Lisbeth Thoresen:
Det gode liv - den gode død

Copyright © 2001 forfatteren /
Høgskolen i Vestfold

 

<< Forrige side - Forside - Innhold - Neste side >>

6.0 DRØFTING


Innhold:

Oppgavens tema er den gode død. Charles Taylors filosofi om et autentisk og godt liv er tolkningsperspektiv i undersøkelsen av hvordan Cicely Saunders fremstiller en god død.
I oppgavens problemstilling spør jeg hvordan motivene i "autentisitetens etikk", individualitet og horisont er tilstede i tekstmaterialet.

I innledningskapitlet argumenterte jeg for Taylors relevans for denne oppgavens tema. Når jeg nå skal i gang med å drøfte motivene fra autentisitetens etikk slik jeg har "funnet" disse i tekstmaterialet, er det på sin plass å understreke at Taylors teori ikke brukes her som en metateori for terminal omsorg. Wifstad243 peker på hvordan filosofiens oppgave i møte med den medisinske virkeligheten ikke er å ta på seg rollen som teoretisk grunnlag, men heller være hva han kaller et uromoment. Det vil si at filosofien kan representere et kritisk perspektiv på hva som skjer, og bidra til å undersøke nærmere hva som skjuler seg bak språk, begreper og ideologi. Målet med kritikken må være oppbyggelig på den måten at den oppmuntrer til videre refleksjon og kanskje endring.
Taylors teori har på mange måter bidratt til å åpne tekstmaterialet på en måte som gjorde tydelig sentrale sider ved Saunders hospicefilosofi . I dette kapitlet vil jeg, på bakgrunn av Taylors teoretiske perspektiv, drøfte nærmere hva som "skjuler seg" bak Saunders individualitet og horisont. Det er hele tiden snakk om hvordan jeg tolker Saunders tekster. Jeg kan ikke slå fast at virkeligheten er slik jeg kan komme til å kritisere den for å være. Men med Taylors teori som utgangspunkt forsøker jeg å forstå, peke på sammenhenger, tvetydigheter og dilemmaer som gjemmer seg bak "den gode død".

Jeg synes det er tydelig at autentisitet i betydningen individualitet er sentralt på hospice. På ulike måter blir livskvalitet for den døende nærmest ensbetydende med at hans unike livshistorie, hans autonomi og selvkontroll holdes oppe. Autentisitet slik Taylor tolker den, fordrer imidlertid en forankring i noe ytre. Analysen i kapittel fire viste hvordan en ytre horisont er tilstede i forskjellige utgaver på hospice. Samtidig hevder Taylor at autentisitet som ideal har forfalt i det moderne, at autentisitet ikke er en homogen størrelse, og at den kan utvikles i forskjellige retninger." Er alle like legitime? Jeg mener at de ikke er det.......Avviket består i å glemme et helt sett av krav som er knyttet til autentisitet , mens de ensidig fokuserer på andre" 244
Taylor sier altså her at idealets tyngdepunkt kan bli forskjøvet slik at vekten blir liggende enten på det ene eller det andre av motivene ved autentisitet. Et godt liv kan derfor være truet av en selvopptatt navlebeskuelse på den ene siden, ytre motivers krav, kontroll og makt på den andre siden. Å ha autentisitetens etikk som ideal innebærer å gi plass for begge motivene, både den enkeltes behov og integritet og samtidig fellesskapets krav og tilbud om tilhørighet.
Autentisitet som etisk ideal innenfor hospice må derfor ivareta både det individuelle og det sosiale.
Saunders definering av en god død som en individuell død vil være fokus for første del av kapittelet. Jeg vil deretter drøfte hvordan ulike aspekter ved horisonten, slik den fremstår i tekstmaterialet, bidrar til autentisitet.

[ Innhold - Toppen av siden ]

6.1 Saunders`hospice - en hyllest til individualismen245

Walter246 har utviklet en typologi som skiller mellom tre karakteristiske former for død; den tradisjonelle, den moderne og den post-moderne død. Å utvikle karakteristikker av denne typen betyr ikke at det finnes klare grenser mellom de tre formene. Aspekter fra forskjellige former kan opptre samtidig .Det en kategorisering kan bidra til er å skjerpe oppmerksomheten og tydeliggjøre hvordan historiske og samfunnsmessige endringer også avspeiles i holdningen til døden. I Walters moderne død er det et markant skille mellom offentlighet og det private, familien er en sentral enhet. Døden inntreffer skjult fra offentligheten. Død assosieres først og fremst med eldre mennesker som dør av kreft . Døden er forutsigbar, den er både en prosess og en hendelse som medisinsk personell kan ha kontroll over. Disse trekkene er alle tilstede hos Saunders på en eller annen måte. Walter peker også på hvordan "death as taboo" 247 er karakteristisk for den moderne døden. Saunders ønsket ikke å tabuisere døden, men har lagt vekt en mer åpen holdning. Slik jeg tolker Saunders avspeiler tekstmaterialet også trekk ved hva Walter karakteriserer som postmoderne død. Det er spesielt tydelig når Walter peker på hvordan den enkeltes egne verdier og søken etter mening får betydning, døden som meningsfull prosess og som et endelig mål for en indre reise.
Når Saunders skriver om "each individual, om den sentrale søken etter mening i liv og død, og ikke minst den indre reisen, er det jo nettopp "living with dying" det er snakk om.

Sosiologen David Clark har i flere viktige arbeider beskrevet og drøftet hvordan den moderne hospicebevegelsen med Cicely Saunders i spissen oppstår og utvikles . Clark arbeider nå spesielt med "The Hospice History Project". Han sitter derfor inne med omfattende kunnskaper om Saunders, hennes biografi, skriftlig produksjon og hospice` utvikling, både som institusjon og som ideologi. Som sosiolog er Clarks perspektiv et annet enn et rent medisinsk, og han viser hvordan Saunders tekster kan drøftes ut fra begreper som kropp, identitet, makt og lidelse. Clark beskriver også den palliative omsorgen som "one particular modern respons to death"248, og betegner den som en "hyllest" til individualismen; en ny type rituell død. 249 Walter og Clark bidrar til å fokusere hvordan Saunders hospice oppstår innenfor en moderne historisk og kulturell kontekst, og hvordan det i hospicefilosofiens holdning til døden utvikles en ekstrem subjektivitet, en radikal selvsentrering.250
Henriksen251 vil si at moderniteten forutsetter subjektiviteten. Han er opptatt av den moralske subjektiviteten og dens betingelser, og presenterer og drøfter forholdet mellom det moderne og det postmoderne. Av betydning her er det at han peker på hvordan moralsk subjektivitet "dannes i og gjennom en praktisk diskurs, og kan ikke eksistere uavhengig av de temaer denne diskursen frembringer"252 Det betyr her at Saunders hospicefilosofi ikke bare må sees som uttrykk for bestemte kulturelle endringer, men også må leses og tolkes innenfor den helt bestemte praksis det her er snakk om, nemlig omsorgen for døende. Jeg mener ikke å si at det er en motsetning her. Hva Saunders vektlegger som moralsk godt og riktig er dannet gjennom samspill av flere forskjellige faktorer. Henriksen bidrar til å styrke oppfatningen av hospice som et moderne prosjekt når han viser til hvordan subjektiviteten handler om individets evne til å uttrykke seg gjennom språk og handling, styrt av egne grunner og overbevisninger mer enn av noe ytre.
Autentisitet som perspektiv har bidratt til å fokusere individualitet som sentralt motiv i tekstmaterialet. Hospice er bærer av sentrale kjennetegn ved moderniteten.

[ Innhold - Toppen av siden ]

6.1.1 Individualitet som triviell autentisitet

Britisk helsevesen på 1950 og - 60 tallet var preget av de samme moderne utviklingstrekk som vestlig helsevesen for øvrig . Medisinsk forskning og medisinsk teknologi hadde skapt grobunn for en optimisme, pasientene skulle bli friske, noe annet var fiasko. Døden ble et nederlag og noe som burde gjemmes bort. Å lindre den døende pasientens symptomer ble i liten grad tatt alvorlig, behandling for å gjøre frisk var det overordnede målet. Pasienten ble tatt ut av fellesskapet og overlatt til seg selv. Samfunnet manglet en overordnet og felles forståelse for hva dødens vesen var, manglet ritualer og tradisjoner. Døden manglet fullstendig mening, den ble gjemt bort, tabuisert.
"...and the surveys of the 1950s and 1960s show a neglect of much terminal distress both in hospital and in patients own homes. Many recent hospices have begun as a concern for too much treatment and the difficulty of calling a halt to the strenuous process of modern medicine; in the 50s we were concerned with too little treatment" 253
Gjennom blant annet Aries kritikk av den tabuiserte død fikk Saunders bekreftet sin egne negative erfaringer. Bare i løpet av noen tiår hadde holdningen til døden endret seg fra å være en synlig og fortrolig del av livet til å bli usynlig og fremmed. Aries bruker begrepet revolusjon for å vise hvor stor forandringen var.
Det var denne virkelighet Saunders møtte som sykepleier, sosialarbeider og lege. Saunders ønsket å etablere et alternativ, et hjem hvor forholdene kunne legges til rette for andre og bedre måter å dø på . Jeg har i tekstanalysen vist hvordan Saunders utvikler en omsorgsfilosofi som grunnlag for en praksis hvor den individuelle pasienten er fokus.
Individualiteten handler om å møte den døende på en slik måte at hva som er sant og rett for ham blir det sentrale. Det betyr å vise respekt for, og anerkjenne den døende ut fra hva som er betydningsfullt i hans liv. Det kan se ut som om det unike ved den enkelte er av større betydning for å skape en god død enn allmenne trekk ved det å skulle dø. Dette er uttrykk for autentisitet. Begrunnelsen for individualiteten er jo at den ivaretar hva som er sant og rett for den enkelte. Den gode død blir en død som i følge Saunders avspeiler hva den enkelte pasient opplever som sant og godt for seg selv. Det er derfor et iøyenfallende paradoks at Aries ifølge Clark254 peker på hvordan nettopp den moderne individualiteten skaper "an overwhelming fear" for den døende. Hos Saunders kan det se ut som at realiseringen av en unik identitet blir viktigere enn tilhørighet til et felles kulturelt og religiøst fellesskap, en ytre horisont . Aries er kritisk til en utvikling hvor død blir en metafor for isolasjon og separasjon. Saunders hospice er på mange måter et svar denne kritikken, hun vil tilby fellesskap og integrasjon i stedet for en ensom død bak skjermbrettene. Likevel kan hospice også tolkes som en type isolasjon og separasjon. Analysen av tekstmaterialet viser hvordan Saunders legger vekt på en selvsentrert individualisme, en autentisitet som har sklidd i feil retning skal vi tro Taylor. I Saunders tekster legges det vekt på at død skal være en individuell opplevelse. Den døende kan i seg selv finne mening og sammenheng, og selvrealisering er et mål helt inn i døden. Det er nærliggende å tolke dette som uttrykk for den "antroposentrisme"255 Taylor snakker om, nettopp fordi det kan se ut som om Saunders bidrar til å bekrefte mennesket som universets midtpunkt. Da kan veien være kort til å føle seg alene og isolert. Det ytre; fellesskapet og horisonten tillegges ikke særlig betydning, men får en instrumentell funksjon. Dette siste vil jeg komme tilbake til.
Taylor skriver om en triviell autentisitet hvor realisering bare gjelder det egne selvet;
"de neglisjerer eller delegitimerer de kravene som kommer fra andre steder enn våre egne behov og forhåpninger, det være seg historie, tradisjon, samfunn, natur eller Gud. De fostrer med andre ord en radikal antrosentrisme"0 .
Ariès er opptatt av hvordan noe ytre hadde betydning for tidligere generasjoners holdning til død. Taylor er også tydelig på hvordan horisonten må være tilstede for at autentisitet skal bli noe annet enn en banal selvopptatthet. Horisonten finnes på ulike måter hos Saunders, ikke minst i den vekt Saunders legger på familiens og andre relasjoners betydning for den døende.Hun ønsker ikke isolasjon for sine pasienter, tvert imot. Tyngdepunktet hviler likevel, slik jeg tolker tekstmaterialet, på den enkeltes evne til selv å skape sitt eget liv, og sin egen død.

