. Flere bruk hadde gjerne felles havnegang
i skogen. På Røren var det felles havnegang til 1914. Senere
kom utskiftning.
Dyrene klarte seg i alminnelighet ikke med havnegangen. To ganger om
dagen fikk de mat inne, vikker og gråerter. De forsynte seg gjerne
selv med vann. Dyrene gikk ikke ute om natten. De ble satt inn i fjøset
med 1/2 11-11 tiden om kvelden.
De ble også om sommeren melket 2 ganger
daglig, nok på samme tid som om vinteren.
På mange bruk hvor havnegangen var mager,
var det skikk og bruk å legge ut et stykke eng til beite. Det ble
da innhegnet.
Husmoren stelte kuene, selv om det var omkring
10 med hjelp av barna.
Husfaren stelte hestene; men frøken
Larsen begynte alt i 9-10 års alderen med å slippe hestene
ut på havnegangen og å hente dem, og ri dem til og fra havna,
og om sommeren å kjøre hesteriven, snart også slåmaskinen.
I 13-14 årsalderen kjørte hun melken til byen.
I 1890 årene meiet de ennå kornet
med ljå.- man senere fikk de meie-apparat på slåmaskinen.
I hennes barndom hadde de sauer på gården; men de sluttet
i 1893, fordi det var vanskelig å holde dem innenfor gjerdene og
fordi arbeid med ullen ble for strevsomt. Man kjøpte nå heller
tøyer.
Høns hadde man også, men de satt om vinteren på
binne i et kalt mørkt rom og verpet derfor bare om sommeren.
Oluf Røsland, f. 1873:
Forholdet mellom husbondsfolk og tjenere godt
i gamle dager (1890-årene ) . Lønnen: 150-200 kr. for en bra
gårdskarl med losji og kosthold. Tjenestepiken fikk 60-70 kr. i året
og under tiden også et par støvler.
På alminnelige gårdsbruk spiste
tjenere ved samme bord som hus-bondsfolket og av samme kost. Annerledes
hos prest , lege, lensmann, på Jarlsberg og hos enkelte større
gårdbrukere, som i Slagen, f, eks. Prestrød, Asmundrød,
Nøsgårdene osv. og hos skipsrederme.
Nattefrieriet lørdag kveld nokså
alminnelig skikk både hos tjenestefolk og hos husbondsfolkets ungdom.
Forholdene i gamle dager jevne, større likhet mellom menneskene.
Gjestfrihet som i gamle dager, man ville ikke ha betaling for å
huse en mann om natten.
Bøker. - I de fleste hjem, men
ikke alle, hadde Bibelen og testamentet samt salmebok, Johan Arnt, Lars
Linderoth o. a. postiller.
Nokså forskjellig med hensyn til lesning
av bordbønner eller av morgen og aftenandakt.
"Tønsbergs Blad" mest utbredt, "Tunsbergeren"
mindre. Mange hadde ikke aviser. Lite romanlesning, selv blant ungdommen.
Lite lesestoff utenfor det religiøse.
Av gårdsprodukter var det særlig
melk og poteter som ble solgt mest til Tønsberg og Horten. Kornet
ble i alminnelighet brukt på gården. Forholdsvis lite korndyrking.
Av brenneved ble det også solgt en del,
men de fleste hadde bare ved til husbehov.
Poteter. Prisen var 40-60 øre for 20
1. Kjøtt og flesk og noe smør ble solgt til Tønsberg
og Horten. Også ost ble solgt. Et ysteri på Barkåker
etter 1900, et på Oseberg i Slagen. Det var bøndene som slo
seg sammen og opprettet ysterier. Det var visstnok også noen flere,
således et i Sems-byen. Bøndene leverte melken.
Litt frukt, moreller, pærer og plommer.
Husflid i 90 årene kun til husbehov ikke til
salg.
