|
Sem og Slagen - en bygdebok. 2. bind: Kulturhistorie - første del . Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 2001. Gå til: | Forside | Innhold |< forrige | neste > Fra gamle dager. Av professor, dr. phil. Reidar Th. Christiansen. Alt blir engang gamle dager, sier et vist ord,
og det er rett nok, så følgen skulle bli at om en setter seg
fore å skrive om "gamle dager" , slik uten noe tidfeste, så
blir det meningsløst. Tiden skifter alltid, og hver ny slekt ser
på verden med nye øyne, men det er verdt å legge merke
til at tiden ikke alltid skifter like fort. Iblant går det langsomt,
år etter år er grunnen den samme, bestemt av tradisjon av overlevering.
Det som er, er slik fordi det alltid har vært slik. Og så,
til andre tider, ramler alt nytt over en som et skred, og det er et slikt
overveldende skifte som har gått over norske bygder i de siste hundre
år. Avstandene er blitt mindre, alt nytt kommer fortere fram, og
i stadig voksende mengder, spredt på tusen måter. Skolene har
fått fastere tak i alle, gir dem det samme syn, den samme viten;
hele livet utover i bygdene blir anderledes, lettere, mere åpent
og mere likt alle steder. Det er sikkert skjedd større forandringer
i de siste hundre år enn i flere århundreder før,
og slekten fra f. eks. 1650 ville ha kjent seg igjen langt bedre
i sin bygd 1850, enn slekten fra det siste år ville kjent seg igjen
i 1950. Derfor kan en bruke uttrykket "gamle dager" om tiden før
dette Store skiftet.
Gode Forældre.Ved den siste milepelen samles menneskene igjen, og her som ellers var det et eget preg over alle ting. Som sagt, en har ingen skildring spesielt fra Sem og Slagen, men møter likevel samme alvorlige stemming, samme vare oppmerksomhet for merker og varsel. Om det var et kvinnfolk likferden møtte så ble det et kvinnfolk som døde neste gang. Kom en til å legge to ting i kors, skulle en snart spørre dødsfall blant sine nærmeste, og om en henter dyrlegen til en gård, så er det gjerne et menneske på gården som " er feig" dvs. snart skal dø. Fuglene kunne en også legge merke til. Sikkert var det at kattugla var dødfugl, men kom det en fugl og pikket på ruten, var det for å si at noen der i huset var feig. I selve likferden skulle en også passe på. Det var gjerne skikken at eldre karfolk skulle ha høy hatt, og når de hørte kirkeklokkene, løftet de gjerne på hatten. Slike som hadde tatt seg av dage, ble ikke begravet på vanlig måte. Kisten ble kjørt til kirkegården på kvelden etterat solen var gått ned, og ble så løftet over muren, men ikke gjennom porten. Det ble ikke ringt med klokkene, heller ikke var prest eller klokker tilstede, alt skulle skje uten de vanlige seremonier. Noen mer utførlig skildring av hvordan en gammel begravelse gikk for seg før i tiden i Sem og Slagen finnes vel ikke, men en får også her vise til hva vi kjenner fra andre bygder i Vestfold, slik det finnes i boken Gamalt fra Vestfold II, som det ofte er vist til. Det er som det gamle grunnlaget av tanker og tro trer særlig klart fram ved livets store høytider, svakere, men umiskjennelig har en også føling med det ved årets store høytider, slik slekt efter slekt har opplevd dem. Før i tiden var folk ganske annerledes knyttet til årets faste rytme enn de er nå. Dengang var synskretsen knyttet til det nærmeste, og derfor ble en mer avhengig av selve årets gang - av årstider og helg, av merkedagene. Som ellers her i landet er det julen som ruver størst, og julen står som slutten på det gamle og som opptakten til det nye, og merkene og skikkene peker derfor hver vei. Lenge før begynte stellet, med brygging og baking. Nok skulle det være; som en fortalte: "Je væit ho mor bakæ sju bakningær fyrri jul, fær de skulle itte bakæs igjænn fyrri kjynemess. Så lae di brøe i kønn-bøler, gravde det ne i kønne, så det inte sku bli for tørtt". Ikke bare folk men også dyra skulle ha sitt. Kuene sku ha havrebann, fortalte gamle folk, og så sa en når en ga dem: " It vel å trivs vel alle mine kuer, før i kveld er det julæftaskveln" , andre sa en skulle ikke si et ord når en gjorde det. Vern om fjøs og stall måtte til. En satte en ljå eller en sigd over døren, eller la eggjern i høystålet - "di sætte naværn i høystak og stål over begge dørnæne" sa en. Engang i 1880 årene tjente Maren Basbergmoen hos Anders Brekke, og hun kom borti dette stålet da hun skulle ruske høy til kuene, det var vel konen på gården som ville følge gammel skikk. - "Ho mor fortelte om trøllkjæringæ som de var rædd før te jul, ho sku kommæ å gjørræ uløkke på kuene te julæftaskveln. Å så slo de en gammæl hestesko over fjøsdørnæ, å så slo de over hver ku værme med ellstål å flint. Så ga de hver ku julæftasbanne, å fær hver ku de kom te, så sa de: "Hær har-u julæftæsbanne ditt, å nå behøver-u-itte værræ rædd før trøllkjæringæ". Julaftens morgen måtte en tidlig opp. " Elles kommn Tåmmæs te å sjite på stabben" . - Tomasdagen eller Tomasmesse var Lille julaften. Det var mye som skulle gjøres. Julebusk skulle settes opp - "æi buske te hvært hus te fæuern om julkvælln". Ve hvært enndæ hus, sku de værræ fæule-buske med to kønn-bann i, å så sku dæmm skifte inn nyårsæftæn, da ha fæuern iti tor-æm". Det var vel for at det skulle gå fort unna at det ble sagt at den som ble først ferdig i fjøset på julekvelden, nyårskvelden og helligtrekongers-kvelden, skulle bli først ferdig i skuren og potethøsten. Tredje dag jul var også en slags helg, og annendagen "dænn sku værræ Gullmunn". Det forklares slik: "De er stæuræne de kallær det, da lægger-i det ini sængæ te dæmm dæ ligger, men sover, me rotæ å ællting på, å så nårn vaknær, så finner-æm det ve siæ a sæ. Åsså om treadan, da ske dæmm