Høgskolen i Vestfold Tollef Thorsnes:
Tredreiing i store format
   
-
<< Forrige Forside - Innhold   Neste >>

KAP. 2, SKULPTUR OG BRUKSFORM I L97

Skulptur og bruksform utgjør som nevnt ett av to hovedområder i Kunst og håndverk under samlebetegnelsen tredimensjonal form. De to hovedområdene er likeverdige størrelser. I LR98, Kunst og håndverk, kommer dette frem som tekst, mens det i Kunst og håndverk i L97 er satt opp som visuell modell med områdene som fysisk like store Det betyr at arbeid med skulptur og bruksform skal utgjøre omlag 1/2 del av faget hvert år med like stor vekt.

   [ Innhold ] [ Toppen av siden ]

2.1 Skulptur

Skulptur er som fagbegrep et stort område. Vanligvis regnes skulptur som ett av de tre store områdene i billedkunsten, sammen med maleri og arkitektur. I Norge har vi ingen lang skulpturtradisjon. Profesjonelle billedhuggere utdannet i Norge fikk vi først etter 1909, hvor Statens kunstakademi ble opprettet.

Skulptur i grunnskolen er rettet mot at elevene skal få prøve seg i dette store området, hovedsaklig gjennom praktisk skapende arbeid. I forhold til hovedområdet bilde-bildekunst hvor det er presisert en rekke uttrykksformer og kunstnere, er det i skulptur mer beskjedent. Som tidligere nevnt er det bare Gustav Vigeland som er nevnt. Det er ingen eksempler på andre billedhuggere og heller ikke nevnt spesielle uttrykksformer. Skulpturdelen i Læreplanen kjennetegnes ellers av ulike utsagn som følger.

På småskoletrinnet skal elevene i 1. og 2. klasse samtale og bli kjent med skulptur og i 3. klasse blir kjent med varierte uttrykk i skulptur (L97:195). På mellomtrinnet i 5. klasse er det nevnt at elever skal møte eksempler på skulptur fra egen og andres kultur, og i 7. klasse skal elevene utvikle forståelse for kulturelt mangfold gjennom samtale og drøfting av ulike uttrykksformer, bla. skulptur. (L97:200) I ungdomstrinnet fortsetter det omtrent som på de andre trinnene, i 9.klasse skal elevene møte kunstnere som har brukt mennesket som motiv, blant andre Gustav Vigeland. I 10. klasse skal elevene søke informasjon om ulike kulturers samtidskunst og utforske hvordan kunst, kunsthåndverk og håndverkstradisjoner har utviklet seg og danner grunnlag for nye former og uttrykk.(L97:202-3)

Dette er beklagelig tynt. Det betyr at lærerens oppgave blir stor i forbindelse med selv å velge relevante uttrykksformer og kunstnere. Dette kan imidlertid sees på som et pluss også, under forutsetning av at læreren som profesjonell utøver av læreryrket, tar ansvar for å velge selv. Den nye rammeplanen LR 98 for allmennlærerutdanning har bedre balanse i hovedområdene, bilde, skulptur og bruksform.

I denne sammenheng blir det for langt å gå inn på skulpturbegrepet i sin fulle bredde. Her følger derfor en innføring i skulptur som relaterer seg til dette utviklingsarbeidet. Det innebærer også at skulpturområdet presenteres i forhold til å kunne arbeide praktisk skapende i området, og ikke som kunstteori.

Arbeid i skulptur innebærer romlige uttrykk, og har derved en tilleggsdimensjon i forhold til bilde- todimensjonal form. I barns lek er arbeid i tre dimensjoner det vanligste fordi vår virkelighet er tredimensjonal. Det betyr at hele vår natur, fra den minste plante til universet, fra den minste amøbe til det mest kompliserte liv - mennesket- er tredimensjonal og fungerer i forhold til et uendelig rom - universet. Dette er barns oppdagelsesverden. Fra rommet i mors mage, fanget og ammingen, sengen, vognen, barneværelset, huset, hagen og nærmiljøet. Hele oppveksten og hele vår tilværelse er preget av et liv i møte med tredimensjonale gjenstander og rommene omkring. Hvordan vi erobrer gjenstander, vegger og rom etterhvert som vi vokser til, er med å påvirke vår videre utvikling.

