Høgskolen i Vestfold Tollef Thorsnes:
Tredreiing i store format
   
-
<< Forrige Forside - Innhold   Neste >>

Kap. 1, Kunst og håndverk i grunnskole og lærerutdanning

Kunst og håndverk er et relativt nytt fagnavn i grunnskolen og allmennlærerutdanningen. I grunnskolen ble navnet og faget innført gjennom læreplanen L97. I allmennlærerutdanningen ble navnet og faget innført ved rammeplanen LR 98. Kunst og håndverk i rammeplanen LR98 er utviklet med referanse til og bygger for en stor del videre på Kunst og håndverksplanen i L97 med tillegg av fagdidaktikk. I fortsettelsen forholder jeg meg til grunnskoleplanen.

Et sentralt grep i reformene er krav til nye arbeidsformer gjennom føringer som:

Læreplanane for faga legg vekt på at elevane skal vere aktive, handlande og sjølvstendige. Dei skal få lære ved å gjere, utforske, og prøve ut i aktivt arbeid fram mot ny kunnskap og erkjenning.(L97:75)

I kunst og håndverksplanene er det innholdsmessig likevel ikke de store endringene fra Forming i M87. Faget het Forming og plandokumentene tok grovt sagt for seg 4 hovedområder, henholdsvis bilde, skulptur, bruksform og forstå og vurdere bilde,skulptur og bruksform. I tillegg kom Forming i temasammeng, som idag kan knyttes til L97`s generelle sterke fokusering på tema og prosjektarbeid.

Planene for Kunst og håndverk kjennetegnes av de samme begrepene. Det handler om bilde og bildekunst som todimensjonal form, det handler om skulptur og bruksform som tredimensjonal form og det handler om kunst og formkultur.

Begge planene, Forming i M87 og Kunst og håndverk i L97, særpreges av at praktisk skapende arbeid utgjør hovedtyngden i faget. En forskjell er knyttet til hovedområdet kunst og formkultur. I Forming i M87 ble det lagt stor vekt på lokalt stoff i denne forbindelse, mens i Kunst og håndverk er det lagt vekt på sentralt valgt stoff. Det betyr at planen gir spesifikke føringer for hvilke uttrykksformer elevene skal møte, og ofte eksempler på relevante kunstnere i den forbindelse.

Kunst og håndverksplanen gir også navn på konkrete kunstnere elevene skal bli kjent med. Dette er særlig utbredt i hovedområdet todimensjonal form. I bruksform er det nevnt endel personer fra 6. til 10. klasse, ialt 8. I skulptur er kun en nevnt, Gustav Vigeland, som elevene skal bli kjent med i 9. klasse. Det lokale kulturmiljøet er imidllertid ikke helt fjernet fra planen, noe dette sitatet fra L97 viser:

I opplæringen skal elevene
- bli kjent med ulike stilarter og hustyper i nærmiljøet, og få anledning til å møte og samtale med lokale utøvere, f eks arkitekter, kunsthåndverkere og håndverkere.(L97:198)

[ Innhold ] [ Toppen av siden ]

1.1 Kunnskapstilegnelse i kunst og håndverk

Tre Taksonomier

En vanlig modell i forbindelse med undervisning er å sette opp ulike mål, som kognitive mål, affektive mål og ferdighetsmål. Innenfor hver av målttypene er det igjen utviklet forskjellige taksonomier, for eksempel Blooms taksonomiske system for ulike nivåer av kunnskapstilegnelse innenfor kognitiv kunnskap. Det laveste nivået er hukommelse. De høyeste nivåene er å kunne vurdere stoff, bla. drøfte og bedømme, og kunne sette det i syntese med annet stoff. Slike taksonomier finnes også innenfor utvikling av ferdigheter, som Simpsons taksonomi. Her er laveste nivå persepsjon som blant annet går ut på å oppdage, gjenkjenne og registrere. Deretter følger handlingsberedskap, imitasjon og planløs prøving, vanemessig handling, komplekse ferdigheter og som høyeste nivå bearbeidede og utviklede ferdigheter. Krathwohl har laget en taksonomi for affektive mål. Laveste nivå er mottakelighet som å sanse, merke, være følsom overfor. De neste nivåene er reagering, verdsetting, organisering og som høyeste nivå karaktersetting ved verdi eller et verdisystem. (Bjølseth 1993)

