Halvdan Eikeland:
En analyse av historiedelen av Aschehougs læreverk i
samfunnsfag for ungdomstrinnet: «Innblikk»
Copyright © 2001 forfatteren /
Høgskolen i Vestfold

 

<< Forrige side - Forside - Innhold - Neste side >>

II. Analyse (forts.)
3. Bidrar læreverket til utvikling av narrativ kompetanse? (forts.)
Innhold:

3.3. Utvikler læreverket evne til å tolke fortida, slik at den blir satt i sammenheng med nåtida?

Det sentrale didaktiske siktemål knyttet til tolkning av fortida, er at den skal skape mening og få betydning for menneskers liv. I innledningskapitlet, der det ble redegjort for metode og problemstillinger i min analyse, ble det på bakgrunn av målet å utvikle evne til å tolke fortid stilt fire krav til en lærebok i historie: Den bør a) tilsvare den faglige standard innenfor historievitenskapen, b) den bør bidra til at fagmetodiske ferdigheter blir innøvd, c) historie bør bli framstilt som en prosess og det bør gis plass for flere betrakterperspektiver, og d) framstillingen må legge grunnlag for elevenes selvstendige vurdering og standpunkt. Ikke minst det siste kravet bygger på en oppfatning av historie som et viktig redskap for elevenes nåtids- og framtidsorientering. Den følgende analysen vil ta utgangspunkt i de fire kravene til en lærebok, og problemstillinger og framgangsmåte vil bli tatt opp i tilknytning til hvert enkelt krav. Spørsmålet om opplegget knytter sammenheng med nåtida, vil bli drøftet til slutt.

a) Faglig standard i Aschehougs læreverk.

Allmenne retningslinjer for analysen.

Som det er redegjort for i innledningskapitlet (s. 8 f.), bør det faglige innholdet i en lærebok for det første 'tilsvare' den faglige standard innenfor historievitenskapen. Det dreier seg selvsagt ikke om å kunne gi oversikt over den omfattende kunnskap og innsikt som er utviklet innenfor historievitenskapen, eller kopiere historievitenskapelig metode, bl.a. i den forstand at lærebokframstillingen følger den samme 'mal' som en historisk forskningsrapport. Først og fremst skal historievitenskapen sikre at skolens lærebøker ikke inneholder faglige feil, og det betyr bl.a. at historiske tolkninger ikke må bryte med allment aksepterte tolkninger innenfor det faghistoriske miljø. Formelt sett blir det sett som ønskelig at lærebokframstillingen følger en grunnleggende praksis innenfor historievitenskapen, med for eksempel regler for bruk av kildereferanser.

Det er m.a.o. en omfattende og krevende historiefaglig oppgave å vurdere om Aschehougs læreverk i historie har en forsvarlig faglig standard. Hva menes for eksempel med å unngå 'faglige feil'? I samband med realhistorisk kunnskap dreier det seg selvsagt om å sikre at den historiske faktakunnskap er korrekt, for eksempel at den politiske striden som førte til parlamentarisme i Norge, kulminerte i 1883/1884, og ikke i 1880. Feil av denne typen er enkle å forebygge. Langt mer krevende blir det å få oversikt over og avgjøre hva som er 'allment aksepterte' tolkninger innenfor det faghistoriske miljø. Lærebokforfatteren vil i sistnevnte sammenheng stå overfor to problemer: For det første må han/hun ha solid innsikt i den historiefaglige debatten, og for det andre må det gjøres pedagogiske vurderinger om hva som er realistisk og hensiktsmessig å presentere for skoleelever.

Under mine vurderinger om Aschehougs læreverk i historie har en akseptabel faglig standard, har det vært nødvendig å følge 'realistiske' retningslinjer, dvs. at jeg må bygge på min egen faglige oversikt og innsikt i historisk forskning, men ikke på en slik måte at analysen blir for omfattende og omstendelig. Jeg har derfor valgt følgende retningslinjer:

Jeg analyserer ett emne fra hvert bind, og framstillingen av emnet i læreboka blir først vurdert substansielt, dvs. om framstillingen bygger på rimelig god oversiktskunnskap og kjennskap til den historiefaglige debatten knyttet til emnet. Deretter blir det gjort en formell vurdering, der jeg undersøker om generelle krav til kildereferanser blir fulgt, og om framstillingen i rimelig grad har en faglig struktur som bygger på spørsmål/problemstillinger og forsøk på å belyse spørsmålene på en systematisk måte.

Følgende emner fra Aschehougs læreverk blir valgt:

H 8: "1814 og Grunnloven" (H 8: 33-59. Lærerveiledning: 46-57.)
H 9: "Italia og Tyskland. Fascisme og nazisme 1919-1939." (H 9: 67-90. Lærerveiledning: 66-76.)
H 10: "Den kalde krigen 1945-1989" (H 10: 29-52. Lærerveiledning: 217-231.)

Begrunnelsene for valget er først og fremst at det har foregått en omfattende historikerdebatt knyttet til alle emnene.

De grunnleggende spørsmål under den innholdsmessige vurderingen kan skisseres slik:
a) Blir motstridende historiske tolkninger knyttet til det valgte tema presentert? Skjer presentasjonen direkte eller indirekte? (Det vil si at det enten eksplisitt blir vist til ulike historikeres/evt. historikerskolers motstridende tolkninger, eller at ulike tolkninger blir en integrert del av forfatterens framstilling.) b) Dersom motstridende tolkninger blir presentert, gir de i rimelig grad et ajourført bilde av historikerdebatten?

Framstillingen av emnet "1814 og Grunnloven".

Faglig innhold:

Knapt noe emne i norsk historie har vært så omstridt som tolkningen av hendelsene i 1814 og forutsetningene for det som hendte dette året.39 Historikerdebatten om 1814 gir også et klart eksempel på at historie blir brukt politisk, og at tolkningene av 1814, særlig av historikere på 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet, var preget av deres politiske grunnholdninger, bl.a. til nasjonal selvstendighet, demokrati, standsinteresser og økonomiske interesser.

· Ulike historietolkninger av 1814: generell oversikt.

Grovt sett kan en skille mellom to historikertradisjoner innenfor forskningen om 1814: 'Venstretradisjonen' og 'den konservative tradisjonen'. Venstretradisjonen kan følges fra Henrik Wergeland til historikere som Ernst Sars, Halvdan Koht, Edvard Bull d.e. og Arne Bergsgård. Innenfor denne historikertradisjonen ble stormaktspolitikken ute i Europa som førte til Kielfreden og avståelsen av Norge fra Danmark til Sverige, oppfattet som en tilfeldig faktor. Den grunnleggende drivkraft for disse historikerne var den indre nasjonale vokster i det norske folket. Kristian Fredrik, som ledet den norske motstanden mot Kielfreden, blir av disse historikerne kun oppfattet som et redskap. Den konservative tradisjonen, eller den antipatriotiske tradisjonen, var først representert gjennom Jacob Aall, Michael Birkeland og Yngvar Nielsen. Senere har tradisjonen blitt fulgt opp i en mer avideologisert form ved historikerne Sverre Steen, Jens Arup Seip og Knut Mykland. Særlig når det gjelder synet på stormaktspolitikken og den rolle Kristian Fredrik spilte, står de sistnevnte historikerne svært nær antipatriotene.

To hovedteorier om det som skjedde i 1814, står mot hverandre: Sars' teori om at 1814 var resultatet av en lang indre historisk vokster i det norske folk, kan karakteriseres som en kontinuitetsteori, mens Seip på den andre siden i sin Utsikt over Norges historie (1974-80) lanserer en bruddteori: "Den nasjonale bevegelse var ikke en forutsetning for 1814, men et produkt av det som da skjedde."

De ulike synene kan illustreres gjennom noen sentrale debatt-tema:

    a) Hvem skal ha æren av det norske selvstendighetsverket i 1814?

        Sars: 'selvstendighetspartiet' og Christian Magnus Falsen. 'Svenskepartiet' og grev Herman Wedel Jarlsberg kan nærmest oppfattes som svikere.
        Yngvar Nielsen: Grev Wedel er helten. Hans mål var å skaffe Norge en konstitusjon. Unionen var bare et middel.

    b) Syn på betydningen av nasjonale, demokratiske, standsinteresser og økonomiske interesser på den ene siden og av utenrikspolitiske hendelser på den andre siden.

        Bergsgård: vekt på det nasjonale og demokratiske som ble båret fram av bøndene. Uenig med Koht, som kopler inn klassekamp i sin forståelse av det som skjedde i 1814.
        Senere års forskning, med bl.a. Sverre Steen: Større vekt på de utenrikspolitiske hendelsene og mindre vekt på standsinteresser og økonomiske interesser.

    c) Hvem var 'folket'?

        Sars: Noe uklart hva han mener. Bruker til dels begrepet i betydningen 'hele folket' og dels om en elite.
        Yngvar Nielsen, Mykland og Seip: Det var embetsmenn og storborgerskap som uttrykte nasjonale krav, mens bøndene var likegyldige.

    d) Hvordan var holdningene til det danske eneveldet? Hva var Kristian Fredriks mål?

        Venstretradisjonen: Utbredt motvilje mot Danmark og unionen i det norske folket. Kristian Fredrik som idealistisk forkjemper og redskap for norsk selvstendighet.
        Antipatriotene og Steen: Ingen utbredt uvilje mot Danmark i det norske folket, og heller ikke noe sterkt ønske om selvstendighet. Kristian Fredriks egentlige mål var å berge Norge for kongehuset og eneveldet.

Klare motsetninger i historikersyn finner vi også i vurderingen av Karl Johans motiver og av Fredrik 6.s politikk i tiden fram til Kiel-traktaten.

Oversikten vil fungere som en enkel basis for den følgende faglige vurdering av framstillingen i Aschehougs læreverk.

· Generelle tolkninger av 1814 i Aschehougs læreverk:

Under innledningen til emnet (H 8: 34) tar forfatteren utgangspunkt i ulike tilnærmingsmåter innenfor historisk forskning: Noen historikere er opptatt av å finne de lange linjene i historien, mens andre er opptatt av å fingranske ett bestemt 'veikryss' og én bestemt hendelse. Erik Lund bruker to bilder for å illustrere de ulike tilnærmingsmåter hos historikerne: Noen historikere er som fallskjermhoppere: "Fra stor høyde vil de ha oversikt over det historiske landskapet." Andre historikere er som trøffeljegere: "Trøffel er en sjelden og fin sopp som vokser like under overflaten. Trøffeljegeren må granske overflaten nøye før han finner sporene ned til trøffelen. På samme måten fingransker historikerne ett bestemt 'veikryss' og én bestemt hendelse, for eksempel det som skjedde i 1814." Ifølge Lund skal både fallskjermhopperen og trøffeljegeren få plass i hans framstilling om 1814: "Først skal vi lete opp noen lange linjer som kanskje kan forklare hvorfor Norge ble en selvstendig stat i 1814. Dernest skal vi granske hendelsene i årene like før 1814 og det som hendte akkurat det året."

