| |
<< Forrige side - Forside - Innhold - Neste side >>
6.0
DRØFTING
Innhold:
Oppgavens tema er den gode død.
Charles Taylors filosofi om et autentisk og godt liv er tolkningsperspektiv
i undersøkelsen av hvordan Cicely Saunders fremstiller en god
død.
I oppgavens problemstilling spør
jeg hvordan motivene i "autentisitetens etikk", individualitet
og horisont er tilstede i tekstmaterialet.
I innledningskapitlet argumenterte jeg
for Taylors relevans for denne oppgavens tema. Når jeg nå
skal i gang med å drøfte motivene fra autentisitetens etikk
slik jeg har "funnet" disse i tekstmaterialet, er det på
sin plass å understreke at Taylors teori ikke brukes her som en
metateori for terminal omsorg. Wifstad243
peker på hvordan filosofiens oppgave i møte med den medisinske
virkeligheten ikke er å ta på seg rollen som teoretisk grunnlag,
men heller være hva han kaller et uromoment. Det vil si at filosofien
kan representere et kritisk perspektiv på hva som skjer, og bidra
til å undersøke nærmere hva som skjuler seg bak språk,
begreper og ideologi. Målet med kritikken må være
oppbyggelig på den måten at den oppmuntrer til videre refleksjon
og kanskje endring.
Taylors teori har på mange måter
bidratt til å åpne tekstmaterialet på en måte
som gjorde tydelig sentrale sider ved Saunders hospicefilosofi . I dette
kapitlet vil jeg, på bakgrunn av Taylors teoretiske perspektiv,
drøfte nærmere hva som "skjuler seg" bak Saunders
individualitet og horisont. Det er hele tiden snakk om hvordan jeg tolker
Saunders tekster. Jeg kan ikke slå fast at virkeligheten er slik
jeg kan komme til å kritisere den for å være. Men
med Taylors teori som utgangspunkt forsøker jeg å forstå,
peke på sammenhenger, tvetydigheter og dilemmaer som gjemmer seg
bak "den gode død".
Jeg synes det er tydelig at autentisitet
i betydningen individualitet er sentralt på hospice. På
ulike måter blir livskvalitet for den døende nærmest
ensbetydende med at hans unike livshistorie, hans autonomi og selvkontroll
holdes oppe. Autentisitet slik Taylor tolker den, fordrer imidlertid
en forankring i noe ytre. Analysen i kapittel fire viste hvordan en
ytre horisont er tilstede i forskjellige utgaver på hospice. Samtidig
hevder Taylor at autentisitet som ideal har forfalt i det moderne, at
autentisitet ikke er en homogen størrelse, og at den kan utvikles
i forskjellige retninger." Er alle like legitime? Jeg mener
at de ikke er det.......Avviket består i å glemme et helt
sett av krav som er knyttet til autentisitet , mens de ensidig fokuserer
på andre" 244
Taylor sier altså her at idealets
tyngdepunkt kan bli forskjøvet slik at vekten blir liggende enten
på det ene eller det andre av motivene ved autentisitet. Et godt
liv kan derfor være truet av en selvopptatt navlebeskuelse på
den ene siden, ytre motivers krav, kontroll og makt på den andre
siden. Å ha autentisitetens etikk som ideal innebærer å
gi plass for begge motivene, både den enkeltes behov og integritet
og samtidig fellesskapets krav og tilbud om tilhørighet.
Autentisitet som etisk ideal innenfor hospice
må derfor ivareta både det individuelle og det sosiale.
Saunders definering av en god død
som en individuell død vil være fokus for første
del av kapittelet. Jeg vil deretter drøfte hvordan ulike aspekter
ved horisonten, slik den fremstår i tekstmaterialet, bidrar til
autentisitet.
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
6.1
Saunders`hospice - en hyllest til individualismen245
Walter246
har utviklet en typologi som skiller mellom tre karakteristiske former
for død; den tradisjonelle, den moderne og den post-moderne død.
Å utvikle karakteristikker av denne typen betyr ikke at det finnes
klare grenser mellom de tre formene. Aspekter fra forskjellige former
kan opptre samtidig .Det en kategorisering kan bidra til er å
skjerpe oppmerksomheten og tydeliggjøre hvordan historiske og
samfunnsmessige endringer også avspeiles i holdningen til døden.
I Walters moderne død er det et markant skille mellom
offentlighet og det private, familien er en sentral enhet. Døden
inntreffer skjult fra offentligheten. Død assosieres først
og fremst med eldre mennesker som dør av kreft . Døden
er forutsigbar, den er både en prosess og en hendelse som medisinsk
personell kan ha kontroll over. Disse trekkene er alle tilstede hos
Saunders på en eller annen måte. Walter peker også
på hvordan "death as taboo" 247
er karakteristisk for den moderne døden. Saunders ønsket
ikke å tabuisere døden, men har lagt vekt en mer åpen
holdning. Slik jeg tolker Saunders avspeiler tekstmaterialet også
trekk ved hva Walter karakteriserer som postmoderne død. Det
er spesielt tydelig når Walter peker på hvordan den enkeltes
egne verdier og søken etter mening får betydning, døden
som meningsfull prosess og som et endelig mål for en indre reise.
Når Saunders skriver om "each
individual, om den sentrale søken etter mening i liv og død,
og ikke minst den indre reisen, er det jo nettopp "living with
dying" det er snakk om.
Sosiologen David Clark har i flere viktige
arbeider beskrevet og drøftet hvordan den moderne hospicebevegelsen
med Cicely Saunders i spissen oppstår og utvikles . Clark arbeider
nå spesielt med "The Hospice History Project".
Han sitter derfor inne med omfattende kunnskaper om Saunders, hennes
biografi, skriftlig produksjon og hospice` utvikling, både som
institusjon og som ideologi. Som sosiolog er Clarks perspektiv et annet
enn et rent medisinsk, og han viser hvordan Saunders tekster kan drøftes
ut fra begreper som kropp, identitet, makt og lidelse. Clark beskriver
også den palliative omsorgen som "one particular modern
respons to death"248,
og betegner den som en "hyllest" til individualismen; en ny
type rituell død. 249
Walter og Clark bidrar til å fokusere hvordan Saunders hospice
oppstår innenfor en moderne historisk og kulturell kontekst, og
hvordan det i hospicefilosofiens holdning til døden utvikles
en ekstrem subjektivitet, en radikal selvsentrering.250
Henriksen251
vil si at moderniteten forutsetter subjektiviteten. Han er opptatt av
den moralske subjektiviteten og dens betingelser, og presenterer og
drøfter forholdet mellom det moderne og det postmoderne. Av betydning
her er det at han peker på hvordan moralsk subjektivitet "dannes
i og gjennom en praktisk diskurs, og kan ikke eksistere uavhengig av
de temaer denne diskursen frembringer"252
Det betyr her at Saunders hospicefilosofi ikke bare må sees som
uttrykk for bestemte kulturelle endringer, men også må leses
og tolkes innenfor den helt bestemte praksis det her er snakk om, nemlig
omsorgen for døende. Jeg mener ikke å si at det er en motsetning
her. Hva Saunders vektlegger som moralsk godt og riktig er dannet gjennom
samspill av flere forskjellige faktorer. Henriksen bidrar til å
styrke oppfatningen av hospice som et moderne prosjekt når han
viser til hvordan subjektiviteten handler om individets evne til å
uttrykke seg gjennom språk og handling, styrt av egne grunner
og overbevisninger mer enn av noe ytre.
Autentisitet som perspektiv har bidratt
til å fokusere individualitet som sentralt motiv i tekstmaterialet.
Hospice er bærer av sentrale kjennetegn ved moderniteten.
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
6.1.1
Individualitet som triviell autentisitet
Britisk helsevesen på 1950 og -
60 tallet var preget av de samme moderne utviklingstrekk som vestlig
helsevesen for øvrig . Medisinsk forskning og medisinsk teknologi
hadde skapt grobunn for en optimisme, pasientene skulle bli friske,
noe annet var fiasko. Døden ble et nederlag og noe som burde
gjemmes bort. Å lindre den døende pasientens symptomer
ble i liten grad tatt alvorlig, behandling for å gjøre
frisk var det overordnede målet. Pasienten ble tatt ut av fellesskapet
og overlatt til seg selv. Samfunnet manglet en overordnet og felles
forståelse for hva dødens vesen var, manglet ritualer og
tradisjoner. Døden manglet fullstendig mening, den ble gjemt
bort, tabuisert.
"...and the surveys of the 1950s
and 1960s show a neglect of much terminal distress both in hospital
and in patients own homes. Many recent hospices have begun as a concern
for too much treatment and the difficulty of calling a halt to the strenuous
process of modern medicine; in the 50s we were concerned with too little
treatment" 253
Gjennom blant annet Aries kritikk av den
tabuiserte død fikk Saunders bekreftet sin egne negative erfaringer.
Bare i løpet av noen tiår hadde holdningen til døden
endret seg fra å være en synlig og fortrolig del av livet
til å bli usynlig og fremmed. Aries bruker begrepet revolusjon
for å vise hvor stor forandringen var.
Det var denne virkelighet Saunders møtte
som sykepleier, sosialarbeider og lege. Saunders ønsket
å etablere et alternativ, et hjem hvor forholdene kunne legges
til rette for andre og bedre måter å dø på
. Jeg har i tekstanalysen vist hvordan Saunders utvikler en omsorgsfilosofi
som grunnlag for en praksis hvor den individuelle pasienten er fokus.
Individualiteten handler om å møte
den døende på en slik måte at hva som er sant og
rett for ham blir det sentrale. Det betyr å vise respekt for,
og anerkjenne den døende ut fra hva som er betydningsfullt i
hans liv. Det kan se ut som om det unike ved den enkelte er av større
betydning for å skape en god død enn allmenne trekk ved
det å skulle dø. Dette er uttrykk for autentisitet. Begrunnelsen
for individualiteten er jo at den ivaretar hva som er sant og rett for
den enkelte. Den gode død blir en død som i følge
Saunders avspeiler hva den enkelte pasient opplever som sant og godt
for seg selv. Det er derfor et iøyenfallende paradoks at Aries
ifølge Clark254
peker på hvordan nettopp den moderne individualiteten skaper "an
overwhelming fear" for den døende. Hos Saunders kan
det se ut som at realiseringen av en unik identitet blir viktigere enn
tilhørighet til et felles kulturelt og religiøst fellesskap,
en ytre horisont . Aries er kritisk til en utvikling hvor død
blir en metafor for isolasjon og separasjon. Saunders hospice er på
mange måter et svar denne kritikken, hun vil tilby fellesskap
og integrasjon i stedet for en ensom død bak skjermbrettene.
Likevel kan hospice også tolkes som en type isolasjon og separasjon.
Analysen av tekstmaterialet viser hvordan Saunders legger vekt på
en selvsentrert individualisme, en autentisitet som har sklidd i feil
retning skal vi tro Taylor. I Saunders tekster legges det vekt på
at død skal være en individuell opplevelse. Den døende
kan i seg selv finne mening og sammenheng, og selvrealisering er et
mål helt inn i døden. Det er nærliggende å
tolke dette som uttrykk for den "antroposentrisme"255
Taylor snakker om, nettopp fordi det kan se ut som om Saunders bidrar
til å bekrefte mennesket som universets midtpunkt. Da kan veien
være kort til å føle seg alene og isolert. Det ytre;
fellesskapet og horisonten tillegges ikke særlig betydning, men
får en instrumentell funksjon. Dette siste vil jeg komme tilbake
til.
