|
<< Forrige side - Forside - Innhold - Neste side >>
5.0
AUTENTISITETENS ETIKK
Innhold:
I innledningskapitlet ble det gitt en
kort innføring i Charles Taylors tanker om modernitet og autentisitet
. I dette kapitlet vil jeg gi en bredere fremstilling av hans filosofi.
Taylor henter autentisitetsbegrepet fra
en boktittel Sincerity and Authenticity hvor Lionel Trilling
bruker autentisitet om det moralske ideal bak vår tids selvrealisering.
Ordet autentisitet kommer fra gresk og
betyr ekthet. Noe som er autentisk er helt ut ekte, pålitelig,
tilforlatelig.194
Henriksen195
sier at å ha autentisitet som moralsk ideal innebærer at
personen forsøker å leve i overensstemmelse med hva han
anser som det gode i livet . Å leve sant og helt eller å
være tro mot seg selv innebærer noe av det samme.
Taylor uttrykker i Autentisitetens etikk
et ønske om å restaurere autentisitet som moralsk ideal.
Det er nødvendig fordi idealet er forfalt. Et restaureringsarbeide
kan bidra til å gjenopprette hva Taylor ser som sant menneskelig,
og hvor sosiale relasjoner og motiver utenfor individet er grunnleggende
viktig. Forutsetningen for å ta fatt på restaurasjonsarbeidet
innebærer å tro at autentisitet virkelig er et gyldig ideal,
at det kan argumenteres fornuftig for dette og at argumentene kan artikuleres.
Vetlesen196
påpeker at autentisitet er ikke en homogen størrelse men
kan tolkes og kritiseres fra ulike synsvinkler. En verdikonservativ
kritikk vil hevde at den individuelle selvrealiseringen har tippet over
i en narsissisme. Individualitet kan også sees som forutsetning
for en instrumentell holdning og dermed koblet til kapitalisme, noe
som gir grobunn for kritikk fra venstreradikalt hold . Jeg vil gjøre
nærmere rede for disse "sykdomstegn" ved det moderne
i neste avsnitt.
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
5.1
Sykdomstegn
Som jeg allerede har nevnt, og som kommer
til uttrykk i mye av modernitetskritikken, er det ikke uten bekymring
at utviklingen mot et individualistisk samfunn har funnet sted. Tvert
i mot uttrykker mange en engstelse for hva selvrealiseringens frihet
kan føre til, og samtiden beskrives av enkelte som preget av
forfall. Det er spesielt to bekymringer som deles av mange: Den økende
individualisering og en fremmedgjøring som følge av at
det legges stadig større vekt på en instrumentell fornuft
. Taylor peker på hvordan begge dissse trekkene kan føre
til mindre - ikke større frihet for mennesket.
Individualisme innebærer
i følge Taylor at mennesket i større grad enn tidligere
velger sitt eget liv, følger sin egen samvittighet, selv bestemmer
hva det vil tro på , hva som er verdifullt. Hva som er verdifullt
viser seg ved individets "strong evaluations". Dette er vurderinger
individet gjør som er av en slik art at de kan si noe om hvem
individet er, hva slags liv som er verdt å leve, hva det er som
konstituerer et rikt og meningsfullt liv. Individets identitet er knyttet
til de sterke vurderingene.
Utviklingen mot et mer individualisert
samfunn drøftes hyppig og det finnes både varme forsvarere
og svært kritiske røster. Friheten som ligger i dette oppleves
av mange som riktig, fordi det innebærer en løsrivelse
fra fellesskap eller sammenhenger som tidligere "låste"
mennesket . Samtidig vil andre si at nettopp friheten gjør at
mennesket mister noe betydningsfullt, nemlig troen på at det er
en del av en større sammenheng. Denne sammenhengen eller horisonten,
kan defineres både som en ytre kosmisk ramme eller i en mindre
målestokk; et yrke, en familie, et lokalsamfunn. Innenfor en slik
ramme vil mennesket oppleve mening. Den ytre horisonten innebærer
både begrensninger og mening.
I individualismen lever mennesket først
og fremst for seg selv mens en ytre, meningsfull horisont er gått
tapt. I stedet for å ha fokus på fellesskapet, retter mennesket
blikket mot seg selv . Konsekvensen er en selvsentrering som
ifølge Taylor "forflater og begrenser våre liv,
gjør dem fattigere på mening og gjør oss mindre
opptatt av andre og samfunnet"197.
Taylor sammenligner individualismen med
kunstnerisk virksomhet, fordi det handler om å skape noe originalt.
Når individet realiserer seg selv, skaper eller oppdager det seg
selv.
"Vi oppdager hva vi har potensiale
for å være, ved at vi blir denne potensielle livsformen"198
Som med kunstneren involverer dette en original fantasi og kreativitet,
i motsetning til konformitet, regler og normer. Autentisitet kan derfor
også tolkes som et opprør mot det som begrenser den enkeltes
selvutfoldelse.