[ Innhold - Toppen av siden ]

6.1.2 Den indre reisen

Saunders bruker flere steder metaforer når hun skriver om den døende pasienten. Metaforer kan brukes for å skape et bilde av en situasjon som ellers ikke er så enkel å beskrive. Når Saunders velger å bruke "reise" som metafor for den prosessen mange av hennes pasienter har erfart, legger det noen føringer på hvordan prosessen kan tolkes. Det går ikke tydelig frem av tekstene om dette er en reise de fleste pasienter foretar. Saunders sier at spesielt for de av pasientene som ikke har en tro å søke mening i, er den indre reisen et forsøk på å finne svar i seg selv.
Er man på reise er man på vei, det er bevegelse og ikke stillstand. Det er interessant at Saunders velger et bilde fylt av aktivitet når hun forteller om prosessen den døende går gjennom . Det understreker samtidig hva som går igjen i alt Saunders skriver; å være døende er ikke en passiv tilstand, det handler ikke om en stille ventetid men om en aktiv prosess hvor den døende selv spiller hovedrollen - "living with dying". Omgivelsene; hjelperne og pasientens pårørende er medaktører, men det er til syvende og sist den døende selv som må foreta reisen. Den går langs en vei som pasienten selv må finne frem til .
Å reise handler om å forlate noe, om å være underveis og om å komme frem, nå et mål . Reisemetaforen blir derfor et godt bilde på hva Saunders mener er viktige momenter ved livets avslutning. Den setter fokus på avskjeden, på muligheten for fortsatt liv underveis mot døden, og hvordan aksept, mening og personlig vekst kan være målet for reisen. Reisen kan derfor også sees som en forutsetning for at den gode død skal finne sted . Reisen blir metafor for en prosess som er nødvendig for å avhjelpe den eksistensielle smerten mange av Saunders pasienter erfarer. Uro, engstelse og rastløshet ved tanke på den nært forestående døden kan innebære en smerte vondere og tyngre enn den fysiske. Saunders er realist, hun vil ikke fornekte at smerte og lidelse, også den eksistensiell smerte, er en del av livet. Samtidig vil hun gjøre alt for at lidelsen skal lindres. Å legge forholdene til rette slik at pasienten kan vende oppmerksomheten innover er en måte å lindre smerten på. Å vandre i det indre landskapet er et forsøk på å finne trøst, lindring og håp i seg selv, i egne erfaringer, minner og følelser. Slik jeg tolker Saunders handler det om å finne et forankringspunkt, et støttepunkt i tilværelsen som kan hjelpe den døende gjennom en tid hvor usikkerheten og utryggheten er de dominerende følelser. Saunders har erfart at det er mulig for pasienten å finne dette i seg selv. Reiser har som oftest et mål, hvor ender den indre reisen? Saunders skriver at reisen handler om oppdagelser, om å lete og finne.1
Reisen handler kanskje om å komme hjem, det er jo ikke sjelden reisens mål. Hjem som metafor bruker Saunders både når hun skriver om St.Christopher`s og når hun beskriver den indre hjemløsheten. Å være hjemløs i sitt indre er et meget sterkt bilde og forteller om mangel på rammer, mangel på tilhørighet og trygghet. Hvis reisens mål da er å komme hjem innebærer det å finne rammene, erfare tilhørighet og trygghet. Er dette mulig via en indre reise? Taylors synspunkt er at dette ikke er mulig. Å søke i seg selv etter svar på betydningsfulle spørsmål i livet er ikke autentisitet. Autentisitet er å være sann mot seg selv, men sannheten kan ikke søkes ved en "indre vending", den er å finne i noe som overskrider det egne selvet, noe som er mer enn det en kan finne i seg selv. "Den som søker noe betydningsfullt i livet og som søker å definere seg selv meningsfullt, må eksistere i forhold til en horisont av viktige spørsmål." 2 Hva Taylor kaller "individualitetens nattside" er en selvsentrering som ikke tilfører mening, men som i stedet gjør livet fattigere på mening. Det er en selvsentrering som ikke åpner for verden omkring, men som stenger selvet inne i seg selv 3. Mot dette kan man naturligvis hevde at Saunders erfaring av merkbare endringer i pasientens atferd og humør kan tyde på at "noe" har skjedd med pasienten. Dette "noe" er den indre reisen, og det ser ut som om pasienten har funnet " peace ....their goals ....inner values".
I Saunders` fremstilling er en slags "innsnevring" en nødvendig prosess, mens Taylor vil hevde at det vår tid trenger heller er vidsyn. Det som virkelig skaper meningsløshet og tomhet er å ikke ha en ytre horisont å se sitt liv innenfor, et rammeverk som kan støtte opp om og stabilisere individet - den døende pasienten. "Not to have a framework is to fall into a life which is spiritually senseless"4

Begrepet "det indre landskap" har jeg ikke funnet hos Saunders. Det er likevel dekkende for noe av det samme som Saunders` "inner journey". Det handler om å "vandre innover", søke inn i seg selv. Vandringen kan ha et mål men kan også være et mål i seg selv. I Norge har de siste årenes moderne pilegrimsvandringer ofte blitt beskrevet som en vandring i et ytre og i et indre landskap. En pilegrim vandrer imidlertid med et mål for øye, han har kanskje også et kart som viser vei. Kartet over det ytre landskapet blir på mange måter også førende for hvor tanker og følelser vandrer, fordi pilegrimen vandrer innenfor en tradisjon, en ytre horisont. Gamle stier, gamle hvilesteder og møteplasser forteller om tidligere tiders vandrere, om deres tro og tanker. Taylor hevder at en selvsentrert selvrealisering, en selvsentrert innoverskuing, ikke innebærer sann autentisitet fordi den ikke henter retning andre steder enn i seg selv. Ytre modeller eller tradisjoner har mistet sin funksjon som veiviser. I stedet skal den enkelte i seg selv både finne veien og målet eller svaret.
Jeg mener ikke å si at Saunders døende pasienter lever og dør fullstendig uten ytre tradisjoner, tro og fellesskap. Selvfølgelig gjør de ikke det. Men slik jeg ser det er det en tendens til at Saunders oppfatter pasienten på samme måte som Henriksen karakteriserer subjektet ;
"...et subjekt som er i stand til å konstituere seg selv som fritt, fornuftig, moralsk og handlende ut fra seg selv"5

Med fare for å dra metaforen for langt: Å flykte er også å legge ut på reise for å komme vekk fra noe. Når Saunders erfarer at enkelte pasienter legger ut på en "inner journey", kan det også tolkes som en flukt fra livet og fra ytre forventninger. Innadvendthet kan være nødvendig for å stenge noe annet ute, for å trekke opp grenser. Sandman6 har pekt på dette som en av utfordringene for konseptet god død. Hvem skal døden være god for ? Det kan oppstå konflikter mellom pasientens behov for å være for seg selv, for å stenge andre ute, samtidig som pårørende kan ha ønske om nærhet og kontakt. Det siste er jo også et sentralt moment i Saunders fremstilling av den gode død ; at den døende ikke skal være alene. I Sandmans eksempel blir det et spørsmål om hvilke ønsker og behov som er viktigst å ivareta, pasientens eller de pårørendes. Dette handler også om å respektere pasientens integritet. Hvor nært kan pårørende eller andre nærme seg den døende uten å overskride en grense for hva som er hans rett til å være privat? Det ligger en spenning hos Saunders i dette: På den ene siden ønsket og håpet om at den indre reisen skal etterlate pasienten slik at nære relasjoner kanskje kan styrkes. På den andre siden respekt for pasientens eventuelle behov for å skjerme seg.
Jeg vil komme tilbake til nærværets grense senere i dette kapittelet.

Saunders kan neppe dokumentere at "reisen" har funnet sted Hun beskriver det mer som en følelse hun selv og andre av de ansatte har hatt . Jeg tror hun har rett i at pasienter kan erfare å falle til ro i alle betydninger av ordet. Jeg vil heller ikke benekte at roen også kan skyldes noe som ikke kan sees med øyet, en indre forandring. Jeg tror imidlertid at hospice slik Saunders fremstiller både huset og ideen i seg selv kan skape ro for pasienten. Å kjenne seg tatt vare på, at man får lindret de fysiske smertene, at pårørende får være der, at noen vil lytte, kan være grunn god nok til å falle til ro. Mange alvorlig syke vil fortelle om et helsevesen som behandler diagnoser og ikke mennesker, som mangler kunnskap om god smertelindring, og hvor heller ikke de fysiske omgivelser innbyr til annet enn overlevelse.
For Saunders samtid kan det se ut som dette i enda større grad var "sannheten". Da er det ikke underlig at pasienter faller til ro ved å erfare at basale behov ved livet faktisk blir ivaretatt . Mitt poeng er å peke på hvordan noe "utenfor" pasienten kan bidra til å lindre tomheten, angsten og håpløsheten.

[ Innhold - Toppen av siden ]