Taylor skriver om en triviell autentisitet
hvor realisering bare gjelder det egne selvet;
"de neglisjerer eller delegitimerer
de kravene som kommer fra andre steder enn våre egne behov og
forhåpninger, det være seg historie, tradisjon, samfunn,
natur eller Gud. De fostrer med andre ord en radikal antrosentrisme"0
.
Ariès er opptatt av hvordan noe
ytre hadde betydning for tidligere generasjoners holdning til død.
Taylor er også tydelig på hvordan horisonten må være
tilstede for at autentisitet skal bli noe annet enn en banal selvopptatthet.
Horisonten finnes på ulike måter hos Saunders, ikke minst
i den vekt Saunders legger på familiens og andre relasjoners betydning
for den døende.Hun ønsker ikke isolasjon for sine pasienter,
tvert imot. Tyngdepunktet hviler likevel, slik jeg tolker tekstmaterialet,
på den enkeltes evne til selv å skape sitt eget liv, og
sin egen død.
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
6.1.2
Den indre reisen
Saunders bruker flere steder metaforer
når hun skriver om den døende pasienten. Metaforer kan
brukes for å skape et bilde av en situasjon som ellers ikke er
så enkel å beskrive. Når Saunders velger å bruke
"reise" som metafor for den prosessen mange av hennes pasienter
har erfart, legger det noen føringer på hvordan prosessen
kan tolkes. Det går ikke tydelig frem av tekstene om dette er
en reise de fleste pasienter foretar. Saunders sier at spesielt for
de av pasientene som ikke har en tro å søke mening i, er
den indre reisen et forsøk på å finne svar i seg
selv.
Er man på reise er man på vei,
det er bevegelse og ikke stillstand. Det er interessant at Saunders
velger et bilde fylt av aktivitet når hun forteller om prosessen
den døende går gjennom . Det understreker samtidig hva
som går igjen i alt Saunders skriver; å være døende
er ikke en passiv tilstand, det handler ikke om en stille ventetid men
om en aktiv prosess hvor den døende selv spiller hovedrollen
- "living with dying". Omgivelsene; hjelperne og pasientens
pårørende er medaktører, men det er til syvende
og sist den døende selv som må foreta reisen. Den går
langs en vei som pasienten selv må finne frem til .
Å reise handler om å forlate
noe, om å være underveis og om å komme frem, nå
et mål . Reisemetaforen blir derfor et godt bilde på hva
Saunders mener er viktige momenter ved livets avslutning. Den setter
fokus på avskjeden, på muligheten for fortsatt liv underveis
mot døden, og hvordan aksept, mening og personlig vekst kan være
målet for reisen. Reisen kan derfor også sees som en forutsetning
for at den gode død skal finne sted . Reisen blir metafor for
en prosess som er nødvendig for å avhjelpe den eksistensielle
smerten mange av Saunders pasienter erfarer. Uro, engstelse og rastløshet
ved tanke på den nært forestående døden kan
innebære en smerte vondere og tyngre enn den fysiske. Saunders
er realist, hun vil ikke fornekte at smerte og lidelse, også den
eksistensiell smerte, er en del av livet. Samtidig vil hun gjøre
alt for at lidelsen skal lindres. Å legge forholdene til rette
slik at pasienten kan vende oppmerksomheten innover er en måte
å lindre smerten på. Å vandre i det indre landskapet
er et forsøk på å finne trøst, lindring og
håp i seg selv, i egne erfaringer, minner og følelser.
Slik jeg tolker Saunders handler det om å finne et forankringspunkt,
et støttepunkt i tilværelsen som kan hjelpe den døende
gjennom en tid hvor usikkerheten og utryggheten er de dominerende følelser.
Saunders har erfart at det er mulig for pasienten å finne dette
i seg selv. Reiser har som oftest et mål, hvor ender den indre
reisen? Saunders skriver at reisen handler om oppdagelser, om å
lete og finne.1
Reisen handler kanskje om å komme
hjem, det er jo ikke sjelden reisens mål. Hjem som metafor bruker
Saunders både når hun skriver om St.Christopher`s og når
hun beskriver den indre hjemløsheten. Å være hjemløs
i sitt indre er et meget sterkt bilde og forteller om mangel på
rammer, mangel på tilhørighet og trygghet. Hvis reisens
mål da er å komme hjem innebærer det å finne
rammene, erfare tilhørighet og trygghet. Er dette mulig via en
indre reise? Taylors synspunkt er at dette ikke er mulig. Å søke
i seg selv etter svar på betydningsfulle spørsmål
i livet er ikke autentisitet. Autentisitet er å være sann
mot seg selv, men sannheten kan ikke søkes ved en "indre
vending", den er å finne i noe som overskrider det egne selvet,
noe som er mer enn det en kan finne i seg selv. "Den som søker
noe betydningsfullt i livet og som søker å definere seg
selv meningsfullt, må eksistere i forhold til en horisont av viktige
spørsmål." 2
Hva Taylor kaller "individualitetens nattside" er en selvsentrering
som ikke tilfører mening, men som i stedet gjør livet
fattigere på mening. Det er en selvsentrering som ikke åpner
for verden omkring, men som stenger selvet inne i seg selv 3.
Mot dette kan man naturligvis hevde at Saunders erfaring av merkbare
endringer i pasientens atferd og humør kan tyde på at "noe"
har skjedd med pasienten. Dette "noe" er den indre reisen,
og det ser ut som om pasienten har funnet " peace ....their goals
....inner values".
I Saunders` fremstilling er en slags "innsnevring"
en nødvendig prosess, mens Taylor vil hevde at det vår
tid trenger heller er vidsyn. Det som virkelig skaper meningsløshet
og tomhet er å ikke ha en ytre horisont å se sitt liv innenfor,
et rammeverk som kan støtte opp om og stabilisere individet -
den døende pasienten. "Not to have a framework is to
fall into a life which is spiritually senseless"4
Begrepet "det indre landskap"
har jeg ikke funnet hos Saunders. Det er likevel dekkende for noe av
det samme som Saunders` "inner journey". Det handler om å
"vandre innover", søke inn i seg selv. Vandringen kan
ha et mål men kan også være et mål i seg selv.
I Norge har de siste årenes moderne pilegrimsvandringer ofte blitt
beskrevet som en vandring i et ytre og i et indre landskap. En pilegrim
vandrer imidlertid med et mål for øye, han har kanskje
også et kart som viser vei. Kartet over det ytre landskapet blir
på mange måter også førende for hvor tanker
og følelser vandrer, fordi pilegrimen vandrer innenfor en tradisjon,
en ytre horisont. Gamle stier, gamle hvilesteder og møteplasser
forteller om tidligere tiders vandrere, om deres tro og tanker. Taylor
hevder at en selvsentrert selvrealisering, en selvsentrert innoverskuing,
ikke innebærer sann autentisitet fordi den ikke henter retning
andre steder enn i seg selv. Ytre modeller eller tradisjoner har mistet
sin funksjon som veiviser. I stedet skal den enkelte i seg selv både
finne veien og målet eller svaret.
Jeg mener ikke å si at Saunders døende
pasienter lever og dør fullstendig uten ytre tradisjoner, tro
og fellesskap. Selvfølgelig gjør de ikke det. Men slik
jeg ser det er det en tendens til at Saunders oppfatter pasienten på
samme måte som Henriksen karakteriserer subjektet ;
"...et subjekt som er i stand til
å konstituere seg selv som fritt, fornuftig, moralsk og handlende
ut fra seg selv"5
Med fare for å dra metaforen for
langt: Å flykte er også å legge ut på reise
for å komme vekk fra noe. Når Saunders erfarer at enkelte
pasienter legger ut på en "inner journey", kan det også
tolkes som en flukt fra livet og fra ytre forventninger. Innadvendthet
kan være nødvendig for å stenge noe annet ute, for
å trekke opp grenser. Sandman6
har pekt på dette som en av utfordringene for konseptet god død.
Hvem skal døden være god for ? Det kan oppstå
konflikter mellom pasientens behov for å være for seg selv,
for å stenge andre ute, samtidig som pårørende kan
ha ønske om nærhet og kontakt. Det siste er jo også
et sentralt moment i Saunders fremstilling av den gode død ;
at den døende ikke skal være alene. I Sandmans eksempel
blir det et spørsmål om hvilke ønsker og behov som
er viktigst å ivareta, pasientens eller de pårørendes.
Dette handler også om å respektere pasientens integritet.
Hvor nært kan pårørende eller andre nærme seg
den døende uten å overskride en grense for hva som er hans
rett til å være privat? Det ligger en spenning hos Saunders
i dette: På den ene siden ønsket og håpet om at den
indre reisen skal etterlate pasienten slik at nære relasjoner
kanskje kan styrkes. På den andre siden respekt for pasientens
eventuelle behov for å skjerme seg.
Jeg vil komme tilbake til nærværets
grense senere i dette kapittelet.
Saunders kan neppe dokumentere at "reisen"
har funnet sted Hun beskriver det mer som en følelse hun selv
og andre av de ansatte har hatt . Jeg tror hun har rett i at pasienter
kan erfare å falle til ro i alle betydninger av ordet. Jeg vil
heller ikke benekte at roen også kan skyldes noe som ikke kan
sees med øyet, en indre forandring. Jeg tror imidlertid at hospice
slik Saunders fremstiller både huset og ideen i seg selv kan skape
ro for pasienten. Å kjenne seg tatt vare på, at man får
lindret de fysiske smertene, at pårørende får være
der, at noen vil lytte, kan være grunn god nok til å falle
til ro. Mange alvorlig syke vil fortelle om et helsevesen som behandler
diagnoser og ikke mennesker, som mangler kunnskap om god smertelindring,
og hvor heller ikke de fysiske omgivelser innbyr til annet enn overlevelse.
For Saunders samtid kan det se ut som dette
i enda større grad var "sannheten". Da er det ikke
underlig at pasienter faller til ro ved å erfare at basale behov
ved livet faktisk blir ivaretatt . Mitt poeng er å peke på
hvordan noe "utenfor" pasienten kan bidra til å lindre
tomheten, angsten og håpløsheten.
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
6.1.3
En konform originalitet ?
I Saunders gode død er individualitet
og originalitet sentrale elementer, disse er også karakteristiske
for moderniteten . Det er muligens et paradoks at et gjennomgående
trekk ved vår kultur er individualitet , det vi har felles er
ønsket om å være noe for oss selv, være unik
og egenartet.
Hvordan originaliteten er tilstede i Saunders
tekster har jeg vist i kapittel 4. Gjennom standarduttrykket "each
individual" understrekes den enkeltes betydning og unikhet.
Omtale og fotos av enkelte pasienter viser ikke bare hvor betydningsfull
den enkelte er, men også hvor forskjellige pasientene er fra hverandre.
At vi alle er forskjellige og lever mer eller mindre forskjellige liv
er en banal sannhet. Slik jeg tolker Saunders får imidlertid originaliteten
også en moralsk betydning fordi originalitet kobles med hva som
er godt for pasienten.Det gode for den døende blir å realisere
eller skape seg selv, og henger sammen med den indre reisen. Derfor
må også omsorgen overfor den døende være slik
at den ser etter uttrykk for originalitet og forsøker å
ivareta disse." Such (terminal) management will include everything
which will help the patient to find his own way of dying, his own death
"7
På Saunders`hospice er den individuelle
vendingen innover, langs ens egen vei, mot egne mål og verdier
på mange måter lik den selvsentrerte originalitet som Taylor
snakker om. Slik Saunders fremstiller verdiene originalitet og forskjellighet
handler det om å finne - skape - forløse det opprinnelige
i en selv; kroppens egen visdom.