Hans Larsen Pande, f. 1870 i Ramnes. Meddeler
følgende:
Grannelaget. - 3 gårder Lensberg,
3 Grette, 3 Panne, 5 Vermeli og 2 Kjær, dannet i gamle dager ett
grannelag. Nå er Kjær, delvis Lensberg falt vekk.
Grannelaget hjalp ved begravelser, var med
å bære kisten, ringe i kirken, hjelpe graveren osv. Ble innbudt
til gravølet. Ved brylluper bad man gjerne enten ungdommen eller
de gamle innen grannelaget.
Forberedelser til julen, med slakt
begynte i november og først i desem-ber med slakt av storfe og griser.
Særlig griser skulle slaktes ved nymåne. Bakst begynte 3-4
dager før jul, et par bakninger av brød og et par av hvetekaker,
barn fikk små boller av hvetekaker. De gjemte dem ofte helt til kyndelsmesse.
I hver eneste gård bakkels, goro, senere krumkaker. Det første
krum-kakejern gikk på lån i bygden.
De begynte baksten kl. 2-3 om natten og holdt på hele dagen.
Brygging av øl omtrent samtidig med
at man slaktet. To slags øl, sirupsøl av brisk med bar på,
humle flg gjær og sirup eller sukker. Øllet oppbevartes i
dunker, bruktes til drikke og til øllebrød.
Det ble også brygget maltøl med malt av bygg, som de laget
på gården. Det var det beste øl.
Kreaturene fikk ekstra forsyninger av mel med litt salt i. Enkelte
gav kuene et havrenek, hestene havre eller havrenek.
Alminnelig å sette en eller to stenger
med en liten gran og julenek til fuglene. Den som ikke fulgte denne skikken
ble sett ned på.
Opprinnelig ikke skikk å ha juletre,
men de begynte så smått med det i 90 årene. Julaften
spiste de middag ved 8-tiden om kvelden, risgrøt kokt i nysilt melk
med sukker og kanel på, dertil medisterpølse og øl
til. Enkelte brukte også dram, akkevitt kjøpt i Tønsberg.
Da smakte de også på julekakene.
Alminnelig å gå i kirke (Sem kirke)
juledag. Bøndene kjørte eller gikk til kirken, og når
det var gudstjeneste i Sem 2. juledag, gikk de i kirke også da. Meget
sjelden at noen fra Sem gikk i Slagen kirke, men ofte gikk man fra Slagen
i Sem kirke.
På 1. dag ingen selskapelighet. Man
spiste restene fra julaften. Før de gikk i kirke 2. juledag spiste
de mølje, laget av tynnbrød, et slags flat-brød, bakt
av hvetemel, brøt det istykker i tallerkenen, hadde kraft fra kjøttsuppen
og fettet derfra oppi.
Julemiddag. - Hjemkommet fra kirken
spiste de til middag kjøtt, ertesuppe med kå1 og kålrabi,
også kålsuppe uten erter. Familieselskapene begynte 2. og 3.
juledag. Gjestene kom ved 4-5 tiden, skjenk med akkevitt, bakkels, goro,
kaffe med julekake og kaker. Varm aften gjerne mellom 9 og 10, ribbe, medisterpølse,
dram og øl, bare familie med. Folk med stor familie kunne ha flere
slike selskaper i julen. Ikke dans i familieselskapene, men det ble av
og til avholdt ungdomsselskaper med mange deltakere, 2 fioliner, undertiden
også horn og klarinett. Bevertning med kaffe og kaker og varm aften.
Holdt på til den lyse morgen. Bare de større gårder
med dansegulv holdt slike ungdomsselskaper. Til dem bad man ikke bare familien,
men også naboer og andre av liknende sosialt miljø.
Trelast. - Livlig salg av trelast til
Tønsberg og Holmestrand. Fra hele vestre Sem fløtet de en
del tømmer til hengset ved Ilebruane, derfra videre til Tønsberg,
samt kanalen og Træla, Husøysundet til Åsgårdstrand
og særlig til Holmestrand og Sande tresliperi med Galleberg.