6.1.3 En konform originalitet ?

I Saunders gode død er individualitet og originalitet sentrale elementer, disse er også karakteristiske for moderniteten . Det er muligens et paradoks at et gjennomgående trekk ved vår kultur er individualitet , det vi har felles er ønsket om å være noe for oss selv, være unik og egenartet.
Hvordan originaliteten er tilstede i Saunders tekster har jeg vist i kapittel 4. Gjennom standarduttrykket "each individual" understrekes den enkeltes betydning og unikhet. Omtale og fotos av enkelte pasienter viser ikke bare hvor betydningsfull den enkelte er, men også hvor forskjellige pasientene er fra hverandre. At vi alle er forskjellige og lever mer eller mindre forskjellige liv er en banal sannhet. Slik jeg tolker Saunders får imidlertid originaliteten også en moralsk betydning fordi originalitet kobles med hva som er godt for pasienten.Det gode for den døende blir å realisere eller skape seg selv, og henger sammen med den indre reisen. Derfor må også omsorgen overfor den døende være slik at den ser etter uttrykk for originalitet og forsøker å ivareta disse." Such (terminal) management will include everything which will help the patient to find his own way of dying, his own death "7
På Saunders`hospice er den individuelle vendingen innover, langs ens egen vei, mot egne mål og verdier på mange måter lik den selvsentrerte originalitet som Taylor snakker om. Slik Saunders fremstiller verdiene originalitet og forskjellighet handler det om å finne - skape - forløse det opprinnelige i en selv; kroppens egen visdom.
Saunders ønsker originalitet . Gjennom analysen av tekstene fremstår likevel prosessen frem mot døden ikke egentlig som forskjellig fra pasient til pasient, men mer som skåret over samme lest. Rett nok ser vi fotografier av ulike ansikter og leser om pasienter med forskjellige sykdommer, Saunders har intervjuet hundrevis av dem for at de skal få fortelle sin historie:
"We are seeing (in hospice ) the end of what has often seemed a very sad story, and the path of peace and reconciliation may not be an easy one. But, almost without exceptions, we see peace come finally to their minds and hearts and know that our Lord has reached them. The final end here is a good end"8
Saunders forteller at hun er blitt stilt spørsmålet: Hva med bitterheten og lidelsen som mange vil bære på ? Og svaret har jeg allerede delvis referert tidligere: "We scarcely ever see this happening. People may come to us filled with fear and resentment but these fade away, and instead we see love, joy, peace, long-suffering, gentleness, goodnes, faithfulnes, meekness, selfcontrol"9 I følge Saunders er det smertefulle og angstfylte tilstede på hospice, men dette vil vike for "joy and peace" hos de aller fleste pasientene. Det er ikke snakk om at hele den siste tiden behøver å være preget av fred, tvert i mot peker Saunders på at "while the moment of death might be peaceful, many cancer patients were suffering greatly before that.
Recent studies give rise to some optimism that this is now being corrected, at least in pain control"10
Det er på bakgrunn av dette jeg vil spørre om det ikke ligger en spenning eller motsetning i Saunders tekster. På den ene siden er originalitet et ideal for praksis, på den andre siden kan "living with dying" være uttrykk for en slags konformitet. Når Saunders beskriver hvordan prosessen frem mot døden "som oftest" utvikler seg, artikulerer hun noe som lett kan bli oppfattet som "det normale", det mest hensiktsmessige. Hun besitter kunnskap om hvordan døende dør, en kunnskap som innebærer makt fordi den definerer en spesiell måte å dø på som god.

Som jeg viste i kapittel 4 finner det sted en type integrasjon innen hospice vegger. De ansatte arbeider etter retningslinjer som har den gode død som mål, de integreres i et syn på hva en god død er. En følge av dette kan være at målet nåes, at flertallet av pasientene faktisk erfarer den fredfulle og gode død . En annen følge kan være at noen pasienter "tillegges" en god død fordi ytre fenomener tolkes til fordel for et slikt syn.
Forskning på stress hos hospicesykepleiere i Australia11 bekrefter at sykepleierne ønsker at pasientene skal erfare den gode død. "It`s so much easier when they (pasientene) fit into the standard "hospice story"12 Innholdet i den gode død er stort sett det samme som Saunders legger vekt på; åpenhet, aksept, anledning for pasienten til å forberede seg på døden; en fredfull og verdig død. Den gode død blir uttrykk for hva sykepleierne mener er sentrale verdier og mål for arbeidet. Sykepleierne opplever det som vanskelig å snakke om arbeidet sitt med utenforstående. All tilbakemelding kommer derfor fra andre hospicearbeidere . Derfor blir veiledning mer en befestelse og styrking av allerede fastlagte systemer for hva en god død er. For de australske sykepleierne viste det seg at å snakke om den gode død ble en måte å overleve på, en strategi for å være i stand til å møte døden daglig. Det var en intellektualisering som gav mulighet til å distansere seg, den gode død skjer med andre. Å opprettholde "myten" om den gode død ble derfor svært viktig, den får nærmest funksjon som "overlevelsesdrakt" . Jeg mener at beskrivelsen fra Australia er overførbare til forhold rundt den gode død hos Saunders. Jeg tror at en selvforsterkende holdning til verdier og mål også fantes i Saunders hospiceverden. Den engelske hospicebevegelsen har helt fra åpningen av St. Christophers i 1967 stort sett vært på siden av National Health Service. Det har vært et relativt sett lite miljø, men hvor interesserte helsearbeidere har funnet bekreftelse og mot til å arbeide for å bedre forholdene for døende.

Taylor tar ikke avstand fra originalitet som et moderne fenomen, tvert imot bruker Taylor ordet "kall" for å vise hvor betydningsfullt dette er . Hans poeng er imidlertid at forskjellighetens verdi hentes fra en ytre meningshorisont og ikke fra hva den enkelte "føler for". Når originaliteten skapes ved å forløse noe indre og ikke er forankret i tradisjoner, normer, religion og lignende uttrykk for hva Taylor kaller horisont, kan det gi seg noen merkelige utslag. Paradokset med en konform originalitet kan være uttrykk for en slags absurditet, hvor nye former for konformitet utvikles blant folk som strever med å være seg selv.13
Taylor er også kritisk til hva han kaller "the triumph of the therapeutic"14 . Fordi de ytre horisontene blir stadig mindre betydningsfulle, vender vi oss i stedet til "profesjonelle" som vet hvordan livet (og døden) skal leves. Det er mulig å tolke hospice inn i en slik forståelse . Målet med Saunders omsorgsfilosofi for døende var jo nettopp å peke på hvordan livet og døden kunne gjøres bedre . "Then the helping professions take over their lives , a process described by Foucault.."15 I et kritisk perspektiv kan Saunders originale konformitet tolkes som uttrykk for disiplinering og kontroll. Dette vil jeg komme tilbake til.
Hart16 er inne på noe av det samme når han hevder at "god død-ideologien" kan føre til at pasienter betegnes som "gode" eller "dårlige" , noe som innebærer en normativ kontroll over døende menneskers liv. Den gode død blir den riktige død.

[ Innhold - Toppen av siden ]

6.1.4 Foreløpig oppsummering og kommentar

Taylors filosofi "avslører" hospiceverdiene som svært moderne. Dette blir bekreftet av sosiologiske arbeider som nettopp ser på sammenhengen mellom et fenomen og historiske og kulturelle forutsetninger. Individualisme er et sentralt trekk ved moderniteten og er nærmest et samlebegrep for ulike motiver som alle har subjektet som sentrum. Jeg har pekt på to aspekter som bekrefter individualiteten som betydningsfullt motiv i tekstmaterialet; en indre reise og originalitet.
Taylor vil hevde at en selvsentrering ikke tilfører men frarøver mening. Originaliteten står i fare for å bli konform når den ikke er forankret i en ytre forståelse som kan begrunne den.
Når individualitet, følelser og originalitet tillegges så stor betydning blir horisonten mindre viktig. Det blir en ubalanse fordi fokus blir rettet mot en side av autentisitetsidealet, det andre motivet "glemmes".
Men er ikke en individuell omsorg og et originalt liv - helt inn i døden - særdeles viktige og bevaringsverdige verdier? Vil ikke hver enkelt av oss nettopp ønske å bli sett som den vi er, med vår egenart, med vår egen fortelling? Har ikke Saunders et godt poeng når hun skriver at for å finne en filosofi å bygge omsorgen på, må hjelperen hele tiden "look continually at the patients,.."17
La meg trekke forbindelseslinjen til Taylors synspunkter igjen. Poenget er hele tiden å forsøke å holde klart hvordan han tolker autentisitet som bærer av to motiver samtidig ; både den enkeltes behov for å leve sant og helt, og samtidig hvordan noe ytre er en nødvendig forusetning for dette. Han er ikke negativ til den enkeltes behov for å være noe i seg selv, tvert i mot . Slik jeg tolker Taylor handler det ikke om at livet blir fattigere når blikket løftes utover. Han ønsker i stedet å vise hva som skal til for at livet kan bli rikere og helere. Saunders peker på en indre reise som en måte å løse eksistensielle utfordringer på. Samtidig gir hun uttrykk for at dette er en reise som skal hjelpe pasienten til å finne "his own way of dying." Dermed blir den enkelte døende sin egen "horisont", bærer av sitt eget liv og sin egen død. Dette er fjernt fra Taylors synspunkter og gir grunn til å hevde at en individuell død ikke uten videre er en god død, autentisiteten er utviklet i feil retning.

[ Innhold - Toppen av siden ]

6.2 Horisonten

Jeg avsluttet punkt 6.1 med å hevde at Saunders individuelle død ikke er uttrykk for autentisitet. I stedet kan en individuell død tolkes som en avart av autentisitet, fordi den legger større vekt på det individuelle og originale fremfor det sosiale eller ytre. Sann autentisitet innebærer å se at også betydningsfulle horisonter er nødvendig for at livet skal bli godt. Det betyr å gi plass for dialogen, fordi den er forutsetningen for å kunne definere en identitet i betydningen "Hvem er jeg, Hvor skal jeg?" Vi kan ikke greie oss uten horisonten eller dialogen, påstår Taylor. Horisonten er det som er utenfor individet, som enkelte vil hevde er mulig å frigjøre seg fra, men som Taylor vil påstå er rammer som er gitt og som vi må forholde oss til. Det er innenfor en horisont vi er fri fordi horisonten utvider verden for oss. Horisonten eller rammene er altså alt annet enn det individet finner i seg selv, krav, behov, plikter og kall fra noe utenfor personen. Det handler ikke bare om en en ontologisk horisont, men om den bredere bakgrunn for moral; hva som styrer vår intuisjon, våre handlinger. Identiteten formes og endres i forhold til en horisont av betydningsfulle spørsmål.

Når jeg hevder at en individuell død er en avart av autentisitet fordi den "glemmer" den betydningsfulle horisonten, betyr ikke det at horisonten er fraværende på hospice, selvfølgelig ikke. Analysen i kapittel 4 viser at mye av det som tillegges betydning på Saunders`hospice er uttrykk for "a framework". Spørsmålet er om horisonten fremmer autentisitet som etisk ideal?

I det følgende vil jeg drøfte nærmere hvordan omsorgen for den døende på Saunders`hospice er forankret i en ytre ramme, en forestilling om at det er noe som er godt og riktig. Den gode død innebærer fokus på spesielle verdier. Disse verdiene er konkret uttrykt blant annet i hospiceprinsippene med sin tale om menneskeverd, verdighet, autonomi, originalitet, fellesskap og lindring. Når disse verdiene uttrykkes, " we find ourselves articulating inter alia what I have been calling here frameworks." 18 Horisonten kan bidra til at den døende får hvile i noe annet enn seg selv. Gjennom tilknytning til forskjellige former for fellesskap bekreftes livet og identiteten. På den måten kan horisonten bidra til autentisitet.
Men horisonten kan også være uttrykk for makt slik jeg så vidt har nevnt under punktet om originalitet. En ideologi kan ha den enkeltes unikhet som verdi, men likevel fremme konformitet. Når Taylor beskriver en "praktisk, medmenneskelig etikk", innebærer det at den enkelte fremstår ikke først og fremst som produkt av sine omgivelser, men i et samspill, en gjensidig påvirkning.