En av dem som har levert pedagogiske bidrag til betydningen av barns tredimensjonale formutvikling, er Arne Trageton. Hans arbeid er en type stadietenking koblet til Lowenfelds stadietenking i barns todimensjonale formutvikling, og til Piagets modell over barns kognitive utvikling i forskjellige stadier. Et hovedpoeng hos Trageton er at barns tredimensjonale formutvikling er mer naturlig og konkret enn den todimensjonale, fordi arbeid i to dimensjoner er mer abstrakt.

En lærers oppgave er å bidra positivt i denne utviklingen. Det innebærer at elevene må skaffe seg kunnskaper om, utvikle ferdigheter i og ikke minst holdninger i denne tredimensjonale verden. Her er skulptur viktig arbeidsfelt som en type grunnlagsområde. Det handler om å få møte skulpturer, oppleve og erkjenne i forhold til dem. Det handler om å få prøve seg i de ulike typiske tredimensjonale materialer og arbeidsmåter, som modellering i leire, sand og snø, hugging i stein og tre, og ikke minst konstruksjon for eksempel i papir, papp, tre og metall.

   [ Innhold ] [ Toppen av siden ]

Formspråket

Formspråket i skulptur, de sentrale elementene skulptur fungerer under, må elevene få møte og prøve seg i. Skal du forme en skulptur som er vertikalt eller horisontalt orientert? Skal den stå mot et underlag eller skal den henge? Skal den kunne være et selvstendig uttrykk og kunne presenteres i mange typer rom, eller skal skulpturen utformes i forhold til et spesielt rom og spille mot dette rommet slik at rom og gjenstand oppleves som ett verk?

Når slike grunnleggende spørsmål er besvart er det tid for å begynne det formende arbeidet. Hvilke materialer skal jeg velge? Skal det for eksempel være en modellert, hugget eller konstruert skulptur? Hvilke estetiske virkemidler skal jeg fokusere på, organisk eller geometrisk form? Eller kontraster mellom dem? Oppgaven er å skape liv for øyet. Øyet krever spenning for å oppleve liv. Kontraster gir liv. Andre typer kontraster som er med å gi skulptur kvalitet kan være tung/lett, slapp/spenstig, tynn/tykk, stor/liten, lang/kort, svak/sterk, kompakt/åpen, tett/hullete osv.

Ellers er det vanlig å si om tredimensjonal form at det meste kan utledes fra de tre grunnformene kule, kube og tetraeder. De står som basis for en hver ny skapt form. Fra grunnformene er det så utviklet formelementer som linje, flate, valør, rom, volum og farge. I et arbeid kan en for eksempel arbeide spesielt med en av grunnformene og et av formelementene, eller kombinere flere. Det blir som å komponere musikk. Valgmulighetene er fra det helt enkle melodiøse i en toneart, til det sammensatte med mange av musikkens «strenger». Slik er det også i arbeid med skulptur. De siste 20 årene har det i studiearbeid i skulptur vært vanlig å separere de ulike elementene fra hverandre og prøve å bli fortrolig med hvert enkelt formelement. Det kalles ofte for en type grunnforsking i skulptur.

Camargo fra Brasil er en kunstner som arbeider slik, og som gjennom sitt arbeid har gjort det mulig for andre å stå på hans skuldre. Bildene viser to eksempler på Camargos arbeider, henholdsvis i organisk og geometrisk form.

Bilde nr. 1 - klikk for å forstørre

Bilde nr.1. Camargo. Eksempler på studier i organiske former

Bilde nr. 2 - klikk for å forstørre

Bilde nr.2. Camargo. Eksempler på studier i geometriske former.

Elevene må få møte og prøve å utforme klassisk figurativ, abstrakt og nonfigurativ skulptur. De må få møte og prøve seg på installasjon, readymade og landart. På denne måten vokser det en bevissthet i forhold til det tredimensjonale området, de erobrer en kultur, noe som har stor betydning for elevenes opplevelse, kunnskap, erkjennelse og forståelse av kvalitet i Norberg-Schulz´ forstand.

   [ Innhold ] [ Toppen av siden ]

Rom og volum

De vanlige formelementene er som nevnt linje, flate, valør, rom, farge og volum. I forbindelse med skulptur ser vi nærmere på to formelementer som har stor betydning, rom og volum.