Sigurd Hassum meddeler: Grannelaget Hassum
omfattet også Nordre Ilebrekke, ca. 10 gårdsbruk.
Innen grannelaget var det plogbytte. To og to granner slo seg sammen
om hester og pløying. Også med høsting og innkjøp
av slåmaskin. Man kjøpte felles slå- og treskemaskin
og hjalp hverandre med tresking. Ved begravelser møtte de opp og
bar kisten.
Det var godt samarbeid mellom grannene. Ikke
sjelden kom de sammen, pratet og spilte av og til Marias, et kortspill,
undertiden om fyrstikker. Men grannelaget møtte også til dunning.
Man hjalp hinannen i sykdomstilfelle, også barna hjalp til.
Sigurd Hassums far hjalp ofte i tilfelle av
sykdom på dyrene, og han hjalp naboene uten å forlange noen
lønn.
Før jul slo noen av grannene seg sammen.
En av dem kjøpte brennevin på samlaget i Åsgårdstrand
og man delte omkostningene.
Kvinnearbeid ute og inne.
Geonore Johansen, f. 1864 på Gausland i
Borre, ble gift 1884 med tøm-mermann Hartvig Johansen, N. Bø
i Slagen. Hun vokste opp på Østre Rom og har gitt en del opplysninger
om kvinnenes arbeide.
Arbeidet begynte om sommeren k1. 6 morgen og holdt på til kl.
8 aften og ofte så lenge det var lyst.
Treskearbeidet om vinteren tok til kl. 5 morgen.
Kostholdet: Morgen: Kaffe, smør og
brød.
Frokost 1/2 9-9: Kaffe, smør og brød.
Middag kl. 12: Kjøtt, flesk, bønner,
erter.
Økt kl. 4: Kaffe, melk, smør-
og brød.
Kveldsmat kl. 8: Vanngrøt av havre
eller rug med melk.
Når fisk kunne skaffes, fikk en fisk
i steden for kjøttmat. Makrell ble kjøpt opp ved St. Hans
i tønner og kasser på 30 kg. Ble saltet og spist til middagsmat.
Brisling ble kjøpt i Tønsberg, spistes om vinteren både
til aftens og middag.
Brød ble bakt hjemme i bakerovn med
surdeig og grislet. Også kaker med gjær.Flatbrød ble
bakt om høsten på takke og oppbevart for vinteren, ble spist
både til middag og aftensmaten. Av grønnsaker var det gulrøtter
og persillerot, ikke salat, og lite kå1, ikke blomkål og tomater.
Av bær: moreller, kirsebær, rips,
blåbær, bringebær ble syltet og brukt tid saft og saftsuppe.
Ikke rabarbra.
Til jul baktes bakkels og småkaker (vaffeljern,
gorojern), krumkaker især i julen.
Man brygget øl av sirup, humle, litt
gjær. Ølet ble fylt på flasker og oppbevart i kjelleren.
Man trakterte både familien og arbeidsfolket med øl til middag
og aften. Undertiden litt vin om julen.
Kvinners arbeide ute. - Ved siden av
husstellet med de mange måltider - om vår, sommer og høst
deltok kvinnene ute i onnearbeidet.
På småbruk var kvinnene med og
kornhakket jorden. De hakket også potetrenner, satte poteter i dem,
gjødslet og hakket over igjen. Når potetene kom opp, måtte
de hyppes. En måtte også luke potetene for ugress, meldestokk
m. v.
Mellom høyonn og kornhøst var
det å plukke og sylte bær.
Høst, vinter, vår: Lin. Bøgårdene
brukte kjonen på Røros.
Vevnad. - Kvinnene vevet alle slags
lerret, strilaken, lintøy, vadmel (til mannsklær), tøyer
til kjoler, skjorter. Et ullgarn av hjemmeavlet ull med bomullsrenning
(i vadmel også renningen av ullgarn).
