| |
<< Forrige side - Forside - Innhold - Neste side >>
4.0
ET AUTENTISK LIV - EN GOD DØD
En lesning av Saunders tekster i lys av autentisitetens etikk
Innhold:
Oppgavens tema er den gode død.
Jeg skal i dette kapittelet vise hvordan Cicely Saunders fremstiller
den gode død gjennom en analyse av noen av hennes tekster. Analysen
skjer med utgangspunkt i motiver fra Charles Taylors autentisitetsideal.
Taylor vil si at i et godt og sant liv gies individet anledning til
å realisere seg selv, samtidig som det har tilhørighet
til og lever sitt liv innenfor en ytre horisont eller fellesskap. Spørsmålet
blir på hvilken måte disse motivene er tilstede i tekstmaterialet.
Jeg vil organisere fremstillingen etter hovedmotivene individualitet
og horisont. Som det vil fremgå av analysen, ser jeg etter ulike
aspekter ved de to hovedmotivene. For individualiteten innebærer
det at jeg vil lese Saunders tekster for å se etter den indre
reisen, originalitet, selvrealisering og autonomi.
På tilsvarende måte vil jeg under avsnittet om horisonten
se etter mening, verdier, fellesskap og dialog.
Denne måten å organisere analysen og fremstillingen kan
kanskje virke litt oppkonstruert . Når jeg likevel har valgt å
gjøre det slik er det fordi jeg mener det skaper gjenkjennelse
i forhold til Taylors filosofi, gjør det tydeligere hva jeg er
ute etter og gir en ryddigere fremstilling.
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
4.1
Individualitet
"...this essentially individual
process"61
Individualisert omsorg er noe av essensen
i hospice; å se hver enkelt som noe helt unikt. Individualiseringen
henger sammen med konseptet "total pain" . Saunders forteller
hvordan hun erfarte at den enkeltes død var like forskjellig
som livet de hadde levd, og hvordan pasientens liv avspeilet seg i møte
med døden. Denne erfaringen førte til en forståelse
av smerte som ikke bare noe fysisk, men en tilstand satt sammen av alle
menneskelivets dimensjoner .
Det er i møtene med enkeltmenneskene,
med David Tasma, Louie og Mrs.G at Saunders finner inspirasjon og mot
til å arbeide med sitt prosjekt; bedre omsorg for døende
pasienter.
Det er disse pasientene som trenger hjelp slik at han og hun blir i
stand til å mobilisere egne ressurser, og dermed "come
to his own personal victory." 62
Pasientene hun forteller om er i ferd med å dø, likevel
er det først og fremst livet som er fokus: "To face death
is to face life"63
Livet som ligger bak har betydning fordi det gir identitet og sammenheng.
Livet her og nå bærer i seg muligheten for fortsatt vekst
og utvikling. Fordi hver fortelling om den enkeltes liv er så
forskjellig, bør også omsorgen og den siste tiden være
forskjellig fra pasient til pasient ."This may be the most important
part of his life, and the spirit often becomes stronger and more individual
as the body weakens."64
Når Saunders skriver om eksistensielle
spørsmål, og det gjør hun ofte, er hun tydelig på
at meningen i hennes liv ligger i hennes gudstro. Denne troen, eller
hva andre hjelpere måtte tro og mene må aldri legges på
pasientene, fordi :"We do not want patients to think the way
we are thinking , we want them to think more deeply in their own way"65
Tittelen på en artikkel fra 1969;
"The moment of truth .Care of the dying person" legger
vekt på at det er en døende person som er fokus
og ikke bare en døende.66
Dette er en endring fra tidligere publikasjoner, og innebærer
"seeing this person as himself, indefinably the same , still
with his own worth until the moment he dies."67
Den individualiserte omsorgen slik den fremstår i Saunders
tidligste publikasjoner beskrives av Clark som en metode mer enn som
en teori eller ideologi. Metoden utviklet seg imidlertid , og ble etter
hvert kjent som hospice-prinsippene, eller "total pain". Metoden
ble til en teori.68
Individualisert pleie og omsorg er fortsatt
i dag en viktig del av denne teorien .
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
4.1.1
Den indre reisen
Denne vendingen beskrives av Saunders
som "a human journey"69
Pasienten gjør en reise innover i seg selv. "..
many of us have sensed that an inner journey has taken place and that
a person nearing the end of life has found peace."70
Hva hospice kan bidra med er å sørge for "successful
symptomatic treatment"71
slik at pasientens symptomer lindres, og han kan vende oppmerksomheten
mot andre forhold, mot den indre reisen.72
Reisemetaforen brukes også om selve prosessen frem mot
døden, og da er det igjen den individuelle opplevelsen som er
fokus.73
Den indre reisen, som hver enkelt må
gjøre, har sammenheng med den eksistensielle smerte mange døende
kan oppleve. Mange søker etter en mening eller en forståelse,
ett svar på alle hvorfor. Noen finner det de søker i noe
ytre, i en religiøs tro. Mange lever uten en slik horisont og
søker derfor innover i seg selv for å finne svar, "turning
toward their own inner values"74
En hospiceomsorg som hjelper pasienten til dette er en god omsorg, ."...,and
deep concern for the freedom of each individual to make his or her own
journey toward their goals"75
Dette stiller krav til de som arbeider på hospice. Omsorgen og
empatien de viser kan (og bør) åpne skjulte dyp, skjulte
behov hos pasienten.
"For those who do not wish to share
their deepest needs, the way care is given can reach the most hidden
places "76
Slik jeg forstår Saunders er det
en dybde i mennesket. Noe ligger i hver enkelt av oss som krever at
vi vender blikket, ikke utover, men innover, inn i tankene, inn til
erfaringer, minner, alt vi bærer med oss. Det er muligens dette
Saunders vil omtale som kroppens egen visdom : "Like many others,
in his response to a totally new and extremely dependent situation,
Ramsey found a new self. The body seems to have a wisdom of it`s own"77
Når den indre reisen finner sted kan et nytt selv forløses,
et godhetens og renhetens selv. Saunders refererer Montaigne som slår
fast :
" I det aller siste opptrinn mellom
oss og døden eksisterer ikke forstillelsen .Da kan vi bare fremvise
en slik godhet og renhet som ligger i sjelens dyp" 78
Det ligger moralske føringer i dette. Ved å søke
innover kan vi finne en godhet og en renhet i oss selv, og det er slik
vi egentlig er; gode og rene i oss selv. Noe annet er forstillelse.
Disse dybdene når vi ikke uten videre, det er tvert imot gjennom
lidelse og tap at vi kan finne frem til våre dypeste følelser.
Saunders refererer også til Levine:
"Sorg har en helbredende kvalitet
som går svært dypt fordi vi tvinges til følelsesdybder
som vanligvis befinner seg under terskelen for vår bevissthet,
noe vi må være takknemlig for"79
Det ligger hva Saunders kaller "en
skaperkraft"80
i lidelsen, men denne skaperkraften er avhengig av vendingen innover,
slik jeg tolker Saunders.
Følelser forbindes som regel med
det indre livet, det er derfra de kommer selv om de kan gi seg ytre
uttrykk. Det er viktig at følelser får komme til uttrykk,
både de gode og de mindre gode. "Feelings are facts in
our house and they too need analysis" og " all emotions are
intensified when the end is in sight" 81
Det er særlig ett bilde av det indre
livet som gjør inntrykk i en av Saunders tekster. Hun beskriver
hva det betyr å vise "hospitality: It means beeing aware
of our own inner homelessness and oneness with the stranger"82
Å være en fremmed eller hjemløs i sitt indre uttrykker
særlig sterkt hvor stor betydning det indre livet tillegges. Å
møte den døendes behov for å finne et hjem i seg
selv blir en utfordring .
Dette fokuset på noe indre, det eksistensielle
har sammenheng med sjelen. Saunders skiller mellom kropp og sjel83
og "begrunner" på en måte den indre reisen slik:
" This may be the most important part of his life , and the
spirit often becomes stronger and more individual as the body weakens"
84 Når
det kroppslige forfaller styrkes det sjelelige, det som har betydning
for det indre livet.
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
4.1.2
Originalitet
"We have the endless fascination
of watching each individual come to terms with his illness in his own
way and come along his own path to life`s ending. Almost invariably
it is a quiet ending that leaves behind a sense of real fulfilment."85
I Saunders stadige påminnelser om
"each individual", ligger det en sterk understreking av det
originale og unike i hver enkelt pasient, en originalitet som følger
pasienten helt inn i døden:
"Such management (of terminal disease) will include everything
which will help the patient to find his own way of dying, his own death.
