| Høgskolen i Vestfold : Biblioteket : Skriftserien | ||
| Halvdan Eikeland: En analyse av historiedelen av Aschehougs læreverk i samfunnsfag for ungdomstrinnet: «Innblikk» |
Copyright © 2001 forfatteren / Høgskolen i Vestfold |
|
|
<< Forrige side - Forside - Innhold - Neste side >> III. Samlet vurdering knyttet til spørsmålet om utvikling av historiebevissthet og narrativ kompetanse.Innhold:
1. Innledning Arbeidet bygger på et analyseopplegg for lærebøker i historie som er utviklet av den tyske historiedidaktiker, professor Jörn Rüsen. Nøkkelbegrepene i analysen er 'historiebevissthet' og 'narrativ kompetanse'. Begrepene er knyttet nært sammen: 'Historiebevissthet' gjelder evne til å knytte sammenhenger mellom tolkning av fortida, opplevelse av og oppfatninger om samfunnet i dag, og evne til å skape framtidsperspektiver. 'Narrativ kompetanse' gjelder evne til å oppleve og erfare fortida, til å tolke fortida på en slik måte at den betyr noe for oss i nåtida, og endelig evne til å orientere seg i nåtid og mot framtid. Historiebevissthet og narrativ kompetanse betyr også noe mer konkret: Å utvikle evne til å 'berette' historie på en slik måte at beretningen skaper mening og betyr noe for oss som enkeltindivider og samfunnsmedlemmer. I hoveddelen av arbeidet har jeg analysert hvordan læreverket skaper muligheter for å utvikle de ulike sidene ved narrativ kompetanse. Vurderinger av læringseffekter opplegget kan gi, er viktige innslag i de ulike analysedelene. Vurderingene vil i denne avslutningsdelen danne grunnlag for en konklusjon knyttet til spørsmålet om, og på hvilken måte læreverket bidrar til å utvikle narrativ kompetanse og historiebevissthet. Til slutt vil jeg også drøfte hva som kunne gjøres for å rette på noe av det som jeg mener er svakheter ved læreverket. [ Innhold - Toppen av siden ] 2. Hvordan blir de formulerte kravene til en lærebok i historie fulgt opp i Aschehougs læreverk? [ Innhold - Toppen av siden ] 2.1. Praktisk utforming av læreverket. I første del av analysen ble den praktiske utforming av læreverket tatt opp. Et typisk trekk er en konsekvent, enhetlig struktur når det gjelder hvordan lærebøkene og lærerveiledningene er disponert. Dette gjør det lett for lærere og elever å 'finne fram' og bruke læreverket. For eksempel er lærerveiledningene ryddig og oversiktlig disponert, og gir en omfattende, detaljrik orientering om bruken av lærebøkene. En viktig del av lærerveiledningene er det ekstra kildemateriellet som elevene kan arbeide med. Den enhetlige organiseringen av lærestoff og ulike typer arbeidsoppgaver i læreverket må også gjøre det lett for elevene å orientere seg og komme i gang med selvstendig arbeid. Et dominerende perspektiv for den totale utforming av læreverket er at utgangspunktet blir tatt i læreplanen, og det er den som bestemmer både det metodiske og faglige innholdet i læringsprosessen. På den ene siden står elevene overfor et historisk innhold som på forhånd er fastlagt gjennom læreplanen. På den andre siden legges det stor vekt på 'aktiv læring', der elevene på basis av et 'råmateriale' skal konstruere sin egen kunnskap. Jeg stilte tidlig et kritisk spørsmål om forholdet mellom disse to sidene ved læringsprosessen i læreverket, og dette er et stadig tilbakevendende tema under min analyse. Et annet sentralt aspekt ved den praktiske tilrettelegging er hensynet til ulike elevforutsetninger. Formelt sett blir det tatt et omfattende hensyn til elevenes ulike forutsetninger for å lære. Virkemidler i den sammenheng er arbeid med ulike teksttyper, varierte spørsmålstyper, der det også blir gitt forenklede versjoner av oppgavene i læreboka, og bruk av fordypningsstoff for elever som vil vite mer. Et karakteristisk trekk ved læreverket er en omfattende bruk av bilder, som blir pedagogisk begrunnet ut fra et ønske om å fremme 'den visuelle leseferdigheten'. Andre virkemidler knyttet til ulike elevforutsetninger, er vektlegging av tverrfaglighet, simulering og prosjektarbeid. Jeg trakk på denne samlede bakgrunn konklusjonen at læreverket formelt sett er elevsentrert. Om det historiefaglige innholdet i læreverket i samme grad er elevsentrert, var ikke like enkelt å avgjøre. For å ha et grunnlag å bygge på benyttet jeg analysespørsmål knyttet til ulike kjennetegn ved nåtidsorientering. Resonnementet var at nåtidsorientering og elevsentrert læring kan oppfattes som sider av samme sak. Jeg fant en rekke sider ved læreverket som knyttet sammenhenger mellom fortid og nåtid: Det gjelder å forklare den historiske bakgrunn for eksisterende forhold, drøfting av kontraster og analogier mellom nåtid og fortid, og til dels historiebasert innføring i sentrale samfunnsfaglige begreper. Min hovedinnvending når det gjelder måten det historiefaglige innholdet i læreverket blir presentert på, er at læringen av historie ikke blir legitimert ut fra elevens interesser og behov. Jeg konkluderte i den sammenheng med at det ikke noen steder blir gjort forsøk på å knytte sammenhenger mellom barns og ungdoms erfaring og behovet for historisk kunnskap. [ Innhold - Toppen av siden ] 2.2. Utvikling av narrativ kompetanse. Spørsmålet om læreverket utvikler narrativ kompetanse, ble belyst gjennom tre hovedspørsmål. Det første spørsmålet dreier seg om å utvikle evne til å oppleve og erfare fortida. Grunnlaget for å besvare spørsmålet var vurderinger om lærestoffet blir presentert på en variert og levende måte, om lærestoffet blir framstilt flerdimensjonalt, og for det tredje om lærestoffet blir presentert ut fra flere perspektiver. Utvikler læreverket evne til å oppleve og erfare fortida? Spørsmålet om lærestoffet blir presentert på en variert og levende måte, har både en formell og substansiell side. Den formelle siden ble belyst gjennom den innledende vurderingen av den praktiske utformingen av læreverket. Det ble der konkludert med at læreverket formelt sett er elevsentrert, i den forstand at det i opplegget blir trukket mange konsekvenser av elevenes ulike forutsetninger for å lære. Den substansielle siden ved spørsmålet dreier seg først og fremst om et forhold mellom 'lukkede' og 'åpne' beretninger. Læreboktekstene kan i utgangspunktet karakteriseres som lukkede fortellinger. Det karakteristiske er at tekstene slår fast og forklarer, de inneholder en rekke kommenterte bildeillustrasjoner, og