Lærebokteksten og bildebruken er etter min oppfatning et godt eksempel på Erik Lunds pedagogiske evne. Det viktige spørsmålet i vår sammenheng blir imidlertid hvordan den følgende lærebokteksten bidrar til å informere om ulike historiske tolkninger av 1814. Kan forfatterens framstilling av 1814 evt. kategoriseres som kontinuitetsteori eller som bruddteori, eller inneholder framstillingen 'litt av hvert'? Blir historikerdebatten eksplisitt nevnt, og i tilfelle svaret er nei, blir ulike historikersyn indirekte 'bakt inn' i framstillingen?

Første delkapittel (H 8: 34-43) har overskriften "Vekst og utvikling i næringslivet". Det tar for seg økonomisk utvikling i Norge fra 1500-tallet. Sosiale forhold blir også belyst, bl.a. utviklingen av husmannsvesenet. Under forfatterens oppsummering: "De lange linjer" (s. 43) finner vi et visst grunnlag for å plassere ham i forhold til historikertradisjoner og de former for 'historieteori' som er skissert ovenfor. Gjennom beskrivelsen av den økonomiske utviklingen på 1500/1600/1700-tallet ('oppgangssag', trelastnæring og økte inntekter for bønder og byborgere, utviklingen av bergverksnæringen, og økende handel på 1700-tallet) skisseres forutsetningene for en økonomisk overklasse i Norge: rike storbønder og byborgere. Sammen med embetsmennene og offiserene blir de en ledergruppe i Norge. For å analysere forutsetninger for det som skjedde i 1814, blir spørsmålet om nasjonal bevissthet trukket inn. Når det gjelder den politisk-administrative utviklingen på 1600-tallet, blir det gitt en del opplysninger som må ha til hensikt å vise at det skjedde en utvikling mot større nasjonal selvstendighet: "Embetsmennene er danske, og de får stillingene fordi de har utdanning og er dyktige. De blir gradvis 'norske'." Under presentasjonen av stattholderembetet skapes et inntrykk av at selvstendige nasjonale politiske institusjoner er under utvikling fra 1600-tallet av: Norge får en stattholder "som styrer hele Norge på vegne av kongen. Stattholderen bor på Akershus festning i Oslo. Norge får sin egen hær, som for en stor del ledes av norske offiserer." (H 8: 43.) Teksten gir også klare direkte utsagn om utviklingen av norsk nasjonalisme: Under beskrivelsen av 1700-tallet heter det: "Nye kriger mot Sverige bidrar til å skape en nasjonal bevissthet også hos det brede lag av folket. - - - Norske forfattere i København danner en klubb, 'Det Norske Selskab'. Der dyrker de norsk kultur og særpreg og krever et norsk universitet."

Den korte teksten gir et forholdsvis sikkert grunnlag for å plassere Erik Lunds framstilling av nasjonalismen innenfor 'venstretradisjonen' i norsk historieskrivning. Ikke minst understrekningen av at nasjonalismen var allment utbredt, dvs. innenfor alle samfunnslag, og en tendens til å beskrive en kontinuerlig nasjonal utvikling, underbygger konklusjonen. Det kan allerede her rettes faglig kritikk mot framstillingen: Forfatteren burde i hvert fall få klart fram at det er ulike oppfatninger blant historikerne om norsk nasjonalisme før 1814. (Jfr. den tidligere oversikten.)

Overgangen til de neste delkapitlene "Forspillet til 1814" (s. 44-50) og "Egen grunnlov, men union med Sverige" (s. 51-56) skjer gjennom forfatterens konklusjon knyttet til "De lange linjer" (s. 43): "De fleste historikere er enige om at Norge før eller seinere ville ha vokst seg så sterkt at landet ville ha blitt selvstendig og frigjort seg fra Danmark. Men hvorfor skjedde det akkurat i 1814? For å finne ut det må vi være trøffeljegere." Beskrivelsen av forspillet til og hendelsesforløpet i 1814 gir et grunnlag for å vurdere om forfatteren gir en rimelig bred og variert faglig dekning av sentrale tema i historikerdebatten om 1814. (Se s. 71 ovenfor.) Behandlingen av to av temaene gir et bilde av det som preger framstillingen:

· Hvem får i lærebokframstillingen æren for selvstendighetsverket i 1814?

'Selvstendighetspartiets' og 'unionspartiets' standpunkt blir tatt opp i et eget delkapittel (s. 52). Framstillingen av selvstendighetspartiet kan karakteriseres som balansert: På den ene siden går denne fløyen, ledet av Christian Magnus Falsen, inn for at Norge skulle være et selvstendig kongedømme med Kristian Fredrik som konge. Men på den andre siden: "Mange i denne gruppa regnet med at vi etter noen år ville komme i union med Danmark igjen, fordi Kristian Fredrik var tronfølger der."

Wedel Jarlsberg står fram i en tegneserie (s. 49-50) og legger fram sine begrunnelser: Han karakteriserer Kristian Fredriks og 'selvstendighetspartiets' politikk som 'eventyrpolitikk', bl.a. fordi landet er utsultet og isolert. Norsk næringsliv og handel vil ifølge grev Wedel kunne utvikle seg langt bedre i en union med Sverige. Han frykter ikke Karl Johan som konge av Norge fordi Grunnloven vil kunne avgrense kongens makt.

Helhetsinntrykket av lærebokteksten er at det blir forsøkt å gi en balansert framstilling om hvem som skal ha æren for det norske selvstendighetsverket. Gjennom arbeidsoppgavene får elevene også store muligheter til å skape sine egne alternative beretninger, der det er muligheter for at grev Wedel og representantene for 'selvstendighetspartiet' kan å bli vurdert både nyansert og ensidig.

· Hvordan var holdningene til det danske eneveldet? Hva var Kristian Fredriks mål?

Framstillingen er som tidligere vist preget av kontinuitetsteori: det har skjedd en styrking av nasjonalfølelsen i alle samfunnslag, og det ville før eller senere ha ført til løsrivelse fra unionen med Danmark. Når det gjelder det direkte forspillet til 1814, blir bondeopprøret og misnøyen også hos byborgerne mot kornmangelen beskrevet (s. 44). I den sammenheng blir det understreket at bøndenes reaksjon ikke var rettet mot kongen og eneveldet, men mot embetsmennene. Reaksjonen mot eneveldet kom derimot fra embetsmennene og byborgerne, og deres begrunnelser: fred med England, handel og sikring av korntilførselen, blir presentert. Framstillingen bryter i en viss forstand med venstretradisjonen: misnøyen mot Danmark og eneveldet utgikk altså først og fremst fra bestemte samfunnsgrupper, og ikke fra hele folket. Framstillingen har her fellestrekk med den antipatriotiske tradisjon innenfor historieskrivningen.

Framstillingen av Kristian Fredrik er heller ikke entydig. Vi følger ham (s. 44 ff.) fra 20. mai 1813, da han drar til Norge i en fiskebåt, forkledd som matros. Han har med seg en hemmelig instruks fra kongen, som bl.a. dreier seg om å bevare Norge for helstaten Danmark-Norge. Han blir møtt med begeistring i Norge, og Kristian Fredrik blir framstilt som lederen for det planlagte norske opprøret mot Kielfreden. Læreboka inneholder som nevnt en tegneserie (s. 48-50) der sentrale aktører i Norge i 1814 blir intervjuet. Elevene får på den bakgrunn i oppgave å lage et intervju med Kristian Fredrik. Han er personen som "reiser opprørsfanen mot Europas stormakter." Professor Georg Sverdrup står fram og erklærer at folkesuverenitetsprinsippet har seiret, og at 'prinsen og vi' er enige om at makten nå ligger hos folket. Det skal straks holdes valg til en grunnlovgivende forsamling, som skal gi landet en grunnlov og velge konge. Tyngdepunktet i framstillingen føyer seg inn i venstretradisjonen: Kristian Fredrik utvikler seg ifølge framstillingen til en idealistisk forkjemper og redskap for norsk selvstendighet. Likevel blir framstillingen 'balansert' ved at det både blir vist til Kristian Fredriks hemmelige mandat fra kongen, og at deler av 'selvstendighetspartiet' trodde at Norge igjen ville komme i union med Danmark.

Hovedinntrykk/kommentar om faglig innhold i kapitlet om Norge i 1814:

Det blir ikke direkte vist til ulike forskningstradisjoner knyttet til Norge i 1814. Det er likevel gitt plass for ulike historikersyn i framstillingen, og etter min oppfatning blir det gjort et pedagogisk smidig forsøk på å balansere framstillingen på en slik måte at ulike syn innenfor den faghistoriske forskning blir representert. Når det gjelder synet på nasjonalisme i det norske folk før 1814, burde framstillingen likevel blitt sterkere nyansert.

Jeg savner direkte henvisning til historikerdebatten om 1814. Det er ingen referanser, verken i lærebokteksten, i samband med arbeidsoppgavene eller kildestudiet, eller i lærerveiledningen, til de viktigste hovedretninger innenfor norsk historisk forskning om 1814. Det vil helt sikkert være delte meninger om det er pedagogisk og faglig forsvarlig å gi slike opplysninger i en læreboktekst for ungdomstrinnet. Personlig mener jeg at kunnskap om at historikerne har tolket 1814 ulikt, burde være sentral kunnskap innenfor et lærebokkonsept som vektlegger innsikt i historisk forskning så sterkt som Aschehougs læreverk gjør. Etter min oppfatning ville det i alle tilfeller være til god hjelp for lærerne med noen få ord om historikerdebatten i lærerveiledningen, f.eks. i innledningen. En lærebokforfatter må selvsagt bygge på at lærere har rimelig solid faglig kunnskap og innsikt når de underviser på ungdomstrinnet, og at det dermed ikke skulle være nødvendig å 'hjelpe' dem. Jeg mener at det likevel ville ha stor nytteverdi om lærerveiledningen inneholdt en kortfattet orientering om historikerdebatten og om hvilke hensyn lærebokforfatteren selv har tatt til denne debatten under utformingen av framstillingen. Dette kravet burde prinsipielt sett gjelde alle emnene i læreverket.

Formell vurdering av framstillingen:

· Kildehenvisninger.

Eksakte henvisninger til skriftlige kilder, enten til historiske primærkilder eller til historikeres framstillinger, forekommer ikke i selve lærebokteksten. Det blir f.eks. sitert kilder fra Trondheim og Kristiania om korn-/matmangel i Norge i 1813, og beskrivelsen av Eidsvollsforsamlingen 1814 inneholder flere sitater uten eksakte kildehenvisninger. Slike henvisninger blir på den andre siden tatt med i samband med illustrasjoner, f.eks. malerier. Kildereferanser er også tatt med i lærerveiledningen i tilknytning til et opplegg om sagbruksdrift og trelasthandel i området rundt Fredrikshald på 1600- og 1700-tallet. Det er der tatt med utdrag fra en dagbok som engelskmannen William Croxe skrev under sitt besøk i Norge i 1784, og en beskrivelse fra 1792 av Fredrikshald, gjort av ingeniørkaptein E. Hoff. Det er også tatt med fire kart som viser Fredrikshald/Halden i ca. 1665, 1739, 1785 og 1984. Arkivreferanser mangler her. Det samme gjelder delvis også avsnittet om arbeid med kilder i læreboka (s. 58-59). Det blir ikke gitt klare opplysninger om hvor modellen av Paleet i 1813 og 1814 er plassert (selv om det står at ett av rommene er rekonstruert og nå står på Folkemuseet på Bygdøy, og at også personbildene som inngår i en av oppgavene, er plassert i det samme rommet). Referanser mangler også når det gjelder kilde 1 og kilde 3 (bykart og tegning) s. 58/59.