[ Innhold - Toppen av siden ]

6.2.1 God død som sosial begivenhet

Taylor sier at autentisitet krever åpenhet overfor meningshorisonter og at selvdefinering krever dialog. Han peker på hvor sentrale de ytre motivene er for et godt liv og jeg vil tilføye; for en god død. Sosiologen A.Kellehear19 har gjort nettopp de ytre motivene til hovedsaken når han beskriver inneholdet i en god død. Han gjorde tidlig på åttitallet en intervjuundersøkelse blant hundre døende kreftpasienter. Formålet med studiet var å få ny kunnskap om hvordan den døende opplevde sin egen situasjon. Kellehear fant at begrepet "den gode død" kunne brukes som et verktøy for å undersøke hva det innebar for et menneske å skulle dø. Ut fra en forståelse av at døden først og fremst er en sosial begivenhet, peker Kellehear på fem forskjellige aspekter som til sammen utgjør den gode død: En personlig bevissthet om ens egen, nært forestående død er av betydning for den døendes opplevelse av seg selv og for hans sosiale liv. Videre får de nære relasjoner; familie og venner en dypere betydning for den døende. Også sosiale forpliktelser utenfor de nærmeste er viktig; ta kontakt med advokat for å skrive testamente, sørge for at økonomien blir ivaretatt, forberede begravelse. For mange er et fjerde aspekt spesielt viktig; runde av et yrkesaktiv liv. Og som et siste aspekt; den gode død innebærer en endelig avskjed, både med personalet på sykehuset og med familie og venner.
Kellehear vil ikke si at døden ikke er en individuell opplevelse, den døende dør jo som den person han er. Samtidig er hans sentrale poeng at den unike døden finner sted innenfor sosiale og kulturelle betingelser."The Good Death is, in a very literal sense, the social life of the dying person, who is aware that he or she is dying.... It was the sum total of all the interactions which took place between the dying and their social world."20
Det kan se ut som om poengteringen av en god død som en sosial begivenhet på mange måter svarer til Taylors synspunkt om at et godt liv er et sosialt liv. Jeg skal ikke gå nærmere inn på forholdet mellom Kellehear og Taylor, det er utenfor denne oppgaven. Hva Kellehear imidlertid bidrar til er å vise kontrasten til innholdet i Saunders gode død. I motsetning til å være en sosial begivenhet fremstår den gode død på hospice som en individuell opplevelse. Som uttrykk for et godt liv- eller en god død vil Taylor si at også et ytre motiv må være tilstede. Kellehear konkretiserer noen aspekter ved dette. Kellehear trekker også opp noen skillelinjer mellom en god død som sosial død, og god død som "correct death, appropriate death" . Her er innholdet i en god død knyttet opp mot religiøse og metafysiske forestillinger, noe Kellehear hevder ikke har samme betydning i dag. Hans ytre motiver er konkrete og praktiske, mens Taylor tillegger horisonten en langt bredere betydning. Den har også betydning for å se mening og sammenheng i livet.

[ Innhold - Toppen av siden ]

6.2.2 Å søke etter mening

Saunders hospicefilosofi er forankret i den kristne tro, den er rammen for hennes liv. Troen er på mange måter det mest opplagte uttrykk for en meningshorisont i tekstmaterialet. Saunders henviser til sin tro i svært mange av tekstene jeg har lest .
Saunders er opptatt av hvordan ikke bare døende, men alle mennesker strever med å finne en mening med livet. Saunders definerer ikke klart hva "mening med livet" egentlig betyr, men setter det i sammenheng med hva hun kaller "spiritual pain". "A feeling of meaningless, that neither oneself nor the univers has permanence or purpose, is a form of spiritual pain"21
For Saunders er svaret på meningsløsheten å finne i troen. Der finner Saunders kraft og håp, troen blir det sted hvor det er mulig å finne svar på lidelsens mysterium. Hun er imidlertid nøye med å skille mellom den kristne tro som verdimessig basis for seg selv og St.Christophers`Hospice, og den enkelte døendes personlige og unike søken etter mening. Hva Saunders ønsker er å skape en atmosfære av håp og forventning22 som alle kan erfare.
I håpet kan det ligge det en forståelse av at noe finnes utenfor den enkelte døende; "something beyond themselves in which to trust"23 , "something greater than themselves"24 Saunders åpner dermed for at en ytre meningshorisont har en viktig funksjon. Samtidig ønsker ikke Saunders å vise til en spesiell tro eller tradisjon som bærende for alle, men vil legge forholdene til rette slik at enhver kan finne sin vei. Det opp til den enkelte hva "beyond themselves" innebærer. En ytre, meningsskapende horisont tillegges betydning ut fra hva den enkelte føler for og tror på: "... his own frame of reference" 25

Taylor og Saunders er på mange måter samstemte i hvor betydningsfullt det er å ha noe ytre som ramme for livet. Saunders ser hvordan den eksistensielle smerten kan lindres når pasienten søker mening i noe ytre, i noe som er større enn ham. Taylor ser "a framework" som svært grunnleggende i livet, fordi en ytre horisont virker konstituerende for identiteten. Det hevder han på bakgrunn av hva det er som danner identiteten. Det er å stille spørsmål som hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Svarene på disse spørsmålene avspeiler hva som er viktig for oss. "To know who I am is a species of knowing where I stand. My identity is defined by the commitments and identifications which provide the frame or horizon within which I can try to determine from case to case what is good, or valuable, or what ought to be done, or what I endorse or oppose."26
Typiske eksempler på slike identitetsfremmende rammer kan være en tro, nasjonalitet eller andre tydelige og sterke fellesskap. Som jeg har pekt på tidligere har ikke tradisjoner, tro eller andre horisonter samme betydning i dag som tidligere. I det moderne skaper den enkelte livet sitt selv, og lar egen fornuft og følelser avgjøre i moralske spørsmål. Det innebærer som Taylor sier, at horisonter i dag er problematiske. Det finnes ikke lenger felles overordnede forståelsesrammer. I den grad en slik ramme er tilstede, er det i en utgave som er tilpasset den enkeltes behov. Derfor vil mange mennesker oppleve hva Taylor beskriver som en identitetskrise når de ikke lenger definerer seg innenfor en ramme hvor de kan hente mening og sammenheng. En identitetskrise kan være skremmende, og kan sammenlignes med å være i drift på åpent hav. En døendes søken etter mening kan tolkes som uttrykk for en slags identitetskrise. En overhengende trussel om død øker opplevelsen av å være uten forankring, uten mening. Nåtiden er kanskje preget av smerter og frykt, fremtiden er usikker. Terrenget er ukjent, noe kart finnes heller ikke. I denne situasjonen peker Saunders på forskjellige veier pasienten kan gå for å finne mening. Jeg har tidligere drøftet den indre reisen som en slik mulighet. Å søke svar i noe "beyond themselves" er en annen mulighet. Saunders er samtidig overbevist om at den enkelte er omgitt av Guds omsorg og er i Hans hånd inn i døden. Alle som dør, også den som tar avstand fra den kristne tro, "are not doing it alone", "Christ is there". Saunders uttrykker på en gang respekt og og støtte for å tro og søke mening i seg selv, i noe "beyond themselves", og samtidig en tro på at "Jesus travels with all his children". Hun holder alle muligheter åpne. Mening kan søkes og finnes både her og der. Jeg har tidligere argumentert for hvordan hospice kan oppfattes som svært moderne. Å søke etter mening slik Saunders beskriver det, bidrar til å styrke denne oppfatningen. Individualiteten forsterker det problematiske ved horisonten. "Det gode liv er det som hvert individ søker på sin egen måte"27 Her er individet midtpunkt i eget liv. Å søke etter mening og sammenheng har først og fremst en personlig betydning .
Som jeg allerede har nevnt i punkt 6.1.4 kan det se ut som om pasienten på hospice fremstår som sin egen forståelsesramme . Dette vil Taylor si er umulig, i kraft av livet selv er vi viklet inn i forhold til hverandre, vi bidrar til hverandres livsstruktur. Individet kan ikke forstå seg selv eller utvikle personlighet på egen hånd. Tvert i mot er nettopp forutsetningen for "selvet" at det stiller spørsmål av den typen jeg nevnte tidligere: Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra?.. "as we seek and find an orientation to the good"28 Mening, det gode og identitet henger sammen .Selvet er alltid et selv blant andre selv. Her ligger også det som kan bidra til å skape mening og sammenheng i livet. Enhver person, ethvert selv, enhver døende er ikke nøytrale objekter, men har levd, lever og har en fremtid, kort eller lang foran seg. Fortellingen om den enkeltes liv er en fortelling om hva vi er, men også hva vi skal bli. "We know where we are through a mixture of recognition of landmarks before us and a sense of how we have travelled to get here."29

[ Innhold - Toppen av siden ]

6.2.3 Saunders kristne tro - en horisont

Saunders kristne livstolkning er mer enn en meningsskapende ramme. Troen blir det sted hvor Saunders finner "an understanding of what is of crucial importance to us ,...it is the horizon within which I am capable of taking a stand."30 Troen gir Saunders et perspektiv å tolke livet ut fra, og samtidig en holdning til mennesker hun møter, et kristent menneskesyn. Troen er også del av en kristen barmhjertighetstradisjon. Det er en tradisjon hvor syke, utstøtte og sårbare får hjelp og omsorg. "These hospices, originally for pilgrims and travellers, also welcomed the sick as they and all later mediaeval hospitals which developed from them set out to perform the seven works of mercy...: to feed the hungry and thirsty, welcome strangers, clothe the naked, visit the sick and the prisoners. `As you did it to one of the least of these my brethren you did it to me`. To those six a seventh, burying the dead..."31
Aakre32 viser til beretningen om den barmhjertige samaritan som inspirasjonskilde til middelalderens hospice; her blir en skamslått og nærmest døende vandrer hjulpet av en samaritt som kommer forbi. Det er som del av - og videreføring av denne tradisjonen Saunders ønsker å se sitt arbeid.
Det er derfor med en viss undring jeg erfarer at Saunders legger så stor vekt på å opprettholde "control and independence wherever possible". Saunders hevder at dette er viktig, fordi det er uavhengigheten og kontrollen pasienten er redd for å miste når han blir alvorlig syk. Hun forteller hvordan hospicefilosofien innebærer en mer positiv holdning til døden når fokus er på pasientens mot og verdighet, fremfor behov og avhengighet.33 Hvor blir det av den forslåtte og lidende i dette bildet, hvor blir det av den døendes avhengighet, svakhet og sårbarhet ? Hvorfor er ikke dette motivet tydeligere fremme i tekstene? Slik jeg tolker den kristne barmhjertighetstradisjon handler det om å se den lidende som et medmenneske med behov for hjelp. Den lidende er svak, han trenger meg. En horisont - et menneskesyn bidrar til autentisitet hvis dette motivet er tilstede, det handler om hva som er sanne vilkår for livet. Pasientens sårbarhet og avhengighet bør være et like sentralt tema som hans rett til å bli hørt og hans synspunkt respektert. Autonomi og kontroll er sentrale verdier, men kan etter min mening ikke stå alene. Mennesket er ikke først og fremst autonomt og selvgående, det lever i en gjensidig avhengighet i de aller fleste av livets forhold, ikke minst som alvorlig syk og døende. Taylors påstand om at " the crucial feature of human life is its fundamentally dialogical character"34 viser hvordan sann autentisitet ikke bare handler om å realisere egne behov, eget liv. Det handler også om henvendelse, om krav og forventninger.
Janssens35 peker på hvordan autentisitet som etisk prinsipp innenfor den palliativ omsorgen åpner for å se at "caregivers and the patient share the condition of dependency and vulnerability as well as the ability to make free and authentic choices"
Det er snakk om allmenne forutsetninger ved livet som vi alle deler og hvordan disse må inngå i en grunnleggende forståelse over hva det innebærer å leve . For å kunne si noe om hva som er en god død må det foreligge en forestilling om hva som er et godt liv. Det betyr blant annet at å fremheve at autonomi alene ikke er uttrykk for sann autentisitet . Taylors dialog blir et symbol på den gjensidige avhengighet vi lever i overfor hverandre.