for å styrke elevenes opplevelse benyttes også illustrerende kilder. Den lukkede fortellingen åpner med en ingress og blir avsluttet med 'hovedlinjer', der hendelsesforløp, årsaker og virkninger blir oppsummert. Forfatterne slår imidlertid fast at historisk læring er noe langt mer enn innlæring av kunnskap som er 'forhåndsbestemt' gjennom en læreboktekst. En omfattende del av utformingen av læreverket dreier seg derfor om å 'åpne' den lukkede lærebokteksten. Det blir benyttet flere metoder for å åpne tekstene: Det dreier seg for det første om det professor Jan Bjarne Bøe kaller 'dypdykk', der elevene arbeider med fortellingen for å få en bedre forståelse av for eksempel handlingsmønster med årsak og virkning og av hvilket verdimønster som knyttes til fortellingen. Vi finner i læreverket en rekke eksempler på 'dypdykk'. Gjennom 'den alternative fortellingen' skal elevene med bakgrunn i sin egen nåtidserfaring selv ta stilling til hva som er riktig og betydningsfullt. Jeg fant få klare eksempler på læreboktekst eller oppgaver i Aschehougs læreverk som oppfordrer elevene til alternative fortellinger som i en viss forstand blir normativt begrunnet. Derimot blir arbeidet med den 'uferdige fortellingen' eller 'fortellingen av fragmenter' sterkt vektlagt. Ved hjelp av ulike typer historiske kilder, for eksempel museumsgjenstander, bilder og skriftlige kilder, skal elevene skape sine egne beretninger. En metode som skaper enda større muligheter for å utvikle elevenes evne til å skape 'sine' historiske beretninger, er den såkalte 'storyline-fortellingen', der de kun får presentert en ramme for fortellingen, og på det grunnlag skal skape sin egen beretning. Vi finner også noen eksempler på at denne metoden blir tatt i bruk i læreverket. På bakgrunn av den sterke vektlegging av metoder for å åpne den lukkede forfatterberetningen vil jeg konkludere med at forfatterne oppnår to ting som er sentrale i samband med utvikling av narrativ kompetanse: 1) det skapes en variert og levende framstilling, og 2) elevenes evne til å berette historie blir utviklet. Den andre komponenten ved spørsmålet om læreverket utvikler evne til å oppleve og erfare fortida, gjelder kravet om flerdimensjonal framstilling. Begrunnelsen for kravet er først og fremst et ønske om at historie skal bli beskrevet og opplevd så bredt og dyptgripende som mulig. I analysen har jeg vurdert hvilken plass det blir gitt for ulike faglige synsvinkler, dvs. økonomiske, sosiale, kulturelle og politiske sider ved fortidssamfunnet. For å belyse hvilke synsvinkler som blir vektlagt i læreverket, gav jeg i tillegg til en generell oversikt over emnevalget en grundigere analyse av tre hovedemner, ett fra hvert klassetrinn. Jeg fant at læreverket vektlegger økonomiske, sosiale og politiske sider ved fortidssamfunnet, mens de kulturelle sidene, dvs. verdiorienteringen, kommer mer i bakgrunnen. Jeg vurderte det slik at de aller fleste emnene ut fra en faglig vurdering kunne vært preget av en enda sterkere flerdimensjonal vinkling, og at valget forfatterne har gjort, må henge sammen med deres egne oppfatninger om hva som er grunnleggende drivkrefter i den historiske utviklingsprosessen: De skaper med andre ord sine egne historiske narrativer. Jeg konkluderte med at vektleggingen av økonomiske og politiske synsvinkler kan bidra til å forme elevenes historiebevissthet, bl.a. den politiske dannelsen. Jeg viste i den sammenheng til den sterke vektlegging av nasjonal og internasjonal maktpolitikk og økonomisk rasjonalitet som preger læreverket. Om dette er positivt eller negativt, vil det sikkert være delte meninger om. Det tredje virkemiddel når det gjelder å utvikle evne til å oppleve og erfare fortida, dreier seg om å presentere historie ut fra flere perspektiver. Dette gjelder først og fremst at historie blir sett gjennom ulike aktørers øyne. For å belyse spørsmålet analyserte jeg til sammen seks emner eller tema, to fra hvert bind. Tre hovedspørsmål ble tatt opp under hvert emne: om ulike aktører får en rimelig plass i framstillingen, om de får anledning til å stå fram på en slik måte at vi forstår deres bakgrunn, motiver, handlingsmønster m.m., og om elevene får anledning til å velge historiske perspektiver og rekonstruere det historiske hendelsesforløp på en selvstendig måte. Læreverket blir preget av klare og bevisste forsøk på å gi plass for et bredt spekter av historiske aktører. Det blir også gjort tydelige forsøk på å forstå aktørene ut fra deres bakgrunn. Forfatterne skaper levende beretninger, og elevene får mange muligheter til å skape sine egne beretninger gjennom et bredt tilbud av arbeidsoppgaver, som bl.a. er knyttet til arbeid med historiske kilder. Når det gjelder evne til å skape framstillinger der ulike historiske aktører får stå fram, har læreverket imidlertid sine åpenbare mangler. Problemene blir naturlig nok størst når det gjelder framstillinger om 'fremmedartede' forhold, for eksempel resonnementet til mennesker i Afrika, India og Kina. Men også under framstillingen av mer 'hjemlige' og kjente forhold viser manglene seg klart: Ikke minst er det en tendens til at det blir de historiske handlingene som gav målbare resultater i ettertiden, og de personene som 'skapte' denne historien, som står i fokus. Dette må likevel ikke misforstås slik at jeg mener framstillingen er preget av 'elitens historie'. Det gjøres utvilsomt også mange gode forsøk på å beskrive 'den vanlige manns og kvinnes historie'. Samlet vurdering: Den første siden ved narrativ kompetanse, evne til å oppleve og erfare fortida, blir for det første utviklet ved at elevene møter lukkede beretninger som er framstilt på en variert og levende måte, samtidig som de får muligheter til å skape sine egne historiske beretninger. For det andre gjøres bevisste forsøk på å skape brede og mangfoldige historiske beretninger ved at historie blir fulgt ut fra flere faglige synsvinkler. Kravet om å følge den historiske utviklingen gjennom ulike aktørers øyne, blir tydelig tatt alvorlig av forfatterne, men det er vanskelig å oppfylle kravet i en kortfattet lærebokframstilling. De største problemene har forfatterne når det gjelder framstillingen om Afrika og Asia. Det kan der også virke som om ønsket om en bred beskrivelse kommer i konflikt med forfatternes egne historiske narrativer, der det