Saunders ønsker originalitet . Gjennom
analysen av tekstene fremstår likevel prosessen frem mot døden
ikke egentlig som forskjellig fra pasient til pasient, men mer som skåret
over samme lest. Rett nok ser vi fotografier av ulike ansikter og leser
om pasienter med forskjellige sykdommer, Saunders har intervjuet
hundrevis av dem for at de skal få fortelle sin historie:
"We are seeing (in hospice ) the
end of what has often seemed a very sad story, and the path of peace
and reconciliation may not be an easy one. But, almost without exceptions,
we see peace come finally to their minds and hearts and know that our
Lord has reached them. The final end here is a good end"8
Saunders forteller at hun er blitt stilt
spørsmålet: Hva med bitterheten og lidelsen som mange vil
bære på ? Og svaret har jeg allerede delvis referert tidligere:
"We scarcely ever see this happening. People may come to us
filled with fear and resentment but these fade away, and instead we
see love, joy, peace, long-suffering, gentleness, goodnes, faithfulnes,
meekness, selfcontrol"9
I følge Saunders er det smertefulle og angstfylte tilstede
på hospice, men dette vil vike for "joy and peace" hos
de aller fleste pasientene. Det er ikke snakk om at hele den siste tiden
behøver å være preget av fred, tvert i mot peker
Saunders på at "while the moment of death might be peaceful,
many cancer patients were suffering greatly before that.
Recent studies give rise to some optimism
that this is now being corrected, at least in pain control"10
Det er på bakgrunn av dette jeg vil
spørre om det ikke ligger en spenning eller motsetning i Saunders
tekster. På den ene siden er originalitet et ideal for praksis,
på den andre siden kan "living with dying" være
uttrykk for en slags konformitet. Når Saunders beskriver hvordan
prosessen frem mot døden "som oftest" utvikler seg,
artikulerer hun noe som lett kan bli oppfattet som "det normale",
det mest hensiktsmessige. Hun besitter kunnskap om hvordan døende
dør, en kunnskap som innebærer makt fordi den definerer
en spesiell måte å dø på som god.
Som jeg viste i kapittel 4 finner det
sted en type integrasjon innen hospice vegger. De ansatte arbeider etter
retningslinjer som har den gode død som mål, de integreres
i et syn på hva en god død er. En følge av dette
kan være at målet nåes, at flertallet av pasientene
faktisk erfarer den fredfulle og gode død . En annen følge
kan være at noen pasienter "tillegges" en god død
fordi ytre fenomener tolkes til fordel for et slikt syn.
Forskning på stress hos hospicesykepleiere
i Australia11
bekrefter at sykepleierne ønsker at pasientene skal erfare den
gode død. "It`s so much easier when they (pasientene)
fit into the standard "hospice story"12
Innholdet i den gode død er stort sett det samme som Saunders
legger vekt på; åpenhet, aksept, anledning for pasienten
til å forberede seg på døden; en fredfull og verdig
død. Den gode død blir uttrykk for hva sykepleierne mener
er sentrale verdier og mål for arbeidet. Sykepleierne opplever
det som vanskelig å snakke om arbeidet sitt med utenforstående.
All tilbakemelding kommer derfor fra andre hospicearbeidere . Derfor
blir veiledning mer en befestelse og styrking av allerede fastlagte
systemer for hva en god død er. For de australske sykepleierne
viste det seg at å snakke om den gode død ble en måte
å overleve på, en strategi for å være i stand
til å møte døden daglig. Det var en intellektualisering
som gav mulighet til å distansere seg, den gode død skjer
med andre. Å opprettholde "myten" om den gode død
ble derfor svært viktig, den får nærmest funksjon
som "overlevelsesdrakt" . Jeg mener at beskrivelsen fra Australia
er overførbare til forhold rundt den gode død hos Saunders.
Jeg tror at en selvforsterkende holdning til verdier og mål også
fantes i Saunders hospiceverden. Den engelske hospicebevegelsen har
helt fra åpningen av St. Christophers i 1967 stort sett vært
på siden av National Health Service. Det har vært et relativt
sett lite miljø, men hvor interesserte helsearbeidere har funnet
bekreftelse og mot til å arbeide for å bedre forholdene
for døende.
Taylor tar ikke avstand fra originalitet
som et moderne fenomen, tvert imot bruker Taylor ordet "kall"
for å vise hvor betydningsfullt dette er . Hans poeng er imidlertid
at forskjellighetens verdi hentes fra en ytre meningshorisont og ikke
fra hva den enkelte "føler for". Når originaliteten
skapes ved å forløse noe indre og ikke er forankret i tradisjoner,
normer, religion og lignende uttrykk for hva Taylor kaller horisont,
kan det gi seg noen merkelige utslag. Paradokset med en konform originalitet
kan være uttrykk for en slags absurditet, hvor nye former for
konformitet utvikles blant folk som strever med å være seg
selv.13
Taylor er også kritisk til hva han
kaller "the triumph of the therapeutic"14
. Fordi de ytre horisontene blir stadig mindre betydningsfulle, vender
vi oss i stedet til "profesjonelle" som vet hvordan
livet (og døden) skal leves. Det er mulig å tolke hospice
inn i en slik forståelse . Målet med Saunders omsorgsfilosofi
for døende var jo nettopp å peke på hvordan livet
og døden kunne gjøres bedre . "Then the helping
professions take over their lives , a process described by Foucault.."15
I et kritisk perspektiv kan Saunders originale konformitet tolkes
som uttrykk for disiplinering og kontroll. Dette vil jeg komme tilbake
til.
Hart16
er inne på noe av det samme når han hevder at "god
død-ideologien" kan føre til at pasienter betegnes
som "gode" eller "dårlige" , noe som innebærer
en normativ kontroll over døende menneskers liv. Den gode død
blir den riktige død.
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
6.1.4
Foreløpig oppsummering og kommentar
Taylors filosofi "avslører"
hospiceverdiene som svært moderne. Dette blir bekreftet av sosiologiske
arbeider som nettopp ser på sammenhengen mellom et fenomen og
historiske og kulturelle forutsetninger. Individualisme er et sentralt
trekk ved moderniteten og er nærmest et samlebegrep for ulike
motiver som alle har subjektet som sentrum. Jeg har pekt på to
aspekter som bekrefter individualiteten som betydningsfullt motiv i
tekstmaterialet; en indre reise og originalitet.
Taylor vil hevde at en selvsentrering ikke
tilfører men frarøver mening. Originaliteten står
i fare for å bli konform når den ikke er forankret i en
ytre forståelse som kan begrunne den.
Når individualitet, følelser
og originalitet tillegges så stor betydning blir horisonten mindre
viktig. Det blir en ubalanse fordi fokus blir rettet mot en side av
autentisitetsidealet, det andre motivet "glemmes".
Men er ikke en individuell omsorg og et
originalt liv - helt inn i døden - særdeles viktige og
bevaringsverdige verdier? Vil ikke hver enkelt av oss nettopp ønske
å bli sett som den vi er, med vår egenart, med vår
egen fortelling? Har ikke Saunders et godt poeng når hun skriver
at for å finne en filosofi å bygge omsorgen på, må
hjelperen hele tiden "look continually at the patients,.."17
La meg trekke forbindelseslinjen til Taylors
synspunkter igjen. Poenget er hele tiden å forsøke å
holde klart hvordan han tolker autentisitet som bærer av to motiver
samtidig ; både den enkeltes behov for å leve sant og helt,
og samtidig hvordan noe ytre er en nødvendig forusetning for
dette. Han er ikke negativ til den enkeltes behov for å være
noe i seg selv, tvert i mot . Slik jeg tolker Taylor handler det ikke
om at livet blir fattigere når blikket løftes utover. Han
ønsker i stedet å vise hva som skal til for at livet kan
bli rikere og helere. Saunders peker på en indre reise som en
måte å løse eksistensielle utfordringer på.
Samtidig gir hun uttrykk for at dette er en reise som skal hjelpe pasienten
til å finne "his own way of dying." Dermed blir den
enkelte døende sin egen "horisont", bærer av
sitt eget liv og sin egen død. Dette er fjernt fra Taylors synspunkter
og gir grunn til å hevde at en individuell død ikke uten
videre er en god død, autentisiteten er utviklet i feil retning.
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
6.2
Horisonten
Jeg avsluttet punkt 6.1 med å hevde
at Saunders individuelle død ikke er uttrykk for autentisitet.
I stedet kan en individuell død tolkes som en avart av autentisitet,
fordi den legger større vekt på det individuelle og originale
fremfor det sosiale eller ytre. Sann autentisitet innebærer å
se at også betydningsfulle horisonter er nødvendig for
at livet skal bli godt. Det betyr å gi plass for dialogen, fordi
den er forutsetningen for å kunne definere en identitet i betydningen
"Hvem er jeg, Hvor skal jeg?" Vi kan ikke greie oss uten horisonten
eller dialogen, påstår Taylor. Horisonten er det som er
utenfor individet, som enkelte vil hevde er mulig å frigjøre
seg fra, men som Taylor vil påstå er rammer som er gitt
og som vi må forholde oss til. Det er innenfor en horisont vi
er fri fordi horisonten utvider verden for oss. Horisonten eller rammene
er altså alt annet enn det individet finner i seg selv, krav,
behov, plikter og kall fra noe utenfor personen. Det handler ikke bare
om en en ontologisk horisont, men om den bredere bakgrunn for moral;
hva som styrer vår intuisjon, våre handlinger. Identiteten
formes og endres i forhold til en horisont av betydningsfulle spørsmål.
Når jeg hevder at en individuell
død er en avart av autentisitet fordi den "glemmer"
den betydningsfulle horisonten, betyr ikke det at horisonten er fraværende
på hospice, selvfølgelig ikke. Analysen i kapittel 4 viser
at mye av det som tillegges betydning på Saunders`hospice er uttrykk
for "a framework". Spørsmålet er om horisonten
fremmer autentisitet som etisk ideal?
I det følgende vil jeg drøfte
nærmere hvordan omsorgen for den døende på Saunders`hospice
er forankret i en ytre ramme, en forestilling om at det er noe som er
godt og riktig. Den gode død innebærer fokus på spesielle
verdier. Disse verdiene er konkret uttrykt blant annet i hospiceprinsippene
med sin tale om menneskeverd, verdighet, autonomi, originalitet, fellesskap
og lindring. Når disse verdiene uttrykkes, " we find ourselves
articulating inter alia what I have been calling here frameworks."
18
Horisonten kan bidra til at den døende får hvile i noe
annet enn seg selv. Gjennom tilknytning til forskjellige former for
fellesskap bekreftes livet og identiteten. På den måten
kan horisonten bidra til autentisitet.
Men horisonten kan også være
uttrykk for makt slik jeg så vidt har nevnt under punktet om originalitet.
En ideologi kan ha den enkeltes unikhet som verdi, men likevel fremme
konformitet. Når Taylor beskriver en "praktisk, medmenneskelig
etikk", innebærer det at den enkelte fremstår ikke
først og fremst som produkt av sine omgivelser, men i et samspill,
en gjensidig påvirkning.
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
6.2.1
God død som sosial begivenhet
Taylor sier at autentisitet krever åpenhet
overfor meningshorisonter og at selvdefinering krever dialog. Han peker
på hvor sentrale de ytre motivene er for et godt liv og jeg vil
tilføye; for en god død. Sosiologen A.Kellehear19
har gjort nettopp de ytre motivene til hovedsaken når han beskriver
inneholdet i en god død. Han gjorde tidlig på åttitallet
en intervjuundersøkelse blant hundre døende kreftpasienter.