Bilde nr. 3(a) - klikk for å forstørreBilde nr. 3(b) - klikk for å forstørre

Bilde nr.3. Michelangelos David

Bildet viser Michelangelos klassisk figurative renessane-David fra flere sider, noe som er illustrerende for arbeid med skulptur. I arbeid med rom og volum kan du ikke bare være opptatt av skulpturens ulike sider hver for seg. Du må hele tiden arbeide romlig og ha med deg alle sider på en gang. Når Michelangelo modellerte David i leire som en modell før han hugget denne i granitt, benyttet han kanskje en kavalett. En kavalett er en dreibar plate som gjør det mulig å arbeide rundt hele skulpturen «samtidig».

Å arbeide romlig er en av de vesentligste formelementer i skulptur. Michelangelos David er romlig ved at den er tredimensjonal, ved at figuren forholder seg til rommet omkring, ved at det dannes rom mellom arm, torso og mellom bena. Det gir liv for øyet gjennom spill i negativ og positiv form. Volumet er beslektet med rom, for alt som har volum, tar rom. I arbeid med å modellere klassisk akt, vil en veileder bruke begrepet volum f.eks. om de ulike partier i torsoen. Se på Davids mage og brystregion, hvordan Michelangelo mestrer å tydeliggjøre formene slik at volumene kommer flott frem. Se også hvordan Michelangelo har maktet å gi baken et spenstig, fast preg gjennom å forme to relativt faste volum.

   [ Innhold ] [ Toppen av siden ]

Proporsjonalitet

Estetiske funksjoner er et annet vanlig begrep innenfor formspråket. Estetiske funksjoner omfatter proporsjonalitet, balanse, rytme, bevegelse, kontrast og harmoni. Her er det kun viet plass til proporsjonalitet fordi det er denne estetiske funksjonen som er sentral i dette utviklingsarbeidet.

Proporsjonalitet er et begrep som i skulptur omfatter høyde, bredde og dybde/tykkelse og ulike innbyrdes størrelsesforhold. I arbeid med å lage en portrettbyste er det helt avgjørende å finne de rette proporsjoner. I arbeidet med et hode må du altså studere modellens proporsjoner og legge opp disse før du går videre i arbeidet. Det er proporsjonene som gir enhver form dens særegne karakter. De innbyrdes størrelsesforhold i en skulptur er det avgjørende element for enhver tredimensjonal form. Dette har mennesker til alle tider visst, og funnet ulike måter å benytte seg av. Den mest vanlige i vestens billedspråk er læren om det gyldne snitt og komposisjons- og konstruksjonslære ut fra dette. Å komponere en skulptur handler om å sette sammen ulike størrelsesforhold som til sammen skal utgjøre en helhet.

 
Bilde nr. 4 - klikk for å forstørre    Bilde nr. 4.
To kuber. Krøller Muller Museum. Holland


I den nonfigurative skulpturen «to kuber» kan du se hvordan skulpturen er bygget opp av ulike størrelsesforhold som tilsammen gir levende helhet for øyet. Se hvordan den nedre kompakte kuben i svart spiller opp mot den åpne konstruerte kuben av syrefaste stålrør. Se hvordan størrelsen på mellomrommet mellom kubene er plassert i det gyldne snitt. Se hvordan møtet mellom kubene er løst med den vertikale rørkonstruksjonen. Tenk deg den bredere og tenk deg den tynnere. De ulike størrelsene er her vel overveiet slik at du opplever formen i utgangspunktet som en hel og klar form, før øyet begynner på sin oppdagelsesreise i de ulike elementene.

Se hvordan rørene er sirkler som ved sin laftekonstruksjon gir et spill av småsirkler og småkvadrat som tilsammen utgjør den store kuben av stålrør. Spillet og livet for øyet kommer av kontrastene mellom sirkel og kvadrat, og det kommer av kvantitetskontrasten mellom alle de små geometriske formene som spiller opp mot de store. Og se hvordan luftrommet i det gyldne snitt utgjør endel av skulpturen fordi du i utgangspunktet ser skulpturen som en stor form.

Legg merke til tittelen på dette nonfigurative verket, «to kuber». Tittelen henviser til formale egenskaper ved verket. I nonfigurative arbeider er dette vanlig fordi et slikt arbeid ikke viser til noe annet enn seg selv. Det forventer at du reagerer på det ut fra de egenskaper det gir, slik vi nettopp har gjort. Å tolke verket ut fra bakenforliggende stoff som for eksempel episk innhold blir galt.