Weisman has called this process "safe conduct" and has developed
the concept of `appropriate death`. He defines it as an absence of suffering,
preservation of important relationships, an interval for anticipatory
grief, relief of remaining conflicts, belief in timeliness, exercise
of feasible options and activities , and consistency with physical limitations
, all within the scope of one`s ego ideal"86
Originalitetsmotivet kommer også
frem i hva Saunders skriver om St.Christopher; et ulikhetens fellesskap.87
Denne ulikheten innebærer at enhver skal respekteres for sin forskjellighet
fra andre, og at forskjelligheten er en verdi.
Saunders bruker ofte case i sine publikasjoner,
personlig erfarte opplevelser og pasienter som har gjort inntrykk. Dette
er med på å personifisere "den døende",
gjøre han eller henne til et levende, spesielt menneske, og det
viser også hvor forskjellig mennesker kan leve og dø. Miss
R. er et slikt eksempel. Denne 54 år gamle kvinnen var opprinnelig
fra Russland men bodde nå i England. Hennes nærmeste familie
var bosatt i Berlin. Brystkreft gav henne en del smerter, men hennes
største problem var pustevansker og en følelse av å
bli kvalt. Saunders beskriver ikke bare hennes sykdom, men også
at hun var ugift, snakket godt engelsk, var pen, interessant og intelligent.
Imidlertid trakk Miss R. seg tilbake fra sosial kontakt og beskrives
som "extremly difficult to help and comfort ......The nursing
staff found her difficult to handle and she found them hard to understand"88
Personalet tilbød hjelp på
forskjellige måter, men dette ble ofte avslått. Etter en
tid fikk man i stand en kontakt mellom Miss R. og en tysk venninne av
Saunders. Venninnen samtalte med Miss R. og kunne hjelpe personalet
til større forståelse for denne pasientens karakter og
personlighet. Miss R. fikk snakket om sine problemer, og den tyske venninnen
hjalp henne med sin forståelse, sympati og tro. Miss R.døde
like etter. Hennes originalitet fikk hun beholde selv om det var utfordrende
for de ansatte.
Originaliteten forsterkes når Saunders
tar i bruk fotografier av pasienter.89
Første gang det skjer er i en artikkel fra 1964.90
Poenget er å vise i pasientenes eget ansikt hva Saunders har understreket
tidligere, nemlig pasientenes personlige "achievements "
(triumf, prestasjon) i den siste tiden av livet .Aksept, tilfredshet,
behov for smertelindring, men mest av alt behov for en som vil lytte
er hva ansiktene uttrykker.
Saunders legger vekt på hvor viktig
det er å lytte til pasienten . I 1960, mens hun arbeidet ved St.Joseph`s,
begynte Saunders å ta opp samtaler med pasientene på bånd.
I løpet av hennes år der samlet hun ca.1100 slike samtaler.
Disse samtalene, det å lytte til pasientens smerter og hva han
ellers hadde på hjertet førte for Saunders til at hun kom
til å identifisere seg med pasientene og deres følelser.
I følge Saunders er disse fortellingene utgangspunktet for palliativ
omsorg. Det er ved å lytte til den enkelte at omsorgen formes.91
Originaliteten er et fremtredende trekk
i tekstene, men Saunders peker også på at "...,though
each one (journey) is unique, it takes place across a broadly similar
map"92
Den døendes siste reise er unik,
men kartet som viser vei er stort sett det samme. Saunders og medarbeiderne
hennes har erfart at utfordringene ved å dø er nokså
like; å dø er hardt arbeid for alle som er involvert. Samtidig
ligger det en gevinst i arbeidet, en opplevelse av "completing
work".93
Dette motivet henger sammen med en annen side av den gode død,
der realisering av noe ufullendt er fokus.
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
4.1.3
Selvrealisering
" We lived a lifetime in three
weeks"94
Originalitet innebærer ikke bare
at det er en spesiell måte å være meg på, det
innebærer også at den enkelte må realisere sitt liv
på sin særegne måte. Slik jeg forstår Saunders
er det noe av det samme som ligger i hennes bruk av begrepet "potensial".
"...-namely, to provide the efficient,
loving care that permits the patient to fulfil his or her potential
in the remaining time" 95
Hva som ligger i dette beskriver Saunders
gjennom sin fortelling om sitt kjærlighetsforhold til pasienten
Antoni. I løpet av den tiden han tilbringer på St.Joseph`s
utvikler det seg et kjærlighetsforhold mellom lege og pasient
.Om dette forholdet forteller Saunders at det ble en kilde til kraft
for henne selv også etter at han var død, og "en
anerkjennelse av hvilket potensiale som ligger i livets sluttfase -
for å leve, for å oppdage og for å gi,..."96
Saunders utdyper dette ved å
beskrive hennes egen opplevelse av kjærlighetsforholdet som å
være fanget, men samtidig fri. Det er dette som skal skje innefor
hospice og palliativ omsorg: frigjøre vingene.
Dette potensialet finnes også beskrevet
blant basisprinsippene for hospice. Pasienten har et potensial for å
finne mening, søke etter verdier og mot fellesskap. Dette potensialet
tas i bruk ved en tydelig utvikling gjennom ulike stadier, det er en
prosess fra fornektelse, sinne, kjøpslåing, depresjon og
frem mot aksept.97
Aksept er et viktig mål fordi en pasient som har akseptert sin
situasjon lettere faller til ro, aksept kan gi en fredfull og god død.
Saunders` fokus er på livet og ikke
på døden. Livskvalitet skal etterstrebes helt til det siste.98
Lykkes dette kan både pasienten og familien oppleve personlig
vekst, og relasjoner kan styrkes. Pasienten kan gå inn i døden
med en følelse av at livet er blitt oppfylt eller fullbyrdet.99
"Each individual has to grow into a fuller,(though never complete)
, realisation of the truths he accepts" 100
Dette budskapet kan også styrkes ved bruk av fotografier, og i
en artikkel fra 1964 ber Saunders leseren om å studere de seks
fotografiene grundig;
"they include some people who have been themselves perhaps more
intensely than ever in their lives, summing up and fulfilling all they
have done and been."101
Lidelse og sorg kan bli en kreativ prosess,
en prosess hvor utvikling og personlig vekst er målet.102
Saunders forteller om Ramsey som hadde en inoperabel svulst på
hjernen, ble blind og fikk problemer med å snakke som følge
av svulsten. På tross av de tap han opplevde som følge
av kreftsykdommen, "Like many others, in his response to a totally
new and extremely dependent situation, Ramsey found a new self. The
body seems to have a wisdom of its own. If we follow its dictates, as
its powers diminish so those of the spirit can find new strength and
creativity."103
Det kan se ut som om det nye som virkeliggjøres hos den døende
er uttrykk for noe sjelelig, noe indre.
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
4.1.4
Autonomi
Autonomi er et viktig etisk prinsipp ved
moderne, vestlig helsevesen, og innebærer at pasienten skal være
med og bestemme over forhold som angår ham. Autonomi som aspekt
ved individualiteten finnes i flere utgaver hos Saunders. Et eksempel
er den vekt det legges på at pasienten ikke skal føle seg
avhengig, men så langt det er mulig skal hjelpes til uavhengighet.
God symptomkontroll kan gi pasienten tilbake følelsen av uavhengighet,104
noe som gjør at pasienten vil delta mer aktivt i det alminnelige
liv, enten på avdelingen der hun er innlagt eller hjemme. Miss
Frances var en slik pasient . Ved jevnlig tilførsel av smerte-stillende
medikamenter opprettholdt hun sin uavhengighet slik at hun slapp å
be om hjelp. Hun kunne fortsette å leve slik hun hadde gjort .105
Et viktig poeng ved å lindre smerter
og andre symptomer er "that the patient should find his body
and its needs less obtrusive, even when his activities are more and
more curtailed by disease. Our bodies can have their essential integrity
affirmed even in weakness and dependence....A changing body image can
be faced and accepted and a sense of personal worth be maintained even
in the face of great physical loss"106
Å opprettholde pasientens selvbilde
så langt det er mulig kan være en utfordring, spesielt når
han endrer personlighet som følge av sykdommen.107
I et intervju fra 1998 blir Saunders spurt
hva som er essensen ved hospice, og hun svarer at det er å gi
god omsorg til pasient og familie, der hvor de måtte ønske
det. Ofte vil det være i familiens hjem. "The greatest
fear is loss of control,.. "108
og derfor blir en sentral del av hospiceideologien å møte
dette; "it`s a way of giving them as much control over what
is still going on as can be given." 109
Kontrollaspektet ved autonomien er svært sentralt for hospice;
"all the work of the professional team ... are to enable the
dying person to live until he dies, at his own maximum potential, performing
to the limit of his physical activity with control and independence
wherever possible." 110
Pasienten skal ha kontroll over sin egen situasjon, men kontrollen
ligger også hos hjelperne. Deres oppgave er å ha kontroll
over smerten og andre symptomer, i betydningen lindre og behandle. Dette
er en side ved den gode død som Saunders tydelig mener hospice
har lykkes med. Hun skriver om "the successful control of terminal
pain and other symptoms achieved during the past two decades, largely
by the members of the Hospice Movement..."111
Saunders skriver flere steder at det er
ved å se og lytte til pasienten at hjelperen kan yte den beste
omsorgen. Pasienten er nøkkelen til løsningen på
sine spesielle problemer.
