Lisbeth Thoresen:
Det gode liv - den gode død
Copyright © 2001 forfatteren /
Høgskolen i Vestfold

 

<< Forrige side - Forside - Innhold - Neste side >>

2.0 FRA TEMMET TIL FREMMED DØD OG FREMVEKSTEN AV HOSPICE


Innhold:

Menneskelivets vilkår har endret seg gjennom årtusener. Fødsel og død skaper rammen rundt det jordiske livet, begge tillegges betydning ut fra sin samtids spesielle forutsetninger . Historiske, kulturelle og medisinske endringer har påvirket synet på fødselen, det samme gjelder holdningen til døden . For denne oppgaven som har hospice og den gode død som tema, er det av betydning å se hvordan Saunders holdning til døden ikke skapes i et vakum men er del av en utvikling eller endring i synet på død.
Den franske filosofen Philippe Ariès`bøker 11 regnes som standardverk når det gjelder å beskrive hvordan synet på døden har endret seg i vår vestlige kultur. Ariès bøker har vært med på å befeste et inntrykk som har vært en sentral drivkraft innenfor hospice, nemlig at døden tidligere var en naturlig del av livet, men at den i vårt århundre er fremmedgjort.
At Ariès syn brukes på denne måten er det norske Livshjelputvalgets utredning12 et godt eksempel på. I utredningens verdikapittel refereres det til Ariès beskrivelse av endringer i synet på døden, og at dette kan gi en fruktbar forståelse av hva som skjer i vårt eget samfunn. Også Saunders viser til Ariès når hun skal tegne en historisk skisse av dødens betydning, hans fremstilling blir legitimerende for utviklingen av hospice. Ariès synspunkter har vært og er til dels ennå sentrale for vår forståelse av dødens plass. Jeg vil derfor gi en presentasjon av hans syn . Hans arbeider bygger på blant annet på studier av gravferdsskikker, testamenter, litterære, arkeologiske og liturgiske kilder.

[ Innhold - Toppen av siden ]

2.1 Ariès tolkning av dødens betydning i vår vestlige kultur

Ariès deler historien inn i fire epoker bygget på enten lange perioder av samtidighet eller brudd /endring. Som Saunders også peker på vil holdningen til døden avspeile holdningen til religion, noe som er tydelig i Ariès fremstilling.

[ Innhold - Toppen av siden ]

2.1.1 Den temmede døden

Det er en lang periode som karakteriseres på denne måten, fra ca.300 e. Kr. og frem til ca. år 1200. At døden betegnes som temmet er ikke fordi den engang var "vill", og så ble temmet, men for å vise kontrasten i forhold til vår tids død, den er "vill". Slik jeg forstår Ariès betyr det at i mange hundre år hadde mennesket "taket på døden" og så ikke på den som en fiende. Døden var en kollektiv skjebne, noe som hørte med til det å være menneske. Det tegnes et idealtypisk bilde av den døende som en som er klar over at han skal dø, og dermed kan forberede seg . Det skjer ved at han legger seg i senga med ansiktet vendt mot himmelen. Dødsleiet en rituell seremoni ,som den døende selv er herre over. Den døende vil uttrykke sorg over at han skal forlate livet og han vil ta avskjed med sine nærmeste. Så skal verden legges bak og den døende skal vende seg til Gud. Deretter er det bare å vente på døden. Etter at døden er inntruffet er den døde i en tilstand av søvn, i påvente av Jesu gjenkomst og uten frykt for dommens dag.
Samtidig som døden skjer innenfor en familiær ramme er den i høyeste grad en offentlig begivenhet, og hvem som helst kan være tilstede; den døendes rom er et offentlig rom.
Et viktig poeng for Ariès er "the simplicity with which the rituals of dying were accepted and carried out ,..."13 Det er dette som betegner holdningen til døden gjennom alle disse hundreårene ; den er både familiær og offentlig, ikke skremmende men selvfølgelig.

