| Tollef
Thorsnes: Tredreiing i store format |
|||
| << Forrige | Forside - Innhold | Neste >> | |
|
KAP. 2, SKULPTUR OG BRUKSFORM I L97 (FORTS.) 2.2 Bruksform
Bruksform er et begrep som har sine røtter tilbake til de første læreplaner som innførte sløyd og tekstil. Intensjonene i de fagene var først og fremst knyttet til et nytteperspektiv. I begynnelsen av 1900-tallet var det viktig å kunne lage, vedlikeholde og reparere enkle nyttegjenstander. Idag lever vi i et helt annet forhold til nyttegjenstandene. Det lønner seg sjelden å lage gjenstander selv, langt mindre å reparere.
Intensjoner, mål og innhold med bruksform i kunst og håndverksfaget er derfor noe annet enn i opprinnelig forstand. Det handler om at barn gjennom et 10 årig skoleløp gradvis skal utvikle et bevisst forhold til dagens nyttegjenstandskultur. Kunst- og håndverksplanen trekker for eksempel frem et økologisk perspektiv. Det betyr at elevene må tilegne seg kunnskaper og holdninger i forhold til dagens bruk- og kast-kultur. Forskjellen på tiden det tar før et utbrukt kjøkkenredskap i henholdsvis plast og tre er tilbake til jord, er ca 1000 år. Med slike perspektiv kan en bare ane hvilke søppelproblem vi har. Og ikke minst hvilke problemer vi får om ikke barna utvikler nødvendig kunnskap og holdning i forhold til dette, jamfør Norberg-Schulz.
En annen sentral intensjon med bruksform er at barna skal utvikle identitet og et bevisst forhold til kulturarven. I Norge har arbeid med bruksform i skole og samfunn lange tradisjoner. Det bærer også hovedmomentene i bruksform preg av. Elevene skal begynne i det enkle og gradvis møte og prøve seg i ulike materialer og teknikker. De skal bli kjent med navngitte arkitekter, designere og kunsthåndverkere. Og denne progressive opplæringen ender i 10. klasse med at elevene skal kunne påvise kvalitetsforskjeller på ulike bruksformer og forskjellig kunsthåndverk. (L97:203)
Etter 10 år på skole skal barna være fortrolig med de ulike begrepene, de skal kunne glede seg over håndgjorte unikater i kunsthåndverk, og over god design, og ikke minst kunne skille disse fra masseproduserte, økologifiendtlige og kun profittorienterte gjenstander.
For å oppnå dette er det ikke nok å møte de ulike områdene, elevene må selv prøve seg gjennom praktisk skapende arbeid. Kun på denne måten kan de utvikle fortrolighet- og førstehåndskunnskap nok til å stå som bevisste brukere i dette store området. I tillegg kan elevene kjenne gleden ved å lære seg endel om å kunne lage og reparere enkle gjenstander. Selv er jeg meget glad for å kunne lage, vedlikeholde og repare endel gjenstander, for eksempel hus eller tradisjonelle båter. Når jeg på lørdagene handler i byggevarehus, er det som oftest meget travelt med andre som også ser ut til å ha det slik.
[ Innhold ] [ Toppen av siden ] Kort riss av gjenstandskulturen i Norge I Norge har vi som nevnt en rik arv innen bruksform, særlig fra folkekunsten og hvor husflidstradisjonen har bidratt til holde på kvaliteter derfra. På 1900-tallet fikk vi industriproduksjon som medførte en revolusjon i forhold til nyttegjenstander. Etterhvert så endel kunstnere det som en oppgave å være formgivere for industrien, slik at produktene ble gode som helhet, ikke bare funksjonelle. Maleren Jean Heibergs berømte telefon er ett eksempel.
Det kom fort reaksjoner på industritilvirkning, og norske brukskunstnere og prydkunstnere kjempet en hard kamp for å vise det håndgjorte med særegne kvaliteter i estetikk og funksjon. Som reaksjon på disse igjen, kom det på 1970 tallet kritiske unge kunsthåndverkere som mente at markedet var fullt av funksjonelle gjenstander. Hvorfor skulle de bidra i dette kommersielle profittmarkedet, spurte de, og ville heller lage bruksgjenstander som kunst. En kopp, et fat osv. ble laget som håndgjorte unikater, og uttrykket ble det vesentligste. I samme periode fra 1970 tallet og frem til idag har det blitt etablert en ny yrkesgruppe, industridesignere og produktuviklere. Denne gruppen har sett mer positivt på alle mulighetene til å utvikle god form og funksjon og etablert seg på lag med industrien.
Idag er kunsthåndverkerne mer åpne i flere retninger. Noen arbeider for industrien, andre arbeider mer mot den frie kunsten, og begynner å kalle seg tekstilkunstnere, trekunstnere, metallkunstnere, glasskunstnere osv.
