Lisbeth Thoresen:
Det gode liv - den gode død

Copyright © 2001 forfatteren /
Høgskolen i Vestfold

 

<< Forrige side - Forside - Innhold - Neste side >>

4.0 ET AUTENTISK LIV - EN GOD DØD
En lesning av Saunders tekster i lys av autentisitetens etikk


Innhold:

Oppgavens tema er den gode død. Jeg skal i dette kapittelet vise hvordan Cicely Saunders fremstiller den gode død gjennom en analyse av noen av hennes tekster. Analysen skjer med utgangspunkt i motiver fra Charles Taylors autentisitetsideal. Taylor vil si at i et godt og sant liv gies individet anledning til å realisere seg selv, samtidig som det har tilhørighet til og lever sitt liv innenfor en ytre horisont eller fellesskap. Spørsmålet blir på hvilken måte disse motivene er tilstede i tekstmaterialet.
Jeg vil organisere fremstillingen etter hovedmotivene individualitet og horisont. Som det vil fremgå av analysen, ser jeg etter ulike aspekter ved de to hovedmotivene. For individualiteten innebærer det at jeg vil lese Saunders tekster for å se etter den indre reisen, originalitet, selvrealisering og autonomi.
På tilsvarende måte vil jeg under avsnittet om horisonten se etter mening, verdier, fellesskap og dialog.
Denne måten å organisere analysen og fremstillingen kan kanskje virke litt oppkonstruert . Når jeg likevel har valgt å gjøre det slik er det fordi jeg mener det skaper gjenkjennelse i forhold til Taylors filosofi, gjør det tydeligere hva jeg er ute etter og gir en ryddigere fremstilling.

[ Innhold - Toppen av siden ]

4.1 Individualitet
"...this essentially individual process"61

Individualisert omsorg er noe av essensen i hospice; å se hver enkelt som noe helt unikt. Individualiseringen henger sammen med konseptet "total pain" . Saunders forteller hvordan hun erfarte at den enkeltes død var like forskjellig som livet de hadde levd, og hvordan pasientens liv avspeilet seg i møte med døden. Denne erfaringen førte til en forståelse av smerte som ikke bare noe fysisk, men en tilstand satt sammen av alle menneskelivets dimensjoner .
Det er i møtene med enkeltmenneskene, med David Tasma, Louie og Mrs.G at Saunders finner inspirasjon og mot til å arbeide med sitt prosjekt; bedre omsorg for døende pasienter.
Det er disse pasientene som trenger hjelp slik at han og hun blir i stand til å mobilisere egne ressurser, og dermed "come to his own personal victory." 62 Pasientene hun forteller om er i ferd med å dø, likevel er det først og fremst livet som er fokus: "To face death is to face life"63 Livet som ligger bak har betydning fordi det gir identitet og sammenheng. Livet her og nå bærer i seg muligheten for fortsatt vekst og utvikling. Fordi hver fortelling om den enkeltes liv er så forskjellig, bør også omsorgen og den siste tiden være forskjellig fra pasient til pasient ."This may be the most important part of his life, and the spirit often becomes stronger and more individual as the body weakens."64

Når Saunders skriver om eksistensielle spørsmål, og det gjør hun ofte, er hun tydelig på at meningen i hennes liv ligger i hennes gudstro. Denne troen, eller hva andre hjelpere måtte tro og mene må aldri legges på pasientene, fordi :"We do not want patients to think the way we are thinking , we want them to think more deeply in their own way"65

Tittelen på en artikkel fra 1969; "The moment of truth .Care of the dying person" legger vekt på at det er en døende person som er fokus og ikke bare en døende.66 Dette er en endring fra tidligere publikasjoner, og innebærer "seeing this person as himself, indefinably the same , still with his own worth until the moment he dies."67 Den individualiserte omsorgen slik den fremstår i Saunders tidligste publikasjoner beskrives av Clark som en metode mer enn som en teori eller ideologi. Metoden utviklet seg imidlertid , og ble etter hvert kjent som hospice-prinsippene, eller "total pain". Metoden ble til en teori.68
Individualisert pleie og omsorg er fortsatt i dag en viktig del av denne teorien .

[ Innhold - Toppen av siden ]

4.1.1 Den indre reisen

Denne vendingen beskrives av Saunders som "a human journey"69 Pasienten gjør en reise innover i seg selv. ".. many of us have sensed that an inner journey has taken place and that a person nearing the end of life has found peace."70 Hva hospice kan bidra med er å sørge for "successful symptomatic treatment"71 slik at pasientens symptomer lindres, og han kan vende oppmerksomheten mot andre forhold, mot den indre reisen.72 Reisemetaforen brukes også om selve prosessen frem mot døden, og da er det igjen den individuelle opplevelsen som er fokus.73
Den indre reisen, som hver enkelt må gjøre, har sammenheng med den eksistensielle smerte mange døende kan oppleve. Mange søker etter en mening eller en forståelse, ett svar på alle hvorfor. Noen finner det de søker i noe ytre, i en religiøs tro. Mange lever uten en slik horisont og søker derfor innover i seg selv for å finne svar, "turning toward their own inner values"74 En hospiceomsorg som hjelper pasienten til dette er en god omsorg, ."...,and deep concern for the freedom of each individual to make his or her own journey toward their goals"75 Dette stiller krav til de som arbeider på hospice. Omsorgen og empatien de viser kan (og bør) åpne skjulte dyp, skjulte behov hos pasienten.
"For those who do not wish to share their deepest needs, the way care is given can reach the most hidden places "76

Slik jeg forstår Saunders er det en dybde i mennesket. Noe ligger i hver enkelt av oss som krever at vi vender blikket, ikke utover, men innover, inn i tankene, inn til erfaringer, minner, alt vi bærer med oss. Det er muligens dette Saunders vil omtale som kroppens egen visdom : "Like many others, in his response to a totally new and extremely dependent situation, Ramsey found a new self. The body seems to have a wisdom of it`s own"77 Når den indre reisen finner sted kan et nytt selv forløses, et godhetens og renhetens selv. Saunders refererer Montaigne som slår fast :
" I det aller siste opptrinn mellom oss og døden eksisterer ikke forstillelsen .Da kan vi bare fremvise en slik godhet og renhet som ligger i sjelens dyp" 78 Det ligger moralske føringer i dette. Ved å søke innover kan vi finne en godhet og en renhet i oss selv, og det er slik vi egentlig er; gode og rene i oss selv. Noe annet er forstillelse. Disse dybdene når vi ikke uten videre, det er tvert imot gjennom lidelse og tap at vi kan finne frem til våre dypeste følelser.
Saunders refererer også til Levine:
"Sorg har en helbredende kvalitet som går svært dypt fordi vi tvinges til følelsesdybder som vanligvis befinner seg under terskelen for vår bevissthet, noe vi må være takknemlig for"79
Det ligger hva Saunders kaller "en skaperkraft"80 i lidelsen, men denne skaperkraften er avhengig av vendingen innover, slik jeg tolker Saunders.
Følelser forbindes som regel med det indre livet, det er derfra de kommer selv om de kan gi seg ytre uttrykk. Det er viktig at følelser får komme til uttrykk, både de gode og de mindre gode. "Feelings are facts in our house and they too need analysis" og " all emotions are intensified when the end is in sight" 81
Det er særlig ett bilde av det indre livet som gjør inntrykk i en av Saunders tekster. Hun beskriver hva det betyr å vise "hospitality: It means beeing aware of our own inner homelessness and oneness with the stranger"82 Å være en fremmed eller hjemløs i sitt indre uttrykker særlig sterkt hvor stor betydning det indre livet tillegges. Å møte den døendes behov for å finne et hjem i seg selv blir en utfordring .
Dette fokuset på noe indre, det eksistensielle har sammenheng med sjelen. Saunders skiller mellom kropp og sjel83 og "begrunner" på en måte den indre reisen slik: " This may be the most important part of his life , and the spirit often becomes stronger and more individual as the body weakens" 84 Når det kroppslige forfaller styrkes det sjelelige, det som har betydning for det indre livet.