Jeg savner en konsekvent praksis når det gjelder kildereferanser. Forlagene har selvsagt prinsipielle retningslinjer i sammenheng med bruk av noteapparat i lærebøker for grunnskolen, og disse kan ha påvirket lærebokforfatterens framstilling. Det er likevel betenkelig at et læreverk som så sterkt vektlegger innsikt i den historiske forskningsprosessen og arbeidet med kilder, viser en så inkonsekvent praksis når det gjelder opplysninger om hvor kildene er å finne.

· Faglig struktur.

Den faglige strukturen i framstillingen om 1814 er allerede illustrert under henvisningene til 'fallskjermhopperen' og 'trøffeljegeren' ovenfor (s. 74). Framstillingen inneholder 'de lange linjer', der vekst og utvikling av næringslivet/økonomisk og sosial utvikling blir fulgt fra 1500-tallet. I tillegg går framstillingen mer detaljert inn på forspillet til 1814 og hendelsesforløpet i 1814. Framstillingen følger en kronologisk struktur, men åpner også for en tematisk behandling, f.eks. av grunnlov og prinsipper som unionen bygde på. En sentral side ved den faglige framstillingen er at det blir stilt en rekke spørsmål underveis, både som overskrifter til delkapitler: "Hvorfor hendte det da?" (H 8: 55. I samband med Novembergrunnloven 1814) og inne i kapitlene: "Hvem skulle få stemmerett til den nye nasjonalforsamlingen, som ble kalt Stortinget?" (H 8: 53) Den problemorienterte framstillingen preger også deler av oppgavesettet, der elevene skal arbeide med årsaksbegrepet i historie. (Jfr. oppg. 9, s. 56 og kommentaren i lærerveiledningen s. 46.)

Den faglige strukturen i kapitlet om 1814 og Grunnloven kan karakteriseres som oversiktlig, logisk og preget av problemorientering.

Framstillingen av emnet "Italia og Tyskland. Fascisme og nazisme 1919-1939."

Faglig innhold:

Det har i etterkrigstiden vært en omfattende debatt, bl.a. om røttene til nazisme og fascisme, om hvilke samfunnsgrupper som støttet Hitler og Mussolini, om nazistisk og fascistisk ideologi, m.m. Ikke minst på 1980- og 90-tallet foregikk det også i Tyskland en omfattende debatt blant historikerne (jfr. "Historiker-Streit" 1986-87, og Goldhagen-debatten 10 år senere.) Det er derfor ikke noen enkel oppgave å utforme en læreboktekst dersom en har som mål å gi et oversyn eller referere sider ved historikerdebatten.

For å gi en enkel referanseramme for analysen av framstillingen av dette emnet vil jeg skissere noen hovedtrekk ved historikerdebatten. Av praktiske grunner deler jeg analysen av faglig innhold i to: Først blir tolkninger og lærebokframstilling av fascismen i Italia tatt opp, og deretter blir det samme opplegget knyttet til nazismen i Tyskland. Den formelle vurderingen blir derimot felles for de to hovedtemaene.

· Tolkninger av fascismen i Italia: Noen hovedretninger.

Historikeren Martin Blinkhorn 40 opererer med 6 ulike hovedtolkninger av fascismen:

Den første retningen er preget av en idealistisk historieoppfatning, og kan sammenfattes som 'fascisme som symptom på moralsk forfall'. Fascismen blir betraktet som utslag av et midlertidig moralsk forfall innenfor italiensk liberalisme. De nye massene i denne perioden manglet følelse for de liberale grunnverdier, og lot seg manipulere. En annen, utbredt tolkning oppfatter fascismen som et resultat av 'massesamfunnet'. Gjennom hurtig industrialisering, urbanisering, krig og omstilling fra krig til fred ble millioner av italienere revet opp fra sine tradisjonelle røtter og fikk ødelagt sine tilvante lokale, personlige, sosioøkonomiske og kulturelle bånd. De ble derfor offer for dyktige demagoger og velorganiserte minoritetsgrupper. Fascismen hadde ifølge denne tolkningen en masseappell som bl.a. bidro til å gjenopprette identitets- og samfunnsfølelse. Fra marxistisk hold har fascismen blitt tolket som et resultat av et samarbeid med kapitalismen. Det nære samarbeidet mellom fascistregimet og industri- og agrarkapitalismen tyder på at regimet neppe hadde blitt til uten dette samarbeidet. En av innvendingene mot teorien er at den ikke kan forklare hvordan den brede støtten fascismen fikk fra massene, kan tolkes som kapitalistiske interesser. En utbredt oppfatning av fascismen har vært at den er en variant av et mer omfattende fenomen: totalitarisme. Vekten blir her lagt på selve fascist-regimet i stedet for på bevegelsen eller sammenhengen det utgikk fra. Fenomener som lederrolle, ettpartisystem og regimets monopol på maktutøvelse og massemedia danner bakgrunn for å påvise likheter mellom totalitære regimer. I de senere år har både et stort ikke-marxistisk flertall og marxistiske historikere sett fascismen i sammenheng med Italias økonomiske tilbakeliggenhet og forsøkene på å modernisere. Disse historikerne prøver bl.a. med bakgrunn i økonomisk statistikk å vise at det skjedde en modernisering av økonomien under det fascistiske regime. (Det kan bl.a. innvendes mot teorien at det er vanskelig å avgjøre om fascismen i seg selv var ansvarlig for en slik modernisering, eller om andre krefter i alle tilfeller ville ha drevet den gjennom. Teorien forklarer heller ikke måten fascistene kom til makten på, og den menneskelige belastningen under regimet.) Den italienske historiker Renzo De Felice lanserte på 1960-tallet i samband med sin omfattende Mussolini-biografi en teori som har ført til sterk debatt: Fascist-bevegelsen var først og fremst en bevegelse knyttet til middelklassens framvekst. Denne middelklassen ønsket å utfordre den tradisjonelle liberale politiske makt.

· Tolkninger av fascismen i Aschehougs læreverk.

Det blir ikke noe sted vist til historikerdebatt om italiensk fascisme. I lærerveiledningen (Historie 9, lærerveiledning: 66) redegjør forfatteren på en enkel og direkte måte for hvilke faglige retningslinjer han bygger sin framstilling på: Kapitlet blir bygd opp rundt personen Mussolini. Forfatteren ønsker gjennom kapitlet å gi et eksempel på individets rolle som historieskaper. Forfatteren er likevel klar over at enkeltindividet opptrer i en historisk sammenheng: "Det er like klart at Mussolini og Hitler i høy grad var historieskapte. De ble formet av sin tids forutsetninger og hendelser."

I læreboka utdypes det siste ved at forfatteren viser til misnøyen med Versaillestraktaten, der Italia ikke fikk de grenseområdene i nord og øst som de var blitt lovet. Arbeidsløshet og streiker som uttrykk for sosial misnøye blir også nevnt. Støtten regimet fikk fra høyresiden: jordeiere, industriherrer og forretningsfolk blir forklart som en frykt for kommunistisk revolusjon. En viktig forklaring i framstillingen er også den generelle misnøye med det politiske system og manglende tro på at problemene kunne løses gjennom et demokratisk styre. I tråd med målsettingen å belyse enkeltindividets rolle som historieskaper får Mussolini og det som preget det fascistiske diktatur i Italia, en bred plass i framstillingen. Propagandaen blir i den sammenheng belyst.

Erik Lunds framstilling er ikke enkel å plassere historiografisk. I forhold til tolkningene som Blinkhorn skisserer, finner vi en viss vektlegging av samarbeidet med deler av høyresiden som forutsetning for regimet, men samarbeidet blir kun sett fra den ene siden: det blir forklart som kommunistfrykt fra næringslivsgrupper. Framstillingen minner kanskje også litt om teorien om fascismen som et resultat av framveksten av massesamfunnet, men den er likevel svært vag. Et generelt inntrykk er at framstillingen er preget av en idealistisk historieoppfatning. Det gjelder ikke bare vektleggingen av enkeltindividet Mussolini som historisk aktør og skaper av historie, men også av politisk tro som drivkraft i historien: kommunistfrykt og manglende tro på demokratiet. Ytre sett rommer framstillingen i og for seg flere elementer som inngår i de ulike tolkningene som er skissert ovenfor, men framstillingen blir svært enkel. Det blir ikke gitt grundige nok forklaringer på hvorfor ulike samfunnsgrupper støtter fascismen. Heller ikke oppgavesettet i læreboka (s. 72) bidrar til å gi utdypende forklaringer om hvorfor fascistregimet fikk så sterk støtte i Italia. Arbeidet med kilder under "Innblikk" er kun knyttet til Hitler-Tyskland. Erik Lunds framstilling er enkel og tradisjonell: Liknende framstillinger finner vi igjen i svært mange lærebøker for ungdomstrinnet. Mitt kritiske spørsmål blir om slike overflatiske framstillinger egentlig bidrar til forståelse av det som skjedde, og om de overhodet har noen verdi.

· Tolkninger av nazismen i Tyskland: Noen hovedretninger.41

Det er for det første gjort motstridende forsøk på å plassere nazismen som historisk fenomen. Den tyske Bielefeld-skolen hevder at Hitlers maktovertakelse var et resultat av den ikke-demokratiske tyske særutviklingen som hadde sine røtter i perioden 1848-71. Andre historikere har behandlet nazismen som et typisk mellomkrigsfenomen og som en parentes. Innenfor den sistnevnte gruppen har enkelte historikere vektlagt Hitlers personlighet, ideologi og vilje som en avgjørende, enestående og helt ny faktor. Andre har forsøkt å kople utviklingen i Tyskland til den generelle framvekst av diktaturer i Europa. (Jfr. det som er skrevet ovenfor om totalitarisme i samband med plassering av fascismen i Italia.)

På et lavere analysenivå er det stor enighet om at bak Hitler stod en større maktblokk, med betydelige deler av storindustrien, de større godseierne og armeen. Innenfor den nazistiske maktblokken fantes - som i Sovjetunionen og i Italia - en innebygd motsetning mellom konservativt autoritære og revolusjonært totalitære grupper. Denne motsetningen kunne Hitler utnytte for å virkeliggjøre sine mål.

Det er også stor enighet om at Hitlers diktatur på 1930-tallet førte til bedre levekår for det store flertall tyskere, og at dette var en viktig årsak til oppslutningen han fikk. Gjennom kombinasjonen av en vellykket praktisk politikk og effektiv ideologisk propaganda vakte Hitler hos mange tyskere håp om et nytt og stort Tyskland.

· Tolkninger av nazismen i Tyskland i Aschehougs læreverk.

Det generelle målet for framstillingen er gjort rede for i samband med framstillingen av fascismen: Forfatteren har en dobbel målsetting a) illustrere enkeltindividets rolle i historien, og b) belyse de historiske forutsetningene for ledernes makt.

