L97 og kroppsøvingsfaget - Fra blå praktbok til grå hverdag?
Hovedrapport 1
Copyright © 2001 forfatterne /
Høgskolen i Vestfold

 

<< Forrige side - Forside - Innhold - Neste side >>

5 DISKUSJON


Innhold:

I dette kapitlet vil vi diskutere de mest sentrale funnene som er presentert i resultatdelen. Delvis vil diskusjonen holde seg innenfor avsnittene i resultatkapitlet, og delvis vil den foregå på tvers av disse. For øvrig danner den didaktiske relasjonsmodellen samt momenter som er tatt opp i forbindelse med den teoretiske referanserammen grunnlaget for diskusjonen. Kapitlet bør således oppfylle et sentralt krav i Forskningsrådets programplan for evaluering av Reform 97, nemlig at prosjektene bør bygge videre på eksisterende forskning (NFR, 1999).

[ Innhold - Toppen av siden ]

5.1 Erfaringer med intensjoner og mål

I didaktisk og fagdidaktisk tenkning utgjør målene for pedagogisk virksomhet en sentral kategori. Den nye planen for kroppsøvingsfaget inneholder både fellesmål og operasjonaliserte målområder på ulike skoletrinn som lærerne har gjort sine erfaringer med.

Fellesmålene. Det synes å være stor enighet blant de fleste lærerne om at alle de fire "fellesmålene" for kroppsøvingsfaget er meget viktige (fig. 3.) Mens mer enn 80% mener at det å "oppleve glede over å vere i rørsle og meistre eit breitt utval aktivitetar ---" er meget viktig, er det rundt 70% som vurderer de andre målene på tilsvarende måte. Totalt sett er det hele 95% av lærerne som betrakter hvert av de fire områder for å være "meget viktige" eller "nokså viktige". De positive holdningene til målene som ble registrert før iverksettingen av planen (Moser et al., 1999b), blir således bekreftet, og den pedagogiske basisen for faget synes å ha stor oppslutning.

Kvinnelige lærere synes i større grad enn sine mannlige kolleger å betrakte målene som "meget viktige" (tab. 1.1.1a., 1.1.2a., 1.1.3a. og 1.1.4.). Hva denne tydelige kjønnsforskjellen skyldes er det vanskelig å si noe sikkert om. Det kan tenkes at kvinnelige lærere reelt sett synes målene er meget viktige. Det kan også tenkes at en del menn er mer forbeholdene med å ta den "beste" kategorien i bruk. En kan heller ikke se bort fra at funnene hadde blitt noe annerledes både for kvinner og menn dersom en hadde hatt med en kategori "viktig" mellom "nokså viktig" og "meget viktig".

De to fellesmålene som er oppstilt først i L97, "oppleve glede over å vere i rørsle og meistre eit breitt utval aktivitetar ---" og "få naturopplevingar og praktisk røynsle---", anser lærere på småskoletrinnet for å være "meget viktig" oftere enn lærerne på de andre trinnene (tab. 1.1.1b. og 1.1.2b.). Dette kan henge sammen med den mer lekpregede pedagogikken som skal gjennomsyre de første årene på småskoletrinnet (KUF, 1996), og den sentrale plassen som uteaktiviteter har fått gjennom blant annet faste ukedager med aktiviteter ute i naturen.

Lærerne synes altså å være enige i at målene i kroppsøvingsplanen er viktige og i det store og hele også riktige (fig. 14.). Det er 33% som er "helt enig" i dette og mer enn 50% er "litt enig". Negative svar er kun avgitt av vel 12%. En rimelig tolkning av dette er at lærerne ser på målene som relevante i skolen. Når det gjelder realismen i målene slik skole og fag fungerer i dag, er bildet annerledes. Her er ca. 30% prosent positive, mens ca. 70 % er ("litt" eller "helt") uenig i at planens mål for kroppsøving er lett oppnåelige (fig. 15.). Det synes som om de eldste lærerne oftere er uenig i at planens mål er lett oppnåelige enn de yngre. Samme tendens ser en også i forhold til ansiennitet (tab. 1.5.5a. og 1.5.5b.).

Nå er ikke begrepet "lett oppnåelig" så enkelt å vurdere. Det vil kunne tolkes som om målene ikke er spesielt lette å oppnå. På den andre siden trenger de heller ikke å være spesielt vanskelig eller umulig å oppnå. At de yngre lærerne og de med kortest ansiennitet er noe mer enig i at målene er lett oppnåelige enn de eldre og mer garvede lærerne, kan kanskje tyde på at de yngste og de med ferskeste utdanning har en bakgrunn som er mer relevant i forhold til kroppsøvingsfaget anno 1997.

Ellers opplever ungdomstrinnets lærere at målene er lett oppnåelige i langt mindre grad enn lærerne på de øvrige trinn (tab. 1.5.5c.). Dette kan henge sammen med forholdet mellom mål og karaktersettingen på dette trinn. Det stilles således krav til læreren om å begrunne karaktersettingen med utgangspunkt i planens "skal" når det gjelder mål og hovedmomenter.

Også ved rangering er målet om "at elevane skal få oppleve glede over å vere i rørsle og å meistre eit breitt utval akivitetar ---" rangert først (fig. 4.). Dette synes å være i samsvar med de intensjoner som forfatterne av læreplanen for kroppsøving har hatt. Således er glede og mestring høyest prioritert også av læreplanmakerne, noe som ikke beror på en tilfeldighet (By, 1996). Daværende Kirke-, utdannings- og forskningsminister, Gudmund Hernes, fremhevet i et intervju i "Kroppsøving" at nettopp glede og mestring bør utgjøre det mest sentrale mål i faget (Rinholm, 1995).

For øvrig er det et tankekors at de yngste lærerne rangerer "naturopplevingar og praktisk erfaring ---" lavest (tab. 1.1.5.a.) . I lærerutdanningen er det i de siste årene lagt relativt stor vekt på friluftsliv. Det "miljøbevisste mennesket" er dessuten et av de mest fremtredende elementer i læreplanen for kroppsøving som viser en helt eksplisitt forbindelse til læreplanverkets generelle del. En kunne derfor ha forventet at naturopplevelser, spesielt blant de yngste og de med den nyeste utdanning, ville ha vært rangert høyere. Aner vi her konturene av en ny lærergenerasjon med et fjernere forhold til naturen?

Desto mer utdanning lærerne har i kroppsøving desto høyere rangerer de fellesmålet "at elevane skal få positive erfaringar med og kunnskap om ulike former for leik, idrett, dans, friluftsliv og annan fysisk aktivitet ---" (tab. 1.1.6a.). Årsaken kan være at dette målet oppleves som det mest "faglige" innen kroppsøving, og at det dermed krever en god faglig bakgrunn.

I denne sammenheng er det interessant å se at lærerne i Nord-Trøndelag oftere prioriterer fellesmålet om "at elevene skal få positive røynsler med og kunnskap om ulike former for fysisk aktivitet" som "meget viktig" enn lærerne i de andre regionene (tab. 1.1.3b.). Noen innlysende forklaring på dette funnet har vi ikke. En har her med det mest "bevegelses-pregede" fellesmålet å gjøre. Samtidig er også målet klart kunnskapsrettet. Derfor er det noe usikkert hva lærerne vektlegger når de vurderer målet som "meget viktig" eller "nokså viktig". Det vil derfor være av interesse å følge opp dette funnet i neste fase av prosjektet.

At det ikke er noen tydelig forskjell mellom lærere med ulik utdanningsbakgrunn og målet om "at elevane skal utvikle kunnskap om menneskekroppen ---", kan på den annen side skyldes at dette siste målet er å betrakte som en kombinasjon av kunnskapsutvikling og utvikling av psykososiale egenskaper - forhold som ikke så ensidig kan sies å være knyttet til utdanning i kroppsøving. At kroppsøvingslærerne prefererer tradisjonelle idretter framfor mer pedagogisk orienterte mål, synes ellers å være en allmenn tendens i større deler av Europa (Vorleuter, 1999).

Ellers er det interessant at lærerne på mellomtrinnet rangerer "at elevane skal utvikle kunnskap om menneskekroppen ---", høyere enn lærerne på ungdomstrinnet (tab. 1.1.7.). Kunnskapsstoff er nytt for mellomtrinnets del. Det kan tyde på at dette har blitt positivt tatt imot av lærerne på dette trinnet. På ungdomstrinnet har kunnskapsstoff vært med fra Mønsterplanen av 1985 (KUF, 1986) og har kanskje fått en mer naturlig rangering i et fag hvor fysisk aktivitet er det sentrale.

Den positive oppfatningen som lærerne har av fellesmålene, går også igjen i lærernes syn på den forpliktende målformuleringen. Vel 70% av lærerne er positive til den forpliktende formulering som målene har fått i L97 (fig. 11.). Tendensen til dette øker med den formelle fagkompetansen (tab. 1.5.1a.). Resultatene er ellers interessante i forhold til funnene i to tidligere studier som har hatt fokus på lærernes holdninger til intensjoner i Mønsterplanen. I disse studiene framkom det at ca. 60% og 80% ga sin tilslutning til intensjonene, og at lærere med kortest tjenestetid var mer positive enn de med lengre tjenestetid (Vestre 1976;1980). Med andre ord, lærerne synes allerede fra det tidspunkt de er blitt presentert for den nye læreplanen å ha vært positive til planens intensjoner.

Målområdene på småskoletrinnet. På dette trinn synes det som om lærerne i rimelig grad har arbeidet med alle de aktuelle målområdene i sin undervisning - dvs. "sansemotorikk", "leik-kultur", "nærmiljø og natur" samt "eg og dei andre". De gjennomsnittlige skårene ligger mellom "i meget stor grad" og "i noen grad". Det er likevel flest som synes å ha arbeidet med målområdet "sansemotorikk". Med bakgrunn i den plass som dette området hadde i M87, riktignok under overskriften "grunnleggende bevegelser", og den omfattende etterutdanning som har foregått på dette området under de siste 20 årene, er ikke dette spesielt overraskende. Temaet har også vært viktig i utdanningen av kroppsøvingslærere i de siste 10-15 årene.

Ved siden av "sansemotorikk" er det målområdet "leik-kultur" som er høyest rangert på småskoletrinnet (fig. 6. og tab. 1.2.2.) Det er heller ikke uventet. Leik har en sentral plass i småskoletrinnets pedagogikk, og i kroppsøvingsfaget ligger det vel til rette for mange typer av leik. "Nærmiljø og natur" er nest lavest rangert av lærerne. Dette til tross, det er dette målområdet, sammen med området "leik-kultur", som de oftest rapporterer å ha arbeidet med "i meget stor grad" (tab.1.2.1.)

Målområdene på mellomtrinnet. Også på dette trinnet oppgir lærerne at de har arbeidet med alle målområdene - dvs "kroppsmedvit og rørsleglede", "samarbeid og sosialt samvær", "idrett og dans" samt "ut i naturen" (fig. 7. og tab.1.3.1.). I gjennomsnitt dreier det seg om "i noen grad" og opp mot "i meget stor grad". "Samarbeid og sosialt samvær" skiller seg ut ved at flest lærere (43,7%) har krysset av for å ha arbeidet med dette målområdet i "meget stor grad". Dette er interessant og i tråd med intensjonene for mellomtrinnet. Der skal det legges vekt på at opplæringa skal bidra til å utvikle elevenes sosiale evner, og det påpekes i planen at elevene bør gjøre oppgaver sammen (KUF, 1996).

Det er lærere med kortest ansiennitet som oftest oppgir at de i "meget stor grad" har arbeidet med målområdet "idrett og dans" (tab. 1.3.2.). Grunnene til dette kan være flere. Målområdet henspeiler både på idrettsaktiviteter og danseaktiviteter. Dansen kan her være utslagsgivende. Funnene på ungdomstrinnet viser at de yngste lærerne oftere har krysset av for "i meget stor grad" og "i noen grad" enn de eldre lærerne (tab. 1.4.2b.).

"Ut i naturen" skiller seg ut ved et gjennomsnitt på i underkant av "i noen grad", og på dette området har flere oppgitt "i liten grad" enn på de andre områdene. Det er ellers urimelig å forvente at lærerne skal ha arbeidet like mye med alle målområdene. At læreplanen er målstyrt og målene er likeverdige, betyr ikke at lærerne nødvendigvis skal bruke like lang tid på hvert av områdene. Poenget er at de arbeider mot målene til de mener at elevene har nådd et tilfredsstillende nivå.

For øvrig er "Ut i naturen" lavest rangert av målområdene. Dette resultatet er tilnærmet det samme som for fellesmålene knyttet til natur og for målområdet "nærmiljø og natur" på småskoletrinnet (fig. 4. og 6.). Det er også slik at flere menn enn kvinner rangerer "Ut i naturen" som nr. 1 og 2 (tab. 1.3.4a.) - noe som også gjør seg gjeldende på ungdomstrinnet (tab. 1.4.6a.). Dette kan henge sammen med at friluftsliv tradisjonelt har vært sett på som en maskulin aktivitet. En kan heller ikke se bort fra at mannlige lærere gjennom militærtjenesten har utviklet en større trygghet for å ferdes ute i naturen.

Målområdene på ungdomstrinnet. Lærerne på ungdomstrinnet mener at de har arbeidet mest med målområdene "fysisk aktivitet og helse" og "idrett". Svarene ligger hoved-sakelig på "i meget stor grad" og "i noen grad". Tradisjonelt har kroppsøving også vært ansett som arena for læring av idretter og utvikling av god helse. Derfor er det ikke uventet at lærerne i størst grad har arbeidet med disse målområdene. For "dans" og "friluftsliv" er svarene hovedsakelig avgitt i kategoriene "i noen grad" og "i liten grad", og dette er målområder som lærerne således har arbeidet mindre med.

Dette er resultater som langt på vei samsvarer med resultater i studier av forholdene i den videregående skolen (Mjåtveit, 1996). Angående friluftsliv samsvarer de også med Repps rapport fra 1993 om at dette området ikke blir vektlagt på en slik måte som en skulle forvente i grunnskolen. Arbeidet med friluftsliv i skolen har kanskje ikke endret seg så mye under 1990-tallet, selv om denne undersøkelsen bekrefter tidligere funn av Ertresvåg (1996) om at det er i ferd med å skje en utjamning av kjønnsforskjellene på dette området. At kvinnelige lærere arbeider mer med dans enn sine mannlige kolleger (tab. 1.4.2a.), samsvarer også med resultatene fra flere tidligere undersøkelser i grunnskolen (Amundsen, 1983; Fretland, 1999; Hollekim, 1994).

"Fysisk aktivitet og helse" og "idrett" er også høyest rangert av lærerne, mens "friluftsliv" og "dans" kommer som nr. 3 og 4 (fig. 10. og tab. 1.4.3. I forhold til utdanning (tab. 1.4.4.) eksisterer det noen interessante funn. Lærere uten utdanning rangerer idrett lavere enn de med utdanning. Dette kan forklares rimelig enkelt med at undervisning i idrett kreves en god del kunnskaper om idrettene. Vanskeligere er det å forklare hvorfor lærere med 5-15 vekttall langt oftere rangerer idrett på førsteplass enn lærere med grunnfag/ årsenhet i kroppsøving/idrett gjør. Kan det skyldes at lærere med høyere utdanning har et langt større aktivitetsspekter som de føler seg trygge på, og som de dermed kan fordele jevnere på alle de fire målområdene?

