Halvdan Eikeland:
En analyse av historiedelen av Aschehougs læreverk i
samfunnsfag for ungdomstrinnet: «Innblikk»
Copyright © 2001 forfatteren /
Høgskolen i Vestfold

 

<< Forrige side - Forside - Innhold - Neste side >>

II. Analyse (forts.)
3. Bidrar læreverket til utvikling av narrativ kompetanse? (forts.)
Innhold:

3.4. Utvikler læreverket evne til å orientere seg i forhold til nåtid og framtid?

Overskriften knyttes indirekte til den tyske historiedidaktiker, professor Karl-Ernst Jeismanns kjente definisjon av begrepet 'historiebevissthet': Historiebevissthet representerer »den indre sammenheng mellom tolkning av fortida, forståelse av nåtida og perspektiver på framtid.».49 Under oversikten over de grunnleggende spørsmål som skulle belyses i denne undersøkelsen, ble det (s. 9 f.) gjort forsøk på å operasjonalisere problemstillingen i overskriften. Vurderingen om læreverket utvikler evne til å orientere seg i forhold til nåtid og framtid, kan ifølge Rüsen knyttes til tre hovedspørsmål: En god lærebok skal

  • tilby overgripende perspektiver på elevenes nåtid på en slik måte at de knyttes til elevenes historiske selvforståelse og deres plass i samfunnet,
  • føre dem inn i en prosess der den historiske dømmekraft blir oppøvd,
  • og forberede dem for å ta opp nåtidsspørsmål og perspektiver på framtida.

Det første punktet gjelder først og fremst den praktiske orienteringsfunksjonen historiefaget har. Faget skal både ha en positiv betydning for elevenes identitetsdannelse og bidra til forståelse for 'de andre' og det som er annerledes. I samband med dannelse av historiebevissthet er det viktig at 'vi-de'-forhold blir tatt opp på en reflektert måte.

Emnevalget i læreverket blir bestemt av læreplanen, L 97. Det inngår dermed som redskap i den sosialiseringsprosessen som læreplanen skal bidra til. Under kommentaren til emneoversikten (s. 29 ff.) og analysen av faglige synsvinkler (s. 41 ff.) har jeg vist at læreverket gir oversikt over grunnleggende trekk ved den politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling i Norge, Vesten og spesielt de delene av verden som Europa har hatt direkte kontakt med i de siste 150 år. Med 'grunnleggende trekk' mener jeg at læreverket gir en elementær innføring om politiske systemer og den politiske utviklingsprosessen og beskriver konflikter mellom ulike politiske systemer. Videre beskrives den økonomiske og sosiale utviklingen i vestlige land, og hvordan den industrielle revolusjon bredte seg til andre deler av verden. Framstillingen gir også en viss plass for en beskrivelse av økonomiske og sosiale ulikheter i verden i dag, og forklarer hvordan disse ulikhetene har utviklet seg. I det siste bindet blir også økologiske problem tatt opp. Under drøftingen av hvordan læreverket vektlegger ulike faglige synsvinkler og ulike historiske aktørers perspektiv, fant jeg at den politiske og økonomiske synsvinkel, og til dels også den sosiale synsvinkel blir vektlagt, mens den kulturelle synsvinkel, dvs. verdigrunnlaget til ulike historiske aktører, blir heller overflatisk beskrevet. Det siste gjelder spesielt framstillingen om Afrikas, Indias og Kinas historie. Gjennom beskrivelse og innsikt i det som er ulikt i andre kulturer og i andre tider, har historiefaget store muligheter til å utvikle empati. Det blir gjort pedagogisk gode forsøk på å følge den historiske utviklingen gjennom ulike aktørers øyne (se min oppsummering om perspektiver s. 62), men særlig framstillingen om ikke-europeiske kulturer blir svært overflatisk. Det blir de historiske aktører som 'fikk betydning' ut fra ettertidens vurderinger, som først og fremst kommer i fokus.

Organiseringen av lærestoffet i de tre bindene er tradisjonell, i den forstand at utviklingen i de valgte områder ( Norge, Europa, Russland, USA, (til dels) Afrika og India, og Kina) eller beskrivelsen av sentrale tema (de politiske revolusjoner, den industrielle revolusjon, nasjonalisme og imperialisme, fascisme og nazisme, verdenskrigene, oppløsningen av koloniveldet, den kalde krigen, utvikling av europeisk samarbeid) stort sett blir fulgt strengt kronologisk. I samband med spørsmålet om nåtidsorientering, kan valget av historisk innhold og den kronologiske organiseringen karakteriseres som informativ kunnskap.50 Det dreier seg om å gi kunnskap om hvordan vi har fått den situasjonen vi har i dag, m.a.o. om historiske forklaringer på nåtidssituasjonen, med f.eks. konflikter og problemer av ulike slag. Begrunnelsen må være at slik kunnskap gir overgripende perspektiver på elevenes nåtid, skaper grunnlag for deres historiske selvforståelse og deres samfunnsidentitet. Den historiske framstillingen/læringen skaper m.a.o. 'en ytre ramme' for elevens plass i samfunnet her og nå.