Heller ikke under behandlingen av nazismen blir det vist til ulike tolkninger og oppfatninger blant historikerne. I motsetning til framstillingen av Mussolini og utviklingen i Italia blir framstillingen om Hitler og Tyskland langt på vei preget av én grunnoppfatning: Nazismen var et mellomkrigsfenomen, og Hitlers person spilte en avgjørende rolle. Den kronologiske beretningen om Hitlers vei til makten og årsaker til utbruddet av den andre verdenskrig blir i sterk grad preget av de spesifikke hendelser: Dannelsen av Weimarrepublikken og reaksjonene på Versaillestraktaten, okkupasjonen av Ruhr og inflasjonen, grunnleggelsen av nazipartiet og Hitler som rikskansler. Deretter konsentreres beretningen om personen Hitler, om propaganda og massemønstring, raselære og jødeforfølgelse. Det siste delkapitlet tar for seg Hitlers vei mot krigen.

Lærebokframstillingen blir (s. 86) avsluttet med et delkapittel "Den gang og nå". Grunnoppfatningen hos forfatteren kommer der eksplisitt til uttrykk:

      "De forholdene som gjorde det mulig for Hitler å komme til makten, vil aldri komme tilbake på akkurat samme måte. De var enestående for den tidas Tyskland. De fleste tyskere følte seg ydmyket av Versaillestraktaten og urettferdig behandlet. Mange gav demokratiet skylden for de alvorlige problemene i Tyskland, for eksempel massearbeidsledigheten. Mange tyskere ville derfor prøve noe annet. Hitler-Tyskland ble sett på som forsvarsmuren mot kommunismen, som mange både i Tyskland og andre nasjoner hadde fryktet. Dette er noen av de samfunnsmessige betingelsene som var enestående for den tida."

Erik Lund er riktig nok inne på at det også er mer generelle forklaringer, men dette blir ikke særlig utdypet utover litt sosialpsykologisk teori om mennesker i en massebevegelse.

Under "Innblikk" (s. 88-89) blir årsaksforklaringene ovenfor oppsummert, men kildestudiet blir knyttet til personen Hitler. Hovedspørsmålene under kildestudiet om Hitlers person er følgende: "1 Hvilke personlige egenskaper gjorde Hitler til en så mektig leder? 2 Var det Hitlers personlige avgjørelser som bestemte utfallet på de viktigste hendelsene? 3 Fikk hendelsene det utfallet som Hitler ønsket?" Forfatteren kommenterer spørsmålene slik: "Fasitsvar er det ikke mulig å gi på slike spørsmål. Men det er viktig å diskutere dem for å se hvor langt vi kan komme."

Framstillingen av nazismen i Tyskland kan kort karakteriseres slik: Forfatteren har ingen referanser til ulike historikertolkninger, verken i læreboktekst eller lærerveiledning. Forfatterens framstilling er preget av én grunnoppfatning: Nazismen i Tyskland var et egenartet tysk mellomkrigsfenomen der personen Hitler hadde en avgjørende betydning. Andre tolkninger, for eksempel Bielefeld-skolens syn, blir verken direkte eller indirekte tatt opp.

Formell vurdering av framstillingen:

· Kildehenvisninger.

Framstillingen inneholder i tillegg til forfatterens tekst sitater, bilder, kart og tegninger/diagrammer. Ingen konsekvent praksis blir fulgt når det gjelder kildehenvisninger. Flere av sitatene (for eksempel H 9: 70 og 71) mangler kildehenvisning. Noen sitater oppgir den skriftlige kilden i parentes, men sidehenvisning og trykkested mangler (for eksempel
H 9: 77-78). Det samme hovedinntrykket gjelder kildereferanser i tilknytning til illustrasjonene: De fleste illustrasjonene mangler direkte opplysninger om hvor de er hentet fra. Av hensyn til rettighetsinnehavere blir det imidlertid bakerst i boka (s. 168) gitt opplysninger, bl.a. om hvilket bibliotek eller bildearkiv illustrasjonen er hentet fra.

· Faglig struktur.

Lærebokframstillingen følger i hovedtrekk en enkel kronologi både når det gjelder Italia og Tyskland. Dette gjelder også nøkkelpersonene i framstillingen: Mussolini og Hitler. Særlig under framstillingen av Hitler-Tyskland gjøres også forsøk på en systematisk behandling av tema som politistat/totalitær stat, propaganda og antisemittisme.

Rammen for framstillingen er som allerede vist gitt gjennom spørsmålet om enkeltindividets rolle som historieskaper, og samtidig blir det stilt spørsmål om hvilke historiske forhold som skapte muligheter for Hitlers og Mussolinis makt. Den kronologiske framstillingen bygger både direkte og indirekte på problemstillinger knyttet til årsaksbegrepet i historie, og arbeidsoppgavene under hvert delkapittel og arbeidet med kilder bygger opp under den problemsentrerte framstillingen.

Framstilling av emnet "Den kalde krigen 1945-1989."

Faglig innhold:

Det tredje emnet som skal analyseres i samband med faglig standard i Aschehougs læreverk, den kalde krigen, blir behandlet i det tredje bindet for 10. kl. trinn (H 10: 29-52, lærerveiledning til H 10: 217-231). Emnet knyttes til en lang tidsperiode, 1945-1989, fylt av dramatiske hendelser og store strukturelle endringer. Det har foregått og foregår fremdeles en omfattende historikerdebatt om emnet.

· Ulike hovedteorier og strukturelle forklaringer om den kalde krigen.

Geir Lundestad viser i sitt arbeid om hovedlinjer i internasjonal politikk etter 194542 både til tre hovedteorier om den kalde krigen og til en rekke ulike strukturelle forklaringer.

Spørsmålet som har ført til ulike hovedteorier om den kalde krigen, gjelder årsakene til motsetningsforholdet mellom øst og vest etter den andre verdenskrig. Ifølge Lundestad kan
svarene grovt sett samles i tre skoler: Tradisjonalistene, revisjonistene og post-revisjonistene. Alle de tre retningene finnes representert blant forskere i dag, men hver teori hadde sitt tyngdepunkt i hver sin periode: Tradisjonalistene var omtrent enerådende fram til ca. 1965; mellom 1965-1975 fikk man en revisjonistisk bølge, som utover i 1970-årene ble avløst av post-revisjonismen.

De ulike syn var knyttet til flere spørsmål, bl.a. til hvem som var ansvarlig for den kalde krigen. Tradisjonalistene plasserer hovedansvaret for den kalde krigen på Sovjetunionen. Revisjonistene legger ansvaret på USA, mens postrevisjonistene enten ikke uttaler seg om spørsmålet, eller framhever de to statenes felles ansvar.

Med strukturelle forklaringer på den kalde krigen menes her ulike typer overordnede forklaringer. De vil bli tatt direkte opp i analysen av framstillingen i læreverket.

· Teorier og forklaringer i Aschehougs læreverk. ( H 10: 29-52, lærerveiledning til H 10: 217-231.)

Bortsett fra ett enkelt eksempel, der det vises til nyere forskning om Cuba-krisen (Lærerveiledning: 220), inneholder verken læreboka eller lærerveiledningen noen referanser til den omfattende debatten historikerne har ført. Indirekte skaper tekstene likevel et grunnlag for å plassere framstillingen.

Både i lærebokteksten og gjennom arbeidsoppgavene blir det forsøkt å se den kalde krigen fra
begge parters side. Konflikten blir (H 10: 29) sett som utslag av gjensidig frykt: I
motsetning til at konflikten blir forklart som et resultat av aggressiv adferd fra den ene partens side, blir det i flere sammenhenger forsøkt å forklare resonnementet på begge sider. I kapitlet som helhet kan en kanskje si at kritikken mot USA og Sovjet blir 'rettferdig' fordelt: I samband med Berlin-blokaden og delingen av Tyskland er det for eksempel en tendens til å rette kritikk mot Stalin. I framstillingen av Vietnam-krigen blir det USA som blir gjenstand for kritikk, bl.a. ved at selve krigføringen og kritikken mot krigføringen blir så detaljert beskrevet.

Å plassere framstillingen som teori om den kalde krigen, er ikke enkelt i en så kort tekst. Jeg synes likevel det er forholdsvis klart at framstillingen kan plasseres innenfor en postrevisjonistisk tradisjon. Grunnlaget for min konklusjon er en rekke forsøk på å se konflikten fra begge sider og ikke trekke slutninger som gir den ene parten det moralske og praktiske ansvar. Et tydelig eksempel på et slikt forsøk er 'kildestudiet' om Cuba-krisen, der elevene oppfordres til å se konflikten fra begge sider, og til å revurdere tradisjonelle oppfatninger om 'tapere' og 'seierherrer'.

To strukturelle forklaringer kommer tydelig fram. Den kalde krigen blir framstilt som en konflikt mellom to samfunnssystemer og politiske systemer. Denne måten å forklare den kalde krigen på, kommer eksplisitt til uttrykk i innledningen til kapitlet i lærerveiledningen (s. 217): Konflikten dreier seg om en grunnleggende motsetning mellom kommunisme og kapitalisme som har historiske røtter tilbake til 1917. Det dreier seg m.a.o. om en strid mellom økonomiske og politiske systemer, med gjensidig fordømmelse.

Den andre forklaringen som kommer forholdsvis klart fram, blir innenfor forskningen kalt 'vakuum-teorien'. Den kommer i læreboka indirekte fram under framstillingen om den kalde krigen utenfor Europa. Det er skapt et maktpolitisk tomrom, og USA og Sovjet forsøker ifølge framstillingen å skaffe seg fotfeste bl.a. i Afrika og Asia. Det blir også forklart hvorfor mange selvstendige stater søker støtte fra Sovjet. Under 'Hovedlinjer' (H 10: 52) finner vi også innslag av teorien om stormaktsrivalisering: "For USA og Sovjetunionen var det viktig å ha andre land på sin side slik at den andre parten ikke ble for mektig."

Formell vurdering av framstillingen:

· Kildehenvisninger.

Framstillingen i det valgte kapitlet fra H 10 har formelt sett de samme svakheter som kapitlene fra H 8 og 9: Kildereferanser mangler, eller er i beste fall svært unøyaktige. Det gjelder både sitater, bilder og illustrasjoner for øvrig. Referanser mangler også når det gjelder hele delkapitler, som "Arbeid med kilder" (s. 49-51), der opplegget er inspirert av og dels hentet fra andre læreverk med kildestudier.

· Faglig struktur.

Framstillingen om den kalde krigen blir fulgt kronologisk (historiske røtter, begynnelse, typiske eksempler på kriser, årsaker til at krigen tar slutt), geografisk (den kalde krigen i Europa og utenfor Europa) og til dels tematisk (FN under den kalde krigen).

En viktig del av framstillingen er også her problemstillingene som blir stilt underveis i teksten (for eksempel H 10: 42: "Hvordan kunne en så hard strid, som hadde pågått helt siden 1945, bli avviklet så fort, uten bruk av makt fra noen av partene?"), eller som arbeidsoppgaver, for eksempel til bilder (H 10: 48: "4 a Skriv noen få setninger som forteller hvordan bilde a kan beskrive forholdet mellom USA og Sovjetunionen under den kalde krigen."), eller som kildestudium (jfr. oppgaven om Cuba-krisen).

Oppsummering om faglig standard.

Mine vurderinger av det faglige innhold og formelle retningslinjer for framstillingen bygger som nevnt på et utvalg, der kun ett emne fra hvert bind av læreverket er analysert. Det er gjort korte oppsummeringer i samband med hvert emne, og de kan samles i en forholdsvis entydig karakteristikk:

Faglig er framstillingene preget av solid realhistorisk oversikt som også skaper et inntrykk av rimelig god kjennskap til den historiske forskningsdebatten knyttet til hvert emne. Beretterstrukturen er i hovedtrekk kronologisk og problemsentrert, med innslag av tematisk behandling.