ha Jærttru Gålrå. Da kann de få bryti en stomp a det, å få lagt dæ i sængæ te noen, så blir dæmm så sinte så dæm slængere borttover gølve så jolæ sprutær. De var bare spetakkel både te jenter å guttær. Kann de inte komme inn, så sto det på dørnæ på utsiæ om morræn når de løkte opp, så fekk de det i fangæne me de samre". Så kom annen dagen Stjerneguttene. Slik fortelles det om dem i Gamalt frå Vestfold: "De var an juldan stjærneguttæne bynte å gå. De hadde hvit sjurtte på sæ, åsså hadde de en hatt så høg, me svære lange sløyfer i, hang neover ryggen på dæm. Åsså hadde de i svær, svær stjærne som di hadde på en stæur, dænn var-a fullt a pappir på, rosete pappir, å ja, dænn var pen, å så sto de å svingæ-o, så sto de å sang sællmer å sånna julesangær. De var sånne våkstringsguttær, fattie guttær, å når de hadde syngi, så ba de dæmm kommæ inn å ga dæm kake å mat å va det va-ffer no. Å når de hadde fått det da, så sang de ijænn "takksigelse for skjenk å gave". Menn de blei alagt mæir og mæir for di skræmte hestane, når dæm sku te kjærkæ om juldaen". Nyårskvelden var det "nyårsvake:" og da skjøt de inn det nye året, og nyårsmorgen skulle en se hvem kom først inn - ".Dæm som kom inn først i huset på de nye åre dænn var nyttårsgave tell den ællste i huse. Var-e mann, så var-a nyttårsgave te ællste kvinnfølke, å ommvennt. Menn dænn fræmmene mått-inte ha vortt i det huse før i julæ". - Hellig-tre kongerskvelden var helg, med en bestemt slags lys, og den hørte med i julen - for julen varte helt til tyvendagen. Men så begynte det nye året, og dagene fulgte på hverandre, noen stakk av som merkedager. Egentlig hørte de sammen med gammel tid, da folk ikke hadde almenakken men primstaven til å holde regnskap med dagene. Her hadde visse dager sine bestemte merker skåret inn, merker som hang sammen med gammel tro på helgenene, som hver hadde sin dag. Noen husket folk, som Kjynnesmess, annen februar, Kyndelsmesse heter den egentlig, og navnet - kyndel betyr lys - har den fra gammel tid da folk gikk i prosesjon med tente lys til minne om Jomfru Maria kirkegang. Maria Bebudelsdag (25de mars) var helg, og på sammerdagen - 14de april, brukte de på noen gårder å ha fløtegrøt. Askeonsdag var dagen før skjærtorsdag, og langfredag skulle en ta på med noe riktig " styggarbeid" som et minne om Kristi lidelse. Eller en ga folk "langfredagsris". - " Dæmm stal sæ inn å ga dæmm ris på sængæ. Dæmm fækk ein tell å lokke opp for sæ, når-æm kom" . Sankt Hans var her som ellers en mer verdslig helg, men også den som var best kjent og hadde mest stas og morro med seg". Sikstusdagen (12te juli) kjente folk til, det var da Maria gikk på besøk til Elisabet sin slektning og Mikkelsmes (29de sept.) kjente de fleste, det var også termin for tjenestefolk, og Helgemess (første nov.) hadde ennå sin plass i folks minne. Men det viktigste ved merkedagene var åpenbart det de kunne si om været. Dengang, i gamle dager var det ikke daglige værmeldinger, og hva slags vær det skulle bli, var like viktig dengangen for alle hvis daglige virke hang sammen med gårdens drift. Her hadde folk ennå flere slike merkedager. Det var Skoklefallsdagen den 3de juni, da skulle alle være ferdig med å så, iallefall var det siste dagen en kunne gjøre det. Og slåtten skulle en ta til med den l0de juli - Knut med Ljåen, eller Knut Konge. Det var vanlig erfaring at det ofte ble regn i disse ukene, og det var helst 20de juli - Marte Vassause, og 25de, Jakob Våthatt som viste hva vær en skulle ha; gikk begge dagene inn med regn, ble det regnvær for en god tid framover. Om Hundedagene - 24de juli - gikk inn med regn, så kom det til å regne helt til de gikk ut - en måned efter, og som om ikke det var varsler nok, het det at regner det Syvsover-dagen, 27de juli, blir det regn i syv uker. En kan undres på hvordan folk fikk alle disse merkene til å passe sammen. Før i tiden, like ned til 1864, sto det angitt i almanakken hvordan været skulle bli innen hver uke. Grunnlaget var at man trodde at været skiftet i en bestemt orden innenfor en lengre periode, så at det samme været kom igjen etter en viss tid, vanlig hvert tyvende år. Det var derfor at almanakken kom til å bli en så viktig bok, og mange fulgte med og skrev inn notiser om været i almanakkene sine. Det var kanskje et slags forsøk på å kontrollere hva almanakkene sa, for det måtte alle snart kunne se at det var langtfra alltid at det gikk slik det sto på trykk. Folk trøstet seg med at et eller annet sted var det vel slikt vær som almanakken sa, men det hendte også, forteller Unneberg, at folk ble så sinte at de brente almanakken, og mente på at de ikke skulle skaffe seg en ny. Det er, som sagt lett å forstå at folk var så oppmerksomme på vær-merker, og det var såvisst ikke bare merkedagene som ga beskjed. Dyrene ga merker om vær og vind. Så en måker i kirkebygden, det var gårdene som kunne sees fra kirken - blir det snart styggvær i sjøen. Flyr svalene lavt blir det regn, flyr de høyt, blir det godvær. Det er kjent hele landet over. Rister hesten seg når de tar av den selen, blir det regn. Likeså om katten spiser gress. Får en se en av de store svarte snilene, blir det regn, mens en hvit snile tyder på godt vær. Selv et slik lite uhell som at en mister et smørbrød, kan si sitt: Faller det med smørsiden ned, blir det regn. Og en kan se merker på himmelen. Så en nordlys høst eller vinter, ble det sønnavær og nedbør. Er himmelen rød etter solnedgang, blir det vind dagen etter. Det er jo etter bibelen, et av de tegn på himmelen som folk har lagt mer merke til enn " tidernes tegn". - " I dag er himmelen rød, det blir storm". En kan se etter hva retning skyene