Rokker og vever fantes på alle gårder. Kvinner spant, strikket
strømper, votter, gensere, trøyer.
Slakt foregikk om høsten og i desember. Allminnelig å
holde en eller flere griser. Slaktingen av sauer, okse og større
dyr i september-oktober og av griser i desember. Vevning og spinning mest
efter julen. Man heklet og strikket. Barna lærte i hjemmene både
å hekle og strikke, men ikke å brodere.
Mølje var laget av fettkraft av kjøtt og oppbrutt flatbrød,
lagt oppi, ble regnet som delikatesse og spist især 2. dag jul.
Julaftensmat: Ribbe og risengrynsgrøt.
Åk, særlig til vannbæring.
Bære- eller skulderkrok til å
bære melkespann o. a.
Om kvinnearbeide forteller også Anne
Kathinka Larsen, Røren:
Vevnad. - Bolette Gårbo vevet
for andre for 10 øre pr. alen, mest filleryer.
Hvor man hadde sauer, karet og spant husets
kvinner. De fleste vevet selv. Det ble vevet verken til kjoler, skjorter.
Mannsklær ble meget ofte kjøpt
i byen, iallfall i senere tid.
Den gamle ullstrikk (brukt ulltøy)
ble samlet og sendt til fabrikk, hvor det ble revet opp og derpå
spunnet og vevet til tøyer.
Ved kvinners husflidsarbeide om vinteren brukte
man i eldre tid til belysning bare talglys som var hjemmelaget.
Først omkring 1900 ble stearinlys alminnelig.
Enkelte tok 6-7 øre pr. alen på
egen kost for å veve bomullstøyer.
Hjemmebrygget øl: - 6 liter vann, 1
kg. sirup, 250 gr. sukker, endel humle (kjøptes hos Gulli i Tønsberg)
ble kokt sammen. Ble helt opp i et kar, som ble tildekket og sto til det
ble melkevarmt (dvs. som nysilt melk). Så ble det tilsatt pressgjær,
derpå tildekket og sto til dagen etter. Det begynte da å gjære.
Sto slik i 24 timer. Så ble det skummet ( gjæren ble skummet
av og kastet. Ølet ble deretter tappet på flasker eller øldunker.
Etter 3-4 dager kunne det drikkes som friskt skummende øl.
(Godt øl.)
Ved enerbærøl ble enerbær
og humle kokt sammen. Dette øl ble regnet for bedre og finere. Likeså
med nesleøl, der koktes nesle og humle sammen. Nesleøl ansees
som særlig sunt og jernholdig.
Flatbrød. - Høst og vår var det stor flatbrødbakning
i 2-3 dager hver gang. Man leide en bakstekone, som fikk betaling i penger
og i leiver.
Flatbrød ble bakt som store leiver,
tynne som løv. Det ble bakt av "skredd" (d. e. avskallet) finmalt
havre.
Redskapene var kjevle, brinse og under bakningen
lange, tynne tre stikker til å vende leivene med.
Til havreflatbrød bare vann. Dessuten baktes hveteflatbrød.
Her anventes melk eller vann og melk. Flatbrød ble stekt på
takke på skorstein.
Brødbakst. - Rug var alminnelig brødkorn.
Deigen laget av rugmel og vann ble tilsatt surdeig og gjær på
en gang, da ble brødet best. Deigen sto deretter et par timer i
bakstetrauet. Det ble da fyrt opp i bakerovnen med favneved (skogsved).
Når ovnen var varm, ble glørne skjøvet til side. Imidlertid
hadde man bakt brød, og brødet lagt på grisle og holdt
i ovnen på grislen. Når det var passe brunt på den ene
siden, ble brødene vasket med vann og satt inn for å brunes
på den andre siden. Brødene ble lagt tilbake på bakstefjelen
ettersom de var ferdig grislet. Så dro man alle glørne ut
av ovnen med en glorake og derpå ble ovnen sopet med en furubarsope.