Skal pasienten være autonom må
han møtes med respekt: "The only proper way to a person
is respect; a way of seeing and listening to each one in the whole context
of their culture and relationship, thereby giving each his or her intrinsic
value"112
Gjennom at pasienten opplever å bli
respektert, vil han føle seg verdifull. Respekt innebærer
at pasienten behandles som likeverdig person og blir tatt på alvor."
Above all we can come with personal respect. ` I was sick and you
visited me`, means to call people by their name, give courtesy, be ourselves"113
I respekten ligger også en forpliktelse og et spørsmål
som Saunders diskuterer på ny og på ny, er om pasienten
skal informeres om at han er alvorlig syk eller døende. I en
tekst fra 1965 vil hun overlate til pasienten selv å ta initiativet
til å prate om disse tingene, åpenheten må ha sitt
utspring hos pasienten.114
Det hviler imidlertid på hjelperen å ikke bare svare på
pasientens spørsmål, men også en forpliktelse til
å hjelpe pasienten gjennom det hele . Er man som sykepleier eller
lege ikke i stand til å møte pasienten slik, må man
sørge for at en annen gjør det.
Selv om det er den enkelte pasients opplevelse
av å bli ivaretatt og hjulpet som er Saunders mål, skriver
hun også om egen personlige utvikling som følge av sitt
arbeid . Pengene hun arvet fra David Tasma ble til et vindu; et vindu
som åpnet ut mot lidelse og smerte. Det hun fikk se gav henne
muligheter, innsikt, førte til personlig vekst, og gav henne
del i et fellesskap med pasienter, pårørende og andre omsorgsarbeidere
.115
Fellesskapet er mer enn en bieffekt av
den omsorgen pasienten trenger, fellesskapet er på mange måter
et sentralt mål for hospicefilosofien, slik jeg viser det senere
i denne oppgaven.
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
4.2
Horisonten
"There is more to life than you
think, and more to you than you realise"116
Jeg har i det foregående gitt en
fremstilling av Saunders tekster med fokus på hva hun skriver
om individualitet og selvrealisering . Jeg vil nå lete etter det
andre motivet ved autentisitetens etikk; horisonten. Det betyr at jeg
vil se etter hvordan eksterne forhold har en plass og en betydning i
disse tekstene. Med eksterne forhold mener jeg alt utenfor selvet som
kan ha mening som horisont .Horisonten er nødvendig for at den
enkelte skal kunne definere sin egen identitet, skaper mening og sammenheng
og gir retning i moralske spørsmål. Jeg vil se etter horisonten
under begrepene mening, verdier, fellesskap og dialog.
Jeg mener at disse fire motivene sammen gir et bilde av Taylors
horisontbegrep.
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
4.2.1
Mening
" Within his own frame of reference"117
Å søke og finne mening i
livet er i følge Saunders det viktigste for oss alle, både
syke og friske. At dette er betydningsfullt gjenspeiles også i
hvor mye Saunders skriver om emnet.118,119
"Over and beyond all our analytical
looks at the details of the distress of dying and bereavement comes
the search for meaning that includes us all."120
For Saunders selv er meningen med livet
Gud, 121
noe hun ikke legger skjul på. Troen og Saunders kristne menneskesyn
blir en slags begrunnelse for hvorfor hun lot seg berøre av døende
menneskers lidelser. Samtidig hjelper troen henne til å "overleve"
hverdagen. Fordi lidelse, smerte, sorg og angst ofte finnes hos den
døende og hans nærmeste, blir det sentralt for Saunders
å forsøke å forklare "Why does God allow
suffering?"122
I dette lille heftet forklarer Saunders hvordan lidelsen kom inn
i verden på grunn av syndefallet, og hvordan det ondes tilstedeværelse
fortsatt er en realitet. Troen setter lidelsens mysterium inn i en større
sammenheng, da blir den lettere å bære. Samtidig sier Saunders
at det finnes ikke enkle svar når det gjelder smerte og lidelse
.
Saunders er overbevist om "Christ
is there,..., you are not doing it alone"123
"the final victory is already won on the cross"124
Hun er klar over at mange mennesker ikke deler hennes tro, ja,
ikke har noen tro overhode, men er overbevist om at alle mennesker likevel
er omsluttet av Gud:" Over forty years in hospice work has left
me with the conviction that the God who in Jesus travelled the way of
rejection, torture and death, travels with all his children. And that,
sure, must mean every one of his created beings"125
For å vise hvordan troen kan bli
en meningsskapende horisont også for pasientene, vil jeg vise
til et av eksemplene Saunders selv bruker; hun forteller om pasienten
Mrs. B:
Mrs.B. snakket med Saunders om hvordan man kunne tro på Gud i
en verden av lidelse, men smilte bare av Saunders svar, de gjorde ikke
inntrykk. Et par uker senere var pasienten blitt mye dårligere,
og hun brakte på ny temaet om lidelse inn i en samtale. Saunders
skriver:
" I tried to explain very simple something of our redemption in
Christ, but it did not matter very much what I said. The Holy Spirit
was showing her Christ crucified and she believed on him. The words
to which she held on were ` Lord, I believe, help thou mine unbelief`.
Next day I could not doubt that all was well when I saw her peace.....She
smiled and shook her head. `I`ve less unbelief than I had`, she said"126
Å ha et svar på hva som er
meningen med livet vil gjøre det lettere å finne en mening
også i lidelsen og døden. For den som lever i den kristne
tro kan døden være et håp om noe nytt og bedre, men
den kan også være en fiende.
Noen vil si: Hva med alle de som ikke finner
fred? Saunders svarer at det opplever vi nesten aldri. Mennesker kan
komme til oss fylt av uro og frykt, men dette forsvinner og i stedet
ser vi "Love, joy, peace, long-suffering, gentleness, goodnes,
faithfulness, meekness, selfcontrol"127
Det er det samme som uttrykkes når Saunders ønsker
at pasienten skal hjelpes "to attain some kind of harmony with
what he sees as truth and rightness"128.
Det handler om hjelp til å skape sammenheng - til å se en
mening. En atmosfære av fred, åpenhet og gjestfrihet slik
St.Christopher`s beskrives, kan bidra til dette. "..their pain
and many of these feelings (pain, anger, bitterness and grief) are transformed"129
Byggingen av St.Christopher`s var kristelig
motivert, men Saunders sier at den kristne tro aldri må dyttes
på pasienten. Pasienten skal ha mulighet til å finne og
uttrykke det han mener er rett og verdifullt, og på St.Christopher`s
er alle typer tro eller mangel på tro like velkommen.130
"Hospice clients might or might not use the word "God"
yet we did often see them moving, looking toward something beyond themselves
in which to trust. If people can look beyond themselves to something
in which to trust, I think that is probably one of the most important
things they can do "131
Det samme kommer frem i et foredrag Saunders
holdt i Bergen i juni 1999. Hun forteller fra sitt liv, om de erfaringene
hun har gjort og om de dypeste dimensjonene ved meningen med livet.
For Saunders er det Gud,"men som imidlertid for hvert enkelt
menneske må være det som måtte finnes hinsides det
postmodernistene proklamerer"132
Det viktigste er at pasienten finner noe
utenfor seg selv som kan gi mening, tillit og håp, noe å
hvile i.
Det er når Saunders kommer inn på
egen tro at det også blir tydelig hva som er hennes personlige
holdning til døden. Saunders beskriver døden som en utfordring,
ikke noe som bare skjer, men som krever noe. "It`s a real challenge.
There are things we have to give up, not just resign but offer up, and
out of that something grows....You are going to leave, or face leaving
all this behind. There is nothing wrong in saying it is something to
be fearful of....