tar, eller i hva retning en første gang på året hører torden, foruten etter rent lokale merker, slik som dette: Om en kjenner lukten fra cellulose-fabrikkene på Tofte eller Moss, blir det nedbør. Enklere er at om en hører lyden fra fabrikkene i Tønsberg, blir det sønnavær. Som enkelte av merkedagene er det visse andre forhold som gir riktige "langtidsvarsel". Byggver skjærene sine reir lavt nede i trærne blir det tørr sommer. Mange rognebær betyr en våt høst, men en vinter med lite sne, for, mente man, trærne kan ikke bære to byrder samme året. Ellers viser været i vintermånedene hvordan det blir i sommerhalvåret; oktober svarer til mai, november til juni osv. Det pleier slå til, sa gamle folk. Ellers gikk året sin gang med den vante rytmen, uke etter uke, måned etter måned, med hverdag og med søndagene med fred og hvile, med prest og kirke. Det var helgen, og den betydde kanskje mer dengang enn nå. Da skulle en ikke arbeide, og det fortaltes en advarende historie om en som gjorde det. "Det var æi kjæring i Høyjord som fækk fræmmen en søndag, å de fræmmene de ræste te kjærkæ, å så hadde o-nte brø te dæm, de kom uvænntænes da, ser-i. Så bakæ o fire brø om fyrrimæddan me dæm var i kjærkæ, å da ho tokk brøæ itor bakærommen, dæm sku værræ stekte, så var e bare stæin. Å de brøæ blæi tatt å bevaræ i kjærkæ, å der ligger dæm dæn da i da. De ske værræ ællvorli sant æu, for de er flæire som har sett dæm". Det er en gammel og ærverdig historie. Det fortelles alt i en av sagaene om Hellig Olav, om en kone som kom til å bake på Olsok. Her er historien slik: Det var en greve i Danmark som hadde en norsk tjenestepike, hun var fra Trøndelag, og hun dyrket den hellige kong Olav, skjønt greven gjorde narr av hennes tro. Et år, på Olavsdagen, bød han henne bake brød. Hun bad til Sankt Olav at han måtte tilgi henne hva hun måtte gjøre, og bakte brødene og satte dem i ovnen. Men da hun tok dem ut var de blitt til sten. Slik kan en historie leve gjennom hundrer av år, og skifte form etter hver ny tid. På søndagen skulle folk i kirken. Og Jørgen H. Unneberg forteller om kirkegangen. Når folk var kommet innenfor kirkedøren, ble de stående stille en liten stund med hatten eller luen i hånden og hodet bøyet, mens de bad en kort bønn før de gikk til sine plasser. Så løftet de hodet igjen og fant plass til hatten i et av vinduene. Vindusåpningene i den gamle kirken i Slagen var store og dype, og det var god plass for hattene. Sto en litt fra, var det alltid villige hender som tok mot hatten og fikk den sendt til vinduet. Så gikk de inn og sto igjen en liten stund med bøyet hode før de satte seg. I kirken samlet folk seg, fra de var småbarn i dåpen - som konfirmanter når de ble voksne og så videre. Konfirmasjon hadde en større plass i folks liv før i tiden, den var som en slags prøve og merke på at nå var de voksne og kunne få seg noe å gjøre. Derfor betydde det noe om en ikke "slapp frem", og måtte forsøke ennå en gang, og kanskje ennå en. Nå het det seg at en kunne hjelpe på utsiktene ved å gi noe til presten. Det var en i Østre Slagen, fortalte folk, som hadde en gutt som hadde så vanskelig for å lære, at det var fare for at han ikke ville slippe. Så tok faren med seg en bukk og reiste til presten, og ga ham i bukken, og sa noe om at presten fikk tenke på dem når det skulle avgjøres. Gutten slapp, men presten hadde sagt at han ikke visste hvem han skulle konfirmere, gutten eller bukken - de var like dumme begge to. Hverdag var det nå mest, og i alt dens arbeid og strev var mangt annerledes enn nå. Dette er forresten et kapitel for seg, og de kilder som viser hvordan folk hadde det, er vel først og fremst alle gamle ting -klær, inventar og redskap, slik en kan se dem på gårdene eller i museene. I denne sammenheng er det ikke meningen å ta med dette stoffet, her skal bare gjengis noen beretninger som kaster et visst lys over gammeldags liv. En ting kan se ut som noe rent ubetydelig, det er belysningen, men det har sikkert vært en sak som ga en egen farve til dagliglivet før. Vi i våre dager, med elektrisk lys nesten overalt, har vanskelig for å forestille oss liv og stell i de halvmørke stuene og gangene inne, og i uthusene. Fra 1870-årene var parafinlampene i vanlig bruk inne, men ute og i uthus brukte en gjerne en lykt med tranlampe, som lyste dårlig og var lei til å ose. Ennå tidligere og ellers sammen med lampene hadde en lys, som en gjerne støpte hjemme. I slakten tok en vare på all talgen og fettet, og brukte det ved lysestøpningen. De mest alminnelige lysene kaltes "vandlys", de støpte en ved å dyppe veken om og omigjen i den smeltede talgen, til lyset ble så tykt en ville ha det. De lyste ikke noe større, og barna var ikke synderlig begeistret over alt det bry det var med å "snyte dem", passe på veken, og bruke lysesaksen. En hadde også noen mindre lys som folk kalte "pissitosær". Til Helligtrekonger støpte en trearmede lys. Folk arbeidet, spant og vevet ved dette lyset, og skomakeren satt og arbeidet med et slikt lys i en trekkluft. - "Je forståe inte vi kunne se å gjørræ no", sa en gammel skomaker. Nå prøvet vel folk å utnytte dagslyset bedre, matordningen tyder på det. Først var det morramaten - kl. 5 til 6 med kaffe. Og så "duern", da hadde de havremelsgrøt - "å vare godt mjøl å go tykk mjælk, vare itte værst kost" . Duern var en time det var ifrå klokka 8 til 9. Middagen var 12, og det var halvannen time. Så var det økt igjen, og den varte til klokka fire. Det kaltes både økt og eftasvæl. Så kom kvelden klokka 8. De begynte tidlig, men det var full dag om vinteren med, og da sto folk på låven og tresket med lys, i lykter med små åpninger i siden, som