Mine innvendinger mot framstillingen gjelder sider både ved det faglige og formelle. I et læreverk som legger så sterk vekt på aktiv læring og innsikt i hvordan vi påvirkes av tekster og bilder, burde grunnleggende opplysninger om historikerdebatten og om kildene framstillingen bygger på, få en langt bredere plass. Argumentene mot kan bl.a. være at slike opplysninger kan 'gå over hodet' på elevene og kanskje også bidra til at selve beretningen blir ødelagt. På den andre siden: dersom det ikke er plass for slike opplysninger i selve lærebokteksten, men kanskje bare som 'innslag' i samband med oppgaver og under arbeidet med kilder, hvilket hovedinntrykk kan skapes om 'historisk sannhet'? Jeg har i alle tilfeller én sikker slutning: I lærerveiledningen burde det under hvert emne bli gitt en kort orientering om a) historikerdebatten og b) hvilket grunnsyn lærebokforfatteren har bygd på under utformingen av kapitlet.

Min kritikk av den formelle framstillingen henger nært sammen med den faglige kritikken: Kildereferansene burde være langt grundigere og mer konsekvent gjennomført. Det er flere måter dette kunne bli gjennomført på uten at framstillingen ble oppstykket og fikk et 'akademisk' preg. Den mest direkte måten ville være å gi nøyaktigere kildeopplysninger i parentes, eller som opplysninger bakerst i hvert kapittel. På den måten kunne det skapes et konkret inntrykk av at alle opplysninger kan spores tilbake til en kilde, og at en kilde ikke er noe 'abstrakt og uhåndgripelig' som bare fagfolk har befatning med.

b) Utvikling av metodiske ferdigheter i Aschehougs læreverk.

Allmenne retningslinjer for analysen:

Med 'utvikling av metodiske ferdigheter' menes i den følgende analysen hvordan læreverket skaper innsikt i den historiske læringsprosessen. Arbeid med ulike historiske kildetyper får en bred plass i lærebokkonseptet, og det kan umiddelbart fastslås at analysen av kildebruk utgjør et viktig grunnlag for helhetsvurderingen av læreverket.

Det er en oversiktlig, men omfattende oppgave å analysere hvordan læreverket er bygd opp for å utvikle metodiske ferdigheter. Det oversiktlige henger sammen med at læreverket som tidligere vist er systematisk organisert ut fra en klar didaktisk målsetting. Utgangspunktet blir tatt i hovedprinsippene i L 97, og innholdet er forholdsvis systematisk knyttet til en realisering av disse hovedprinsippene. Læreverket er også enhetlig oppbygd etter den samme 'mal' for hvert klassetrinn. I den følgende analysen blir derfor utgangspunktet tatt i de didaktiske begrunnelsene som først og fremst blir gitt i lærerveiledningen for hvert klassetrinn. I neste fase blir utvalgte eksempler på problemorientert læring, bl.a. knyttet til arbeid med kilder, gjennomgått. I den sammenheng blir blant annet spørsmålet om en progresjon med økende vanskegrad fra 8. _10. kl.tr. tatt opp.

Didaktiske begrunnelser for utvikling av metodiske ferdigheter:

'Kildene', her brukt som et vidt og upresist begrep, som elevene skal arbeide med i Aschehougs læreverk, er først og fremst tradisjonelle skriftlige primær- og sekundærkilder, og bilder, kart og skisser. Arbeidet med bilder har en sentral plass. I den didaktiske begrunnelsen som blir gitt i lærerveiledningen for 9. klassetrinn (Lærerveiledning H 9: 18), blir det gitt en kortfattet orientering om kildeutvalget:

      "Læreplanen skiller mellom kilder og ulike historiske framstillinger. Det er rimelig å tolke dette slik at elevene skal arbeide både med historikernes råmateriale, primærkilder, og resultatet av arbeidet, sekundærkilder eller bøkene. De skal skaffe seg innsikt i hvordan historie blir til. Ulike historiske framstillinger innebærer at de må få øvelse i å tolke og i å forholde seg rasjonelt til ulike framstillinger og mestre usikkerhet når det gjelder vår kunnskap om hva som har skjedd i fortida."

Arbeidet med kilder og problemorientert læring blir didaktisk begrunnet gjennom henvisninger til L 97s generelle del, kapitlet "Det skapende menneske" (L 97: 24-25). De didaktiske begrunnelsene der blir gjengitt i lærerveiledningen for 9. klassetrinn (s. 19) og danner utgangspunkt for analysen av den praktiske oppfølging i læreverket som jeg senere skal gjøre. Jeg vil oppsummere den didaktiske tankegangen slik:

  • Grunnleggende mål og premisser:
    Utdanning skal ikke bare overføre lærdom, men også utvikle kompetanse til å utvikle ny kunnskap. Vitenskapelig arbeidsmåte utvikler både kreative og kritiske evner, og er noe som alle kan lære. Barn og unge er preget av nysgjerrighet og lyst til å eksperimentere.
  • Grunnleggende virkemidler:
    Vitenskapelig forståelse og arbeidsmåte kan utvikles ved at elevene får muligheter til å utvikle tre egenskaper: a) evne til undring og å stille nye spørsmål, b) evne til å finne mulige forklaringer på det en har observert, og c) evne til gjennom kildegransking, eksperiment eller observasjon å kontrollere om forklaringene holder.
  • Generelle konsekvenser for utvikling av læreverket i historie:
    Både ved eksempler og praksis skal opplæringen gi erfaring med disse trinnene i forskningen.
  • Praktiske konsekvenser for Aschehougs læreverk:
    Forfatteren understreker at avsnittet fra L 97 som er referert ovenfor, kanskje er det mest utfordrende kapitlet i hele L 97. De praktiske konsekvensene trekker han først og fremst i de såkalte 'Innblikk'-avsnittene, som avslutter hvert kapittel. Hensikten med disse avsnittene er først og fremst at det blir lagt til rette for en aktiv læringsform, der elevene analyserer, sammenlikner, trekker slutninger, veier for og imot og kommer fram til en konklusjon. I 'Innblikk'-avsnittene møter elevene et 'uferdig' materiale som de selv må forme til et mer 'ferdig' produkt. Forfatteren karakteriserer denne prosessen som 'aktiv læring'. Det blir også slått fast at denne prosessen er knyttet til elevens personlige (og også'identitetsdannende'? Min merknad) læringsprosess: "Eleven konstruerer på basis av et råmateriale sin egen kunnskap." (Lærerveiledning H 9: 19.)

En viktig del av den aktive læring i læreverket er arbeid med årsaksbegrepet, som forfatteren skisserer (Lærerveiledning H 9: 18) som ett av hovedmålene for historiefaget i L 97. Målet blir presisert og begrunnet slik:

      "Elevene skal selv finne fram til årsaker til viktige hendelser. Det må bety noe mer enn at elevene skal finne, gjengi og lære seg de årsakene som den tradisjonelle lærebokteksten inneholder. Fagdidaktisk forskning har gitt ny innsikt i hvordan målgruppa tenker om årsaker i historie, og læreplanen forutsetter at undervisning og læring tar hensyn til dette."

De didaktiske retningslinjene for utforming av Aschehougs læreverk som er referert ovenfor, samsvarer godt med de sidene ved narrativ kompetanse som hos Jörn Rüsen er knyttet til utvikling av historisk metode (se innledningen til mitt arbeid s. 8): Han fastslår bl.a. at en lærebok bør forholde seg tolkende til den historiske erfaring. Den bør få fram de viktigste egenskapene ved historisk tenkning: utvikling av problemstillinger, dannelse og overprøving av hypoteser, og ha et kritisk forhold til generaliseringer. Rüsen understreker i likhet med Lund at læreboka bør inneholde forklaringer som kan drøftes og etterprøves. Hvordan blir så de didaktiske retningslinjene i lærerveiledningen fulgt opp?

Utvikling av metodiske ferdigheter i Aschehougs læreverk. Progresjon og eksempler:

Den følgende beskrivelsen og analysen følger progresjonen i læreverket. Det vil si at det først blir gitt en kort fortløpende oversikt over nøkkelbegreper og faglig innhold i 'Innblikk'-avsnittene fra H 8 til H 10. Det blir deretter vist ulike eksempler på arbeid med skriftlige historiske primærkilder og historiske framstillinger, og arbeid med bilder, kart og andre kilder. I noen tilfeller blir også arbeid med kilder i selve tekstframstillingen tatt med. Under den foregående analysen om hvordan læreverket bidrar til å skape undring og opplevelse, er det flere ganger vist til arbeid med bilder og historiske kilder og framstillinger. Jeg vil derfor mest mulig forsøke å knytte den følgende analysen til nye eksempler.

Det foreligger i dag en omfattende litteratur og debatt om 'aktiv læring' i
historieundervisningen.43 For å unngå en altfor omfangsrik framstilling, bl.a. om arbeid
med kilder i historieundervisningen, vil hovedspørsmålene i min analyse bli knyttet til de tre målene som ovenfor er referert fra lærerveiledningen for 9. klassetrinn: Arbeidet med historie skal bidra til å utvikle a) evne til undring og å stille nye spørsmål, b) evne til å finne mulige forklaringer på det en har observert, og c) evne til gjennom kildegransking, eksperiment eller observasjon å kontrollere om forklaringene holder.

· Innslag av 'aktiv læring': Oversikt og progresjon.

For å få en oversikt over forfatternes didaktiske intensjoner og deres begrunnelser, er det lettest å ta utgangspunkt i lærerveiledningene. Forfatternes grunnsyn kommer fram gjennom deres redegjøring for følgende tema: 'Aktiv læring', 'historiske kilder', 'arbeid med kilder', 'bruk av bilder', 'filmanalyse' og 'arbeid med historiske framstillinger'.

Begrepet 'aktiv læring' er ett av nøkkelbegrepene i Aschehougs læreverk. Det er tidligere flere ganger blitt kommentert. Følgende sitat fra lærerveiledningen for 8. klassetrinn gir en enkel beskrivelse av hva forfatteren oppfatter som det sentrale ved 'aktiv læring':

      "Aktiv læring fremmes ved at eleven møter tekster med ulik bearbeidelses- og tilretteleggingsgrad, ofte kombinert med visuelt materiale som forklarer, utdyper eller problematiserer tekstene. Elevene møter et "uferdig materiale" som de selv må forme til et mer ferdig produkt. Det er i denne formingsprosessen at aktiv læring best kan foregå. De historiske tekstene er dels brukt integrert i teksten, dels som selvstendige kilder i tilknytning til emnet og dels på Innblikk-sidene." (Lærerveiledning, H 8: 19 f.)

Forfatterne presenterer begrepet 'historisk kilde' både i lærerveiledningene og i lærebøkene.
Kildebegrepet blir forklart på en svært enkel måte under det første 'Innblikk'-avsnittet i H 8 (s.30): "Bilder og tekster som kan fortelle oss noe om fortida, kaller vi kilder." I orienteringen om 'Innblikk'-avsnittene i lærerveiledningen til H 8 (s. 20) blir den didaktiske begrunnelsen for elevenes 'arbeid med kilder' formulert slik:

      "Hensikten med disse avsnittene er at eleven skal komme tett inn på tida og menneskene ved å bruke primærmateriale fra den tida kapitlet handler om. Tekst og oppgaver er formet slik at eleven skal få en viss innsikt i hvordan kunnskap om fortida blir til, og at de selv skal "produsere" slik kunnskap. Avsnittene skal gi en begynnende ferdighet i kildekritisk behandling."