I have been at the bedside of very many
people dying of cancer. That death, which is so greatly dreaded on,
can, one can promise, be peaceful. It is peace and somehow a feeling
of homecoming and completion." 133
Saunders bruker også andre kilder
enn ett tradisjonelt religiøst språk når hun snakker
eller skriver om mening og eksistensielle spørsmål. Hun
forteller flere steder om den betydning kunst, musikk og fremfor alt
poesi har hatt for henne . "Beyond the horizon" fra
1990134
er i sin helhet viet noen av disse kildene, og undertittelen: "A
search for meaning" forteller hva det handler om: Hvor kan
pasienten, personalet og pårørende finne mening, trøst,
håp og fremtid? Kapitlene forteller om hvor man kan søke
mening i lidelsen, om anger og skyld, død, tap og sorg, og om
oppstandelsen. Gjennom dikt skrevet både av kjente poeter og av
pasienter, avsnitt fra ulike bøker og Saunders egne betraktninger
gies et sammensatt bilde av hva som kan gi mening. Et viktig poeng er
at å dele lidelse med andre gjør den lettere å bære.
" It is in sharing our pain that we believe God comes to us
as the "Wounded Healer"135
Blant de som arbeider ved hospice og blant
pasientene vil man finne svært forskjellige syn på hva det
er som gir mening. Dette gjør at det er behov for en videre definisjon
av hva religion og spiritualitet er . Saunders definerer religion først
og fremst som relasjon :
"..., but for our part we want
to define religion more widely and see it as a field of the relationships
of one person to another, commitment in the context of a common life"136
Det daglige, alminnelige fellesskap mellom
mennesker er et grunnleggende trekk ved livet, og kan betraktes som
en meningsskapende horisont . Fra det snevre blikket innover, skjer
en vending utover mot andre mennesker. I det alminnelige livet ligger
en forpliktelse overfor den andre. Saunders utdyper definisjonen og
sier at dette innebærer at hjelperen må møte
pasienten der hvor pasienten befinner seg,
på pasientens nivå. Saunders bruker også betegnelsen
"helbredende forhold" på det som kan skje mellom
hjelper og pasient når de møtes i en "felles menneskelighet"137
Når Saunders skal utdype nærmere
hva spiritualitet innebærer, er religion og tro en del av dette.
Men begrepet favner videre enn som så og dreier seg om alt som
angår verdier i livet, alt som har betydning. Pasienten kan ha
minner fra tidligere år som fremkaller skyld og skam, han kan
føle bitterhet over den situasjonen han er i nå og en sterk
følelse av meningsløshet erfares av mange. Meningsløsheten
kan bety at pasienten ikke greier å se at han selv har betydning,
eller at verden, universet har noen mening138
. Saunders beskriver denne situasjonen som "The essence of spiritual
pain and the greatest challenge to our patients and to the members of
the team committed to the care for them." 139
Gjennom å hjelpe pasienten til å
se tilbake på livet som en fortelling, på opplevelser og
erfaringer han har gjort, kan pasienten komme til å se en mening
- at hennes fortelling er del av en større beretning, en større
helhet. "The final search for meaning which we all hope to find
in order to lay down the story of our lives in a way that is right for
us as we set out on our last journey"140
Saunders viser til to artikler hvor pasienter
og sykepleiere er blitt spurt hvor de finner mening til eget liv og
hvor majoriteten svarer at det finner de i seg selv. Dette understrekes
ved Saunders henvisning til Man`s search for meaning av Viktor
Frankl. Denne boka ble til på bakgrunn av Frankl`s erfaringer
fra konsentrasjonsleire under andre verdenskrig. Han beskriver hvordan
han tenker på sin kone som han ikke vet om lever eller er død,
og at meningen kan ligge i kjærligheten som han bærer dypt
inne i seg. Også lidelsen selv kan gi mening ." If we
are held in suffering, we then have responsibility for the attitude
in which we suffer".141
Frankl skriver også at ingen kan
fortelle en annen hva som skulle være meningen med hans liv og
at mening ikke bare skapes ut fra tidligere erfaringer, men også
ut fra dagen i dag.
Saunders henviser også til Frankl
i "Beyond the Horizon" som jeg har skrevet om tidligere, og
jeg tolker det slik at dette er viktige synspunkter også for henne.
"So how do we help others in their
struggle to find a way out of the pain of meaninglessness? We come from
such different backgrounds, our stories are radically other, and we
do not have mortal illness facing us. Can we build some kind of bridge
between us so that we can meet and help their search?....It is a question
of time - and timing - a readiness on all part of the staff to stop
and listen at the moment this particular area of pain is expressed and
to stay with it. We are not there to take away or explain, or even to
understand, but simply to `Watch with me`, as Jesus asked of his disciples
in the Garden of Gehtsemane" 142
I forordet til Oxford Textbook of Palliativ
Medicine konkluderer Saunders med at de verdiene som hospice har
hentet frem igjen i omsorgen for døende viser at det finnes muligheter
for å erfare den gode død.143
Å søke etter og finne mening er en slik verdi.
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
4.2.2
Verdier
Hospicebevegelsen og dens ideologi vokste
frem som reaksjon på en utvikling hvor døden ble betraktet
som noe "shameful and forbidden ..a taboo"144
Dette innebar blant annet at pasienten i liten grad ble informert
om sin tilstand, døden inntraff på sykehuset, og ofte var
den døende alene. Følelser knyttet til sorg og tap fikk
liten oppmerksomhet. Mens døden tidligere ble betraktet som en
del av livet, en felles skjebne, hevdet enkelte at samtiden manglet
en holdning til døden som gjorde den "til å leve med".
Konsekvensen ble at hver enkelt av oss eller hver enkelt familie måtte
finne sin egen vei, sin egen måte å forholde seg til død
og tap. Disse trekkene signaliserte en negativ utvikling og ble konteksten
for fremveksten av hospice. Hospiceideologien ønsket å
ta denne utviklingen på alvor , "and show how appropriate
treatment before a patient can rightly be termed "dying" ,
can make a radical difference to his life and death"145
Slik jeg leser og forstår Saunders
er basis for alt som skjer på hospice en felles menneskelighet.
Uansett kulturelle og kontekstuelle forskjeller er både hjelper
og mottager på hospice et menneske.146
I denne felles menneskeligheten ligger også at vi alle skal dø
. Livet og døden henger sammen, døden er en naturlig avslutning
på livet.
Det er den enkelte pasient som kan fortelle
oss hva det betyr å være døende, og med det skape
forståelse for hva god omsorg bør innebære. Dette
understreker Saunders ved å si at hver død er like individuell
som livet har vært, og at livet avspeiles i døden .147
"You matter because you are you, and you matter until the last
moment of your life. We will do all we can, not only to help you die
peacefully, but also live until you die" 148
Livet kan beskrives som en reise med en
begynnelse og en slutt, en start og et mål, og underveis består
livet av både motgang og medgang, lys og mørke.
"Light and darkness? I do not think
we can have one without the other. Death is part of life and there is
something about death that gives life its quality - and helps to its
new beginnings"149
Med disse generelle betraktningene som
bakgrunn leter Saunders etter en filosofi for hospice, verdier å
bygge denne omsorgen på. " It seems to me that the only
way to find a philosophy that gives confidence and permits a positive
approach to death and dying is to look continually at the patients,
not at their need but at their courage, not at their dependence but
at their dignity"150
Verdiene som uttrykkes her er hva Saunders
kaller for "de mest elementære felles-menneskelige verdier"151,
og grunnen til at hospiceprogrammet ble levedyktig i så mange
ulike kulturer var nettopp det allmennmenneskelige .
Felles verdier for en bevegelse eller
ideologi kan utgjøre en verdistandard, en felles horisont.
Hospiceverdiene ikke er noe som er knyttet
til en spesiell bygning, men kan praktiseres i mange ulike settinger.152
De ansatte ved hospice har disse verdiene og prinsippene som en overordnet
målsetting for sitt arbeid. Disse kan være nedskrevne, slik
som hospice-prinsippene, eller de kan være uskrevne, bygget på
erfaringer og opplevelser hos den enkelte hjelper. På bakgrunn
av alle de pasienter hjelperen møter danner han seg et bilde
både av det spesielle, men også av det allmenne ved det
å skulle dø. "However , though each one (death)
is unique, it takes place across a broadley similar map .This journey
is seen many times over by those who work in hospice teams and from
time to time by all those in the caring professions. It implies work,
often hard work, on the part of all involved, the patient, his family
and friends and all the staff who are trying to help them. There may
be many problems to face but there are also achievements to be made
before the final letting go"153
Denne felles verdistandard eller felles
horisont ligger som en basis for alt som skjer på hospice, og
har den gode død som mål. I en artikkel fra livet ved St.Joseph
refererer Saunders en gruppe studenters reaksjon etter et besøk.