Det er kjønnsforskjeller med hensyn til rangering av "friluftsliv" og "dans". Som allerede nevnt, viser resultatene at menn rangerer "friluftsliv" høyere enn kvinner, og at kvinner rangerer "dans" høyere enn menn. Dans og friluftsliv synes således å representere to motpoler. Mens friluftsliv tradisjonelt er sett på som mennenes område (Pedersen, 1999), er dans betraktet som kvinnenes område. Med hensyn til lærerutdanning har det fra tidlig på 70-tallet vært vanlig med fellesundervisning i kroppsøving (KUD, 1974). Teoretisk sett skulle derfor påvirkningen fra lærerutdanningen ha vært lik på mannlige og kvinnelige lærere. Effekten av utdanningen målt i praksis synes likevel å være forskjellig.

Mål og evaluering. Det er ca. 43% av lærerne som sier seg "enig" i at den nye fagplanen gir god hjelp til "elevvurdering uten karakter", mens ca. 40% er "uenig" (fig. 16.). Lærere på ungdomstrinnet er oftere "uenig" i at planen gir en slik hjelp enn lærere på småskoletrinnet (tab. 1.5.6.). Det samme gjelder de yngste lærerne i forhold til de eldste (47-64 år) (tab. 1.5.6.).

På spørsmål om planen gir god hjelp til "elevvurdering med karakter" finner vi den samme tendensen i svarene. Det er vel 44% som sier seg "enig", mens vel 42% er "uenig" (fig. 17.). Av lærerne med erfaring fra ungdomstrinnet er vel 43% er "uenig", mens vel halvparten er "helt enig" eller "litt enig" (tab. 1.5.7b.). Over halvparten av lærerne med grunnfag/årsenhet i kroppsøving er uenige i at planen gir god hjelp til vurdering ved karaktersetting, mens over halvparten av lærerne med det høyeste utdanningsnivået er "litt enig" i at planen gir hjelp (tab. 1.5.7a.).

Det er overraskende at såpass mange lærere synes planen gir hjelp ved karaktersettingen. Da en fra KUF`s side i flere år hadde sett et behov for å utfylle og konkretisere arbeidet med evaluering i kroppsøving, både i forhold til Mønsterplanen av 1987 og L97, ble det fra Eksamenssekretariatet satt i gang et arbeid med veiledning til karaktersettingen i dette faget (By & Strømskag, 1996; Eksamenssekretariatet, 1998). En kan ikke se bort fra at disse veiledningene har vært en medvirkende faktor til at lærerne synes planen gir hjelp ved karaktersettingen.

Kriteriene for denne karaktersettingen skiller seg tydelig fra andre fag fordi det blant annet bygger på elevenes "medbrakte" fysisk-motoriske forutsetninger. Dette har skapt mye diskusjon og store vanskeligheter. Likevel viser denne undersøkelsen at de fleste (61,5%) ønsker karakterer. Den eldste og yngste gruppa er mest tilbøyelige til ikke å ville ha karakterer (tab. 1.5.8.). Derimot synes ikke lærernes utdanningsnivå og hvor i landet de kommer fra å ha noe særlig betydning.

At de fleste lærerne ønsker karakterer, kan være et uttrykk for at mange lærere i dag har mye erfaring med å sette karakterer, og at problemene ikke er større enn at de ønsker å fortsette med det. Noen lærere kan også være engstelige for negative konsekvenser for fagets status uten karakterer. Når de eldste lærerne er tilbøyelige til ikke å ville ha karakterer, kan det kanskje ha sammenheng med positive erfaringer fra den tida da det ikke ble satt karakterer i faget.

[ Innhold - Toppen av siden ]

5.2 Erfaringer med mål og innhold

Av den nye læreplanen for kroppsøvingsfaget framgår det at leik og idrett, dans og friluftsliv er å betrakte både som mål og som innhold i dette faget. Dette innebærer at disse aktivitetsområdene har sin egenverdi i tillegg til sin verdi som virkemiddel i forhold til de andre aktuelle fellesmålene.

I denne undersøkelsen har vi vært opptatt av lærernes prioritering og ivaretaking av disse hovedområdene ved innholdet. Allerede på dette tidspunkt er det imidlertid klart at en oppfølgingsundersøkelse som kartlegger ivaretakingen av disse områdene mer i detalj, finner sted i Nord-Trøndelag knyttet til et hovedfagsarbeid.

Leik. Av de fire områdene leik, idrett, dans og friluftsliv er det flest lærere (45%) som har prioritert "leik" høyest i sin undervisning. Lærerne er også best fornøyd med sin ivaretakelse av leik i undervisningen. Hele 95,5% mener at leiken er godt eller tilfredsstillende ivaretatt (fig. 19. og 20.).

Det er stor forskjell mellom kjønnene i prioritering og ivaretaking av leik (tab. 2.1.2a. og 2.1.1a.). Mens 59% av kvinnene prioriterer leik som viktigst, er det bare 30% av mennene som gjør det samme. De kvinnelige lærerne (71%) er også noe mer fornøyd med sin ivaretakelse av leik enn de mannlige (53%). Noe av forskjellen kan kanskje forklares med at det er flere mannlige lærere i undersøkelsen som underviser på ungdomstrinnet. Denne overvekten er likevel så liten at det bare kan forklare noe av kjønnsforskjellen. En bedre forklaring er kanskje at det er mindre "barskt" å drive med leik i den "mannlige verden" enn i "den kvinnelige".

Det er også klare forskjeller i prioritering og ivaretakelse av leik mellom de som har arbeidet kort tid og lang tid i skolen. Blant de med minst ansiennitet er det 53% som prioriterer leik øverst, og i gruppen med lengst ansiennitet er det 39% (tab. 2.1.2b.). Det samme forholdet finner en igjen i synet på hvor godt en mener å ivareta leik i egen undervisning. I den yngste gruppen er det 72%, i gruppa med ansiennitet mellom 6 og 20 år er det 60%, og i gruppa med mer enn 20 års ansiennitet er det 56% som mener at leik er godt ivaretatt (tab. 2.1.1b.). Hele eller deler av forklaringen kan finnes i at flere yngre enn eldre lærere i undersøkelsen arbeider i småskolen der leik har sin opplagte prioritering. Kan det ellers være slik at en som lærer i kroppsøving blir noe mindre opptatt av leik jo eldre en blir?

Lærernes kompetansegivende utdanning synes også å ha betydning (tab. 2.1.1. og 2.1.2c.). I gruppa med minst utdanning i kroppsøving (0-15 vt.) prioriterer over halvparten av lærerne (52-54%) leik høyest, mens i gruppene med årsenhet og mer utdanning er det under tredjeparten (33%-23%) som gjør det samme. Blant de med mellomfag eller høyere utdanning er det noen flere enn blant de med mindre utdanning som ikke er så fornøyd med egen ivaretakelse av leik. Likevel er det bare 11% av de best utdannede lærerne som ikke syns de ivaretar leik godt nok. Selv om det blant de best utdannede er flere som prioriterer leik lavere, er det således et fåtall som synes å ha "dårlig samvittighet" for hvordan de ivaretar leik.

Man kan selvfølgelig spørre seg om disse resultatene kan forklares med at flere av lærerne i undersøkelsen med høyere utdanning jobber på ungdomstrinnet der leik naturlig nok vil ha en lavere prioritet? Siden det i denne sammenheng kun dreier seg om en mindre forskjell på 12 lærere, vil dette bare i liten grad kunne brukes som forklaring. Kan det da være at lærere med lavest utdanning lettere griper til leik som aktivitetsform fordi det er mindre faglig krevende? Kan det også være at et høyt utdannet personale ser på leiken som lite utfordrende, og at det i denne sammenheng vil være negativt å ha et slikt personale?

Prioritering og ivaretakelse av leik er også sett i forhold til klassetrinn som lærerne har undervisningserfaring fra. Leik blir prioritert høyest blant 75% av lærerne med erfaring fra småskolen. Tilsvarende tall for mellomtrinn og ungdomstrinn er 62% og 39%. Det er klart flere på småskoletrinnet som mener at leik er godt ivaretatt i egen undervisning (84%) enn på mellomtrinnet (60%) og på ungdomstrinnet (37%) (tab. 2.1.2d. og 2.1.1d.).

I den nye kroppsøvingsplanen heter det at "leik skal dominere på småskulesteget og elles gjennomsyre arbeidsmåtene på alle steg" (KUF, 1996, s.132). At leik er et eget målområde på småskoletrinnet i motsetning til på mellomtrinnet og ungdomstrinnet, er nok hoved-forklaringen på skoletrinnenes ulike prioritering av leik. At noen av lærerne har erfaring på tvers av trinn, er trolig med på å viske ut en del av disse forskjellene. Det er ellers sannsynlig at mange lærere i småskolen ser på leik i kroppsøving, leik i "frie aktiviteter" og leik i tema- og prosjektarbeid under ett. Selv om spørsmålet i undersøkelsen bare er knyttet til undervisning i kroppsøvingsfaget, er det ikke sikkert at lærerne på småskole-trinnet har oppfattet det slik.

Lærerne ble også spurt om hvilken erfaring de har med kravet om "rikeleg med tid til leik og til annan fysisk aktivitet heile skuledagen". 20% av lærerne mener at dette kravet allerede er oppfylt hos dem, mens 1/3 sier de har jobbet en del med det (tab. 1.5.2.) Det er flest lærere fra småskoletrinnet som har besvart disse spørsmålene, og det skyldes trolig at de oppfatter spørsmålene som mest relevante i forhold til sin arbeidssituasjon. Det er et viktig signal at nær 40% av lærerne oppfatter det som vanskelig å oppnå dette kravet. Denne undersøkelsen avdekker ikke årsakene til dette.

Idrett. Forskjellen mellom hvordan leik og "idrett" blir prioritert og ivaretatt, slik det kommer til uttrykk i denne undersøkelsen, er ikke stor. Mens leik blir ansett som viktigste hovedområde av 45%, er det 39,5% av lærerne som anser idrett som viktigst (fig. 22.). Det er ellers 92% av lærerne som mener at idrett blir godt eller tilstrekkelig ivaretatt i egen undervisning. Dette er omtrent som for leik. Tallene tyder således på at også idrett står svært sterkt i lærernes bevissthet (fig. 21.).

Det uttrykkes en markant kjønnsforskjell i prioriteringen av idrett. Mens 55% av mennene prioriterer idrett som viktigst, gjør bare 27% av kvinnene det samme (tab. 2.2.2a.). Noe kan forklares med at kvinner og menn i utvalget ikke er helt likt fordelt på andre faktorer som kan innvirke, for eksempel at mer enn dobbelt så mange kvinner har undervisningserfaring på småskoletrinnet. Likevel er forskjellen så stor at man kan spørre seg om kvinnelige lærere i mindre grad er opptatt av å bruke idrett som aktivitetsform enn menn? Andelen menn som mener idrett er godt ivaretatt i undervisningen, er også større enn blant kvinner, 63,8% mot 49,0% (tab. 2.2.1a.). Samlet avdekker undersøkelsen at kvinnelige lærere i kroppsøving tenderer til å prioritere og ivareta leik høyere enn idrett, mens menn prioriterer og ivaretar idrett høyere enn leik.
Flest unge lærere, 44,9 % av de mellom 21 og 33 år, prioriterer idrett som viktigst (tab. 2.2.2b.). I de andre aldersgruppene er det henholdsvis 32,2% og 41,1%. Klart flere i den yngste lærergruppen (73,0%) enn i den eldste gruppen (44,7%) rapporterer også at de ivaretar idrett godt (tab. 2.2.1b.). Kan det å være ung - med kort avstand til utdanningstid og idrettsaktiv barne- og ungdomstid - gjøre at man som kroppsøvingslærer sterkere tenderer mot å prioritere og ivareta idrett? Denne antakelsen svekkes ved at man har gjort de samme funn for leik. Det kan heller synes som eldre lærere er mer kritiske i forhold til hva de mener er god ivaretakelse av et aktivitetsområde. Antakelsen svekkes også ved at man ved prioritering av idrett ikke har funnet signifikant forskjell mellom gruppen med ansiennitet 1-5 år og de som har høyere ansiennitet.

Undersøkelsen viser tydelig at jo bedre utdanning lærerne har, jo større andel av dem prioriterer idrett høyest. Mens ca. 30% av de uten og med lite utdanning prioriterer idrett på topp, er tilsvarende tall 55,8% for de med grunnfag/årsenhet og 68,9% for de med mellomfag og høyere (tab. 2.2.2c.). For leik fant man nesten like klart det motsatte forhold. De store forskjellene mellom gruppene kan indikere at den opplæring en får i idrett gjennom utdanningen, påvirker prioritering av idrett på bekostning av leik. Det er kanskje ikke så overraskende på bakgrunn av at idrett tradisjonelt har et langt høyere timetall og fokus i utdanning på grunnfagsnivå enn de andre aktuelle aktivitetsområdene. Av de høyest utdannede er det også klart flere som sier at de ivaretar idrett på en god måte.

I L97 legges det en tiltakende vekt på idrett fra småskoletrinnet til ungdomsskoletrinnet. Dette samsvarer også med funn i undersøkelsen. Bare 8,5% av dem med undervisnings-erfaring fra småskoletrinnet ser på idrett som viktigst, mens 73% av dem med undervisningserfaring fra ungdomstrinnet gjør det samme (tab. 2.2.2d.). Tallene må vurderes på bakgrunn av at en del lærere i utvalget har undervisningserfaring på tvers av trinnene, noe som trolig fører til et for høyt tall på småskoletrinnet, og et for lavt tall på ungdomstrinnet. Resultatene tyder ellers på at idrettens sterke tradisjon på ungdomstrinnet holder seg etter innføringen av L97, selv om dans og friluftsliv er gitt en tydeligere plass som sidestilte aktivitetsområder. Nesten alle på ungdomstrinnet (95%) synes også at de ivaretar idrett godt eller tilstrekkelig. På småskoletrinnet derimot er lærerne noe mer mellomfornøyd med hvorledes de ivaretar idrett. Bare 27% svarer at idrett er godt ivaretatt, mens 60% svarer tilstrekkelig ivaretatt (tab. 2.2.1d.).

Man finner signifikante regionale forskjeller både på spørsmålet om prioritering og ivaretakelse av idrett (tab. 2.2.2e og 2.2.1e.). I Oslo og Akershus prioriterer 1/2 av lærerne idrett høyest, mens det i de andre regionene dreier seg om 1/3 eller noe mer. Tilsvarende mener 66% av lærerne i Oslo og Akershus at de ivaretar idrett godt, mot færrest (45%) i Nord-Trøndelag. Forskjellene er langt på vei oppveid av motsatte forskjeller for leik. I denne sammenheng bør en ta i betraktning at det kan være forskjeller i sammensetningen av respondentenes bakgrunn, særlig mellom Oslo og Akershus og Nord-Trøndelag. Det kan også indikere at det i tettbebygde Oslo og Akershus ligger mindre til rette for leik i skolens uteområde enn i landet for øvrig, og at mer av kroppsøvingsundervisninga foregår organisert som idrettsaktivitet heller enn som leik?