Jeg har flere steder vist til typiske trekk ved forfatternes historiske narrativer: De vektlegger etter min oppfatning det vestlige demokratis og økonomiske systems seiersrike framgang i de siste 200 år, og denne framgangen er bygd på vestlig rasjonalitet. Det dominerende trekk ved forfatternes 'store beretning' er opplysningstradisjonens dominerende betydning. Det er trolig ingen tilfeldighet at det første bindet åpner med en beskrivelse av den amerikanske og franske revolusjon på slutten av 1700-tallet, og at det tredje bindet blir innledet med en beskrivelse av utviklingen av vitenskap og teknologi.

I den foregående analysen er det lagt et grunnlag for å vurdere om læreverket bidrar til å utvikle historisk dømmekraft, og de viktigste konklusjonene er allerede trukket. Generelt sett legger læreverket stor vekt på å gi elevene innsikt i hvordan historisk kunnskap blir til, hvordan historiske framstillinger blir påvirket av tiden da de ble til, hvordan historie kan bli brukt i den politiske propagandaen, og hvordan elevene kan utvikle kritiske analyseferdigheter overfor historiske bilder, tekster og andre historiske kilder. I samband med arbeidet med kilder får også elevene muligheter til å bli selvstendige 'skapere' av historie ved at de gjennom en lang rekke oppgaver kan utforme sine egne historiske beretninger. Mange av oppgavene er utformet på en engasjerende og pedagogisk vel gjennomtenkt måte og vil sikkert appellere til elevenes skapende evner. Alt dette representerer klare pluss-sider ved læreverket.

Til de negative sidene ved læreverket kommer måten den store beretningen/de store beretningene er utformet på. Disse dominerende beretningene i læreverket får elevene etter min oppfatning små muligheter til å gjøre noe med. De blir stående som autoritative beretninger. Jeg har flere steder vist til faglige og pedagogiske muligheter til å stille spørsmål ved de store beretningene i læreverket. (Se bl.a. s. 96.) Disse mulighetene blir stort sett ikke utnyttet. Dette er ekstra beklagelig fordi mye ellers legges til rette for at elevene skal utvikle historisk dømmekraft (jfr. forrige avsnitt). Jeg stiller derfor det kritiske og polemiske spørsmålet: Hvilken pedagogisk virkning vil det ha at elevene i egne avsnitt ('Innblikk'-avsnittene) skal utvikle seg til kritiske, innsiktsfulle historikere, mens det på den andre siden ikke blir formulert ett direkte spørsmål ved 'hovedbudskapene' i lærebokforfatternes historiske framstillinger? Hvilken læringseffekt kan det få at forfatterne stort sett ikke noe sted gjør oppmerksom på at det har foregått og foregår kontroverse debatter blant historikerne om en rekke av de emner/tema som blir behandlet i læreverket?

Det tredje kravet som Jörn Rüsen stiller til en lærebok i historie som skal forberede elevene for deltakelse i nåtid og framtid, dreier seg om valg av utgangspunkt for den historiske læringsprosessen. Ifølge Rüsen er presentasjon og tolkning av historie ikke mulig uten at utgangspunktet blir tatt i nåtida. Hans begrunnelse for påstanden er at uten nåtidsorientering vil historie ikke ha noen betydning for elevenes eget liv. Jeg har ovenfor konkludert med at den tradisjonelle stofforganiseringen og valg av tema i Aschehougs læreverk skaper en årsakssammenheng mellom nåtid og fortid. Gjennom framstillingen i læreverket blir det lagt en helt nødvendig ramme for elevenes plassering av seg selv i nåtidssamfunnet og som framtidige medlemmer av et demokratisk samfunn. Gjennom forståelsen av de historiske røttene til både de allment aksepterte og problematiske sidene ved samfunnet i dag vil elevene ha en bakgrunn for å plassere seg selv.

Hva mener Rüsen med at den historiske læringsprosessen må ta sitt utgangspunkt i nåtida? Spørsmålet knyttes til en omfattende debatt om nåtids-/framtidsorientering og elevsentrert læring innenfor tysk historiedidaktikk. Historieteoretisk betyr nåtids- og framtidsorientering at historie er en tankeprosess som blir til i nåtida, og som er opptatt av menneskelig handling og tilværelse i fortida for å muliggjøre fornuftsstyrt handling i framtida. Den tyske historiedidaktiker, professor Klaus Bergmann, drøfter hvilke konsekvenser en slik orientering må få for den historiske læringsprosessen.51 Han mener bl.a. at vektlegging av nåtids- og framtidsorientering kan bidra til å løse problemet med innholdsutvalg i historieundervisning og lærebøker i historie. Utgangspunktet for valget av innhold er en oppfatning om en forbindelse mellom nåtid/framtid og historie og mellom elevinteresse og vitenskapelig kunnskap. Historiedidaktikken har for det første som oppgave å undersøke mangfoldet av det man kan vite og lære ved å bygge på historievitenskapen. For det andre må fagdidaktikerne og lærebokforfatteren/læreren/eleven på dette grunnlaget ta stilling til hva som er verdt å vite og reflektere over i samfunnet i dag, for dermed å skape grunnlag for å handle i framtida. På den bakgrunn må det stilles spørsmål både om framstillingsform og læringsinnhold. Klaus Bergmann viser til to ulike retningslinjer og begrunnelser for læringsinnhold:

Det er allerede gjort rede for den første begrunnelsen: Det blir trukket opp en årsakssammenheng mellom nåtid og fortid, og det blir trukket linjer fra fortid til nåtid. Under det andre alternativet tar en i historieundervisningen opp historiske saksforhold som inneholder problemer og verdiforestillinger som er identiske, tilsvarer eller er svært forskjellige fra eksisterende problemer. Mellom nåtid og fortid blir det dermed trukket en meningssammenheng. Den `orienteringskunnskap' som man dermed tilegner seg, kan skape bakgrunn for en mangesidig drøfting av hvordan nåtidsproblem kan løses, og også danne bakgrunn for å tenke gjennom alternativer til nåværende livsvaner og tankeganger. Dermed kan det også skapes større muligheter for å tenke gjennom framtidsalternativer. Den historiske innsikt kan blant annet knyttes til historiske mål som ikke er blitt realisert, og som bl.a. rettes mot en framtid preget av større menneskeverd.52

Bergmann understreker at en historieundervisning som tar utgangspunkt i nåtidsproblemer, ikke vil være en kronologisk faktasamling knyttet til en tradisjonell sammenbinding av historiske begivenheter. Og ikke minst viktig: En slik historieundervisning gjør det mulig å bygge på sammenhenger som elevene selv oppdager, og som tar utgangspunkt i opplevde problemer. Først på en slik måte kan historieundervisningen ifølge Bergmann bli opplevd som eksistensiell: Det utvikles en historiebevissthet som knytter en indre sammenheng mellom fortidstolkning, nåtidsforståelse og framtidsforventninger. Hvordan en slik historieundervisning kan se ut i praksis, vil jeg forsøke å ta opp i sluttkapitlet, der jeg drøfter alternativer til Aschehougs lærebokkonsept.

Nåtidsorientering og elevsentrert læring får, ihvertfall direkte, liten plass i Aschehougs læreverk. Begrepene 'elevsentrert læring' og 'nåtids- og framtidsorientering' blir overhodet ikke nevnt i lærerveiledningene. Min analyse av nåtidsorientering og elevsentrering i lærebokteksten eller via arbeidsoppgavene (s. 18 ff.) konkluderte med at jeg ikke fant noen eksempler på at utgangspunktet blir tatt i barns behov og interesser, og at forfatterne på det grunnlag begrunner hva som skal læres. Slike hensyn blir riktig nok tatt når det gjelder den formelle utformingen av læreverket, men de får ikke konsekvenser for innholdsutvalget: 'Det er L 97 som bestemmer hva du skal lære.' Problemstillinger knyttet til elevenes livssituasjon i dag, til deres framtidsforventninger og muligheter for å bli aktive deltakere i et demokratisk samfunn mangler i overveiende grad i læreverket.

Indirekte skapes likevel en rekke forutsetninger for at elevene skal kunne orientere seg på en reflektert måte i et demokratisk nåtids- og framtidssamfunn. Disse forutsetningene skapes gjennom den informative kunnskap (se s. 99) som læreverket gir, og ikke minst gjennom den pedagogisk vel gjennomtenkte innføring i historisk metode og ferdigheter i kritisk analyse.

[ Innhold - Toppen av siden ]


Fotnoter:

[tilbake] 49  Jeismann, Karl-Ernst: Geschichtsbevusstsein. I Bergmann/Kuhn/Rüsen/Schneider: Handbuch der Geschichtsdidaktik. Düsseldorf. 1985: 40.

[tilbake] 50  Begrepet er hentet fra Bergmann, Klaus: Gegenwarts- und Zukunftsbezogenheit i Handbuch der Geschichtsdidaktik. Düsseldorf 1985: 233-235.

[tilbake] 51  Bergmann, Klaus: Gegenwarts- und Zukunftsbezogenheit, i Handbuch der Geschichtsdidaktik. Düsseldorf 1985: 233-235.

[tilbake] 52  Bergmann regnes som en av de ledende representanter for den vesttyske emansipatoriske historiedidaktikk på 1970- og 80-tallet.

<< Forrige side - Forside - Innhold - Neste side >>

 

 

 
Halvdan Eikeland:
En analyse av historiedelen av Aschehougs læreverk i
samfunnsfag for ungdomstrinnet: «Innblikk»

Copyright © 2001 forfatteren / Høgskolen i Vestfold
Konvertert og publisert på veven: 9.5.2001
HVE-Biblioteket