De har merket seg en spesiell atmosfære , og de har lagt merke
til hvordan integrasjon preger stedet. Det er ingen barrierer
mellom pasienter, besøkende og ansatte.154
Integrasjonsbegrepet kan innebære en innpassing i en felles forståelse,
i dette tilfellet av hva den gode død er, noe de fleste pasienter
på hospice erfarer:
" Treatment for the inevitably
dying is directed to ensuring that death will be as peaceful and comfortable
as we can make it. That`s part of our therapeutic commitment.....Seeing
the peaceful death, and seeing that the dying are not left alone or
hidden behind curtains, is a great help to other patients who can feel
more assured about how their own dying will be. None of us who are expert
in such care should let it be any other way."155
"There is absence of pain and
drowsiness; liveliness (in it`s true sense) and peacefulness; an indefinable
atmosphere which left us feeling that death was nothing to be worried
about, but rather a sort of homecoming"156
Det er et felles mål som utrykkes
her, en felles oppfatning av hva en god død innebærer.
"An agreed attitude" til religiøse spørsmål157
viser noe av det samme, enighet og felles mål er viktig.
Et aspekt ved "total pain" er
den fysiske smerten, om lag halvparten av alle kreftpasienter vil ha
smerter ved livets slutt.158
"But the pain of a patient with
terminal malignancy is not limited; it tends to be chronic and continuous.
No one can predict the end of it, and it usually gets worse. It lacks
meaning and frequently takes over, expanding to absorb the patient`s
entire attention....We have seen, over and over again, that symptomcontrol
can be a means to an independence that can some times take surprising
forms"159
Den terminale fysiske smerte mangler fullstendig
mening og har ingen verdi, noe som bekreftes av betegnelsen "prison
of pain"160
Sterke smerter kan føre til at pasienten blir psykisk nedbrutt
og bare prøver å holde ut tilværelsen. For noen fører
smertene til isolasjon.161
Smertelindring er derfor basis for alt som skjer på hospice.162
Smertelindring har naturligvis verdi i seg selv, men er også forutsetningen
for at andre verdier kan realiseres slik jeg viste under punktet om
individualitet. Analyse og kontroll av smerter og andre symptomer er
det første av hospiceprinsippene ved St.Christopher`s, og Saunders
har vært opptatt av at det utvikles gode rutiner for smertelindring.
163
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
4.2.3
Fellesskap
"The greatest sorrows of a dying
patient is the ending of relationships and responsibilities. We live
in our interchange with others and as encroaching weakness leads to
the change of roles, as the wage earner can no longer work or the housewife
has to hand all her activities in caring for the family to others, it
is hard not to feel useless and humiliated"164
Det handler om det samme når Saunders
skriver at det den døende opplever er en rekke avskjeder. Ikke
bare i forhold til de kjære rundt en, det er også farvel
til uavhengighet, til fremtid, til det sikre.165
Det Saunders vil tilby pasienten er fellesskap for å lindre sorgen
ved alle tap, alle farvel.
At fellesskap er viktig på hospice
går tydelig frem av hva Saunders skriver, ja, fellesskapet kan
til og med sees som et av målene for hospice. Men hva slags fellesskap,
og for hvem?
Saunders skriver om "..an atmosphere
that speaks without words of an ultimate love and meaning"166,
"an atmosphere of ready and true hospitality , one where love remains
the `greatest of these` "167
Det er et miljø og et fellesskap preget av kjærlighet
Saunders ønsket med utviklingen av hospice . " I know
that a patient is not afraid if he finds himself in a climate of safety
and is allowed to come to insight in his own way and time"168
St.Christopher`s var fra tidlig på
planleggingsstadiet tenkt som et tett og nært fellesskap, nærmest
en kristen kommunitet. "The christian answer to the mystery
of suffering and death is not an explanation but a Presence."169
Selv om tanken om et tett kristent felleskap ble moderert i løpet
av planleggingsstadiet, har betydningen av å være tilstede
for den lidende vært et sentralt anliggende hele tiden . Et "hjem"
ble stedet der dette nærværet kunne tilbyes; " a
new pattern of home and family care with in-patient beds carefully integrated
into the local community" 170
At St.Christopher`s kalles "a second home" betyr at
hospice skal være mer enn en helseinstitusjon . "Hjem"
er for de fleste av oss noe som gir positive assosiasjoner, trygghet
og rom for å være seg selv. Både pasienten og hans
familie skal oppleve omsorgen på hospice. Familien er en viktig
enhet, og det legges vekt på at de nære båndene skal
opprettholdes eller styrkes.
Familiefellesskapet er ikke bare viktig
for den døende. Også for de som blir igjen når pasienten
dør, er den siste tiden av stor betydning ; "..., but
some shared awareness has again and again been seen to facilitate often
surprising family growth"171
Når pasienten er i ferd med å dø flyttes han ikke
for seg selv, men får fortsatt være på samme rom.
Familie og venner kan sitte hos pasienten så mye de ønsker,
og har pasienten ingen nære pårørende vil personalet
fylle dette behovet. De andre pasienter vil merke seg dette, noe som
gjør at de kan føle seg trygge på at de ikke vil
overlates til seg selv. Kontinuitet i omsorgen skaper gode relasjoner
og tryggere pasienter. Saunders forteller om et brev hun mottok fra
en enke, mannen var død på St.Christopher`s. Kvinnen beskriver
hvordan noe av det som hjalp henne mest på hospice rett og slett
var å se andre pasienter i samme situasjon som hennes mann, se
andre pasienter dø fredfullt og i åpenhet. Da mannen hennes
døde følte hun ikke panikk eller redsel slik hun hadde
fryktet. I stedet kunne hun helt og fullt være tilstede i det
som skjedde.172
Innenfor hospice`s fire vegger tegner Saunders
et bilde av et levende miniatyrsamfunn.
Et annet sted sammenlignes hospice med
en liten landsby. Poenget er et fellesskap satt sammen av både
barn og voksne, syke og friske, frivillige og ansatte; et fellesskap
av ulikhet. " A good community is usually a mixed one "173
Smertelindring gjør pasienten i stand til å være
aktiv deltager i fellesskapet.
St.Christopher får også betegnelsen
"a therapeutic community".174
Det er nærliggende å tolke at fellesskapet i seg selv har
en terapeutisk funksjon og Saunders skriver:"We try to give,
or give back, the sense of community, of belonging, of personal worth
that give meaning to the patient`s life - and to our own."175
Det er altså snakk om fellesskap både innenfor rammen av
hospice, men også hospice som del av et ytre, lokalt fellesskap.
Fellesskapets mål er å lindre "total pain".
Fellesskap gir tilhørighet, gir
en ramme rundt pasientens liv. Innenfor denne rammen kan pasienten erfare
andres lidelser, han er ikke alene. Smerte kan føre til at pasienten
isolerer seg og denne isolasjonen kan forsterkes ved at mange pasienter
sliter med følelse av skyld og mislykkethet.176
Fellesskapet tilbyr pasienten en mulighet for å uttrykke seg enten
språklig, kroppslig eller ved hjelp av arbeidsterapi. Fellesskapet
av sørgende har også en viktig funksjon fordi mange i sorg
opplever seg isolert.177
I avsnittet om originalitet som et aspekt
ved individualiteten nevnte jeg Saunders bruk av fotografier. Det samme
gjelder når hun forteller om det terapeutiske fellesskapet ved
St.Christopher`s. Fotografiene viser ikke bare enkelte pasienter, ofte
er det grupper av pasienter, pasienter og pårørende eller
ansatte med på bildene. En fotomontasje med fire bilder viser
hvordan en ungarsk flyktning sitter alene på senga. Teksten forteller
at på grunn av språkproblemer isolerer han seg. Neste bilde
viser hvem som kunne hjelpe; (a) "cheerful, untidy and rather
heavy drinker" Bilde nr 3 og 4 viser disse to sammen; "let
me be in the picture with my friend"
En viktig og aktuell bieffekt av fellesskapet
kan være at hvis pasientene opplever tilhørighet vil færre
be om eutanasi; " ...,but once pain and the feeling of isolation
are removed they never ask again"178
og " If a patient asks to be killed , someone has failed
him"179
Fellesskapet har også betydning for
de ansatte .Teamarbeid og veiledning hører med til hospiceprinsippene,
å arbeide med terminalt syke er utfordrende og krever oppfølging.