Formålet med studiet var å få ny kunnskap om hvordan
den døende opplevde sin egen situasjon. Kellehear fant at begrepet
"den gode død" kunne brukes som et verktøy for
å undersøke hva det innebar for et menneske å skulle
dø. Ut fra en forståelse av at døden først
og fremst er en sosial begivenhet, peker Kellehear på fem forskjellige
aspekter som til sammen utgjør den gode død: En personlig
bevissthet om ens egen, nært forestående død er av
betydning for den døendes opplevelse av seg selv og for hans
sosiale liv. Videre får de nære relasjoner; familie og venner
en dypere betydning for den døende. Også sosiale forpliktelser
utenfor de nærmeste er viktig; ta kontakt med advokat for å
skrive testamente, sørge for at økonomien blir ivaretatt,
forberede begravelse. For mange er et fjerde aspekt spesielt viktig;
runde av et yrkesaktiv liv. Og som et siste aspekt; den gode død
innebærer en endelig avskjed, både med personalet på
sykehuset og med familie og venner.
Kellehear vil ikke si at døden ikke
er en individuell opplevelse, den døende dør jo som den
person han er. Samtidig er hans sentrale poeng at den unike døden
finner sted innenfor sosiale og kulturelle betingelser."The
Good Death is, in a very literal sense, the social life of the dying
person, who is aware that he or she is dying.... It was the sum total
of all the interactions which took place between the dying and their
social world."20
Det kan se ut som om poengteringen av en
god død som en sosial begivenhet på mange måter svarer
til Taylors synspunkt om at et godt liv er et sosialt liv. Jeg skal
ikke gå nærmere inn på forholdet mellom Kellehear
og Taylor, det er utenfor denne oppgaven. Hva Kellehear imidlertid bidrar
til er å vise kontrasten til innholdet i Saunders gode død.
I motsetning til å være en sosial begivenhet fremstår
den gode død på hospice som en individuell opplevelse.
Som uttrykk for et godt liv- eller en god død vil Taylor si at
også et ytre motiv må være tilstede. Kellehear konkretiserer
noen aspekter ved dette. Kellehear
trekker også opp noen skillelinjer mellom en god død som
sosial død, og god død som "correct death, appropriate
death" . Her er innholdet i en god død knyttet opp mot
religiøse og metafysiske forestillinger, noe Kellehear hevder
ikke har samme betydning i dag. Hans ytre motiver er konkrete og praktiske,
mens Taylor tillegger horisonten en langt bredere betydning. Den har
også betydning for å se mening og sammenheng i livet.
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
6.2.2
Å søke etter mening
Saunders hospicefilosofi er forankret
i den kristne tro, den er rammen for hennes liv. Troen er på mange
måter det mest opplagte uttrykk for en meningshorisont i tekstmaterialet.
Saunders henviser til sin tro i svært mange av tekstene jeg har
lest .
Saunders er opptatt av hvordan ikke bare
døende, men alle mennesker strever med å finne en mening
med livet. Saunders definerer ikke klart hva "mening med livet"
egentlig betyr, men setter det i sammenheng med hva hun kaller "spiritual
pain". "A feeling of meaningless, that neither oneself
nor the univers has permanence or purpose, is a form of spiritual pain"21
For Saunders er svaret på meningsløsheten
å finne i troen. Der finner Saunders kraft og håp, troen
blir det sted hvor det er mulig å finne svar på lidelsens
mysterium. Hun er imidlertid nøye med å skille mellom den
kristne tro som verdimessig basis for seg selv og St.Christophers`Hospice,
og den enkelte døendes personlige og unike søken etter
mening. Hva Saunders ønsker er å skape en atmosfære
av håp og forventning22
som alle kan erfare.
I håpet kan det ligge det en forståelse
av at noe finnes utenfor den enkelte døende; "something
beyond themselves in which to trust"23
, "something greater than themselves"24
Saunders åpner dermed for at en ytre meningshorisont har en viktig
funksjon. Samtidig ønsker ikke Saunders å vise til en spesiell
tro eller tradisjon som bærende for alle, men vil legge forholdene
til rette slik at enhver kan finne sin vei. Det opp til den enkelte
hva "beyond themselves" innebærer. En ytre, meningsskapende
horisont tillegges betydning ut fra hva den enkelte føler for
og tror på: "... his own frame of reference" 25
Taylor og Saunders er på mange måter
samstemte i hvor betydningsfullt det er å ha noe ytre som ramme
for livet. Saunders ser hvordan den eksistensielle smerten kan lindres
når pasienten søker mening i noe ytre, i noe som er større
enn ham. Taylor ser "a framework" som svært grunnleggende
i livet, fordi en ytre horisont virker konstituerende for identiteten.
Det hevder han på bakgrunn av hva det er som danner identiteten.
Det er å stille spørsmål som hvem er jeg? Hvor kommer
jeg fra? Svarene på disse spørsmålene avspeiler hva
som er viktig for oss. "To know who I am is a species of knowing
where I stand. My identity is defined by the commitments and identifications
which provide the frame or horizon within which I can try to determine
from case to case what is good, or valuable, or what ought to be done,
or what I endorse or oppose."26
Typiske eksempler på slike identitetsfremmende
rammer kan være en tro, nasjonalitet eller andre tydelige og sterke
fellesskap. Som jeg har pekt på tidligere har ikke tradisjoner,
tro eller andre horisonter samme betydning i dag som tidligere. I det
moderne skaper den enkelte livet sitt selv, og lar egen fornuft og følelser
avgjøre i moralske spørsmål. Det innebærer
som Taylor sier, at horisonter i dag er problematiske. Det finnes ikke
lenger felles overordnede forståelsesrammer. I den grad en slik
ramme er tilstede, er det i en utgave som er tilpasset den enkeltes
behov. Derfor vil mange mennesker oppleve hva Taylor beskriver som en
identitetskrise når de ikke lenger definerer seg innenfor en ramme
hvor de kan hente mening og sammenheng. En identitetskrise kan være
skremmende, og kan sammenlignes med å være i drift på
åpent hav. En døendes søken etter mening kan tolkes
som uttrykk for en slags identitetskrise. En overhengende trussel om
død øker opplevelsen av å være uten forankring,
uten mening. Nåtiden er kanskje preget av smerter og frykt, fremtiden
er usikker. Terrenget er ukjent, noe kart finnes heller ikke. I denne
situasjonen peker Saunders på forskjellige veier pasienten kan
gå for å finne mening. Jeg har tidligere drøftet
den indre reisen som en slik mulighet. Å søke svar i noe
"beyond themselves" er en annen mulighet. Saunders er samtidig
overbevist om at den enkelte er omgitt av Guds omsorg og er i Hans hånd
inn i døden. Alle som dør, også den som tar avstand
fra den kristne tro, "are not doing it alone", "Christ
is there". Saunders uttrykker på en gang respekt og og
støtte for å tro og søke mening i seg selv, i noe
"beyond themselves", og samtidig en tro på at
"Jesus travels with all his children". Hun holder alle
muligheter åpne. Mening kan søkes og finnes både
her og der. Jeg har tidligere argumentert for hvordan hospice kan oppfattes
som svært moderne. Å søke etter mening slik Saunders
beskriver det, bidrar til å styrke denne oppfatningen. Individualiteten
forsterker det problematiske ved horisonten. "Det gode liv er
det som hvert individ søker på sin egen måte"27
Her er individet midtpunkt i eget liv. Å søke etter
mening og sammenheng har først og fremst en personlig betydning
.
Som jeg allerede har nevnt i punkt 6.1.4
kan det se ut som om pasienten på hospice fremstår som sin
egen forståelsesramme . Dette vil Taylor si er umulig, i kraft
av livet selv er vi viklet inn i forhold til hverandre, vi bidrar til
hverandres livsstruktur. Individet kan ikke forstå seg selv eller
utvikle personlighet på egen hånd. Tvert i mot er nettopp
forutsetningen for "selvet" at det stiller spørsmål
av den typen jeg nevnte tidligere: Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra?..
"as we seek and find an orientation to the good"28
Mening, det gode og identitet henger sammen .Selvet er alltid et
selv blant andre selv. Her ligger også det som kan bidra til å
skape mening og sammenheng i livet. Enhver person, ethvert selv, enhver
døende er ikke nøytrale objekter, men har levd, lever
og har en fremtid, kort eller lang foran seg. Fortellingen om den enkeltes
liv er en fortelling om hva vi er, men også hva vi skal bli. "We
know where we are through a mixture of recognition of landmarks before
us and a sense of how we have travelled to get here."29
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
6.2.3
Saunders kristne tro - en horisont
Saunders kristne livstolkning er mer enn
en meningsskapende ramme. Troen blir det sted hvor Saunders finner "an
understanding of what is of crucial importance to us ,...it is the horizon
within which I am capable of taking a stand."30
Troen gir Saunders et perspektiv å tolke livet ut fra, og samtidig
en holdning til mennesker hun møter, et kristent menneskesyn.
Troen er også del av en kristen barmhjertighetstradisjon. Det
er en tradisjon hvor syke, utstøtte og sårbare får
hjelp og omsorg. "These hospices, originally for pilgrims and
travellers, also welcomed the sick as they and all later mediaeval hospitals
which developed from them set out to perform the seven works of mercy...:
to feed the hungry and thirsty, welcome strangers, clothe the naked,
visit the sick and the prisoners. `As you did it to one of the least
of these my brethren you did it to me`. To those six a seventh, burying
the dead..."31
Aakre32
viser til beretningen om den barmhjertige samaritan som inspirasjonskilde
til middelalderens hospice; her blir en skamslått og nærmest
døende vandrer hjulpet av en samaritt som kommer forbi. Det er
som del av - og videreføring av denne tradisjonen Saunders ønsker
å se sitt arbeid.
Det er derfor med en viss undring jeg erfarer
at Saunders legger så stor vekt på å opprettholde
"control and independence wherever possible". Saunders
hevder at dette er viktig, fordi det er uavhengigheten og kontrollen
pasienten er redd for å miste når han blir alvorlig syk.
Hun forteller hvordan hospicefilosofien innebærer en mer positiv
holdning til døden når fokus er på pasientens mot
og verdighet, fremfor behov og avhengighet.33
Hvor blir det av den forslåtte og lidende i dette bildet, hvor
blir det av den døendes avhengighet, svakhet og sårbarhet
? Hvorfor er ikke dette motivet tydeligere fremme i tekstene? Slik jeg
tolker den kristne barmhjertighetstradisjon handler det om å se
den lidende som et medmenneske med behov for hjelp. Den lidende er svak,
han trenger meg. En horisont - et menneskesyn bidrar til autentisitet
hvis dette motivet er tilstede, det handler om hva som er sanne vilkår
for livet. Pasientens sårbarhet og avhengighet bør være
et like sentralt tema som hans rett til å bli hørt og hans
synspunkt respektert. Autonomi og kontroll er sentrale verdier, men
kan etter min mening ikke stå alene. Mennesket er ikke først
og fremst autonomt og selvgående, det lever i en gjensidig avhengighet
i de aller fleste av livets forhold, ikke minst som alvorlig syk og
døende. Taylors påstand om at " the crucial feature
of human life is its fundamentally dialogical character"34
viser hvordan sann autentisitet ikke bare handler om å realisere
egne behov, eget liv. Det handler også om henvendelse, om krav
og forventninger.
Janssens35
peker på hvordan autentisitet som etisk prinsipp innenfor den
palliativ omsorgen åpner for å se at "caregivers
and the patient share the condition of dependency and vulnerability
as well as the ability to make free and authentic choices"
Det er snakk om allmenne forutsetninger
ved livet som vi alle deler og hvordan disse må inngå i
en grunnleggende forståelse over hva det innebærer å
leve . For å kunne si noe om hva som er en god død må
det foreligge en forestilling om hva som er et godt liv. Det betyr blant
annet at å fremheve at autonomi alene ikke er uttrykk for sann
autentisitet . Taylors dialog blir et symbol på den gjensidige
avhengighet vi lever i overfor hverandre.