   [ Innhold ] [ Toppen av siden ]

Den endelige løsningen på skulpturproblemet ?

Ola Enstad er en anerkjent billedhugger som sammen men Kjartan Fløgstad og Jon Hellesnes i den senere tid har levert bidrag til skulpturbegrepet. «Den endelege løysinga på skulpturproblemet» heter boken med bilder av Ola Enstads arbeider og med tekster av Fløgstad og Hellesnes. Tittelen på boken er ambisisøs, eller kanskje humoristisk. Boken tar nettopp for seg primære betingelser for skulptur og prøver å fange skulpturområdet inn. Kanskje er det en reaksjon på readymade og forskjellige typer installasjoner?

I boken viser Enstad ulike skulpturprosjekter presentert gjennom bildeserier. Hver serie begynner med en grunnform, som han så deler opp og sammenstiller til ulike uttrykk, før arbeidet avsluttes i grunnformen igjen. Jon Hellesnes belegger med ord hva «den endelege løysinga på skulpturproblemet» består i:

Kva er det så vi festar oss ved når vi oppfattar noko som ein sjølvstendig ting, for eksempel som ei skulpturell eining? Kva er individueringsvilkåra? I ontologien(læra om det værande) heiter det at ein kvar entitet som eksisterer, føreset bestemte individuseringsvilkår. Det er desse den blir identifisert og reidentifisert under. At staden og dermed rommet er eit individuseringsvilkår, dvs. eit grunnvilkår for tinga sin eksistens, er eit hovedpoeng hos P.F. Strawson.

Hos Enstad får vi ein konsentrasjon om nettopp staden og rommet. Det skjer gjennom serien av oppdelingar og konfigurasjonar. Verknaden kjem i stand ved at vi veit at det er «same» blokka som - i ein sekvens av tid - gir dei ulike skulpturelle einingane og konfigurasjonane. Det betyr at tida også er eit individuseringsvilkår. (Men tida er ikkje nødvendig knytt til materielle gjenstandar slik rommet er. Også fantasiar og musikkstykke kan ta tid). Hos Enstad blir individuseringsvilkåra gjort påfallande og dermed tilgjenglege for refleksjon. Vi blir konfronterte med dei perseptuelle grensene våre. Gjennom den skulpturelle fantasien sin får Enstad fram at der er rom-tid forholda, dei såkalla spatiotemporale relasjonane, som gjer det mulig å identifisere materielle gjenstander som innbyrdes åtskilde og sjøvstendige. Rom og tid er såleis grunnvilkåra for ei kvar løysing av skulpturproblemet. (Hellesnes 1997:5)

Tidligere i kapitlet har vi sett at rom er et grunnvilkår i skulptur, og med Hellesnes får i ett til, tiden. Er dette den endelige løsningen på skulpturproblemet? Hjelper denne avklaringen billedhuggere på en slik måte at løsningen repesenterer et skille, før og etter Enstad og Hellesnes? Neppe, tiden er et vilkår som er blitt brukt i skulpturområdet i lang tid, bl.a de siste 30 årene innen landart. Men det er riktig at Enstads fremstillingsform gjør rommet og tiden tilgjengelig for refleksjon i hans skulpturprosjekter. Grunnvilkårene synliggjøres på en tydelig måte.

Ved siden av grunnvilkårene rom og tid viser Enstad oss deling som en mulig måte å arbeide i skulptur på. Hellesnes beskriver kvaliteter ved delingen på denne måten:

Oppstillingane av delane av det som i utgangspunktet var ei blokk, gjer rommet mellom og kring dei utkløyvde skulpturelle einingane til element av ein konfigurasjon på stadig vekslande måter. Skilnadene i det som var ein ting, ei massiv blokk, inneber ei kløyving av det verande, og i kløfta er det ingenting. Dette inkjet gir opphav til nye entitetar (verande ting). Dei stykka som blir til gjennom kløyvinga, kan bli innbyrdes åtskilde skulpturelle einingar. Eller dei kan grupperast slik at dei blir ein konfigurasjon, og så regruperast igjen osv. Det kløyvande inngrepet i materien har altså løyst ut eit spel av skilnader som gjer einskapen til eit stadig skiftande mangfald av form. Talet på dei mange mulige konfigurasjonane er det, som nemt, uråd å fastsette. Vi vil nok finne somme av dei meir estetisk utfordrande enn andre. Men kan vi nå fram til Den Rette Oppstillinga? Kan vi finne Den Rette Staden for einingane? Er det i så fall i blokka igjen? I den forskjellslause einskapen? (Hellesnes: 1997:4)