Den instrumentelle fornuften får
lett spillerom hvis natur og mennesker ikke lenger har betydning i en
større sammenheng. Idealet om individuell frihet støtter
oppunder et syn som sier at "vi er frie når vi omskaper
betingelsene for vår eksistens, når vi kan dominere de tingene
som dominerer oss."199
Hvis mennesket videre betraktes som på siden av eller overordnet
naturen, og i stedet sees som ren rasjonalitet, vil det også øke
tiltroen til den instrumentelle fornuften. Både natur og mennesker
blir faktorer som kan yte eller benyttes som råmateriale. Effektivitet
og utbytte blir målestokk for en kultur hvor det meste kan objektiveres,
også mennesker. Dette får ganske alvorlige følger.
Det viktigste kriteriet i mange sammenhenger blir lønnsomhet,
også på områder hvor andre momenter burde veie tyngre.
Dessuten ligger det innebygd i den instrumentelle fornuft en sterk tiltro
til at det finnes teknologiske løsninger på det meste.Dette
får konsekvenser for hvordan vi lever, ikke minst politisk .Rasjonalisering
og effektivisering får betydning for arbeidstakere, for familier
og for samfunn.Lavest mulig produksjonskostnader kommer i konflikt med
natur og miljø. Taylor kaller dette for et frihetstap,
fordi den instrumentelle fornuft legger så sterke føringer
på hvordan vi lever. 200
En annen form for frihetstap blir følgen
av den individuelle levemåte. Økt selvsentrering gir lav
interesse for samfunn og politikk. Dermed er veien åpen for det
som betegnes som myk despotisme, preget av en sterk byråkratistat
og en rettledende myndighet som folk vil ha liten kontroll over.201
Denne utviklingen behøver imidlertid ikke tolkes slik at mennesket
er dømt til å tape sin frihet. I selve medmenneskeligheten
ligger en moralsk bakgrunn som kan begrense teknologien, en alternativ
innramming .202
I stedet for å tenke rasjonalitet og kontroll er Taylors budskap:
"Vi er kroppslige handlingsvesener som lever under dialogiske
betingelser, vi er innbyggere i tiden på en spesifikt menneskelig
måte, det vil si at vi finner mening med våre liv som en
fortelling som forbinder den fortiden vi kommer fra, med våre
fremtidsprosjekter"203
Taylors bekymring dreier seg om følgene
av disse sykdomstegnene; individualiseringen og en utbredt fragmentering,
både for den enkelte, men også for samfunnet og politisk
deltagelse. Ved å undersøke bakgrunnen for den moderne
individualitet, blir det tydelige hva som har gått tapt i en selvsentrert
selvrealisering .
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
5.2
"Sources of the Self"
Autentisitet innebærer i følge
Taylor en standard for hvordan vi bør leve.204
I Sources of the Self spenner Taylor opp et bredt lerret og viser
til de komplekse kildene autentisitetsidealet er formet fra: Filosofiske
og religiøse skrifter, samfunnsutvikling og vitenskap. "Det
er denne bakgrunnen som gir moralsk kraft til autentisitetskulturen,
også dens degraderte, absurde og trivialiserte former"205
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
5.2.1
Vendingen innover
Det er Descartes og Locke som med sine
skrifter blir foregangsmenn for det moderne autentisitetsidealet, men
de er begge preget av arven fra Platon og Augustin. For Platon206
var tanken og fornuften kilde til moralsk handling, i motsetning til
begjæret som førte mennesket galt av sted. Den overordnede
horisont bak var Det Godes idè som var det ypperste gode, og
som satte standard for hva som var godt. Selv om Platon peker på
noe ytre; det godes idè og noe indre; tanker og fornuft bruker
han ikke dikotomien indre /ytre. Den kommer opp med Augustin. Augustin
er påvirket av Platon, men gir hans tanker nytt innhold . Det
godes idè erstattes av Gud som selve innbegrepet av væren
og kunnskap. Gud har skapt en meningsfull orden som det gjelder å
se og respektere, en fornuftig ordning. Augustin beskriver en dualisme;
forholdet mellom det ytre og det indre. Det ytre er det kroppslige,
det indre er sjelen. Veien til Gud går via det indre, sjelen.
Mer enn tusen år senere er verdensbildet
i ferd med å endres. Descartes207
vil ikke lenger tro på en verden som skapt og opprettholdt av
noe metafysisk. I stedet er det en mekanisk forståelse, fremmet
av de nye vitenskapene som har betydning. Descartes viktige bidrag til
individualismen er at han plasserer kilden til moralsk kunnskap inne
i mennesket. Ved å søke innover finner man ikke Gud, men
svaret på hvordan man skal handle . Mennesket må tenke selv,
ta ansvar selv. Det skjer en frigjøring eller løsrivelse
fra noe utenfor mennesket som kan fortelle hva som er riktig handling.Gjennom
Locke208
og opplysningstiden forsterkes denne tendensen. Kunnskap og kontroll
blir stikkord for en utvikling som øker frigjøringen og
objektiveringen . Locke fikk stor innflytelse, ikke bare på 1800-tallet
men helt frem til vår tid via sin filosofi om frihet og uavhengighet.