[ Innhold - Toppen av siden ]

4.1.2 Originalitet

"We have the endless fascination of watching each individual come to terms with his illness in his own way and come along his own path to life`s ending. Almost invariably it is a quiet ending that leaves behind a sense of real fulfilment."85
I Saunders stadige påminnelser om "each individual", ligger det en sterk understreking av det originale og unike i hver enkelt pasient, en originalitet som følger pasienten helt inn i døden:
"Such management (of terminal disease) will include everything which will help the patient to find his own way of dying, his own death. Weisman has called this process "safe conduct" and has developed the concept of `appropriate death`. He defines it as an absence of suffering, preservation of important relationships, an interval for anticipatory grief, relief of remaining conflicts, belief in timeliness, exercise of feasible options and activities , and consistency with physical limitations , all within the scope of one`s ego ideal"86

Originalitetsmotivet kommer også frem i hva Saunders skriver om St.Christopher; et ulikhetens fellesskap.87 Denne ulikheten innebærer at enhver skal respekteres for sin forskjellighet fra andre, og at forskjelligheten er en verdi.
Saunders bruker ofte case i sine publikasjoner, personlig erfarte opplevelser og pasienter som har gjort inntrykk. Dette er med på å personifisere "den døende", gjøre han eller henne til et levende, spesielt menneske, og det viser også hvor forskjellig mennesker kan leve og dø. Miss R. er et slikt eksempel. Denne 54 år gamle kvinnen var opprinnelig fra Russland men bodde nå i England. Hennes nærmeste familie var bosatt i Berlin. Brystkreft gav henne en del smerter, men hennes største problem var pustevansker og en følelse av å bli kvalt. Saunders beskriver ikke bare hennes sykdom, men også at hun var ugift, snakket godt engelsk, var pen, interessant og intelligent. Imidlertid trakk Miss R. seg tilbake fra sosial kontakt og beskrives som "extremly difficult to help and comfort ......The nursing staff found her difficult to handle and she found them hard to understand"88
Personalet tilbød hjelp på forskjellige måter, men dette ble ofte avslått. Etter en tid fikk man i stand en kontakt mellom Miss R. og en tysk venninne av Saunders. Venninnen samtalte med Miss R. og kunne hjelpe personalet til større forståelse for denne pasientens karakter og personlighet. Miss R. fikk snakket om sine problemer, og den tyske venninnen hjalp henne med sin forståelse, sympati og tro. Miss R.døde like etter. Hennes originalitet fikk hun beholde selv om det var utfordrende for de ansatte.
Originaliteten forsterkes når Saunders tar i bruk fotografier av pasienter.89 Første gang det skjer er i en artikkel fra 1964.90 Poenget er å vise i pasientenes eget ansikt hva Saunders har understreket tidligere, nemlig pasientenes personlige "achievements " (triumf, prestasjon) i den siste tiden av livet .Aksept, tilfredshet, behov for smertelindring, men mest av alt behov for en som vil lytte er hva ansiktene uttrykker.
Saunders legger vekt på hvor viktig det er å lytte til pasienten . I 1960, mens hun arbeidet ved St.Joseph`s, begynte Saunders å ta opp samtaler med pasientene på bånd. I løpet av hennes år der samlet hun ca.1100 slike samtaler. Disse samtalene, det å lytte til pasientens smerter og hva han ellers hadde på hjertet førte for Saunders til at hun kom til å identifisere seg med pasientene og deres følelser. I følge Saunders er disse fortellingene utgangspunktet for palliativ omsorg. Det er ved å lytte til den enkelte at omsorgen formes.91
Originaliteten er et fremtredende trekk i tekstene, men Saunders peker også på at "...,though each one (journey) is unique, it takes place across a broadly similar map"92
Den døendes siste reise er unik, men kartet som viser vei er stort sett det samme. Saunders og medarbeiderne hennes har erfart at utfordringene ved å dø er nokså like; å dø er hardt arbeid for alle som er involvert. Samtidig ligger det en gevinst i arbeidet, en opplevelse av "completing work".93 Dette motivet henger sammen med en annen side av den gode død, der realisering av noe ufullendt er fokus.

[ Innhold - Toppen av siden ]

4.1.3 Selvrealisering
" We lived a lifetime in three weeks"94

Originalitet innebærer ikke bare at det er en spesiell måte å være meg på, det innebærer også at den enkelte må realisere sitt liv på sin særegne måte. Slik jeg forstår Saunders er det noe av det samme som ligger i hennes bruk av begrepet "potensial".
"...-namely, to provide the efficient, loving care that permits the patient to fulfil his or her potential in the remaining time" 95
Hva som ligger i dette beskriver Saunders gjennom sin fortelling om sitt kjærlighetsforhold til pasienten Antoni. I løpet av den tiden han tilbringer på St.Joseph`s utvikler det seg et kjærlighetsforhold mellom lege og pasient .Om dette forholdet forteller Saunders at det ble en kilde til kraft for henne selv også etter at han var død, og "en anerkjennelse av hvilket potensiale som ligger i livets sluttfase - for å leve, for å oppdage og for å gi,..."96
Saunders utdyper dette ved å beskrive hennes egen opplevelse av kjærlighetsforholdet som å være fanget, men samtidig fri. Det er dette som skal skje innefor hospice og palliativ omsorg: frigjøre vingene.
Dette potensialet finnes også beskrevet blant basisprinsippene for hospice. Pasienten har et potensial for å finne mening, søke etter verdier og mot fellesskap. Dette potensialet tas i bruk ved en tydelig utvikling gjennom ulike stadier, det er en prosess fra fornektelse, sinne, kjøpslåing, depresjon og frem mot aksept.97 Aksept er et viktig mål fordi en pasient som har akseptert sin situasjon lettere faller til ro, aksept kan gi en fredfull og god død.
Saunders` fokus er på livet og ikke på døden. Livskvalitet skal etterstrebes helt til det siste.98 Lykkes dette kan både pasienten og familien oppleve personlig vekst, og relasjoner kan styrkes. Pasienten kan gå inn i døden med en følelse av at livet er blitt oppfylt eller fullbyrdet.99 "Each individual has to grow into a fuller,(though never complete) , realisation of the truths he accepts" 100 Dette budskapet kan også styrkes ved bruk av fotografier, og i en artikkel fra 1964 ber Saunders leseren om å studere de seks fotografiene grundig;
"they include some people who have been themselves perhaps more intensely than ever in their lives, summing up and fulfilling all they have done and been."101

Lidelse og sorg kan bli en kreativ prosess, en prosess hvor utvikling og personlig vekst er målet.102 Saunders forteller om Ramsey som hadde en inoperabel svulst på hjernen, ble blind og fikk problemer med å snakke som følge av svulsten. På tross av de tap han opplevde som følge av kreftsykdommen, "Like many others, in his response to a totally new and extremely dependent situation, Ramsey found a new self. The body seems to have a wisdom of its own. If we follow its dictates, as its powers diminish so those of the spirit can find new strength and creativity."103 Det kan se ut som om det nye som virkeliggjøres hos den døende er uttrykk for noe sjelelig, noe indre.

[ Innhold - Toppen av siden ]

4.1.4 Autonomi

Autonomi er et viktig etisk prinsipp ved moderne, vestlig helsevesen, og innebærer at pasienten skal være med og bestemme over forhold som angår ham. Autonomi som aspekt ved individualiteten finnes i flere utgaver hos Saunders. Et eksempel er den vekt det legges på at pasienten ikke skal føle seg avhengig, men så langt det er mulig skal hjelpes til uavhengighet. God symptomkontroll kan gi pasienten tilbake følelsen av uavhengighet,104 noe som gjør at pasienten vil delta mer aktivt i det alminnelige liv, enten på avdelingen der hun er innlagt eller hjemme. Miss Frances var en slik pasient . Ved jevnlig tilførsel av smerte-stillende medikamenter opprettholdt hun sin uavhengighet slik at hun slapp å be om hjelp. Hun kunne fortsette å leve slik hun hadde gjort .105
Et viktig poeng ved å lindre smerter og andre symptomer er "that the patient should find his body and its needs less obtrusive, even when his activities are more and more curtailed by disease. Our bodies can have their essential integrity affirmed even in weakness and dependence....A changing body image can be faced and accepted and a sense of personal worth be maintained even in the face of great physical loss"106
Å opprettholde pasientens selvbilde så langt det er mulig kan være en utfordring, spesielt når han endrer personlighet som følge av sykdommen.107