det lyste litt av. De tresket med "handvøl og slavøl". - Tust og sliul sier de andre steder. Treskingen burde en være ferdig med til jul, men frøet kunne ligge utresket til over nyttår. På enkelte gårder brukte de å lage til en ekstra god fløtegrøt når onnene var over, etter " plæuen" , eller våronna, etter " høynæ;", slåtten, og etter "skurn" eller skåronna. Slåtten var en strid tørn for slåttekarene, dengangen de bare slo med ljå. Lettest var det å slå når gresset dugget, dvs. enten tidlig på morgenen eller sent om kvelden. Da bet ljåen best, og det var ikke så varmt for slåttekara. Strykestikkene var hjemmelaget før i tiden. En tok et passe stykke tre og laget det til, og smurte tjære over det, og i tjæren var det blandet inn sandkorn, eller biter av bryne-sten, knust ganske små. Stikkene måtte ligge og tørre en stund før en brukte dem, og de varte ikke synderlig lenge, og da så smergelstikkene kom i handelen, sluttet folk med å lage strykestikker selv. Før i tiden, forteller Hans Nilsen Unneberg, at en alltid pleide stryke et par strøk over ljåen om kvelden, da bet den bedre dagen enter. Men han gjorde det ikke selv, sa han. Når slåtten var ferdig og en skulle kjøre inn det siste høyet, måtte en alltid la ligge igjen et fange høy, ellers fikk en ikke godt høy neste år. Nils Mathisen Unneberg (1769-1851) var visstnok den siste som holdt på denne skikken. En av de første som anskaffet seg slåmaskin var kjøpmann Henrik Holst i Tønsberg. Han eide flere av løkkene omkring byen. Der kunne folk se den nye maskinen i arbeide noen gang i 1870 årene. Det var en stor ting den gangen, skjønt en nå knapt ville synes maskinen var så særlig bra. Det måtte gå en mann etter å rake ihop for hver skåre den tok, før kunne en ikke slå den neste, men likevel var det en stor forbedring om en sammenlignet med å slå med ljå. I boken Gamalt frå Vestfold, annet bind, finnes en mer alminnelig skildring av onnearbeidet i Vestfold, men ikke noe som spesielt gjelder Sem og Slagen, om enn antagelig stort sett redskap og arbeide har vært det samme der. I Unnebergs opptegnelser er der endel notiser om gammelt arbeidsliv, og etter dem skal noe gjengis her. Han skriver litt om hvordan folk tok vare på barken for å selge til garveriene og tjene seg en ekstraskilling. For 5 fots granbark fikk en 7 øre stykket , mens eikebarken var mer verd og ble solgt etter vekt. Det folk trengte til materialer og til brensel ble gjerne hugget om sommeren i juni og juli, for da gikk sevjen i trærne. De hugget gjerne trærne i lengder på 10 fot, og tok av barken i stykker på 5 fot. Den måtte være hel. Huller etter kvistene ble det naturligvis. Granbarken kjørte en til gården, og barken ble flådd av, mens en flådde av eikebarken der treet var felt, og der tok en også barken av grenene. Det var den tynne, slette barken som var best, den som var tykk og skrubbete, fikk de ikke solgt. Så la en barken på bakken med innersiden ned, og når den var tørket, ble den rullet sammen, og malt på en kvern - en "barkemølle". Fra Sem er det forresten en skildring av hvordan en brygget i gamle dager, i boken Gamalt frå Vestfold I. "Vi gjorde mælt a bygg, sætte ve ommen te å gro, så det blei vart, så det grodde. Det måtte gro, hælleså hadde itte øllet blitt søtt. Åsså hadde de det oppunner taket på ei høyslegrin me laken på. Så høllt de på å røre i det tell det blei noenlunde tørt, så hadde de det ne te møllæ, klæuv det. Åsså vare da dænn tiæ de sku brygge, og ha det oppi ei så da, åsså koke briskelåg. Åsså vare noe de kælle råstegris, sætte de dænn fær tuten, så itte mællte sku kommæ ini ber-han. Så vare å koke flæire gryter me briskelåg, åsså sku de slåæs oppå mællte, oppi sån som mællte var i. Det var flæire vænningær å tappe a igjænn, å slå på igjænn for å få pressæ ut mællte. Så vare å byne å sanke øll, da. Da sku det værræ nokk å ha oppi grytæ å koke opp igjænn. Så vare å bræsæ homle, hadde en skvætt oppi grytæ, åsså homle oppi dær, te å kok-opp. Så vare å ha oppi en stor så, å ha det te å gå, åsså jest i. Di hadd'n jestegris, som de stræukn på, og så neste året, så bløytte den opp igjænn. Så da var'e færdi, det stod å gikk en dags ti da, me jest'n oppi, og så var'e tappe opp på æi stor tynne, ho mor hadde æi som tok hunnre å førrekju liter. De var godt drekke." I Unnebergs opptegnelser nevnes også dette hjemmebryggede malt-øllet, men det sies at etterhånden gikk folk over til å lage sirupsøl. Ellers forteller han om matstellet, og om forsyninger for året. Om høsten slaktet folk gjerne en kvige eller en årsgammel okse, og var det et ungt dyr, solgte de kanskje en fjerding og saltet ned resten, og til jul slaktet de en gris. Av fisk, salt sild og brisling, kjøpte en vinterforsyning på ettersommeren når vestlendingene kom til Tønsberg med fisk. En vanlig rett var salt grynsuppe med gulerøtter, kanskje også med andre grønsaker, og især erter. På høsten hadde en gjerne nok av erter, og laget ertesuppen tykk og god, så tykk at det het seg at når ertene svellet ut, sa de til hverandre: "Du klemmer meg. Du klemmer meg". Men på våren var det mindre av erter, så suppen ble tynn, og da sa ertene til hverandre: "Hvor er du? Her er jeg? " De klær folk gikk med var gjerne laget av hjemmevirket materiale og sydd hjemme, og farvene var fra mørkegrått til sort. Til pent brukte en ikke jakke, men en lang frakk ikke fullt så sid som det en siden kalte "diplomatfrakk" . Om vinteren hadde en overfrakk. Senere kom sjøtrøyer og ulster i bruk. Til hodeplagg hadde en bløte svarte filthatter, om sommeren en halmhatt, og så hadde en flosshatten, den en skaffet seg når en sto brudgom. Om vinteren hadde en luer av løent