Dans. "Dans" har fått status som eget hovedområde i kroppsøvingsfaget sidestilt med leik, idrett og friluftsliv, og er blitt synliggjort mye tydeligere enn i tidligere planer. Undersøkelser viser også at et flertall av lærerne (84,5%) mener dans har fått en større plass i kroppsøvingsplanen i L97 enn i M87 (Fretland, 1999). Det har også vært fokusert på dans som den store utfordringen i kroppsøving etter L97, særlig for mannlige lærere, og det er lagt vekt på dans i etterutdanningen av kroppsøvingslærere i de senere år.

Undersøkelsen viser likevel at dans kommer klart dårligst ut i prioriteringen av de fire hovedområdene. Mer enn halvparten av lærerne (57%) rangerer dans lavest, og bare et lite fåtall (4%) høyest (fig. 24.). Lærerne mener også at de ivaretar dans på en dårlig måte. Det er 53% som mener at de ikke ivaretar dans godt nok i forhold til hva de oppfatter som planens intensjoner, og hva som skal til for å nå planens mål (fig. 23.). Bare 14% mener at de ivaretar dans godt. Dette er motsatt av funnene med leik og idrett. Undersøkelsen sier ikke noe om lærerne vektlegger dans mer eller mindre etter L97, men indikerer at veien fram til en sidestilling med de andre hovedområdene kan være lang i praksis.

Kjønnsforskjellene er tydelige (tab. 2.3.1a. og 2.3.2a.). Mens 68% av de mannlige lærerne prioriterer dans lavest, gjør 47% av de kvinnelige lærerne det samme. Av de mannlige lærerne mener 58% at de ikke ivaretar dans godt nok, mens 48% av de kvinnelige lærerne er av en slik oppfatning. Motsatt mener 18% av kvinnene at de ivaretar dans godt nok, mens bare 8% av mennene gjør det samme. Disse tallene tyder på at ikke bare mannlige kroppsøvingslærere er lite fornøyde med hvorledes de jobber med dans. Det samme er i stor grad gjeldene også for de kvinnelige lærerne.

Det er ikke avdekket signifikante forskjeller mellom eldre og yngre lærere i forhold til spørsmålene om dans. Som i Fretlands undersøkelse (1999) finner en heller ingen signifikante forskjeller mellom høy og lav utdanning i kroppsøving. Hvilket klassetrinn lærerne har undervisningserfaring fra, ser derimot ut til å påvirke resultatene. Det er flest lærere med undervisningserfaring fra mellomtrinnet som prioriterer dans lavest, mens det er færrest på ungdomstrinnet. Det er også klart færre på ungdomstrinnet som mener at de ikke ivaretar dans godt nok enn på barnetrinnet. Dette kan tyde på at lærerne ser på dans som noe mer forpliktende i ungdomsskolen.

Det er flere i Vestfold (62%) som ikke synes at de ivaretar dans godt nok, når en sammenligner med Oslo og Akershus (34%) (tab. 2.3.1c.). Har man gjort noe spesielt med dans i Osloskolen? En har gjort tilsvarende funn i idrett når en sammenligner Oslo og Akershus med de andre regionene, men motsatt for leik. Det er således mulig at dårligere betingelser for leik ute i byskolenes kroppsøving blir kompensert med idrett og dans i undervisningen.

Friluftsliv. "Friluftsliv" er også et hovedområde som har fått en tydeligere og sterkere plass i L97 og kroppsøvingsplanen enn i tidligere planer. Undersøkelsen viser at friluftsliv blir prioritert på 3. plass av de fire hovedområdene, bak leik og idrett, men foran dans. Det er få (11%) som prioriterer friluftsliv høyest, og noen flere (21%) som prioriterer friluftsliv lavest (fig. 26.). Når det gjelder ivaretakelse av friluftsliv, fordeler svarene seg med 1/3 av lærerne på hvert av de tre svaralternativene "ikke godt nok ivaretatt", "tilstrekkelig ivaretatt" og "godt ivaretatt" (fig. 25.). To tredjedeler av lærerne er altså fornøyde med hvorledes de ivaretar friluftsliv. Det er bedre enn for dans der mindre enn halvparten var fornøyde, mens over 90% var fornøyde med ivaretakelsen av leik og idrett.

Flere kvinner enn menn prioriter friluftsliv lavest (26% mot 15%), men flere menn prioriterer friluftsliv nest lavest (26% mot 45%) (tab. 2.4.2a.). En fant det motsatte for dans. Tallene kan derfor tyde på at kvinnelige lærere prioriterer dans noe høyere enn friluftsliv, mens menn gjør det motsatte. Når det gjelder ivaretakelse av friluftsliv, avdekkes det også kjønnforskjeller. Mens Pedersen (1999) har funnet at kvinner utøver mindre friuluftsliv enn menn, er det likevel flere kvinnelige lærere i denne undersøkelsen som er fornøyd med egen ivaretakelse av friluftsliv enn mannlige.

En kunne kanskje ha forventet at de eldre kroppsøvingslærerne ser på det å ta barn og ungdom ut i skog og mark eller på turer med overnatting som mer belastende enn yngre lærere, og at de derfor ville prioriterer friluftsliv i mindre grad. Undersøkelsen viser at det heller er motsatt. Det er flere av de yngste lærerne som prioriterer friluftsliv lavest, og færre som prioriterer friluftsliv høyest enn i gruppene av eldre lærere (tab. 2.4.2b.). En kan derfor spørre seg om de yngre lærerne er mindre aktive i friluftsliv selv, og om de har andre holdninger til og ser mindre verdien av friluftsliv enn eldre lærere? En finner likevel ingen signifikant forskjell mellom eldre og yngre lærere i deres oppfatning av hvor godt de ivaretar friluftsliv. Så selv om de yngre lærerne prioriterer friluftsliv noe lavere enn de eldre, synes de ikke selv at de ivaretar emnet dårligere. Kan det være at yngre lærere oppfatter planverket noe mindre strengt i forhold til friluftsliv enn eldre lærere?

Undersøkelsen viser ellers at jo høyere utdanning lærerne har i faget, jo svakere prioriterer de friluftsliv (tab. 2.4.2c.). Mens 45% av de uten utdanning prioriterer friluftsliv lavest og nest lavest, er tilsvarende tall for de med grunnfag/årsenhet 73% og for de med mellomfag og høyere 70%. De høyt utdannede synes også å være minst fornøyd med egen ivaretakelse av friluftsliv, og det er klart flere uten utdanning enn i gruppen med utdanning som mener at de ivaretar friluftsliv godt. Kan det være at manglende kunnskap i idrett og dans som følge av liten eller ingen utdannelse, gjør det lettere å gripe til friluftsliv (og leik) som aktivitetsform? Dersom en ønsker at lærerne skal prioritere og ivareta friluftsliv (og leik) høyere, bør en kanskje unngå å tilsette høyt kvalifiserte kroppsøvingslærere som i større grad synes å prioritere og ivareta idrett.

Det er flest lærere på ungdomstrinnet, 72%, som prioriterer friluftsliv lavest og nest lavest av de fire alternativene mot 31% på småskoletrinnet (tab. 2.4.2d.). Undersøkelsen viser på tilsvarende måte stor forskjell mellom skoletrinnene i synet på ivaretakelse. Mens 84% av lærerne på småskoletrinnet synes friluftsliv er godt eller tilstrekkelig ivaretatt, har 64% på mellomtrinnet og 49% på ungdomstrinnet samme oppfatning (tab. 2.4.1c.). Friluftsliv synes altså mest problematisk å få til etter planens intensjoner på ungdomstrinnet. Kan en viktig grunn være problemer med å få frigjort ekstra tid og rom på timeplanen eller å få til et samarbeid med andre lærere når en skal fjerne seg fra egen skole og dens nærmiljø?

Endringsbehov. I kroppsøving har teoretisk lærestoff en relativt sentral plass i den nye læreplanen. Selv om det meste av fagets lærestoff er av praktisk natur, skal en på ungdomstrinnet for eksempel arbeide med et emne som livsstilssykdommer og fysisk aktivitet. På mellomtrinnet skal elevene lære om kosthold og fysisk aktivitet, og på småskoletrinnet skal elevene tilegne seg kunnskap om kroppens oppbygging ved siden av å være fysisk aktive (KUF, 1996).

Det er i en slik kontekst at de fleste lærerne (58%) likevel sier seg uenig i utsagnet om at "det er ønskelig at elevene arbeider med teoretiske emner også i kroppsøvingsfaget" (fig. 30.). På den annen side er det 39% som er enig. Dette kan selvfølgelig bety at et flertall av lærerne fortsatt vil ha kroppsøving som et praktisk orientert fag. En finner ingen signifikante forskjeller i dette spørsmålet mellom de enkelte grupper av lærere, bortsett fra skoletrinn som de har undervisningserfaring fra. Det er således 67% av de med erfaring fra småskoletrinnet som sier seg uenig i at elevene også skal arbeide med teoretiske emner i faget. De tilsvarende tall er 56 % på mellomtrinnet og 49% på ungdomstrinnet (tab. 2.5.6.).
De avgitte svar vil kanskje kunne tolkes som uttrykk for at lærerne ikke har så mye imot å arbeide med teoretiske emner i seg selv, bare det skjer i en praktisk sammenheng, og at en slipper å bruke egne timer til teori, arbeid med litteratur, gi lekser og lage prøver som i de andre fagene. Man kan ellers spørre om det er mer lettvint å undervise praktisk, og om lærerne misliker teoretiske emner av den grunn. Dette kan være mindre sannsynlig siden de fleste lærerne også underviser i teorifag og er vant til det. Funnene er kanskje mest et uttrykk for at lærerne ser at elevene trives under praktisk virksomhet, og at de ikke ønsker å utvide skoledagen med mer teori.

Om "ønskeligheten av et større utvalg lærebøker i teoretiske emner" svarer vel 20% "vet ikke". Det er 44% som er enige i at en trenger et større utvalg, mens 34% er uenige (fig. 31.). Det er altså flere lærere som ønsker et større utvalg av lærebøker i teoretiske emner enn det er lærere som ønsker at elevene arbeider med teoretiske emner. Det kan kanskje være et uttrykk for oppfatninger av typen "har man nå engang teoretiske emne i planen, kan det være greit å ha mer litteratur å velge mellom".

Og kroppsøvingslærerne har lite aktuell litteratur å velge mellom. På 1960-tallet ble det gitt ut to lærebøker for elever i faget. På 1970-tallet er det bare registrert noen hefter som særforbund i den organiserte idretten har gitt ut, og som ble brukt på noen få skoler (Stokke, 1983). I 1985 kom den første og eneste godkjente læreboka for elevene basert på M74, "Kroppsøving for ungdomstrinnet". I 1990 kom det godkjente læreverket "Friskus". Det hadde både elevbok og lærerrettledning og var en lærebok i hovedemnet "fysisk aktivitet og helse" på ungdomstrinnet, basert på M87. Det ble tatt i bruk ved en rekke ungdomsskoler. Det ble avløst av læreverket "Sprek", kroppsøving for 8-10 klasse, som kom i 1999 basert på L97. Lærerne på ungdomstrinnet er således ikke vant til mer enn en lærebok, og i barneskolen finnes det bare spredte hefter med elevrettet litteratur, gitt ut av organisasjoner som mer eller mindre reklamemateriell.

Undersøkelsen viser at det i gruppen av lærere med ingen eller noe utdanning i kroppsøving er klart flest som svarer "vet ikke", og flere som er uenig i behovet for et større utvalg lærebøker enn i gruppene med høyere utdanning. Det er også langt flere med undervisningserfaring fra ungdomstrinnet som er enig i at det bør være et større utvalg (58%) enn på mellomtrinnet (49%) og på småskoletrinnet (26%) (tab. 2.5.7b.). Dette kan tolkes som uttrykk for at teoretiske emner er mest aktuelle på ungdomstrinnet, og at litteraturbehovet er størst på dette trinn.

Sammenholdt med litteratursituasjonen i dag tyder funnene på at et knapt flertall av lærerne på ungdomstrinnet ønsker mer enn det ene læreverket å velge mellom. På barnetrinnet, mest tydelig i småskolen, kan det se ut til at behovet for elevbøker ikke ser ut til å være påtrengende sett fra lærernes synspunkt, på samme måten som lærerne heller ikke i særlig grad synes å mene at det er ønskelig å arbeide med teoretiske emne.

Når det gjelder "emner som bør vektlegges mer eller mindre i i kroppsøvingsplanen", er det flest lærere, 43 av 677, som mener at friluftsliv bør vektlegges mer (tab. 2.5.2.). Friluftsliv skiller seg klart ut foran svømming som 21 lærere ønsker en sterkere vektlegging av, og leik som 18 lærere mener bør vektlegges mer. Dans er det 10 lærere som ønsker en sterkere vektlegging av. Det er også få, bare 12 lærere, som ønsker mer idrett, og dette kan kanskje sies å være noe overraskende siden noen synes å mene at idretten har mistet en del av sin tradisjonelle posisjon i L97.

Motsatt vei ser en at dans skiller seg klart ut. Det er 63 lærere som kan tenke seg at dans blir mindre vektlagt i planen. Mindre vektlegging av teori kan 22 lærere tenke seg, mens 18 lærere vil ha mindre friluftsliv. De andre områda er bare nevnt av et fåtall lærere. Knapt noen, kun 4 lærere, ønsker mindre idrett, og knapt noen, 2 lærere, ønsker mer teori i kroppsøvingsplanen. På den annen side er det heller ikke flere enn 22 av de 151 lærerne som har svart, at de ønsker mindre teori. Tallene tyder også på at lærerne generelt er fornøyde med det omfang som svømming har. Det er heller ingen som vil ha mindre svømming.

Disse tallene må tolkes ut fra en sammenheng der bare 20% av lærerne har svart på de åpne spørsmålene. Det kan være et uttrykk for at de aller fleste lærere synes at kroppsøvingsplanen inneholder de aktivitetsområder og emner som de ønsker, og at de har den frihet de trenger i forhold til planen i valg av lærestoff.

I L97 har sansemotorikk status som eget målområde i småskolen. Det har likevel vært ønskelig å få alle respondentenes synspunkt på spørsmålet om sansemotorikk bør være "et integrert eller eget emne på småskoletrinnet". Undersøkelsen viser at 60% av alle kroppsøvingslærerne mener at emnet bør være integrert (fig. 27.). Hos lærerne med undervisningserfaring fra småskolen finner man en forsterket tendens i samme retning. Vel 70 % er enig i at det bør være et integrert emne, mens knapt 20% er uenig og 10% "vet ikke" (tab. 2.5.). En rimelig tolkning av dette synes å være at mange lærere oppfatter sansemotorikk som et så vidt begrep og så innvevd i andre områder at det er vanskelig å planlegge egne timer i emnet. Her synes lærerne å være på linje med planens intensjoner slik den er uttrykt under kapitlet om fagets struktur: "Kroppsøvingsfaget er delt i fire område med ulike overskrifter for kvart steg. Desse områda må ein sjå på som integrerte delar i ei heilskapleg opplæring" (KUF, 1996, s. 263).

