Høgskolen i Vestfold Tollef Thorsnes:
Tredreiing i store format
   
-
<< Forrige Forside - Innhold   Neste >>

KAP. 2, SKULPTUR OG BRUKSFORM I L97 (FORTS.)

2.2 Bruksform

Bruksform er et begrep som har sine røtter tilbake til de første læreplaner som innførte sløyd og tekstil. Intensjonene i de fagene var først og fremst knyttet til et nytteperspektiv. I begynnelsen av 1900-tallet var det viktig å kunne lage, vedlikeholde og reparere enkle nyttegjenstander. Idag lever vi i et helt annet forhold til nyttegjenstandene. Det lønner seg sjelden å lage gjenstander selv, langt mindre å reparere.

Intensjoner, mål og innhold med bruksform i kunst og håndverksfaget er derfor noe annet enn i opprinnelig forstand. Det handler om at barn gjennom et 10 årig skoleløp gradvis skal utvikle et bevisst forhold til dagens nyttegjenstandskultur. Kunst- og håndverksplanen trekker for eksempel frem et økologisk perspektiv. Det betyr at elevene må tilegne seg kunnskaper og holdninger i forhold til dagens bruk- og kast-kultur. Forskjellen på tiden det tar før et utbrukt kjøkkenredskap i henholdsvis plast og tre er tilbake til jord, er ca 1000 år. Med slike perspektiv kan en bare ane hvilke søppelproblem vi har. Og ikke minst hvilke problemer vi får om ikke barna utvikler nødvendig kunnskap og holdning i forhold til dette, jamfør Norberg-Schulz.

En annen sentral intensjon med bruksform er at barna skal utvikle identitet og et bevisst forhold til kulturarven. I Norge har arbeid med bruksform i skole og samfunn lange tradisjoner. Det bærer også hovedmomentene i bruksform preg av. Elevene skal begynne i det enkle og gradvis møte og prøve seg i ulike materialer og teknikker. De skal bli kjent med navngitte arkitekter, designere og kunsthåndverkere. Og denne progressive opplæringen ender i 10. klasse med at elevene skal kunne påvise kvalitetsforskjeller på ulike bruksformer og forskjellig kunsthåndverk. (L97:203)

Etter 10 år på skole skal barna være fortrolig med de ulike begrepene, de skal kunne glede seg over håndgjorte unikater i kunsthåndverk, og over god design, og ikke minst kunne skille disse fra masseproduserte, økologifiendtlige og kun profittorienterte gjenstander.

For å oppnå dette er det ikke nok å møte de ulike områdene, elevene må selv prøve seg gjennom praktisk skapende arbeid. Kun på denne måten kan de utvikle fortrolighet- og førstehåndskunnskap nok til å stå som bevisste brukere i dette store området. I tillegg kan elevene kjenne gleden ved å lære seg endel om å kunne lage og reparere enkle gjenstander. Selv er jeg meget glad for å kunne lage, vedlikeholde og repare endel gjenstander, for eksempel hus eller tradisjonelle båter. Når jeg på lørdagene handler i byggevarehus, er det som oftest meget travelt med andre som også ser ut til å ha det slik.

   [ Innhold ] [ Toppen av siden ]

Kort riss av gjenstandskulturen i Norge

I Norge har vi som nevnt en rik arv innen bruksform, særlig fra folkekunsten og hvor husflidstradisjonen har bidratt til holde på kvaliteter derfra. På 1900-tallet fikk vi industriproduksjon som medførte en revolusjon i forhold til nyttegjenstander. Etterhvert så endel kunstnere det som en oppgave å være formgivere for industrien, slik at produktene ble gode som helhet, ikke bare funksjonelle. Maleren Jean Heibergs berømte telefon er ett eksempel.