skinn, " Helsingør-luer" kalte en dem, en annen sort var "Solør-lua" med ørelapper som en kunne brette opp og knytte sammen over luen. Undertøyet var også hjemmelaget av ull og "bomesi", og skjorter av hvitt lerret. Halvskjorter, som en knyttet sammen i ryggen, var til stas, med sort silketørklæ, og med linningen, kraven, brettet ned over tørklæet. Et lite inntrykk av hvordan folk var kledd i ennå eldre tid får en av en beretning om noe merkelig som hendte ved broen over Aulieelven. Det var gamle Ola Askjer som fortalte om det. Han og en tjenestegutt som het Finn, kom med et varelass fra Tønsberg, en månelys kveld, så en så alt tydelig. De så en kjempestor kar komme over broen, med en gammeldags høy filthatt med smale bremmer, med knebukser, og en gråsvart vampe som nådde til knes, slik folk gikk kledd nedover mot 1850 årene. Det var nok ikke folk, det så en på benene, det ene var en menneskefot med en jernbeslått sko, men den andre var en hestefot, skarpskodd, og de så at ansiktet var blekt som døden. Begge så ham ganske tydelig. Hesten bråstanset og steilet, men skikkelsen bare trampet forbi dem, og da de snudde seg for å se etter ham, var han søkk borte. En gammel mann mente det hang sammen med noe som var hendt for mange år siden, en bonde var røvet og slått ihjel der, og liket ble funnet i elven. Skreddere og skomakere gikk rundt i husene. De var gjerne selvlærte folk, og snittet ble deretter. Også andre håndverkere gikk omkring og reparerte, det var gjerne folk fra bygden. På de større gårder var det ofte en smie, og kanskje en husmann som var smed. Bord og planker, f. eks. til panel, ble saget for hånd, og det var et langt arbeide, når høvlingen også kom til, men dengang hovedbygningen på Unneberg skulle repareres, omkring 1860, kjøpte eieren "Drammensbord", det ville vært for stort arbeide å sage dem til hjemme, og bekkesag fantes ikke i nærheten den gangen. Forresten het det seg at i Slagen var granen for grovgrodd - "soppgran". Den vokste nok fort, men virket var dårligere enn planker fra Drammensvassdraget het det. Ellers var det visstnok vanlig at en også skar planker hjemme, av egne bord. Fra eldre tid hadde en spor etter kullbrenning, i kullmilene, som en kjente igjen ved at jorden var svart og blandet med kull. Folk pleide ta jord fra slike miler og legge på gravene på kirkegården, så de ble svarte og fine. All transport var tungvint. I 1880 årene kjørte en melken til Tønsberg med støytekjerre, og skulle en så bruke kjerren til å kjøre gjødsel med, fikk en det arbeid å skure den riktig ren om kvelden til bykjøring. Firehjulsvogner brukte en når en kjørte til mølla, eller til skogkjøring, men da hadde en ikke vognkasse. Senere da en fikk kjøretøy med fjærer, ble det mer bekvemt. Det ser ut til som om det har vært flere vindmøller i bygden i gamle dage. Det sto en på Vallø, og der fortelles det, fikk Maren Basbergrønningen malt kornet sitt. Ved Rom, på en høyde vestenfor veien til Åsgårdstrand sto det en vindmølle til for en hundre år siden. Her ble en slektning av folkene på Rom tatt av møllevingen og slengt bortover så voldsomt at han strøk med. En vindmølle på Møllebakken ved Tønsberg ble revet litt før 1900, men den hadde ikke vært i drift på lenge, og på løkken der Fylkessykehuset nå ligger, lå en vindmølle, som ble revet i 1880 årene. Møllemesteren var dansk, og folk på Unneberg leverte melk til ham. På Røren var det en vindmølle som drev en kvern. Kvernstenen lå der til omkring 1920. På Presterød hadde brukeren, far til bundtmaker Ellefsen i Tønsberg, en vindmølle som skulle drive et pumpeverk for å vanne et jorde, men den skal ha vært lite effektiv. Møllevingenee var slik at de kunne reves i vind, og var det storm kunne en ta seilduken helt av. Flere steder var det små kverner i bekkene på Klokkeråsen, på Brattås og Rørås, den var bygd så sent som i 1910. En på Eik, revet i 1880 årene og flere andre. Spor av dammene kan en tildels se ennå. I større stil var selvsagt Saltverket på Vallø. - Saltet fra Vallø var hvitere og renere het det seg, enn det en fikk kjøpt ellers, og folk tjente seg en ekstraskilling ved å kjøre "konsten" en hestevandring som pumpet opp saltvann, eller ved å skjære torv til brensel, fra Åsmundrødmyra, som verket eide. Ellers drev folk med kjøring av langved til verket, helt oppe fra Andebu. Det var langved, opp til fire fot. Om jakt og fiske har Unneberg også en del notiser. Bjørn var det i Slagen fortalte Gunhild Basbergrønningen, i hennes ungdom, det har vært omkring 1820. Rev og hare var det nok av, og tiur og røy og annen storfugl. Omkring 1859 hadde en kammerlåsgevær med flint, siden kom geværet med fenghette. Fisket spillet en større rolle, både i elvene og i sjøen. Unneberg har en del opptegnelser om fiske, som gjengis her. Når høstflommen (Mikkelsmessflommen) kom sist i september eller først i oktober, gikk sjø-ørreten opp i elven for å gyte, og når det var vann nok i elver og bekker, kunne den gå belt opp til Roberg, Rom, Rørås, Ilebrekke og Søndre Basberg og opp Eiksbekken. Før i tiden var det meget og stor fisk som gikk opp i elvene om høsten. En tok den med hov, garn og lyster. Senere med teiner. I Eiksbekken lystret de i mørke kvelder med fakler, senere med lykt. I Sandekilen ble det fisket så mye ørret at den måtte saltes ned, og en hadde salt fisk til langt ut på vinteren. Der fisket de også med garn, men tok likevel aldri mer enn en fisk ad gangen. I bekkene tok en fisken med hov. Det hendte ofte at fisken ble stående igjen i smådammene som dannet seg når vannet sank, og da var det en smal sak å ta den med hendene. Det fortelles at i et hjem på Roberg hadde de en høstsøndag