[ Innhold - Toppen av siden ]

5.3 Erfaringer med innhold og arbeidsmåter
Tidligere har vi betraktet leik som et meget aktuelt aktivitetsområde i kroppsøvingsfaget. I L97 ser vi dessuten at "leik skal gjennomsyre arbeidsmåtene på alle klassesteg i kroppsøving" (KUF, 1996, s. 264). Dette tolker vi som ett uttrykk for den nære sammen-heng som finnes i kroppsøvingsfaget mellom innhold -i form av aktivitetsområder- og arbeidsmåter, mellom substans og form (Olsen, 1982).

I forhold til aktivitetsområdene synes for øvrig arbeidsmåtene over tid å ha hatt en svært begrenset oppmerksomhet i kroppsøvingsfaget. Det er iallefall betydelig vanskeligere å finne tidligere studier som har vært opptatt av disse.

Friere versus lærerstyrte arbeidsmåter. Knapt halvparten av lærerne (46%) er enige i at det har skjedd store "forandringer i arbeidsmåtene" etter L97 (fig. 32.). Siden det store flertall av disse (41%) bare har svart "litt enig", tyder det på at de ikke synes forandringene har vært særlig store. Relativt mange (17%) svarer "vet ikke". På dette området avdekkes en signifikant kjønnsforskjell (tab. 3.1.1a.). Det er flere menn (53%) enn kvinner (40%) som er enige i at arbeidsmåtene har forandret seg mye, noe som kan tyde på at flere mannlige enn kvinnelige kroppsøvingslærere har følt seg tvunget til å forandre undervisningsform. Det er flere kvinner som har svart "vet ikke".

Ansiennitet og utdanning i kroppsøving ser ikke ut til å ha påvirket lærernes svar noe særlig, i motsetning til hvilket skoletrinn de har erfaring fra. Lærerne med erfaring fra ungdomstrinnet (57%) er mer tilbøyelige til være enige i at det har skjedd store forandringer i arbeidsmåter enn lærerne på mellomtrinnet (44%) og i småskolen (39%) (tab. 3.1.1b.). Det er altså lærerne på ungdomstrinnet som synes å ha erfart de største forandringene i arbeidsmåter. Kan det ha sammenheng med at mannlige lærere på ungdomstrinnet har begynt å undervise noe mer i dans og friluftsliv - eller kan det skyldes innføringen av prosjekt- og temaarbeid?

Et stort flertall (69%) mener likevel at L97 har ført til mer "veksling mellom friere og lærerstyrte" arbeidsformer i kroppsøvingsundervisningen (fig. 33.). Spørsmålsformule-ringen er imidlertid slik at en ikke kan si noe sikkert om i hvilken grad dette har ført til økt vektlegging av de friere arbeidsformene, selv om sterke tradisjoner i faget bør tilsi at nettopp dette har vært tilfelle.

Det finnes ingen kjønnsforskjell av betydning i synet på dette spørsmålet, heller ikke alders- og ansiennitetsforskjell eller forskjell mellom utdanningsgruppene. Derimot er det signifikant forskjell mellom skoletrinnene. Lærerne på ungdomstrinnet (77%) er i noe høyere grad enn lærerne på mellomtrinnet (66%) og småskoletrinnet (67%) enige i at det er blitt mer variasjon i arbeidsformene (tab. 3.1.2.). Dette kan kanskje ha sammenheng med en økt vektlegging av problemorientering og temaorganisert virksomhet på ungdoms-trinnet.

Et flertall av lærerne (62%) er "litt" eller "helt enig" i at L97 har ført til en større grad av "eksperimentering og skapende virksomhet" i egen undervisning (fig. 34.). Mens 17% av lærerne er "uenig", sier 15% at de "vet ikke" - de fleste trolig fordi de ikke har undervist etter andre planer enn L97. Det er flest lærere i gruppen med høyest ansiennitet (71%), som sier seg enige. Tilsvarende tall i gruppen med 6-20 års ansiennitet er 62% (tab. 3.1.3.). Det kan tenkes at de eldste lærerne i mindre grad har vært vant med å arbeide "skapende og eksperimenterende" og derfor opplever forandringene i L97 sterkest.

En finner bare små forskjeller mellom utdanningsgruppene på dette spørsmålet, og heller ingen signifikant forskjell mellom skoletrinnene som lærerne har undervisningserfaring fra. Uten at det er framstilt i tabellform (0,010<p<0,050) kan det likevel nevnes at det er 67% av lærerne i småskolen som er enige, mens tallene på mellomtrinnet og ungdomstrinnet er henholdsvis 56% og 60%. Da "vet ikke"-gruppen som inneholder lærere uten erfaring fra M87, også er størst på småskoletrinnet, synes dette å vise at L97 kan ha slått noe sterkere ut i "eksperimenterende og skapende" arbeidsmåter i småskolen enn på de to øvrige trinn.

"Leik skal gjennomsyre arbeidsmåtene på alle klassesteg i kroppsøving". I L97 finner en altså at leik er sterkt vektlagt også som arbeidsform - noe som har vært tilfelle også i tidligere planverk. I samsvar med L97 er det derfor interessant å registrere at 62% av lærerne mener det nå lekes mer i kroppsøving, og at bare 20% er uenige (fig. 35.). Tidligere har vi også sett at lærerne signaliserer en høy grad av tilfredshet med hvorledes de ivaretar leik. Det er noen flere kvinner enn menn som er helt enige i at det lekes mer, men det er også flere kvinner som svarer "vet ikke" (tab. 3.1.4a.). Det er også lærergruppen med lengst ansiennitet som i størst grad er enig i at det lekes mer (75%) (tab. 3.1.4c.). Den eldste gruppen ser således ut til sterkest å ha erfart forandringen i retning av mer leik.

Blant lærere med minst utdanning er det 71% - 62% som sier seg enige i at det leikes mer. De tilsvarende tall blant lærere med årsenhet/grunnfag og lærere med best utdanning er henholdsvis 52% og 53% (tab. 3.1.4d.). De best utdannede har altså ikke erfart en forandring i arbeidsmåter mot mer leik i samme grad som de med dårligst utdanning. Dette kan sies å være i samsvar med tidligere funn (jfr. avsnitt 4.2.1.) om at de best utdannede også prioriterer og ivaretar leik lavere enn de dårligst utdannede.
Ikke overraskende er det på småskoletrinnet at flest lærere mener det lekes mer (tab. 3.1.4b.). Det er 76% av lærerne med erfaring fra småskoletrinnet som mener dette. På ungdomstrinnet er det tilsvarende tall 46%. Mellomtrinnet plasserer seg midt mellom. På småskoletrinnet kan funnet bety at leiketradisjonen fra barnehagen har smittet over på høyere klassetrinn gjennom innføring av "frie aktiviteter", heller enn at det lekes mer i selve kroppsøvingsfaget. For ungdomsskolen er det ikke så stor forskjell på antall lærere som har sagt seg "enig" eller "uenig" i at det lekes mer, noe som tyder på at det her har skjedd små forandringer med leik som arbeidsmåte. I dette spørsmålet finner en ellers forskjeller mellom regionene. Mens 71% av kroppsøvingslærerne i Agder er "enig" i at det lekes mer, svarer bare 51% av lærerne i Oslo og Akershus det samme. De andre regionene ligger mellom 60% og 68% (tab. 3.1.4e.).

Elevinnflytelse på undervisning og klassemiljø. Om en sammenligner med tidigere planer, vil en kunne hevde at L97 er tydeligere og strammere i betoningen av hva elevene skal arbeide med. En rimelig antakelse kunne derfor være at L97 har ført til mindre "elevinnflytelse" på kroppsøvingsundervisningen. På den annen side er det i en tidligere undersøkelse avdekket at mulighetene for økt elevinnflytelse i kroppsøvingsfaget burde være store (Jacobsen, 1983).

Resultatene i undersøkelsen kan tyde på at noen av disse mulighetene er virkeliggjort. Det er således 65% av lærerne som mener at L97 har ført til større elevinnflytelse på egen undervisning, mens 23 % mener det motsatte (fig. 38.). En forklaring kan være at nye og friere emneområder på småskoletrinnet og avsatt tid til tema- og prosjektarbeid på alle trinn har gitt lærerne en generell følelse av at elevene har fått større innflytelse. Forklaringen kan også være at dette har kommet til uttrykk i selve kroppsøvingstimene.

Det er på ungdomstrinnet de fleste mener at det er blitt mer elevinnflytelse, og 77% av lærerne gir uttrykk for dette. Tilsvarende tall for mellomtrinnet og småskolen er henholdsvis 64% og 53% (tab. 3.3.1b.). Forskjellen mellom de to siste trinnene vil likevel jevne seg ut når en tar hensyn til forskjellen i størrelse på gruppen av "vet ikke". Kan det være at lærerne på ungdomstrinnet mer enn tidligere bruker elevene som ressurs til å lede undervisning, at elevene i perioder lager og gjennomfører egne treningsopplegg eller at det er lagt økt vekt på prosjektarbeid? Kan det også være slik at lærerne med en ny og omfattende læreplan er mer spørrende enn tidligere til hva elevene ønsker?

Lærerne er også bedt om å vurdere om kroppsøvingsundervisningen etter L97 har gitt et positivt bidrag til "klassemiljøet" mer generelt (ikke bare miljøet i kroppsøvingstimene). Dette spørsmålet har det vist seg vanskelig for lærerne å ta stilling til. Det er 40% som svarer "vet ikke", mens 44% svarer midt på skalaen, dvs. "litt enig" eller "litt uenig" (fig. 39.). Dette kan tolkes som uttrykk for at endringer i ett fags læreplan ikke nødvendigvis må ha konsekvenser for noe så komplekst som et klassemiljø.

I svarene på dette spørsmålet er kjønnsforskjellene små. Det gjelder også forholdet mellom de forskjellige utdanningsgruppene. Lærene i småskolen er derimot i langt høyere grad enn lærerne på de andre trinnene enig i at planen har ført til bedre klassemiljø. Det er 51% som hevder dette. I ungdomsskolen er det 29%, og på mellomtrinnet er det 32% som sier det samme (tab. 3.3.2.). Det positive resultatet for småskolen kan ha sammenheng med at lærerne ikke bare vurderer i forhold til den ene eller de to uketimene i kroppsøving, men også i forhold til de andre områdene på dette trinnet der elevene er fysisk aktive som følge av L97. Klassemiljø er en så viktig faktor i skolen at dette funnet for småskoletrinnet bør følges opp videre ved å lete etter årsaker.

Samarbeidsorientert versus prestasjonsorientert virksomhet. Undersøkelsen viser at vel halvparten (51%) er "enig" i at det har blitt mindre "prestasjons- og konkurranse-orientert virksomhet" etter L97, mens 32% er "litt" eller "helt uenig" (fig. 36.). Mindre vekt på idrettene og noe større vekt på friluftsliv og dans enn tidligere kan være en årsak. Det er mulig at mer elevinnflytelse og andre forandringer i arbeidsformene også kan ha minsket fagets prestasjonspreg en del. For øvrig er det vanskelig å vite om de som er "helt uenig", mener at det er blitt mer prestasjonsorientering.

Mens 20% av kvinnene svarer at de er "helt enig" i utsagnet om at undervisningen er blitt mindre prestasjons- og konkurranseorientert, er tilsvarende tall for menn 8% (tab. 3.2.1a.). Forskjellen er først og fremst at flere kvinner gir uttrykk for dette med større styrke. Andelen av lærere uten utdanning som mener at undervisningen har blitt mindre prestasjons- og konkurranseorientert, er større enn andelen med høy utdanning. Mens 57% i gruppen uten utdanning er enig, er bare 46% i gruppen med mellomfag eller høyere utdanning det samme (tab. 3.2.1c.). Forskjellen blir forsterket av at gruppen "vet ikke" er størst blant de uten utdanning. Også dette resultatet er interessant i relasjon til tidligere funn.

Ellers er 55% av lærerne med undervisningserfaring kun fra småskoletrinnet "enig" i utsagnet. Tilsvarende tall for mellomtrinnet og for ungdomstrinnet er henholdsvis 54% og 46% (tab. 3.2.1b.). Forskjellen ville blitt noe større viss en hadde sett bort fra svarene med "vet ikke" da færre ga uttrykk for dette på ungdomstrinnet. Muligens har forandringer i småskolen som f.eks. stort tidsbruk til temaarbeid, til "frie aktiviteter" og til profilering av sansemotorikk og leik, i større grad enn på ungdomstrinnet medvirket til en redusert prestasjonsorientering i kroppsøvingsfaget.

L97 påpeker spesielt verdien av "elevsamarbeid". Det blir vektlagt at samarbeid mellom elevene skal stå sentralt i skolens virksomhet. Gjennom samarbeid vil elevene kunne lære av hverandre, lære å kommunisere, planlegge og fordele oppgaver, finne fram til oppgave-løsning, vurdere resultat samt få innsikt i demokratiske arbeidsformer (KUF, 1996, s. 62). Undersøkelsen viser at kroppsøvingslærerne gjennomgående synes det er blitt mer samarbeid mellom elevene som følge av L97 (fig. 37.). Det er 64% av lærerne som er "enig" i utsagnet, mens bare 19% uttrykker at de er "uenig". Omtrent halvparten (48%) av de 64% er likevel bare "litt enig". Det kan derfor synes som om L97 har medført merkbare forandringer på dette punktet uten at det har skjedd i overbevisende stor grad.

Ellers finner en kjønnsforskjell i dette spørsmålet (tab. 3.2.2a.). Det er 63% av kvinnene mot 55% av mennene som sier seg "enig" i at det har blitt mer elevsamarbeid. Tendensen til kjønnsforskjell blir forsterket ved at gruppen av "vet ikke" er nesten dobbelt så stor blant kvinnene. Det er også en tendens til at de med lengst ansiennitet (75%) i sterkere grad er enig enn de med ansiennitet fra 6-2 år (66%) (tab. 3.2.2b.). Derimot er det ingen klar forskjell i synet på dette spørsmålet som kan sees i sammenheng med lærernes utdanning. Det er også små forskjeller i svarene fra lærere med forskjellig skoletrinnserfaring.

Temaarbeid, prosjektarbeid og tverrfaglig arbeid. I L97 har en prøvd å sikre tema-, prosjekt- og tverrfaglig arbeid på en sterkere og tydeligere måte enn i tidligere planer. Dette er gjort ved å forplikte skolene gjennom tidfesting av "temaorganisert arbeid" på hvert trinn. På småskoletrinnet skal det utgjøre 60% av den samlede tidsbruk og sees i sammenheng med leik. Det er dessuten lagt vekt på at en gradvis går over fra tema-organisert til fagorganisert undervisning (KUF, 1996, s. 73). På mellomtrinnet skal temaorganisering, prosjektarbeid og tverrfaglig arbeid være et samordnende bindeledd mellom fagene (ibid., s. 74). Dette skal utgjøre 30 % av tidsbruken. På ungdomstrinnet heter det at en skal legge vekt på tverrfaglig arbeid, at elevene skal få en bred erfaring med prosjektarbeid, og at dette skal utgjøre 20% av tidsbruken. Det er spesielt nevnt at det skal være et stort innslag av praktiske aktiviteter i opplæringen på dette trinnet (ibid., s. 83f).