I et intervju fra 1998 blir Saunders spurt hva som er essensen ved hospice, og hun svarer at det er å gi god omsorg til pasient og familie, der hvor de måtte ønske det. Ofte vil det være i familiens hjem. "The greatest fear is loss of control,.. "108 og derfor blir en sentral del av hospiceideologien å møte dette; "it`s a way of giving them as much control over what is still going on as can be given." 109 Kontrollaspektet ved autonomien er svært sentralt for hospice; "all the work of the professional team ... are to enable the dying person to live until he dies, at his own maximum potential, performing to the limit of his physical activity with control and independence wherever possible." 110 Pasienten skal ha kontroll over sin egen situasjon, men kontrollen ligger også hos hjelperne. Deres oppgave er å ha kontroll over smerten og andre symptomer, i betydningen lindre og behandle. Dette er en side ved den gode død som Saunders tydelig mener hospice har lykkes med. Hun skriver om "the successful control of terminal pain and other symptoms achieved during the past two decades, largely by the members of the Hospice Movement..."111
Saunders skriver flere steder at det er ved å se og lytte til pasienten at hjelperen kan yte den beste omsorgen. Pasienten er nøkkelen til løsningen på sine spesielle problemer.
Skal pasienten være autonom må han møtes med respekt: "The only proper way to a person is respect; a way of seeing and listening to each one in the whole context of their culture and relationship, thereby giving each his or her intrinsic value"112
Gjennom at pasienten opplever å bli respektert, vil han føle seg verdifull. Respekt innebærer at pasienten behandles som likeverdig person og blir tatt på alvor." Above all we can come with personal respect. ` I was sick and you visited me`, means to call people by their name, give courtesy, be ourselves"113 I respekten ligger også en forpliktelse og et spørsmål som Saunders diskuterer på ny og på ny, er om pasienten skal informeres om at han er alvorlig syk eller døende. I en tekst fra 1965 vil hun overlate til pasienten selv å ta initiativet til å prate om disse tingene, åpenheten må ha sitt utspring hos pasienten.114 Det hviler imidlertid på hjelperen å ikke bare svare på pasientens spørsmål, men også en forpliktelse til å hjelpe pasienten gjennom det hele . Er man som sykepleier eller lege ikke i stand til å møte pasienten slik, må man sørge for at en annen gjør det.

Selv om det er den enkelte pasients opplevelse av å bli ivaretatt og hjulpet som er Saunders mål, skriver hun også om egen personlige utvikling som følge av sitt arbeid . Pengene hun arvet fra David Tasma ble til et vindu; et vindu som åpnet ut mot lidelse og smerte. Det hun fikk se gav henne muligheter, innsikt, førte til personlig vekst, og gav henne del i et fellesskap med pasienter, pårørende og andre omsorgsarbeidere .115
Fellesskapet er mer enn en bieffekt av den omsorgen pasienten trenger, fellesskapet er på mange måter et sentralt mål for hospicefilosofien, slik jeg viser det senere i denne oppgaven.

[ Innhold - Toppen av siden ]

4.2 Horisonten
"There is more to life than you think, and more to you than you realise"116

Jeg har i det foregående gitt en fremstilling av Saunders tekster med fokus på hva hun skriver om individualitet og selvrealisering . Jeg vil nå lete etter det andre motivet ved autentisitetens etikk; horisonten. Det betyr at jeg vil se etter hvordan eksterne forhold har en plass og en betydning i disse tekstene. Med eksterne forhold mener jeg alt utenfor selvet som kan ha mening som horisont .Horisonten er nødvendig for at den enkelte skal kunne definere sin egen identitet, skaper mening og sammenheng og gir retning i moralske spørsmål. Jeg vil se etter horisonten under begrepene mening, verdier, fellesskap og dialog. Jeg mener at disse fire motivene sammen gir et bilde av Taylors horisontbegrep.

[ Innhold - Toppen av siden ]

4.2.1 Mening
" Within his own frame of reference"117

Å søke og finne mening i livet er i følge Saunders det viktigste for oss alle, både syke og friske. At dette er betydningsfullt gjenspeiles også i hvor mye Saunders skriver om emnet.118,119
"Over and beyond all our analytical looks at the details of the distress of dying and bereavement comes the search for meaning that includes us all."120
For Saunders selv er meningen med livet Gud, 121 noe hun ikke legger skjul på. Troen og Saunders kristne menneskesyn blir en slags begrunnelse for hvorfor hun lot seg berøre av døende menneskers lidelser. Samtidig hjelper troen henne til å "overleve" hverdagen. Fordi lidelse, smerte, sorg og angst ofte finnes hos den døende og hans nærmeste, blir det sentralt for Saunders å forsøke å forklare "Why does God allow suffering?"122 I dette lille heftet forklarer Saunders hvordan lidelsen kom inn i verden på grunn av syndefallet, og hvordan det ondes tilstedeværelse fortsatt er en realitet. Troen setter lidelsens mysterium inn i en større sammenheng, da blir den lettere å bære. Samtidig sier Saunders at det finnes ikke enkle svar når det gjelder smerte og lidelse .
Saunders er overbevist om "Christ is there,..., you are not doing it alone"123 "the final victory is already won on the cross"124 Hun er klar over at mange mennesker ikke deler hennes tro, ja, ikke har noen tro overhode, men er overbevist om at alle mennesker likevel er omsluttet av Gud:" Over forty years in hospice work has left me with the conviction that the God who in Jesus travelled the way of rejection, torture and death, travels with all his children. And that, sure, must mean every one of his created beings"125
For å vise hvordan troen kan bli en meningsskapende horisont også for pasientene, vil jeg vise til et av eksemplene Saunders selv bruker; hun forteller om pasienten Mrs. B:
Mrs.B. snakket med Saunders om hvordan man kunne tro på Gud i en verden av lidelse, men smilte bare av Saunders svar, de gjorde ikke inntrykk. Et par uker senere var pasienten blitt mye dårligere, og hun brakte på ny temaet om lidelse inn i en samtale. Saunders skriver:
" I tried to explain very simple something of our redemption in Christ, but it did not matter very much what I said. The Holy Spirit was showing her Christ crucified and she believed on him. The words to which she held on were ` Lord, I believe, help thou mine unbelief`.
Next day I could not doubt that all was well when I saw her peace.....She smiled and shook her head. `I`ve less unbelief than I had`, she said"126

Å ha et svar på hva som er meningen med livet vil gjøre det lettere å finne en mening også i lidelsen og døden. For den som lever i den kristne tro kan døden være et håp om noe nytt og bedre, men den kan også være en fiende.
Noen vil si: Hva med alle de som ikke finner fred? Saunders svarer at det opplever vi nesten aldri. Mennesker kan komme til oss fylt av uro og frykt, men dette forsvinner og i stedet ser vi "Love, joy, peace, long-suffering, gentleness, goodnes, faithfulness, meekness, selfcontrol"127 Det er det samme som uttrykkes når Saunders ønsker at pasienten skal hjelpes "to attain some kind of harmony with what he sees as truth and rightness"128. Det handler om hjelp til å skape sammenheng - til å se en mening. En atmosfære av fred, åpenhet og gjestfrihet slik St.Christopher`s beskrives, kan bidra til dette. "..their pain and many of these feelings (pain, anger, bitterness and grief) are transformed"129
Byggingen av St.Christopher`s var kristelig motivert, men Saunders sier at den kristne tro aldri må dyttes på pasienten. Pasienten skal ha mulighet til å finne og uttrykke det han mener er rett og verdifullt, og på St.Christopher`s er alle typer tro eller mangel på tro like velkommen.130 "Hospice clients might or might not use the word "God" yet we did often see them moving, looking toward something beyond themselves in which to trust. If people can look beyond themselves to something in which to trust, I think that is probably one of the most important things they can do "131
Det samme kommer frem i et foredrag Saunders holdt i Bergen i juni 1999. Hun forteller fra sitt liv, om de erfaringene hun har gjort og om de dypeste dimensjonene ved meningen med livet. For Saunders er det Gud,"men som imidlertid for hvert enkelt menneske må være det som måtte finnes hinsides det postmodernistene proklamerer"132
Det viktigste er at pasienten finner noe utenfor seg selv som kan gi mening, tillit og håp, noe å hvile i.
Det er når Saunders kommer inn på egen tro at det også blir tydelig hva som er hennes personlige holdning til døden. Saunders beskriver døden som en utfordring, ikke noe som bare skjer, men som krever noe. "It`s a real challenge. There are things we have to give up, not just resign but offer up, and out of that something grows....You are going to leave, or face leaving all this behind. There is nothing wrong in saying it is something to be fearful of....
I have been at the bedside of very many people dying of cancer. That death, which is so greatly dreaded on, can, one can promise, be peaceful. It is peace and somehow a feeling of homecoming and completion." 133
Saunders bruker også andre kilder enn ett tradisjonelt religiøst språk når hun snakker eller skriver om mening og eksistensielle spørsmål. Hun forteller flere steder om den betydning kunst, musikk og fremfor alt poesi har hatt for henne . "Beyond the horizon" fra 1990134 er i sin helhet viet noen av disse kildene, og undertittelen: "A search for meaning" forteller hva det handler om: Hvor kan pasienten, personalet og pårørende finne mening, trøst, håp og fremtid? Kapitlene forteller om hvor man kan søke mening i lidelsen, om anger og skyld, død, tap og sorg, og om oppstandelsen. Gjennom dikt skrevet både av kjente poeter og av pasienter, avsnitt fra ulike bøker og Saunders egne betraktninger gies et sammensatt bilde av hva som kan gi mening. Et viktig poeng er at å dele lidelse med andre gjør den lettere å bære. " It is in sharing our pain that we believe God comes to us as the "Wounded Healer"135
Blant de som arbeider ved hospice og blant pasientene vil man finne svært forskjellige syn på hva det er som gir mening. Dette gjør at det er behov for en videre definisjon av hva religion og spiritualitet er . Saunders definerer religion først og fremst som relasjon :
"..., but for our part we want to define religion more widely and see it as a field of the relationships of one person to another, commitment in the context of a common life"136
Det daglige, alminnelige fellesskap mellom mennesker er et grunnleggende trekk ved livet, og kan betraktes som en meningsskapende horisont . Fra det snevre blikket innover, skjer en vending utover mot andre mennesker. I det alminnelige livet ligger en forpliktelse overfor den andre. Saunders utdyper definisjonen og sier at dette innebærer at hjelperen må møte
pasienten der hvor pasienten befinner seg, på pasientens nivå. Saunders bruker også betegnelsen "helbredende forhold" på det som kan skje mellom hjelper og pasient når de møtes i en "felles menneskelighet"137