[ Innhold - Toppen av siden ]

2.1.2 Min død

Det er ikke en brå endring som skjer på 11- og 1200 tallet, men mer en modifisering av tidligere ritualer. Dette gir etterhvert endring i retning av en mer individualisert holdning til døden. Ulike fenomener danner til sammen et bilde av "min død" . Det er jeg som skal dø. Dette forsterkes ved at den personlige biografien blir viktig når dommens dag kommer.
Trykk fra 15-1600-tallet viser the Artes Moriendi; kunsten å dø, eller den korrekte måten å dø på. Det er ikke lenger bare familie og venner som samler seg i den døendes soverom. Overnaturlige vesener, kun synlig for den døende er der også. Det er de gode kreftene, symbolisert ved jomfru Maria og helgener, og det er de onde, satan og andre demoner. Det som skjer kan tolkes enten som en kamp mellom det gode og det onde for å vinne den
døende, eller det kan tolkes som en prøve, en siste fristelse. I et glimt ser den døende hele sitt liv og den holdningen han har til det han ser blir avgjørende for hvor han havner etter døden.
Ariès beskriver også en tilsynelatende makaber interesse for liket i kunst og litteratur;
knokler, skjeletter, forråtnelse, brå død, blind skjebne. I litterære kilder får man følelsen av at den brå død nå er å foretrekke fremfor den tradisjonelle død i senga . Dette tolkes som tegn på at livet er å foretrekke fremfor døden . På 1300-tallet endres også et annet fenomen , nemlig at gravsteder ikke lenger er anonyme . Utover århundret brer det seg en skikk med korte inskripsjoner på hvem den døde er, etter hvert også med avdødes dødsmaske ; en personliggjøring finner sted .

[ Innhold - Toppen av siden ]

2.1.3 Din død

Utallige motiver og scener fra kunst og litteratur fra perioden mellom 1600 og 1800-tallet viser en kobling mellom død og seksualitet, det makabre og det erotiske. Det fører til et mer romantisk syn på døden, død og skjønnhet knyttes sammen.
Rundt dødsleiet samles fremdeles familie og venner, men fra en mer behersket følelsesmessig reaksjon på døden, blir det nå noe som beveger sterkt .Det romantiske samtidsideal skaper sterke følelser, man frykter tapet av en som står en nær. Gråt, besvimelser, sløvhet og andre mer følelsesladde uttrykk blir vanligere. De pårørende har større vanskeligheter med å akseptere den andres død. Fokus flyttes fra ens egen død og til den andres.
Med opplysningstiden vokser det frem en stadig kraftigere kritikk av datidens gravplasser. Gravstedene har vært inne i byene i flere hundreår og mange var også begravet i kirkene, under gulv og i vegger. Stanken fra gravene, kadavre og knokler var en fare for folks helse og uttrykte en manglende respekt for den døende, i motsetning til hva oldtidens samfunn hadde vist de døde ved sine gravplasser. Nye gravsteder får også en ny symbolfunksjon, et minne om de dødes nærvær. Ikke i kristelig betydning som nærvær i himmelen, men som et uttrykk for de gjenlevendes manglende vilje til å akseptere døden.

Disse fenomene mener Ariès stort sett var de samme over hele den vestlige sivilisasjon, men fra begynnelsen av det 19.århundre skjer det en endring, et brudd, som kan observeres på gravplasser og gravstener. Nord-Amerika, England og nordvestlige del av Europa beholder et enkelt og romantisk uttrykk, mens Frankrike, Tyskland og Italia er mer monumentale, kompliserte og figurative i sine minnesmerker over de døde.
Dette bruddet er viktig som bakgrunn for den videre utvikling i synet på død, for det 20.århundrets benektelse av døden fikk utvikle seg bare på den ene siden av dette bruddet.

[ Innhold - Toppen av siden ]

2.1.4 Forbudt død

Det er i den rike, vestlige del av verden at endring i synet på døden skjer, i et historisk perspektiv, relativt brått. Selvfølgelig hadde det skjedd endringer gjennom århundrene, men de hadde gått over lang tid, de var knapt merkbare annet enn i et lengre tidsperspektiv . Nå finner det sted hva Ariès kaller en revolusjon i løpet av noen tiår.
"Death, so omnipresent in the past that it was familiar, would be effaced, would disappear. It would become shameful and forbidden"14
Nå er ikke døden lenger akseptert som et naturlig og nødvendig fenomen, den er et "nederlag", ikke minst for legen. Derfor behandles også den døende diskret, han snakkes ikke om. Den akseptable måten å dø på, er å tro at man ikke skal dø, at man i stedet skal bli frisk, og så sovne inn. "What today we call the good death, the beautiful death, corresponds exactly to what used to be the accused death: the mors repentina et improvisa, the death that gives no warning"15
Døden inntreffer på sykehus og pasienten er passivisert ved hjelp av sedativer .Døden tilhører ikke lenger verken den døende (min død) eller familien (din død) , men er lagt i hendene på leger og sykepleiere som effektivt ordner opp, men som i liten grad lar seg berøre av døden. Det er en medikalisert og hospitalisert død.