Vel halvparten av lærerne som underviser på ungdomstrinnet (52%) er "enig" i at det er blitt mer temaorganisert virksomhet i kroppsøvingsfaget. Bare 9 % er "helt enig", og det er 27% som er "uenig" (fig. 40.). Dette tyder på at selv om de fleste synes det har blitt mer temaarbeid, peker ikke tallene i retning av at forandringene er spesielt store. Grunnen til dette kan være at kroppsøvingslærerne også tidligere har arbeidet med tema og prosjekt siden dette er betont under arbeidsmåter også i planen for kroppsøvingsfaget i M87 (KUF, 1987, s. 277).

De mannlige lærerne er i større grad enn de kvinnelige "enig" i at det er blitt mer temaorganisert undervisning, henholdsvis 58% mot 44% (tab. 3.4.1a.). Store deler av forskjellen kan ha sin årsak i at 20% flere kvinner har svart "vet ikke". Når det gjelder ansiennitet, sier 69% av de eldste seg "enig" i at det har blitt mer temaorganisering. Det samme gjør 57% i gruppa med 6-20 års ansiennitet (tab. 3.4.1b.). I forhold til tida før M87 er det mulig at de eldste opplever forskjellene i kroppsøvingsfaget tydeligere. Utdannings-nivået virker noe inn på resultatene, men med svak signifikans. De med best utdanning er noe mer tilbøyelig til å være enige. Det kan tenkes at de er noe faglig tryggere og i noen grad kan føle det lettere å involvere seg i temaarbeid og prosjekt

Undersøkelsen viser at lærerne er noe mindre optimistiske i synet på om kroppsøving er godt egnet til "prosjektarbeid" enn det som ble registrert før iverksettingen av planen (Moser et al., 1999b). Det er 42% som sier seg "enig", mens 37% er "uenig" (fig. 42.). På den annen side er 51% "enig" i at faget egner seg til "tverrfaglig arbeid", mens 43% er "uenig" (fig. 41.). Dette tyder på at det er noen flere lærere som ser faget som egnet til tverrfaglig arbeid enn til prosjektarbeid. Det er imidlertid verdt å legge merke til at spørsmålsstillingen ikke skiller mellom prosjektarbeid innenfor og på tvers av faget. Noe av forskjellen i svarene kan derfor være at en del betrakter faget som godt egnet til å inngå i tverrfaglige prosjekt, men uegnet til prosjektarbeid som metode mot praktiske læringsmål i kroppsøving.

Det er 30% av kvinnene som er "uenig" i at kroppsøving er godt egnet for prosjektarbeid, mens 46% av mennene sier det samme. På den annen side er det 40% av mennene "uenig" i at dette faget er godt egnet for tverrfaglig arbeid, mens bare 26% av kvinnene sier det samme (tab. 3.4.3a. og 3.4.2a.). Dette kan tyde på at kvinnelige lærere har gjort mer positive erfaringer med både prosjektarbeid og tverrfaglig arbeid i kroppsøving enn sine mannlige kolleger.

Undersøkelsen avdekker store forskjeller i synet på prosjektarbeid i sammenheng med utdanning. I gruppen uten og med 5-15 vekttal kroppsøvingsutdanning svarer en fjerdedel at de "vet ikke". I gruppene med høy utdanning er det kun ca. 10% som gjør det samme (tab. 3.4.3b.). Det kan være at flere av dem uten og med liten utdanning kan ha svart "vet ikke" fordi de har lite erfaring med prosjektarbeid i kroppsøving etter den nye planen. De med mellomfag og høyere utdanning i kroppsøving svarer mest positivt til fagets egnethet for prosjektarbeid, og disse har trolig den grundigste erfaringen med prosjektarbeid fra egen utdanning. Samlet sett kan resultatene indikere en mulig sammenheng mellom mengden av prosjektarbeid i egen utdanningen og synet på kroppsøvingsfagets egnethet for prosjektarbeid. Når det gjelder fagets egnethet for tverrfaglig arbeid, finner en ingen signifikante forskjeller i resultatene mellom utdanningsgruppene.

På småskoletrinnet ser de fleste lærerne positivt på kroppsøvingsfagets egnethet for prosjektarbeid (flest svarer "helt enig" og "enig") (tab. 3.4.3c.). Det motsatte er tilfelle på ungdomstrinnet. På spørsmål om fagets egnethet for tverrfaglig arbeid finner en den samme forskjellen (tab. 3.4.2b.). Småskolelærerne ser mer positivt på fagets egnethet enn ungdomsskolelærerne. Forklaringen kan kanskje være at den mer fagdelte ungdomsskolen gjør det vanskeligere å få til et tverrfaglig arbeid - ikke bare i kroppsøving, men også i andre fag. Læringsmål i kroppsøving som passer for prosjektarbeid og tverrfaglig arbeid etter planens intensjoner finnes det ellers mange eksempler på. Det gjelder på alle skoletrinn.

Undersøkelsen viser også regionale forskjeller i disse spørsmålene - uten at de er spesielt store (tab. 3.4.3c. og 3.4.2b.). I Nord-Trøndelag er de fleste lærerne (52%) "enig" i at kroppsøvingsfaget er egnet til prosjektarbeid, mens i Oslo og Vestfold er færrest enig (37%) i det samme. Dette forholdet trer også fram i spørsmålet om egnethet til tverrfaglig arbeid. I Nord-Trøndelag mener de færreste (20%) at kroppsøving er dårlig egnet, mens de fleste i Oslo og Akershus (43%) har en slik oppfatning. Innebærer dette at det kan være vanskeligere å få til prosjekt og tverrfaglig arbeid ved byskolene?

Kroppsøvingsfagets praktiske karakter kan kanskje vanskeliggjøre lærernes vilje til å bruke timer til prosjektarbeid og inngå i forpliktende tverrfaglige opplegg med teoretiske fag. I læreplanen finner en således følgende formulering: "Når kroppsøving er med i temaundervisning og prosjektarbeid, er det viktig å halde i hevd eigenarten til faget, nemlig det å være fysisk aktiv" (KUF, 1996, s. 264). At så mange lærere stiller seg kritiske til fagets egnethet, vil likevel kunne virke som en brems på bruken av tema- og prosjektarbeid som arbeidsmåte i kroppsøving. Om lærerne først og fremst oppfatter tema-, prosjekt- og tverrfaglig arbeid i dette faget som arbeid med teoretiske emner og ikke praktiske, kan det være relevant å følge opp i videre undersøkelser.

En ser ellers at forskjellene - knyttet til bakgrunnsvariabler - som er avdekket i synet på forandringer i arbeidsmåter generelt, også avspeiler seg i synet på tema- og prosjektarbeid. Flere mannlige lærere, i noen grad flere eldre lærere og flere lærerne med erfaring fra ungdomstrinnet, signaliserer kritiske svar på spørsmålene om kroppsøvingsfagets egnethet for prosjekt- og tverrfaglig arbeid. På tilsvarende måte mente de fleste i disse gruppene at L97 har ført til store endringer i arbeidsmåter, og - som vi straks skal se - til større arbeidsmengde ved planlegging og tilrettelegging.

Endringer i tidsbruk. Med 6-åringenes inntreden i skolen er det sannsynlig at noen av førskolens arbeidsmåter har fulgt med. Det kan bety at det blir tilrettelagt for mer utevirksomhet, og at barna er mer fysisk aktive. Undersøkelsen viser at 79% av lærerne på småskoletrinnet mener at det er blitt mer vanlig med en "ukentlig utedag", og av disse er hele 59% "helt enig" (fig. 45.). Dette er et av de klareste funn i hele undersøkelsen. Lærerne tviler noe mer på om planen har ført til "mer daglig fysisk aktivitet". Det er 60% som sier seg enig i dette, og 30% "helt enig" (fig. 44.). Hvorvidt planen på småskoletrinnet har ført til mer uteaktivitet i selve kroppsøvingsfaget, er derimot uvisst.

Undersøkelsen avdekker bare svake kjønnsforskjeller (0,010<p<0,050) i denne sammen-heng. Mens 83% av kvinnene mener at en ukentlig utedag er blitt mer vanlig, er det 72% av mennene som mener det samme. På spørsmålet om en tydelig økning i daglig fysisk aktivitet sier 65% av kvinnene seg "enig", mot 53% av mennene. Siden undersøkelsen er gjort på de samme skolene for begge kjønn, må forskjeller langt på vei tilskrives forskjellig tolkning av hva som utgjør økning. At flere kvinnelige enn mannlige lærere jobber med 6-åringene, kan kanskje forklare noe av kjønnsforskjellene. Kan det også tenkes at kvinnelige lærere involverer seg mer i barnas frie uteaktivitet?

I den yngste gruppen av respondenter er det mange som har svart "vet ikke" på disse spørsmålene siden de ikke har erfaring med andre planer enn L97. Likevel ser en at også de fleste yngre er "helt enig" i at en ukentlig utedag er blitt mer vanlig (tab. 3.5.3a.). På spørsmålet om det er blitt tydelig mer daglig fysisk aktivitet, er det den eldste gruppen, 73%, som er mest enig mot 55% i den nest eldste gruppen (tab. 3.5.2a.). De eldre og mest erfarne lærerne synes altså sterkest å ha erfart at skolehverdagen er blitt litt mindre stillesittende for elevene, mens de ferskeste lærerne i noe større grad opplever forandring med hensyn til det å være mer ute.

Undersøkelsen viser at de med minst utdanning i sterkere grad er "enig" i utsagnene enn de med grunnfag/årsenhet og høyere (tab. 3.5.3b. og 3.5.2b.). Mens 84% av de med 5-10 vekttalls utdanning er "enig" i at det er blitt mer vanlig med en utedag i uka, mener 68-71% det samme i de to gruppene med høyest utdanning. En finner en tilsvarende fordeling i spørsmålet om økning av daglig fysisk aktivitet, men med lavere tall. En kan derfor spørre om de best utdannede forventer noe mer forandring før de synes at det har skjedd forandring? Eller involverer de best utdannede i kroppsøving seg mindre i barnas frie aktiviteter og legger mindre merke til de forandringer som skjer?

En finner ingen signifikante regionale forskjeller på noen av disse spørsmålene. Det er kanskje noe overraskende på bakgrunn av andre funn i undersøkelsen. En kunne således ha forventet at det er lettere for skolene i for eksempel Sogn og Fjordane å få til en økning i antall utedager og daglig fysisk aktivitet enn i Osloskolene med trangere uteområder. Det kan derfor se ut som om skolens beliggenhet ikke har noe å bety for lærernes erfaringer i disse spørsmålene. Ved ytterligere splitting av datamaterialet ned på kommune/skolenivå vil en kanskje kunne finne forskjeller.

Det er flere forhold ved L97 som kan ha skapt grunnlag for flere "aktivitetsdager" enn tidligere. At 6 åringene har kommet inn i skolen, at leik er sterkt betont, at fagområdet "frie aktiviteter" er innført på småskoletrinnet og at mer tid er avsatt til tema- og prosjektarbeid, representerer noen av disse. Undersøkelsen viser at 15% av lærerne er "helt enig" i at det er blitt flere aktivitetsdager, mens 25% er "helt uenig" (fig. 46.). Det er ellers like mange som er "litt enig" og "litt uenig". Dette indikerer at lærerne er noe usikre i dette spørsmålet.

Lærernes utdanning ser ut til å ha hatt stor betydning i denne sammenheng. Av de med 5-10 vekttal kroppsøving er det klart flere som svarer at det er blitt flere aktivitetsdager enn de uten utdanning. Dette igjen har trolig sammenheng med forskjeller mellom skole-trinnene. I småskolen mener 52% av lærerne at det har blitt flere aktivitetsdager, mot 42% på mellomtrinnet og 25% på ungdomstrinnet (tab. 3.5.4.). Kroppsøvingsplanen i L97 for ungdomstrinnet stimulerer kanskje i mindre grad til forandringer i form av flere aktivitets-dager enn på småskoletrinnet, selv om en skulle tro at de klare og konkrete læringsmål i friluftsliv burde ha medført flere aktivitetsdager.

Ellers framkommer det tydelige regionale forskjeller i dette spørsmålet uten at disse oppnår signifikans. I Nord-Trøndelag mener 56% av de spurte lærerne at det har blitt flere aktivitetsdager, mens bare 27% av lærerne i Oslo og Akershus og 34% i Agder mener det samme. Det kan se ut som det er vanskeligst å få til en økning i antallet aktivitetsdager i de regionene av landet som har de største byene.

Spørsmålet om elevene i sum får mer "bevegelseserfaring og allsidighet enn tidligere", kan ha blitt oppfattet tredelt av respondentene: Får elevene mer bevegelseserfaring i undervisningstimene enn før, får de mer og allsidigere bevegelseserfaring under skole-dagen enn tidligere eller får de begge deler. Resultatenes validitet kan således diskuteres. Vi tolker svarene slik at de som sier seg "enig" kan ha lagt alle de tre oppfatningene til grunn.

Sammenlignet med M87 har timetallet for mellomtrinnet i kroppsøving blitt noe høyere. Økningen på total 8 timer skyldes først og fremst en forlengelse av undervisningsåret fra 37 til 38 uker. På ungdomstrinnet er det ingen økning, men en annerledes fordeling på de tre klassetrinnene. Den lille nedgangen på hvert av trinnene i småskolen er trolig mange ganger kompensert av fagområdet "frie aktiviteter". L97 bør derfor ha gitt rom for en liten økning i samlet mengde av fysisk aktivitet. Alle kroppsøvingsplanene fra M74 har betont allsidighet. Det er vanskelig å si om L97 gjør det i sterkere grad enn foregående planer.

Undersøkelsen viser at 59% av lærerne er "enig" i at elevene har fått mer og allsidigere bevegelseserfaring etter L97, men 39% er bare "litt enig" og 23% er "uenig" (fig. 47.). Tallene indikerer således at det i noen grad kan ha skjedd en forandring i retning av at elevene får mer og allsidigere bevegelseserfaring enn før. Kvinner og menn er ikke helt sammenfallende i synet på dette spørsmålet. Kvinnene er tilbøyelige til å være mer "enig" og i mindre grad "uenig" i spørsmålet enn mennene (tab. 3.5.5a.). Tendensen vil bli forsterket viss man fjerner gruppen av "vet ikke" der kvinnene er overrepresentert. Ansiennitet ser ikke ut til å spille noen rolle. En avdekker kun en svak tendens til at de eldste er noe mer "enig" og noe mindre "uenig".

I forhold til utdanningsbakgrunn er forskjellene klart signifikante. Mens 65% av dem uten utdanning svarer enig, er tilsvarende tall 45% i den best utdannede gruppen (tab. 3.5.5c.). Enten synes ikke de best utdannede at L97 har påvirket elevenes praksis i samme grad som de mindre utdannede, eller så har mange av de best utdannede enn høyere terskel for hva de mener skal til før forandring har skjedd.

Ellers er det stor forskjell i svarene fra grupper med ulik skoletrinnserfaring (tab. 3.5.5d.). Dette gjelder særlig mellom ungdomstrinn og barnetrinn, og i mindre grad mellom småskoletrinnet og mellomtrinnet. Av lærere med erfaring fra småskoletrinnet er 66% "enig" i at elevene har fått mer og allsidigere bevegelseserfaring. På mellomtrinnet er det 63%, og på ungdomstrinnet er det 48% som mener det samme. På småskoletrinnet er lærerne i langt større grad "helt enig" (32%) enn på ungdomstrinnet (8%).