Når Saunders skal utdype nærmere hva spiritualitet innebærer, er religion og tro en del av dette. Men begrepet favner videre enn som så og dreier seg om alt som angår verdier i livet, alt som har betydning. Pasienten kan ha minner fra tidligere år som fremkaller skyld og skam, han kan føle bitterhet over den situasjonen han er i nå og en sterk følelse av meningsløshet erfares av mange. Meningsløsheten kan bety at pasienten ikke greier å se at han selv har betydning, eller at verden, universet har noen mening138 . Saunders beskriver denne situasjonen som "The essence of spiritual pain and the greatest challenge to our patients and to the members of the team committed to the care for them." 139
Gjennom å hjelpe pasienten til å se tilbake på livet som en fortelling, på opplevelser og erfaringer han har gjort, kan pasienten komme til å se en mening - at hennes fortelling er del av en større beretning, en større helhet. "The final search for meaning which we all hope to find in order to lay down the story of our lives in a way that is right for us as we set out on our last journey"140
Saunders viser til to artikler hvor pasienter og sykepleiere er blitt spurt hvor de finner mening til eget liv og hvor majoriteten svarer at det finner de i seg selv. Dette understrekes ved Saunders henvisning til Man`s search for meaning av Viktor Frankl. Denne boka ble til på bakgrunn av Frankl`s erfaringer fra konsentrasjonsleire under andre verdenskrig. Han beskriver hvordan han tenker på sin kone som han ikke vet om lever eller er død, og at meningen kan ligge i kjærligheten som han bærer dypt inne i seg. Også lidelsen selv kan gi mening ." If we are held in suffering, we then have responsibility for the attitude in which we suffer".141
Frankl skriver også at ingen kan fortelle en annen hva som skulle være meningen med hans liv og at mening ikke bare skapes ut fra tidligere erfaringer, men også ut fra dagen i dag.
Saunders henviser også til Frankl i "Beyond the Horizon" som jeg har skrevet om tidligere, og jeg tolker det slik at dette er viktige synspunkter også for henne.
"So how do we help others in their struggle to find a way out of the pain of meaninglessness? We come from such different backgrounds, our stories are radically other, and we do not have mortal illness facing us. Can we build some kind of bridge between us so that we can meet and help their search?....It is a question of time - and timing - a readiness on all part of the staff to stop and listen at the moment this particular area of pain is expressed and to stay with it. We are not there to take away or explain, or even to understand, but simply to `Watch with me`, as Jesus asked of his disciples in the Garden of Gehtsemane" 142
I forordet til Oxford Textbook of Palliativ Medicine konkluderer Saunders med at de verdiene som hospice har hentet frem igjen i omsorgen for døende viser at det finnes muligheter for å erfare den gode død.143 Å søke etter og finne mening er en slik verdi.

[ Innhold - Toppen av siden ]

4.2.2 Verdier

Hospicebevegelsen og dens ideologi vokste frem som reaksjon på en utvikling hvor døden ble betraktet som noe "shameful and forbidden ..a taboo"144 Dette innebar blant annet at pasienten i liten grad ble informert om sin tilstand, døden inntraff på sykehuset, og ofte var den døende alene. Følelser knyttet til sorg og tap fikk liten oppmerksomhet. Mens døden tidligere ble betraktet som en del av livet, en felles skjebne, hevdet enkelte at samtiden manglet en holdning til døden som gjorde den "til å leve med". Konsekvensen ble at hver enkelt av oss eller hver enkelt familie måtte finne sin egen vei, sin egen måte å forholde seg til død og tap. Disse trekkene signaliserte en negativ utvikling og ble konteksten for fremveksten av hospice. Hospiceideologien ønsket å ta denne utviklingen på alvor , "and show how appropriate treatment before a patient can rightly be termed "dying" , can make a radical difference to his life and death"145

Slik jeg leser og forstår Saunders er basis for alt som skjer på hospice en felles menneskelighet. Uansett kulturelle og kontekstuelle forskjeller er både hjelper og mottager på hospice et menneske.146 I denne felles menneskeligheten ligger også at vi alle skal dø . Livet og døden henger sammen, døden er en naturlig avslutning på livet.
Det er den enkelte pasient som kan fortelle oss hva det betyr å være døende, og med det skape forståelse for hva god omsorg bør innebære. Dette understreker Saunders ved å si at hver død er like individuell som livet har vært, og at livet avspeiles i døden .147 "You matter because you are you, and you matter until the last moment of your life. We will do all we can, not only to help you die peacefully, but also live until you die" 148
Livet kan beskrives som en reise med en begynnelse og en slutt, en start og et mål, og underveis består livet av både motgang og medgang, lys og mørke.
"Light and darkness? I do not think we can have one without the other. Death is part of life and there is something about death that gives life its quality - and helps to its new beginnings"149
Med disse generelle betraktningene som bakgrunn leter Saunders etter en filosofi for hospice, verdier å bygge denne omsorgen på. " It seems to me that the only way to find a philosophy that gives confidence and permits a positive approach to death and dying is to look continually at the patients, not at their need but at their courage, not at their dependence but at their dignity"150
Verdiene som uttrykkes her er hva Saunders kaller for "de mest elementære felles-menneskelige verdier"151, og grunnen til at hospiceprogrammet ble levedyktig i så mange ulike kulturer var nettopp det allmennmenneskelige .