[ Innhold - Toppen av siden ]

2.1.5 Oppsummering og kritikk

Den temmede døden er borte, erstattet med en usynlig og ensom død. Synet på døden har endret seg og med det praksis rundt døden; ritualer, sorgens uttrykk, gravplasser .
"The old attitude in which death was both familiar and near, evoking no great fear or awe, offers too marked a contrast to ours, where death is so frightful that we dare not utter its name."16
Det er kontrasten mellom det som var, og vår egen tids holdning til døden som avspeiles i mye av det som er skrevet om temaet. Det som var nært og kjent er blitt fjernt og fremmed: "contemporary taboo, pornography of death, contemporary sequestration " 17 Som følge av privatisering, institusjonalisering og medikalisering av døden, oppleves den som ensom og usynlig . Mindre vekt på ritualer og en generell sekularisering, gjør at verken den døende eller hans pårørende finner mening i lidelse, død og sorg.18 Kontrasten avspeiles også i Livshjelputvalgets utredning hvor man kan lese om vitenskapeliggjøring og medikalisering av dødsprosessen:
"Der den døende før lå i sin egen seng, omgitt av familie og venner som fulgte henne til farvelet på evighetens terskel, ligger hun nå i en fremmed sykehusseng, kanskje omgitt av helsepersonell og noen pårørende, men først og fremst av medisinsk kunnskap om det som skjer. Om det ikke skulle være mennesker i rommet idet døden kommer, vil øyeblikket likevel fanges inn av de tause målere med mørke skjermer - som igjen øker den vitenskapelige kunnskapen om dødsprosessen"19
Clark20 hevder at det ligger et romantikkens slør over beskrivelser som dette, hvor samtidens institusjonaliserte død fremstilles som en grell kontrast til den tidligere tradisjonelle gode død.
Åkesson 21 ytrer seg også kritisk til en ensidig fremstilling som segmenterer at døden tidligere var noe man hadde et naturlig og fortrolig forhold til, mens dagens mennesker kommer til kort i møte med sorg og død.
Dette er likevel bakgrunnen for interessen som i de siste tiårene har vært utviklet i forholdet til tanken om "den gode død". Det er den hospitaliserte, medikaliserte, tabuiserte døden som vekker en motreaksjon med fremveksten av tanatologibevegelsen og hospice.

[ Innhold - Toppen av siden ]

2.2 Tanatologibevegelsen

Fra 1950 og utover ble den utvikling som Ariès beskriver fokus for stor interesse og bekymring. For norske helsearbeidere var det Elisabeth Kübler-Ross som satte døden på dagsorden for 20-30 år siden med sin bok "On death and dying" . Kübler-Ross og flere med henne ble knyttet til en ny vitenskapelig retning som oppstod etter den andre verdenskrig, og som arbeidet spesielt med problemstillinger knyttet til døden .Tanatologi er studiet av døden, utforskning og systematisering av kunnskap . Både samfunnsvitenskapene og medisinske disipliner har vært aktive for å få frem ny og bred kunnskap om døden, både i et individuelt og samfunnsmessig perspektiv. Dette har resultert i flere teoretiske modeller om det å dø. Disse har ofte beskrevet spesielle opplevelser eller atferd den døende og den sørgende vil erfare. Tanatologibevegelsen ble på en måte en motbevegelse mot den isolerte, hospitaliserte døden, og gav støtet til en ny forståelse av hva en god død burde være, preget av åpenhet og den døendes personlige valg.22
Denne tverrfaglige retningen har gjort en viktig innsats ved å kaste nytt lys over et forsømt tema, men har de siste årene vært kritisert for en viss ensidighet.23 Kritikken sier at det abstraheres i for stor grad, teoriene preges av at de fysiske realiteter i form av den konkret døende kroppen er lite omtalt . Det blir for generelt, den enkelte døende og hans pårørende blir lett borte i teoriene, "except in the field of clinical thanatology, and in the best hospices which, according to Kastenbaum, also represent the best-of-the-thanatology movements"24

[ Innhold - Toppen av siden ]

2.3 Hospice

Den moderne hospicebevegelsen har sitt utspring i Storbritannia, og det er først og fremst forholdene der jeg beskriver i det følgende. Det har betydd at Storbritannia på mange måter har vært et foregangsland, først og fremst gjennom private initiativtagere som Cicely Saunders og andre . Dette er fremdeles tilfelle i Storbritannia. Det er økonomisk støtte og frivillig innsats utenfor National Health Service som holder store deler av dagens hospicevirksomhet oppe.