 
Bilde nr. 6 - klikk for å forstørre   

Bilde nr. 6.
Jean Heibergs godkjente telefonutkast

Det kom fort reaksjoner på industritilvirkning, og norske brukskunstnere og prydkunstnere kjempet en hard kamp for å vise det håndgjorte med særegne kvaliteter i estetikk og funksjon. Som reaksjon på disse igjen, kom det på 1970 tallet kritiske unge kunsthåndverkere som mente at markedet var fullt av funksjonelle gjenstander. Hvorfor skulle de bidra i dette kommersielle profittmarkedet, spurte de, og ville heller lage bruksgjenstander som kunst. En kopp, et fat osv. ble laget som håndgjorte unikater, og uttrykket ble det vesentligste. I samme periode fra 1970 tallet og frem til idag har det blitt etablert en ny yrkesgruppe, industridesignere og produktuviklere. Denne gruppen har sett mer positivt på alle mulighetene til å utvikle god form og funksjon og etablert seg på lag med industrien.

Idag er kunsthåndverkerne mer åpne i flere retninger. Noen arbeider for industrien, andre arbeider mer mot den frie kunsten, og begynner å kalle seg tekstilkunstnere, trekunstnere, metallkunstnere, glasskunstnere osv.

I bruksform er det altså en rekke områder elevene skal utvikle seg i forhold til. I fortsettelsen problematiseres det området som jeg selv har gått praktisk skapende inn i forhold til (og brukt som tilnærming), kunsthåndverket. For den som likevel ønsker en utdyping av områdene vises det til en enkel innføring i «Kunst og håndverk, en visualisert innføring» (Teigen og Thorsnes 1998) og «Norge i form» (Wildhagen 1988)

   [ Innhold ] [ Toppen av siden ]

Kunsthåndverk

Kunsthåndverk som begrep ble utviklet av William og Morris i England som en reaksjon på industrialiseringen. De laget et program som argumenterte for at det håndgjorte gjennom håndverk, estetikk og funksjon representerte noe langt mer enn industritilvirkete produkter. På bakgrunn av deres Arts and Crafts-program utviklet det seg en bevegelse i hele Europa som arbeidet for ikke å miste denne vesentlige kvalitet ved nyttegjenstandene våre. I Norge har det særlig vært kunst og håndverksskolene som har ivaretatt dette.

Som nevnt fikk kunsthåndverket en ny retning på 1970 tallet. Den nye generasjonen fikk med kunstnermeldingen i 1974 status som kunstnere på linje med bildende kunstnere.

I forbindelse med kunstnermeldingen ble det utviklet en defininsjon på hva kunsthåndverk skulle være:

Produkter av tekstil, keramikk, glass, lær, metaller og andre materialer som er formet og ferdig produsert i kunsthåndverkerens verksted - under forhold hvor kunsthåndverkeren er ansvarlig for hele prosessen fra idé til ferdig produkt.(Det veltalende objekt 1997:19)


Gjennom denne definisjonen tydeliggjør kunsthåndverkerne sitt yrke. De lager gjenstander som kunst, unikater - og er selv utøveren fra råmateriale fra ferdig produkt på samme måte som den tradisjonelle billedkunstneren. I tiden fra 1974 og midten av 80-tallet var det likevel endel som følte definisjonen som en tvangstrøye. Fredrik Wildhagen bruker i boken «Norge i form» betegnelsene det uttrykksdominerte og det bruksdominerte kunsthåndverket. Endel kunsthåndverkere har aldri forlatt funksjonen - eller bruksområdet helt.

Mot slutten av 80 tallet ble det en type tvangstrøye å måtte gjøre alt selv fra råmateriale til ferdig produkt. I billedkunsten var det forlengst åpnet for andre tilnærmingsmåter, bla. i installasjon. I 1989 kom derfor en revidert definisjon:

Kunsthåndverk er en kunstart der den skapende virksomheten er knyttet til materialet og det håndverk dette forutsetter og hvor skaperen av verket har vært ansvarlig for hele prosessen fra ide til ferdig produkt. (Det veltalende objekt 1997:19)


Bilde nr. 7 - klikk for å forstørre

Bilde nr.7. Johan Fredrik Arntzen. Snabelbåt

I dagens kunsthåndverk er det et stort mangfold. Noen arbeider uttrykksdominert og arbeider mot det skulpturale området. Andre arbeider mer bruksorientert og lager egne bruksgjenstander. Atter andre er også bruksorienterte, men samarbeider for eksempel med Porsgrund Porselænsfabrik AS slik Hanne Heuch har gjort i tilvirkingen av tekopper.