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
6.2.4
Nærværet som horisont
Jeg har i det foregående vist hvordan
Saunders ser flere muligheter for å søke etter mening for
den som skal dø. At det likevel kan være svært vanskelig
å finne en vei ut av "pain of meaninglessness" legger
Saunders ikke skjul på: " So how do we help others in
their struggle..? We come from such different backgrounds, our stories
are radically other, and we do not have mortal illness facing us. Can
we build some kind of bridge between us so that we can meet and help
their search?...We are not there to take away or explain, or even to
understand, but simply to `Watch with me`, as Jesus asked of his disciples
in the Garden of Gehtsemane" 36
Her kan det kan se ut som om hele spørsmålet
om å søke etter mening erstattes med medmenneskelig nærvær.
Eller er det slik at "meningen" nettopp ligger i et annet
menneskes nærvær for den som skal dø?
"The christian answer to the mystery
of suffering and death is not an explanation but a presence."37
Nærværet blir svaret på lidelsens og dødens
gåte. Nærværet blir en ytre horisont. Med Saunders
definisjon av religion som " a field of the relationships of
one person to another " , kan det menneskelige fellesskap tolkes
som eksistensielt.
Når Saunders har sittet på
sengekanten hos hundrevis av pasienter, pratet og lyttet, har hun gitt
nærvær og samvær til den døende. Ved at familie
og andre pårørende har fått anledning til å
være hos sine kjære helt inn i døden har kanskje
noe av angsten i møte med det ukjente blitt lindret. Det er Jesu
henvendelse til disiplene i Getsemane, hans bønn om at de må
våke med ham gjennom natta som er bakgrunnen for ordene som møter
en utenfor St. Christopher`s; "Watch with me" . Å
være tilstede på en slik måte at den som skal dø
finner trøst, ja kanskje beskyttelse i nærværet,
må være et viktig mål for hospice. Det er ikke uten
videre opplagt hva det betyr. Saunders "watch with me" kan
være en samtale, utveksling av synspunker, aktiv lytting. Men
det behøver ikke være ord. Tvert i mot understreker Saunders
hvordan den tause tilstedeværelsen kan være nok fordi det
kan være vanskelig med ordene, de kan komme i veien, de kan krenke.
Nærværet kan tolkes som en
utvidelse av det selvsentrerte, som den dialog Taylor skriver om; dialogen
som fundamentalt trekk ved menneskelivet.38
Dialog handler om språk i vid betydning, også den fysiske
tilstedeværelsen av et annet menneske er en form for dialog, taus
eller uttalt. Dialogen er en forutsetning for at autentisiteten skal
bli noe annet enn triviell fordi den bidrar til selvforståelse,
mer enn til selvsentrering. Familie og venners tilstedeværelse
minner den døende om livet han har levd, om sammenheng, om livets
gang og livets fortsettelse. Der ligger et viktig håp for mange
. Det er i nærværet og i fellesskapet med andre mennesker
vi kan forstå hvem vi er, hva vi kan håpe på, hva
vi kan tro på. Nærværet bidrar til å bekrefte
den døendes selvforståelse. Å søke etter svar
på eksistensielle spørsmål er uten tvil viktig for
mange i møte med døden, ikke bare for den døende
selv, men også for omgivelsene. Det er å ta den døende
på alvor å våge å nærme seg de vanskelige
spørsmålene sammen med ham, av og til med et svar, andre
ganger i undring og uten svar.
Dialog er en betingelse for autentisitet.
Wyller39
peker på hvordan det mest tilintetgjørende ved døden
er den gradvise opphevelse av menneskelig fellesskap. Saunders skriver
om menneskelige relasjoner og forpliktelser40
og hvordan tap av disse kan være truende for mange døende.
Derfor blir det viktig å opprettholde og kanskje styrke relasjoner
den siste tiden. Nærværet opprettholder livet, og det er
livet som skal ha fokus. Og likevel vet vi at nærværet har
sin grense. Nærværet som betydningsfull horisont vil ta
slutt. Hjelperen og familien kan være der for den døende
helt inn i døden, men relasjonen vil ha en ende i dødsøyeblikket.
Dette ufrakommelige faktum må etter min mening også være
tilstede. Hvis ikke blir "Livshjelp" bare en annen form for
tabuisering av døden.
Nærværet har sin grense også
på en annen måte. Dette er et viktig poeng i forhold til
autentisitet. Overskrides grensen for hvor nært den døende
- du og jeg - skal komme hverandre, kan det tolkes som uttrykk for makt.
Det er en grense for hvor tydelige vi skal bli for hverandre. Dette
er vanskelige ting å utdype, men det er viktig for meg å
forsøke å si noe om det. Fordi den døende nettopp
er døende er han muligens noen ganger sterk og har kontroll,
men han vil også være sårbar, utsatt, hudløs.
Han har foran seg ukjent land, det kan skape utrygghet og angst. Det
legger er stort ansvar på hjelperen. Å gi trøst og
lindring krever både varhet og åpenhet, både handlekraft
og tilbakeholdenhet. Det er å vite at det finnes en usynlig grense
som ikke skal overskrides. Løgstrup bruker ordet "urørlighetssone"41
for å uttrykke hvordan vi skal utvise følsomhet overfor
hverandre. Det er noe i hver enkelt av oss som er lukket for andres
innsyn, og dette "noe" er det som er gitt, at vi er skapt
av Gud. Gjennom den relativt nye betegnelsen "Den andre" uttrykkes
en grense mellom meg og det andre mennesket, mellom den døende
og hjelperen. Den andre er den som er noe annet enn meg, som ikke kan
formes i mitt bilde, men som allerede er skapt . Den andre er både
mitt ansvar, og min grense.42
Saunders viser også at hun er opptatt av respekt for hverandres
integritet og for det som er privat.43
Autentisitet kjennetegnes av selvrealisering.
Jeg har flere ganger pekt på hvor nødvendig horisonten
er for dette, men det handler hele tiden om en horisont utenfor individet.
Horisonten skal ikke bli ett med personen, da fremmes ikke autentisitet
men makt. Det er en fare for at dette kan skje når hjelperen ikler
seg et undersøkende, noen ganger nysgjerrig blikk for hva som
rører seg i pasienten. Nærvær er ikke en entydig
størrelse. Nærvær kan på sitt beste bidra til
autentisitet, men kan også fremme inautentisitet.
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
6.2.5
Nærværet - instrument for selvrealisering?
Clark44
ser nærværet som en del av Saunders omsorgsideologi; hospice
blir det sted hvor den alvorlig syke blir lovet integrasjon i møtet
med den livstruende og relasjonstruende døden. "Historically...dying
has been a coming-apart experience for most families. (Palliative) care
concentrates on making the process of dying a coming together"45
Når Ariès beskriver "Din
død" uttrykkes det samme; død blir en metafor for
isolasjon og adskillelse, den andres død.46
Fellesskapet kan dermed tolkes som en type terapi, slik for eksempel
St.Christophers`hospice beskrives som et terapeutisk fellesskap.47
Her erstattes eller gies tilbake til den døende det han er i
ferd med å miste.
Et terapeutisk nærvær finnes
også omtalt i Sources of the Self 48,
jeg har tidligere i drøftingen vært innom dette punktet
hos Taylor. Han skriver om " the triumph of the therapeutic"
hvor en indre selvrealisering er fokus . Mange typer fellesskap har
dette som overordnet mål, spesielt i hva Taylor kaller "life-style
enclaves". Mennesker grupperer seg fordi de på den måten
kan oppnå noe, fellesskapet får først og fremst en
instrumentell funksjon. Terapeutene bidrar med synspunkter som gjør
den enkelte tvilende til seg selv og sin egen dømmekraft.
"Then the helping professions take
over their lives"49
På Saunders`hospice kan det se ut
som om hjelperens praktiske og medmenneskelige nærvær ikke
er nok i seg selv, men har pasientens personlig vekst som mål.
På engelsk heter selvrealisering "to fulfil oneself"
eller "fulfil one`s potential". I et par av tekstene bruker
Saunders nettopp dette uttrykket til å beskrive hva som er målet
for den døende pasienten. Det som skal realiseres er den enkeltes
potensial til personlig vekst, eller enda sterkere; til en frigjøring
av det originale selvet. Gjennom arbeidet med disse tekstene har ordet
"forløsning" blitt stående som ganske dekkende
for hva selvrealiseringen betyr. Slik reisemetaforen forteller handler
det nemlig ikke om noe nytt som pasienten tilføres utenfra. Det
er noe som ligger i pasienten fra før, noe latent som skal avdekkes,
åpnes opp, frigjøres - forløses. Det handler heller
ikke om noe som ikke har vært tilstede i pasientens liv tidligere.
Det handler i stedet om å være mer seg selv, mer ekte og
intenst seg selv. Det handler om en forløsning av det ekte i
en selv. Det som skjer når "vingene frigjøres"
for å bruke Saunders eget uttrykk, er at livet "taes tilbake",
livet er ikke avsluttet men kan ha mer å gi. Livet er her og nå.
Det er det eneste sikre, livet blir derfor som en sitron som det skvises
mest mulig ut av. Grensen for livet er der fremme et sted, kanskje i
morgen, kanskje om en uke er det slutt. Derfor står det om livet
å leve . Saunders bruker fortellingen om sitt kjærlighetsforhold
til den døende Antoni for å formidle dette budskapet så
tydelig som mulig: Ved livets grense er ikke livet slutt men har alle
muligheter i seg fortsatt. Muligheter for å oppdage seg selv,
for å styrke forholdet til de en har rundt seg, for personlig
vekst, ja, til og med for å oppleve den store kjærligheten.
Davidsen-Nielsen50
bruker både begrepene "katalysator" og "jordmor"
for å beskrive hjelperens (sykepleierens) rolle på hospice
. Hun viser til WHO`s etiske målsetning for palliativ omsorg;
det handler om å legge forholdene til rette slik at pasienter
og pårørende opplever best mulig livskvalitet. Det terminale
liv skal ikke bare være en ventetid. Hjelperens rolle er svært
viktig for å kunne møte smerte, sinne og angst. Det stilles
store krav til hjelperen, her i rollen som sykepleier - krav som går
langt utover alminnelig gode sykepleiekunnskaper og ferdigheter. Det
handler om sykepleierens integritet, om evne og vilje til å skape
de rette betingelser for den døende og familien. Det handler
om hvordan sykepleieren kan møte mennesker som er ute av seg
selv i redsel for døden, noe som igjen hindrer kontakt med de
nærmeste. Det handler om å "avgifte de angstfylte
rom ,....rommet forandrer seg, således at den neste som kommer
dit kan være sammen med pasienten i et nærvær som
kun er mulig fordi angsten ikke lenger er navnløs"51
Katalysatorrollen innebærer at sykepleieren
aktivt arbeider for at angsten skal forvandles til"ekte samvær".
Jordmorrollen bærer i seg noe av det samme, men med enda større
vekt på hjelperens evne til nærvær, et nærvær
som ifølge Davidsen-Nielsen er helt avgjørende for hvordan
opplevelsen av å dø skal bli. Både i Saunders tekster
og hos Davidsen-Nielsen har altså hjelperen en svært sentral
rolle for at angst, uro og smerter skal lindres .Hos Saunders for at
pasienten skal få realisert fullt ut sitt liv. Hos Davidsen-Nielsen
for at den siste tiden ikke bare skal være en ventetid, men fylt
av livskvalitet.
Nærværet blir et redskap for
å forløse den døendes personlige utvikling. Å
være i utvikling og vekst helt inn i døden kan forståes
som del av den moderne subjektiviteten hvor individet skaper seg selv.