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
5.2.2
Det alminnelige liv
Det Taylor betegner som "The affirmation
of ordinary life", handler om den endring som skjer i synet på
det alminnelige liv. Dette er en utvikling som Taylor karakteriserer
som"one of the most prominent components of modern culture."
209
For Aristoteles og antikken var det gode liv et liv i kontemplasjon
og som aktiv samfunnsborger. Arbeid og familie fikk funksjon mer som
infrastruktur eller ramme og hadde ingen moralsk mening. Betydningen
av å delta i det politiske og samfunnsmessige liv hadde forbindelseslinjer
med det som kalles en æresetikk eller æreskode. Her var
det militært hierarki , og krigerens liv som var forbundet med
ære , heder og det gode liv , i motsetningen til arbeiderens nøysomme
hverdagsliv.
"The Baconian revolution"210
bidrar til endring av dette. Hva som tidligere var karakterisert som
mer høyverdige aktiviteter blir nå kritisert for å
være forfengelig og arrogant, mens dagliglivets aktiviteter blir
løftet opp og frem ."The centre of the good life lies
now in something which everyone can have a part in, rather than in ranges
of activity which only a leisured few can do justice to."211
Bacon var påvirket av sin pietistiske bakgrunn og Taylor legger
vekt på de sterke bidrag Luther og reformasjonen gav til denne
endringen. Nåden og frelsen var en gave for alle uansett status,
og ikke noe man gjorde seg fortjent til. I stedet var den enkelte kalt
til å leve sitt liv på den beste måte der han var.
En personlig hengivelse var viktig, den enkelte var betydningsfull i
seg selv. Det alminnelige livet blir det sted hvor det kristne livet
leves. Det skjer en oppgradering av produksjon og reproduksjon; arbeid,
ekteskap og familie. Å leve godt og riktig er å tjene Gud
og sin neste. Mennesket er herre over alt som lever og å utforske
og nytte det skapte er etter Guds vilje. Det er her Weber finner bakgrunnen
for sin tese om at protestantismen skaper grobunn for kapitalisme, med
sin vekt på disiplin og arbeid. En instrumentell holdning til
verden begrunnes med at gjennom arbeid og produksjon tjenes Gud.
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
5.2.3
Mennesket som natur
Gjennom det Taylor betegner som en forskyvning
av "det moralske trykkpunkt"212
får følelsene en annen moralsk betydning enn tidligere.
Fra å være kilde til normativ kunnskap blir de viktige i
seg selv. Det gjelder å søke innover til følelsene,
for der finner individet det som kan gjøre det ekte og helt.
Det oppstår en ny form for innadvendthet, en forståelse
av det finnes indre dyp i hvert menneske. Taylor gir Rousseau og Herder
noe av æren for denne vendingen. Ikke fordi de står bak
den, men fordi den artikuleres i deres skrifter og dermed tydeliggjøres
og forsterkes. Fra Rousseau kommer en forestilling om nødvendigheten
av å følge naturens stemme i oss . Denne stemmen kan drukne
i ytre krav, men å opprettholde denne moralske kontakt med oss
selv er ytterst viktig. Rousseau uttrykker også ideen om selvbestemmende
frihet : Jeg er fri når jeg ikke lar meg forme gjennom ytre påvirkning,
men selv bestemmer og tar beslutninger som angår meg .
Herders bidrag til autentisiteten er hans
ide om at ethvert menneske er originalt . Denne, relativt sett nye ideen,
er i dag dypt forankret i det moderne menneskets bevissthet: Det er
en helt spesiell måte å være meg på, og den
enkelte er på et vis kalt til å leve ut sin unikhet .
Å være sann mot seg selv er
å realisere originaliteten. "If I am not, I miss the point
of my life; I miss what beeing human is for me".213
Originaliteten viser hvor avgjørende
det er å opprettholde kontakten med seg selv, med det indre. Andre
mennesker kan ikke være modell for hvordan den enkelte skal opptre,
hvordan den enkelte skal leve ut sitt liv. Hvordan livet skal leves
er det bare individet selv som kan vite ved å søke innover.
Når individet søker innover, finner og artikulerer det
unike har det betydning for identiteten. "In articulating it,
I`m also defining myself. I`m realizing a potentiality that is properly
my own. This is the background understanding to the modern ideal of
authenticity , and to the goals of self-fulfilment and self-realization
in which the ideals is usually couched."214
Sekularisering, den utvikling som innebærer
at færre tror på Gud og /eller praktiserer religion, er
også et trekk ved det moderne.Sekulariseringen styrker friheten
og det personlige, originale valg. Sekulariseringen kan delvis forklares
ved at kilden for moralsk kunnskap og handling nå er å finne
hos mennesket selv. Det er et rasjonelt og sterkt menneske som i kraft
av sin natur og sine følelser vet hva som er rett og galt.