Felles verdier for en bevegelse eller ideologi kan utgjøre en verdistandard, en felles horisont.
Hospiceverdiene ikke er noe som er knyttet til en spesiell bygning, men kan praktiseres i mange ulike settinger.152 De ansatte ved hospice har disse verdiene og prinsippene som en overordnet målsetting for sitt arbeid. Disse kan være nedskrevne, slik som hospice-prinsippene, eller de kan være uskrevne, bygget på erfaringer og opplevelser hos den enkelte hjelper. På bakgrunn av alle de pasienter hjelperen møter danner han seg et bilde både av det spesielle, men også av det allmenne ved det å skulle dø. "However , though each one (death) is unique, it takes place across a broadley similar map .This journey is seen many times over by those who work in hospice teams and from time to time by all those in the caring professions. It implies work, often hard work, on the part of all involved, the patient, his family and friends and all the staff who are trying to help them. There may be many problems to face but there are also achievements to be made before the final letting go"153

Denne felles verdistandard eller felles horisont ligger som en basis for alt som skjer på hospice, og har den gode død som mål. I en artikkel fra livet ved St.Joseph refererer Saunders en gruppe studenters reaksjon etter et besøk. De har merket seg en spesiell atmosfære , og de har lagt merke til hvordan integrasjon preger stedet. Det er ingen barrierer mellom pasienter, besøkende og ansatte.154 Integrasjonsbegrepet kan innebære en innpassing i en felles forståelse, i dette tilfellet av hva den gode død er, noe de fleste pasienter på hospice erfarer:
" Treatment for the inevitably dying is directed to ensuring that death will be as peaceful and comfortable as we can make it. That`s part of our therapeutic commitment.....Seeing the peaceful death, and seeing that the dying are not left alone or hidden behind curtains, is a great help to other patients who can feel more assured about how their own dying will be. None of us who are expert in such care should let it be any other way."155
"There is absence of pain and drowsiness; liveliness (in it`s true sense) and peacefulness; an indefinable atmosphere which left us feeling that death was nothing to be worried about, but rather a sort of homecoming"156
Det er et felles mål som utrykkes her, en felles oppfatning av hva en god død innebærer. "An agreed attitude" til religiøse spørsmål157 viser noe av det samme, enighet og felles mål er viktig.

Et aspekt ved "total pain" er den fysiske smerten, om lag halvparten av alle kreftpasienter vil ha smerter ved livets slutt.158
"But the pain of a patient with terminal malignancy is not limited; it tends to be chronic and continuous. No one can predict the end of it, and it usually gets worse. It lacks meaning and frequently takes over, expanding to absorb the patient`s entire attention....We have seen, over and over again, that symptomcontrol can be a means to an independence that can some times take surprising forms"159
Den terminale fysiske smerte mangler fullstendig mening og har ingen verdi, noe som bekreftes av betegnelsen "prison of pain"160 Sterke smerter kan føre til at pasienten blir psykisk nedbrutt og bare prøver å holde ut tilværelsen. For noen fører smertene til isolasjon.161 Smertelindring er derfor basis for alt som skjer på hospice.162 Smertelindring har naturligvis verdi i seg selv, men er også forutsetningen for at andre verdier kan realiseres slik jeg viste under punktet om individualitet. Analyse og kontroll av smerter og andre symptomer er det første av hospiceprinsippene ved St.Christopher`s, og Saunders har vært opptatt av at det utvikles gode rutiner for smertelindring. 163

[ Innhold - Toppen av siden ]

4.2.3 Fellesskap

"The greatest sorrows of a dying patient is the ending of relationships and responsibilities. We live in our interchange with others and as encroaching weakness leads to the change of roles, as the wage earner can no longer work or the housewife has to hand all her activities in caring for the family to others, it is hard not to feel useless and humiliated"164
Det handler om det samme når Saunders skriver at det den døende opplever er en rekke avskjeder. Ikke bare i forhold til de kjære rundt en, det er også farvel til uavhengighet, til fremtid, til det sikre.165 Det Saunders vil tilby pasienten er fellesskap for å lindre sorgen ved alle tap, alle farvel.
At fellesskap er viktig på hospice går tydelig frem av hva Saunders skriver, ja, fellesskapet kan til og med sees som et av målene for hospice. Men hva slags fellesskap, og for hvem?
Saunders skriver om "..an atmosphere that speaks without words of an ultimate love and meaning"166, "an atmosphere of ready and true hospitality , one where love remains the `greatest of these` "167 Det er et miljø og et fellesskap preget av kjærlighet Saunders ønsket med utviklingen av hospice . " I know that a patient is not afraid if he finds himself in a climate of safety and is allowed to come to insight in his own way and time"168
St.Christopher`s var fra tidlig på planleggingsstadiet tenkt som et tett og nært fellesskap, nærmest en kristen kommunitet. "The christian answer to the mystery of suffering and death is not an explanation but a Presence."169 Selv om tanken om et tett kristent felleskap ble moderert i løpet av planleggingsstadiet, har betydningen av å være tilstede for den lidende vært et sentralt anliggende hele tiden . Et "hjem" ble stedet der dette nærværet kunne tilbyes; " a new pattern of home and family care with in-patient beds carefully integrated into the local community" 170 At St.Christopher`s kalles "a second home" betyr at hospice skal være mer enn en helseinstitusjon . "Hjem" er for de fleste av oss noe som gir positive assosiasjoner, trygghet og rom for å være seg selv. Både pasienten og hans familie skal oppleve omsorgen på hospice. Familien er en viktig enhet, og det legges vekt på at de nære båndene skal opprettholdes eller styrkes.
Familiefellesskapet er ikke bare viktig for den døende. Også for de som blir igjen når pasienten dør, er den siste tiden av stor betydning ; "..., but some shared awareness has again and again been seen to facilitate often surprising family growth"171 Når pasienten er i ferd med å dø flyttes han ikke for seg selv, men får fortsatt være på samme rom. Familie og venner kan sitte hos pasienten så mye de ønsker, og har pasienten ingen nære pårørende vil personalet fylle dette behovet. De andre pasienter vil merke seg dette, noe som gjør at de kan føle seg trygge på at de ikke vil overlates til seg selv. Kontinuitet i omsorgen skaper gode relasjoner og tryggere pasienter. Saunders forteller om et brev hun mottok fra en enke, mannen var død på St.Christopher`s. Kvinnen beskriver hvordan noe av det som hjalp henne mest på hospice rett og slett var å se andre pasienter i samme situasjon som hennes mann, se andre pasienter dø fredfullt og i åpenhet. Da mannen hennes døde følte hun ikke panikk eller redsel slik hun hadde fryktet. I stedet kunne hun helt og fullt være tilstede i det som skjedde.172
Innenfor hospice`s fire vegger tegner Saunders et bilde av et levende miniatyrsamfunn.
Et annet sted sammenlignes hospice med en liten landsby. Poenget er et fellesskap satt sammen av både barn og voksne, syke og friske, frivillige og ansatte; et fellesskap av ulikhet. " A good community is usually a mixed one "173 Smertelindring gjør pasienten i stand til å være aktiv deltager i fellesskapet.
St.Christopher får også betegnelsen "a therapeutic community".174 Det er nærliggende å tolke at fellesskapet i seg selv har en terapeutisk funksjon og Saunders skriver:"We try to give, or give back, the sense of community, of belonging, of personal worth that give meaning to the patient`s life - and to our own."175 Det er altså snakk om fellesskap både innenfor rammen av hospice, men også hospice som del av et ytre, lokalt fellesskap. Fellesskapets mål er å lindre "total pain".
Fellesskap gir tilhørighet, gir en ramme rundt pasientens liv. Innenfor denne rammen kan pasienten erfare andres lidelser, han er ikke alene. Smerte kan føre til at pasienten isolerer seg og denne isolasjonen kan forsterkes ved at mange pasienter sliter med følelse av skyld og mislykkethet.176 Fellesskapet tilbyr pasienten en mulighet for å uttrykke seg enten språklig, kroppslig eller ved hjelp av arbeidsterapi. Fellesskapet av sørgende har også en viktig funksjon fordi mange i sorg opplever seg isolert.177

I avsnittet om originalitet som et aspekt ved individualiteten nevnte jeg Saunders bruk av fotografier. Det samme gjelder når hun forteller om det terapeutiske fellesskapet ved St.Christopher`s. Fotografiene viser ikke bare enkelte pasienter, ofte er det grupper av pasienter, pasienter og pårørende eller ansatte med på bildene. En fotomontasje med fire bilder viser hvordan en ungarsk flyktning sitter alene på senga. Teksten forteller at på grunn av språkproblemer isolerer han seg. Neste bilde viser hvem som kunne hjelpe; (a) "cheerful, untidy and rather heavy drinker" Bilde nr 3 og 4 viser disse to sammen; "let me be in the picture with my friend"
En viktig og aktuell bieffekt av fellesskapet kan være at hvis pasientene opplever tilhørighet vil færre be om eutanasi; " ...,but once pain and the feeling of isolation are removed they never ask again"178 og " If a patient asks to be killed , someone has failed him"179
Fellesskapet har også betydning for de ansatte .Teamarbeid og veiledning hører med til hospiceprinsippene, å arbeide med terminalt syke er utfordrende og krever oppfølging. Både de syke og hjelperne deler noen felles menneskelige vilkår. De er avhengig av hverandre og det er ikke alltid så tydelig hvem som hjelper hvem. " As one put it to me once; That`s what life is about ; four hands held out together. Not two for giving, and two for receiving, but four receiving, from each other and, some of us believe, from a love and power beyond us."180
Hjelperens rolle er naturligvis sentral i dette fellesskapet og helt nødvendig for at den døende skal erfare den gode død. "The phrase `Watch with me` ...sums up the deepest need of any person facing death or desolation" 181 Saunders utdyper hva dette betyr: Ikke forklare eller forstå eller fjerne lidelsen, men rett og slett være tilstede for den døende. Ved å servere mat og drikke på en omsorgsfull og god måte kan pasienten erfare mer enn at sulten stilles og tørsten slukkes: "To give food can mean to give yourself to the person hungry for recognition; it can mean give attention, give presence. To give drink can mean to give refreshment where before was only drought and meaninglessness, where there is hardly a voice strong enough to express thirst"182
Hjelperen skal gi av seg selv, da får hun også mye igjen. " A hospice is a place of healing for the patient and the whole family, and for the staff also. It is a place where situations can remain the same and yet somehow be completely changed and it is in sharing this that the staff, working together as a team, find their greatest support."183