[ Innhold - Toppen av siden ]

6.2.4 Nærværet som horisont

Jeg har i det foregående vist hvordan Saunders ser flere muligheter for å søke etter mening for den som skal dø. At det likevel kan være svært vanskelig å finne en vei ut av "pain of meaninglessness" legger Saunders ikke skjul på: " So how do we help others in their struggle..? We come from such different backgrounds, our stories are radically other, and we do not have mortal illness facing us. Can we build some kind of bridge between us so that we can meet and help their search?...We are not there to take away or explain, or even to understand, but simply to `Watch with me`, as Jesus asked of his disciples in the Garden of Gehtsemane" 36
Her kan det kan se ut som om hele spørsmålet om å søke etter mening erstattes med medmenneskelig nærvær. Eller er det slik at "meningen" nettopp ligger i et annet menneskes nærvær for den som skal dø?
"The christian answer to the mystery of suffering and death is not an explanation but a presence."37 Nærværet blir svaret på lidelsens og dødens gåte. Nærværet blir en ytre horisont. Med Saunders definisjon av religion som " a field of the relationships of one person to another " , kan det menneskelige fellesskap tolkes som eksistensielt.
Når Saunders har sittet på sengekanten hos hundrevis av pasienter, pratet og lyttet, har hun gitt nærvær og samvær til den døende. Ved at familie og andre pårørende har fått anledning til å være hos sine kjære helt inn i døden har kanskje noe av angsten i møte med det ukjente blitt lindret. Det er Jesu henvendelse til disiplene i Getsemane, hans bønn om at de må våke med ham gjennom natta som er bakgrunnen for ordene som møter en utenfor St. Christopher`s; "Watch with me" . Å være tilstede på en slik måte at den som skal dø finner trøst, ja kanskje beskyttelse i nærværet, må være et viktig mål for hospice. Det er ikke uten videre opplagt hva det betyr. Saunders "watch with me" kan være en samtale, utveksling av synspunker, aktiv lytting. Men det behøver ikke være ord. Tvert i mot understreker Saunders hvordan den tause tilstedeværelsen kan være nok fordi det kan være vanskelig med ordene, de kan komme i veien, de kan krenke.
Nærværet kan tolkes som en utvidelse av det selvsentrerte, som den dialog Taylor skriver om; dialogen som fundamentalt trekk ved menneskelivet.38 Dialog handler om språk i vid betydning, også den fysiske tilstedeværelsen av et annet menneske er en form for dialog, taus eller uttalt. Dialogen er en forutsetning for at autentisiteten skal bli noe annet enn triviell fordi den bidrar til selvforståelse, mer enn til selvsentrering. Familie og venners tilstedeværelse minner den døende om livet han har levd, om sammenheng, om livets gang og livets fortsettelse. Der ligger et viktig håp for mange . Det er i nærværet og i fellesskapet med andre mennesker vi kan forstå hvem vi er, hva vi kan håpe på, hva vi kan tro på. Nærværet bidrar til å bekrefte den døendes selvforståelse. Å søke etter svar på eksistensielle spørsmål er uten tvil viktig for mange i møte med døden, ikke bare for den døende selv, men også for omgivelsene. Det er å ta den døende på alvor å våge å nærme seg de vanskelige spørsmålene sammen med ham, av og til med et svar, andre ganger i undring og uten svar.
Dialog er en betingelse for autentisitet.

Wyller39 peker på hvordan det mest tilintetgjørende ved døden er den gradvise opphevelse av menneskelig fellesskap. Saunders skriver om menneskelige relasjoner og forpliktelser40 og hvordan tap av disse kan være truende for mange døende. Derfor blir det viktig å opprettholde og kanskje styrke relasjoner den siste tiden. Nærværet opprettholder livet, og det er livet som skal ha fokus. Og likevel vet vi at nærværet har sin grense. Nærværet som betydningsfull horisont vil ta slutt. Hjelperen og familien kan være der for den døende helt inn i døden, men relasjonen vil ha en ende i dødsøyeblikket. Dette ufrakommelige faktum må etter min mening også være tilstede. Hvis ikke blir "Livshjelp" bare en annen form for tabuisering av døden.

Nærværet har sin grense også på en annen måte. Dette er et viktig poeng i forhold til autentisitet. Overskrides grensen for hvor nært den døende - du og jeg - skal komme hverandre, kan det tolkes som uttrykk for makt. Det er en grense for hvor tydelige vi skal bli for hverandre. Dette er vanskelige ting å utdype, men det er viktig for meg å forsøke å si noe om det. Fordi den døende nettopp er døende er han muligens noen ganger sterk og har kontroll, men han vil også være sårbar, utsatt, hudløs. Han har foran seg ukjent land, det kan skape utrygghet og angst. Det legger er stort ansvar på hjelperen. Å gi trøst og lindring krever både varhet og åpenhet, både handlekraft og tilbakeholdenhet. Det er å vite at det finnes en usynlig grense som ikke skal overskrides. Løgstrup bruker ordet "urørlighetssone"41 for å uttrykke hvordan vi skal utvise følsomhet overfor hverandre. Det er noe i hver enkelt av oss som er lukket for andres innsyn, og dette "noe" er det som er gitt, at vi er skapt av Gud. Gjennom den relativt nye betegnelsen "Den andre" uttrykkes en grense mellom meg og det andre mennesket, mellom den døende og hjelperen. Den andre er den som er noe annet enn meg, som ikke kan formes i mitt bilde, men som allerede er skapt . Den andre er både mitt ansvar, og min grense.42 Saunders viser også at hun er opptatt av respekt for hverandres integritet og for det som er privat.43
Autentisitet kjennetegnes av selvrealisering. Jeg har flere ganger pekt på hvor nødvendig horisonten er for dette, men det handler hele tiden om en horisont utenfor individet. Horisonten skal ikke bli ett med personen, da fremmes ikke autentisitet men makt. Det er en fare for at dette kan skje når hjelperen ikler seg et undersøkende, noen ganger nysgjerrig blikk for hva som rører seg i pasienten. Nærvær er ikke en entydig størrelse. Nærvær kan på sitt beste bidra til autentisitet, men kan også fremme inautentisitet.

[ Innhold - Toppen av siden ]

6.2.5 Nærværet - instrument for selvrealisering?

Clark44 ser nærværet som en del av Saunders omsorgsideologi; hospice blir det sted hvor den alvorlig syke blir lovet integrasjon i møtet med den livstruende og relasjonstruende døden. "Historically...dying has been a coming-apart experience for most families. (Palliative) care concentrates on making the process of dying a coming together"45
Når Ariès beskriver "Din død" uttrykkes det samme; død blir en metafor for isolasjon og adskillelse, den andres død.46 Fellesskapet kan dermed tolkes som en type terapi, slik for eksempel St.Christophers`hospice beskrives som et terapeutisk fellesskap.47 Her erstattes eller gies tilbake til den døende det han er i ferd med å miste.
Et terapeutisk nærvær finnes også omtalt i Sources of the Self 48, jeg har tidligere i drøftingen vært innom dette punktet hos Taylor. Han skriver om " the triumph of the therapeutic" hvor en indre selvrealisering er fokus . Mange typer fellesskap har dette som overordnet mål, spesielt i hva Taylor kaller "life-style enclaves". Mennesker grupperer seg fordi de på den måten kan oppnå noe, fellesskapet får først og fremst en instrumentell funksjon. Terapeutene bidrar med synspunkter som gjør den enkelte tvilende til seg selv og sin egen dømmekraft.
"Then the helping professions take over their lives"49
På Saunders`hospice kan det se ut som om hjelperens praktiske og medmenneskelige nærvær ikke er nok i seg selv, men har pasientens personlig vekst som mål. På engelsk heter selvrealisering "to fulfil oneself" eller "fulfil one`s potential". I et par av tekstene bruker Saunders nettopp dette uttrykket til å beskrive hva som er målet for den døende pasienten. Det som skal realiseres er den enkeltes potensial til personlig vekst, eller enda sterkere; til en frigjøring av det originale selvet. Gjennom arbeidet med disse tekstene har ordet "forløsning" blitt stående som ganske dekkende for hva selvrealiseringen betyr. Slik reisemetaforen forteller handler det nemlig ikke om noe nytt som pasienten tilføres utenfra. Det er noe som ligger i pasienten fra før, noe latent som skal avdekkes, åpnes opp, frigjøres - forløses. Det handler heller ikke om noe som ikke har vært tilstede i pasientens liv tidligere. Det handler i stedet om å være mer seg selv, mer ekte og intenst seg selv. Det handler om en forløsning av det ekte i en selv. Det som skjer når "vingene frigjøres" for å bruke Saunders eget uttrykk, er at livet "taes tilbake", livet er ikke avsluttet men kan ha mer å gi. Livet er her og nå. Det er det eneste sikre, livet blir derfor som en sitron som det skvises mest mulig ut av. Grensen for livet er der fremme et sted, kanskje i morgen, kanskje om en uke er det slutt. Derfor står det om livet å leve . Saunders bruker fortellingen om sitt kjærlighetsforhold til den døende Antoni for å formidle dette budskapet så tydelig som mulig: Ved livets grense er ikke livet slutt men har alle muligheter i seg fortsatt. Muligheter for å oppdage seg selv, for å styrke forholdet til de en har rundt seg, for personlig vekst, ja, til og med for å oppleve den store kjærligheten.

Davidsen-Nielsen50 bruker både begrepene "katalysator" og "jordmor" for å beskrive hjelperens (sykepleierens) rolle på hospice . Hun viser til WHO`s etiske målsetning for palliativ omsorg; det handler om å legge forholdene til rette slik at pasienter og pårørende opplever best mulig livskvalitet. Det terminale liv skal ikke bare være en ventetid. Hjelperens rolle er svært viktig for å kunne møte smerte, sinne og angst. Det stilles store krav til hjelperen, her i rollen som sykepleier - krav som går langt utover alminnelig gode sykepleiekunnskaper og ferdigheter. Det handler om sykepleierens integritet, om evne og vilje til å skape de rette betingelser for den døende og familien. Det handler om hvordan sykepleieren kan møte mennesker som er ute av seg selv i redsel for døden, noe som igjen hindrer kontakt med de nærmeste. Det handler om å "avgifte de angstfylte rom ,....rommet forandrer seg, således at den neste som kommer dit kan være sammen med pasienten i et nærvær som kun er mulig fordi angsten ikke lenger er navnløs"51
Katalysatorrollen innebærer at sykepleieren aktivt arbeider for at angsten skal forvandles til"ekte samvær". Jordmorrollen bærer i seg noe av det samme, men med enda større vekt på hjelperens evne til nærvær, et nærvær som ifølge Davidsen-Nielsen er helt avgjørende for hvordan opplevelsen av å dø skal bli. Både i Saunders tekster og hos Davidsen-Nielsen har altså hjelperen en svært sentral rolle for at angst, uro og smerter skal lindres .Hos Saunders for at pasienten skal få realisert fullt ut sitt liv. Hos Davidsen-Nielsen for at den siste tiden ikke bare skal være en ventetid, men fylt av livskvalitet.
Nærværet blir et redskap for å forløse den døendes personlige utvikling. Å være i utvikling og vekst helt inn i døden kan forståes som del av den moderne subjektiviteten hvor individet skaper seg selv.
Når nærværet tilegges en instrumentell betydning forsvinner noe av det umiddelbare i "watch with me". Dette umiddelbare minner om Løgstrups spontane livsytringer. Livsytringene er kjennetegnet ved at de ikke kan beregnes eller brukes til noe, da er de ikke lenger spontane eller suverene. Livsytringene er gitte, grunnleggende trekk ved livet. Horisonten er også gitt, Taylor sier at dialogen er fundamentalt for livet. Vi kan ikke velge dialogen bort. Fellesskapet kan heller ikke velges bort, nærværet og henvendelsen er livsviktige vilkår ved livet. Betyr det at bare det umiddelbare nærværet fremmer autentisitet, fordi det da er uttrykk for den gitte horisonten? Det er en bortimot umulig tanke, ikke minst i omsorgen for syke mennesker hvor nettopp det planlagte kanskje er eneste mulighet for dialog. Når dagsykepleier ber kveldsvakta ta seg tid inne hos fru Hansen fordi hun virker så trist, må det være mulig å gjøre det på en slik måte at autentisitet fremmes. Janssens52 sier at autentisk omsorg innebærer en forståelse av en felles sårbarhet, en felles avhengighet. Ut fra dette fremmes autentisitet når møtet mellom hjelper og pasient er preget av likeverdighet og solidaritet . Det betyr å møte mennesker og ikke "pasienter". Det betyr å møte personer og ikke "døende".