Når nærværet tilegges
en instrumentell betydning forsvinner noe av det umiddelbare i "watch
with me". Dette umiddelbare minner om Løgstrups spontane
livsytringer. Livsytringene er kjennetegnet ved at de ikke kan beregnes
eller brukes til noe, da er de ikke lenger spontane eller suverene.
Livsytringene er gitte, grunnleggende trekk ved livet. Horisonten er
også gitt, Taylor sier at dialogen er fundamentalt for livet.
Vi kan ikke velge dialogen bort. Fellesskapet kan heller ikke velges
bort, nærværet og henvendelsen er livsviktige vilkår
ved livet. Betyr det at bare det umiddelbare nærværet fremmer
autentisitet, fordi det da er uttrykk for den gitte horisonten? Det
er en bortimot umulig tanke, ikke minst i omsorgen for syke mennesker
hvor nettopp det planlagte kanskje er eneste mulighet for dialog. Når
dagsykepleier ber kveldsvakta ta seg tid inne hos fru Hansen fordi hun
virker så trist, må det være mulig å gjøre
det på en slik måte at autentisitet fremmes. Janssens52
sier at autentisk omsorg innebærer en forståelse av en felles
sårbarhet, en felles avhengighet. Ut fra dette fremmes autentisitet
når møtet mellom hjelper og pasient er preget av likeverdighet
og solidaritet . Det betyr å møte mennesker og ikke "pasienter".
Det betyr å møte personer og ikke "døende".
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
6.2.6
"Total pain" som horisont
Clark har pekt på "total pain"
som et nøkkelbegrep innenfor hospice og palliativ omsorg . "Total
pain" innebærer en forståelse av at smerter ikke bare
er et fysisk fenomen, men at pasienten også kan lide mentalt,
sosialt og åndelig . Den døende pasientens smerte kan inneholde
en eller flere av disse komponentene. Å møte pasientens
"total pain" krever "total care"; en helhetlig tilnærming
til pasienten. Dette blir ofte koblet opp mot det som kalles et helhetlig
menneskesyn, og ser uten videre godt og riktig ut . En helhetlig tilnærming
til den døende pasienten skal være en av grunnpilarene
for norsk palliativ omsorg, slik det går frem av NOU 1999:2Livshjelp.
Clark53
beskriver hvordan "total pain"- konseptet utvikles hos Saunders.
Hun er opptatt av hvordan pasientene ofte har store fysiske smerter,
samtidig som samtidens tilbud om smertestillende behandling både
var mangelfull og meget restriktivt. Saunders ønsker å
forstå hva smerte er, men hun ønsker også å
lindre smerten. Hun ser at at sterke smerter hindrer pasientens autonomi
og gjør ham avhengig av hjelp. Ved å tilby bedre smertelindring
og helst før pasienten selv ber om det, opprettholdes autonomi
og uavhengighet. Men "total pain" innebærer jo at alle
sider hos den døende pasienten kan lide og dermed blir "total
pain"en metode, en slags briller som gjør hjelperen i stand
til å se etter ulike typer smerter hos pasienten. Fysisk smerte
uttrykkes ofte verbalt eller kroppslig på andre måter, og
vil derfor som regel være mer synlig tilstede. Sosial, eksistensiell
og psykisk smerte, og symptomer på disse kan være mindre
opplagte. Clark`s synspunkt er at veien ikke er lang fra en under-søkende,
letende holdning, til en forventning om tegn på smerte, tegn på
at noe er galt.
"For there are hints here that
the constant control of the pain is being extended to the constant control
of the patient, who is no longer required to articulate her needs, but
can expect these to be anticipated in advance, by some one else""54
Clark peker på et åpenbart
paradoks: På den ene siden ønsket om autonomi og uavhengighet
for den enkelte døende. På den andre side hvordan dette
kan tolkes som uttrykk for kontroll over den døende.
Omsorgen på hospice, denne gangen
oppsummert i "total pain", blir her tolket som uttrykk for
noe helt annet enn hva som var Saunders hensikt. " She (pasienten)
had described `Total pain`, the division of a whole experience into
physical, emotional, social and spiritual , which has helped many workers
to be aware of the components of such a situation. We try to understand
and respond to them and free the patient to find his own path along
his final journey and the unexpected gain that are so often found there"55.
I hjelperens "awareness, understanding
and responding" ser Clark en "nøkkel" . Det er
en nøkkel som ved å fjerne den fysiske smerten åpner
adgangen til andre problemer pasienten måtte ha. En slik holdning
innebærer fra hjelperens side å nærme seg den døende
med en forståelse av at "jeg vet mer om deg enn du vet selv.
" `There is nothing more we can do` has become `We must think
of new possibilities of doing everything`"56
Saunders nøkkel til bedre omsorg er også en metode som
kan innebære kontroll over pasientens liv.
"Total pain" er et omsorgsideologisk
konsept. Det er en type horisont, et sett av verdier som skal bidra
til livshjelp. Bidrar denne horisonten til å fremme den døendes
autentisitet?
På en måte kan det se slik
ut. Et helhetlig menneskesyn holder oppe flere motiver som sentrale
for det menneskelige: Fysiske, psykiske, sosiale og åndelige "sider"
ved mennesket ivaretar både kroppsligheten, det meningsskapende
og det sosiale.
Samtidig viser kritikken fra Clark at det
er en fare for at "total pain" som omsorgsideologi blir en
kontroll, noe som ikke er forenelig med autentisitet. Horisonten invaderer
på en måte individet, som dermed får redusert sine
muligheter for å fremme egne behov, fremme seg selv.
"Total pain" kan også tolkes
som en rasjonell tilnærming til den døende. "Den døende"
blir ensbetydende med problemer, men problemer som rasjonelt lar seg
løse. All lidelse kan la seg fjerne, all smerte lindret. "vi
er fri ...,når vi kan dominere de tingene som dominerer oss"57
"Total pain" kan bidra til refleksjonen
om liv og død. Utfordringen er imidlertid tvetydigheten ved denne
ideologien. Den gode intensjonen er ikke nok hvis den ikke fremmer det
andre motivet ved autentisiteten; det unike mennesket som skal møtes
med varsomhet.
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
6.2.7
Hospice og den gode død- en annen form for tabuisering?
Tidligere i dette kapitlet har jeg antydet
hvordan Saunders hospice kan tolkes som uttrykk for disiplinering, noe
som innebærer en alvorlig kritikk. Jeg mener likevel det er på
sin plass å utdype dette perspektivet ytterligere, fordi det tydeliggjør
hva som kan skje når tyngdepunktet flyttes fra det individuelle
til det andre motivet ved autentisiteten; fellesskapet, samfunnet, normer
og tradisjoner. Autentisitet innebærer at den enkelte får
virkeliggjøre seg selv i et samspill med ytre motiver.
I et disiplineringsperspektiv er balansen forrykket til fordel for et
syn hvor det moderne subjekt ikke skaper seg selv, men skapes av de
ytre betingelser det lever under ; historiske og kulturelle forutsetninger.
Den franske filosofen Michel Foucaults
teorier er omfattende og til dels vanskelig tilgjengelig.58
I denne forbindelse kan imidlertid deler av hans modernitetskritikk
bidra til å utdype hvorfor konformitet ikke er uttrykk for autentisitet.
Foucault peker på hvordan klassifisering (utskillende teknikker)
fører til at mennesker blir inndelt i grupper og plassert innenfor
bestemte rammer. Klassifiseringen skal ikke bare skille mellom normalitet
og avvik, men fungerer også som en manifestering av den rådende
kunnskap og fornuft. Sykehus og fengsel er de klassiske eksemplene på
denne gjenstandsgjøringen; normative og institusjonelle rammer
brukes for å skille noen mennesker fra andre. "Den moderne
retorikken knyttet til humanisering og fremskritt kan forståes
på bakgrunn av behovet for å gi utskillelsespraksisen legitimitet
og etisk forankring. Etikken blir i dette lys å forstå som
en ideologisk mekanisme for å fremme individualiseringen og utviklingen
av forskjellige gruppers identitet gjennom utskillende praksis"59
Å hevde at Saunders tekster er uttrykk
for en utskillelsespraksis og disiplinering er ikke aktuelt uten en
grundigere gjennomarbeiding av både Foucault og tekstmaterialet.
Det er ikke tema for denne oppgaven. Hva Foucaults perspektiv kan bidra
til er å peke på hvordan omsorg kan bli uttrykk for makt
gjennom en normaliseringsprosess. Å dø på hospice
kan bli uttrykk for den riktige og minst (for samfunnet) brysomme måten
å dø på :
"Seeing the peaceful death, and
seeing that the dying are not left alone or hidden behind curtains ,...None
of us who are expert in such care should let it be any other way."60
"...end his life with a sense of completion." 61
"Almost invariably it is a quiet
ending that leaves behind a sense of real fulfilment"62
".their pain and many of these
feelings(pain, anger, bitterness and grief) are transformed"63
I disse og lignende sitater kommer en type
anvisning på hvordan man skal dø. Den fredfulle aksept
og et fullbyrdet liv er målet. Det kan se ut som et forsøk
på å idyllisere døden.
Dette bekreftes delvis av May 64
som ser en sammenheng mellom subjektets plassering i den moderne omsorgen
for døende, og dermed en forventning om " ..unproblematic
dying..Here, individuals... die without pain, and are able to convey
their feelings to near relatives and friends..having also resolves the
private fears and anxieties."
Saunders er åpen på lidelsens
og angstens tilstedeværelse hos de døende, men målet
med den gode død kan tolkes som et forsøk på å
harmonisere det kaos mange døende erfarer. Hun ønsker
å bidra til å temme stormen, skape en rolig havn, og hun
har opplagt et viktig anliggende i dette. Det er likevel ikke selvsagt
at dette alltid ivaretar autentisitet hos den døende. Kan ikke
den mørke angsten som ikke lar seg presse inn i en form av aksept
og forsoning også være uttrykk for autentisitet, fordi den
er uttrykk for sannhet hos den som dør? Kan ikke fortvilelse
få være fortvilelse, fienden være fiende? Må
døden møtes med fredfull aksept? Kan ikke meningsløsheten
få skrike mot oss? En god død gir rom for alt sant menneskelig.
Å frykte døden, å se den som en fiende, å ikke
ville akseptere den er like sant som det motsatte.
Saunders ønsket større åpenhet
omkring døden. Hun har uten tvil bidratt til å rive ned
noen gjerder, men har hun også bidratt til å bygge opp noen
nye? Hvis det er slik at åpenheten og originaliteten også
kan tolkes som normalisering og til med en disiplinering, ligger det
implisitt i dette at den moderne hospicebevegelsen har bidratt til å
vedlikeholde død som tabu. Lawton65
vil si at en slik påstand ikke er tilstrekkelig dekkende for hva
som etter hennes mening skjer på hospice. På bakgrunn av
egen forskning, hevder Lawton at hospice skjuler en helt bestemt type
død, nemlig en død der kroppen på grunn av sykdom
går i oppløsning . Det er mest vanlig for kreftsykdommer
og det er som kjent flest kreftpasienter på hospice, også
i Saunders tekster. Lawton peker på at den stinkende, heslige
nedbrytingen av kroppen i det meste av hospicelitteraturen skjules bak
begreper som symptomer og helhetlig smerte. Det som videre er interessant
hos Lawton er at hun knytter nedbryting og oppløsning av det
kroppslige til tap av selvidentitet og sosial identitet. Det beskrives
som at kroppen åpnes , og dermed mister sine grenser når
den for eksempel blir inkontinent . Når grensen er brutt tapes
identiteten. Resultatet av dette er at pasienten mentalt trekker seg
tilbake og stenger omgivelsene ute.
