|
Ut fra stedsnavnforskningen kan vi så noenlunde angi i hvilken rekkefølge de nuværende gårder er opstått. Vi har først de enkle naturord som Bø, Eik, Berg, Ås og Aker. Disse er meget gamle og hører til den eldste klasse av våre gårdnavn. De sammensatte navn danner dog den største gruppe, og disse inndeles igjen i mindre grupper efter endelsene -vin, -heim, -stad, -rud o.s.v. 1. Av navn som i det oprinnelige ord hadde endelsen -vin (betyr eng eller gressgang), har vi Horgen, Røren, Sande, Gulli, Eldre og Auli. (De enkelte navns betydning er forklart i gårdhistorien). 2. -heimnavn: Sem, Fadum, Undrum, Tem, Hassum og Lindum (gyt. Røren). 3. -stad, -land og -by: Svarstad, Lastestad, Tonestad (u. Manum og Brekke), Bjelland, Røsland og Hesby. 4. -teig og -tveit: Fresti, Jareteigen, Teigen, Tveiten, Tveitan og Kaltvet. 5. Navn med -rød (-rud) endelse har vi mange av, særlig i Slagen. Dette gårdnavn forteller oss at meget skog blev ryddet i tiden efter at landet blev kristnet. Navn som Adamsrød og Presterød minner herom. I -rødnavnene er ofte bevart navnet på den som ryddet den nye gård. 6. Navn som ender på -berg, -borg, -eng, -haug, -li, -nes, -skaug, -vik, -øy og -ås kan også være meget gamle. Av navn som ikke kan innpasses i de nevnte kategorier, har vi mange gamle: Kjær, Panne, Grette, Låne, Rygg, Vik, Manum, Tom, Hasle, Rise, Fresje, Brekke, Vel, Skara (u. Østre Roberg), Rom, Stang, Råel og Nes. For de nevnte gårdnavn gjelder det, at de ikke alle behøver å være dannet i den tur og orden de her er gruppert. Et -heimnavn kan undertiden være eldre enn et -vinnavn, og således også med de andre gårdnavn. Beliggenheten kan ofte hjelpe oss ved bedømmelsen av et gårdnavns alder. De eldste store gårder blev ættegårder. Her bodde storbonden, odelsbonden, eller holden (gl.n.: holdr), som han også blev kalt. Hans barn og barnebarn vokste op her og stiftet familie, men kunde allikevel finne underhold på samme gård som foreldre og besteforeldre. Det utviklet sig av dette et ættesameie, som visstnok var almindelig i Norge ennu ved den historiske tids begynnelse (ca. 800 e. Kr.). Gården blev da drevet i fellesskap. Men efter hvert drog yngre medlemmer av ætten ut og ryddet sig nye heimer. Gården kunde også skiftes mellem arvingene, hvorved en stor gård blev stykket op i to eller flere mindre bruk, som da gjerne hadde skog og havn i fellesskap. Ved denne utflytning og opstykning ophørte det gamle ættesameie og enkeltmannseie trådte i stedet. Det oprinnelige var at hver familie eide jorden sin. Efter hvert kunde den ved rydning, arv eller kjøp bli eier av flere gårder. Og det som ikke kunde drives sammen med ættegården blev leiet bort mot avgift (landskyld). Nedenfor storbøndene stod de almindelige selveiere, rydningsmenn og kauplendinger og deres nærmeste efterkommere. Deres gårder var mindre verdifulle og var nok også langt oftere gjenstand for kjøp og salg. Odelsretten la her sjelden noen hindring i veien, fordi odelsrett til en gård oprinnelig blev ervervet når gården hadde vært i en og samme families eie i minst 4 slektsledd, efter Magnus Lagabøters landslov fra 1270?årene allerede efter 60 års forløp. De som ønsket å skaffe sig jord var derfor som oftest henvist til slike gårder. Da gamle ættegårder gikk derimot sjelden ut av slekten ved salg. Odelsgården kunde praktisk talt ikke selges ut av ætten, men den kunde overdras som brukelig pant. I sagatiden (11.?13. årh.) fulgte en forskyvning av de økonomiske forhold, som følge av den politiske og sociale utvikling. Den dyrkede jord var den beste av all eiendom. Skogen var dels en ”herlighet” som var knyttet til gårdsbruk, dels almenning, og den var nyttig fordi den gav brensel, gjerdefang og bygningstømmer. Gårdene var landets viktigste rikdomskilde, men de blev i større og større utstrekning samlet på kongenes og de høiere klassers hender. Vestfoldkongene har sikkert allerede i forhistorisk tid (før 800 e. Kr.) vært eiere av meget jordegods, men herom savner vi nærmere kjennskap. Den store