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
5.3
Den utydelige diskusjonen
I følge Taylor er diskusjonen om
individualismens fordeler og ulemper utydelig, fordi deltakerne
kjenner for dårlig til, eller mangler evnen til å utrykke
autentisitetens kulturelle og historiske røtter, og derfor ikke
ser hva det egentlig dreier seg om . Det ligger en moralsk styrke i
et ideal og autentisitet er et moralsk samtidsideal, det er normativt.
Det moralske idealet bak selvrealiseringen er det å være
sann mot seg selv, men ikke i en selvsentrert variant ."Hva
mener jeg så med et `moralsk ideal`? Jeg mener et bilde av hvordan
en bedre eller mer høytstående måte å leve
på ville ha vært , der ` bedre` eller `høytstående`
ikke defineres ut fra hva vi tilfeldigvis begjærer eller trenger,
men utgjør en standard for hva vi burde ønske"215
Taylors poeng er altså at det er en moralsk styrke
innbakt i selvrealiseringen og at mange mennesker føler seg kallet
til dette. Idealet er forringet ved at bare deler av det holdes i hevd
. Ved at fokus først og fremst rettes mot en selv, får
det konsekvenser som allerede nevnt. Selvrealisering kan til og med
føre til en ny form for konformitet fordi mange vil føle
seg usikre på seg selv, hvem de egentlig er, og vil søke
råd hos "eksperter" som kan hjelpe. Autentisitet kan
også feilaktig bli oppfattet som uttrykk for en verdirelativitet:
Jeg vet hva som er verdifullt for meg, du vet hva som er verdifullt
for deg. Taylor slår fast: " Den myke relativismen parodierer
det moralske idealet , og den svikter den moralske innsikten som ligger
i det."216
En "nøytralitetens liberalisme"
innebærer noe av det samme: " det gode liv er det som
hvert individ søker på sin måte"217
Dette styrkes ved hva Taylor kaller "den moralske subjektivitetens
tak på vår kultur"218
Subjektiviteten gjør at moralske synspunkter ikke begrunnes med
at de fornuftige eller at de er del av en overordnet orden. I stedet
inntar individet de moralske synspunkter som det føler seg vel
med . Hvordan samfunnvitenskapene tolker og forklarer samfunnsutvikling
via modeller og teorier, og lar moralske forklaringer ligge, har også
bidratt til å skape forvirring rundt et autentisitetsideal. Dette
innebærer at ingen egentlig vil påta seg å si hvilke
idealer som bør være normative for den moderne kulturen,
og en relativisme preger verdidebatter. Det får den konsekvens
at ingen egentlig kan si hva det er som skaper et godt liv, hvilke verdier
et godt liv skal bygges på.
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
5.4
"A self only exists among other selves"219
Taylors viktige budskap gjennom autentisitetens
etikk er at det moralske rom er et felles rom. Det betyr at å
søke etter det gode, etter verdier og normer for livet må
skje gjennom dialog og fellesskap. Hvis det moralske rom et eneværelse,
hvis identiteten utvikles via en indre monolog oppstår en etisk
feilutvikling. Det finnes mulighet for et autentisk liv. Det krever
at selvrealiseringen forankres i en ytre horisont som kan hjelpe personen
til å se seg selv som del av en større sammenheng, erfare
" givende, nærende kilder utenfor en selv"220
Her er det av betydning hvordan Taylor
peker på sammenhengen mellom identitet og det gode. Hvordan det
moderne individet forstår seg selv henger sammen med dets forståelse
av hva som er godt . "Selfhood and morality turn out to be inextricably
intertwined themes"221
Moral er altså ikke bare uttrykk for hva det er godt å gjøre,
men også om hva det er godt å være. Hva det er som
gjør livet meningsfullt og verdt å leve. De svarene individet
gir på hva som er det gode å gjøre eller det gode
å være, forteller om "strong evaluations"222.
De sterke vurderingene innebærer i følge Taylor en
inndeling av verdier i to grupper; det som har ubetinget og kategorisk
verdi, og det som har betinget verdi (avspeiles i de såkalte svake
vurderinger). 223
Taylor gjør seg med dette til talsmann for at det finnes standarder,
noe som i seg selv er riktig og godt, " a given ontology of
the human."224
Begrepet "hypergoods" 225
definerer noen verdier eller "goder" som overordnet andre
. Disse er goder fordi de konstituerer det gode liv. "Slike
hypergoder er med på definere rammene for ens liv , og dermed
også artikulerer den handlendes identitet."226
Jeg vil i det følgende vise hvordan
"dialogen" , "horisonten" , og "anerkjennelsen"
bekrefter individet som sosialt avhengig for utvikling av en god identitet
og et godt liv.
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
5.4.1
Dialogen
Originaliteten som del av den moderne
identitet, må artikuleres for at individet skal kunne definere
seg selv. En moderne originalitet innebærer å finne det
helt spesielle ved meg sammenlignet med andre. Dette særegne ved
finner jeg ved å være i kontakt med meg selv gjennom en
indre monolog. Taylor beskriver dette som en fordreid utvikling. I stedet
for monologen, er " the crucial feature of human life its fundamentally
dialogical character"227
Det er gjennom dialogen med andre mennesker at vi blir i stand til
å forstå oss selv og dermed definere en egen identitet .