[ Innhold - Toppen av siden ]

6.2.6 "Total pain" som horisont

Clark har pekt på "total pain" som et nøkkelbegrep innenfor hospice og palliativ omsorg . "Total pain" innebærer en forståelse av at smerter ikke bare er et fysisk fenomen, men at pasienten også kan lide mentalt, sosialt og åndelig . Den døende pasientens smerte kan inneholde en eller flere av disse komponentene. Å møte pasientens "total pain" krever "total care"; en helhetlig tilnærming til pasienten. Dette blir ofte koblet opp mot det som kalles et helhetlig menneskesyn, og ser uten videre godt og riktig ut . En helhetlig tilnærming til den døende pasienten skal være en av grunnpilarene for norsk palliativ omsorg, slik det går frem av NOU 1999:2Livshjelp.
Clark53 beskriver hvordan "total pain"- konseptet utvikles hos Saunders. Hun er opptatt av hvordan pasientene ofte har store fysiske smerter, samtidig som samtidens tilbud om smertestillende behandling både var mangelfull og meget restriktivt. Saunders ønsker å forstå hva smerte er, men hun ønsker også å lindre smerten. Hun ser at at sterke smerter hindrer pasientens autonomi og gjør ham avhengig av hjelp. Ved å tilby bedre smertelindring og helst før pasienten selv ber om det, opprettholdes autonomi og uavhengighet. Men "total pain" innebærer jo at alle sider hos den døende pasienten kan lide og dermed blir "total pain"en metode, en slags briller som gjør hjelperen i stand til å se etter ulike typer smerter hos pasienten. Fysisk smerte uttrykkes ofte verbalt eller kroppslig på andre måter, og vil derfor som regel være mer synlig tilstede. Sosial, eksistensiell og psykisk smerte, og symptomer på disse kan være mindre opplagte. Clark`s synspunkt er at veien ikke er lang fra en under-søkende, letende holdning, til en forventning om tegn på smerte, tegn på at noe er galt.
"For there are hints here that the constant control of the pain is being extended to the constant control of the patient, who is no longer required to articulate her needs, but can expect these to be anticipated in advance, by some one else""54
Clark peker på et åpenbart paradoks: På den ene siden ønsket om autonomi og uavhengighet for den enkelte døende. På den andre side hvordan dette kan tolkes som uttrykk for kontroll over den døende.
Omsorgen på hospice, denne gangen oppsummert i "total pain", blir her tolket som uttrykk for noe helt annet enn hva som var Saunders hensikt. " She (pasienten) had described `Total pain`, the division of a whole experience into physical, emotional, social and spiritual , which has helped many workers to be aware of the components of such a situation. We try to understand and respond to them and free the patient to find his own path along his final journey and the unexpected gain that are so often found there"55.
I hjelperens "awareness, understanding and responding" ser Clark en "nøkkel" . Det er en nøkkel som ved å fjerne den fysiske smerten åpner adgangen til andre problemer pasienten måtte ha. En slik holdning innebærer fra hjelperens side å nærme seg den døende med en forståelse av at "jeg vet mer om deg enn du vet selv. " `There is nothing more we can do` has become `We must think of new possibilities of doing everything`"56 Saunders nøkkel til bedre omsorg er også en metode som kan innebære kontroll over pasientens liv.

"Total pain" er et omsorgsideologisk konsept. Det er en type horisont, et sett av verdier som skal bidra til livshjelp. Bidrar denne horisonten til å fremme den døendes autentisitet?
På en måte kan det se slik ut. Et helhetlig menneskesyn holder oppe flere motiver som sentrale for det menneskelige: Fysiske, psykiske, sosiale og åndelige "sider" ved mennesket ivaretar både kroppsligheten, det meningsskapende og det sosiale.
Samtidig viser kritikken fra Clark at det er en fare for at "total pain" som omsorgsideologi blir en kontroll, noe som ikke er forenelig med autentisitet. Horisonten invaderer på en måte individet, som dermed får redusert sine muligheter for å fremme egne behov, fremme seg selv.
"Total pain" kan også tolkes som en rasjonell tilnærming til den døende. "Den døende" blir ensbetydende med problemer, men problemer som rasjonelt lar seg løse. All lidelse kan la seg fjerne, all smerte lindret. "vi er fri ...,når vi kan dominere de tingene som dominerer oss"57
"Total pain" kan bidra til refleksjonen om liv og død. Utfordringen er imidlertid tvetydigheten ved denne ideologien. Den gode intensjonen er ikke nok hvis den ikke fremmer det andre motivet ved autentisiteten; det unike mennesket som skal møtes med varsomhet.

[ Innhold - Toppen av siden ]

6.2.7 Hospice og den gode død- en annen form for tabuisering?

Tidligere i dette kapitlet har jeg antydet hvordan Saunders hospice kan tolkes som uttrykk for disiplinering, noe som innebærer en alvorlig kritikk. Jeg mener likevel det er på sin plass å utdype dette perspektivet ytterligere, fordi det tydeliggjør hva som kan skje når tyngdepunktet flyttes fra det individuelle til det andre motivet ved autentisiteten; fellesskapet, samfunnet, normer og tradisjoner. Autentisitet innebærer at den enkelte får virkeliggjøre seg selv i et samspill med ytre motiver. I et disiplineringsperspektiv er balansen forrykket til fordel for et syn hvor det moderne subjekt ikke skaper seg selv, men skapes av de ytre betingelser det lever under ; historiske og kulturelle forutsetninger.

Den franske filosofen Michel Foucaults teorier er omfattende og til dels vanskelig tilgjengelig.58 I denne forbindelse kan imidlertid deler av hans modernitetskritikk bidra til å utdype hvorfor konformitet ikke er uttrykk for autentisitet. Foucault peker på hvordan klassifisering (utskillende teknikker) fører til at mennesker blir inndelt i grupper og plassert innenfor bestemte rammer. Klassifiseringen skal ikke bare skille mellom normalitet og avvik, men fungerer også som en manifestering av den rådende kunnskap og fornuft. Sykehus og fengsel er de klassiske eksemplene på denne gjenstandsgjøringen; normative og institusjonelle rammer brukes for å skille noen mennesker fra andre. "Den moderne retorikken knyttet til humanisering og fremskritt kan forståes på bakgrunn av behovet for å gi utskillelsespraksisen legitimitet og etisk forankring. Etikken blir i dette lys å forstå som en ideologisk mekanisme for å fremme individualiseringen og utviklingen av forskjellige gruppers identitet gjennom utskillende praksis"59
Å hevde at Saunders tekster er uttrykk for en utskillelsespraksis og disiplinering er ikke aktuelt uten en grundigere gjennomarbeiding av både Foucault og tekstmaterialet. Det er ikke tema for denne oppgaven. Hva Foucaults perspektiv kan bidra til er å peke på hvordan omsorg kan bli uttrykk for makt gjennom en normaliseringsprosess. Å dø på hospice kan bli uttrykk for den riktige og minst (for samfunnet) brysomme måten å dø på :
"Seeing the peaceful death, and seeing that the dying are not left alone or hidden behind curtains ,...None of us who are expert in such care should let it be any other way."60 "...end his life with a sense of completion." 61
"Almost invariably it is a quiet ending that leaves behind a sense of real fulfilment"62
".their pain and many of these feelings(pain, anger, bitterness and grief) are transformed"63
I disse og lignende sitater kommer en type anvisning på hvordan man skal dø. Den fredfulle aksept og et fullbyrdet liv er målet. Det kan se ut som et forsøk på å idyllisere døden.
Dette bekreftes delvis av May 64 som ser en sammenheng mellom subjektets plassering i den moderne omsorgen for døende, og dermed en forventning om " ..unproblematic dying..Here, individuals... die without pain, and are able to convey their feelings to near relatives and friends..having also resolves the private fears and anxieties."
Saunders er åpen på lidelsens og angstens tilstedeværelse hos de døende, men målet med den gode død kan tolkes som et forsøk på å harmonisere det kaos mange døende erfarer. Hun ønsker å bidra til å temme stormen, skape en rolig havn, og hun har opplagt et viktig anliggende i dette. Det er likevel ikke selvsagt at dette alltid ivaretar autentisitet hos den døende. Kan ikke den mørke angsten som ikke lar seg presse inn i en form av aksept og forsoning også være uttrykk for autentisitet, fordi den er uttrykk for sannhet hos den som dør? Kan ikke fortvilelse få være fortvilelse, fienden være fiende? Må døden møtes med fredfull aksept? Kan ikke meningsløsheten få skrike mot oss? En god død gir rom for alt sant menneskelig. Å frykte døden, å se den som en fiende, å ikke ville akseptere den er like sant som det motsatte.

Saunders ønsket større åpenhet omkring døden. Hun har uten tvil bidratt til å rive ned noen gjerder, men har hun også bidratt til å bygge opp noen nye? Hvis det er slik at åpenheten og originaliteten også kan tolkes som normalisering og til med en disiplinering, ligger det implisitt i dette at den moderne hospicebevegelsen har bidratt til å vedlikeholde død som tabu. Lawton65 vil si at en slik påstand ikke er tilstrekkelig dekkende for hva som etter hennes mening skjer på hospice. På bakgrunn av egen forskning, hevder Lawton at hospice skjuler en helt bestemt type død, nemlig en død der kroppen på grunn av sykdom går i oppløsning . Det er mest vanlig for kreftsykdommer og det er som kjent flest kreftpasienter på hospice, også i Saunders tekster. Lawton peker på at den stinkende, heslige nedbrytingen av kroppen i det meste av hospicelitteraturen skjules bak begreper som symptomer og helhetlig smerte. Det som videre er interessant hos Lawton er at hun knytter nedbryting og oppløsning av det kroppslige til tap av selvidentitet og sosial identitet. Det beskrives som at kroppen åpnes , og dermed mister sine grenser når den for eksempel blir inkontinent . Når grensen er brutt tapes identiteten. Resultatet av dette er at pasienten mentalt trekker seg tilbake og stenger omgivelsene ute.
Denne virkeligheten, som riktignok er beskrevet på bakgrunn av forskning utført nesten 30 år etter åpningen av St.Christophers, har viktig relevans for innholdet i Saunders gode død. Det Lawton gjør er å vise hvordan kulturelle kroppskoden tilsier at den stengte (ubrutte) kroppen er idealet . Denne kroppen er nært knyttet opp mot individualitet, originalitet og selvkontroll. Saunders har med sitt begrep "total pain" understreket betydningen av å se alle sider ved personen som like betydningsfulle. Det betyr at det fysisk kroppslige skulle få samme oppmerksomhet som de andre sidene. Pasientens fysiske kropp er tilstede i Saunders tekster som symptomer på sykdom, synliggjort gjennom case og fotografier. Saunders er opptatt av smertebehandling og god symptomkontroll, hun skriver om oppkast og dårlig matlyst. Jeg har likevel ikke funnet spor i Saunders tekster av den heslige og frastøtende døden som Lawton forteller om. Jeg har ikke funnet case om pasienter som må flyttes til fjerntliggende deler av avdelingen på grunn av lukt, eller som pårørende lar være å besøke av samme grunn. Det er ingen grunn til å tro at ikke dette var tilstede i Saunders hverdag, men leseren får ikke del i det. Slike beskrivelser fra virkeligheten passer kanskje ikke inn i bildet av den gode, fredfulle død .På den måten opprettholdes idealet om en lukket og selvkontrollert kropp, på tross av at den kanskje i virkeligheten er "åpen" og utenfor kontroll . Dette idealet; samtidens kulturelle kroppskode kan betraktes som en disiplinerende faktor, et kulturelt motiv og krav som det er mulig å lese inn i hospicefilosofien.