 
Bilde nr. 8 - klikk for å forstørre  

Bilde nr. 8.
Hanne Heuch: Tekopp.
Foto: Terje Holm

Jorunn Veiteberg beskriver dagens kunsthåndverk på denne måten:

I dag rommar kunsthandverket ei mengd ulike uttrykk og praksisar. At nokon arbeider med metall eller keramikk, glass eller lær seier noko om valet av materiale, men ingenting om formspråket eller innhold. Det finst kunsthandverk som reine estetiske objekt uten referanser til ting vi omgir oss med i kvardagen, og det finst kunsthandverk som samstundes kan brukes til å smykke seg ut med, oppbevare ting i, eller som på anna vis byggjer vidare på eldre og gjenkjennelege gjenstandstypar og tradisjonar.

Som personlege og unike uttrykk representerer kunsthandverket ein slags motstandens estetikk til vår tids sterke industrikultur. Samtidig er den gamle motsetninga til industrien i ferd med å sleppe taket i yngre kunsthandverkarar. Spennande samarbeidsprosjekt er i dag på gang i David-Andersen, Porsgrund Porselen og Hadeland glassverk. Som kunstnarar kan dei setje ideane sine ut i livet i mange ulike samanhenger og i vidt ulike material og teknikkar. Arbeidsform og medium er difor nokså underordna i dagens situasjon. Ei ny forståing av hva kunsthandverket er no mot år 2000, er difor i ferd med å gjera seg gjeldande, ei forståing som bryt mot den rigide definisjonen fra 1974. For som med all kunst gjeld det at det som gjer den verdifull og levande, er at den alltid er i endring og vanskeleg lar seg fange inn av den ene eller andre definisjonen. Det gjer den ikkje mindre spennande å følgja. (Veiteberg 1997:15)

I en annen artikkel problematiserer Veiteberg kunsthåndverkets vanskelige plass mellom bildekunst og rene bruksgjenstander på denne måten:

Som eit grenselands fenomen kan kunsthandverket lett bli marginalisert. Grensa har vi vore inne på tidligare, det er den som skiljer mellom fri og bunden kunst, eller meir konkret bildekunsten frå dekorativ kunst, og ei fri, idebasert kunstutfalding frå ein bunden, handverksbasert kunstpraksis. Dei fleste av kunsthandverkerne rører seg fritt på begge sider av grensa, men problemet med ein slik nomadisk praksis er ar den er i ferd med å gjera kunsthandverkerane heimlause. (Veiteberg 1997:37)

Gunnar Danbolt er blant dem som også har bidratt med tanker om kunsthåndverksbegrepet i det samme heftet «Kunsthåndverket lenge leve eller?»

Derfor vil det kanskje være et stort gode om vi rett og slett renset det ut av vårt vokabular. Kanskje med en storstilt og nostalgisk begravelsesfest? For det er alltid sårt å stå ved en kjær venninnes båre, men en verdig begravelsesseromoni kan hjelpe oss i sorgen. Og den hjelpen kan vi trenge.