Denne dialogen finner sted ved at vi bruker språket, ikke bare
i form av ord som sies, men i en vid betydning av språk ; "kunstens
språk, kjærlighetens kroppsspråk og liknende"228
Kunstens ulike uttrykksformer henvender seg til den som betrakter
maleriet, lytter til melodien eller diktet, berører skulpturen.
På samme måte vil kjærtegn, gester og ansiktsuttrykk
være uttrykk for en dialog, en henvendelse. Disse ordløse
dialogene er like betydningsfulle som når vi bruker ord, og til
sammen gir de mennesket mulighet til å uttrykke seg via et rikt
språk. Språket tilegnes ikke gjennom å søke
innover, men ved å forholde oss til andre mennesker. I motsetning
til et ideal som sier at kun ved å frigjøre oss mest mulig
fra andre menneskers innflytelse skaper vi vår egen identitet,
er Taylors posisjon en helt annen. Nettopp gjennom dialogen og fellesskapet
med andre mennesker dannes og opprettholdes en identitet.229
Og når vi har lært oss språket er ikke defineringen
av egen identitet over, den fortsetter hele livet. Det er et sant menneskelig
trekk at identitet utvikles gjennom dialog med andre .
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
5.4.2
Horisonten
Originalitet innebærer forskjellighet.
Hva ligger i denne forskjellen? Holder det å si at jeg er den
eneste som har nøyaktig 3732 hår på hodet for å
bruke Taylors eksempel, eller er det andre egenskaper ved meg som avgjør
min originalitet? Hevder man et relativt verdibegrep er det opp til
den enkelte å avgjøre hva som er betydningsfullt og originalt.
Det at jeg føler slik eller slik blir grunn god nok til å
godta dette som riktig for den det gjelder. Taylor sier kort og godt
at dette er galskap og at man føler på en bestemt måte
aldri kan være grunn god nok til å respektere et standpunkt
. Taylors synspunkt er at "ting blir viktige mot en bakgrunn
av forståelighet. La oss kalle denne en horisont."230
Horisonten kan ikke benektes, den er gitt.
Horisonten er nødvendig for at selvrealiseringen
ikke skal bli en innestengning av selvet, men virkeliggjøring
av et ideal. Horisonten er det som er utenfor selvet, med Taylors egne
ord;
" ...,alt annet enn det jeg finner i meg selv"231
Det handler om "krav som har sin opprinnelse hinsides selvet"232
Det er altså det eksterne som er horisonten og i en bred betydning;
alt utenfor meg selv er horisont . Horisonten innebærer allmennmenneskelige,
grunnleggende behov. Behovet for å være del av en sammenheng,
behovet for mening .Verdiene i en ekstern horisont er uavhengige av
den enkeltes følelser eller bestemmelser og blir standard for
hvordan livet kan leves. Taylor vil også si at en horisont ikke
bare er viktig som del av et etisk ideal, men at en horisont er meningsskapende.
"Not to have a framework is to fall into a life which is spiritually
senseless"233
Horisonten skaper et moralsk rom rundt
aksene respekt , hva som gjør livet verdt å leve og verdighet
. Alle tre aspektene har betydning for hvordan vi forholder oss til
oss selv og andre, og gjør oss i stand til å orientere
oss i moralsk betydning. Respekt innebærer for en stor del innføring
av en rettighetstenkning og ser autonomi og integritet som sentrale
verdier. Verdigheten betyr at individet forventer og har krav på
respekt fra den andre . Hva som gjør livet verdt å leve
innebærer at individet stiller eksistensielle spørsmål
. Svarene kan finnes i religion, tradisjon eller andre motiver som får
betydning som et rammeverk, en horisont. "Frameworks provide
the background, explicit or implicit, for our moral judgements, intuitions,
or reactions in any of the three dimensions. To articulate a framework
is to explicate what makes sense of our moral responses. That is, when
we try to spell out what it is that we presuppose when we judge that
a certain form of life is truly worthwhile, or place our dignity in
a certain achievement or status, or define our moral obligations in
a certain matter, we find ourselves articulating inter alia what I have
been calling here "frameworks"."234
Å leve med en ytre horisont betyr
at vi tenker, føler og handler ut fra en forståelse at
det finnes noe som er godt, uavhengig av hva vi mener, tror og føler,
det finnes en standard. Å leve innenfor en horisont hevder Taylor
er helt nødvendig, fordi horisonten virker konstituerende på
mennesket. Horisonten har betydning for selvforståelsen, for spørsmål
om hvem og hva jeg er . "What does answer this question for
us is an understanding of what is of crucial importance to us. To know
who I am is a species of knowing where I stand. My identity is defined
by the commitments and identifications which provide the frame or the
horizon within which I can try to determine from case to case what is
good, or valuable, or what ought to be done, or what I endorse or oppose.