Bilde nr. 5

Bilde nr. 5

Bilde nr. 5. Enstads «den som har noko å fera med - han fer»

Senere skal vi inn på det praktisk skapende arbeid i dette utviklingsarbeidet. I forbindelse med innledningen til formundersøkelsene går det frem at jeg i 1992 i forbindelse med hovedfagsstudier benyttet deling av form som arbeidsmåte i tredreiing. Dette er et hovedanliggende ved utviklingsarbeidet, å videreutvikle/fornye tredreiing slik at teknikken kan passe godt til Kunst og håndverk, både i skulptur og bruksform. I eget praktisk skapende arbeidet henter jeg derfor noen av grunnlagstankene om deling fra Enstad og Hellesnes. I denne forbindelse vil jeg også la Kjartan Fløgstad`s mer poetiske beskivelse komme frem:

Del i to.
Bit for bit.
Del det opp.
Splitt og hersk.
Skap Heilskap.
Daning.
Underdaning.
(Fløgstad:1997:51)

 

   [ Innhold ] [ Toppen av siden ]

Presisering av skulpturbegrepet i dette utviklingsarbeidet

En annen anerkjent billedhugger, Marit Lyckander, har også formulert tanker om arbeid i skulptur, og som jeg også bygger på i eget praktisk skapende arbeid. Hun sier:

Jeg kan vel med rette si at jeg er billedhugger. Jeg «hugger» i stein eller tre, men jeg vil heller kalle det å gå inn i et materiale, forme det ved å ta ut masse og sette sammen elementer når jeg bygger ut. Å arbeide tredimensjonalt er i første rekke å arbeide i rommet. Skulptur forholder seg til rommet den er plassert i. Ofte blir skulptur veldig fysisk, i hvert fall når den kommer opp i en størrelse på vår egen kropp. Dette interesserer meg, det er de fysiske problemstillingene jeg arbeider med.

Skulpturfaget inneholder så mye. Noen ganger kan et helt rom, en intstallasjon være et skulpturelt verk. Skulptur finner vi ofte i offentlig utsmykningssammenheng. Utsmykningen, altså kunsten, forholder seg da til arkitekturen, rommet og plassen den er plassert i. Likevel mener jeg at den god skulptur kan ta det rommet rundt seg den trenger, uten å måtte integreres og underlegge seg omgivelsene. Jeg forutsetter da at omgivelsene ikke er ekstreme. Skulptur må tåle å bli sett på fra alle sider. Den er konkret hvor illusjonen ofte ligger i innholdet/og eller materialet.
(Teigen og Thorsnes 1998: 105)

Lyckanders beskrivelse kan som helhet stå som oppsummering på mye av det vi har sett i dette kapitlet. Ved siden av å si at rommet er et grunnvilkår for skulptur, gjør hun en presisering. Hun sier at på tross av at skulptur alltid forholder seg til rommet omkring, så kan en god skulptur ta det rommet den trenger, uten å måtte integreres og underlegge seg omgivelsene.

Det betyr at skulptur fortsatt kan skapes som i tradisjonen, som skulptur som primært forholder seg til sine egne tre dimensjoner. Denne type skulptur vil gjennom sine kvaliteter ha omlag samme uttrykk, på tross av at den vises i forskjellige rom på ulike utstillingssteder. I mitt eget skapende arbeid har jeg arbeidet etter slike intensjoner. Lyckander tar også opp det fysiske aspektet ved skulptur, at formatet relaterer til en menneskelig størrelse. I eget praktisk skapende arbeid er det noe jeg sikter mot gjennom tredreiing i store format.

I tillegg er proporsjonalitet den vesentligste estetiske funksjonen sammen med deling som sentral arbeidsmåte.

-
 
<< Forrige Forside - Innhold - Toppen av siden   Neste >>
-
-
 

Tollef Thorsnes: Tredreiing i store format
Skriftserien, rapport 6/2000
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 2000