for lite mat i huset, og to av karene ble enige om, å prøve med hoven i Robergsbekken. Den ene holdt hoven, mens den andre gikk med en lang stang og slo i bekken ovenfor for å skremme fisken inn i hoven. Hoven var vanligvis så stor at den stengte hele bekkeløpet. Den dagen var det så mye fisk i bekken at han som holdt hoven måtte rope til den andre at han måtte komme og hjelpe ham med å få opp hoven. Når Helgemessflommen (2den nov.) kom, gikk fisken ut i sjøen igjen, ellers går den gjerne ut når det blir lavere vannstand. I slutten av april eller i begynnelsen av mai er det iblant flom, og da går hislingen (Iden - leuciscuc idus) opp. En kan ta den i teiner i store mengder, men det er ingen god matfisk. I Vellelven er det tatt sjø-ørret, hisling, ål, både stor og små og løie (aspius alburnus). Av småfisk er det visstnok bare stegg (stikling, steinsild, gasterostes aculeatus). På Unnebergs eie er det i elven engang under flom tatt en liten flyndre, og typiske saltvannsfisk er også tatt i elven ute ved Sandekilen. De som bodde i nærheten av fjorden, fikk mye fisk der, og folk som bodde lenger oppe i bygden dro en sjelden gang til fjorden, men det ble helst som lysttur. Per Røren hadde likevel pram ved Ringshaug i sin tid, og på Unneberg hadde de til 1812 strandrett og garnrett ved Ringshaug. Gårdens skog, senere frasolgt, gikk til omkring 1812 helt ned til sjøen. Vintertid dro mange ut på isen for å fiske. Da var det gjerne bedre med tid enn om sommeren. En fisker på Husøy har fortalt at det var et alminmelig merke at en skulle ha den første horngjel i garnet den 4de mai. En virkelig uttømmende skildring av gammeldags liv og arbeide ville det være vanskelig å gi, dertil ville det vært nødvendig å ha langt flere opplysninger, og det måtte inngående undersøkelser til. Takket være Unnebergs opptegnelser, kan en likevel få slike små gløtt inn i dagliglivet før i tiden. Her i denne forbindelse er emnet heller folks forestillinger, og som før nevnt er det mest egenartede den stadige bakgrunn en hadde, troen på " maktene", den som nå iallfall hos det langt overveiende antall mennesker er borte. Noe lever det hos enkelte den dag i dag. Det er vel et utslag av en slik oppfatning at folk før i tiden var så ganske anderledes lydhøre for varsel og merke. Det var som folk trodde, at alt som hendte en, selv de mest ubetydelige ting, hadde et bud i seg, som en helst ville tyde. Varsel om vær er nevnt før, men like vanlige var varsel for lykke og ulykke, for glede og sorg. Igjen er det fra Unnebergs notiser en får vite det meste om slikt, mange av merkene er forresten like vanlige overalt. Klør en i høyre øye, kommer en til å gråte, er det i det venstre, blir en glad. Tar en klærne vrangt på seg om morgenen, kommer en ut for en ulykke den dagen, men en kan unngå den ved å la være å rette på plagget. Verre er det om en kommer til å slå istykker et speil, da får en 7 års ulykke. Ser en linerlen i brystet, med den sorte flekken, første gang om våren, får en sorg. Hvem en først møter når en reiser bort et sted, betyr også noe. En svart katt er et dårlig merke, likeså et kvinnfolk, men har hun forkle på, er det ikke farlig. Har en glemt noe og kommer til-bake for å hente det, går det vrangt på turen. Springer et ekorn over veien fra venstre mot høyre foran en, betyr det lykke, omvendt om den kommer den andre veien, eller snur midt i veien. Her som ellers er det noe ved å høre gjøken første gang, og også i Sem hadde en det velkjente rimet: Nord-gauk - någauk, sør er sågauk, øst er liljægauk, og vest er viljægauk. "Nå" er et gammelt ord som betyr død, og liljagauk skal bety noe med frieri og gifting. Og viljagauk sier det skal gå slik en vil. Om gjøken visste folk også at om en hermet etter den, fikk den blod i nebbet, og kom en under gauketre, der den satt, kunne en ønske seg tre ting. Det var merker nok om andre ting også. Om en klør i nesen, blir en sint på den en kommer til å snakke med, klør det i høyre hånd, kom en snart til å ta en god venn i hånden, var det i venstre betydde det penger - eller, noen sa et brev. Om et kvinnfolk slapp ned en skje, kommer det "falske" fremmede, er det et barn som gjør det, kommer det en dame, slipper en mann ned en kniv kommer det et mannfolk. Får noen oppbrett på skjørtet, blir hun snart buden bort, og nyser en, "nyser en gjester til gårds". Får en en blemme på tungen, er det noen som lyver på en, og får en maten i vrangstrupen, er det noen som misunner en. Sier en noe, og en annen sier det samme, sier denne "du får nytt føre meg". Om en hikster er det noen som snakker om en, gjetter en hvem det er, slutter en å hikke selv, mens den andre begynner. Folk som pleier snakke med seg selv, skal bli gamle, mer tvilsomt er det vel at en blir dum av å spise mye poteter, skjønt det er kjent overalt, eller at en får god sangstemme av å spise brent brød. Likeens er det visse ting en skal vokte seg for. En skulle f. eks. ikke klippe håret i ny-måne, og ikke i friluft. Det er fortalt at engang i 1880 årene kom han Jørgen Unneberg til Anton Basberg for å få klippet håret. Det var sommerdag og fint vær, og han mente de kunne sitte ute å gjøre det, men Anton Basberg mente at det skulle en aldri gjøre, for da kunne fuglene lett få tak i noe av hår et en klippet av, og bruke det i sine reir og da fikk den som håret var klippet av, sikkert vondt i hodet. I slike spredte notiser fra gammel tid er synskretsen begrenset til den enkelte gården og dens folk, om det meste likevel er kjent for alle de andre, for selvsagt sto alle likevel i nær kontakt med resten av bygdens folk. Det var jo en lang rekke forhold som angikk flere , og som måtte