In other words , it is the horizon within which I am capable of taking
a stand"235
Identitet er imidlertid ikke en statisk
størrelse fordi mennesket alltid er i endring, alltid er på
vei mot noe. Derfor er det ikke bare av betydning å vite hvor
man står, men også hvor man er på vei. Dette får
konsekvenser for hvordan Taylor ser på livet som helhet .Forståelsen
av hva som er godt får betydning når livet sees som en fortelling,
" an unfolding stor." Mennesket er på vei fra
noe - til noe.236
Utfordringen i dag er at ingen meningshorisont
deles av alle som overordnet horisont .Enten hevdes en frigjøring
fra slike rammer eller innholdet tilpasses den enkeltes behov. Vår
tids fragmentering skaper liten grad av tilhørighet og få
felles verdier, få felles forestillinger. Her ligger en viktig
utfordring for autentisitetsidealet.
Moderne naturalister vil mene at ontologiske
horisonter eller snakk om hypergoder er irrelevant når det gjelder
moral. Taylor på sin side vil hevde at horisonten i en eller annen
utgave har en avgjørende betydning for hva det vil si å
være et menneske.
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
5.4.3
Behovet for anerkjennelse
Dialogen og horisonten er viktige eksterne
motiver for utviklingen av identiteten. Det er også en forbindelse
mellom identitet og begrepet "anerkjennelse". "The
thesis is that our identity is partly shaped by recognition or its absence,
often by the misrecognition of others,..."237
Det var sosiale endringer som førte
til at anerkjennelsen ble så viktig. Den første var sammenbruddet
av sosiale hierarkier som basis for ære. Ære, forstått
på denne måten innebærer at ikke alle har del i den.
Når kong Harald deler ut Kongens fortjenestemedalje er det for
å ære den som har gjort seg fortjent til det. Hele poenget
ville bli borte hvis alle kunne oppnå dette uten videre. Som et
motstykke til æresbegrepet har vi i dag begrepet verdighet,
og karakteristisk for verdigheten er at den, i motsetning til æresbegrepet,
er noe alle har del i. Taylor sier at verdighet bare er mulig innefor
en samfunnsordning som legger vekt på likhet og likeverd.
Den andre endringen som gav anerkjennelsen
slik betydning, er fremveksten av den individuelle identitet. Tidligere
var det slik at identitet først og fremst hang sammen med sosial
posisjon og slik kan identitet for så vidt defineres fortsatt.
Mange mennesker har en viktig del av sin identitet knyttet til arbeid
og sosial status . Likevel er utviklingen av den moderne identitet knyttet
først og fremst til en "vending innover". Slik jeg
har vist tidligere, er Taylors synspunkt at identitet utvikles gjennom
dialog og ikke en indre monolog. I dialogen uttrykkes anerkjennelse
og bekreftelse som kan utvikle og styrke identiteten. Av den grunn blir
forhold og spesielt kjærlighetsforhold svært viktig for
utvikling av et sterkt selv. På den andre siden kan tilbakeholdelse
av anerkjennelse svekke eller hindre utvikling av en trygg og sterk
identitet. Faren forbundet med dette er en objektivering av den andre
som følge av behovet for anerkjennelse. Den andre får en
funksjon primært som instrument for min personlige utvikling fordi
det er i vennskaps - eller kjærlighetsforhold at identitet utvikles,
det er ved å oppleve anerkjennelse at jeg realiseres .
Anerkjennelse har imidlertid ikke bare
betydning på individnivå. Også på samfunnsnivå
får dette konsekvenser . Jeg nevner disse kort fordi de også
har betydning for hvordan forholdet mellom hjelper og mottaker reguleres
innen omsorgsyrkene. At verdighet har overtatt æresbegrepets betydning
har ført til en rettighetstenkning. Som verdig har individet
rettigheter knyttet til sin eksistens. Politisk er rettighetsbegrepet
kjent fra for eksempel den amerikanske borgerrettighetskampen på
-60 tallet. I denne sammenheng vil det være naturlig å vise
til pasientrettigheter og rettigheter for den døende som eksempler
på hva dette innebærer i dag. Det handler om at alle skal
behandles likt. "På det sosiale nivå impliserer
anerkjennelsesbehovet en form for "fairness" som søker
å gi alle lik sjanse til å utvikle sin identitet og egenart,
og på det mer intime nivå får identitetsformende kjærlighetsforhold
en vital betydning"238
Den andre konsekvensen på samfunnsnivå
blir at alle mennesker skal møtes med respekt. Det i mennesket
som gjør at det skal respekteres er hva Taylor beskriver som
"a universal human potential"239
Det er selve potensialet, mer enn hva mennesket har gjort ut av
det som fortjener respekt. Det betyr at også mennesker som ikke
har mulighet for å utnytte sitt potensial, skal møtes med
respekt.