I H 8 og H 9 får elevene gradvis en mer omfattende og dyptpløyende orientering om kildebegrepet. I det andre 'Innblikk'-avsnittet i H 8 blir begrepene 'primærkilder' og 'sekundærkilder' forklart gjennom eksempler, og i det senere avsnittet om husholdningsregnskapet til Elisabeth Whiting fra England 1841 (s. 84 f.) blir det vist hvordan en enkel primærkilde kan gi grunnleggende opplysninger om samfunnsliv/levekår. Senere i H 8 (s. 136) blir det gitt eksempler på ulike typer kilder som forteller om utvandringen til Amerika, for eksempel brev, bilder og lister over postanvisninger, og under avsnittet "Hva en konvolutt kan fortelle" (H 8: 148 ff.) blir elevene kjent med nye kildetyper, som avisklipp, kvinneliste fra Røros fra 1905 til støtte for oppløsning av unionen med Sverige, bilde av mynter, m.m. I tillegg til at oppgavene oppfordrer til undring og undersøkende holdning, får elevene også i oppgave å arbeide som historikere ved å tidfeste og gruppere kilder etter ytre kjennetegn og kategorisere dem på grunnlag av fellestrekk. Endelig skal de skrive en beretning og sammenlikne ulike elevberetninger. I H 9 møter elevene gradvis nye kildetyper, og ikke minst utfordrende blir kilder med motstridende opplysninger.

'Bruk av bilder' er kanskje det viktigste metodiske virkemiddel i læreverket, og det blir gitt en omfattende orientering om bilder som historisk kilde, om framstillingsteknikker, om tendensiøs bruk av bilder, m.m. Bilder og andre illustrasjoner får stor plass i selve lærebokframstillingen, og i lærerveiledningen er det for hvert klassetrinn 8-12 bildetransparenter, som elevene kan arbeide med i grupper eller samlet klasse.

Bruk av bilder blir didaktisk begrunnet i innledningen til lærerveiledningen til H 8 (s. 20): "Bildene er sjelden brukt bare som illustrasjoner. De er selvstendige kilder som skal tømmes for relevant kunnskap." I tillegg til at bildene altså er viktige historiske kilder, spiller de en viktig didaktisk rolle ved at elevenes evne til observasjon blir oppøvd. På de følgende sidene i lærerveiledningen (s. 21-22) blir det gitt en relativt omfattende orientering om bakgrunnsopplysninger som kan knyttes til et bilde, for eksempel biografiske opplysninger om kunstneren, den historiske sammenheng bildet ble til i, retningslinjer for bildebeskrivelse, kunnskaper om linjeføring, og endelig generelle spørsmål som kan stilles til et bilde.
Elevene får den første innføring i bildeanalyse i H 8, og temaet blir vesentlig utvidet i H 9. De kildekritiske spørsmålene får der en større plass, og bildeanalysen blir mer omfattende. Det blir knyttet oppgaver til nesten alle bildene i boka. I det siste kapitlet i H 9 får elevene også en innføring i 'filmanalyse'. Gjennom eksemplet Leni Riefenstahls film: Viljens triumf får elevene informasjon om virkemidler, og det blir gitt en rekke arbeidsoppgaver som bl.a. er knyttet til filmen.

Oversikten over arbeid med historiske kilder i H 8 og H 9 forteller om vel gjennomtenkte didaktiske begrunnelser, som også kommer til uttrykk gjennom en systematisk progresjon med oppgaver preget av økende vanskegrad og utvidelse av det kildetekniske begrepsapparatet. Det første didaktiske målet som ble referert (s. 94), å skape grunnlag for undring og spørsmål, blir i økende grad aktualisert.

Erik Lund og Øivind Indresøvde har det felles forfatteransvar for H 10. Oppgavene knyttet til kilder i H 10 er stort sett svært enkle, og i motsetning til i H 8 og H 9 er det ikke knyttet et 'Innblikk'-avsnitt til alle kapitlene (det mangler under kapitlet om Kina på 1900-tallet). Jeg har også problemer med å karakterisere de fleste oppgavene i 'Innblikk'- avsnittene for 'kildestudier'. Et eksempel som neppe kan gis karakteristikken 'kildestudium', er oppgaven i det første 'Innblikk'-avsnittet (s. 26-27), der elevene skal plassere en del tegninger av kommunikasjonsmidler i den riktige historiske rekkefølge. Et annet eksempel på manglende progresjon fra H 8 og H 9 er oppgavene (s. 128-129) der elevene skal studere to kart fra Nigeria som illustrerer problemene med å trekke statsgrenser som ikke bryter med etniske grenser. De to kartene kan neppe karakteriseres som historiske kilder: De er utelukkende skisser som illustrerer forfatterens poenger. Arbeidsoppgavene virker også sterkt 'styrte': Det er litt for tydelig hvilket svar som er det 'riktige'. Det som lettest kan karakteriseres som historiske kilder i læreboka H 10, er bilder som viser utviklingen av husholdningsredskaper i Norge etter ca. 1950 ( H 10: 79-81). Det finnes i tillegg til dette også innslag av illustrerende kildebruk i lærebokteksten, for eksempel et sitat fra Albert Einstein (s. 17), fra Winston Churchill (s. 31) og utdrag av et brev fra en amerikansk soldat under Vietnam-krigen (s. 40). I lærerveiledningen (s. 230) fins et utdrag av Robert F. Kennedys bok: 13 dager da verden sto stille. Når det gjelder 'aktiv læring', er de mest krevende oppgavene etter min oppfatning oppgaven om Cuba-krisen (s. 49-51), som tidligere er kommentert (s. 61 f.), og oppgaven om den tyske nasjonalsangen (s. 154-156), som også kan karakteriseres som et 'kildestudium' i tradisjonell forstand.

Jeg vil konkludere med at læreverket er preget av en velbegrunnet progresjon fra H 8 til H 9 både når det gjelder innføring i grunnleggende kildekritiske begreper, og oppgavenes vanskegrad. Det er en svakhet at denne progresjonen ikke blir fulgt opp i H 10.

· Noen eksempler på 'aktiv læring': Arbeid med motstridende framstillinger, tendens og årsaksbegrepet.

Den generelle oversikten over 'aktiv læring' skal her følges opp med noen eksempler på hvordan læringen blir knyttet til mer krevende historiedidaktiske oppgaver.

De første eksemplene gjelder kildekritisk 'arbeid med historiske framstillinger'.
For å illustrere hvordan framstillinger i lærebøker kan forandre seg over tid, vises (i H 8: 111) utdrag fra to eldre lærebøker for folkeskolen: P.A. Jensen: Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet, Kristiania 1868, og C.W. Horn: Lærebog i geografi for middelskolen, 1890. Begge tekstene illustrerer for eksempel sterkt nedlatende holdninger til deler av Afrikas tradisjonelle befolkning, negrene, men det har tross alt skjedd en utvikling i framstillingen fra 1868 til 1890: I 1868 er negrene 'vilde Mennesker' som 'i Almindelighet (er) meget raa og uvidende', mens de i 1890 er i stand til å 'motta lærdom', utføre 'nyttigt arbeide' og inngå i handelsforbindelser. Elevene får i oppgave å sammenlikne de to utdragene, registrere nye kunnskaper om Afrikas muligheter i perioden 1868 til 1890, og bakgrunnen for de nye kunnskapene. Tekstene og oppgavene får med andre ord klart fram at 'kunnskap' og 'sannhet' er noe relativt.

Det er flere eksempler som har som mål å vise at også bildeframstillinger er preget av tiden da de ble skapt. Et karakteristisk og pedagogisk godt eksempel er sammenlikning av et maleri fra 1878 med en tegning fra 1974 av Karl 12.s likferd. I lærebokteksten (H 8: 114-115) blir det gitt realopplysninger om de to framstillingene, og det blir gitt en rekke elevoppgaver der elevene skal observere forskjeller og likheter, vurdere virkemidlene i de to framstillingene, og trekke sammenhenger med tiden framstillingene ble til i. Det eldste eksemplet er preget av en tid med sterk svensk nasjonalfølelse, mens tegningen fra 1974 ble til i en tid da mange i Sverige var kritiske til nasjonalismen og til at krigerkongen Karl 12. hylles.

Arbeidet med tendens blir tatt opp allerede i det første 'Innblikk' i H 8. Lærebokteksten (H 8: 30) slår fast at det er en viktig del av den historiske læringen å oppdage tendens: "Nesten alle kilder er laget for å påvirke oss på en eller annen måte. Hvis kilden bare viser én side av en sak, sier vi at den har en tendens. Det er viktig å oppdage tendensen i et bilde eller i en tekst, slik at vi blir oppmerksomme på hvordan vi blir forsøkt påvirket." For å vise hvordan en tendens kan komme til uttrykk, blir tre ulike bilder av Napoleon brukt. Som eksempel på en tendensiøs tekst blir det (s. 29) også tatt med et utdrag om Napoleon fra Nordahl Rohlfsens Verdenshistorien for de unge fra 1904.

Bilder som redskaper i propaganda blir tatt opp på en enda grundigere måte under 'Innblikk' i H 9 (s. 41-43). Avsnittet har overskriften "Bilder og personkultus" og viser hvordan bilder av Stalin ble brukt i propagandaen. Elevene får i oppgave å beskrive hva de ser, registrere virkemidler, vurdere troverdighet i framstillingene, m.m. Det blir gitt mange liknende oppgaver i læreverket, og ettersom oppgavene ofte er integrert i selve tekstframstillingen, skapes store muligheter for at kildekritikk blir et sentralt innslag i elevenes historiske læringsprosess.

Et eksempel på hvordan arbeidet med kilder i H 9 har fått en økt vanskegrad, er avsnittet under 'Innblikk' (s. 21-23) om torpederingen av Lusitania. Kildene elevene skal bruke, er tegninger fra aviser, utdrag fra loggbok, en forklaring fra Lusitanias rederi, en erklæring fra den tyske regjering, og endelig et senere historisk arbeid: Colin Simpsons bok fra 1972.44 Oppgavene til kildene omfatter sammenlikning av innholdet i ulike kilder, registrering av motstridende opplysninger og av tendens. Elevene skal videre vurdere kildenes troverdighet og praktisere kildekritiske ferdigheter. Endelig skal elevene på bakgrunn av den kildekritiske prosessen gjøre sine egne vurderinger og utforme sine egne historiske beretninger.