Denne virkeligheten, som riktignok er beskrevet
på bakgrunn av forskning utført nesten 30 år etter
åpningen av St.Christophers, har viktig relevans for innholdet
i Saunders gode død. Det Lawton gjør er å vise hvordan
kulturelle kroppskoden tilsier at den stengte (ubrutte) kroppen er idealet
. Denne kroppen er nært knyttet opp mot individualitet, originalitet
og selvkontroll. Saunders har med sitt begrep "total pain"
understreket betydningen av å se alle sider ved personen som like
betydningsfulle. Det betyr at det fysisk kroppslige skulle få
samme oppmerksomhet som de andre sidene. Pasientens fysiske kropp er
tilstede i Saunders tekster som symptomer på sykdom, synliggjort
gjennom case og fotografier. Saunders er opptatt av smertebehandling
og god symptomkontroll, hun skriver om oppkast og dårlig matlyst.
Jeg har likevel ikke funnet spor i Saunders tekster av den heslige og
frastøtende døden som Lawton forteller om. Jeg har ikke
funnet case om pasienter som må flyttes til fjerntliggende deler
av avdelingen på grunn av lukt, eller som pårørende
lar være å besøke av samme grunn. Det er ingen grunn
til å tro at ikke dette var tilstede i Saunders hverdag, men leseren
får ikke del i det. Slike beskrivelser fra virkeligheten passer
kanskje ikke inn i bildet av den gode, fredfulle død .På
den måten opprettholdes idealet om en lukket og selvkontrollert
kropp, på tross av at den kanskje i virkeligheten er "åpen"
og utenfor kontroll . Dette idealet; samtidens kulturelle kroppskode
kan betraktes som en disiplinerende faktor, et kulturelt motiv og krav
som det er mulig å lese inn i hospicefilosofien.
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
6.3
Oppsummering
Jeg har i dette kapitlet drøftet
hvordan Saunders tekster uttrykker en selvsentrert form for autentisitet.
Dette hevder jeg på bakgrunn av Saunders fokusering på individualitet,
autonomi og originalitet. Den gode død blir en individualistisk
død.
For Kellehear er den gode død først
og fremst en sosial begivenhet fordi de sosiale handlinger er fokus
for den døende. Han peker på hvordan konkrete ytre faktorer
bidrar til å opprettholde livet for den som skal dø. I
følge Taylor er ytre motiver, "frameworks" grunnleggende
viktig for at autentisiteten ikke skal bli selvsentrert. Selvforståelse
utvikles alltid i dialog med andre og innenfor sosiale og kulturelle
rammer. Å ikke føle tilhørighet til ytre rammer
kan skape hva Taylor kaller en identitetskrise. Saunders beskrivelse
av den eksistensielle smerte kan tolkes som uttrykk for en slik krise.
Å søke etter mening er en måte å lindre denne
smerten på. Mening kan søkes både i den døende
selv og i noe "beyond themselves". Slik jeg tolker Taylor
ligger det en motsetning hos Saunders i dette. Når den døende
i seg selv skal finne mening er det fordi de ytre meningsskapende horisonter
ikke tillegges noen betydning. I følge Taylor kan ingen være
sin egen horisont, det er en umulighet.
Saunders kristne tro er en horisont som
begrunner hospice, den er del av en barmhjertighetstradisjon. En kristen
livstydning viser dermed menneskets sårbarhet.Hos Saunders er
det en sårbarhet som bør erstattes med kontroll og uavhengighet
så langt som mulig. Det går derfor an å si at horisonten
er tvetydig på dette punktet. Taylors autentisitet innebærer
en forståelse av at mennesker er henvist til hverandre, er avhengige
av hverandre.
Det mest gjennomgående motiv som
utvider det individualistiske perspektivet, er den plass det menneskelige
nærværet har hos Saunders. Nærværet blir en
betydningsfull horisont. Nærværet kan betraktes som livshjelp
fordi det bekrefter for den døende at han fortsatt lever og er
del av et felleskap. I de nære relasjonene ligger livets fortsettelse.
Nærværet kan også bidra til å peke ut over dagen
i dag, kan bidra til å tegne et håp. Autentisitet fremmes
når den døende omsluttes av omsorg og nærvær
på en slik måte at hans integritet opprettholdes.
Nærværet kan også være
et terapeutisk nærvær, tolkes som et instrument - en katalysator
for en indre selvrealisering. Menneskelivets potensial for vekst og
utvikling må utnyttes helt til livets slutt. Det profesjonelle
nærværet kan bidra til dette. Når nærvær
får en instrumentell betydning innebærer det en fare for
objektivering av den døende. Dette er ikke forenelig med autentisitet.
"Total pain" er et omsorgsideolgisk
konsept for hospice, og uttrykk for en horisont. Horisonten bidrar til
autentisitet i den grad den ser den enkelte døendes livsfortelling
som betydningsfull for omsorgen. "Total pain" kan imidlertid
også fremme inautentisitet når den tolkes som uttrykk for
makt. Makt og kontroll er uforenelig med det andre motivet ved autentisitet;
individuell integritet.
Å tolke omsorg som uttrykk for kontroll
viser hva som kan skje når tyngdepunktet flyttes fra individualitet
til horisonten. Ytre motiver begrenser, disiplinerer og kontrollerer
det enkelte menneske. I et slikt perspektiv kan hospice`gode død
tolkes som den "riktige" måten å dø på.
Døende "gjemmes bort".
Saunders tekster gir et sammensatt bilde
av en betydningsfull omsorg. Analysen av tekstene ut fra autentisitetens
etikk har bidratt til å peke på tvetydigheter og dilemmaer
hos Saunders. Taylor hevder at vår tids narsissistiske kultur
er full av spenninger, fordi denne kulturen "lever etter et
ideal som den ikke forstår fullt ut, og som, rett forstått,
ville være en utfordring mot mange av dens handle-og levemåter"66
Jeg skal på ingen måte oppsummere
denne oppgaven med å si at hospice er ensidig uttrykk for en slik
kultur. Samtidig mener jeg å ha grunnlag for å hevde at
tekstmaterialet tegner et bilde av hospice hvor en selvsentrert individualitet
gies forrang i forhold til ytre motiver.
Den betydningsfulle horisonten på
hospice bidrar til en viss grad til autentisitet, men fremstår
også som uklar og motsetningsfylt.
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
6.4
Avslutning
I kapittel 5.0 om Taylors filosofi, viste
jeg til hvordan han har utviklet en språkfilosofi. Her blir språket
tillagt en sentral funksjon for etisk teori og moralsk handling. Ved
at språket får en ekspressiv funksjon bidrar artikulering
til å tydeliggjøre noe som tidligere var utydelig .
Den moderne individualitetens mange avarter
skyldes i følge Taylor at de moralske idealene som ligger bak
ikke er tydelige nok. Fordi Taylor har artikulert og dermed tydeliggjort
bakgrunnen for, og manglene ved vår tids autentisitetsideal, har
han bidratt til en mer positiv vinkling av modernitetsdebatten. Han
har samtidig gitt et perspektiv som flere av modernitetens fenomener
kan tolkes gjennom. Jeg har anvendt perspektivet på Saunders tekster
om hospice. Det gjorde meg i stand til å fokusere på helt
bestemte trekk ved den praksis som beskrives, og også til å
tolke disse trekkene .
Språkets ekspressive funksjon bidrar
også til å skape et offentlig rom. I det offentlige rom
kan fenomener - saksforhold- drøftes. For denne spesielle praksisen
er dette svært viktig og riktig. Hvordan den palliative omsorgen
møter og behandler mennesker som er på sitt mest sårbare
er et offentlig saksforhold. Saunders tallrike publikasjoner har vært
et hederlig og utrolig viktig bidrag til dette. Hun har delt med omverden
egne erfaringer og synspunkter og har dermed vært med på
å skape det offentlige rom Taylor hevder er nødvendig for
at andre kan ta stilling til det som sies.
Ved denne oppgavens avslutning er det spesielt
ett motiv som trenger en videre utdyping.
I innledningskapittelet skrev jeg at hvilke
verdier og hvilken horisont som kan ha gyldighet for den palliative
omsorgen må være et stadig aktuelt anliggende. Jeg har i
denne oppgaven forsøkt å vise hvordan et moderne motiv
som for eksempel originalitet blir en verdi på Saunders` hospice.
Originaliteten er forankret i den enkelte og ikke i en ytre horisont.
Taylor er imidlertid ustanselig i sin påpeking av hvordan det
gode må forankres i noe ytre.
Jeg har flere ganger i denne oppgaven
forsøkt å beskrive hvordan jeg forstår Taylors horisont
eller "framework" og jeg har stilt meg selv noen spørsmål
underveis:
Kan alle typer horisonter fungere som betydningsfull
bakgrunn? Er alle tradisjoner gode og hensiktsmessige? Gir religion
og ideologi alltid svaret på livets viktige spørsmål?
Hvilke krav fra medmennesket skal møtes, og hvilke ikke? Vil
ikke nettopp det faktum at vi lever en oppsplittet tilværelse
med mangfold på verditorget gjøre oss aldeles i villrede
om hvilke verdier som er betydningsfulle, og hvilke som ikke er det?
Og for å vende oppmerksomheten mot hospice igjen; er det i det
hele tatt mulig å finne noe som kan fungere som felles horisont
og felles verdi for en palliativ omsorg? Finnes det forestillinger som
ivaretar den personlige frihet det moderne menneske ikke vil gi fra
seg, som gir resonans og dybde for å snakke med Taylor, og som
makter å skape mening også inn i døden? Slik jeg
ser det fremstår dette som en nærmest uløselig utfordring.
Taylor derimot, påstår at vi overraskende enkelt enes om
hva som er rettferdighet og god omsorg, på tross av ulike metafysiske
og teologiske ståsteder 67.
Samtidig sier han at "High standards need strong sources"68
Det betyr at ikke alle kilder er like gode. Noen ytre horisonter er
bedre enn andre. I en artikkel i det katolske tidsskriftet Compass
skriver Taylor om "beyond life" som en mer total horisont
enn "beyond the self". Taylor tar i bruk en kristen livsanskuelse
for å vise hva han mener. Å tro at Gud skaper og opprettholder
livet kan gi en forståelse av liv og død som går
utover øyeblikket og dagen, utover den enkeltes behov for mening
. "Beyond life" blir uttrykk for noe transcendentalt, en flytting
av tyngdepunktet fra selvet ; "a radical decentring of the self
in relation with God"69.
Slik jeg forstår Taylor forsøker
han å peke på en mulig kilde eller tradisjon som både
ivaretar den enkelte og samtidig peker utover til nesten og til et ytre
fellesskap .
Kan en kristen livsanskuelse bidra som
horisont for en sekulær palliativ omsorg? Finnes det spesielt
"kristelige" handlinger og holdninger i møte med den
som skal dø? Slik jeg ser det kan en kristen livsanskuelse først
og fremst bidra til tolkningen av hva det betyr å være et
menneske - hva det betyr å leve- og dø. Taylors "inescapable
frameworks" har felles trekk med teologen Gustaf Wingrens skapelsesteologisk
forståelse av hva det vil si å leve.
Wingren 70
viser til hvordan det første leddet i trosbekjennelsen handler
om Gud som skaper: Det mest grunnleggende trekk ved mennesket er at
det er skapt. Livet er gitt av Gud som en gave. Det beste mennesket
kan gjøre er å ta imot i takk.
Innenfor en slik forståelse
av livet faller deler av Saunders selvrealiseringsmotiv dødt
til jorden. Livet er allerede realisert fordi
det er skapt. Det er et grunnleggende
trekk ved livet som ingen kan bidra til eller endre. En forståelse
av livet som skapt handler om å se sitt eget liv innefor en ramme,
en horisont for å bruke Taylors uttrykk . Å leve sitt liv
innenfor rammen kan få betydning for vår holdning til livet
og kan hjelpe oss til å se både det gode og det vonde som
ufrakommelige sider ved livet. Da blir det ikke lenger så nødvendig
å forsøke å skape mening rundt døden.