grunnstamme av jordegods som Harald Hårfagre og hans nærmeste efterfølgere arvet, økte ved at mange private eiendommer blev inndratt under kronen og blev kongsgods eller krongods, som det senere kom til å hete. Kongen gav nok bort meget jordegods til kirken og til sine trofaste menn, men tilgangen var også meget stor. En rekke forbrytelser blev straffet med fredløshet og tap av eiendom, endog av odelsjord. Herreløst gods tilfalt kronen. Da de gamle hedenske horg og hov kom op og blev offentlige gudshus, fikk de jordegods utlagt til vedlikehold. Horgen må ha vært en slik gård. Noe av det gamle hovgods blev tillagt kirkene ved kristendommens innførelse i begynnelsen av det 11. århundre. Kongen og de høierestående menn gav bort ikke lite jordegods til kirken, men det blev fra bøndene kirken efter hvert fikk det meste gods. Til de geistlige stiftelser, særlig kirker og klostre, fløt gavene inn, særlig i det 13. og første halvdel av det 14. århundre, inntil tiden omkring svartedauen. Diplomene og biskop Eysteins jordebok gir oplysninger om at det var mange bønder som gav jord til kirker og klostre. Eksempler på dette finner vi flere av i gårdhistorien, f. eks. under Vermeli, Smedsrød, Hesby, Kjærnes o. a. Overtredelse av kirkelovene blev straffet med bøter til bispen. Det var ofte bønder som kom i den stilling at de måtte ut med slike bøter, og betaling skjedde også i jord. Kirkene og klostrene lånte ut penger til bøndene og fikk pant i gårdene deres. Bonden hadde løsningsrett, men hvis han ikke kunde betale, gikk jorden over til panthaveren og blev hans eiendom. Gamle folk overdrog også sine gårder til et kloster, en bisp eller en prest for å få kost og losji for resten av sin levetid (proventkjøp). På denne måten blev de geistlige institusjoner rike på jordegods, og dette gods holdt de på med fast hånd. Det hendte dog undertiden at de byttet bort jord ved makeskifte. Rede penger var lite i bruk i gammel tid. En bonde kunde leve på gården sin år efter år uten å ha penger i hendene. Når han kjøpte og solgte, betalte avgifter og utredet bøter, var det varer, d.v.s. gårdens produkter, han betalte med. Men trangen til penger vokste op gjennem middelalderen, og da bonden hadde vanskelig for å skaffe dem, kom han ofte i den stilling at han måtte selge hele gården sin eller en del av den. Norge blev i det 14. århundre rammet av store ulykker. Store farsotter, særlig den store manndauden (”svartedauden”) 1349-50 forårsaket en stor nedgang i folketallet, og herav fulgte så at mange, særlig mindre, gårder blev liggende øde og grodde til med skog, fordi det ikke var noen til å dyrke dem. Før manndauden hører vi sjelden om gårder som lå øde, men senere nevnes slike ofte. I vår bygd blev gårder som Nauen, Bogerød (Fyllpå), Emmerød, Sanderød. Søndre Rakkås, Stuverød, Bruserød og Bakkeskaug nedlagt eller lagt som underbruk til andre gårder. De fleste av de nedlagte gårder blev ryddet påny i første halvdel av det 17. århundre. De spor efter åkerteiger i utmark, som en helt op mot våre dager kunde se mange av, skrev sig muligens fra det 14. århundre. I hver bygd finnes det også gårdnavn som er forsvunnet. De eldre av disse må være gårder som blev øde efter pestårene, og som ikke er opstått igjen under sitt gamle navn. Av biskop Eysteins jordebok ser vi også at det var flere bruk omkring år 1400 på gårder, hvor det ta hundre år senere bare var ett. Noen eksempler: Gulli og Gulli mellem, Askehaug nordre, vestre og søndre, Røsland og Røsland søndre, Velle søndre, vestre og nordre, Ringshaug søndre og nordre, Røren vestre og østre, Sande vestre og østre. Leilendingevesenet var utbredt over hele landet alt i vikingtiden (ca. 800 ?ca. 1030 e. Kr.). Fylkeshøvdingene og enekongene av Hårfagreætten slo meget jordegods tål sig. Mange storbønder har vel også eid jord som de måtte bygsle (leie) bort. Dette forhold utviklet sig i sagatiden slik, at mer og mer jord gikk over på enkelte ættens og institusjoners hender. Av den grunn blev flere og flere bønder