Verdighet er noe universelt , alle skal
ha de samme rettigheter og behandles likt. Samtidig tilsier den enkeltes
unike identitet at alle skal behandles forskjellig. Taylor sier at "
å komme sammen på grunnlag av gjensidig anerkjennelse av
forskjeller -det vil si de ulike identitetenes like verdi - krever at
vi deler mer enn en tro på disse prinsippene ; vi må også
dele noen verdistandarder som slipper de aktuelle identitetene gjennom
som likeverdige"
Det Taylor gang på gang peker på
som problemet ved dagens autentisitetskultur er nettopp mangelen på
en felles verdistandard, ja en meningshorisont overhodet.
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
5.5
En bergingsoperasjon
Taylor oppsummerer i det følgende
hva autentisitet innebærer, samtidig som han markerer avstand
til "postmodernistiske" varianter av autentisitet.
"Vi kan kort si at autentisiteten(A)
involverer (i) skapelse og konstruksjon så vel som oppdagelse,
(ii) originalitet, og ofte (iii) opposisjon mot samfunnets regle , og
til og med det vi potensielt anerkjenner som moral. Men det er også
sant som vi har sett, at (B) den krever (i) åpenhet overfor meningshorisonter
(for ellers mister skapervirksomheten den bakgrunnen som redder den
fra betydningsløshet), og (ii) selvdefinering gjennom dialog.
Det må godtaes at det er en spenning mellom disse kravene. Men
det må være galt å gjøre det ene settet privilegert
fremfor det andre, (A) på bekostning av (B) eller omvendt."240
Bergingsoperasjonen handler om en overtalelsesprosess,
om å forsøke å artikulere og argumentere både
for (A) og (B) som uttrykk for sann autentisitet . Taylor utvikler i
det han skriver om språk et skille mellom to typer språkteorier,
designative og ekspressive.241
Designativt innebærer at språket har en representativ funksjon
mens ekspressivt betyr at språklig artikulering skaper noe nytt,
noe som ikke var der før det ble artikulert. Den sistnevnte har
betydning for autentisitetens etikk av tre grunner: For det første
vil vi ved å formulere idealet gjøre det eksplisitt, det
blir tydeligere for oss. For det andre etablerer språklig artikulasjon
et offentlig rom, noe som er en betingelse for at andre kan ta stilling
til hva jeg vil si. Det skapes et felles saksforhold. For det tredje
er språk et medium for å klargjøre følelser,
noe som kan ha moralske konsekvenser.Ved å artikulere dette idealet
slik filosofer har gjort i løpet av de siste 200 årene
er et viktig potensial for menneskelivet identifisert . Taylor skriver
om et "overtalelsesarbeid" når det gjelder å få
folk til å se hva det virkelig dreier seg om. Sann autentisitet
innebærer at det finnes noe av betydning uavhengig av den enkelte.
Det ligger en frihet i idealet, en "god" frihet som det er
verdt å kjempe for .
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
5.6
Oppsummering
Charles Taylors moralfilosofiske posisjon
er en vekt på det gode fremfor det rette og han markerer med det
en avstand både til nytteetikken og regeletikken.
Mange vil hevde at det som først og
fremst preger vår tids menneske er en usunn selvsentrering, en individualitet
som tilsier at mennesket ønsker å være fritt og selvstendig
i alle forhold. Mens noen vil mene at dette er et gode vil andre bekymre
seg over utviklingen. Taylor bidrar på en viktig måte til
denne modernitetsdebatten ved å ta individualiteten på alvor
og undersøke dens opprinnelse. Han peker på tre karakteristiske
trekk ved moderniteten; individualitetens ulike avskygninger, troen på
den instrumentelle fornuft og frihetstapet .Ved å undersøke
hvor disse fenomenene har sin opprinnelse, finner Taylor de moralske idealene
bak deler av det moderne. Selvrealiseringens kilde er "vendingen
innover." Det innebærer at individet vender oppmerksomheten
innover og finner i sitt indre den moralske kilden til et godt liv. Den
instrumentelle holdningen og en objektivering av omgivelsene har sine
moralske røtter i troen på at det gode liv er det alminnelige
liv, hvor man tjener Gud og sin neste ved å leve i følge
sitt kall.
Frihetstapet kommer som en følge av
en utvikling hvor mennesket betraktes som natur, hvor det som betyr noe
er å følge egne følelser, gjøre egne valg,
være original og forkaste alle ytre horisonter. Fordi moral nå
skal forankres i individet selv blir verdier relative og ingen kan fortelle
andre hva som er godt. Nøytralitet blir et mål.
Det moralske ideal bak individualismen og
selvrealiseringen er idealet om å være sann mot seg selv,
et moderne ideal som har forfalt . Taylor ønsker gjennom autentisitetens
etikk å bidra til en restaurering av dette idealet. Det innebærer
å tolke hva det betyr å leve sant og helt. Å leve autentisk
er å vite hvem en er, vite hva som er det gode og leve i overensstemmelse
med det.242
Det forutsetter en horisont. Skal individet kunne utvikle en identitet
som ikke først og fremst avspeiler en forvrengt selvsentrering,
må blikket løftes innenfra og ut. I følge Taylor finnes
det ytre standarder som er gode i seg selv og som er viktige forankringspunkter
når det gjelder å konstituere et liv som er meningsfullt og
verdt å leve. Moralsk tenkning, dvs. tenkning omkring det gode vil
være opptatt av respekt for andre, vår forståelse av
hva som gjør livet verdt å leve og verdighet . Hva individet
tenker omkring disse avspeiler hvilke moralske verdier individet bygger
livet sitt . Disse verdiene er ikke en privatsak, men angår fellesskapet
.Moral er forankret i fellesskapet eller i et annet ytre fenomen, og ikke
i individet selv . Autentisitetens etikk er et moralsk ideal med følgende
budskap: et autentisk liv er preget av både selvrealisering og en
ytre horisont.