"Men döden är inte "bra"
för något , den kan inte förklaras. Döden är
pålagd, nödvendig. Man kan bara tyda döden genom att
falla i den, så som vetekornet, Kristus, de bortgågna föll.
Döden är den mot destruktionen vända sidan av Guds skapelseshandling
och vi kan aldri förstå eller förklara , varför
destruktionen får vara kvar."71
Å se døden som destruksjon
er fjernt fra Saunders gode død, preget av aksept og fred. Jeg
må la en nærmere utdyping av dette spennende perspektivet
ligge, det er utenfor denne oppgavens tema. På den andre side
behøver ikke Taylors autentiske ideal være så fjernt
fra Wingrens fremstilling, som holder oppe det skapte, unike mennesket
og ikke minst den betydningsfulle, fundamentale rammen rundt dette menneskets
liv.
Tittelen på denne oppgaven ; "Det
gode liv - den gode død "er ment å skulle peke på
sammenhengen mellom livet og livets avslutning. Ikke slik at et godt
liv er forutsetningen for en god død, men at innholdet i et godt,
sant og helt liv er innhold som også må ha betydning ved
livets slutt. Derfor må en refleksjon over hvilke verdier som
skal prege omsorgen ved livets slutt ta utgangspunkt i en forståelse
av hva det betyr å være et menneske.
Bibelens fortellinger er også livsfortellinger,
de handler om levende menneskers til dels vanskelige livsvilkår,
om sårbarhet, avhengighet, stolthet og mot. Fortellingen om hvordan
fire menn ser det som nødvendig å bryte opp et tak for
å kunne fire sin lamme venn ned til Jesus kan leses som uttrykk
for tro. Men den kan også leses som en påminnelse om hvordan
mennesker trenger hverandre, hvor nødvendig det er at noen vil
bære den som lider. Disse fortellingene kan også gi språk
for å utrykke fortvilelse og lidelse. Tveter Thoresen72
forteller om hvordan livstydning blir livshjelp ved at hun finner et
språk, en ramme å forstå sin egen lidelse innenfor.
Å yte omsorg på en slik måte
at det blir til Livshjelp for den enkelte døende er utfordrende.
Gjennom Saunders tekster er det blitt tydelig
hvordan et varmt hjerte og de beste intensjoner ikke alltid er nok. Autentisitetens
etikk utfordrer til en vanskelig, men nødvendig balansegang mellom
det unike og det allmenne, mellom det indre og det ytre. Saunders har
uttrykt at hospice ikke må bli stereotypt , men hele tiden være
fleksibelt og i utvikling.73
Det vil kreve vilje til på ny og på ny tenke gjennom de menneskelige
livsvilkår, helt inn i døden.
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
Fotnoter:
[tilbake]
243 Wifstad,Å.
"Hva skal medisinen med filosofer?" Tidsskrift for Den norske
Lægeforening (2001) s.1117
[tilbake]
244 Taylor,
C. Autentisitetens etikk (1998) s.77
[tilbake]
245 Clark,
D. / Seymour, J. Reflections on Palliative Care (1999) s.21
[tilbake]
246 Clark,
D. / Seymour, J. Reflections on Palliative Care (1999) s.13
[tilbake]
247 samme
verk s.13
[tilbake]
248 Clark,
D. /Seymour, J. Reflections on Palliative care (1999) s.9
[tilbake]
249 samme
verk s.21
[tilbake]
250 samme
verk s.14
[tilbake]
251 Henriksen,
J-0. Grobunn for moral (1997) s.13
[tilbake]
252 samme
verk s. 14
[tilbake]
253 Saunders,
C. "What`s in a name?" Palliative medicine (1987) s.59
[tilbake]
254 Clark,
D./ Seymour, J. Reflections on Palliative Care (1999) s.90
[tilbake]
255 Taylor,
C. Autentisitetens etikk (1998) s.69
[tilbake]
0 Taylor,
C. Autentisitetens etikk (1998) s.69
[tilbake]
1 Saunders,
C. " What`s in a name" Palliative Medicine (1987) s.
61
[tilbake]
2 Taylor,
C. Autentisitetens etikk (1998) s.53
[tilbake]
3 Taylor,
C. Autentisitetens etikk (1998) s.18
[tilbake]
4 Taylor,
C. Sources of the Self (1989) s.18
[tilbake]
5 Henriksen
, J-O. Grobunn for moral (1997) s.16
[tilbake]
6 Sandman,
L. " `Good death` as a goal of palliative care " Conceptual
and moral issues in palliative care in
European countries (2000) s.133
[tilbake]
7 Saunders,
C. The Management of Terminal Disease (1978) s.3
[tilbake]
8 Saunders,
C. Why does God allow suffering? (1961)
[tilbake]
9 Saunders,
C. The Management of Terminal Disease (1978) s.9
[tilbake]
10 Saunders,
C. "On Dying Well" The Cambridge Review (1984) s.49
[tilbake]
11 McNamara,
B., Waddell,C,Colvin,M: "Threats to the good death: the cultural
context of stress and coping among hospice nurses". Sociology
of Health & Illness (1995)
[tilbake]
12 Samme
sted s.238
[tilbake]
13 Taylor,
C. Autentisitetens etikk (1998) s. 29
[tilbake]
14 Taylor,
C. Sources of the Self (1989) s.508
[tilbake]
15 samme
sted
[tilbake]
16 Clark,
D. / Seymour, J. Reflections on Palliative Care (1999) s. 93
[tilbake]
17 Saunders,
C. "The Last Stages of Life" American Journal of Nursing
(1965) mangler sidetall
[tilbake]
18 Taylor,
C. Sources of the Self (1989) s.26
[tilbake]
19 Kellehear,
A. Dying of Cancer. The Final Year of Life (1990)
[tilbake]
20 Kellehear,
A. Dying of Cancer. The Final Year of Life (1990) s.32
[tilbake]
21 Saunders,
C. Baines, M. Dunlop, R. Living with dying (1995) s.55
[tilbake]
22 Saunders,
C. /Kastenbaum,R. Hospice Care on the International Scene (1997)
s.7
[tilbake]
23 Halamandris,
V. "Tribute to Dame Cicely Saunders" Caring Magazine
(1998) s.66
[tilbake]
24 Saunders,
C. Baines, M. Dunlop, R. Living with dying (1995) s.55
[tilbake]
25 Saunders,
C. The Management of terminal Disease (1978) s.7
[tilbake]
26 Taylor,
C. Sources of the Self ( 1989) s.27
[tilbake]
27 Taylor,
C. Autentisitetens etikk (1998) s.31
[tilbake]
28 Taylor,
C. Sources of the Self (1989) s.35
[tilbake]
29 samme
verk s.48
[tilbake]
30 Taylor,
C. Sources of the Self (1989) s.27
[tilbake]
31 Saunders,
C. "What`s in a name?" Palliative Medicine 1987 s.58
[tilbake]
32 Aakre,
M. "Hospice før og nå" Omsorg (1996) s.5
[tilbake]
33 Saunders,
C. "The Last Stages of Life" American Journal of Nursing
(1965) s.1
[tilbake]
34 Taylor,C.
Philosophical Arguments (1995) s.320
[tilbake]
35 Janssens,
R., Zylicz, Z., Ten Have, H. " Articulating the Concept of Palliative
Care: Philosophical
and Theological Perspectives" Journal of Palliative Care (1999)
s.41
[tilbake]
36 Saunders,C./Sykes,
N. The Management of Terminal Malignant Disease (1993) s.10
[tilbake]
37 Saunders,
C. "Facing death" The Way (1984) s.304
[tilbake]
38 Taylor,
C. Autentisitetens etikk (1998) s.45
[tilbake]
39 Wyller,T.
"Dødens etikk. Å leve med døden mellom åpenhet
og saklighet" Foredrag (2000)
[tilbake]
40 Saunders,
C. "Facing death" The Way (1984) s.299
[tilbake]
41 Wyller,
T. Utskrift av foredrag : "Dødens etikk" (2000) s. 15
[tilbake]
42 Henriksen,
J-O. På grensen til Den andre (1999) s.30
[tilbake]
43 Saunders,
C./ Sykes, N. The Management of Terminal Malignant Disease (1993)
s.8
[tilbake]
44 Clark,
D./Seymour, J. Reflections on Palliative Care (1999 s.81
[tilbake]
45 samme
sted
[tilbake]
46 samme
verk s.90
[tilbake]
47 Schoenberg,
B., Carr, A.C., Peretz, D., Kutscher, H.A. (eds) Psychosocial aspects
of terminal care (1972)
[tilbake]
48 Taylor,
C. Sources of the Self (1989) s.508
[tilbake]
49 Taylor,
C. Sources of the Self (1989) s.508
[tilbake]
50 Davidsen-Nielsen,
M. artikkel (uten tittel) , Sygeplejersken (1999) s.20-22
[tilbake]
51 Davidsen-Nielsen,
M. artikkel (uten tittel) , Sygeplejersken (1999) s.21
[tilbake]
52 Janssens,
R., Zylicz, Z., Ten Have, H. " Articulating the Concept of Palliative
Care: Philosophical
and Theological Perspectives" Journal of Palliative Care (1999)
s.41
[tilbake]
53 Clark,
D. "Total pain" Social Science and Medicine (1999) s.73
[tilbake]
54 Clark,
D. "Total pain" Social Science and Medicine (1999) s.734
og 731
[tilbake]
55 Saunders
,C. /Sykes ,N. The Management of Terminal Malignant Disease (1993)
s. 7
[tilbake]
56 Clark,
D. "Total pain" Social Science and Medicine (1999) s.734
[tilbake]
57 Taylor,
C. Autentisitetens etikk (1998) s.110
[tilbake]
58 fremstillingen
av Foucault bygger på Henriksen , J-O. Grobunn for moral (1997)
s.145-187
[tilbake]
59 Henriksen
, J-O. Grobunn for moral (1997) s.152
[tilbake]
60 Saunders,
C. "The Hospice, It`s Meaning to Patients and their Physicians"
Hospital Practice (1981) s.107
[tilbake]
61 Oxford
Textbook of Palliative Medicine (1998) s.viii
[tilbake]
62 Saunders,
C. "The Last Stages of Life" American Journal of Nursing
(1965)
[tilbake]
63 Saunders,
C. The Management of Terminal Disease (1978) s.201
[tilbake]
64 Clark,
D. /Seymour, J. Reflections on Palliative Care (1999) s.93
[tilbake]
65 Lawton,
J. "Contemporary hospice care: the sequestration of the unbounded
body and `dirty`dying"
Sociology of Health & Illness (1998) s.121-143
[tilbake]
66 Taylor,C.
Autentisitetens Etikk (1998) s.67
[tilbake]
67 Taylor,
C. Sources of the Self (1989) s. 515
[tilbake]
68 samme
verk s. 516
[tilbake]
69 Taylor,
C. "Spirituality of life - and Its Shadow" Compass (1996)
[tilbake]
70 Wingren,
G. Credo (1995) s.35
[tilbake]
71 Wingren,
G. Credo (1995) s.46
[tilbake]
72 Tveter
Thoresen, I. "Hvem trøster hjertene?" Omsorg (1993)
s.45
[tilbake]
73 Saunders,
C. " The Hospice: Its Meaning to Patients and Their Physicians."
Hospital Practice. 1981
[
Innhold
- Toppen
av siden ]
<<
Forrige side - Forside
-
Innhold
- Neste
side >>
|