er historien om den 'vellykkede' vestlige økonomiske og politiske utvikling som står i sentrum. Min andre hovedinnvending når det gjelder kravet om å utvikle evne til å oppleve og erfare fortida, knyttes til forholdet mellom 'den lukkede' og 'åpne' beretning. Det kan slås fast at de lukkede beretninger i læreverket stort sett er framstilt på en variert og levende måte og dermed i seg selv bidrar til å utvikle elevenes evne til å oppleve og erfare fortida. Men denne evnen blir etter min (og lærebokforfatternes) oppfatning først og fremst utviklet ved at elevene får muligheter til å skape sine egne historiske beretninger. Læreverket legger godt til rette for det, men min motforestilling gjelder hvilken plass det i praksis totalt sett vil bli gitt for de selvstendige elevberetninger. Det gjelder f.eks. hvor mye tid som blir satt av til arbeid med 'Innblikk'-avsnittene i forhold til gjennomgangen og arbeidet med læreboktekstene, og hva elevene får spørsmål om til prøver og eksamen. Læreverkets evne til å utvikle narrativ kompetanse vil bli svekket dersom de lukkede beretningene i undervisningspraksis på ulike måter blir de dominerende. I den sammenheng er det i seg selv et problem at forfattertekstene er så gode som de faktisk er. Utvikles evne til å tolke fortida, slik at den blir satt i sammenheng med nåtida? Det andre hovedspørsmålet når det gjelder vurderingen om læreverket utvikler narrativ kompetanse, knyttes til utvikling av evne til å tolke fortida, slik at den blir satt i sammenheng med nåtida. For å besvare spørsmålet tok jeg utgangspunkt i fire krav. Læreverket bør tilsvare den faglige standard innenfor historievitenskapen, bidra til at fagmetodiske ferdigheter blir innøvd, historie bør bli framstilt som en prosess og det bør gis plass for flere betrakterperspektiver, og framstillingen bør legge grunnlag for elevenes selvstendige vurdering og standpunkt. Alle kravene begrunnes ut fra målet at historietolkning skal knyttes sammen med elevenes nåtids- og framtidsorientering, og dette målet kommer mest direkte til uttrykk når det gjelder kravet om å utvikle elevenes selvstendige vurderingsevne. Under analysen vurderte jeg først om de fire kravene ble oppfylt, og til slutt foretok jeg en samlet vurdering knyttet til det overordnede målet. Spørsmålet om læreverket tilsvarer den faglige standard innenfor historievitenskapen, ble vurdert både substansielt og formelt, dvs. at både det faglige innhold og formelle krav til en historisk framstilling ble vurdert. Det empiriske grunnlaget var ett emne fra hvert bind av læreverket: H 8: "1814 og Grunnloven", H 9: "Italia og Tyskland. Fascisme og nazisme 1919-1939" og H 10: "Den kalde krigen 1945-1989." Jeg konkluderte med at framstillingene er preget av solid realhistorisk oversikt som indirekte trolig også vitner om rimelig god kjennskap til den historiske forskningsdebatten. Beretterstrukturen er stort sett kronologisk og problemsentrert. Med det siste menes at det under framstillingen blir stilt spørsmål, f.eks. om årsak og virkning. Den problemorienterte framstillingen følges også opp gjennom spørsmål og oppgaver til hvert kapittel. Mine innvendinger mot framstillingen er både av faglig og formell art. De faglige innvendingene gjelder først og fremst at det ikke blir gitt informasjon om historikerdebatten som er knyttet til det enkelte emne. I et læreverk som så sterkt vektlegger 'læring om historisk læring' og 'aktiv læring', burde det være selvsagt at opplysninger om at historikerne kan være uenige, på en eller annen måte fikk en plass. Jeg har ingen kategoriske krav om at slik informasjon burde flettes inn i selve lærebokteksten. Som jeg har vært inne på, kan det være vektige pedagogiske innvendinger mot å gjøre det. Alternativet vil være å gi historiografiske opplysninger enten i lærerveiledningen eller i 'Innblikk'-avsnittene. Kritikken av de formelle sidene ved framstillingen gjelder upresise og til dels manglende kildereferanser. Det gjelder både lærebokframstillingen og 'Innblikk'-avsnittene. Etter min oppfatning er det flere muligheter til å rette opp disse svakhetene: F.eks. nøyaktigere kildereferanser i parentes eller som opplysninger bakerst i hvert kapittel. For å gi elevene innsikt i den historiske forskningsprosessen er det etter min oppfatning viktig at det skapes et konkret inntrykk av at det realhistoriske innholdet kan spores tilbake til kilder. Lærebokopplegget burde derfor ihvertfall gi eksempler på dette. Min kritikk blir som nevnt også 'legitimert' gjennom den sterke vektlegging av å utvikle metodiske ferdigheter som læreverket er preget av. Det var en forholdsvis enkel oppgave å vurdere om læreverket bidrar til å utvikle metodiske ferdigheter. Jeg konkluderte med (s. 91) at innføringen om hovedprinsipper knyttet til historisk metode følger en naturlig progresjon fra det enkle og elementære til mer krevende problemstillinger. Elevene får en enkel og klar innføring om ulike typer historiske kilder, og de får en rekke arbeidsoppgaver, som først og fremst er knyttet til bilder og skriftlige kilder. På den måten skapes innsikt i hvordan historisk kunnskap blir til. Arbeid med det historiske årsaksbegrepet og tendens i historiske framstillinger får en sentral plass, og gjennom arbeidet med kilder skapes også muligheter for å 'kontrollere' innholdet i ulike framstillinger. Ikke minst viktig i opplegget som helhet er at elevene får muligheter til å skape sine egne historiske beretninger. Gjennom den sterke vektleggingen av metodiske ferdigheter blir det gitt en viktig impuls til å utvikle narrativ kompetanse hos elevene. Det tredje kravet i samband med utvikling av evne til å tolke fortida var at historie skal bli framstilt som en prosess, og at flere betrakterperspektiver bør få plass. Kravet dreier seg bl.a. om å unngå 'statiske' historiebilder og at historie blir oppfattet som noe som er gitt. En lærebok bør bli preget av flersidighet, i den forstand at en unngår dominerende, fastlåste tolkninger som strider med mangfoldet innenfor forskningsdebatten. Det er derfor viktig at overgripende perspektiver på historisk tolkning kommer tydelig fram. Dette kan for eksempel skje gjennom referanser til historieteori og/eller som direkte informasjon om historiedebatten knyttet til det enkelte emne. I min analyse knyttet jeg kravene sammen