Både de syke og hjelperne deler noen felles menneskelige vilkår.
De er avhengig av hverandre og det er ikke alltid så tydelig hvem
som hjelper hvem. " As one put it to me once; That`s what life
is about ; four hands held out together. Not two for giving, and two
for receiving, but four receiving, from each other and, some of us believe,
from a love and power beyond us."180
Hjelperens rolle er naturligvis sentral
i dette fellesskapet og helt nødvendig for at den døende
skal erfare den gode død. "The phrase `Watch with me`
...sums up the deepest need of any person facing death or desolation"
181
Saunders utdyper hva dette betyr: Ikke forklare eller forstå
eller fjerne lidelsen, men rett og slett være tilstede for den
døende. Ved å servere mat og drikke på en omsorgsfull
og god måte kan pasienten erfare mer enn at sulten stilles og
tørsten slukkes: "To give food can mean to give yourself
to the person hungry for recognition; it can mean give attention, give
presence. To give drink can mean to give refreshment where before was
only drought and meaninglessness, where there is hardly a voice strong
enough to express thirst"182
Hjelperen skal gi av seg selv, da får
hun også mye igjen. " A hospice is a place of healing
for the patient and the whole family, and for the staff also. It is
a place where situations can remain the same and yet somehow be completely
changed and it is in sharing this that the staff, working together as
a team, find their greatest support."183
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
4.2.4
Dialogen
"After all, you spend your life
learning to be a person in relationship with other person.s"184
Fellesskap krever dialog, krever at pasient
og hjelper henvender seg til hverandre. Saunders legger vekt på
at pasienten skal gis anledning til å fortelle, både om
situasjonen sin her og nå og om livet som ligger bak. Pasienten
i Saunders tekster er ikke bare er en døende, eller et sykdomstilfelle;
"lungekreftpasienten i femsenga", men den enkeltes livshistorie
og identitet er viktig slik jeg har vist tidligere.
" We need to look at a persons
culture, past, personality, roles, relationships, hopes and beliefs
when we face an apparently intractable pain. People are more than their
past, but it has a major effect on their interpretation and response
to pain."185
Jeg har tidligere pekt på hvordan
pasienten i Saunders tekster gis anledning til å artikulere sitt
eget liv, sin unikhet . Det betyr ikke at pasienten behøver å
ha et avklart forhold til seg selv, til liv og død. Tvert i mot
uttrykker mange døende en utrygghet og angst med tanke på
hva som ligger foran dem. Pasienten kan fornekte at han er alvorlig
syk, han vegrer å ta det innover seg som en realitet. Protest
og sinne er ikke uvanlig, også blant pårørende.
Enkelte pasienter resignerer og gir opp
håpet om et liv videre. Mange ser for seg en smertefull slutt.
Tristhet og depresjon er ikke uvanlig. Noen pasienter vil også
føle seg mislykket og ha skyld fordi de er blitt syke, noe som
gjør at de kan komme til å isolere seg.
Eksistensielle spørsmål som:
Hvem er jeg? Hva er meningen med livet ? Hva er meningen med døden?
- blir for mange viktig å finne svar på. Disse spørsmålene
sammen med et vidt spekter av ulike reaksjoner betegnes av Saunders
som uttrykk for "mental pain", og er en del av "total
pain". På tross av at Saunders understreker viktigheten av
at den fysiske smerte lindres først og fremst, kan den mentale
eller eksistensielle smerte være den mest vanskelige for pasientene.186
Likevel skriver Saunders at mange pasienter har mulighet for å
gjøre en "reise" som ender i håp og med en endret
innstilling til hva som ligger foran. Hvordan kan dette skje?
På ny og på ny understreker
Saunders samtalens plass i den palliative omsorgen, behovet for at sykepleieren
eller legen setter seg ned med pasienten og aktivt lytter til hva som
fortelles.
"However, no report can take the
place of an attentive listening and response to the questions an individual
patient is asking at a particular time"187
De aller fleste pasienter vil bli hjulpet
av dette; "by a chance to talk of their feelings with a sympathetic
listener"188
Ved at følelser får komme til overflaten og bli satt
ord på overfor en forståelsesfull samtalepartner, kan pasienten
arbeide seg gjennom det som tynger. Legen eller sykepleieren må
være villig til aktivt å møte pasienten på
dette, og ikke trekke seg tilbake eller forbigå dette i stillhet.
Også pasienten som er så deprimert at omgivelsene frykter
selvmord vil i de fleste tilfeller bli hjulpet av samtalen, "and
bring support at a deep level"189
Samtalen kan bidra til vekst og utvikling
og dermed til en bedre avslutning på livet. Gjennom samtalen vil
pasienten få hjelp til å sette ord på hva han opplever,
noe som kan gjøre ham i stand til å arbeide seg gjennom
alle de ulike reaksjoner jeg nevnte ovenfor. Saunders beskriver hvordan
en ung pasient som på grunn av sykdom ikke kunne snakke mer, likevel
fikk hjelp til å uttrykke seg gjennom å skrive:
"I cannot exaggerate the importance
for that girl of being able to express her thoughts and to share her
journey into acceptance,.."190
Døden aksepteres som uunngåelig,
som en naturlig del av livet. Samtidig bærer mange på et
håp om å bli frisk igjen helt til det siste. Håp er
viktig å holde fast ved og kan gi seg forskjellige uttrykk . Saunders
skriver at "small day-by-day hopes help the patient to accept
the responsibility of living the life that remains."191
Pasienten kan gjennom samtalen hjelpes til å ta ansvar for det
livet som tross alt fremdeles leves. Slik blir den siste tiden kvalitativt
så god som mulig, og pasienten opplever vekst og modning.
Mange av de som arbeider i denne omsorgen
føler seg hjelpeløse og at de har lite å bidra med
for å kunne møte pasienten i hans angst og håpløshet.
Nettopp denne følelsen av hjelpeløshet kan være
det som pasient og hjelper har felles, og som gjør at de kan
forstå hverandre .Selv om Saunders skriver om å være
aktive lyttere, vil det i mange tilfeller være tilstrekkelig å
bare være tilstede for pasienten, gi ham en hånd å
holde i, gi pasienten følelsen av ikke å være alene.
Dialog behøver ikke alltid å være en samtale bestående
av ord, men uttrykkes gjennom kroppen, musikk, stemninger. Spesielt
i forhold til eksistensielle spørsmål kan det verbale være
vanskelig; "ord kan komme i veien, ord kan krenke.....Dette
er hva vi gjør innen hospice og palliativ omsorg. Vi er her for
å frigjøre vingene, hva de nå enn måtte være.
Dette kan også skje uten ord."192
Som en følge av sykdommen vil enkelte pasienter ikke være
i stand til å snakke lenger."Many who have no words, or
at least none of the traditional phrases, show by their attitude, their
gestures and their response to those around them that they are reaching
out trustfully to what they see as true. We believe that this reaching
out brings them to "The Truth"193
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
4.3
Oppsummering
Individuell omsorg er svært sentral
i hospicefilosofien og i den gode død. Hvert enkelt individ skal
møtes ut fra sine spesielle erfaringer, ut fra eget liv.Avslutningen
på livet bør være preget av livet som ligger bak. Denne
tilnærmingen er en metode som har pasientens personlige vekst og
den gode død som mål.
God symptomlindring er nødvendig for
at pasienten skal kunne gjøre reisen innover. Å avhjelpe
fysisk smerte har derfor også lindring av den eksistensielle smerte
som mål. Vendingen innover er individuell, hver enkelt må
velge sin vei.En indre reise kan forløse noe dyptliggende hos den
døende og følelser gies anledning til å velle frem.
Forskjellighet og originalitet uttrykkes
hos Saunders ved den vekt det legges på det unike hos den enkelte.
Fordi den enkelte pasient er noe helt for seg selv, må forholdene
legges til rette slik at han gjør egne valg, finner egne veier,
egne mål. Unikheten understrekes ved bruk av case og foto. Pasienten
gies anledning til å uttrykke hvem han er når han får
fortelle sin historie .Selv om pasienten er døende har han potensial
for fortsatt personlig vekst, noe som kan tolkes som en type selvrealisering
. Personlig vekst forutsetter en indre reise og at pasienten behandles
som unik. Hva som kan realiseres er mening, verdier og fellesskap, og
viser at fokus er på livet her og nå.
Å vise pasienten respekt er å
tilby individuell og lindrende omsorg. God symptomkontroll er forutsetningen,
ikke bare for vendingen innover, men for at pasienten skal kunne være
autonom og ha kontroll over egen situasjon. Autonomi og kontroll
gir i større grad uavhengige pasienter, noe Saunders viser er en
verdi i hospicesammenheng. Autonomi ser ut til å være sentralt
for at pasienten skal opprettholde verdighet.