[ Innhold - Toppen av siden ]

6.3 Oppsummering

Jeg har i dette kapitlet drøftet hvordan Saunders tekster uttrykker en selvsentrert form for autentisitet. Dette hevder jeg på bakgrunn av Saunders fokusering på individualitet, autonomi og originalitet. Den gode død blir en individualistisk død.
For Kellehear er den gode død først og fremst en sosial begivenhet fordi de sosiale handlinger er fokus for den døende. Han peker på hvordan konkrete ytre faktorer bidrar til å opprettholde livet for den som skal dø. I følge Taylor er ytre motiver, "frameworks" grunnleggende viktig for at autentisiteten ikke skal bli selvsentrert. Selvforståelse utvikles alltid i dialog med andre og innenfor sosiale og kulturelle rammer. Å ikke føle tilhørighet til ytre rammer kan skape hva Taylor kaller en identitetskrise. Saunders beskrivelse av den eksistensielle smerte kan tolkes som uttrykk for en slik krise. Å søke etter mening er en måte å lindre denne smerten på. Mening kan søkes både i den døende selv og i noe "beyond themselves". Slik jeg tolker Taylor ligger det en motsetning hos Saunders i dette. Når den døende i seg selv skal finne mening er det fordi de ytre meningsskapende horisonter ikke tillegges noen betydning. I følge Taylor kan ingen være sin egen horisont, det er en umulighet.
Saunders kristne tro er en horisont som begrunner hospice, den er del av en barmhjertighetstradisjon. En kristen livstydning viser dermed menneskets sårbarhet.Hos Saunders er det en sårbarhet som bør erstattes med kontroll og uavhengighet så langt som mulig. Det går derfor an å si at horisonten er tvetydig på dette punktet. Taylors autentisitet innebærer en forståelse av at mennesker er henvist til hverandre, er avhengige av hverandre.
Det mest gjennomgående motiv som utvider det individualistiske perspektivet, er den plass det menneskelige nærværet har hos Saunders. Nærværet blir en betydningsfull horisont. Nærværet kan betraktes som livshjelp fordi det bekrefter for den døende at han fortsatt lever og er del av et felleskap. I de nære relasjonene ligger livets fortsettelse. Nærværet kan også bidra til å peke ut over dagen i dag, kan bidra til å tegne et håp. Autentisitet fremmes når den døende omsluttes av omsorg og nærvær på en slik måte at hans integritet opprettholdes.
Nærværet kan også være et terapeutisk nærvær, tolkes som et instrument - en katalysator for en indre selvrealisering. Menneskelivets potensial for vekst og utvikling må utnyttes helt til livets slutt. Det profesjonelle nærværet kan bidra til dette. Når nærvær får en instrumentell betydning innebærer det en fare for objektivering av den døende. Dette er ikke forenelig med autentisitet.
"Total pain" er et omsorgsideolgisk konsept for hospice, og uttrykk for en horisont. Horisonten bidrar til autentisitet i den grad den ser den enkelte døendes livsfortelling som betydningsfull for omsorgen. "Total pain" kan imidlertid også fremme inautentisitet når den tolkes som uttrykk for makt. Makt og kontroll er uforenelig med det andre motivet ved autentisitet; individuell integritet.
Å tolke omsorg som uttrykk for kontroll viser hva som kan skje når tyngdepunktet flyttes fra individualitet til horisonten. Ytre motiver begrenser, disiplinerer og kontrollerer det enkelte menneske. I et slikt perspektiv kan hospice`gode død tolkes som den "riktige" måten å dø på.
Døende "gjemmes bort".

Saunders tekster gir et sammensatt bilde av en betydningsfull omsorg. Analysen av tekstene ut fra autentisitetens etikk har bidratt til å peke på tvetydigheter og dilemmaer hos Saunders. Taylor hevder at vår tids narsissistiske kultur er full av spenninger, fordi denne kulturen "lever etter et ideal som den ikke forstår fullt ut, og som, rett forstått, ville være en utfordring mot mange av dens handle-og levemåter"66
Jeg skal på ingen måte oppsummere denne oppgaven med å si at hospice er ensidig uttrykk for en slik kultur. Samtidig mener jeg å ha grunnlag for å hevde at tekstmaterialet tegner et bilde av hospice hvor en selvsentrert individualitet gies forrang i forhold til ytre motiver.
Den betydningsfulle horisonten på hospice bidrar til en viss grad til autentisitet, men fremstår også som uklar og motsetningsfylt.

[ Innhold - Toppen av siden ]

6.4 Avslutning

I kapittel 5.0 om Taylors filosofi, viste jeg til hvordan han har utviklet en språkfilosofi. Her blir språket tillagt en sentral funksjon for etisk teori og moralsk handling. Ved at språket får en ekspressiv funksjon bidrar artikulering til å tydeliggjøre noe som tidligere var utydelig .
Den moderne individualitetens mange avarter skyldes i følge Taylor at de moralske idealene som ligger bak ikke er tydelige nok. Fordi Taylor har artikulert og dermed tydeliggjort bakgrunnen for, og manglene ved vår tids autentisitetsideal, har han bidratt til en mer positiv vinkling av modernitetsdebatten. Han har samtidig gitt et perspektiv som flere av modernitetens fenomener kan tolkes gjennom. Jeg har anvendt perspektivet på Saunders tekster om hospice. Det gjorde meg i stand til å fokusere på helt bestemte trekk ved den praksis som beskrives, og også til å tolke disse trekkene .
Språkets ekspressive funksjon bidrar også til å skape et offentlig rom. I det offentlige rom kan fenomener - saksforhold- drøftes. For denne spesielle praksisen er dette svært viktig og riktig. Hvordan den palliative omsorgen møter og behandler mennesker som er på sitt mest sårbare er et offentlig saksforhold. Saunders tallrike publikasjoner har vært et hederlig og utrolig viktig bidrag til dette. Hun har delt med omverden egne erfaringer og synspunkter og har dermed vært med på å skape det offentlige rom Taylor hevder er nødvendig for at andre kan ta stilling til det som sies.

Ved denne oppgavens avslutning er det spesielt ett motiv som trenger en videre utdyping.
I innledningskapittelet skrev jeg at hvilke verdier og hvilken horisont som kan ha gyldighet for den palliative omsorgen må være et stadig aktuelt anliggende. Jeg har i denne oppgaven forsøkt å vise hvordan et moderne motiv som for eksempel originalitet blir en verdi på Saunders` hospice. Originaliteten er forankret i den enkelte og ikke i en ytre horisont. Taylor er imidlertid ustanselig i sin påpeking av hvordan det gode må forankres i noe ytre. Jeg har flere ganger i denne oppgaven forsøkt å beskrive hvordan jeg forstår Taylors horisont eller "framework" og jeg har stilt meg selv noen spørsmål underveis:
Kan alle typer horisonter fungere som betydningsfull bakgrunn? Er alle tradisjoner gode og hensiktsmessige? Gir religion og ideologi alltid svaret på livets viktige spørsmål? Hvilke krav fra medmennesket skal møtes, og hvilke ikke? Vil ikke nettopp det faktum at vi lever en oppsplittet tilværelse med mangfold på verditorget gjøre oss aldeles i villrede om hvilke verdier som er betydningsfulle, og hvilke som ikke er det? Og for å vende oppmerksomheten mot hospice igjen; er det i det hele tatt mulig å finne noe som kan fungere som felles horisont og felles verdi for en palliativ omsorg? Finnes det forestillinger som ivaretar den personlige frihet det moderne menneske ikke vil gi fra seg, som gir resonans og dybde for å snakke med Taylor, og som makter å skape mening også inn i døden? Slik jeg ser det fremstår dette som en nærmest uløselig utfordring. Taylor derimot, påstår at vi overraskende enkelt enes om hva som er rettferdighet og god omsorg, på tross av ulike metafysiske og teologiske ståsteder 67. Samtidig sier han at "High standards need strong sources"68 Det betyr at ikke alle kilder er like gode. Noen ytre horisonter er bedre enn andre. I en artikkel i det katolske tidsskriftet Compass skriver Taylor om "beyond life" som en mer total horisont enn "beyond the self". Taylor tar i bruk en kristen livsanskuelse for å vise hva han mener. Å tro at Gud skaper og opprettholder livet kan gi en forståelse av liv og død som går utover øyeblikket og dagen, utover den enkeltes behov for mening . "Beyond life" blir uttrykk for noe transcendentalt, en flytting av tyngdepunktet fra selvet ; "a radical decentring of the self in relation with God"69.
Slik jeg forstår Taylor forsøker han å peke på en mulig kilde eller tradisjon som både ivaretar den enkelte og samtidig peker utover til nesten og til et ytre fellesskap .
Kan en kristen livsanskuelse bidra som horisont for en sekulær palliativ omsorg? Finnes det spesielt "kristelige" handlinger og holdninger i møte med den som skal dø? Slik jeg ser det kan en kristen livsanskuelse først og fremst bidra til tolkningen av hva det betyr å være et menneske - hva det betyr å leve- og dø. Taylors "inescapable frameworks" har felles trekk med teologen Gustaf Wingrens skapelsesteologisk forståelse av hva det vil si å leve.
Wingren 70 viser til hvordan det første leddet i trosbekjennelsen handler om Gud som skaper: Det mest grunnleggende trekk ved mennesket er at det er skapt. Livet er gitt av Gud som en gave. Det beste mennesket kan gjøre er å ta imot i takk. Innenfor en slik forståelse av livet faller deler av Saunders selvrealiseringsmotiv dødt til jorden. Livet er allerede realisert fordi det er skapt. Det er et grunnleggende trekk ved livet som ingen kan bidra til eller endre. En forståelse av livet som skapt handler om å se sitt eget liv innefor en ramme, en horisont for å bruke Taylors uttrykk . Å leve sitt liv innenfor rammen kan få betydning for vår holdning til livet og kan hjelpe oss til å se både det gode og det vonde som ufrakommelige sider ved livet. Da blir det ikke lenger så nødvendig å forsøke å skape mening rundt døden.
"Men döden är inte "bra" för något , den kan inte förklaras. Döden är pålagd, nödvendig. Man kan bara tyda döden genom att falla i den, så som vetekornet, Kristus, de bortgågna föll. Döden är den mot destruktionen vända sidan av Guds skapelseshandling och vi kan aldri förstå eller förklara , varför destruktionen får vara kvar."71
Å se døden som destruksjon er fjernt fra Saunders gode død, preget av aksept og fred. Jeg må la en nærmere utdyping av dette spennende perspektivet ligge, det er utenfor denne oppgavens tema. På den andre side behøver ikke Taylors autentiske ideal være så fjernt fra Wingrens fremstilling, som holder oppe det skapte, unike mennesket og ikke minst den betydningsfulle, fundamentale rammen rundt dette menneskets liv.