Så ble det kastet en klype mel inn i ovnen for å prøve
om den var passe varm. Hvis det langsomt ble brunt kunne brødene
settes inn, men ble det brunt straks, måtte ovnen svåles (dvs.
svales) ved hjelp av en furubarsope fuktet med vann. Når den var
passe varm, kom brødspaden frem. Det var en lang stang med en oval
utviding (flote) i den ene enden, og med den ble brødene satt inn
i ovnen. Der sto de l time, så var de stekt. De oppbevartes i en
tønne med lokk på. Man bakte noen og tyve brød ad gangen.
Det baktes gjerne hver uke. (8-10 personer).
Slakt foregikk ved ny- eller fullmåne
inn under jul, altså i midten av desember. Da slaktet man grisene,
gjerne to, sommetider også naut, ku som skulle utrangeres på
grunn av feil eller alder (dårlig til å melke).
Okser ble solgt levende til Tønsberg. Også sauer ble slaktet
på den tid. Lam ble gjerne slaktet når de var 9-10 måneder
gamle, eller født i februar og mars. Det fantes mange slaktere som
for 2 kroner slaktet en gris eller en ku, en kalv for 50 øre.
Av grisen fikk man da smult, sylte av hodet
og syltelabber av grise labbene, koteletter, stekeflesk, kokeflesk, skinker,
nemlig 2 (bakdelen). Man saltet kjøttet og spiste det ut over vinteren
og en stund utover sommeren. Sommetider hadde man vintergris, født
om høsten, den ble foret med havremel og poteter, men ikke sildemel,
derfor fikk den ofte vondt i bena, ble slaktet til påske.
Sauehold hadde man mer av i gamle dager, enn
nu. Sauene ble om sommerem holdt på egne løkker og hauger.
Man klippet dem tidlig på høsten og når de slapp ut
om våren, helst i mai. Ullen spant de hjemme og vevet garnet til
klær, manns- og kvinneklær. Huden av sauer og kuer ble solgt
til garverne i Tønsberg.
Grisen ble slaktet ved dor, d. e. en jernpigg
som ble drevet inn i pannen på grisen med en øks eller slegge.
Da falt grisen om og så stakk man den, slik var det i Slagen i 1880-årene.
På samme måten ble også ku og sau slaktet. Hesten ble
skutt. Hestekjøtt ble ikke spist i bygden, men solgt til slakter
i Tønsberg. Kr. 25 for en slaktehest. Det ble holdt for skam å
spise hestekjøtt i bygden. Huden solgte man til en garver. Slakteren
fikk foruten lønnen, mat og dram. Dertil hørte når
gris var slaktet, kokt. bukerispe av den slaktede grisen.
Slakteren gikk fra gård til gård
og fikk gjerne 2 eller fler drammer på hvert sted, Fikk han bare
en, ble han halt, sa man. Det hendte derfor at slakteren var full når
han kom til gårds. Da ble han over natten, sov rusen ut og slaktet
tidlig på morgenen dagen etter.
Ved juletid. - Muntlig meddedelse ved kjøpmann
Hans Semb, Tønsberg.
Julefesten. - Forberedelsene begynte 3 uker
før jul, først med bakstekoner som bakte flatbrød,
som på store gårder ble stappet opp i store, opp til 3 m. høye
lag. Det baktes da flatbrød for hele året. Det alminnelige
flatbrød var av havremel og vann, tynnbrødet av hvetemel
og vann Dette og storvask var første forberedelse til jul.
Klærne ble bøiget i store såer,
med varmt vann og hjemmelaget aske-lut av løvaske, helst bok eller
bjerk. Dette for å få tøyet hvitere, det var først
vasket på vaskebrett.
Slakt begynte etter baksten og vasken. På
store gårder slaktet de to årsgriser, en ku, kvige eller okse,
gjerne en spekalv for å ha kalvekjøtt til sylten. Slaktingen
tok lang tid. Vommen ble renset og innlagt med lunge og lever, og saltet.