Forhold utenfor individet er også tilstede
i Saunders tekster . Det handler først og fremst om Saunders egen
grunnleggende horisont som hjalp henne til å se de døendes
lidelser, overbeviste henne om at det eksisterende tilbudet for døende
var for dårlig, og som gav henne mot til å gå i gang
med å bygge et alternativ; St.Christophers`s. Saunders kristne tro
er grunnlaget for et menneskesyn som ser den enkelte som verdifull i seg
selv, som setter respekt høyt , og som fører videre en barmhjertighetstradisjon
. Gjennom mange møter med pasienter har Saunders utviklet en forståelse
for at god omsorg er individuell omsorg. Gjennom hospiceprinsippene og
utallige publikasjoner, brev, taler og forelesninger er disse verdiene
artikulert . Å søke etter mening er i følge
Saunders noe av det viktigste i et menneskes liv. Dette behovet forsterkes
i møte med lidelsen, døden og det ukjente. Meningen kan
finnes i en tro eller i noe annet bortenfor mennesket. Religion defineres
som relasjon og forpliktelse innenfor rammen av et alminnelig liv. Meningsløshetens
smerte kan lindres ved at den deles . Mening kan også skapes ved
å se eget liv som del av en større fortelling eller sammenheng
eller mening kan finnes i en selv. Horisontens funksjon som meningsskaper
er altså tilstede men i mange forskjellige utgaver og ikke bare
i noe ytre.
Verdier, slik de kommer til uttrykk
blant annet gjennom hospiceprinsippene, har som mål å skape
et felles rammeverk, en felles forståelse og mål for denne
omsorgen, en standard . De ansatte må forholde seg til disse verdiene,
de vil fungere som retningsgivere for arbeidet. Verdiene kan komme til
å prege selve avdelingen eller sykehuset, slik at også pasienter
integreres i et spesielt syn. Smertelindring er helt avgjørende
for at verdiene knyttet til den gode død kan realiseres.
Den gode død innebærer at pasienten
dør fredfullt, ikke overlates til seg selv, men har noen hos seg,
helst fra familien. Pasienten har ingen smerter, han er bevisst tilstede.
Å tre ut av fellesskapet er
noe av det Saunders pasienter frykter mest ved døden. Fordi mennesket
lever et liv i relasjoner blir det skremmende å vite at døden
møter en alene.
Det innebærer også at man ikke
lenger kan fylle tidligere roller, for eksempel som aktiv husmor eller
forsørger. Å være døende er også å
ta farvel med slike identitetsskapende roller. Disse sidene ved "total
pain" kan lindres ved å legge forholdene til rette for at relasjoner
kan opprettholdes og kanskje til og med styrkes. Hospice-fellesskapet
kan fungere som et terapeutisk fellesskap. Dette kan tolkes som at menneskets
grunnleggende behov for relasjoner ivaretaes. Saunders har erfart at delt
smerte er mindre smerte .
Saunders legger vekt på "courage,
independence, control and dignity " som sentrale verdier for hospicefilosofien.
Dette på tross av pasientens totale avhengighet av personalets omsorg
og fagkunnskap. Dette betyr at fagpersonalet også på mange
måter har en type makt over pasienten.
Selv om det er et ulikhetens fellesskap Saunders
ønsker, utrykkes også en tanke om likeverd mellom hjelper
og mottager og med det en anerkjennelse av pasienten. Han er like mye
verd som hjelperen.
Dialogen er tilstede på hospice
ved at pasienter og hjelpere (også familien, medpasienter) er henvendt
til hverandre. Det kan se ut som det er en spenning mellom Saunders vekt
på en indre monolog, og den ytre dialogen. Saunders understreker
samtidig samtalens plass i omsorgen for den døende. Samtalen og
nærværet er et mål i seg selv, men kan også være
et instrument for å hjelpe pasienten til å skape mening, realisere
sitt potensial
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
Fotnoter:
[tilbake]
61 Saunders, C. The Management of
Terminal Disease (1978) s.3
[tilbake]
62 Saunders, C. "The Last Stages
of Life" American Journal of Nursing (1965) s. 3
[tilbake]
63 Saunders, C. "Facing death"
The Way (1984) s.303
[tilbake]
64 Saunders, C. The Management of
Terminal Disease (1978) s.3
[tilbake]
65 Saunders, C. "Living with dying"
Radiography (1983) s.83
[tilbake]
66 Clark, D. "The publications
of Cicely Saunders-2 :1968-78" Palliative medicine (1999) s.486
[tilbake]
67 samme sted
[tilbake]
68 Clark, D. "Total pain"
Social Science & Medicine (1999) s.732
[tilbake]
69 Saunders,C/Kastenbaum,R. Hospice
care on the International Scene (1997) s.4
[tilbake]
70 Saunders, C. "Into the valley
of the shadow of death" British Medical Journal ( 1996) s.1601
[tilbake]
71 Saunders, C. "The Management
of Terminal Disease" (1978) s.3
[tilbake]
72 samme sted
[tilbake]
73 Saunders, C. "Facing death"The
Way (1984) s. 296
[tilbake]
74 Saunders, C./ Kastenbaum, R. Hospice
care on the International Scene (1997) s.6
[tilbake]
75 samme sted s.4
[tilbake]
76 Saunders, C. "Into the valley
of the shadow of death" British Medical Journal (1996) s.1601
[tilbake]
77 Saunders, C. "Facing death"
The Way (1984) s.302
[tilbake]
78 Saunders, C. "Kjærlighet"
, Omsorg (2000) s. 5
[tilbake]
79 Saunders, C. "Kjærlighet"
, Omsorg (2000) s. 10
[tilbake]
80 samme sted
[tilbake]
81 Saunders, C. "Living with dying"
Radiography (1983) s.81
[tilbake]
82 Saunders, C. "What`s in a name?"
Palliative medicine (1987) s.60
[tilbake]
83 Saunders, C. "Is death the
end?" Simple Faith (1970)
[tilbake]
84 Saunders, C. The Management of
Terminal Disease (1978) s. 3
[tilbake]
85 Saunders, C. "The Last Stages
of Life" American Journal of Nursing (1965) (mangler sidetall)
[tilbake]
86 Saunders, C. The Management of
Terminal Disease (1978) s. 3
[tilbake]
87 Saunders, C./Kastenbaum, R. Hospice
Care on the International Scene (1997) s.7
[tilbake]
88 Saunders, C. "The Hospice Movement"
Nursing Times (1976) s.16
[tilbake]
89 Saunders, C. "The last stages
of life "American Journal of Nursing (1965) mangler sidetall
[tilbake]
90 Clark, D. "The publications
of Cicely Saunders -1: 1958-68" Palliative Medicine (1998)
s.187
[tilbake]
91 Saunders, C. "Kjærlighet"
Omsorg (2000) s.6
[tilbake]
92 Saunders, C. "Facing death"
The Way (1984) s.296
[tilbake]
93 samme sted s.297
[tilbake]
94 samme sted s.299
[tilbake]