efter hvert leilendinger. Ved vikingtidens slutning antas det at bare vel halvparten av Norges bønder var selveiere, og i første halvdel av det 14. århundre var mellem 2/3 og 3/4 av bøndene i landet blitt leilendinger. Leilendinge- og bygselvesenet kom således til å spille en stor rolle i våre forfedres økonomiske liv. Forholdet mellem den som eide jorden (jorddrotten) og leilendingen var fra først av et fritt kontraktsforhold, og det vedblev det også å være. Men leilendingene økonomiske stilling var ikke derfor bestandig like god. I tider da folkemengden økte og konkurransen om jorden med den, var det nok jorddrotten som høstet den største fordel av denne friheten. De eldste lover gav nøiaktige forskrifter om husene og feilendingenes plikter til å vedlikeholde dem, om opsigelse og faredager, men bygseltidens varighet og avgiftens størrelse var overlatt til partene selv å avgjøre. De gamle norske lovene kjenner ikke bygsel på livstid, bare på åremål, oprinnelig ett, senere tre år. Landskyldene størrelse avhang av efterspørselen efter jord. Denne vokste op gjennem middelalderen helt til svartedauen. Landskylden blev derfor temmelig høi. I det 12. århundre var den gjennemsnittlig ca. 8 % av jordverdien. En av følgene av pesten var at jordprisene gikk sterkt ned. Prisene sank til under halvparten av det de hadde vært før pesten. Disse lave jordpriser holdt sig helt til inn i det 16. århundre. Nedgangen i jordprisene gikk hånd i hånd med en tilsvarende nedgang i inntektene av bygselgodset, som igjen skyldtes mangel på bygselmenn. For å få brukere til gårdene sine måtte jorddrottene sette ned landskylden til halvparten, eller undertiden helt ned til sjetteparten av det den hadde vært tidligere. Det hendte også at gården blev ovenleilendingen for en brøkdel av den gamle landskyld, ja endog helt avgiftsfri mot at han tok på sig å sette i stand de forfalne hus. Først ved begynner av det 16. århundre blev efterspørselen efter jord så god at jorddrottene kunde forsøke å bedre inntektene av sitt jordegods. Det blev visstnok ikke om å forhøie landskylden. Det var ikke i jordeierens eller leilendingene rotere fordi den siden Magnus Lagabøters landslov var skattegrunnlag. Leilendingen tok nu i almindelighet sin gård som arv efter faren. ber, den levetiden ut og overlot den på sine gamle dager. Dette faktiske livstids? og arvefeste var visstnok ofte sikret ved gjensidig muntlig eller skriftlig overenskomst. Av den grunn betraktet leilendingen gården som sin og landskylden som en grunnavgift, som ikke burde forhøies, men landsloven kjente fremdeles bare jordleie (bygsel) på åremål (tre år ad gangen), og dette gav efter hvert anledning til tvistigheter mellem jorddrott og leilending. Jordplansjen. I store trekk gir jordplansjen oss en oversikt
over eiendomsforholdet for hele bygden til nærmere bestemte tider.
Plansjen er utarbeidet efter omtrent samme fremgangsmåte som den Lorens
Berg har benyttet i sine bygdebøker. I Diplomatarium Norvegicum (forkortet
DN), den store samling av gamle brev, får vi mange oplysninger om
kjøp og salg av jordegods, gaver o.l. i middelalderen. Men den viktigste
kilde til vårt bruk her er for den eldre tids vedkommende Biskop Eysteins
Jordebog(1) over det geistlige gods i
Oslo bispedømme i slutten av 1390-årene (trykt i Kr.a 1879).
Denne jordebok blir også ukalt ”Den røde Bog” eller Rødeboken
(RB), fordi den en tid var bundet inn i et rødt bind.
Markebol Lauper smør Skippund malt Sammenligner vi denne landskyld med den
som blev fastsatt i 1667, ser vi at den skylden som er angitt i Rødeboken
er langt høiere. Bare smørskylden for kirkegodset alene utgjør
ca. 400 bismerpund mer enn 100 % av bygdens jord i 1667. Vi må derfor
anta at landskylden i Rødeboken skriver sig fra tiden før svartedauen.
For å finne ut hvor stor prosent av bygdens jord kirkegodset representerte
i 1400, har vi for dette og de følgende tversnitt holdt oss til den
reviderte skyld i matrikkelen av 1667. Vi kommer da til at ca. 42 % var kirkegods.