I bruksform er det altså en rekke områder elevene skal utvikle seg i forhold til. I fortsettelsen problematiseres det området som jeg selv har gått praktisk skapende inn i forhold til (og brukt som tilnærming), kunsthåndverket. For den som likevel ønsker en utdyping av områdene vises det til en enkel innføring i «Kunst og håndverk, en visualisert innføring» (Teigen og Thorsnes 1998) og «Norge i form» (Wildhagen 1988) [ Innhold ] [ Toppen av siden ] Kunsthåndverk Kunsthåndverk som begrep ble utviklet av William og Morris i England som en reaksjon på industrialiseringen. De laget et program som argumenterte for at det håndgjorte gjennom håndverk, estetikk og funksjon representerte noe langt mer enn industritilvirkete produkter. På bakgrunn av deres Arts and Crafts-program utviklet det seg en bevegelse i hele Europa som arbeidet for ikke å miste denne vesentlige kvalitet ved nyttegjenstandene våre. I Norge har det særlig vært kunst og håndverksskolene som har ivaretatt dette.
Som nevnt fikk kunsthåndverket en ny retning på 1970 tallet. Den nye generasjonen fikk med kunstnermeldingen i 1974 status som kunstnere på linje med bildende kunstnere.
I forbindelse med kunstnermeldingen ble det utviklet en defininsjon på hva kunsthåndverk skulle være:
Mot slutten av 80 tallet ble det en type tvangstrøye å måtte gjøre alt selv fra råmateriale til ferdig produkt. I billedkunsten var det forlengst åpnet for andre tilnærmingsmåter, bla. i installasjon. I 1989 kom derfor en revidert definisjon:
Bilde nr.7. Johan Fredrik Arntzen. Snabelbåt
Jorunn Veiteberg beskriver dagens kunsthåndverk på denne måten:
I en annen artikkel problematiserer Veiteberg kunsthåndverkets vanskelige plass mellom bildekunst og rene bruksgjenstander på denne måten:
Gunnar Danbolt er blant dem som også har bidratt med tanker om kunsthåndverksbegrepet i det samme heftet «Kunsthåndverket lenge leve eller?»
[ Innhold ] [ Toppen av siden ] Presisiering av bruksformsbegrepet i dette utviklingsarbeidet Det er inn i denne begrepsverden jeg skal arbeide praktisk skapende, noe som innebærer det kompliserte som Veiteberg og Danbolt skisserer. Og i forhold til bruksform i L97 er det derfor behov for en avklaring. Kan denne tilnærmingen til bruksform være aktuell i skolen? For å se nærmere på dette forholdet vil jeg først se på overordnede intensjoner med Kunst og håndverk og med bruksform, dernest på hovedmomenter i kunst og håndverksplanen.
I innledningen til dette kapitlet redegjorde jeg for at bruksform ikke lenger primært handlet om å utvikle ferdigheter til å kunne lage og reparere enkle ting fordi dette ikke lenger er relevant i forhold til samtiden. Mer viktig enn dette og i tillegg til dette peker L97 mot arbeid i bruksform i et poetisk, økologisk, estetisk og verdimessig perspektiv. Og til dette er kunsthåndverksbegrepet godt egnet, om det nå heter det lenger. Etter Danbolts forslag til kommende terminologi er det vel trekunst som blir betegnelsen på denne delen av utviklingsarbeidet.
I undervisning i Kunst og håndverk er det forventning om at elevene arbeider praktisk skapende også i bruksform. Kunsthåndverket er en uttrykksform som innebærer nettopp dette. Det handler om de nære ting, det handler om materialkunnskap og håndverksferdigheter og det handler om å være skapende. I de ulike hovedmomenter i tredimensjonal form i kunst og håndverksplanen i L97 er det mange utsagn som bekrefter dette. Jeg har valgt å ta med ett fra hvert trinn.
I tredje klasse skal elevene bli kjent med varierte uttrykk i skulptur, håndverk og kunsthåndverk og oppleve hvordan fantasi og virkelighet kan være utgangspunkt for å skape skulptur og bruksform.
I mål for mellomtrinnet står det: «Elevene skal videreutvikle sine kreative evner gjennom
arbeid med skulptur og bruksform og i økende grad bli bevisste
om at fagkunnskap er viktig for å skape et tilfredstillende
uttrykk. De skal kunne gi enkle bruksformer et mer bevisst personlig
uttrykk ut fra behov, form, farge og komposisjon.
Og på ungdomstrinnet står det i mål for skulptur og bruksform: Elevene skal gjennom sitt skapende arbeid utvikle kjennskapen til særtrekk ved ulike kulturtradisjoner og ........ (Min utheving) (L97:201) Under hovemomentene finner vi kunsthåndverket som begrep nevnt i alle tre klasser, og eksempler på kunsthåndverkere er også nevnt.
Mot denne bakgrunnen finner jeg det relevant å bruke kunsthåndverket
som tilnærming og referanseramme for eget praktisk skapende arbeid
i bruksform.
|
||||||
| << Forrige | Forside - Innhold - Toppen av siden | Neste >> | |
|
Tollef
Thorsnes: Tredreiing
i store format |
|
||