med en drøfting av forholdet mellom den lukkede og åpne beretningen, som samtidig i en viss forstand kan karakteriseres som et forhold mellom den 'store' og den 'lille' beretningen i læreverket. Jeg har flere ganger drøftet forholdet mellom den lukkede og den åpne beretningen i læreverket. Jeg fant i min analyse at de åpne beretninger som elevene har muligheter for å skape, stort sett er knyttet til mer detaljerte tema som blir valgt fra den store beretningen. Elevene får små muligheter til å stille spørsmål ved den store beretningen som er forfatterens læreboktekst. Som jeg tidligere i analysen har innvendt mot framstillingen, kunne det vært gitt fyldigere informasjon om motstridende historietolkninger, og ikke minst om hvilke oppfatninger forfatterne bygger på i sine framstillinger av hovedkapitlene. Dette ville ikke minst være en faglig hjelp for lærerne når de skal samtale med elevene om framstillingene. Det er etter min oppfatning betenkelig at det i læreverket i så liten utstrekning blir lagt opp til kritisk drøfting av det samlede 'budskap' i de enkelte hovedkapitler. Dette blir igjen et argument som styrker min kritiske hypotese om at den lukkede forfatterberetning blir det dominerende narrativ i Aschehougs læreverk. Til tross for at læreverket i så høy grad vektlegger en prinsipiell innføring i metodelære og kritisk analyse av historiske framstillinger, mener jeg at en vesentlig side ved utvikling av narrativ kompetanse: forståelse av historisk kunnskap og innsikt som en prosess der flere betrakterperspektiver må ha sin plass, ikke blir sterkt nok vektlagt i Aschehougs læreverk. Jeg vil senere vise til undervisningseksempler som representerer alternativer. Det siste kravet som ble stilt til lærebokteksten i sammenheng med evne til å tolke fortida, var at framstillingen skal ha en slik form at den legger grunnlag for elevenes selvstendige stillingtaken og vurdering. Vurderingen om dette kravet blir tilfredsstilt, er i realiteten gjort i den foregående drøftingen. Det legges i prinsippet stor vekt på aktiv læring som skal utvikle evne til å trekke historiske slutninger og kritisk holdning overfor ulike typer historiske framstillinger. På den andre siden blir ferdighetene sjelden knyttet direkte til de store beretningene i læreverket, men dette kan selvsagt likevel skje, for eksempel gjennom drøfting av tendens i bildeframstillinger som er integrert i lærebokteksten. Det overordnede didaktiske målet: at evne til å tolke fortida skal bidra til at den blir satt i sammenheng med nåtida, blir under den foregående analysen kun tatt opp indirekte. Jeg har funnet svært få eksempler på at utgangspunktet blir tatt i nåtida, som er elevenes viktigste referanseramme. Jeg synes dette er kritikkverdig og representerer en vesentlig begrensning av læreverkets evne til å utvikle elevenes narrative kompetanse. Det skulle likevel være uproblematisk å hevde at de ferdighetene knyttet til historisk tolkning som elevene får muligheter til å utvikle, og den realhistoriske kunnskap og innsikt som tolkningen blir knyttet til, vil kunne få betydning for deres samtidsorientering. Utvikler læreverket elevenes evne til å orientere seg i forhold til nåtid og framtid? Det siste hovedspørsmålet knyttet til utvikling av narrativ kompetanse, gjelder om læreverket utvikler elevenes evne til å orientere seg i forhold til nåtid og framtid. Mens sammenhengene i foregående avsnitt primært gjelder et forhold mellom evne til historisk tolkning og nåtidsorientering, dreier det siste hovedspørsmålet seg om et enda videre perspektiv: Hvordan den totale læringseffekten av læreverket kan øke elevenes evne til samtids- og framtidsorientering. Svaret knyttes til tre delspørsmål: Hvilken praktisk orienteringsfunksjon innholdet i læreverket kan få, hvordan den historiske dømmekraft kan bli oppøvd, og hvordan elevene kan bli gjort i stand til å ta opp spørsmål knyttet til deres nåtid og framtid. Gjennom den kronologiske og tematiske organisering av lærestoffet tilbyr læreverket informativ kunnskap, som kort og generelt kan defineres som kunnskap om hvordan vi har fått den situasjonen vi har i dag. Den informative kunnskapen bidrar til å gi overgripende perspektiver på elevenes nåtid, og skaper grunnlag for selvforståelse og samfunnsidentitet. Den historiske dømmekraft som i læreverket blir oppøvd bl.a. gjennom arbeid med ulike typer historiske kilder og framstillinger, kan bl.a. bidra til å øke forståelsen for virkemidler innenfor massemedier og politisk propaganda og gi økt forståelse for årsaks - virkningsforhold i samfunnet generelt. Det tredje kravet: at elevene skal få hjelp til å ta opp nåtidsspørsmål og framtidsperspektiver, blir kun indirekte tilfredsstilt i læreverket. Jeg fant ingen klare eksempler på at utgangspunktet blir tatt i barns og unges livssituasjon og interesser, og at historisk læring blir begrunnet ut fra elevens interesser. Slike hensyn blir kun direkte tatt når det gjelder den formelle tilrettelegging av den historiske læringsprosessen, bl.a. i sammenheng med elevers ulike forutsetninger for å lære. Indirekte må vi likevel anta at den informative kunnskap som læreverket gir, og ikke minst innføringen i metode og kritiske analyseferdigheter, vil øke elevenes forståelse av samfunnet i dag og forberede dem på drøfting av framtidsspørsmål. Begrepet 'overgripende perspektiver' får dermed et innhold. Avsluttende vurdering om læreverkets muligheter til å utvikle elevenes historiebevissthet og narrative kompetanse: Aschehougs læreverk tilfredsstiller på flere måter de krav til utvikling av narrativ kompetanse som danner bakgrunn for analysen. I tillegg til at læreverket er ryddig disponert og gjør det lett for elever og lærere å bruke, er framstillingen på flere måter variert og levende og skaper store muligheter for elevene til å skape sine egne beretninger. Det gjøres, til tross for klare mangler, pedagogisk vel gjennomtenkte, omfattende og systematiske forsøk på å føre elevene inn i den historiske forskningsprosessen. Framstillingene er preget av solid realhistorisk oversiktskunnskap, og trolig vitner dette også om rimelig bra kjennskap til den faghistoriske forskningsdebatten. Det kan på den andre siden reises flere ulike typer innvendinger mot læreverkets muligheter til å utvikle elevenes narrative kompetanse. Jeg