Av tarmer og blodet - blodpølser. Guttungene skar pølsepinner
til pølsene. Blod av gris, ku og kalv ble blandet. Tillagingen av
slaktet tok bang tid. Det skulle tilberedes for hele året.
Brød- og hvetekakebaksten samt småkaker,
fant sted nær innunder jul. Alminnelig å bake bakkels, goro,
smultringer, krumkaker, sirups-snipper osv.
Den husmor var regnet for flink som kunne
servere hvetekaker, bakt til jul, helt til påskedagen!
Kakene ble oppbevart i kornbinger i rug eller hvete. Da holdt de seg
friske.
Man lot også slakt stivfryse ute og
oppbevarte det så i kornbinger, da kunne det holde seg ferskt i månedsvis.
I gammel tid begynte man de siste dagene før
jul kl. 4-5 om morgenen å hugge husholdningsved som skulle rekke
til Helligtrekongersdag.
Lillejulaften eller julaftens formiddag var
det å hugge fuglebusker og forsyne dem med kornbånd. På
store gårder, 2 stenger, på mindre 1 stang. Hele treet ble
hugget og reist på hver side av låvebroen. Reisningen fant
sted julaften. Gårdsgutten som reiste, fikk en dram da, og en om
juledags morgen.
Første juledagsmorgen gikk husbonden omkring til alle familiens
medlemmer og tjenere og skjenket dem dram på sengen. Dette er en
gammel skikk. Meddelerens bestefar brukte dette, men ikke sønnen
(hans far).
Husbonden selv gikk hver julaften rundt i
fjøs og stall og gav hver ku og hest et kornband. Han sa: - Nå
må du trives vel, for i kveld er det julaften.
I meget gamle dager satte de kors over fjøsdøren
for å hindre troll-skap å sette ondt på kreaturene, men
dette siste har ikke meddeleren selv opplevet.
Juletre begynte man med først etter
1880. Meddelerens foreldre, som giftet seg i 1883, hadde juletre helt fra
første året, men deres foreldre hadde det ikke. Skikken kom
fra byen. Treet ble pyntet med kulørt papir og stjerne i toppen.
Man gikk hånd i hånd omkring juletreet og sang julesanger.
Julepresanger til barn og tjenere, hang på, eller lå under
treet. Tjenerne var tilstede under utdelingen. Selv på steder hvor
tjenerne til daglig spiste på kjøkkenet , var det skikk at
de spiste med familien i stuen julaften.
Julaftens formiddag ble alle traktert med
mølje, ingen middag ved 12-tiden, og kaffe og hvetekake ved 4-tiden.
Hovedmåltidet var om aftenen, ribbe, riskrem, eller krem som dessert,
men den gamle skikk var ribbe og risengrynsgrøt.
Juledag var det alminnelig kirkegang. Det
ble opptatt offer til presten. Fra denne gården pleide man å
gi 5 kroner til presten, 2 kroner til klokkeren. Tidligere ble det gitt
1/2 daler til presten og 1 mark til klokkeren. Første juledags ettermiddag
og aften, holdt familien seg rolig hjemme.
Selskapeligheten begynte 2. dag jul, med familieselskaper.
Gjestene kom til kaffe og varm aften, drakk toddy (fra 1895 også
pjolter). Det var god mat, ribbe, hjemmebrygget øl og bayerøl.
Mennene spilte kort, men det var ikke alminnelig å danse i Sem.
De som hadde stor familie og omgangskrets,
var gjerne i julelag hver dag til over nyttår. Det var gjerne fast
skikk at hver familie hadde sin dag.
For barn og ungdom begynte en stor tid fra
28. desember og utover, med misjonsbasarer som holdtes på folkeskolen.
De varte gjerne to dager med trekning den andre dagen.
I gammel tid varte julen til 13de dag jul,
6. januar, Helligtrekongersdag.