I den grad det har skjedd forandringer i retning av mer og allsidigere bevegelseserfaring, kan det se ut til at disse er mest knyttet til småskoletrinnet. Det forklarer også mye av forskjellen i svarene som er funnet mellom utdanningsgruppene og noe eller hele kjønnsforskjellen. Funnet for småskoletrinnet kan ha sammenheng med de mulighetene som fagområdet "frie aktiviteter" har gitt for økt fysisk aktivitet, særlig i 1. og 2. klasse. På ungdomstrinnet er økningen i timetall trolig lite merkbar, og fagplanen legger også opp til mer spesialisert læring og mindre fokus på allsidighet.

[ Innhold - Toppen av siden ]

5.4 Vurdering av elevenes og lærernes egne forutsetninger

Under en målrettet virksomhet i kroppsøvingsfaget vil innhold og arbeidsmåter utgjøre de sentrale virkemidlene. Kvaliteten på denne virksomheten vil likevel være avhengig av forutsetninger hos både elevene og lærerne og - ikke minst - av samspillet mellom de to partene i en undervisningssituasjon.

Elevenes oppfatninger av faget. Kroppsøving er tydeligvis et fag som elevene er "glade" i. Det er 70,6% av lærerne som gir uttrykk for dette i denne undersøkelsen (tab. 4.1.1.). I en tidligere undersøkelse er det 73,2% av elevene selv som hevder det samme (Jacobsen, 1983), og i nok en undersøkelse viser Imsen (1996) at kroppsøving er det best likte skole-faget blant både gutter og jenter.

Andelen lærere som mener at elevene er glade i kroppsøvingsfaget er størst blant kvinnelige lærere og lærere på småskoletrinnet. Det kan se ut til at faget er noe mindre attraktivt for elever på høyere skoletrinn. Det er ellers 27,6% av lærerne som er "enig" i at elevene ikke når de aktuelle mål for faget på grunn av deres mangel på motivasjon (tab. 4.1.1.).

Dersom dette reflekterer en dalende interesse for kroppsøving og fysisk aktivitet hos elevene med stigende alder, harmonerer dette godt med resultatene i tidligere studier (Breivik & Vaagbø, 1998; Hansen, 1999; Kurtze, Gundersen & Nystad, 2000; Wold, et al., 1999;2000). I HEVAS-undersøkelsen fra 1995 rapporteres det om større aktivitet både blant gutter og jenter på 7. klassetrinn enn på 9. klassetrinn (ibid.). Det er trolig flere grunner til denne "alderssklia". En viktig årsak er at endringene i interesser som forandres i takt med den biologiske modningen. Mer generelt kan det også handle om endringer i verdier og normer blant de unge.

Sisjord (1993) har i sin doktorgradsavhandling studert ungdom og idrett i lys av ungdoms-kulturen. Betydningen av det sosiale fellesskap og normene som eksisterer i ungdomsmiljøet kommer tydelig til uttrykk i denne avhandlingen. De er svært bestemmende for aktivitetene som de unge rekrutteres til. Aktivitetstilbudet til de unge i "fritidskulturen" er ellers stort og ofte mer "trendy" enn de mer tradisjonelle kroppsøvings-aktivitetene Kroppsøvingsfaget står derfor overfor store utfordringer for å kunne gi et tilbud som kan motivere alle.

Elevenes behov, krav og forutsetninger. Det er i alt 57% av lærerne som rapporterer at den nye læreplanen i kroppsøving ivaretar elevenes "behov" bedre enn planen i M87 (tab. 4.1.1.). En relativ stor usikkerhet blant lærerne - 24,9% svarer "vet ikke" - kan reflektere at en del av dem har et relativt perifert forhold til M87 og således har problemer med å kunne sammenlikne. Den samme reservasjonen synes også legitim når det gjelder responsen på andre spørsmål som angår sammenlikningen med M87.

Flere menn enn kvinner mener at den nye læreplanen stiller for store "krav" generelt (henholdsvis 50,5% og 37,6%) (tab. 4.3.1.a.), og at elevene ikke er slik denne planen forutsetter (henholdsvis 25,5% og 14,3%) (tab. 4.2.3.a.). Det er 37% som hevder at elever med etnisk bakgrunn krever spesielle hensyn (tab. 4.1.1.). Implisitt kan dette være et uttrykk for at planen ikke i tilstrekkelig grad har tatt hensyn til de problemer som elever med en annen kulturell bakgrunn - også med hensyn til idrett og fysisk aktivitet - tar med seg inn i den norske grunnskolen. På den andre siden bør en ikke glemme at det i planen legges vekt på både lokale, nasjonale og internasjonale leiker, danser og idretter.

Det finnes i dag en rekke minoritetsgrupper med ulike kulturelle og tradisjonsbunnete "forutsetninger". Dette stiller store krav til kroppsøvingsfaget innhold og arbeidsmåter. Det foreligger lang erfaring med samiske elever i norsk skole som kan være ett eksempel på at vi bare delvis har lykkes i å gi en etnisk tilpasset opplæring i kroppsøving. Dette er godt dokumentert av Johansen (1985) i en hovedfagsavhandling. Han viste at samiske elever i ungdomsskolen hadde et svært høyt fravær i kroppsøving sammenliknet med andre elever. Denne gruppen var dessuten lite tilfreds og så liten nytte i undervisningens innhold og arbeidsmåter. Den var ikke i tilstrekkelig grad tilpasset kulturen og aktivitetene i de samiske miljøene. Særlig gjaldt dette ungdom fra flyttsamemiljø.

Kravet om tilpasset opplæring er eksplisitt uttrykt blant annet i læreplanens forord og under prinsipp og retningslinjer om "tilpassing" (KUF, 1996, s. 57). Elevenes bakgrunn og forutsetninger skal tas hensyn til. Det er derfor alvorlig når så mange lærere peker på at L97 ikke oppleves å være tilpasset elevene på en slik måte som den er ment å skulle være. Det er gjort få studier som kartlegger hvilke aktiviteter og arbeidsmåter som er kulturelt betinget og ønskelig blant de mest sentrale minoritetsgruppene i Norge. Informasjon om dette synes viktig for å kunne gi en tilpasset undervisning i kroppsøving. Dette bør være en interessant problemstilling for videre studier.

Elevenes motoriske utvikling. Det er 25,8% kvinner og 11,6% menn (tab. 4.3.3b.) som mener at L97 er bedre egnet til å ivareta elevens "motoriske utvikling" enn M87. Andelen lærere er klart størst på småskoletrinnet, og blir mindre på de to høyere skoletrinnene (faller fra 27,8% til 8,9%). Det samme gjelder forholdet mellom eldre og yngre lærere (fra 20,9% til 13,0%) (tab. 4.3.3e.) og lærere med høy og lav ansiennitet (fra 21,1% til 13,9%) (tab. 4.3.3d.).

I den nye læreplanen har motorikk fått en sentral plass. Dette gjelder særlig på småskole-trinnet der emnet er synliggjort gjennom målområdet sansemotorikk og dets under-liggende hovedmomenter (KUF, 1996, s. 266-269). Det er derfor rimelig å anta at lærere på småskoletrinnet har større forutsetninger for å vurdere spørsmålet enn lærere på mellom- og ungdomstrinnet. Samsvaret mellom utsagnene til lærere som underviser på småskoletrinnet og kvinnelige lærere, er ikke overraskende. Det reflekterer bl.a. at langt flere kvinner enn menn underviser på dette trinnet.

Lærernes syn på fag og læreplan. Lærernes syn på "betydningen" av kroppsøvingsfaget kommer til uttrykk på flere måter. De aller fleste er "helt enig" eller "litt enig" i betydningen av faget (i prioritert rekkefølge): for trivsel (99,0%), for å bli kjent med andre (97,7%), for det sosiale miljøet (95,7%), for å fremme fysisk helse (96,9%), for andre bevegelsesferdigheter (96,9%) og for utvikling av fysiske ressurser (96,6%) (tab. 5.1.1.). Ikke uventet mener de aller fleste at kroppsøving er blant de viktigste fag i skolen, og andelen øker med den formelle kompetansen (fra 85,4% til 100%) (tab. 5.1.2a.) og undervisningserfaring fra høyere skoletrinn (fra 87,0% til 92,0%) (tab. 5.1.2b.). Et dominerende trekk er ellers at flere kvinner enn menn sier seg enige i disse verdiene. Positivt er det også at 93,6% (tab. 5.1.1.) hevder at faget gir et godt grunnlag for andre fag.

For gruppen av kroppsøvingslærere er disse resultatene lite overraskende. De fleste lærere som har undervist i kroppsøving, har i praksis trolig opplevd at faget ikke bare ivaretar den fysiske dimensjonen, men også innehar et potensiale til å stimulere den psykiske og sosiale utviklingen. Akkurat disse dimensjonene kommer tydelig til uttrykk i den nye planen under "fagets plass i skolen" (KUF, 1996, s. 263) og "felles mål for faget" (ibid., s. 267). Den positive responsen fra kroppsøvingslærerne er entydig. Hvordan folk flest og lærere i andre fag opplever faget er mer usikkert. Om den nye læreplanen i kroppsøving har ført til mer samarbeid innad i faget og på tvers av fag, sier henholdsvis 61,3% og 61,6% seg "litt enig" eller "helt enig" i (tab. 5.2.3a.).

Selv om fysisk aktivitet, kroppsøving og idrett har fått sterkere gjennomslag i storsamfunnet etter hvert - ikke minst som ledd i arbeidet med å bedre folkehelsa, vil en trolig kunne hevde at kroppsøving som skolefag og akademisk fag fortsatt har lav status i store deler av skolesamfunn og storsamfunn. Det vil derfor være av interesse å få tak i oppfatningen hos andre fags lærere på kroppsøvingsfagets betydning for andre fag, og hvordan kroppsøvingsfaget kan integreres med andre fag.

For øvrig har 62,1% av lærerne hatt en "meget positiv" eller "mer positiv enn negativ" umiddelbar "reaksjon på læreplanen i kroppsøving" (fig. 48.), og 57,5% hevder at holdningene har endret seg i positiv retning etter å ha arbeidet med L97 (fig. 49.). Den største andelen som uttrykker positive holdninger er de eldste gruppene (fra 64,0% til 48,0%) (tab. 5.2.2a.) og gruppene med lengst ansiennitet (fra 64% til 48,5%) (tab. 5.2.2b.). Lærere som har grunnfag/årsenhet gir uttrykk for minst holdningsendring i positiv retning (51,7%) (tab. 5.2.2c.). I gruppen uten spesiell kompetanse i kroppsøving finner man de mest positive holdningsendringene (64,7%). Ellers er holdningsendringene mindre positive med økende skoletrinn (fra 64,4% til 48,4%) (tab. 5.2.2d.).

Disse resultatene synes for det første å reflektere en generell positiv førstereaksjon på den nye læreplanen hos mange lærere. Resultatene viser også at mange uttrykker positive "holdninger" til L97 etter å ha arbeidet med den nye planen. Det kan likevel være vanskelig å snakke om lærernes holdninger i en snever betydning i denne sammenheng. Begrepet holdning innebærer således noe komplekst, manifest og varighet over lengre tid. Dessuten inkluderer begrepet tre sentrale dimensjoner: en kognitiv dimensjon, en affektiv dimensjon og en verbal adferdsdimensjon (Kjørmo, 1985). De to siste dimensjonene fanger gjerne opp holdningene best og gir de mest valide data. Denne undersøkelsen går således ikke i dybden på hele spørsmålet om endrede holdninger.

Alder og ansiennitet betyr tydeligvis en del for lærernes syn på planen. Gruppen av lærere med mest erfaring er overveiende positiv til L97. Dette kan tyde på at de som har lengst fartstid i praksisfeltet, føler at planen ivaretar mange av de problemstillinger som lærerne møter i kroppsøvingssituasjonen på en god måte. Det er også rimelig å anta at de som har arbeidet på mellom- og ungdomstrinnet, ser større problem enn de som underviser på småskoletrinnet. Dette har bl.a. med elevenes biologiske utvikling å gjøre og kravene som stilles til læreren om tilrettelagt undervisning og individualisering.

Lærernes vurdering av egen arbeidssituasjon. Knyttet til spørsmålet om egen "undervisningskompetanse" er det 36,6% kvinner og 50,9% menn som uttrykker at det er "heller vanskelig" eller "meget vanskelig" å undervise etter L97 (tab. 5.3.3a.). Andelen øker dessuten med økende ansiennitet (fra 37% til 49,7%). Flere menn (68,1%) enn kvinner (58,1%) rapporterer likevel at de har "tilfredsstillende" eller "meget tilfreds-stillende" generell kompetanse (tab. 5.3.2a.). Andelen øker med den formelle kompetansen (fra 44,2% til 83,9%) (tab. 5.3.2c.) og faller med økende alder (fra 67,7% til 57,6%) (tab. 5.3.2b.).

Det er bekymringsfullt at så mange lærere rapporterer manglende generell kompetanse for å undervise etter L97. En årsak kan være at planen stiller krav som går ut over den tradisjonelle oppfatningen av hva som kreves av en kroppsøvingslærer. Denne har ofte vært at kroppsøving skal utvikle bevegelsesferdigheter i ulike miljø, og at faget skal bidra til å bygge opp de fysisk ressursene hos elevene. I tillegg til dette har læreren etter L97 også som oppgave å stimulere utviklingen av et positivt selvbilde, og å utvikle forståelsen for den plassen mennesket har i naturen (KUF, 1996, s. 266).

Tre sentrale fagområder kommer uheldig ut når det gjelder lærernes kompetanse for å undervise i kroppsøving. Undersøkelsen avslører at 67% av lærerne ikke er "helt tilfreds" med kompetansen i dans, mens 34,4% ikke er tilfreds med kompetansen i sansemotorikk. Det samme forholdet er gjeldende for 25,6% i friluftsliv. Kvinnene er i majoritet når det gjelder tilfredshet med kompetansen i områder som dans, sansemotorikk og leik, mens mennene er i overtall når det gjelder idrett og friluftsliv (tab. 5.3.4a.; 5.3.6a.; 5.3.8a.).

Det forundrer kun i liten grad at mangel på kompetanse i dans uttrykkes så sterkt. Den markante kjønnsforskjellen er heller ikke uventet. Kvinnene synes generelt å ha et bedre tak på dans enn menn og har praktisert dans i skolen i større grad enn menn - en forskjell som sannsynligvis er mer kulturelt enn biologisk betinget. Planens vektlegging av dans som aktivitetsområde på linje med leik og idrett, er trolig årsaken til at også den generelle kompetansen kan oppleves som mangelfull, og at mennene føler dette sterkest. Etter-utdanning synes å være eneste tiltak som vil kunne bidra til en forandring i disse forholdene.

Sansemotorikk representerer også et aktivitetsområde som har fått en tydeligere plass i L97 enn i M87, og et område der kompetansen oppleves som mangelfull av mange. Grunnen til at så mange rapporterer liten kompetanse på dette området, kan være for liten innsikt i et teorifelt der det har skjedd en rivende utvikling i de senere år (se Moser, 1998; 2001; Moser & Dudas, 1996).