I nabobygdene Nøtterøy og Stokke utgjorde kirkegodset efter
Bergs beregninger henholdsvis 50 og 36 %. 1500-tallet. 1600-tallet. Høns Gjess Penger Efter landskyldtaksten av 1525 (den første)
kan de forskjellige skyldenheter regnes om til smørskyld efter følgende
forholdstall: Ved matrikuleringen i 1667 fikk vi i Sem
og Slagen en mere ensartet landskyld enn tidligere, idet denne blev omgjort
til smør og tunge, d.v.s. de produkter som passet best i bygden. For
Sem kongsgård blev skylden satt til 150 rdlr. Myndighetenes bestrebelser
for å skaffe en riksmatrikkel var først og fremst ledet av ønsket
om å få et høiere skattegrunnlag, men dette blev ikke
alltid tilfelle. For Sem herreds vedkommende gikk skylden, omregnet til smørskyld,
ned til ca. 710 bismerpund, d.v.s. en nedgang på ca. 65 bpd. fra 1650.
Matrikkelen av 1667 blev stående ved makt helt til 1836. Det var kun
noen ganske få mindre forandringer i begynnelsen av 1680?årene,
vesentlig for kvernfosser. Det er i forhold til matrikkelen av 1667 vi har
forsøkt å regne ut eiendomsprocenten i tiden 1400-1800. I nyere
tid blev nok mange gårder forbedret ved nyrydning og bedre driftsmåte
og kunde derfor betinge en høiere landskyld, men dette fremkaller
neppe noe større misforhold når utregningen gjelder større
godsmasser. Vi vender tilbake til jordplansjen og jordegodsets
fordeling. I det 17. århundre viser plansjen følgende procenttall:
Kirkegodset blev ytterligere redusert ved
at kronen beslagla Tønsbergs prostigods i 1625. I 1660-årene
blev også domkapitlets tre gårder i Sem, Søndre Undrum,
Tollerød og Søndre Rom, lagt til kronen. Derved gikk krongodset
tilsvarende op. 1700-tallet. 1800-tallet. Straks efter 1900 blev den jordeiendom som tidligere hadde tilhørt Vallø saltverk opstykket og solgt. Noen år senere blev også efter hvert det gneste av grevegodset solgt til opsitterne. Derved er Jarlsberg hovedgård med leilendingsbruk og husmannsplasser blitt redusert så den nu bare utgjør ca. 10 % av bygdens jord, hvorav den overveiende del ligger i Sem hovedsogn. Foruten de anførte jordebøker
og matrikler og Lorens Bergs bygdebøker er især følgende
verker benyttet: Oscar Albert Johnsen: Norges bønder, Kna 1919, 2.
utg. 1936; Tønsbergs Historie I-II, Oslo 1929 og 1934, og samme
forfatter, Norges folk i middelalderen, Nordisk Kultur II, s. 58-105. O.
Rygh: Norske Gaardnavne, Sjette Bind: Jarlsberg og Larviks Amt, Kr.a 1907.
Roar Tank: Jarlsberg hovedgård, Oslo 1930; Dronning Asa, Vestfoldminne,
Annet bind, s. 441 flg.; En Vestfoldbygds tilblivelse (Sem og Slagen), Vestfoldminne,
tredje bind, s. 121 flg. 2. 1 mark var på 8 øre, 1 øre på 3 ørtuger og 1 ørtug på 20 penninger. Derav kom landskyldbenevnelsen markebol, øresbol (aurabol), ørtugsbol og penningbol. 1 laup (løp) smør = 3 bismerpund, 1 bismerpund = 24 merker. 1 skippund (almindelig skrevet bare pund) malt = 4 fjerdinger eller 20 lispund, 1 lispund = 36 merker. 3. Gårdene på Bytangen, Gunnarsbø og Sem kongsgård er ikke medtatt i jordeboken for 1650. I den efterfølgende utregning er skylden for disse gårder tatt fra matrikkelen av 1667. 4. Tunge (av tynge eller tyngde i motsetning til ”lette” ) var betegnelsen på alt slags korn, mel og malt efter vekt. Korn efter mål, fortrinsvis rug og bygg (også kalt hommelkorn). Den gamle korntønne var på 6 skjepper og 12 lettinger, fra 1698 8 skjepper. En fullgård skulde holde 2 skippund tunge i skyld. Mynt: 1 riksdlr, = 6 mark (ort) = 98 skilling (vanlig fra 1625 av, tidligere vekslende fra 48-100 skilling på riksdaleren, sa O. A. Johnsen i ”Heimen”, 6. bd., s. 149-152; jfr. Arent Berntsen Bergen, Danmarckis og Norgis Fructbar Herlighed, s. 564). Pengeskyld var merke på at jordveien en tid hadde vært underbruk.
|