Horisonten er alt annet enn det individet
finner i seg selv og skapes ikke av individets følelser. Horisonten
er nødvendig for at anerkjennelsen av forskjellighet skal ha mening,
og for at originalitet skal være forankret i annet enn den enkeltes
følelser. Horisonten er nødvendig for at mennesket ikke
skal bli stengt inne i seg selv og skaper samtidig et moralsk rom hvor
mennesket kan orientere seg og hvor det kan søke mening . Å
være sann mot seg selv er å leve sitt liv innenfor en horisont.
Dialogen er en viktig del av horisonten.
Dialogens språk kan uttrykkes på forskjellige måter,
og er et grunnleggende trekk ved menneskelig liv. Dialogen gjør
oss i stand til å forstå oss selv og andre.
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
Fotnoter:
[tilbake]
194 Kunnskapsforlagets
blå ordbøker , Fremmedordbok (1989)
[tilbake]
195 Henriksen,J-O.
Grobunn for moral (1997) s.93
[tilbake]
196 Vetlesen,
A.J. Forelesning om Charles Taylor på hovedoppgaveseminar på
TF , sept.2000
[tilbake]
197 Taylor,
C. Autentisitetens etikk (1998) s.18
[tilbake]
198 samme
sted
[tilbake]
199 Taylor,
C. Autentisitetens etikk (1998) s.110
[tilbake]
200 samme
sted s. 25
[tilbake]
201 samme
sted s.23-24
[tilbake]
202 samme
sted s.115
[tilbake]
203 samme
sted s.114
[tilbake]
204 Taylor,C.
Autentisitetens etikk (1998) s.29
[tilbake]
205 samme
verk s.43
[tilbake]
206 Taylor,
C. Sources of the Self (1989) s.115-126
[tilbake]
207 samme
verk s.143
[tilbake]
208 samme
verk s.160-176
[tilbake]
209 Taylor,
C. "Spirituality of Life - and Its Shadow" Compass (1996)
s.10-13.
[tilbake]
210 Taylor,
C. Sources of the Self (1988) s.213
[tilbake]
211 samme
verk s.214
[tilbake]
212 Taylor,C.
Autentisiteten etikk (1998) s.40
[tilbake]
213 Taylor,
C. Philosphical Arguments (1995) s.228
[tilbake]
214 samme
verk s.229
[tilbake]
215 Taylor,
C. Autentisitetens etikk (1998) s.28
[tilbake]
216 samme
verk s.36
[tilbake]
217 samme
verk s.31
[tilbake]
218 samme
verk s.32
[tilbake]
219 Taylor,
C. Sources of the Self (1988) s.35
[tilbake]
220 Vetlesen,
A.J. Forelesning om Charles Taylor på hovedoppgaveseminar på
TF , sept.2000
[tilbake]
221 Taylor,
C. Sources of the Self (1988) s. 3
[tilbake]
222 samme
verk s.4
[tilbake]
223 Henriksen,J-O:
Grobunn for moral (1997) s.77
[tilbake]
224 Taylor,
C. Sources of the Self (1988) s. 5
[tilbake]
225 samme
verk s. 63
[tilbake]
226 Henriksen,J-O:
Grobunn for moral (1997)s.86
[tilbake]
227 Taylor,
C. Philosophical arguments (1995)s.230
[tilbake]
228 Taylor,C.
Autentisitetens etikk (1998) s.46
[tilbake]
229 samme
verk s.48
[tilbake]
230 Taylor,C.
Autentisitetens etikk (1998) s.50
[tilbake]
231 samme
verk s.53
[tilbake]
232 Taylor,
C. Autentisitetens etikk (1998) s.53
[tilbake]
233 Taylor,
C. Sources of the Self (1989) s.18
[tilbake]
234 samme
verk s.26
[tilbake]
235 Taylor,
C. Sources of the Self (1989) s.27
[tilbake]
236 samme
verk s.47
[tilbake]
237 Taylor,
C. Philosophical Arguments (1997) s.225
[tilbake]
238 Henriksen,
J-O. Grobunn for moral (1997) s. 100
[tilbake]
239 Taylor,
C. Philosophical arguments (1995) s.235
[tilbake]
240 Taylor,
C. Autentisitetens etikk (1998) s.77
[tilbake]
241 samme
verk s.10
[tilbake]
242 Henriksen,J-O:
Grobunn for moral (1997) s.93
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
<<
Forrige side - Forside
-
Innhold
- Neste
side >>
|