95 Saunders, C. "The Hospice.
Its Meaning to Patients and Their Physicians" Hospital Practice
(1981) s.93
[tilbake]
96 Saunders, C. "Kjærlighet"
Omsorg (2000) s.7
[tilbake]
97 Saunders, C. "Living with dying"
Radiography (1983) s.82
[tilbake]
98 Oxford Textbook of Palliative
Medicine (1998) s.vii
[tilbake]
99 samme verk s.viii
[tilbake]
100 Saunders, C. "Hospice care"
The Indian journal of cancer (1979) s.3
[tilbake]
101 Clark; D. "The Publications
of Cicely Saunders-1: 1958-68" Palliative Medicine (1998)
s.187
[tilbake]
102 Saunders, C. "Facing death"
The Way (1984) s.300
[tilbake]
103 Saunders, C. "Facing death"
The Way (1984) s. 302
[tilbake]
104 Saunders, C. "The Hospice,
Its Meaning to Patients and Their Physicians" Hospital Practice
(1981) s.94
[tilbake]
105 Saunders, C. "The Last Stages
of Life" American Journal of nursing (1965) mangler sidetall
[tilbake]
106 Saunders, C: "Facing death"
The Way (1984) s.298
[tilbake]
107 samme sted s. 300
[tilbake]
108 Saunders, C. "Facing death"
The Way (1984) s .300
[tilbake]
109 Halamandaris, V. "Tribute
to Dame Cicely Saunders " Caring Magazine (1998) s.61
[tilbake]
110 Oxford Textbook of Palliative
Medicine (1998) s.viii
[tilbake]
111 Saunders, C. "Facing death"
The Way (1984) s.299
Halamandaris, V. "Tribute to Dame Cicely Saunders
" Caring Magazine (1998) s.61
[tilbake]
112 Saunders, C. "Into the valley
of the shadow of death" British Medical Journal (1996) s.1600
[tilbake]
113 Saunders, C. "What`s in a
name?" Palliative Medicine (1987) s.60
[tilbake]
114 Saunders, C. "Into the valley
of the shadow of death" British Medical Journal (1996) s.1600
[tilbake]
115 Saunders, C. "Kjærlighet"
Omsorg (2000) s.5
[tilbake]
116 Saunders, C. "Living with
dying" Radiography (1983) s.83
[tilbake]
117 Saunders, C. The Management
of Terminal Disease (1978) s.7
[tilbake]
118 Saunders, C. "Facing death"
The Way (1984) s.302
[tilbake]
119 Saunders, C. "Hospice care"
The Indian journal of cancer (1979) s.3
[tilbake]
120 Saunders, C. "Living with
dying" Radiography (1983) s.83
[tilbake]
121 Saunders, C. "Kjærlighet
" Omsorg (2000) s.6
[tilbake]
122 Saunders, C. Why does God allow
suffering? (1961)
[tilbake]
123 Saunders, C. "Is death the
end?" Simple faith (1978)
[tilbake]
124 Saunders, C. Why does God allow
suffering? (1961)
[tilbake]
125 Saunders, C. Beyond the horizon
(1990) s.3
[tilbake]
126 Saunders, C. Why does God allow
suffering? (1961) s. 6
[tilbake]
127 Saunders, C. Why does God allow
suffering? (1961) s.9
[tilbake]
128 Saunders, C. The Management
of Terminal Disease (1978) s.3
[tilbake]
129 Saunders, C. The Management
of Terminal Disease (1978) s.201
[tilbake]
130 Saunders, C. /Kastenbaum, R. Hospicecare
on the International Scene (1997) s 7
[tilbake]
131 Halamandris, V. "Tribute to
Dame Cicely Saunders" Caring magazine (1998) s.66
[tilbake]
132 Saunders, C. "Kjærlighet"
Omsorg (2000) s.6
[tilbake]
133 Saunders, C. "What`s death?"
Simple Faith 1978
[tilbake]
134 Saunders, C. Beyond the horizon
1990
[tilbake]
135 Saunders, C. Beyond the horizon
(1990) s.3
[tilbake]
136 Schoenberg, B., Carr, A.C., Peretz,
D., Kutscher, H.A. (eds) Psychosocial aspects of terminal care (1972)
[tilbake]
137 Saunders, C. "Kjærlighet"
Omsorg (2000) s.10
[tilbake]
138 Saunders, C. ,Baines, M. ,Dunlop,
R. Living with Dying (1995) s.55
[tilbake]
139 Saunders,C./Sykes, N. The Management
of Terminal Malignant Disease (1993) s.6-12
[tilbake]
140 Saunders, C. "What`s in a
name?" Palliative Medicine (1987) s.60
[tilbake]
141 Frankl, V. Man`s search for
meaning 1964
[tilbake]
142 Saunders,C./Sykes, N. The Management
of Terminal Malignant Disease (1993) s.10
[tilbake]
143 Oxford Textbok of Palliative
Medicine (1998) s.ix
[tilbake]
144 samme verk s.v
[tilbake]
145 samme verk s.vi
[tilbake]
146 Schoenberg, B., Carr, A.C., Peretz,
D., Kutscher, H.A. (eds) Psychosocial aspects of terminal care (1972)
mangler sidetall
[tilbake]
147 Saunders, C. "Into the valley
of the shadow of death" British Medical Journal (1996) s.1600
[tilbake]
148 Oxford textbook of palliative
medicine (1998) s.vii
[tilbake]
149 Schoenberg, B., Carr, A.C., Peretz,
D., Kutscher, H.A. (eds) Psychosocial aspects of terminal care (1972)
[tilbake]
150 Saunders, C. "The Last Stages
of Life" American Journal of Nursing (1965) mangler sidetall
[tilbake]
151 Saunders, C. "Kjærlighet"
Omsorg (2000) s.6
[tilbake]
152 Oxford Textbook of Palliative
Medicine (1998) s.vii
[tilbake]
153 Saunders, C. "Facing death"
The Way (1984) s.296
[tilbake]
154 Saunders, C. "Facing death"
The Way (1984) s.296
[tilbake]
155 Saunders, C. "The Hospice,
It`s Meaning to Patients and Their Physicians" Hospital Practice
(1981) s.107
[tilbake]
156 Saunders, C. "The Last Stages
of Life" American Journal of Nursing (1965) mangler sidetall
[tilbake]
157 Saunders, C/Kastenbaum,R. Hospice
Care on the International Scene (1997) s.10
[tilbake]
158 Saunders, C. "The Hospice,It`s
Meaning to Patients and Their Physicians" Hospital Practice (1981)
s.94
[tilbake]
159 samme sted
[tilbake]
160 Saunders, C. "What`s in a
name?" Palliative Medicine (1987) s.60
[tilbake]
161 Saunders, C: "The Last Stages
of Life" American Journal of Nursing (1965) mangler sidetall
[tilbake]
162 Saunders, C. " The Hospice,
it`s Meaning to Patients and Their Physicians" Hospital Practice
(1981) s.94
[tilbake]
163 Saunders, C. " The Hospic
, it`s Meaning to Patients and Their Physicians" Hospital Practice
(1981)
hele artikkelen
[tilbake]
164 Saunders, C. "Facing death"
The Way (1984) s.299
[tilbake]
165 samme sted s.298
[tilbake]
166 Saunders, C. "What`s in a
name?" Palliative Medicine (1987) s.59
[tilbake]
167 samme sted s.60
[tilbake]
168 Saunders, C. "The Last Stages
of Life" American Journal of Nursing (1965) mangler sidetall
[tilbake]
169 Saunders, C: "Facing death"
The Way (1984) s.304
[tilbake]
170 Saunders, C. "Living with
dying" Radiography (1983) s.79
[tilbake]
171 Saunders, C. "Facing death"
The Way (1984) s.299
[tilbake]
172 Saunders, C. "Living with
dying" Radiography (1983) s.83
[tilbake]
173 Saunders, C. "Hospice Care"
The Indian Journal of Cancer (1979) s.3
[tilbake]
174 Schoenberg, B., Carr, A.C., Peretz,
D., Kutscher, H.A. (eds) Psychosocial aspects of terminal care (1972)
[tilbake]
175 Saunders, C. "The Hospice,
It`s Meaning to Patients and Their Physicians " Hospital Practice
(1981) s.93
[tilbake]
176 Saunders, C., Baines, M., Dunlop,
R. Living with dying (1995)
[tilbake]
177 Saunders, C. "Facing death"
The Way (1984) s. 297
[tilbake]
178 Clark, D. "Publications of
Cicely Saunders-2: 1968-77 Palliative Medicine (1999) s.485
[tilbake]
179 samme sted s.495
[tilbake]
180 Saunders, C. "What`s in a
name?" Palliative Medicine (1987) s. 59
[tilbake]
181 Saunders, C. The Management
of Terminal Disease (1978) s.8
[tilbake]
182 Saunders, C. "What`s in a
name?" Palliative Medicine (1987) s. 60
[tilbake]
183 samme sted
[tilbake]
184 Saunders, C. " Is death the
end?" Simple Faith (1978)
[tilbake]
185 Saunders, C: "Living with
dying " Radiography (1983) s.81
[tilbake]
186 Clark, D. "Publications of
Cicely Saunders-2: 1968-77" Palliative Medicine (1999) s.485
[tilbake]
187 Saunders, C., Baines, M. , Dunlop,
R. Living with dying (1995) s.46
[tilbake]
188 samme sted
[tilbake]
189 samme sted
[tilbake]
190 Schoenberg, B., Carr, A.C., Peretz,
D., Kutscher, H.A. (eds) Psychosocial aspects of terminal care (1972)
[tilbake]
191 Saunders, C., Baines, M. , Dunlop,
R. Living with dying (1995) s.48
[tilbake]
192 Saunders, C. "Kjærlighet"
Omsorg (2000) s.9
[tilbake]
193 Saunders, C. "Facing death"
The Way (1984) s. 302
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
<<
Forrige side - Forside
-
Innhold
- Neste
side >>
|