Hva oppnår vi egentlig ved en slik begravelse? Kanskje at de rettmessige arvingene blir mer synlige etter at den store mor er definitivt borte. For det er først da barna kan myldre frem med nye navn som keramisk kunst, smykkekunst, glasskunst, tekstilkunst osv. De er alle ektefødte barn av kunsthåndverket og har mange familielikheter med sin mor, men de har så avgjort vokset henne over hodet. De har kvittet seg med alle politiske bekymringer, og er blitt rene kunstarter som maleri og skulptur med oppmerksomheten rettet mot materiale, teknikk, form og mening. (Danbolt 1997:19)

   [ Innhold ] [ Toppen av siden ]

Presisiering av bruksformsbegrepet i dette utviklingsarbeidet

Det er inn i denne begrepsverden jeg skal arbeide praktisk skapende, noe som innebærer det kompliserte som Veiteberg og Danbolt skisserer. Og i forhold til bruksform i L97 er det derfor behov for en avklaring. Kan denne tilnærmingen til bruksform være aktuell i skolen? For å se nærmere på dette forholdet vil jeg først se på overordnede intensjoner med Kunst og håndverk og med bruksform, dernest på hovedmomenter i kunst og håndverksplanen.


Kapittel 1 handler her om Kunst og håndverksfaget i grunnskolen og allmennlærerutdanningen. Der kommer det frem at fagets tyngdepunkt er elevenes egen utvikling gjennom praktisk skapende arbeid, i forhold til kunst og formkultur, identitet og danning. I denne forbindelse så vi på ulike tilnærminger til kunnskap som begrep, og operasjonaliserte praktisk skapende arbeid som begrep for en helhetlig kunnskapstilegnelse gjennom opplevelse, uttrykk, refleksjon eller med Norberg Schulz, teori, praksis og poesi.

I innledningen til dette kapitlet redegjorde jeg for at bruksform ikke lenger primært handlet om å utvikle ferdigheter til å kunne lage og reparere enkle ting fordi dette ikke lenger er relevant i forhold til samtiden. Mer viktig enn dette og i tillegg til dette peker L97 mot arbeid i bruksform i et poetisk, økologisk, estetisk og verdimessig perspektiv. Og til dette er kunsthåndverksbegrepet godt egnet, om det nå heter det lenger. Etter Danbolts forslag til kommende terminologi er det vel trekunst som blir betegnelsen på denne delen av utviklingsarbeidet.

I undervisning i Kunst og håndverk er det forventning om at elevene arbeider praktisk skapende også i bruksform. Kunsthåndverket er en uttrykksform som innebærer nettopp dette. Det handler om de nære ting, det handler om materialkunnskap og håndverksferdigheter og det handler om å være skapende. I de ulike hovedmomenter i tredimensjonal form i kunst og håndverksplanen i L97 er det mange utsagn som bekrefter dette. Jeg har valgt å ta med ett fra hvert trinn.

I tredje klasse skal elevene bli kjent med varierte uttrykk i skulptur, håndverk og kunsthåndverk og oppleve hvordan fantasi og virkelighet kan være utgangspunkt for å skape skulptur og bruksform.

I mål for mellomtrinnet står det:

«Elevene skal videreutvikle sine kreative evner gjennom arbeid med skulptur og bruksform og i økende grad bli bevisste om at fagkunnskap er viktig for å skape et tilfredstillende uttrykk. De skal kunne gi enkle bruksformer et mer bevisst personlig uttrykk ut fra behov, form, farge og komposisjon.
(Min utheving) (L97 : 197)

Og på ungdomstrinnet står det i mål for skulptur og bruksform:

Elevene skal gjennom sitt skapende arbeid utvikle kjennskapen til særtrekk ved ulike kulturtradisjoner og ........ (Min utheving) (L97:201) Under hovemomentene finner vi kunsthåndverket som begrep nevnt i alle tre klasser, og eksempler på kunsthåndverkere er også nevnt.

Mot denne bakgrunnen finner jeg det relevant å bruke kunsthåndverket som tilnærming og referanseramme for eget praktisk skapende arbeid i bruksform.

-
 
<< Forrige Forside - Innhold - Toppen av siden   Neste >>
-
-
 

Tollef Thorsnes: Tredreiing i store format
Skriftserien, rapport 6/2000
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 2000