Det nokså dystre bilde Ariès og andre med ham tegnet av samtidens holdning til døende og til døden ble av flere erfart som et sant bilde. Etter den andre verdenskrig førte en voksende befolkning, og et økt antall eldre til nye sykdomsbilder, ikke minst kreft. Flere ble behandlet og døde på sykehus, tilbudene om behandling ble stadig bedre, men det samme kunne ikke sies om tilbudet til den som ikke ble frisk . Flere kreftdiagnoser aktualiserte spørsmål omkring terminal pleie, og det ble opprettet stiftelser med det formål å hjelpe kreftsyke og døende. En rapport fra 1960 bygget på en undersøkelse av forholdene ved noen slike "hjem for døende" og fortalte om de beste hensikter med omsorgen, men mangel på gode måter å gjøre dette på.
Rapporten var en av flere undersøkelser på samme tid i samme felt . På denne tiden var det også en våknende interesse for geriatri og for smertebehandling. Dette er konteksten for Cicely Saunders pionerarbeid, som etterhvert førte til åpningen av St.Christopher`s Hospice i London i 1967. Saunders personlige og faglige utvikling vil bli mer utførlig behandlet i neste kapittel.
Åpningen av St.Christopher`s må sees innenfor en tradisjon hvor den kristne nestekjærlighetstanken stod sentralt, og i så måte var det ingen ny ide som ble født. Begrepet "hospice" kommer av det latinske hospes som betyr fremmed. Betydningen endret seg med ordet hospitalis som betyr gjestfrihet, og hvor kjente betegnelser som hospital, hotel og hospice stammer fra. Hospice var i middelalderen tilfluktssted for hjemløse og reisende, eldre, pilegrimer og andre med behov for et sted å oppholde seg , men var ikke spesielt knyttet opp mot døende. En åpen dør, villige hender og et varmt hjerte preget disse stedene.25
Hospice som et sted spesielt for døende er første gang kjent fra Frankrike i 1842 hvor flere hospices eller Calvaires opprettes. The Irish Sisters of Charity åpnet Our Lady`s Hospice i 1879 i Dublin og St.Joseph`s Hospice i London i 1905. Også protestantiske "hjem" ble åpnet i London omtrent samtidig for det samme formål.
"Ved mange av disse tilbud inkluderte de pasienter som trengte langtidsopphold, men i stigende grad profilertes de døendes spesielle behov i den grad at begrepet hospice ble assosiert med omsorgsarbeid i livets sluttfase."26
Utviklingen fra Saunders startet realiseringen av sin visjon på 60-tallet og frem til vår tid har vært formidabel og den moderne hospicebevegelsen har fått stor utbredelse i løpet av relativt kort tid. Et godt eksempel på dette er USA hvor det i løpet av perioden 1973 -1997 var over 2000 hospiceprogrammer i gang. 1975 åpnet Palliative Care Service in The Royal Victoria Hospital, Montreal , og introduserte med det betegnelsen "palliativ" på denne omsorgen.
I Norge finnes i dag flere omsorgstilbud til døende, det er blant annet opprettet palliative enheter ved regionssykehusene. Hospice Lovisenberg i Oslo tilbyr omsorg til pasienter i livets sluttfase. Arbeidet baseres på hospice- filosofien og innebærer en helhetlig omsorgstanke rundt pasient og pårørende.27

[ Innhold - Toppen av siden ]

2.4 Begrepet "den gode død" - opprinnelse og betydning

Kellehear28 spør om "den gode død" fortsatt finnes i dag, og eventuelt hvordan? Saunders skriver i forordet til Oxford Textbook of Palliative Medicine29 at det er måter å søke etter den gode død også i dag, det er fortsatt et aktuelt begrep. Hvordan den gode død fremstilles hos Saunders vil jeg gjøre rede for i kapittel 4.
I dette avsnittet vil jeg kort fremstille den gode døds etymologiske opprinnelse og dessuten vise til hvordan begrepet kan tolkes på forskjellige måter.