[ Innhold - Toppen av siden ]

4.2.4 Dialogen

"After all, you spend your life learning to be a person in relationship with other person.s"184
Fellesskap krever dialog, krever at pasient og hjelper henvender seg til hverandre. Saunders legger vekt på at pasienten skal gis anledning til å fortelle, både om situasjonen sin her og nå og om livet som ligger bak. Pasienten i Saunders tekster er ikke bare er en døende, eller et sykdomstilfelle; "lungekreftpasienten i femsenga", men den enkeltes livshistorie og identitet er viktig slik jeg har vist tidligere.
" We need to look at a persons culture, past, personality, roles, relationships, hopes and beliefs when we face an apparently intractable pain. People are more than their past, but it has a major effect on their interpretation and response to pain."185

Jeg har tidligere pekt på hvordan pasienten i Saunders tekster gis anledning til å artikulere sitt eget liv, sin unikhet . Det betyr ikke at pasienten behøver å ha et avklart forhold til seg selv, til liv og død. Tvert i mot uttrykker mange døende en utrygghet og angst med tanke på hva som ligger foran dem. Pasienten kan fornekte at han er alvorlig syk, han vegrer å ta det innover seg som en realitet. Protest og sinne er ikke uvanlig, også blant pårørende.
Enkelte pasienter resignerer og gir opp håpet om et liv videre. Mange ser for seg en smertefull slutt. Tristhet og depresjon er ikke uvanlig. Noen pasienter vil også føle seg mislykket og ha skyld fordi de er blitt syke, noe som gjør at de kan komme til å isolere seg.
Eksistensielle spørsmål som: Hvem er jeg? Hva er meningen med livet ? Hva er meningen med døden? - blir for mange viktig å finne svar på. Disse spørsmålene sammen med et vidt spekter av ulike reaksjoner betegnes av Saunders som uttrykk for "mental pain", og er en del av "total pain". På tross av at Saunders understreker viktigheten av at den fysiske smerte lindres først og fremst, kan den mentale eller eksistensielle smerte være den mest vanskelige for pasientene.186 Likevel skriver Saunders at mange pasienter har mulighet for å gjøre en "reise" som ender i håp og med en endret innstilling til hva som ligger foran. Hvordan kan dette skje?
På ny og på ny understreker Saunders samtalens plass i den palliative omsorgen, behovet for at sykepleieren eller legen setter seg ned med pasienten og aktivt lytter til hva som fortelles.
"However, no report can take the place of an attentive listening and response to the questions an individual patient is asking at a particular time"187
De aller fleste pasienter vil bli hjulpet av dette; "by a chance to talk of their feelings with a sympathetic listener"188 Ved at følelser får komme til overflaten og bli satt ord på overfor en forståelsesfull samtalepartner, kan pasienten arbeide seg gjennom det som tynger. Legen eller sykepleieren må være villig til aktivt å møte pasienten på dette, og ikke trekke seg tilbake eller forbigå dette i stillhet. Også pasienten som er så deprimert at omgivelsene frykter selvmord vil i de fleste tilfeller bli hjulpet av samtalen, "and bring support at a deep level"189
Samtalen kan bidra til vekst og utvikling og dermed til en bedre avslutning på livet. Gjennom samtalen vil pasienten få hjelp til å sette ord på hva han opplever, noe som kan gjøre ham i stand til å arbeide seg gjennom alle de ulike reaksjoner jeg nevnte ovenfor. Saunders beskriver hvordan en ung pasient som på grunn av sykdom ikke kunne snakke mer, likevel fikk hjelp til å uttrykke seg gjennom å skrive:
"I cannot exaggerate the importance for that girl of being able to express her thoughts and to share her journey into acceptance,.."190
Døden aksepteres som uunngåelig, som en naturlig del av livet. Samtidig bærer mange på et håp om å bli frisk igjen helt til det siste. Håp er viktig å holde fast ved og kan gi seg forskjellige uttrykk . Saunders skriver at "small day-by-day hopes help the patient to accept the responsibility of living the life that remains."191 Pasienten kan gjennom samtalen hjelpes til å ta ansvar for det livet som tross alt fremdeles leves. Slik blir den siste tiden kvalitativt så god som mulig, og pasienten opplever vekst og modning.
Mange av de som arbeider i denne omsorgen føler seg hjelpeløse og at de har lite å bidra med for å kunne møte pasienten i hans angst og håpløshet. Nettopp denne følelsen av hjelpeløshet kan være det som pasient og hjelper har felles, og som gjør at de kan forstå hverandre .Selv om Saunders skriver om å være aktive lyttere, vil det i mange tilfeller være tilstrekkelig å bare være tilstede for pasienten, gi ham en hånd å holde i, gi pasienten følelsen av ikke å være alene. Dialog behøver ikke alltid å være en samtale bestående av ord, men uttrykkes gjennom kroppen, musikk, stemninger. Spesielt i forhold til eksistensielle spørsmål kan det verbale være vanskelig; "ord kan komme i veien, ord kan krenke.....Dette er hva vi gjør innen hospice og palliativ omsorg. Vi er her for å frigjøre vingene, hva de nå enn måtte være. Dette kan også skje uten ord."192 Som en følge av sykdommen vil enkelte pasienter ikke være i stand til å snakke lenger."Many who have no words, or at least none of the traditional phrases, show by their attitude, their gestures and their response to those around them that they are reaching out trustfully to what they see as true. We believe that this reaching out brings them to "The Truth"193

[ Innhold - Toppen av siden ]