reguleres og ordnes. Det var slikt som bearlaget, som er nevnt ovenfor, en viktig institusjon som gjorde folk sikre når det gjaldt fellesskap ved høytidelige anledninger, og en ville sikkert kunne finne nøyere opplysninger ut fra listen over faddere i kirkebøkene. Dessuten hadde den gangen ikke kommunene og øvrigheten tatt seg av alt det en kan kalle sosiale problem, som de siden har gjort, og slike problem måtte søkes løst privat og etter gammel hevd. Slik som f. eks. med fattigfolk og tiggere. Det var en hel skare av dem som gikk fra gård til gård, mest kanskje kvinnfolk, og det var gjerne mel de bad om. De hadde med en pose av strie, og inne i den hadde de to små poser, en til bedre mel, hvete eller rug, og en til havremel. Så fikk de på de fleste gårder litt mel, etter råd og evne, mer kanskje etter hjertelag, for det hendte at på steder hvor de hadde best råd, kunne det være lite å få. De kom inn på kjøkkenet, og husmoren som godt visste hva de kom etter, tok en tallerken og hentet mel, mens fattigkjerringen sto og stirret når hun kom igjen, for a se hva mel det var. Var det for dårlig, "sistemel", kunne det nok hende hun sa fra også. I senere tid bad de heller om brød, og etter slakten om høsten bad de om litt kjøtt og flesk. Mannfolk bad kanskje heller om noen skillinger. Om de bad om mel, fikk de gjerne navnet "mjøltravære" hengt på seg. Unneberg nevner en del slike fattigfolk fra 1870-80 årene. De fleste av dem er vel bare navn nå, men det var noen som var originaler og som folk husker. En av dem var en de kalte Tiptappen - han het Matias Robergrønningen. Når ungene ropte etter ham: Tipp-tapp, tipper du meg, så tipper jeg deg", så svarte han: "Å, det kan være jit-jat" og hyttet med stokken, så ungene fløy på bare livet og gjemte seg i Bergsbakken. Innunder jul var han alltid full som en alke, og slingret, lang og tynn fra den ene kanten av veien til den andre. Farlig var han ikke og slett ikke dum. Prosten ville engang formane ham til å slutte å drikke, og minnet om skriftens ord at drankere ikke skulle arve Guds rike. Han svarte kjapt: "Jeg trur fråtsere går føre, prost". Et snurrig par var Statt og Statta, et ektepar som gjerne kom sist på dagen, etter at de hadde fart byen rundt og tok seg en liten tur innom Berg på hjemveien. De bodde på de kanter. Han var en avdanket skolemesster og hadde derfor likesom krav på en noe finere traktering, og foruten det andre fikk, skulle han ha et stort glass brennevin, han og konen sammen. "Først tar jeg en svelg, så du min brave hustru", sa han - hun bare såvidt nippet til glasset - "så jeg" sa han - "så får vi like meget". Når de så gikk, takket han mangfoldige ganger og ønsket alt godt. - "Må jeg få trykke jomfruens hånd", sa han, "og ønske henne en ny kjærest på det nye året, om hun da ikke vil beholde den gamle". Jomfruen brydde seg kanskje ikke så verst meget om besøket, men de fine talemåtene gjorde henne litt blidere, enda de ble avbrutt av hikke -"Tusen takk fra min kone - hikk - for hva vi har fått i pose og i sekk - hikk - av mat og drekk - hikk". "Så er vi da gudskjelov ferdig mod det træle", sa jomfru Anne, og pustet ut når paret vel var ute av døren, og vandret arm i arm bortover veien, fulle begge to, men i strålende humør. Fattighjem og gamlehjem kjente en ikke til den gangen. Slike som slett ikke kunne greie seg selv, gikk på legd. De dro fra gård til gård og var en viss tid på hvert sted, og i en bok de hadde med, ble det så skrevet opp hvor mange dager de hadde vært der. Først fikk folk ikke noe vederlag, siden betalte fattigvesenet for dem, og folk betalte fattig-skatten - den og "kongeskatten" skulle betales om høsten. Faste avgifter var dessuten prestetienden og klokkertollen. I nutidens bygdesamfunn er skolevesenet en stor og viktig utgiftspost. Det var enklere dengang. Lærerlønnene var små, og skolen var omgangsskole. Etter en viss rute holdt den til på gårdene en viss tid, og der kom så skolebarna i grenden sammen. Det var gjerne vinterstid og mellom onnene, da folk hadde best tid. Skolelæreren hadde kost og losji på den gården skolen holdt til. Der samlet barna seg i en stor stue og lærte å lese utenat av katekismen, av bibelshistorien og av noe folk kalte læreboken - det var forklaringen, og så sang de salmer, men noe verdslig, noen lesebok hadde de ikke. Bøker var det vondt om, og en fikk ta hva en hadde. På Ringshaug skole, fortalte de, hadde en jente fått tak i et gammelt skiftebrev, og prøvde lære å lese av det. Det var frivillig å lære å skrive, og det ble vel mest de som hadde litt lettere for det, som la seg til med å kunne skrive og regne. Fast skole fikk de i 1840, det var en stor overgang, og mange syntes deres barn fikk for lang skolevei, og at undervisningen og skolen ble så fremmede for det vanlige dagligliv. Om skolene heter det i Gamalt frå Vestfold: - "åssn skolæne var her i gamle daer? De var itte skolehuser, skolemesstern gikk i gålæne, høllt skole på hver gål, etter som gåln var stor te. Ongæne kom dit, -det kunne værræ så-n fjortn daer på hver gål etter storlæiken. Allminlie ongær lært-inte å lesæ å skrive. Det var rike følks ongær som sku lære de. De var nå inte så stort dæm lærte, dæm heller, men de var-æ lett. Ho mor skjønte inte en ennæste bokstav a skreft. Ho ønskæ mange gånger -o kunne skrive, før da sku-o skrive så mange brever, sa-o." Alle disse spredte opplysningene om liv og stell i gamle dager er som et eget slags tillegg til den egentlige historien. Det er ikke først og fremst hva det har hendt, en søker, men hva en kan få vite om folks tankegang og vaner i gamle dager, i den tid da ennå gammel tradisjon var en absolutt makt som