Navneskikk.

    Fra gammel tid var det skikk og bruk å la barna få navn efter sine besteforeldre eller andre nære slektninger. Denne gode navneskikk er i den nyere tid ikke blitt brukt så meget som tidligere. I vår bygd er skikken i de siste 300 år bare delvis blitt brukt.
    Den første sønn fikk farfarens navn, og første datter farmors navn. Annen sønn fikk morfars navn, og annen datter mormors navn. Senere blev mannens og konens døde søsken opkalt, først den eldste døde bror eller søster til mannen og dernest konens eldste bror eller søster. Overtok en mann svigerfarens gård fikk gjerne første sønn morfars navn.
     Hvis konen døde, og mannen giftet sig igjen, skulde den første datter i det nye ekteskap kalles op efter den første konen. Døde mannen, og konen giftet sig igjen og blev boende på gården, skulde den første sønn kalles op efter konens første mann, og annen sønn efter sin farfar. Flyttet konen til den nye mannens gård skulde den første sønn kalles op efter sin farfar, mens den annen sønn skulde kalles op efter morens første mann. Denne regel gjaldt særlig for selveiere, hvor gården gikk i arv fra far til sønn, og de samme navn skiftet da regelmessig fra ledd til ledd. Også leilendingene brukte skikken, men ikke så strengt som selveierne.
     Døde mannen før hans siste barn var døpt skulde en sønn kalles op efter faren, og på samme måte hvis konen døde, da skulde en datter få hennes navn.
    Efter den gamle navneskikken skulde gutter kalles op efter menn og jenter efter kvinner, og med det fulle fornavn. I nyere tid er det også regnet som opkalling om bare en eller flere av forbokstavene var de samme, og uten hensyn til kjønn.
    Som følge av den store barnedødelighet før i tiden hendte det ikke sjelden at flere barn i en søskenflokk hadde samme navn. Dette skjedde ofte for å bevare et navn i slekten om det ene døde i ung alder. Et typisk eksempel på dette finner vi på Tem i annen halvdel av det 17. århundre. Anders Larssøn (s. 250) var gift to ganger og hadde ti barn. Av dem het to Lars og tre Hans. Men et slikt tilfelle hører til de sjeldne. Helge Olsen, Nedre Grette (s. 160), var gift en gang, og av ni barn het de to Lars. Hans Anderssen Tem (s. 251) hadde ni døtre, og av dem het to Maren (eller Mari). Gulbrand Anderssøn Myre (s. 557) hadde to døtre ved navn Anne.
     Det var lenge almindelig at bøndene lot barna få bare ett fornavn. Men embedsmenn og deres innflyttede gifte funksjonærer og tjenere, og innflyttede håndverkere, lot sine barn utstyre med flere og ofte fremmede navn. Henimot 1750 finner vi i bygden også bønder som lot døtrene få to fornavn. Det første var gjerne kort og det annet noe lengre, som: Anne Margrete, Else Helene, Karen Kristine. Før 1800 var det få gutter som fikk to navn, men efter 1800 blev det efter hvert helt almindelig at også gutter fikk to fornavn: Hans Kristian, Anders Jakob, Johan Henrik o. 1.
     Personnavnene i vår bygd var i det 16., 17. og 18. århundre de almindelige, som oftest dannet av bibelske navn, mens de gamle norske navn ikke blev brukt så ofte.De vanlige navn var: Ole, Hans, Kristen, Lars, Nils, Anders, Jakob, Mari (Maren), Anne, Kari (Karen), Marte, Berte o. fl. - I det 17. og 18. århundre skrev embedsmennene ofte enkelte fornavn på forskjellig måte: Ole (eller Oluf), Lars (Laurs eller Laurits), Borge eller Borger (Børge eller Børger), Ingebret (Engebret eller Engelbret), Jørgen (Georg), Mathis (Mathias), Mons (Mogens), Peder (Per), Syvert (Syver, Sivert, Siver), Tjøstel (Kjøstel), Willum (Wilhelm), Andrea (Andrine), Berte (Birte), Elen (Eli), Kari (Karen), Kirsten (Kirsti), Mari (Maren), Olea (Olia, Olene eller Oline), Pernille (Petronelle) o. fl. - Fra annen halvdel av det 19. århundre kom det også fremmede fornavn, som til dels synes å være påvirket av navn sjømenn hadde hørt utenlands: Bastine Emilie (1856), Indinana Elise (1864), Oluf Teodor Malfred (1864), Hans Albin (1865), James (1866), Kirstine Inanda (1872), Aksel Bretorius (1872), Karl Odman (1874), Johan Armar (1874), Andreas Clarius (1875), Ida Jubelina (1876), Ida Mildrida (1878), Marto (1879), Magdal Ludvig (1880) o. fl. - I nyere tid er de gode norske navn kommet mer i forgrunnen, og dette gjør også sitt til at opkalling ikke lenger kan skje så nøie som før.
     Etternavnet blev for menn dannet ved å føie -son, senere -søn eller -sen til farens fornavn. Kvinnene føiet -datter til farens fornavn. Fra slutten av forrige århundre blev det mer og mer almindelig at både menn og kvinner brukte farens sennavn. Hadde faren flere fornavn, blev efternavnet oftest dannet av det fornavn han brukte i daglig tale. - I det 20. århundre avløser gårdnavnet sennavnet som efternavn eller familienavn.

39 II - Sem og Slagen

Gå til: | Toppen | Forside | Innhold | < forrige | neste >