4.3 Oppsummering

Individuell omsorg er svært sentral i hospicefilosofien og i den gode død. Hvert enkelt individ skal møtes ut fra sine spesielle erfaringer, ut fra eget liv.Avslutningen på livet bør være preget av livet som ligger bak. Denne tilnærmingen er en metode som har pasientens personlige vekst og den gode død som mål.
God symptomlindring er nødvendig for at pasienten skal kunne gjøre reisen innover. Å avhjelpe fysisk smerte har derfor også lindring av den eksistensielle smerte som mål. Vendingen innover er individuell, hver enkelt må velge sin vei.En indre reise kan forløse noe dyptliggende hos den døende og følelser gies anledning til å velle frem.
Forskjellighet og originalitet uttrykkes hos Saunders ved den vekt det legges på det unike hos den enkelte. Fordi den enkelte pasient er noe helt for seg selv, må forholdene legges til rette slik at han gjør egne valg, finner egne veier, egne mål. Unikheten understrekes ved bruk av case og foto. Pasienten gies anledning til å uttrykke hvem han er når han får fortelle sin historie .Selv om pasienten er døende har han potensial for fortsatt personlig vekst, noe som kan tolkes som en type selvrealisering . Personlig vekst forutsetter en indre reise og at pasienten behandles som unik. Hva som kan realiseres er mening, verdier og fellesskap, og viser at fokus er på livet her og nå.
Å vise pasienten respekt er å tilby individuell og lindrende omsorg. God symptomkontroll er forutsetningen, ikke bare for vendingen innover, men for at pasienten skal kunne være autonom og ha kontroll over egen situasjon. Autonomi og kontroll gir i større grad uavhengige pasienter, noe Saunders viser er en verdi i hospicesammenheng. Autonomi ser ut til å være sentralt for at pasienten skal opprettholde verdighet.
Forhold utenfor individet er også tilstede i Saunders tekster . Det handler først og fremst om Saunders egen grunnleggende horisont som hjalp henne til å se de døendes lidelser, overbeviste henne om at det eksisterende tilbudet for døende var for dårlig, og som gav henne mot til å gå i gang med å bygge et alternativ; St.Christophers`s. Saunders kristne tro er grunnlaget for et menneskesyn som ser den enkelte som verdifull i seg selv, som setter respekt høyt , og som fører videre en barmhjertighetstradisjon . Gjennom mange møter med pasienter har Saunders utviklet en forståelse for at god omsorg er individuell omsorg. Gjennom hospiceprinsippene og utallige publikasjoner, brev, taler og forelesninger er disse verdiene artikulert . Å søke etter mening er i følge Saunders noe av det viktigste i et menneskes liv. Dette behovet forsterkes i møte med lidelsen, døden og det ukjente. Meningen kan finnes i en tro eller i noe annet bortenfor mennesket. Religion defineres som relasjon og forpliktelse innenfor rammen av et alminnelig liv. Meningsløshetens smerte kan lindres ved at den deles . Mening kan også skapes ved å se eget liv som del av en større fortelling eller sammenheng eller mening kan finnes i en selv. Horisontens funksjon som meningsskaper er altså tilstede men i mange forskjellige utgaver og ikke bare i noe ytre.
Verdier, slik de kommer til uttrykk blant annet gjennom hospiceprinsippene, har som mål å skape et felles rammeverk, en felles forståelse og mål for denne omsorgen, en standard . De ansatte må forholde seg til disse verdiene, de vil fungere som retningsgivere for arbeidet. Verdiene kan komme til å prege selve avdelingen eller sykehuset, slik at også pasienter integreres i et spesielt syn. Smertelindring er helt avgjørende for at verdiene knyttet til den gode død kan realiseres.
Den gode død innebærer at pasienten dør fredfullt, ikke overlates til seg selv, men har noen hos seg, helst fra familien. Pasienten har ingen smerter, han er bevisst tilstede.
Å tre ut av fellesskapet er noe av det Saunders pasienter frykter mest ved døden. Fordi mennesket lever et liv i relasjoner blir det skremmende å vite at døden møter en alene.
Det innebærer også at man ikke lenger kan fylle tidligere roller, for eksempel som aktiv husmor eller forsørger. Å være døende er også å ta farvel med slike identitetsskapende roller. Disse sidene ved "total pain" kan lindres ved å legge forholdene til rette for at relasjoner kan opprettholdes og kanskje til og med styrkes. Hospice-fellesskapet kan fungere som et terapeutisk fellesskap. Dette kan tolkes som at menneskets grunnleggende behov for relasjoner ivaretaes. Saunders har erfart at delt smerte er mindre smerte .
Saunders legger vekt på "courage, independence, control and dignity " som sentrale verdier for hospicefilosofien. Dette på tross av pasientens totale avhengighet av personalets omsorg og fagkunnskap. Dette betyr at fagpersonalet også på mange måter har en type makt over pasienten.
Selv om det er et ulikhetens fellesskap Saunders ønsker, utrykkes også en tanke om likeverd mellom hjelper og mottager og med det en anerkjennelse av pasienten. Han er like mye verd som hjelperen.
Dialogen er tilstede på hospice ved at pasienter og hjelpere (også familien, medpasienter) er henvendt til hverandre. Det kan se ut som det er en spenning mellom Saunders vekt på en indre monolog, og den ytre dialogen. Saunders understreker samtidig samtalens plass i omsorgen for den døende. Samtalen og nærværet er et mål i seg selv, men kan også være et instrument for å hjelpe pasienten til å skape mening, realisere sitt potensial

[ Innhold - Toppen av siden ]


Fotnoter:

[tilbake] 61   Saunders, C. The Management of Terminal Disease (1978) s.3

[tilbake] 62   Saunders, C. "The Last Stages of Life" American Journal of Nursing (1965) s. 3

[tilbake] 63   Saunders, C. "Facing death" The Way (1984) s.303

[tilbake] 64   Saunders, C. The Management of Terminal Disease (1978) s.3

[tilbake] 65   Saunders, C. "Living with dying" Radiography (1983) s.83

[tilbake] 66   Clark, D. "The publications of Cicely Saunders-2 :1968-78" Palliative medicine (1999) s.486

[tilbake] 67   samme sted

[tilbake] 68   Clark, D. "Total pain" Social Science & Medicine (1999) s.732

[tilbake] 69   Saunders,C/Kastenbaum,R. Hospice care on the International Scene (1997) s.4

[tilbake] 70   Saunders, C. "Into the valley of the shadow of death" British Medical Journal ( 1996) s.1601

[tilbake] 71   Saunders, C. "The Management of Terminal Disease" (1978) s.3

[tilbake] 72   samme sted

[tilbake] 73   Saunders, C. "Facing death"The Way (1984) s. 296

[tilbake] 74   Saunders, C./ Kastenbaum, R. Hospice care on the International Scene (1997) s.6

[tilbake] 75   samme sted s.4

[tilbake] 76   Saunders, C. "Into the valley of the shadow of death" British Medical Journal (1996) s.1601

[tilbake] 77   Saunders, C. "Facing death" The Way (1984) s.302

[tilbake] 78   Saunders, C. "Kjærlighet" , Omsorg (2000) s. 5

[tilbake] 79   Saunders, C. "Kjærlighet" , Omsorg (2000) s. 10

[tilbake] 80   samme sted

[tilbake] 81   Saunders, C. "Living with dying" Radiography (1983) s.81

[tilbake] 82   Saunders, C. "What`s in a name?" Palliative medicine (1987) s.60

[tilbake] 83   Saunders, C. "Is death the end?" Simple Faith (1970)

[tilbake] 84   Saunders, C. The Management of Terminal Disease (1978) s. 3

[tilbake] 85   Saunders, C. "The Last Stages of Life" American Journal of Nursing (1965) (mangler sidetall)

[tilbake] 86   Saunders, C. The Management of Terminal Disease (1978) s. 3

[tilbake] 87   Saunders, C./Kastenbaum, R. Hospice Care on the International Scene (1997) s.7

[tilbake] 88   Saunders, C. "The Hospice Movement" Nursing Times (1976) s.16

[tilbake] 89   Saunders, C. "The last stages of life "American Journal of Nursing (1965) mangler sidetall

[tilbake] 90   Clark, D. "The publications of Cicely Saunders -1: 1958-68" Palliative Medicine (1998) s.187

[tilbake] 91   Saunders, C. "Kjærlighet" Omsorg (2000) s.6

[tilbake] 92   Saunders, C. "Facing death" The Way (1984) s.296

[tilbake] 93   samme sted s.297

[tilbake] 94   samme sted s.299

[tilbake] 95   Saunders, C. "The Hospice. Its Meaning to Patients and Their Physicians" Hospital Practice (1981) s.93

[tilbake] 96   Saunders, C. "Kjærlighet" Omsorg (2000) s.7

[tilbake] 97   Saunders, C. "Living with dying" Radiography (1983) s.82

[tilbake] 98   Oxford Textbook of Palliative Medicine (1998) s.vii

[tilbake] 99   samme verk s.viii

[tilbake] 100   Saunders, C. "Hospice care" The Indian journal of cancer (1979) s.3

[tilbake] 101   Clark; D. "The Publications of Cicely Saunders-1: 1958-68" Palliative Medicine (1998) s.187

[tilbake] 102   Saunders, C. "Facing death" The Way (1984) s.300

[tilbake] 103   Saunders, C. "Facing death" The Way (1984) s. 302

[tilbake] 104   Saunders, C. "The Hospice, Its Meaning to Patients and Their Physicians" Hospital Practice (1981) s.94

[tilbake] 105   Saunders, C. "The Last Stages of Life" American Journal of nursing (1965) mangler sidetall

[tilbake] 106   Saunders, C: "Facing death" The Way (1984) s.298

[tilbake] 107   samme sted s. 300

[tilbake] 108   Saunders, C. "Facing death" The Way (1984) s .300

[tilbake] 109   Halamandaris, V. "Tribute to Dame Cicely Saunders " Caring Magazine (1998) s.61

[tilbake] 110   Oxford Textbook of Palliative Medicine (1998) s.viii

[tilbake] 111   Saunders, C. "Facing death" The Way (1984) s.299
Halamandaris, V. "Tribute to Dame Cicely Saunders " Caring Magazine (1998) s.61