Senere i H 9 får elevene i oppgave å vurdere skjønnlitteratur som historisk kilde. Under 'Innblikk'-avsnittet "Hva en roman kan fortelle" får elevene i oppgave å vurdere et utdrag fra Dag Solstads Svik. Førkrigsår. I tillegg til framstillingen får elevene noen kilder som en historiker ville bruke hvis han/hun skulle skrive om det samme emnet. Kildene er en sakprosatekst fra Norges kulturhistorie, bilder, og en plantegning fra 1938 over en leilighet i en moderne boligblokk i Oslo. Den innledende problemstillingen blir av lærebokforfatteren formulert slik (H 9: 117): "I mange romaner er handlingen lagt til tidligere tider og forteller om hvordan menneskene hadde det den gang. Men kan vi stole like mye på en historisk roman som på en historiebok når vi vil vite noe om hvordan menneskene levde i tidligere tider? Hva kan være fordelene og ulempene ved å bruke en historisk roman som kilde til fortida?" En vesentlig del av oppgavene dreier seg om hvordan elevene ved hjelp av kildene kan kontrollere Solstads framstilling.

Som enda en videreføring av det kildekritiske arbeidet blir det senere i H 9 gitt en oppgave om ordbruk (s. 146). Det blir først gitt en begrunnelse for oppgavene:

      "Å lære historie er mer enn å lære seg fakta og finne de riktige svarene. Faktaene er alltid plassert i en sammenheng som former vår oppfatning eller tolkning av faktaene. Dette gjør historie både spennende og krevende. Denne oppgaven viser deg hva ord kan ha å si for hvordan vi oppfatter en hendelse."

Noen av oppgavene skal her gjengis:

      "A. Bestem hvilke av verbene som er positive, negative eller nøytrale: reise, dra, forlate, flykte, rømme, stikke av. B. 'Kongen og regjeringen måtte rømme landet 7. juni for å dra til London og fortsette kampen mot overfallsmennene derfra.' Hvordan vil du tolke rømme her, positivt, negativt eller nøytralt? Forklar hvorfor. C. 'Kongen og regjeringen rømte landet 7. juni, og Stortingets ledere måtte ta ansvaret for å komme til en ordning med tyskerne om styret i Norge.' Hvordan vil du tolke rømme her, positivt, negativt eller nøytralt? Forklar hvorfor."

Arbeid med årsaksbegrepet i historie får en sentral plass i H 8 og H 9. Oppgavene blir ikke alltid knyttet til arbeid med historiske kilder, men kan likevel karakteriseres som 'aktiv læring'.

Som en avslutning på arbeidet med Norge i 1814 (H 8: 56) får elevene i oppgave å vurdere de viktigste årsakene til at Norge ble en selvstendig stat i 1814. De skal få øving i å skille mellom ulike typer årsaker: økonomiske, geografiske og politiske årsaker og kortsiktige og langsiktige årsaker. Under emnet utvandringen til Amerika ( H 8: 134-136) skal elevene på grunnlag av kilder bl.a. vurdere hvilke årsaker som kan karakteriseres som skyveårsaker (indre forhold i Norge som førte til at mennesker utvandret) og trekkeårsaker (forhold i USA som førte til utvandring fra Norge). I H 9 (s. 88-89) blir spørsmålet om enkeltpersonenes rolle i historien tatt opp. Som tidligere vist skal elevene på grunnlag av en rekke skriftlige kilder vurdere hvilken rolle personen Hitler spilte som årsak til den andre verdenskrigen. Spørsmålet blir delt i tre: 1) Hvilke personlige egenskaper gjorde Hitler til en så mektig leder? 2) Var det Hitlers personlige avgjørelser som bestemte utfallet på de viktigste hendelsene? 3) Fikk hendelsene det utfallet som Hitler ønsket?

Oppsummering om utvikling av metodiske ferdigheter i Aschehougs læreverk.

Det er forholdsvis lett å trekke en konklusjon når det gjelder spørsmålet om Aschehougs læreverk bidrar til å utvikle metodiske ferdigheter. Gjennom en lang rekke arbeidsoppgaver, som først og fremst er knyttet til bilder og skriftlige kilder, skaper læreverket forståelse av hvordan historisk kunnskap blir til. Læreverket bidrar til å skape undring og til å stille nye spørsmål. Elevene får gradvis en innføring i hovedprinsipper knyttet til historisk metode, og framstillingen følger en naturlig progresjon fra det enkle og elementære til mer krevende problemstillinger. Arbeid med årsaksbegrepet i historie spiller en sentral rolle, og det blir gitt en rekke oppgaver der elevene skal finne forklaringer på det de har observert. Ikke minst gjennom arbeidet med bilder får elevene også forståelse for hvordan en historisk framstilling kan bli tendensiøs. Gjennom arbeidet med kilder får de også muligheter til å kontrollere om en historisk framstilling er preget av ensidighet, og de får anledning til å utforme sine egne historiske beretninger.

c) Prosesskarakter og flere betrakterperspektiver i Aschehougs læreverk.

Som tidligere vist (s. 8) er ett av Jörn Rüsens krav til en lærebok i historie at historie bør bli framstilt som en prosess, og at statiske historiebilder bør unngås. Rüsen understreker at dersom en skal unngå at historie blir oppfattet som noe som er gitt, er det viktig at overgripende perspektiver på historisk tolkning kommer tydelig og eksplisitt fram. En lærebok bør bli preget av flersidighet, slik at en kan unngå entydige tolkninger som ikke samsvarer med den historiske forskningsdebatten.

I flere av de foregående delene av analysen er det lagt et grunnlag for å vurdere om Rüsens krav blir oppfylt. Under vurderingen av faglig standard ble spørsmålet om læreverket gir plass for flere faglige vinklinger og ulike historiske tolkninger, tatt opp. I det siste delkapitlet om utvikling av metodiske ferdigheter ble også spørsmålet om læreverket legger vekt på kunnskaper om historisk metode og læring av kildekritiske ferdigheter, drøftet. Utvikling av slike ferdigheter er en grunnleggende faglig forutsetning for å forstå at produksjon av historisk kunnskap inngår i en prosess. Jeg vil derfor først vurdere hvordan denne ferdighetstreningen foregår i læreverket.

Det sentrale spørsmål for meg blir om de metodiske ferdighetene som blir oppøvd, blir satt inn i en større sammenheng. Mine motforestillinger kan presiseres slik: Læreverket inneholder på den ene siden pedagogisk vel gjennomtenkte forslag om hvordan elevene kan få elementær innsikt i historisk metode, utvikle evne til å vurdere historiske årsaker og registrere tendens i historiske framstillinger. Jeg har i et tidligere kapittel (s. 35-40) også drøftet hvordan læreverket skaper muligheter for at elevene kan 'åpne' historieframstillingen ved å skape ulike typer alternative fortellinger. På den andre siden står de overfor 'den lukkede fortellingen', som er lærebokforfatterens beretning eller 'delberetninger', med andre ord forfatterens 'narrativer'. Jeg har også (s. 33 f.) drøftet hvilken plass 'den lukkede fortellingen' har, og hva som er de karakteristiske trekk ved den i læreverket. For å forstå kombinasjonen av 'lukket' og 'åpen' beretning i Aschehougs læreverk vil jeg forsøke å plassere læreplanen som verket utgikk fra, L 97, i et historisk perspektiv.

En vanlig kategorisering av historiske beretninger knyttes til et skille mellom den 'store' og den 'lille' beretningen.45 Den 'store' beretningen dreier seg om de lange linjer i f.eks. en nasjons eller kulturs utvikling. Beretningen inneholder ofte en verdistruktur, der det fortelles om hva nasjonen har kjempet for og imot. Historie får ofte en legitimerende funksjon og inngår som redskap i den sosiale og politiske dannelsesprosessen. Den store beretningen har preget lærebøkene i historie i de siste 150 år. Det kan, særlig på 1980-tallet i Vest-Europa og USA, imidlertid vises til en tendens til å forlate den store beretningen. En taler innenfor historiedidaktikken i den sammenheng om 'den nye historien'.

Under spørsmålet om hvordan `den nye historien' ble til, hevder postmodernisten Lyotard at det var Auschwitz som egentlig drepte 'den store beretningen' om opplysningstradisjonens vellykkede utvikling. Gjennom Auschwitz opplevde en at rasjonaliteten hadde blitt instrumentalisert til et mordvåpen. Både i Norge og Tyskland ble vektleggingen av den store beretningen svekket. Det samme gjaldt England etter sammenbruddet av koloniveldet. Mangfoldet ble nå oppfattet som en rikdom. Basil Davidsons Afrika-historie er et klart eksempel.46 Han tolker utvikling som det å lære av hverandres ulikhet, og ikke å homogenisere kulturer. Fra verdi- og kulturrelativistisk hold utviklet det seg en kunnskapsteoretisk relativisme. Interessen for andre kulturer, den tredje verden eller lokalhistorie økte på bekostning av den tradisjonelle vektlegging av nasjonens og Vestens historie. For eksempel bygde den emansipatoriske historieundervisningen på 1970- og 80-tallet på Habermas' idé om å frigjøre mennesker fra falske store beretninger og frigjøre enkeltindivid og grupper. Derfor måtte historien fortelle om det lille menneskets kamp for det gode liv. Gjennom utvikling av personlig og sosial identitet og historisk-politisk bevissthet skulle mennesker kunne forbedre sine livsvilkår. 'Lokal identitet' og 'minoritetsidentitet' ble viktige stikkord. Den vest-tyske historiedidaktiker og historieprofessor Annette Kuhns vektlegging av kvinnehistorie og det hun karakteriserer som 'marginalgruppers historie', er et klart eksempel.47

England kunne karakteriseres som den alternative eller postmoderne historiens eldorado, men karakteristiske eksempler fins også i Norden. I England hadde skolene en omfattende frihet til å beslutte om sine læreplaner. Den konvensjonelle makrohistorie, med storpolitikk og store strukturforandringer, ble der erstattet av spredte øvelser i historisk metode. I de nordiske land, særlig i Sverige og Finland, var læreplanene mer sentraliserte enn i England. Det var likevel markerte tendenser i flere av de nordiske land til å vektlegge lokalstoff og tverrfaglighet og øving i intellektuelle ferdigheter. I Norge var M 87 et klart eksempel på den samme tendensen. Identitetsdannelse stod sentralt, og identiteten ble knyttet til elevbakgrunn og lokalsamfunn.

Læreplanutviklingen på 1990-tallet viser en markert vending tilbake til den store beretningen. 'De lange linjer' preger for eksempel læreplanen i historie i L 97 (jfr. i den sammenheng de tre første punktene i Erik Lunds orientering om målene for historiefaget som er referert s. 14 i dette arbeidet), og personlig mener jeg at det nasjonale makroperspektiv blir sterkere vektlagt i L 97 enn i M 87.48 Utformingen Aschehougs læreverk har fått, med en kombinasjon av den store beretningen og aktiv læring som blant annet er knyttet til historiske kilder, kan tolkes som et svar på en utbredt kritikk mot 'den nye historieundervisningen': Med den sterke vektlegging av lokalorientert læring, utvikling av intellektuelle ferdigheter gjennom arbeidet med kilder, osv., stod elevene i fare for å miste det store historiske oversynet. Min innvending mot Aschehougs lærebokkonsept i historie kan formes som en hypotese om at det dominerende narrativ blir forfatterens læreboktekst. Jeg bruker uttrykket 'hypotese' fordi den først og fremst kan bekreftes gjennom en analyse av hvordan læreverket faktisk blir brukt i skolen. Jeg stiller meg altså i utgangspunktet tvilende til om forsøkene på å 'åpne' den 'lukkede', 'store' beretningen i selve lærebokteksten egentlig rekker særlig langt. Analysen av lærebøkene viser at den 'store' fortellingen får en dominerende plass.