vil ta opp to innvendinger som jeg opplever som vesentlige, og i avslutningskapitlet vil jeg gi eksempler på mulige løsninger. Jeg vil samtidig understreke at jeg ikke har som mål å foreslå et samlet alternativ til Aschehougs læreverk i historie. Mine eksempler er ment som et grunnlag for debatt og som illustrasjoner av muligheter for å skape en enda sterkere utvikling av elevenes historiebevissthet og narrative kompetanse. Den første innvendingen knyttes til den styrende effekten læreplanen har på utformingen av læreverket. Det teoretiske alternativet er en læringsprosess der faglig innhold og metode i sterkere grad tar utgangspunkt i elevenes interessehorisont. Jeg finner som nevnt ingen klare eksempler på at utgangspunktet blir tatt i elevenes 'verden'. For å spissformulere: Lojaliteten knyttes til læreplan og 'tradisjonelt' historisk lærestoff og ikke til hva elevene i utgangspunktet er opptatt av. Er det sikkert at læreplan- og lærebok-forfatternes forslag egentlig angår elevene? Og når forfatterne tydelig må mene det, burde ikke elevene da i høyere grad 'hjelpes', for eksempel gjennom spørsmål der det knyttes sammenhenger mellom historisk lærestoff og elevenes virkelighet? Innvendingene ovenfor blir enda alvorligere dersom den 'lukkede' forfatterberetningen og den 'store' beretningen får en dominerende plass når det gjelder bruk av læreverket i praksis. Den andre innvendingen knyttes til valg av perspektiv, dvs. til evne til å følge flere ulike historiske aktører 'fra innsiden'. Problemet kan til dels henge sammen med den styring av stoffvalget som kan skje gjennom læreplanen. At perspektivet under mange av hovedemnene er så begrenset, kan få store konsekvenser for utviklingen av elevenes historiebevissthet og narrative kompetanse. Jeg viser igjen til det siste kapitlet. Konklusjon: Min analyse av historiedelen av Aschehougs læreverk for ungdomstrinnet bygde på tre grunnleggende retningslinjer for hvordan elevenes narrative kompetanse og historiebevissthet kan utvikles. Læreverket bidrar utvilsomt til å utvikle evne til å oppleve og erfare fortida. Utvikling av evne til å tolke fortida blir også sterkt vektlagt i læreverket, men om denne evnen også bidrar til å knytte sammenhenger mellom fortid og nåtid, er ikke like selvsagt. Den tredje retningslinjen: å utvikle elevenes evne til å orientere seg i forhold til nåtid og framtid, blir på visse områder tilfredsstilt, men på andre områder ikke. Jeg finner det for eksempel betenkelig at læreverket ikke inneholder oppgaveforslag og oppgaver der sammenhenger mellom fortid, nåtid og framtid, og om historiefagets betydning for elevenes politiske dannelse, blir tatt opp, Innvendingene ovenfor bygger også opp under min vurdering om læreverket bidrar til å utvikle elevenes historiebevissthet. Jeg bygger som tidligere vist på Karl-Ernst Jeismanns definisjon av begrepet (jfr. s. 4 ). Historiebevissthet dreier seg om at det skapes en indre sammenheng mellom tolkning av fortida, nåtidsorientering og perspektiver på framtid. Et viktig poeng i samband med historisk tolkning er at tolkningsprosessen må ta sitt utgangspunkt i historikerens, og i dette tilfelle elevens, ståsted. For eksempel vil alltid problemstillingene bli påvirket av vår nåtidshorisont, og først da blir forskningen meningsfylt både for samfunn og enkeltindivider. På den andre siden vil historisk kunnskap og innsikt forme vår forståelse av nåtida og også få betydning for hvilke historiske problemstillinger vi i neste omgang blir opptatt av. Det eksisterer med andre ord et dialektisk forhold mellom vår fortids- og nåtidsorientering. Aschehougs læreverk vektlegger etter min oppfatning forholdet mellom elevenes nåtids- og fortidsorientering altfor svakt. Det historiske lærestoffet og innlæring av historisk metode kan derfor lett bli oppfattet som en verdi i seg selv. Sammenhengene mellom fortid, nåtid og elevenes framtid kommer også i bakgrunnen. Læreverket skaper følgelig visse muligheter for å utvikle elevenes historiebevissthet, men mulighetene blir etter min oppfatning sterkt begrensede. I sluttkapitlet vil jeg som nevnt drøfte noen alternative tilnærmingsmåter som kunne bidratt til at svakhetene ved læreverket ble redusert. Av pedagogiske hensyn velger jeg å bygge på eksempler knyttet til realhistorie. [ Innhold - Toppen av siden ] 3. Kan læreverkets muligheter til å utvikle elevenes narrative kompetanse utvides? Drøfting av problemer knyttet til valg av perspektiv og til prinsippet om elevsentrert læring. [ Innhold - Toppen av siden ] 3.1. Didaktiske konsekvenser av valg av narrativ struktur og beretterperspektiver. Jeg vil først drøfte didaktiske konsekvenser av narrativ struktur og beretterperspektiver innenfor emnet "Norge - krig og okkupasjon 1940-1945." ( H 9: 141-161.) Bakgrunnen for at jeg velger dette emnet, er for det første at sider ved emnet fremdeles trolig har stor aktualitet for dagens unge, bl.a. fordi formidlingen av emnet påvirker oss både emosjonelt og rasjonelt. Jeg vil dessuten forsøke å vise hvordan valg av perspektiv innenfor et historieemne kan påvirke dannelsen av vår historiebevissthet. Den andre årsaken til at jeg velger emnet, er impulser fra et omfattende historiedidaktisk arbeid i Danmark: Besættelsestiden som kollektiv erindring av Claus Bryld og Anette Warring.53 I arbeidet blir bl.a. noen eksempler på norsk forskning om henholdsvis myter og lærebøker om okkupasjonstiden referert: Anne Eriksens arbeid (1995): Det var noe annet under krigen. 2. verdenskrig i norsk kollektivtradisjon, som blant annet drøfter myter om krigsårene i Norge, og Ivo de Figueiredos arbeid: Historie og moral. Okkupasjonsundervisningen i skolen.54 Både Bryld/Warring, Eriksen og de Figueiredo opererer med begrepet 'besettelses-' eller 'okkupasjonsmyter'. 'Den store fortellingen' som okkupasjonsmyten er preget av, følger et
De Figueiredo fant at kun en av de 23 lærebøkene for grunnskolen og videregående skole som han undersøkte, problematiserte krigstiden. Jeg har tidligere kommentert framstillingen om okkupasjonstiden i Aschehougs læreverk, og selv om det der gjøres forsøk på å se krigsårene gjennom fleres øyne, er framstillingen klart preget av okkupasjonsmyten som er beskrevet ovenfor. Det ene unntaket som de Figueiredo viser til, er Finn Olstads lærebok:
"- - - en viktig del av historiefaget er å klargjøre betydningen av moralske valg; ved å vurdere muligheter og begrensninger for handlingsvalg opp mot handlingenes konsekvenser kan man øke sin forståelse for fortidige handlingsdilemmaer og samtidig trekke lærdommer av historien (så mye mer som vi ofte vet mer om handlingenes konsekvenser enn samtidens mennesker)." Erik Lund understreker flere steder i lærerveiledningene at en viktig del av historisk bevissthetsdannelse er utvikling av empati. Under kommentaren til 'Innblikk'-avsnittet om Elisabeth Whitings husholdningsregnskaper ( i lærerveiledningen for H 9: 61 f.) skiller Lund mellom ulike former for empati, og setter som didaktisk mål at elevene skal utvikle differensiert historisk empati. Han forklarer begrepet slik: "Menneskene den gang reagerte forskjellig, avhengig av hvilken gruppe de tilhørte og hvem de var, innenfor de historiske rammene som fantes da." Resonnement og didaktisk målsetting er langt på vei identisk med de Figueiredos, men Erik Lund følger det ikke opp under framstillingen om Norge 1940-1945. Framstillingen er preget av helter (bl.a. motstandskjempere og hverdagshelter) og svikere, og beretningen følger den klassiske tredeling. Selv om det gjøres små forsøk på også å forstå de som samarbeidet med tyskerne, får vi ikke noen innsikt i de mange vanskelige handlingsvalg og moralske valg store deler av befolkningen stod overfor. De Figueiredo mener at okkupasjonstiden fremdeles har aktualitet, både fordi noen av de konflikter og ideologier som var opphavet til den 2. verdenskrig, fremdeles eksisterer, og fordi krigen skapte brudd og sårbarhet som blir overført helt til vår egen tid. Nettopp på grunn av aktualiteten skapes ifølge Figueiredo store muligheter for å problematisere og inngå i dialog om menneskers politiske og etiske dilemmaer. Bryld/Warring oppsummerer formidlingsproblemet slik: 56 "Men denne spænding og det bevidstgørende potentiale, den rummer, udnyttes ikke i særlig grad i lærebogformidlingen, fordi den traditionelle fortolknings- og fortælleramme - det rodfæstede mønster for "den store fortælling" om krigen og okkupationen - spærrer for det. Herved opstår også risikoen for, at perioden stivner i retorik og dermed avpolitiseres og afmoraliseres." De Figueiredo gir tre sentrale råd om formidling og undervisning om okkupasjonstiden, og de skal gjengis også fordi de kan gjelde som allmenne råd om hvordan historieformidling bør foregå. Hans første råd er å gjøre undervisningen empirisk redelig: Det var ikke bare noen få, men mange, også i Norge, som samarbeidet med tyskerne og derfor ikke passer inn i det mytiske motstandsbildet. Dette må tas opp i undervisningen. For det andre bør innlevelse (empati) som metode i langt høyere grad tas i bruk. Også den historiske nazisme kan forstås, og det er noe annet enn å akseptere. For det tredje mener Figueiredo at okkupasjonstiden kan skape en debatt som knytter sammenhenger mellom fortid, nåtid og framtid (m.a.o. dannelse av historiebevissthet). Han uttrykker det slik: "Nettopp ved å fokusere på krigstidens handlingsrom og -vilkår kan vi kanskje klare å synliggjøre de vilkår og føringer som styrer handlingsvalgene til dagens mennesker. I hvilken grad styres våre valg av forventninger og gruppepress? Hvor ville vi stått da tyskerjentene ble skamklipt, i første rekke blant den heiende gjengen rundt? Hvor sterkt står våre moralbegreper når opportunistiske muligheter byr seg? Hvordan reagerer vi overhodet når rammene omkring oss endres totalt; når det er "lov" å gjøre gale ting?"57 Vurderingene illustrerer på en klar måte noen grunnleggende trekk ved historiebevissthet og
Med den sterke vektlegging av kritisk tenkning som mange av arbeidsoppgavene i Aschehougs læreverk er preget av, er det beklagelig at bl.a. mytene om krigstiden ikke blir drøftet på en klarere og mer omfattende måte. Vi kommer her tilbake til en av de svake sidene ved læreverket: det blir stilt altfor få kritiske spørsmål ved de 'store' beretningene. [ Innhold - Toppen av siden ] 3.2. Er det mulig å kombinere et læreplanstyrt faglig innhold og en elevsentrert læringsprosess? Tidlig i arbeidet (s. 27) stilte jeg spørsmålet om det er mulig å kombinere et læreplanstyrt faglig innhold med en elevsentrert læringsprosess, i den forstand at elevens interesser og livssituasjon kommer sterkere i fokus. Jeg vil til slutt drøfte noen prinsipielle retningslinjer for elevsentrert læring som er utviklet av en av de ledende tyske historiedidaktikere siden 1970-tallet, professor Annette Kuhn ved universitetet i Bonn. Min kritiske problemstilling var denne: Kunne framstillingene i Aschehougs læreverk i historie vært bygd opp på en annen måte, slik at f.eks. målene `framstilling ut fra flere perspektiver' og 'elevsentrert læring' kom sterkere og klarere til uttrykk? Jeg vil forsøke å besvare spørsmålet gjennom et eksempel: Annette Kuhn utarbeidet i 1975 et undervisningsopplegg om den franske revolusjon som representerer et klart, og etter min oppfatning tankevekkende, alternativ til Erik Lunds opplegg.58 Jeg vil vise hvordan Annette Kuhn ved hjelp av historiske kildetekster skaper muligheter for å oppleve historie på en bred og mangfoldig måte, samtidig som elevene får muligheter til å styre perspektivet og bli selvstendige medskapere av historie. Annette Kuhn understreker i sin kommentar til opplegget at måten en strukturerer undervisningen på, i seg selv er uttrykk for en didaktisk grunnoppfatning. Hennes generelle modell for forløpet av en historisk læringsprosess omfatter tre hovedfaser: utvikling av arbeidshypoteser, innhenting av historisk kunnskap og for det tredje hypotesetesting og utvikling av historisk-politiske læringsmål knyttet til (om mulig) praktisk handling. I læringsprosessen er første arbeidsfase preget av elevenes holdninger og innstillinger til temaet. I denne arbeidsfasen har de store muligheter for å velge perspektiv, i den forstand at de kan bestemme hvilke historiske aktører de har størst interesse av, og hvilke problemstillinger de ønsker å belyse. Andre arbeidsfase dreier seg om å innhente nødvendig fagkunnskap for å belyse de spørsmål de har valgt. I tredje fase skal elevene kunne korrigere sine forhåndsoppfatninger og knytte sammen den oppnådde faglige innsikt med deres perspektiver på nåtid og framtid. Annette Kuhns