[tilbake] 112   Saunders, C. "Into the valley of the shadow of death" British Medical Journal (1996) s.1600

[tilbake] 113   Saunders, C. "What`s in a name?" Palliative Medicine (1987) s.60

[tilbake] 114   Saunders, C. "Into the valley of the shadow of death" British Medical Journal (1996) s.1600

[tilbake] 115   Saunders, C. "Kjærlighet" Omsorg (2000) s.5

[tilbake] 116   Saunders, C. "Living with dying" Radiography (1983) s.83

[tilbake] 117   Saunders, C. The Management of Terminal Disease (1978) s.7

[tilbake] 118   Saunders, C. "Facing death" The Way (1984) s.302

[tilbake] 119   Saunders, C. "Hospice care" The Indian journal of cancer (1979) s.3

[tilbake] 120   Saunders, C. "Living with dying" Radiography (1983) s.83

[tilbake] 121   Saunders, C. "Kjærlighet " Omsorg (2000) s.6

[tilbake] 122   Saunders, C. Why does God allow suffering? (1961)

[tilbake] 123   Saunders, C. "Is death the end?" Simple faith (1978)

[tilbake] 124   Saunders, C. Why does God allow suffering? (1961)

[tilbake] 125   Saunders, C. Beyond the horizon (1990) s.3

[tilbake] 126   Saunders, C. Why does God allow suffering? (1961) s. 6

[tilbake] 127   Saunders, C. Why does God allow suffering? (1961) s.9

[tilbake] 128   Saunders, C. The Management of Terminal Disease (1978) s.3

[tilbake] 129   Saunders, C. The Management of Terminal Disease (1978) s.201

[tilbake] 130   Saunders, C. /Kastenbaum, R. Hospicecare on the International Scene (1997) s 7

[tilbake] 131   Halamandris, V. "Tribute to Dame Cicely Saunders" Caring magazine (1998) s.66

[tilbake] 132   Saunders, C. "Kjærlighet" Omsorg (2000) s.6

[tilbake] 133   Saunders, C. "What`s death?" Simple Faith 1978

[tilbake] 134   Saunders, C. Beyond the horizon 1990

[tilbake] 135   Saunders, C. Beyond the horizon (1990) s.3

[tilbake] 136   Schoenberg, B., Carr, A.C., Peretz, D., Kutscher, H.A. (eds) Psychosocial aspects of terminal care (1972)

[tilbake] 137   Saunders, C. "Kjærlighet" Omsorg (2000) s.10

[tilbake] 138   Saunders, C. ,Baines, M. ,Dunlop, R. Living with Dying (1995) s.55

[tilbake] 139   Saunders,C./Sykes, N. The Management of Terminal Malignant Disease (1993) s.6-12

[tilbake] 140   Saunders, C. "What`s in a name?" Palliative Medicine (1987) s.60

[tilbake] 141   Frankl, V. Man`s search for meaning 1964

[tilbake] 142   Saunders,C./Sykes, N. The Management of Terminal Malignant Disease (1993) s.10

[tilbake] 143   Oxford Textbok of Palliative Medicine (1998) s.ix

[tilbake] 144   samme verk s.v

[tilbake] 145   samme verk s.vi

[tilbake] 146   Schoenberg, B., Carr, A.C., Peretz, D., Kutscher, H.A. (eds) Psychosocial aspects of terminal care (1972)
mangler sidetall

[tilbake] 147   Saunders, C. "Into the valley of the shadow of death" British Medical Journal (1996) s.1600

[tilbake] 148   Oxford textbook of palliative medicine (1998) s.vii

[tilbake] 149   Schoenberg, B., Carr, A.C., Peretz, D., Kutscher, H.A. (eds) Psychosocial aspects of terminal care (1972)

[tilbake] 150   Saunders, C. "The Last Stages of Life" American Journal of Nursing (1965) mangler sidetall

[tilbake] 151   Saunders, C. "Kjærlighet" Omsorg (2000) s.6

[tilbake] 152   Oxford Textbook of Palliative Medicine (1998) s.vii

[tilbake] 153   Saunders, C. "Facing death" The Way (1984) s.296

[tilbake] 154   Saunders, C. "Facing death" The Way (1984) s.296

[tilbake] 155   Saunders, C. "The Hospice, It`s Meaning to Patients and Their Physicians" Hospital Practice (1981) s.107

[tilbake] 156   Saunders, C. "The Last Stages of Life" American Journal of Nursing (1965) mangler sidetall

[tilbake] 157   Saunders, C/Kastenbaum,R. Hospice Care on the International Scene (1997) s.10

[tilbake] 158   Saunders, C. "The Hospice,It`s Meaning to Patients and Their Physicians" Hospital Practice (1981) s.94

[tilbake] 159   samme sted

[tilbake] 160   Saunders, C. "What`s in a name?" Palliative Medicine (1987) s.60

[tilbake] 161   Saunders, C: "The Last Stages of Life" American Journal of Nursing (1965) mangler sidetall

[tilbake] 162   Saunders, C. " The Hospice, it`s Meaning to Patients and Their Physicians" Hospital Practice (1981) s.94

[tilbake] 163   Saunders, C. " The Hospic , it`s Meaning to Patients and Their Physicians" Hospital Practice (1981)
hele artikkelen

[tilbake] 164   Saunders, C. "Facing death" The Way (1984) s.299

[tilbake] 165   samme sted s.298

[tilbake] 166   Saunders, C. "What`s in a name?" Palliative Medicine (1987) s.59

[tilbake] 167   samme sted s.60

[tilbake] 168   Saunders, C. "The Last Stages of Life" American Journal of Nursing (1965) mangler sidetall

[tilbake] 169   Saunders, C: "Facing death" The Way (1984) s.304

[tilbake] 170   Saunders, C. "Living with dying" Radiography (1983) s.79

[tilbake] 171   Saunders, C. "Facing death" The Way (1984) s.299

[tilbake] 172   Saunders, C. "Living with dying" Radiography (1983) s.83

[tilbake] 173   Saunders, C. "Hospice Care" The Indian Journal of Cancer (1979) s.3

[tilbake] 174   Schoenberg, B., Carr, A.C., Peretz, D., Kutscher, H.A. (eds) Psychosocial aspects of terminal care (1972)

[tilbake] 175   Saunders, C. "The Hospice, It`s Meaning to Patients and Their Physicians " Hospital Practice (1981) s.93

[tilbake] 176   Saunders, C., Baines, M., Dunlop, R. Living with dying (1995)

[tilbake] 177   Saunders, C. "Facing death" The Way (1984) s. 297

[tilbake] 178   Clark, D. "Publications of Cicely Saunders-2: 1968-77 Palliative Medicine (1999) s.485

[tilbake] 179   samme sted s.495

[tilbake] 180   Saunders, C. "What`s in a name?" Palliative Medicine (1987) s. 59

[tilbake] 181   Saunders, C. The Management of Terminal Disease (1978) s.8

[tilbake] 182   Saunders, C. "What`s in a name?" Palliative Medicine (1987) s. 60

[tilbake] 183   samme sted

[tilbake] 184   Saunders, C. " Is death the end?" Simple Faith (1978)

[tilbake] 185   Saunders, C: "Living with dying " Radiography (1983) s.81

[tilbake] 186   Clark, D. "Publications of Cicely Saunders-2: 1968-77" Palliative Medicine (1999) s.485

[tilbake] 187   Saunders, C., Baines, M. , Dunlop, R. Living with dying (1995) s.46

[tilbake] 188   samme sted

[tilbake] 189   samme sted

[tilbake] 190   Schoenberg, B., Carr, A.C., Peretz, D., Kutscher, H.A. (eds) Psychosocial aspects of terminal care (1972)

[tilbake] 191   Saunders, C., Baines, M. , Dunlop, R. Living with dying (1995) s.48

[tilbake] 192   Saunders, C. "Kjærlighet" Omsorg (2000) s.9

[tilbake] 193   Saunders, C. "Facing death" The Way (1984) s. 302

[ Innhold - Toppen av siden ]

<< Forrige side - Forside - Innhold - Neste side >>

 

 

 
Lisbeth Thoresen:
Det gode liv - den gode død
Tekster av Cicely Saunders analysert og drøftet ut fra
Charles Taylors filosofi om et godt og autentisk liv

Copyright © 2001 forfatteren / Høgskolen i Vestfold
Konvertert og publisert på veven: 24.10.2001
HVE-Biblioteket