To steinrøyser på Ås,
en på Nordre og en på Søndre Ås. Hans Semb beretter
at et gammelt sagn forteller, at det engang i tiden skal ha stått
et stort slag på Ås, og at steiner fra røysene har vært
nyttet som kastevåpen under slaget. Han hørte dette for ca.
60 år siden.
17. mai 1864. - Ås-bøndene
feiret 17. mai alt i året 1864. De reiste da en ca. 2 m. høy,
spiss stein og malte den med ordene "17. Mai 1864". Steinen står
på Karl Hasles grunn på Mellom-Ås.
Dunning bruktes særlig ved transport
av trematerialer til hus- eller skutebygging. (Særlig naboene ved
husbygging).
Arbeidet var gratis, men etter det traktertes
med varm aften med toddy eller punsj. Punsjen ble laget på kjøkkenet
, ble brakt inn i store spann med øse i. Det var kokt vann med farin
og kandissukker, konjak og sprit. Glass til hver. Man gikk med store mugger
og fylte punsj i glassene. Røkte langpiper. Bøndene hadde
pipehyller med flere langpiper, også merskumspiper med sølvbeslag.
Man hadde også snadder og kritt-piper med. Tobakken var Petum (prestetobakk)
og den brukte de fleste. De harde røykerne karvet skråtobakk
til snaddene sine.
Sang ved Proprietær Helge Semb og Frk. Othilde Olsens Bryllup
den Ode Oktober 1883.
Mel.: "Aa kjøre Vatten, aa kjøre Ved -".
Paa dette løvkranste Høidedrag
der skinner Gaardene saa hvide
og dapper vakkert et Grandelag,
hvor alting passet blir i tide.
Der Trætte falder ei om Gar og Grind,
man ser hinande med et venligt Sind,
og siger: Vær saa god, stig ind
og lad saa Timerne glide.
Saa sad de Grander saa mangen Kvæld
og passiarede til Gammen,
mens Barna hadde sit eget Stel
og fløi og legde tilsammen.
Men hvad er spiret vel af Legens Grund?
det er et Løfte, ja med Haand og Mund,
beseglet just i denne Stund
i Templet hist med et Amen.
Her har vi derfor en Høitidsdag
som vi af Hjertet vil besynge,
her samlet sidder i festligt Lag
af Bryllupsgjæster nu en Klynge,
der deler Glæden med det unge Par,
og med Forældre og med Bestefar,
der her saa lys en Forhaabning har,
at Slægten sig vil forynge.
En Hilsen først til den vene Brud
med Slør, og Myrtekrans som Krone,
hun drage skal ifra Nauen ud
for bort paa Hesby at bli Kone, -
did skal hun drage med en Hjertenskjer,
og fagert er det bortpaa Gaarden der,
saa ingen af os graater her, -
nei, lader Sangen kun tone.
Ja, lad den tone for Helge Semb,
der har erobret sig et smykke,
med det han vandrer i Livet frem
at søge videre sin Lykke,
og gid den altid maatte staa ham bi,
saa som den gjorde nu paa friersti,
det ønsker allesammen vi,
da skal ei Skoen han trykke.
Nei, Skoen nei, men den Tøflen ja,
hvor skal Skomakeren man finde
hvor alle Koner faar denne fra?
opdager det da ingensinde.
Men skjønner riktig paa Brudens Smil,
av bare silke den vist blive vil,
som Amor selv nok spinder til,
deri bør Helge sig finde.
Saa drag da bort til den vakre Elv,
der pryder Dalen og gjør Nytte,
tænk paa at gjøre det samme selv
naar I til Fossefaldet lytte,
paa saadan Tanke, og paa barnlig Tro,
I kan saa tryggeligen fæste Bo,
af Fliden da vil Velstand gro,
og Gud jer altid beskytte.
Carl Henrik Mørch.
Gå til: | Toppen
| Forside | Innhold
| < forrige | |