undervisningsopplegg inneholder bl.a. et omfattende skriftlig og statistisk kildemateriale knyttet til sosialhistorie. I tillegg til historiske kildetyper ønsker hun å trekke inn kilder fra andre vitenskapsområder, for eksempel viser hun til samfunnsvitenskapelige forklaringsmodeller om årsaker til revolusjoner. Hun har også med eksempler på populærhistorisk overlevering. Under drøftingen av temaet `historieformidling' tar hun også med utdrag fra ulike læreplaner og lærebøker og eksempler på motstridende historievitenskapelige syn. Kildemateriellet skal ikke bare skape muligheter for elevene å tilegne seg kunnskap om den franske revolusjon, men også å få innsikt i hvilken funksjon denne kunnskapen kan ha for dem selv og deres nåtid. I Annette Kuhns undervisningsopplegg om den franske revolusjon blir kilder trukket inn i alle de tre arbeidsfasene hypotesedannelse, innhenting av historisk kunnskap og overprøving av hypotesene. Den elevsentrerte orienteringen som Annette Kuhns undervisningsopplegg er preget av, kommer på flere måter direkte fram. En grunnleggende forutsetning for hennes planlegging av undervisningen er analyse av elevenes bakgrunn for å arbeide med det valgte emnet. Hun ønsker for det første å ta utgangspunkt i elevenes generelle livssituasjon og interessebakgrunn. Hun drøfter ulike metoder som kan gjøre det mulig for læreren å skaffe seg innsikt i elevenes bakgrunn og interesser. Hun ønsker i den sammenheng bl.a. å bygge på elevsamtale, elevprotokoller og andre typer skriftlige arbeid. Annette Kuhn bruker begrepet 'forutsetningsanalyse' om prosessen som skal kaste lys over elevenes bakgrunn og interesser. Hun knytter også forutsetningsanalysen til det historiske emnet: Også med bakgrunn i tema som elevene tidligere har arbeidet med i undervisningen, prøver hun i det valgte eksemplet å få fram elevenes oppfatninger om og holdninger til revolusjon generelt og til den franske revolusjon spesielt. Det er i den sammenheng grunnleggende at det blir tatt utgangspunkt i elevenes generelle interesse for emnet: m.a.o. hva arbeidet med emnet kan bety for deres personlige livsorientering. I denne forberedende fasen må elevenes interesse for emnet nødvendigvis bli generell, ettersom de ennå kun har en overflatisk kunnskap. I den første undervisningsfasen: 'hypotesedannelse', blir spørsmålet om mulige revolusjonsmål brukt som ledespørsmål. Hypotesene kan i prinsippet dannes på bakgrunn av hverdagserfaringer/hverdagsbevissthet, elevenes generelle historiske kunnskap, og kunnskap fra undervisningen i samfunnskunnskap. Et eksempel på en hypotese kunne være at økonomisk, sosial og politisk ulikhet fører til at revolusjoner bryter ut. Det generelle utgangspunktet blir tatt i elevenes hverdagserfaringer og politiske nåtidserfaringer. I 1974/1975, da undervisningsopplegget ble utformet, var det aktuelt å ta opp følgende emner knyttet til spørsmålet om revolusjon: Portugal, afrikanske stater, og hva som var målene for opprør og frigjøringsbevegelser i disse statene. Allmenn historisk kunnskap, som for eksempel kjennskap til kolonihistorie, imperialisme og den tredje verden, kunne videre skape grunnlag for hypotesedannelse. For å arbeide i dybden med hypoteser om sosiale og økonomiske årsaker til revolusjoner blir elevene stilt overfor tre kilder med ulike utsagn om årsaker til revolusjoner: Det dreier seg om utsagn fra Martin Luther King, fra historikeren og sosialistlederen Jean Jaurès og en avisnotis fra Deutsche Allgemeine Sonntagsblatt 1973. Ulik vektlegging i de tre tekstene gjør det mulig for elevene å formulere hypoteser om årsaker til revolusjon. I den neste arbeidsfasen: 'innhenting av historisk kunnskap', blir kontrasterende kildebruk, dvs. kilder med motstridende syn, en viktig del av Annette Kuhns opplegg. Under et av delemnene blir ulike syn på eiendomsrett som en av årsakene til den franske revolusjon stilt opp mot hverandre: I den første kilden inngår et sitat av Ludvig XVI, der han forsvarer eiendomsrett som en arvelig rett, som blant annet omfatter privilegier for adel og geistlighet. I kilde 2 blir sitater hentet fra forfatningene av 1791 og 1793. Eiendomsrett blir der begrunnet naturrettslig, og som en uinnskrenket rett. I den tredje kilden blir eiendomsrett begrunnet ut fra menneskelige behov (Annette Kuhn bruker i sin kommentar betegnelsen 'sosial-demokratisk eiendomsoppfatning'). Elevene skal på grunnlag av kildene finne fram til særtrekk ved eiendoms- og samfunnsoppfatningene og plassere dem i forhold til hverandre. De skal vurdere hvordan de ulike eiendomsoppfatningene bidro til revolusjonære tilstander. De blir videre oppfordret til å ta stilling til de ulike oppfatningene og drøfte hvilket eiendomsbegrep som i dag er det dominerende. I den tredje undervisningsfasen blir hypotesene overprøvd, og spørsmålet om handlingsrelevans for dagens samfunn blir tatt opp. I den sammenheng kunne blant annet motstridende syn på eiendomsrett som konfliktårsak i dag bli drøftet. Videre kunne eksempler på globale konflikter tas opp; for eksempel kunne økonomiske og sosiale motsetninger i det globale samfunn og revolusjon som redskap for økonomisk og sosial utjevning tas opp. Annette Kuhns opplegg om den franske revolusjon inneholder for øvrig en stor bredde av faglige synsvinkler, der det blir gitt plass både for økonomiske, sosiale, politiske og kulturelle problemstillinger. Det legges stor vekt på å vise bredden av interesser og oppfatninger ved at representanter for ulike samfunnsgrupper får stå fram. Eksemplene fra Annette Kuhns undervisningsopplegg viser ikke minst hvilke muligheter som skapes gjennom kontrasterende kildebruk. Det foregår også her en form for 'styring', ettersom kildemateriellet er valgt av forfatteren. Forskjellen til Erik Lunds opplegg er at utgangspunktet blir tatt i elevene gjennom deres hypotesedannelse, og elevenes arbeid blir knyttet til langt flere perspektiver, i den forstand at flere ulike 'parter' får anledning til å presentere sitt syn. Opplegget skaper store muligheter for å aktivisere elevene, ved at de blir oppfordret til å trekke selvstendige slutninger. Mulighetene for å oppleve og leve seg inn i tenkesettet i fortida blir styrket. Endelig blir det trukket linjer fram til elevenes samtid, med muligheter for å drøfte f.eks. politiske alternativer. Også