Det er imidlertid i teorien mulig å stille spørsmål ved den store beretningen, bl.a. ved å vise til alternative historiske tolkninger. Jeg har i delkapitlet om faglig standard i læreverket drøftet om disse mulighetene for å problematisere blir fulgt opp. Min konklusjon var at forfatterne eksplisitt gir lite plass for alternative tolkninger, og de gjør ikke rede for hvilke tolkninger/tradisjoner de selv har bygd på i sine framstillinger. Ulike forklaringer, som kan knyttes til motstridende hovedtolkninger, er riktig nok enkelte steder bygd inn i framstillingen. Det gjelder f.eks. framstillingen om Norge i 1814. Det skapes også enkelte steder muligheter for at elevene kan drøfte ulike tolkninger, jfr. arbeidsoppgavene om årsaker til at Norge ble en selvstendig stat i 1814 (H 8: 56). Etter min oppfatning kunne det, først og fremst i lærerveiledningen, vært gitt langt fyldigere informasjon om motstridende tolkninger, og hvilke tolkninger forfatterne tror mest på. Dermed kunne lærerne fått en faglig hjelp når de forbereder samtalen med sine elever. En slik 'ytre påvirkning' gjennom læreren kunne bidra til utvidet forståelse av begrepet 'historisk sannhet'. Men en mer dyptgripende forståelse kan etter min oppfatning først og fremst oppnås gjennom elevenes selvstendige drøfting av kontrasterende historiske tekster.

Lærebokkonseptet gir en prinsipiell innføring i metodelære og kritisk analyse av ulike typer historiske framstillinger. Men til tross for en nøktern pedagogisk og faglig innføring om historiske kilder, om tendensiøs framstilling, om årsaksbegrepet i historie, og om hvordan historiske framstillinger er et resultat av opphavssituasjonen/tiden da de ble til, er jeg redd for at den velformede og ofte sterkt engasjerende lærebokteksten blir det dominerende narrativ i læreverket. Dette narrativet/disse narrativene blir det stilt altfor få kritiske spørsmålstegn ved i framstillingen som helhet.

For å skaffe belegg for min påstand studerte jeg alle arbeidsoppgavene og 'Innblikk'-avsnittene i de tre bindene av læreverket. Jeg fant ikke et eneste eksempel på at forfatterne ber elevene vurdere selve lærebokframstillingen. Dette er enda mer påfallende fordi forfatterne flere steder eksplisitt tar opp problemet med tendensiøse lærebokframstillinger. I H 8 (s. 153) tar for eksempel forfatteren opp hvordan Napoleon blir framstilt i utenlandske lærebøker, og elevene får blant annet oppgaven ved hjelp av internett å vurdere om bildene av Napoleon som blir brukt i ulike lands lærebøker, er positive, negative eller nøytrale. De skal også sammenlikne bilder som brukes i forskjellige lands lærebøker. I avsnittet "Den gang og nå" (H 9: 41) blir det relative ved historisk kunnskap direkte understreket: "Historien blir aldri skrevet en gang for alle." Senere i samme bind (s. 157) blir dette knyttet til lærebøker i historie: "Lærebøker må skrives på nytt med jevne mellomrom. Ikke bare fordi det er feil navn på ledere eller land, men fordi det er viktig å være kritisk overfor stoffutvalg og vurderinger i historiebøkene." Samtidig 'legitimerer' forfatteren sin egen framstilling: "I denne læreboka har det vært mange oppgaver som har gitt deg trening i å oppdage hvordan stoffutvalg og vurderinger kan ha en bestemt tendens og påvirke i en bestemt retning." Det er riktig at elevene får en rekke oppgaver, særlig knyttet til bilder i læreboka, der de skal vurdere dem kildekritisk. På den andre siden finner jeg som nevnt ikke et eneste eksempel på at elevene blir oppfordret til å vurdere enkeltkapitler i Aschehougs læreverk på en liknende kritisk måte. Tvert imot fungerer enkelte steder lærebokteksten som en referanseramme for tolkningen: I et av 'Innblikk'-avsnittene i H 9 (s. 41-43) skal elevene vurdere hvordan bilder inngikk i personkultusen av Stalin. Oppgavesettet blir innledet med at de under den kritiske vurderingen av bildene skal bygge på det som de tidligere har lest om Stalin i kapitlet. Jeg vil ikke 'presse' eksemplet for sterkt, men det kan bygge opp under elevenes oppfatning av lærebokteksten som den som representerer 'sannheten'.

d) Har framstillingen en slik form at den legger grunnlag for elevenes selvstendige stillingtaken og vurdering?

Det siste kravet Rüsen stiller når det gjelder utvikling av evne til å tolke fortida, gjelder utvikling av elevenes selvstendige vurderingsevne. Analysen viser at forfatternes tekst er utformet på en konkret og anskuelig måte slik at det skapes en klar og tydelig beretning. Beretningen blir imidlertid i svært liten utstrekning problematisert ( jfr. de tre siste avsnittene under delkapittel c) ovenfor). Elevene får gjennom det totale opplegget små muligheter til å sette spørsmålstegn ved forfatternes narrativer, og oppfatningen av historie som noe som 'er gitt', kan bli bestyrket dersom det er dette faste stoffet som blir gjenstand for elevenes prøver og eksamen. Mot mine negative merknader kan innvendes at forfatterne som tidligere vist er seg bevisst at deres tekster i utgangspunktet kan defineres som 'lukkede'. Dette forsøker de å gjøre noe med ved å vektlegge aktiv læring med utvikling av evne til å trekke historiske slutninger, til å forholde seg kritisk overfor historiske kilder og til å 'åpne' framstillingen ved å utforme sine egne historiske beretninger. Problemet er etter min oppfatning at ferdighetene som elevene kan utvikle, ikke minst gjennom 'Innblikk'-avsnittene, svært sjelden eksplisitt blir knyttet til 'de store beretningene'/forfatternes narrativer. I min sluttvurdering av læreverket vil jeg komme tilbake til disse problemene og drøfte alternative opplegg.

Utvikler læreverket evne til å tolke fortida, slik at den blir satt i sammenheng med nåtida? Et forsøk på konklusjon.

Behandlingen av de fire delspørsmålene knyttet til utvikling av evne til å tolke fortida, har fått en stor plass i den foregående analysen. Delspørsmålene er imidlertid knyttet til en didaktisk målsetting: Tolkningen av fortida skal skape en sammenheng med nåtida. Denne sammenhengen er under analysen kun indirekte berørt, og det er i teorien mulig å konkludere med at opplegget i læreverket ikke knytter noen sammenheng med nåtida.

Spørsmålet om nåtidsorientering og elevsentrert læring ble tatt opp allerede under den første oversikten over innholdet i læreverket (s. 19-27). Jeg trakk i den sammenheng den negative konklusjonen at nåtidsorientering eksplisitt får en liten plass i læreverket. Vi finner svært få eksempler på at utgangspunktet blir tatt i nåtida og elevenes virkelighet.

Som forfatteren direkte uttrykker det, er det 'læreplanen som bestemmer hva elevene skal lære'. 'Evne til å tolke', som er nøkkelbegrep i det foreliggende delkapittel, dreier seg om at elevene utvikler innsikt i historisk metode og grunnleggende innsikt i hvordan historisk kunnskap blir skapt. Spørsmålet blir da om denne læringen får noen betydning for elevenes nåtidsforståelse. Jeg har ingen problemer med å fastslå at de metodiske ferdighetene som blir innøvd i læreverket, i prinsippet kan overføres til arbeid med problemstillinger i elevenes samtid. Det gjelder for eksempel innsikt om kilder og kildebruk, analyse av årsaks- virkningsforhold og av tendens, og det gjelder innsikt i debatten om 'sannhet', der både fagfolk og 'menigmann' ikke så sjelden strides om ulike tolkninger og tilnærmingsmåter til samfunnet i dag. Et viktig spørsmål blir om læringsprosessen blir utformet på en slik måte at den angår elevene og bidrar til å utvikle deres kompetanse som aktive samfunnsborgere. Dette spørsmålet blir drøftet i den neste, avsluttende delen av analysen.

[ Innhold - Toppen av siden ]


Fotnoter:

[tilbake] 39   Jfr. Tore Pryser: Norsk historie 1814-1860. Oslo 1999: 195. I min oversikt over historikerdebatten om 1814 bygger jeg i hovedtrekk på Prysers framstilling s. 195-201.

[tilbake] 40   Oversikten bygger på Blinkhorn, Martin: Mussolini and Fascist Italy. Second edition. London/New York 1994. Kapittel 9: Interpreting Italian fascism: 54-61.

[tilbake] 41   Den korte oversikten bygger på kapitlet Hitler i historieskrivningen i Karlsson, Klas-Göran: Europa och världen under 1900-talet. Stockholm 1995: 113-115.

[tilbake] 42   Lundestad, Geir: Øst, Vest, Nord, Sør. Hovedlinjer i internasjonal politikk etter 1945. Oslo 4.utgave 2000. Jeg bygger spesielt på innledningen til kapittel 2: 18-23.

[tilbake] 43   Som en grundig orientering om emnet anbefaler jeg et nylig utkommet verk av en av de ledende tyske historiedidaktikere, professor ved Martin Luther Universitetet i Halle-Wittenberg, Dr. Hans-Jürgen Pandel: Quellen-Interpretation. Die schriftliche Quelle im Geschichtsunterricht. Schwalbach/Ts. 2000. (Dette arbeidet vil trolig fungere som et standardverk i Tyskland i mange år framover.)

[tilbake] 44   Simpson, Colin: Lusitania. 1972. (Nøyaktigere kildereferanse mangler i læreboka.)

[tilbake] 45   Jeg har tatt utgangspunkt i dette skillet i min analyse av historiefaget i L 97:"Historiefaget i L 97 - oppbrudd eller kontinuitet?" Notat 2/2000, Høgskolen i Vestfold. Utvidet versjon av prøveforelesning til den filosofiske doktorgrad 1999: 16 ff.

[tilbake] 46   Se bl.a. Davidson, Basil: African Civilization Revisited: From Antiquity to Modern Times. London 1990, og The Black Man's Burden. Africa and the Curse of the Nation-State. New York 1992.

[tilbake] 47   I min avhandling: Historieundervisning, historiebevissthet og politisk dannelse: Teori og praksis hos Karl-Ernst Jeismann og Annette Kuhn. En sammenliknende studie av historiedidaktiske konsepsjoner hos to sentrale vest-tyske didaktikere i perioden 1972-1987 har jeg analysert Annette Kuhns historiedidaktiske grunnoppfatning, der hun bl.a. drøfter hvordan samfunnets 'marginalgrupper', kvinner, barn, innvandrere, osv. kan bevisstgjøres om sin identitet og utvikle evne til frigjørende handling.

[tilbake] 48   Jeg viser i den sammenheng til min analyse av L 97.

<< Forrige side - Forside - Innhold - Neste side >>

 

 

 
Halvdan Eikeland:
En analyse av historiedelen av Aschehougs læreverk i
samfunnsfag for ungdomstrinnet: «Innblikk»

Copyright © 2001 forfatteren / Høgskolen i Vestfold
Konvertert og publisert på veven: 9.5.2001
HVE-Biblioteket