alle fulgte. Men det er et nødvendig tillegg til historien, det legger farge over hele livet, det likesom setter en i kontakt med alle de mange som levet og virket og døde uten at det er mer igjen enn navn i kirkeboken, når den tid kommer da de som sto dem nær er borte. Det er vel også grunnen til at tradisjonen har langt mindre å fortelle om slikt som lå utenfor den enkeltes interessekrets, altså det som etter sitt emne ligger nærmere det en mener med den egentlige historie. Det som minnes er helst fra senere år, fra eldre tid er det mindre. Som ellers i bygdene hører det gjerne til at det finnes sagn om kirken. Det fortelles at Slagen kirke hadde de opprinnelig tenkt å bygge på Ilebrekke, og de hadde kjørt dit sten til bygningen. Men morgenen etter var all stenen borte, og det viste seg at den på et eller annet vis var kommet tversover dalen til Bøhaugen, og der ble kirken så bygget. Men noen av stenene ble liggende igjen på den første tomten og de er der ennå, og folk kaller dem "Fristeinene". Det er en skogteig der også som kalles Fristeinstykket. Den gamle kirken i Slagen skal være bygget i det 12te århundrede, men etter en brann ble den nye kirken oppført omkring 1900. En lignende historie fortelles om mange kirker rundt om i landet, også om Sem kirke, men her er sagnet bevidnet meget tidligere, helt fra 1593 i bispen Jens Nilssøns visitasbok. - Han skriver: "Så droge wi i suduest ad raenn, och komme strax til Aassgaardene liggendis paa den venstre haand, der ere suare stenrøss, och sigis ther, at de ville der haffue bygt Sembs kircke, men huad de bygde om dagen det bleff nedbrut om natten. Der stod och 2 store lange stene opreist som (sic) stetten skulle haffue verit. Som vi haffde paa den venstre haand". Utgiveren, prof Yngvar Nielsen skriver om veien de tok, at de ikke reiste om kirken men i sydvestlig retning fra Valle til Linnestad og over til Fadum-gårdene. Så rett opp på det store ra, hvor fra gammel tid det har vært vei. De har antagelg kommet opp på raet ved Fyldpå, og har så fortsatt forbi Åsgårdene, hvor veien går fremdeles, og der ser en ennå den svære stenrøysen. Den ene av de steinene bispen så, står der ennå. Med "Stetten" har vel bispen ment en sten foran en trappe. En annen sten folk visste det var noe rart med, var Kastesteinen eller Sladresteinen, som lå ved veiskillet hvor skauveien til Basbergrønningen tar av fra den gamle veien til Brekke. Det var en som fortalte at når de som unger gikk forbi opp til Basbergrønningen, skulle de alltid kaste en sten bort på Kastesteinen for at alt skulle gå bra, og på tilbakeveien kastet de en til som takk. De gamle veiene er et helt kapitel for seg selv, og Unneberg har en lang rekke historiske opplysninger om dem, men det hører vel heller med i et annet avsnitt av bygdeboken. Slik kan det være noe ved et eller annet sted som bevarer et sagn, men uten navn og feste har sagnet vanskelig for å holde seg. Fra gammel tid heter det at etter Svartedauen var det i Slagen bare igjen to mennesker, en kvinne på Eik og en mann på Rom. Muligens det er et minne om en virkelig begivenhet når det fortelles om et drap i Karlsvik. Det skulle ha vært et brudepar som tenkte seg til Moss for å horde bryllup, og hadde alt sitt gods med seg i båten. Det ble mørk kveld og de søkte havn i Karlsvik, hvor de så skulle være røvet og drept av noen som ville ha tak i hva de hadde med. Så spinner sagnet videre, det ble ingen lykke med slikt gods som var vunnet på den i måten, og det har slått til, sies det også. Det merkelige er at det, som Unneberg har vist, ser ut som om det er en henvisning til noe slikt fra 1692, i tingboken hvor der refereres en sak mot en Oluf Karlsvik, som i sinne hadde slått løs på noen unger, og truet med, at holdt ikke foreldrene styr på dem, skulle han gjøre "en ond gjerning" når mannen kom hjem fra sjøen - om han "end skulle rømme land og rike derfor" - og fortsettes det - "en ond gjerning er det gjort tilforn der på stranden". Ellers forteller tradisjonen her som ellers om ulykker, kanskje mest om folk som druknet, men slike hendelser kan en vel ikke egentlig regne til minner fra gamle dager, siden de ligger oss så nær i tiden. Ofte har en utførlige beretninger om dem i datidens aviser, og de kaster derfor ikke noe lys over den gamle bygdekulturen. Likeledes er det mange bygdefolk som på en eller annen måte minnes, men også de står vår tid nær, og har ofte vært med om å lette overgangen til nåtidens levevis. En bygds historie omfatter også alle disse, men de hører likevel helst til i våre dager, og deres virke sogner dit. Derfor er de ikke tatt med i avsnittet "Fra gamle dager". Det det her gjaldt om, var å gjøre et forsøk på å samle alle de enkelte små trekk til et helhetsbillede, selv om det ble aldri så mangelfullt. Gamle folk forteller.
Svarteboken. - Christen Johannesen (f. 1874) har hørt fortelle
om Østen Langbrekke som i sin tid var medhjelper hos presten og
skrivekyndig så han skrev skjøter, pantebrev og andre dokumenter.
Han lånte bøker hos presten. Folk sa at han også hadde
fått fatt i Svarteboka, og etter det begynte det å bli urolig
på Langbrekke. Møblene danset på gulvene og falt overende.
Dette holdt på en tid, så sendte de bud etter presten. Folk
trodde det var Gammel-Erik som romsterte på gården, og at han
var sluppet løs ved at Østen leste i Svarteboken. Selv
kunne han altså ikke binde ham igjen, men presten greide det. Noen
sier at heretter ble det stille på Langbrekke; men en gammel kone
Karoline Toppenhaug på Løkeberg, skal ha berettet at det var
7 djevler som var løs på Langbrekke, og at presten fikk bundet
de 6; men den 7de fortsatte å romstere.
|