det siste kommer sterkt i bakgrunnen i Aschehougs læreverk. Annette Kuhns historiedidaktikk er preget av det retningsgivende målet `emansipasjon':59 Gjennom arbeidet med historie skal det skapes innsikt om undertrykkelse i fortida: hvordan mennesker ble holdt nede gjennom meningstvang og materielle og politiske barrierer. Ved at elevene forstår hvilke krefter som har holdt menneskene nede, får oversikt over forsøk på frigjøring gjennom historien, og får forståelse for hvordan slike forsøk lyktes eller mislyktes, kan de få en innsikt som kan ha betydning for deres eget liv og for mulighetene til skape et bedre samfunn i framtida. Annette Kuhns `program' er m.a.o. preget av å utvikle elevenes historiebevissthet ved at fortid, nåtid og framtid blir knyttet nært sammen. Konklusjon: Som eksemplet ovenfor viser, er det mulig å ta utgangspunkt i læreplanens formelle styring av undervisningsinnholdet, men likevel bygge på elevenes interesser og perspektiv. Det er mange kritiske spørsmål som kunne stilles ved Annette Kuhns undervisningsforslag, bl. a. at det lett kan føre til nye former for politisk indoktrinering. Det er også lite realistisk at et omfattende opplegg av den type som Annette Kuhn foreslår, kan få plass i et læreverk for ungdomstrinnet. Arbeidshefter med utdypende tilleggsstoff og arbeidsoppgaver er likevel en kjent praksis i norsk skole. Det som for meg er det sentrale, er de prinsipielle muligheter som opplegget skaper for trekke inn eleven i læringsprosessen. I den sammenheng ser jeg det som grunnleggende at mulighetene for å knytte sammenhenger mellom fortid, nåtid og framtid blir vesentlig utvidet. Det dreier seg m.a.o. om utvikling av en historiebevissthet som blir eksistensiell: den betyr noe for elevene og kan også knyttes til deres politiske dannelse. [ Innhold - Toppen av siden ] 4. Sluttkommentar om oppfølging av arbeidet. Flere av mine hovedinnvendinger mot Aschehougs læreverk kan først vurderes på et sikkert grunnlag etter en analyse av hvordan lærere og elever bruker læreverket. Andre hoveddel av mitt arbeid tar derfor sikte på å belyse hvordan læreverket blir brukt i skolen. Jeg vil først intervjue et utvalg lærere som bruker Aschehougs læreverk. Hovedspørsmål blir hvordan de prinsipielt forholder seg til måten læreverket er organisert på, og til stoffvalg og arbeidsmetoder i læreverket. Et viktig mål med intervjuene vil være å få belyst lærernes syn forholdet mellom den 'store' og 'lille' beretningen; det vil blant annet si deres syn på hvilken plass arbeidet med lærebokframstillingene bør få i forhold til det mer selvstendige arbeidet til elevene, for eksempel knyttet til 'Innblikk'-avsnittene. Andre del av intervjuet vil ta opp hvordan lærerne i praksis bruker læreverket. Noen aktuelle delspørsmål kan bl.a. være hvilke personlige undervisningsplaner (`lærernarrativer') lærerne utvikler, hvilke planer de utvikler for hvert emne (`novellenarrativer'), og endelig hvilke historiske beretninger elevene skaper på grunnlag av arbeidet med primærteksten læreboka og sekundærtekstene som lærerne har bidratt til å skape. Analysen av elevenes tertiærtekster vil bygge på ulike typer elevsvar som inngår i elevarbeid/evt. prøver ved avslutningen av hvert emne. I den første intervjufasen vil jeg altså følge opp en del sentrale problemstillinger fra den foregående analysen av læreverket. I andre del av intervjuopplegget bygger jeg på begrepsbruk som er utviklet av bl.a. Sigrun Gudmundsdottir,60 der undervisning blir oppfattet som teksttolkning. Gudmundsdottir opererer med pedagogiske tekster på tre nivåer: 1) Primærtekster: De offisielle læreplanene og lærebøkene. 2) Sekundærtekster: De tekstene som lærerne skaper selv, og som kommer til uttrykk gjennom deres personlige læreplaner. I samband med historieundervisning kan de personlige læreplanene karakteriseres som `lærernarrativer': Lærerne skaper personlige læreplaner som er uttrykk for deres personlige oppfatninger av bl.a. historie, samfunn, skole og elev. I samband med de enkelte delemnene som blir arbeidet med i timene, kan en tale om mindre narrativer eller `novellenarrativer'.
For å operere innenfor en realistisk ramme kommer jeg trolig til å vektlegge analysen av `novellenarrativer' og elevenes tertiærtekster. `Novellenarrativene' kan for eksempel knyttes til tre hovedemner i læreverket (ett fra hvert av læreverkene for de tre klassetrinn). Analysen tar utgangspunkt i de tre sidene ved narrativ kompetanse: Hvordan blir fortida opplevd og erfart i samband med hvert narrativ? Hvilke tolkninger av fortida blir gjort, og hvordan blir tolkningene begrunnet? Blir betydningen det enkelte narrativ har for elevenes nåtid og framtid vektlagt, og i tilfelle på hvilken måte? [ Innhold - Toppen av siden ] Fotnoter: [tilbake] 53 Bryld, Claus og Warring, Annette: Besættelsestiden som kollektiv erindring. Historie og traditionsforvaltning af krig og besættelse 1945-1997. Roskilde 1998. [tilbake] 54 Eriksen, Anne: Det var noe annet under krigen. 2. verdenskrig i norsk kollektivtradisjon. Oslo 1995. de Figueiredo, Ivo: Historie og moral. Okkupasjonsundervisningen i skolen. I Børre Johnsen, Egil (red.): Forbildets forbilder. Norsk Sakprosa. Oslo 1996. [tilbake] 55 Sitatet er hentet fra Bryld/Warring 1998: 424. [tilbake] 56 Bryld/Warring 1998: 425. [tilbake] 57 Sitatet er hentet fra Bryld/Warring 1998: 427. [tilbake] 58 Jeg har analysert Annette Kuhns undervisningsopplegg i Eikeland, Halvdan: Historieundervisning, historiebevissthet og politisk dannelse: Teori og praksis hos Karl-Ernst Jeismann og Annette Kuhn. En sammenliknende studie av historiedidaktiske konsepsjoner hos to sentrale vest-tyske didaktikere i perioden 1972-1987. Avhandling for den filosofiske doktorgrad ved NTNU, Trondheim 1999: 307 ff. [tilbake] 59 For å operasjonalisere sin historiedidaktiske grunnoppfatning utarbeidet Annette Kuhn en rekke undervisningsopplegg som førte til en sterk historiedidaktisk debatt i daværende Vest-Tyskland på slutten av 1970-tallet. Jeg har analysert debatten i min avhandling: Eikeland, Halvdan 1999: 338 ff. [tilbake] 60 Se bl.a. Gudmundsdottir, Sigrun: "Skarpt er gjestens blikk" - Den fortolkende forsker i klasserommet. I Klette, Kirsti: Klasseromsforskning på norsk. Oslo 1998: 103-115. |
| Høgskolen i Vestfold : Biblioteket : Skriftserien | ||
|
|
||