Også kompetansen i friluftsliv synes å være begrenset. Dette området stiller store krav til naturkunnskap og handlingskompetanse i ulike naturmiljø og under ulike klimatiske forhold. Allsidighet og praktisk erfaring er nøkkelord. I tillegg hviler det gjerne et tyngende ansvar på lærere som tar med seg elever ut i naturen. Dessuten er ressursene ofte begrenset ved skolene lokalt slik at mulighetene til å ivareta dette fagområde på en god måte blir vanskeliggjort. Dette stiller ekstra krav for å gjøre det enkle friluftsliv interessant og motiverende for elevene. Ofte må lærerne kunne improvisere. Behovet for etter-utdanning synes således klart.

På grunn av begrensede ressurser og praktiske vansker med å oppsøke interessant natur i lengre avstand fra skolen, vil det være behov for kompetanse i utnyttingen av nærmiljøet på en best mulig måte. At aktiviteter i natur og friluftsliv er sentrale elementer på alle trinn i læreplanen, gjør spørsmålet om mulighetene for "organisering av uteaktivitet/friluftsliv" ved egen skole og dens nærmiljø spesielt viktig. Resultatene i undersøkelsen viser at muligheter for en slik organisering kan være gode siden mer enn 60% av lærerne (ca. 50% kvinner og ca. 30% menn) gir uttrykk for dette.

På den annen side er det mange lærere på ungdomstrinnet (58%) som hevder at det er vanskelig å organisere denne typen av aktiviteter lokalt. Også blant lærere med høyere utdanning i kroppsøving er det mange som hevder det samme. Det dreier seg om nesten 60%. De tilsvarende tall for lærere med ettårig utdanning er 42%, for lærere med 5-15 vekttall 30% og for lærere uten formell utdanning 27%. Dette synes å innebære at jo mer kroppsøvingsutdanning en lærer har, jo mer problematisk ser det ut til å være å tilrettelegge for friluftslivsaktiviteter. Et relevant spørsmål er derfor om en i lærerutdanningen har vært flink nok til å formidle det enkle friluftslivet i nærmiljøet. Store deler av friluftslivs-undervisningen har gjerne foregått på høyfjellet og/eller i litt fjernere vassdrag.

For øvrig viser undersøkelsen at lærerne ikke har noe enhetlig syn på spørsmålet om "arbeidsmengden" til planlegging og tilrettelegging har økt (fig. 43.). Flertallet av lærerne (57%) er "enig" i at arbeidsmengden har blitt større, men av disse er hele 46,5 % bare "litt enig". En samlet tolking av resultatene peker likevel i retning av at lærerne mener de har fått en mindre økning i arbeidsmengde. De nye kravene som planen stiller, ser således ikke ut til å ha forverret arbeidsvilkårene til kroppsøvingslærerne i noen vesentlig grad. At tilpassing av arbeidsvaner til ny en plan vil avstedkomme noe ekstraarbeid de første årene, er det ellers rimelig å forvente.

Undersøkelsen viser ellers at mannlige lærere er mer tilbøyelige enn kvinnelige til å mene at arbeidsmengden har økt, 65% mot 48% (tab. 3.5.1a.). Dette funnet samsvarer også med at flere menn enn kvinner synes det har vært store omstillinger i arbeidsmåter. En kan derfor stille spørsmål om hva som har ført til en større grad av merarbeid for menn sammenlignet med kvinner?

Mens 58% av de med ansiennitet over 20 år synes arbeidsmengden har økt, er det 46% i gruppen 6-20 år og 33% i gruppen 1-5 år som mener det samme (tab. 3.5.1b.). I den siste gruppen må en merke seg at mange ikke har undervist etter tidligere planer, og således ikke har noe sammenligningsgrunnlag. Samlet sett peker tallene likevel i retning av at de eldste lærerne i størst grad synes at arbeidsmengden har økt, slik de også synes endringene i arbeidsmåter har vært størst. Betyr dette at de eldre også føler størst press ved omstilling?

Av lærerne med bare ungdomskoleerfaring er hele 71% "enig" i at arbeidsmengden har økt (tab. 3.5.1c.). På mellomtrinnet og småskoletrinnet er prosenttallene henholdsvis 54% og 46%. Det synes klart at både endringer i arbeidsmetoder og arbeidsmengde kjennes sterkest på ungdomstrinnet og minst i småskolen. Kan det være at endringene som har funnet sted, er mer faglig krevende på ungdomsskolen enn i småskolen? En finner ellers forskjeller mellom regionene i synet på arbeidsmengde, men forskjellene er ikke store (0,010<p<0,050). I forhold til lærernes utdanning finner en bare tilfeldige sammenhenger.

Lærernes tilbud om, deltakelse i og behov for etterutdanning. I forbindelse med gjennomføringen av L97 har KUF presentert en etterutdanningsplan. Dette ble gjort for å forberede lærerne på de nye utfordringene i læreplanverket for grunnskolen og oppdatere lærernes undervisningskompetanse.

Bare 13,2% av lærerne rapporterer at de har fått "tilbud" om grunnmodulskurs i kroppsøving (fig. 51.), og 25,9% svarer at de "vet ikke" om de har fått et slikt tilbud. Marginale 5,9% hevder at de har "deltatt" på disse kursene (fig. 52.). Blant de som har deltatt på kurs, har 57,1% deltatt kun på ett kurs (fig. 53.), og av kursdeltakerne vurderer 12,6% tiltakene som "nokså irrelevant" eller "helt irrelevant", og 29,2% tiltakenes kvalitet som "nokså dårlig" eller "meget dårlig".

Disse tallene må kunne sies å representere en meget sterk indikasjon på at KUF's etterutdanningsplan i forbindelse med gjennomføringen av L97 har hatt lite gjennomslag blant kroppsøvingslærerne. Dette kan skyldes flere forhold, blant annet manglende informasjon fra sentralt hold. Det kan også skyldes at planene ikke er blitt tatt på alvor, eller at de er blitt neglisjert av skoleledelsen i kommunene. Den store vet-ikke-gruppen (over en fjerdedel) på spørsmålet om de har fått tilbud om kurs, kan tyde på det siste. Mangel på ressurser lokalt, stresset skolehverdag, timeplantekniske problem ol. kan også være årsaker til manglende deltakelse på aktuelle kurs. Relativt mange lærere gir dessuten tiltakene dårlig karakter når det gjelder relevans og kvalitet i forhold til følte behov (fig. 53.).

Ellers uttrykker hele 80,3% at de har "behov" for mer etterutdanning (fig. 54.), mens 10,1% "vet ikke". Emner som lærerne ønsker etterutdanning i, er først og fremst dans. Hele 213 av lærerne i undersøkelsen rangere dette emnet først. Deretter følger emner knyttet til generell undervisningskompetanse i kroppsøving (78), friluftsliv (52), sansemotorikk (28) og idrett (22). Dette synes å harmonere rimelig bra med den noe mangelfulle tilfredshet med egen fagkompetanse som er registrert tidligere (tab. 5.3.1.). Mer utradisjonelle emner og aktiviteter er knapt nok registrerbare.

Det uttrykte behov for mer etterutdanning kan reflektere en diskrepans mellom forventet undervisningskompetanse, implisitt uttrykt i læreplanverket, og den realkompetansen som kroppsøvingslærerne faktisk har eller føler de har. Et kollektivt behov for etterutdanning i dans illustrerer dette gapet mellom formell og opplevd kompetanse og de krav planen stiller. Som tidligere nevnt, synliggjøres dans i L97 som målområdet "idrett og dans" på mellomtrinnet og "dans" på ungdomstrinnet (KUF, 1996, s. 272-274). Formuleringen "i opplæringa skal elevane...." er sterk og stiller absolutte krav. Alle hovedmomentene som listes opp forutsetter allsidig kompetanse når det gjelder kunnskap om og ferdighet i ulike former for dans - fra mer kreativ dans til dans i mer tradisjonell forstand. Mange lærere føler trolig at de ikke makter dette.

På tilsvarende måte kan ønsket om etterutdanning i sansemotorikk stå som eksempel på behov hos lærerne på småskoletrinnet. Dette hovedmomentet er blitt betydelig viktigere enn tidligere, og dette har lærerutdanningen tatt på alvor. Nyutdannede lærere bør derfor stå relativt godt rustet til å undervise på dette området. For en del eldre lærere som ikke har fått denne skoleringen i egen utdanning, er situasjonen motsatt. Derfor vil noen av disse trolig ha behov for oppdatert teori i sansemotorikk og praktiske eksempler på aktiviteter og arbeidsmåter gjennom etterutdanning.

[ Innhold - Toppen av siden ]

5.5 Vurdering av rammefaktorer

Mens innhold og arbeidsmåter utgjør virkemidlene i en målrettet virksomhet, vil altså forutsetninger hos både elever og lærere utgjøre noen særdeles viktige betingelser for at virksomheten skal bli vellykket. Det finnes også en rekke andre rammebetingelser som virksomheten vil være avhengig av, og disse kan kategoriseres som fysiske, sosiale og organisatoriske.

Fysiske forhold. Lærerne er blant annet bedt om å svare på hvilke anlegg og hva slags utstyr som er tilgjengelig på egen skole for å møte den nye læreplanen i kroppsøvingsfaget, og hvilke muligheter de disponerer for å drive kroppsøvingsundervisning. Resultatene viser at det finnes "gymnastikksal" ved de fleste av skolene som inngår i undersøkelsen (tab. 6.1.1.). Det er kun 3,6 % av lærerne som oppgir at gymsal mangler, mens ca. 20% vurderer kvaliteten på gymnastikksalen som "lite tilfredsstillende". De resterende, ca. 75%, vurderer gymnastikksalen som "tilfredsstillende" eller "meget tilfredsstillende".

Nesten halvparten av lærerne (48,9 %) sier at situasjonen er tilfredsstillende når det gjelder "store apparater", mens en drøy tredjedel (35,3 %) oppgir å ha "lite tilfredstillende" utstyr av denne typen (tab. 6.1.1.). Knappe 8% oppgir at utstyret er "ikke tilfredsstillende" eller mangler helt. På den andre side av skalaen er det ca. 8 % som oppgir at de har "meget tilfredsstillende" adgang til store apparater. Med andre ord, det er få lærere som er svært misfornøyd med utstyret, og svært få som er meget godt fornøyd.

Når det gjelder adgang til "småapparater/småredskaper", er det flest lærere som oppgir at de er tilfreds (46,2%) eller lite tilfreds (37,9%) med status for denne type av utstyr (tab. 6.1.1.). Det er 8% som oppgir at de er meget godt tilfreds med situasjonen, mens 8,4% sier de mangler eller er lite tilfreds med status. På samme måte som for store apparater, er det få lærere som mener at situasjonen for småredskap er lite tilfredsstillende, og få som er meget godt fornøyd med situasjonen.

Nesten 70% av lærerne oppgir at de har "tilfredsstillende" eller "meget tilfredsstillende" "musikkanlegg" ved egen skole (tab. 6.1.1.), og det finns ingen signifikante regionale forskjeller. I Oslo og Akershus er det litt over 1/3 av lærerne som sier at de er meget tilfreds med musikkanlegget, mens tilsvarende tall ligger langt lavere i de andre regionene (mellom 15% og 25 %.). Dette gir likevel et annet bilde enn det som framkommer i Fretlands undersøkelse fra Sogn- og Fjordane der ca. halvparten av lærerne gir uttrykk for at de er misfornøyd med musikkanlegget.

"Motorikkrom" er lite utbredt i norsk skole, og mer enn 60% av lærerne oppgir at det ikke er et slikt rom ved egen skole (tab. 6.1.1.). Av de ca. 30% som har motorikkrom oppgir, 13% at rommet er lite eller ikke tilfredsstillende til sitt formål. Kun 17,5% oppgir å ha "tilfredsstillende" eller "meget tilfredsstillende" forhold på dette punkt. Det er ellers 10% av respondentene som ikke har svart på spørsmålet. Undersøkelsen avdekker svake signifikante regionale forskjeller. Omlag 70% av lærerne i Agder oppgir at de ikke har motorikkrom (tab. 6.1.2.). Tilsvarende tall for de andre regionene er mellom 50% og 60%. Er det ellers rimelig å anta at gymnastikksalen, klasserommet, skoleplassen og skogen i nærområdet kan gi de samme mulighetene til motorisk stimulering som et mer spesialinnredet rom til dette formålet?
Det er relativt mange lærere (36,1%) som oppgir at de mangler "svømmehall" (tab. 6.1.1.). De som har svømmehall eller adgang til en slik, er for en stor del fornøyd med forutsetningene. Det er således 48,9 % som oppgir at forholdene er "tilfredsstillende" eller "meget tilfredsstillende". I Nord-Trøndelag er det under 10% av de spurte som ikke har adgang til svømmehall. Tilsvarende tall for de øvrige regionene er 25,3% for Sogn- og Fjordane, 39,5% for Vestfold, 48,4% for Agder og hele 62% i Oslo og Akershus (tab. 6.1.3.). Dette viser at det er til dels store regionale forskjeller i mulighetene til å drive med opplæring i vann- og livbergingsaktiviteter. Hvordan arbeides det så med vanntilvenning, svømmetrening og livberging i henhold til læreplanen i områder med lav svømmehall-dekning?

Om de fysiske forutsetninger for å drive kroppsøving i "skolens uteområde" sier 68,2% av lærerne at disse er "tilfredsstillende" eller "meget tilfredsstillende" (tab. 6.1.1.). Det er mindre enn 1% av respondentene som sier at de mangler et slikt uteområde, mens de øvrige (litt under 30%) oppgir at forholdene er lite eller ikke tilfredsstillende. De regionale forskjellene er små. Agder samt Oslo og Akershus skiller seg noe ut idet langt flere av lærerne her enn i de øvrige regioner mener at forholdene er "meget tilfredsstillende". Mens 46,5% av Agder-lærerne og 36,8% Oslo- og Akershuslærerne gir uttrykk for dette, er tilsvarende tall for Sogn og Fjordane 19,5%, for Nord-Trøndelag 29,2% og for Vestfold 29,3% (tab. 6.1.4b.).

Således er det om lag 1/3 av lærerne som oppgir at skolens uterom gir relativt dårlige muligheter for kroppsøving. På skoler hvor forholdene er lite tilfredsstillende kan en derfor forvente at aktiviteter som ski, friidrett, skøyter, fotball og andre tradisjonelle utendørs-idretter blir dårligere ivaretatt enn innendørsaktiviteter og friluftsaktiviteter. I Oslo- og Akershusskolen er idrett som aktivitetsområde høyt prioritert. Undersøkelsen viser da også at 3/4 av lærerne i Oslo og Akershus har "tilfredsstillende" eller "meget tilfredsstillende" muligheter for kroppsøving i skolens uteområde.