Begrepet "god død" er opprinnelig gresk ; "kalos thanatos" , og da i betydningen "beautiful death, the ideal or exemplary death....Good death in the Kalos sense is a set of culturally sanctioned and prescribed behaviours set in motion by the dying and designed to make death meaningful for as many concerned as possible".30 Den gode død skapes altså ikke i et tomrom, men er uttrykk for et sett av kulturelle forventninger til den døendes atferd.
Også begrepet "eu thanatos" betyr god død, men da mer i betydningen smertefri eller en lett død. Det er dette begrepet som i dag brukes om aktiv dødshjelp; eutanasi. Det innebærer at den syke eller døende hjelpes til å dø.31 Den pågående eutanasidebatten er nok det nærmeste en kommer en seriøs meningsutveksling både blant menigmann og fagfolk når det gjelder hvordan man ønsker at døden skal være . Debatten dreier seg for en stor del om retten til en verdig død, om hjelp til å slippe vekk fra meningsløshet og smerter, om retten til autonomi. På den andre siden vil motstanderne hevde livets ukrenkelighet som en overordnet verdi og at livshjelp må ytes i stedet for dødshjelp .

Kellehear forstår "den gode død" som uttrykk for det sosiale liv rundt den døende, "the sum total of all the interactions which took place between the dying and their social world"32 Dette viktige poenget vil jeg vende tilbake til i drøftingen. Kellehear hevder at dette er en annen type god død enn teorier som vekt legger"correct death" , "appropriate death" eller "acceptable death".33

Sandman34 hevder at for å kunne bruke begrepet den gode død, må både "død" og "god" defineres slik at det er helt klart hvilken tilstand det egentlig er snakk om. Det er også et spørsmål om hvem døden skal være god for? Det er ikke vanskelig å tenke seg at det kan oppstå konflikter mellom hva som er godt for pasienten, for eksempel et ønske om å få være i ro og for seg selv, og pårørendes ønske om samvær. Sandman spør videre om det er slik at enkelte holdninger gjør det enklere å betegne døden som god enn andre. En religiøs holdning til døden innebærer ofte en tro på at død er forvandling og ny eksistens. Den motsatte holdning tilsier at død er fullstendig opphør av eksistens. Et tredje syn innebærer at
"the person starts to disintegrate and will cease to exist when the physical body of the person is totally disintegrated"35

Sandman spør også om alle dør på samme måte, noe som ville gjøre det lettere å si noe generelt om hva god død er, eller om det er slik at alle dør individuelt, noe som vil gjøre det vanskeligere å definere god død. Det kan se ut som det både er individuelle og allmenne trekk ved enhver død og Sandman mener at det derfor må være mulig å formulere noen generelle synspunkter på hva en god død er. Det er snakk om "the best possible death or the least bad/evil death"36

På hospice er den gode død uttrykk for verdier og mål . Poenget med opprettelse av moderne hospice var nettopp å utfordre den bestående medisinske behandling (eller mangel på sådan) av den døende, og tilby en bedre måte å dø på.37 Saunders fokus var livskvalitet for den enkelte døende ." The message was: You matter because you are you, and you matter until the last moment of your life. We will do all we can, not only to help you to die peacefully, but also to live until you die. These words, together with the concept of total pain - a combination of physical, psychological, social and spiritual elements - were built into St.Christopher`s and from thence into the modern hospice movement"38
En undersøkelse blant australske hospicesykepleiere39 viser hvordan målet for praksis var at pasienten skulle erfare en god død . Smertelindring og symptomkontroll var avgjørende for at pasienten kunne dø fredelig , og med verdighet. Åpenhet og ærlighet omkring diagnose og forløp og at pasienten aksepterte den forestående døden var også viktig.