Tittelen på denne oppgaven ; "Det gode liv - den gode død "er ment å skulle peke på sammenhengen mellom livet og livets avslutning. Ikke slik at et godt liv er forutsetningen for en god død, men at innholdet i et godt, sant og helt liv er innhold som også må ha betydning ved livets slutt. Derfor må en refleksjon over hvilke verdier som skal prege omsorgen ved livets slutt ta utgangspunkt i en forståelse av hva det betyr å være et menneske.
Bibelens fortellinger er også livsfortellinger, de handler om levende menneskers til dels vanskelige livsvilkår, om sårbarhet, avhengighet, stolthet og mot. Fortellingen om hvordan fire menn ser det som nødvendig å bryte opp et tak for å kunne fire sin lamme venn ned til Jesus kan leses som uttrykk for tro. Men den kan også leses som en påminnelse om hvordan mennesker trenger hverandre, hvor nødvendig det er at noen vil bære den som lider. Disse fortellingene kan også gi språk for å utrykke fortvilelse og lidelse. Tveter Thoresen72 forteller om hvordan livstydning blir livshjelp ved at hun finner et språk, en ramme å forstå sin egen lidelse innenfor.

Å yte omsorg på en slik måte at det blir til Livshjelp for den enkelte døende er utfordrende.
Gjennom Saunders tekster er det blitt tydelig hvordan et varmt hjerte og de beste intensjoner ikke alltid er nok. Autentisitetens etikk utfordrer til en vanskelig, men nødvendig balansegang mellom det unike og det allmenne, mellom det indre og det ytre. Saunders har uttrykt at hospice ikke må bli stereotypt , men hele tiden være fleksibelt og i utvikling.73 Det vil kreve vilje til på ny og på ny tenke gjennom de menneskelige livsvilkår, helt inn i døden.

[ Innhold - Toppen av siden ]


Fotnoter:

[tilbake] 243   Wifstad,Å. "Hva skal medisinen med filosofer?" Tidsskrift for Den norske Lægeforening (2001) s.1117

[tilbake] 244   Taylor, C. Autentisitetens etikk (1998) s.77

[tilbake] 245   Clark, D. / Seymour, J. Reflections on Palliative Care (1999) s.21

[tilbake] 246   Clark, D. / Seymour, J. Reflections on Palliative Care (1999) s.13

[tilbake] 247   samme verk s.13

[tilbake] 248   Clark, D. /Seymour, J. Reflections on Palliative care (1999) s.9

[tilbake] 249   samme verk s.21

[tilbake] 250   samme verk s.14

[tilbake] 251   Henriksen, J-0. Grobunn for moral (1997) s.13

[tilbake] 252   samme verk s. 14

[tilbake] 253   Saunders, C. "What`s in a name?" Palliative medicine (1987) s.59

[tilbake] 254   Clark, D./ Seymour, J. Reflections on Palliative Care (1999) s.90

[tilbake] 255   Taylor, C. Autentisitetens etikk (1998) s.69

[tilbake] 0   Taylor, C. Autentisitetens etikk (1998) s.69

[tilbake] 1   Saunders, C. " What`s in a name" Palliative Medicine (1987) s. 61

[tilbake] 2   Taylor, C. Autentisitetens etikk (1998) s.53

[tilbake] 3   Taylor, C. Autentisitetens etikk (1998) s.18

[tilbake] 4   Taylor, C. Sources of the Self (1989) s.18

[tilbake] 5   Henriksen , J-O. Grobunn for moral (1997) s.16

[tilbake] 6   Sandman, L. " `Good death` as a goal of palliative care " Conceptual and moral issues in palliative care in
European countries
(2000) s.133

[tilbake] 7   Saunders, C. The Management of Terminal Disease (1978) s.3

[tilbake] 8   Saunders, C. Why does God allow suffering? (1961)

[tilbake] 9   Saunders, C. The Management of Terminal Disease (1978) s.9

[tilbake] 10   Saunders, C. "On Dying Well" The Cambridge Review (1984) s.49

[tilbake] 11   McNamara, B., Waddell,C,Colvin,M: "Threats to the good death: the cultural context of stress and coping among hospice nurses". Sociology of Health & Illness (1995)

[tilbake] 12   Samme sted s.238

[tilbake] 13   Taylor, C. Autentisitetens etikk (1998) s. 29

[tilbake] 14   Taylor, C. Sources of the Self (1989) s.508

[tilbake] 15   samme sted

[tilbake] 16   Clark, D. / Seymour, J. Reflections on Palliative Care (1999) s. 93

[tilbake] 17   Saunders, C. "The Last Stages of Life" American Journal of Nursing (1965) mangler sidetall

[tilbake] 18   Taylor, C. Sources of the Self (1989) s.26

[tilbake] 19   Kellehear, A. Dying of Cancer. The Final Year of Life (1990)

[tilbake] 20   Kellehear, A. Dying of Cancer. The Final Year of Life (1990) s.32

[tilbake] 21   Saunders, C. Baines, M. Dunlop, R. Living with dying (1995) s.55

[tilbake] 22   Saunders, C. /Kastenbaum,R. Hospice Care on the International Scene (1997) s.7

[tilbake] 23   Halamandris, V. "Tribute to Dame Cicely Saunders" Caring Magazine (1998) s.66

[tilbake] 24   Saunders, C. Baines, M. Dunlop, R. Living with dying (1995) s.55

[tilbake] 25   Saunders, C. The Management of terminal Disease (1978) s.7

[tilbake] 26   Taylor, C. Sources of the Self ( 1989) s.27

[tilbake] 27   Taylor, C. Autentisitetens etikk (1998) s.31

[tilbake] 28   Taylor, C. Sources of the Self (1989) s.35

[tilbake] 29   samme verk s.48

[tilbake] 30   Taylor, C. Sources of the Self (1989) s.27

[tilbake] 31   Saunders, C. "What`s in a name?" Palliative Medicine 1987 s.58

[tilbake] 32   Aakre, M. "Hospice før og nå" Omsorg (1996) s.5

[tilbake] 33   Saunders, C. "The Last Stages of Life" American Journal of Nursing (1965) s.1

[tilbake] 34   Taylor,C. Philosophical Arguments (1995) s.320

[tilbake] 35   Janssens, R., Zylicz, Z., Ten Have, H. " Articulating the Concept of Palliative Care: Philosophical
and Theological Perspectives" Journal of Palliative Care (1999) s.41

[tilbake] 36   Saunders,C./Sykes, N. The Management of Terminal Malignant Disease (1993) s.10

[tilbake] 37   Saunders, C. "Facing death" The Way (1984) s.304

[tilbake] 38   Taylor, C. Autentisitetens etikk (1998) s.45

[tilbake] 39   Wyller,T. "Dødens etikk. Å leve med døden mellom åpenhet og saklighet" Foredrag (2000)

[tilbake] 40   Saunders, C. "Facing death" The Way (1984) s.299

[tilbake] 41   Wyller, T. Utskrift av foredrag : "Dødens etikk" (2000) s. 15

[tilbake] 42   Henriksen, J-O. På grensen til Den andre (1999) s.30

[tilbake] 43   Saunders, C./ Sykes, N. The Management of Terminal Malignant Disease (1993) s.8

[tilbake] 44   Clark, D./Seymour, J. Reflections on Palliative Care (1999 s.81

[tilbake] 45   samme sted

[tilbake] 46   samme verk s.90

[tilbake] 47   Schoenberg, B., Carr, A.C., Peretz, D., Kutscher, H.A. (eds) Psychosocial aspects of terminal care (1972)

[tilbake] 48   Taylor, C. Sources of the Self (1989) s.508

[tilbake] 49   Taylor, C. Sources of the Self (1989) s.508

[tilbake] 50   Davidsen-Nielsen, M. artikkel (uten tittel) , Sygeplejersken (1999) s.20-22

[tilbake] 51   Davidsen-Nielsen, M. artikkel (uten tittel) , Sygeplejersken (1999) s.21

[tilbake] 52   Janssens, R., Zylicz, Z., Ten Have, H. " Articulating the Concept of Palliative Care: Philosophical
and Theological Perspectives" Journal of Palliative Care (1999) s.41

[tilbake] 53   Clark, D. "Total pain" Social Science and Medicine (1999) s.73

[tilbake] 54   Clark, D. "Total pain" Social Science and Medicine (1999) s.734 og 731

[tilbake] 55   Saunders ,C. /Sykes ,N. The Management of Terminal Malignant Disease (1993) s. 7

[tilbake] 56   Clark, D. "Total pain" Social Science and Medicine (1999) s.734

[tilbake] 57   Taylor, C. Autentisitetens etikk (1998) s.110

[tilbake] 58   fremstillingen av Foucault bygger på Henriksen , J-O. Grobunn for moral (1997) s.145-187

[tilbake] 59   Henriksen , J-O. Grobunn for moral (1997) s.152

[tilbake] 60   Saunders, C. "The Hospice, It`s Meaning to Patients and their Physicians" Hospital Practice (1981) s.107

[tilbake] 61   Oxford Textbook of Palliative Medicine (1998) s.viii

[tilbake] 62   Saunders, C. "The Last Stages of Life" American Journal of Nursing (1965)

[tilbake] 63   Saunders, C. The Management of Terminal Disease (1978) s.201

[tilbake] 64   Clark, D. /Seymour, J. Reflections on Palliative Care (1999) s.93

[tilbake] 65   Lawton, J. "Contemporary hospice care: the sequestration of the unbounded body and `dirty`dying"
Sociology of Health & Illness
(1998) s.121-143

[tilbake] 66   Taylor,C. Autentisitetens Etikk (1998) s.67

[tilbake] 67   Taylor, C. Sources of the Self (1989) s. 515

[tilbake] 68   samme verk s. 516

[tilbake] 69   Taylor, C. "Spirituality of life - and Its Shadow" Compass (1996)

[tilbake] 70   Wingren, G. Credo (1995) s.35

[tilbake] 71   Wingren, G. Credo (1995) s.46

[tilbake] 72   Tveter Thoresen, I. "Hvem trøster hjertene?" Omsorg (1993) s.45

[tilbake] 73   Saunders, C. " The Hospice: Its Meaning to Patients and Their Physicians." Hospital Practice. 1981

[ Innhold - Toppen av siden ]

<< Forrige side - Forside - Innhold - Neste side >>

 

 

 
Lisbeth Thoresen:
Det gode liv - den gode død
Tekster av Cicely Saunders analysert og drøftet ut fra
Charles Taylors filosofi om et godt og autentisk liv

Copyright © 2001 forfatteren / Høgskolen i Vestfold
Konvertert og publisert på veven: 24.10.2001
HVE-Biblioteket