De fysiske forutsetningene i "nærmiljøet" for å drive kroppsøvingsundervisning synes å være "tilfredsstillende" eller "meget tilfredstillende" i alle de regioner som undersøkelsen omfatter. Over 90% av de spurte oppgir dette (tab. 6.1.1.). Mens lærerne i Agder (57,6%), Nord-Trøndelag (54,3%), Vestfold (50,7%) og Oslo og Akershus (49,3%), har "meget tilfredsstillende" muligheter til å drive med kroppsøvingsundervisning i nærområdet, er det knapt 1/3 av lærerne i Sogn og Fjordane som mener det samme (tab. 6.1.5.). Grunner til at lærere i Sogn og Fjordane er mindre fornøyd med forholdene enn andre lærere, er det vanskelig å si noe bestemt om. Kanskje stiller de andre krav til kvaliteten på nærmiljøet som arena for kroppsøvingsundervisning enn det en gjør i andre områder av landet?

Om adgangen til "naturområder" sier også 90% av lærerne at den er "tilfredsstillende" eller "meget tilfredsstillende" (tab. 6.1.1.). Lærerne i Sogn- og Fjordane er noe mindre fornøyd enn de øvrige. Tendensen er på mange måter lik den som er gjeldende for fysiske forutsetninger for leik og fysisk aktivitet i nærmiljø. At lærerne i Sogn og Fjordane er mindre tilfreds med adgangen på naturområder enn øvrige lærere i undersøkelsen, er noe uventet (tab. 6.1.6.). Forholdene til uteaktiviteter og adgang til naturområder burde normalt være bedre i Sogn og Fjordane, det minst urbaniserte fylket i undersøkelsen, enn i Oslo og Akershus og Vestfold. Likevel oppgir 15% flere lærere i Oslo- og Akershusskolen enn i Sogn og Fjordane at de har "meget tilfredsstillende" tilgang på naturområder. En mulig forklaring på dette kan altså være at lærerne i Sogn og Fjordane setter andre eller større krav til utemiljøet.

Undersøkelsen forteller at mulighetene for "orienteringsopplæring" er "meget tilfreds-stillende" eller "tilfredsstillende" ved de fleste skoler (tab. 6.1.1.). Det er 82,1% av lærerne som oppgir dette, mens kun 1,4% oppgir at de mangler denne muligheten. Den resterende delen (16,6%) hevder at de har liten eller ingen mulighet til en slik opplæring. Det er Agder og Vestfold som synes å ha de beste mulighetene til o-opplæring, idet ca. halvparten av lærerne sier at mulighetene er "meget tilfredsstillende" (tab. 6.1.7.). Også i Oslo og Akershus og Nord Trøndelag er det relativt mange (ca. 40%) som hevder at mulighetene er "meget tilfredsstillende", mens tilsvarende tall for Sogn og Fjordane er vesentlig lavere (23,2%). I alle fylkene som inngår i undersøkelsen, utenom Sogn og Fjordane, står orienteringsidretten sterkt. Dette kan være en mulig årsak til at Sogn og Fjordane skiller seg noe ut.

Nesten 50% av kroppsøvingslærerne oppgir at de har "tilfredsstillende" eller "meget tilfredsstillende" mulighet for "skøyteaktivitet" (tab. 6.1.6.). Av den andre halvparten oppgir 13% at de mangler denne muligheten ved egen skole, mens omlag 37% oppgir at forholdene for å drive denne aktiviteten er lite eller ikke tilfredsstillende. De regionale forskjellene er til dels store (tab. 6.1.8.). I Vestfold og Oslo og Akershus oppgir henholdsvis 67% og 79% at de har tilfredsstillende muligheter. Tilsvarende tall er for Agder 45%, for Sogn og Fjordane 23% og for Nord-Trøndelag 37%. Dårligst muligheter ser det ut til å være i Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag der ca. 20% av lærerne oppgir at de ikke har mulighet til å drive med skøyteaktiviteter i det hele tatt. Grunnen til de store forskjellene må tilskrives klima og adgangen til kunstisbaner. Agder og Sogn og Fjordane har mildt kystklima og ingen kunstisflater. I Nord-Trøndelag burde de klimatiske forholdene ligge noe bedre til rette for isaktiviteter, men området har ingen kunstisflater og virksomhet på skøyter i denne delen av Trøndelag er lite utbredt.

Det er bare 7% av lærerne som oppgir at muligheter for "uteaktiviteter og friluftsliv" ikke er tilfredstillende ved egen skole (tab. 6.1.7.). De øvrige har "tilfredsstillende" eller "meget tilfredsstillende" forhold for denne typen aktivitet. En finner ingen signifikante forskjeller mellom regionene. Likevel mener over 70% av lærerne i Agder at de har "meget tilfredsstillende" forhold for uteaktiviteter og friluftsliv, mens - underlig nok - kun noe under halvparten av lærerne i Sogn- og Fjordane mener det samme. Også lærerne i Oslo og Akershus, Nord-Trøndelag og Vestfold synes at forholdene er mer tilfredsstillende enn tilfellet er i Sogn og Fjordane.

Det er interessant å konstatere i denne sammenheng at det blant lærerne i Sogn og Fjordane er færrest som prioriterer friluftsliv lavest av hovedområdene i L97, mens Oslo og Akershus-lærerne betrakter friluftsliv som minst viktig. Kan dette indikere at Oslolærerne setter mindre krav til områdene som nyttes til friluftsliv enn for eksempel lærerne i Sogn og Fjordane? Likevel er det verdt å merke seg at mulighetene for uteaktiviteter generelt er gode over hele landet. Således kan de ikke sies å utgjøre noen begrensende faktor for at målene for friluftsliv og uteaktiviteter i L97 skal kunne nås.

Om lag halvparten av lærerne oppgir at muligheter for "leik og fysisk aktivitet under skoledagen" er "tilfredsstillende", mens 25% oppgir at disse mulighetene er "meget tilfredsstillende". Ca. 20% oppgir at forholdene er "lite tilfredsstillende", mens de øvrige 5% synes å mangle muligheter til å drive fysisk aktivitet (tab. 6.1.1.). De fysiske forutsetningene for å kunne drive med leik og fysisk aktivitet synes således å være tilstede på de fleste skoler.

I likhet med forhold som er registrert i Vestfold før iverksettingen av den nye læreplanen (Moser et al., 1999b), synes de fysiske rammebetingelser for gjennomføring av planen å være rimelig tilfredsstillende. At lærerne stort sett er fornøyd med bygninger, utstyr og læremidler er også konstatert i undersøkelsen til Kjørmo og Knutsen (1986). De fysiske rammefaktorene for kroppsøvingsfaget i grunnskolen synes således å være noe bedre i dag enn det eldre evalueringsstudier har fortalt (Berntsen, 1980), og det nyere studier forteller om forholdene i videregående skole (Elvestad & Tokle, 1996; Fiskestrand, Tokle & Elvestad, 1996; Mathisen, 1998).

Sosiale forhold. Undersøkelsen forteller at kun 6,2% av lærerne er "helt enig" at "kroppsøvingsfagets status ved egen skole" er relativt lav. På den annen side er hele 62,6% uenig i dette (tab. 6.2.1.). På spørsmål om kroppsøvingsfagets status er blitt styrket etter innføringen av L97, er det 41,4% som ikke har uttalt seg. Det er ellers 25,3% som gir uttrykk for at fagets status er blitt styrket (tab. 6.2.1.).

Lærernes formelle kroppsøvingskompetanse synes å påvirke deres vurdering av status-endringer (tab. 6.2.2.). Dess høyere kompetanse lærerne har, dess mer uenig er de i påstanden om at "L97 har styrket kroppsøvingsfagets status ved egen skole". Det er 20% av de spurte lærerne som ikke har noen oppfatning om i hvilken grad de har hatt et godt "kollegialt samarbeid ved innføring av L97" (tab. 6.2.1.). Det er i første rekke lærerne på ungdomstrinnet som mener at det har vært et godt kollegialt samarbeid ved innføring av L97 ved egen skole (tab. 6.2.3.).

Undersøkelsen avdekker at nesten 20% av lærerne ikke har noen formening om "foreldrenes interesse i kroppsøvingsfaget" og i hvilken grad de er interessert i å få vite noe om intensjoner med og innhold i undervisningen (tab. 6.2.1.). Det er likevel 26% av lærerne som sier seg enig i at foreldre er interessert i dette, mens den resterende andelen er uenig (55%).

Nesten 30% av respondentene sier at de ikke vet noe om mulige interesser hos "foreldre som bidragsytere i kroppsøvingsundervisning". Det er mindre enn 1% av dem som mener at foreldrene er interessert, mens 12,7 % er litt enig (tab. 6.2.1.). Dette tyder på at ca. 55% av lærerne mener det motsatte, at foreldrene er uinteressert i å fungere som slike bidrags-ytere.

Elevene skal gjennom det de lærer og erfarer i kroppsøvingsfaget, bli i stand til å ta vare på egen helse (KUF, 1996, s. 266). Det kan derfor være aktuelt for lærerne i kroppsøving å ha et gjensidig "samarbeid med skolehelsetjenesten". Undersøkelsen viser at 22,9% av lærerne ikke har noen formening om hvorvidt skolehelsetjenesten har vist interesse for et slikt samarbeid. Det er 28,4% av lærerne som mener at skolehelsetjenesten har vist interesse, mens 48,3% uenig i dette (tab. 6.2.1.). Konklusjonen er derfor at det i liten grad er utviklet et samarbeid mellom skolehelsetjenesten og kroppsøvingslærerne.

I et samspill med lokalsamfunnet og nærmiljøet skal skolen eksemplifisere, konkretisere og utfylle læreplanene for fagene (KUF, 1996, s. 61). I denne sammenheng vil det i kroppsøvingsfaget være naturlig å "samarbeide med lokale idrettslag". Mulighetene for dette synes å være tilstede, idet nesten 1/3 av lærerne mener at lokale idrettslag har vist interesse for et samarbeid med skolen (tab. 6.2.1.). På den annen side er nesten 50% uenig i dette, og det er flere mannlige enn kvinnelige lærere som er uenig (tab. 6.2.5a.). Relativt mange (22,3%) sier at de ikke vet noe om hvordan samarbeidet med den lokale idretten er, og av disse er det flere kvinner (28,8%) enn menn (14,7 %). At flere menn enn kvinner er involvert i aktivitet i lokale idrettslag, kan være en mulig forklaring på at det er flest menn som oppgir at det er kontakt mellom skolen og idretten.

Organisatoriske forhold. De aller fleste lærerne (83,4%) mener - med bakgrunn i egen erfaring fra arbeid med L97, at det er et klart misforhold mellom "målsetting" for kroppsøving i L97 og det "timetall" som faget er tildelt (tab. 6.3.1.; fig. 13.). Det er ellers signifikante forskjeller i forhold til kjønn, kroppsøvingskompetanse og skoletrinnserfaring (tab. 1.5.4a., 1.5.4b. og 1.5.4c.). Flere menn (89,8%) enn kvinner (78,8%) og flere lærere på ungdomstrinnet (90%) enn på småskoletrinnet (75%) er enige. Det er helt tydelig at lærerne på ungdomstrinnet opplever misforholdet mellom fagets mål og timetallet langt sterkere enn de andre trinnene. Det samme gjelder lærere med lengst utdanning.

Nå er det i undersøkelsen ikke spurt etter hva dette misforholdet dreier seg om. Det er likevel grunn til å anta at det er knapphet på timeressurser i kroppsøving lærerne har hatt i tankene når de har besvart dette spørsmålet. Det kom til uttrykk et stort engasjement for å øke timetallet i kroppsøving mens planarbeidet pågikk, et arbeid flere organisasjoner var sammen om. Blant annet ga "Landslaget fysisk fostring i Skolen" ut et eget nummer av tidsskriftet Kroppsøving med argumenter for styrking av kroppsøvingsfaget (Kroppsøving, 1995, nr. 6).

At lærerne på ungdomstrinnet opplever misforholdet sterkt, kan skyldes at lærerne på dette trinnet har svært knapp tid for gjennomføring av en rekke innholdskomponenter. En kan heller ikke se bort fra at karaktersettingen er med på å øke tidspresset på dette trinnet. At også lærerne med høyest kroppsøvingsutdanning opplever misforholdet sterkt, kan skyldes at de ser flere muligheter i planen enn de med liten eller ingen utdanning. Disse kan også komme til å legge kravene noe høyt med henyn til til både dybde og omfang i faget. Dette er resultater som langt på vei samsvarer med holdningene som er registrert før iverksettingen av planen (Moser et. al, 1999b) samt resultater i evalueringsstudier av den nye læreplanen for kroppsøving i videregående skole (Elvestad & Tokle, 1996; Fiskestrand, Tokle & Elvestad, 1996; Mathisen, 1998).

Timene til fag i L97 er fordelt som årstimer (KUF, 1996, s. 81). Med denne organiseringa skal skolene få bedre anledning til fleksibel tidsbruk. Det ser likevel ikke ut til at dagene er blitt organisert slik at elevene får tilstrekkelig anledning til daglig fysisk utfoldelse i løpet av tiden på skolen. Undersøkelsen viser at bare 10,5% av lærerne mener at skolens timeplan gir elevene en tilstrekkelig anledning til daglig fysisk utfoldelse, mens ca. 60% er uenig i dette (tab. 6.3.1.). Det er noen flere kvinnelige lærere som er enig enn mannlige lærere (tab. 6.3.3a.). Det er lærerne på ungdomsskoletrinnet som er mest uenig (82%), mens omtrent halvparten av lærerne på mellomtrinnet (58,7%) og på småskoletrinnet (45%) mener det samme (tab. 6.3.3b.). Dette synes å innebære at de fleste lærere ser på "skolens timeplan som en begrensende faktor i elevens daglige fysiske utfoldelse".
Etter L97 skal det settes av timer til "skolens og elevens valg" (KUF, 1996, s. 81f). Timene disponeres lokalt og skal fordeles rimelig mellom de praktiske og teoretiske fag. I undersøkelsen har lærerne svart på om en stor del av disse timene blir brukt til leik og fysisk aktivitet. Totalt er det 42,5% som er "litt enig" og 17,1% som er "helt enig" i at dette skjer (tab.6.3.1.). Av lærere på ungdomstrinnet er 37,3% "litt enig", mens bare 10,5% er "helt enig" (tab. 6.3.2.). På mellomtrinnet er de tilsvarende tall 48,1% og 15%. På småskoletrinnet dreier det seg om 42,7% og 22,5%. Samlet sett kan en derfor hevde at nesten 60% av lærerne er noe enig i at store deler av de aktuelle timene nyttes til leik og fysisk aktivitet.

Lærerne i småskolen er spesielt spurt om i hvilken grad de "247 timene med frie aktiviteter blir brukt til fysisk aktivitet og leik". Det er 340 lærere som har svart på spørsmålet, og 77% av dem sier seg enig i at en større del av denne tiden blir brukt til den nevnte virksomhet (tab. 6.3.1.). Det er likevel flere som er "litt enig" enn som er "helt enig". Nesten halvparten av kvinnene som har svart på spørsmålet, sier "helt enig", mens bare 1/3 av mennene svarer det samme.

[ Innhold - Toppen av siden ]

<< Forrige side - Forside - Innhold - Neste side >>

 

 

 
L97 og kroppsøvingsfaget - Fra blå praktbok til grå hverdag?
Lærernes erfaringer knyttet til den nye læreplanen i kroppsøving
Hovedrapport 1

Copyright © 2001 forfatterne / Høgskolen i Vestfold
Konvertert og publisert på veven: 28.6.2001
HVE-Biblioteket