[ Innhold - Toppen av siden ]

2.5 Palliativ medisin

Fra åpningen av St.Christopher`s i 1967 og frem til palliativ medisin ble egen spesialitet i Storbritannia gikk det 20 år. Kaasa 40 hevder at denne tiden i stor grad ble brukt til holdningsskapende arbeid mens mindre ressurser ble brukt til forskning og fagutvikling, noe han hevder er helt nødvendig med tanke på den raskt stigende kreftinsidensen . Økningen i antall krefttilfeller vil få økonomiske konsekvenser, og Kaasa`s holdning er derfor at det er helt nødvendig med tiltak som kan dokumenteres og kvalitetssikres.
Verdens helseorganisasjon definerer palliativ medisin slik:
"Aktiv behandling, pleie og omsorg av pasienter med en inkurabel sykdom og kort forventet levetid. Lindring av pasientens fysiske smerter og andre plagsomme symptomer, samt tiltak rettet mot psykiske, sosiale, åndelige eller eksistensielle problemer må være sentrale. Målet med all behandling, pleie og omsorg er å gi pasienten og hans familie best mulig livskvalitet. Mye av modellen for behandlingen, pleien og omsorgen er også anvendbar tidlig i sykdomsforløpet, samtidig som det gies kurativ eller livsforlengende behandling"

Kaasa ser palliativ medisin som en fortsettelse og integrering av hospicefilosofien, men med større vekt på forskning og fagutvikling.

[ Innhold - Toppen av siden ]


Fotnoter:

[tilbake] 11   Ariès, P. The Hour of our Death (1981)
Ariès, P. Western Attitudes toward Death (1976)

[tilbake] 12   NOU 1999:2 Livshjelp

[tilbake] 13   Ariès, P. Western Attitudes toward Death (1976) s.12

[tilbake] 14   Ariès, P. Western Attitudes towards Death .(1976) s.85

[tilbake] 15   Ariès, P. The hour of our death (1981) s. 587

[tilbake] 16   Ariès, P. Western attitudes toward Death (1976) s.13

[tilbake] 17   Clark, D. /Seymour, J. Reflections on Palliative Care (1999) s.89

[tilbake] 18   Rasmussen, B. In pursuit of a meaningful living amidst dying: Nursing practice in a hospice (1999) s.11

[tilbake] 19   NOU 1999:2 Livshjelp ,vedlegg

[tilbake] 20   Clark, D./ Seymour, J. Reflections on Palliative Care (1999) s.98

[tilbake] 21   Åkesson, L. Mellom levande och döda. (1997)

[tilbake] 22   Clark, D./ Seymour, J. Reflections on Palliative Care (1999) s.98

[tilbake] 23   Rasmussen, B. In pursuit of a meaningful living amidst dying: Nursing practice in a hospice (1999) s.15

[tilbake] 24   samme verk s.14 -16

[tilbake] 25   Aakre, M. "Hospice før og nå" Omsorg (1996) s.10

[tilbake] 26   samme sted s.6

[tilbake] 27   Informasjon hentet fra Lovisenberg Diakonale Sykehus ` hjemmeside på internett

[tilbake] 28   Kellehear, A. Dying of Cancer.The Final Year of Life (1990) s.4

[tilbake] 29   Oxford Textbook of Palliative Medicine (1998)

[tilbake] 30   Clark, D./ Seymour, J. Reflections on Palliative Care (1999) s.88

[tilbake] 31   samme sted

[tilbake] 32   Kellehear, A. Dying of Cancer.The Final Year of Life (1990) s.32

[tilbake] 33   samme sted

[tilbake] 34   Sandman, L: "Good death" as a goal of palliative care " Conceptual and moral issues in palliative care in
European countries
( 2000)

[tilbake] 35   Sandman, L. "Good death" as a goal of palliative care " Conceptual and moral issues in palliative care in
European countries
( 2000) s.126

[tilbake] 36   Samme sted s.127

[tilbake] 37   McNamara, B., Waddell, C., Colvin, M. "Threats to the good death" Sociology of Health & Illness
(1995) s.223

[tilbake] 38   Oxford Textbook of Palliative Medicine (1998) s.vii

[tilbake] 39   McNamara, B., Waddell, C., Colvin, M. "Threats to the good death" Sociology of Health & Illness s.224

[tilbake] 40   Kaasa, S. "Fra hospicebevegelse til palliativ medisin" Omsorg (1996) s.16-18

[ Innhold - Toppen av siden ]

<< Forrige side - Forside - Innhold - Neste side >>

 

 

 
Lisbeth Thoresen:
Det gode liv - den gode død
Tekster av Cicely Saunders analysert og drøftet ut fra
Charles Taylors filosofi om et godt og autentisk liv

Copyright © 2001 forfatteren / Høgskolen i Vestfold
Konvertert og publisert på veven: 24.10.2001
HVE-Biblioteket