I Kunst og håndverk er begrepene oppleve -uttrykke - reflektere overordnet fagstrukturen og skal prege opplæringen og arbeidet i faget. Begrepet opplevelse er knyttet til det affektive, uttrykke til det affektive, kognitive, ferdighetsmessige og reflektere til det kognitive. På denne måten sikrer kunst og håndverksplanen at opplæringen i faget skal bidra til utviklingen av hele mennesket.

     [ Innhold ] [ Toppen av siden ]

Teori, praksis og poesi som grunnleggende forståelsesformer

En annen måte å nærme seg kunnskapsbegrepet på, har seniorforsker Christian Norberg Schulz i sin artikkel «den poetiske forståelsesform» som er utgitt i Lærerutdanningsrådets temahefte «Hovedfag i lærerutdanningen» fra 1994. (Norberg-Schulz 1994)

Norberg Schulz tar her for seg praktisk arbeid som en vei til kunnskap og forståelse, teori som en annen vei og poesi som en tredje. Den poetiske tilnærmingen er her noe helt annet en romantisk føleri. Det handler mer om en direkte åpenhet mot alle sansbare forhold, og hvor du i et direkte møte med for eksempel en fugls flukt kan erfare luft, vind, lys osv.

Når vi ser, forstår vi på en annen måte enn når vi tenker og handler. Vi oppfatter spontant «noe» som ting og mening, og sier: «fugl», «tre», «himmel», «jord»... Og straks kommer en rekke sammenhenger inn i bildet: fuglen oppleves både i sin flukt, som form, og i sin fargeprakt, ja, kort og godt som en kompleks kvalitet mellom andre ting.(....) I allminnelighet er opplevelsen av kvalitet vårt mest opprinnelige forhold til verden.(Norberg-Schulz 1994:13)

Videre i artikkelen tar Norberg-Schulz for seg at teori er den forståelsesformen som idag har overvekt i forhold til det praktiske og poetiske. Teorien og naturvitenskapen ser ikke helheten, men setter hvert forhold i vår komplekse verden opp som eget forskningsemne. På den måten isolerer vi tingene fra hverandre, mister helhetsfortåelsen og utvikler de verst tenkelige og truende produkter.

Teoretisk eller vitenskaplig tenkning tar i prinsippet for seg kvantiteter, mens praksis snarere enn å fastholde en kvalitet, går ut på å frembringe noe som kan være mer eller mindre brukbart. Hvilken forståelsesform er det da som fastholder de kvaliteter som er verdens mest opprinnelige innhold? Min tittel antyder svaret: den poetiske forståelsesform. En kvalitet er noe som ikke kan måles og veies; den må gripes i et bilde som direkte forteller oss hva den «er». (Norberg-Schulz 1994:14)

I dag har vi stort sett mistet den poetiske forståelsesform, og Norberg-Schulz trekker altså opp et dystert fremtidsbilde om vi ikke vinner den tilbake:

Det er min overbevisning at bare en gjenoppvekkelse av den poetiske, kvalitative forståelsesform kan overvinne omverdenskrisen. For mennesket gjør det det er, og blir det det gjør. Når det poetiske går tapt, reduseres alt til «behov» og «ressurs», det vil si, til det som er målbart! Men det kvalitative er jo ikke målbart! Hvordan skal vi da kunne gripe det, uten selv å bli diktere? Hvordan kan vi med andre ord gjenoppvekke den poetiske forståelse? Etter mitt skjønn viser erfaringene fra kunst- og arkitekturskolene at en lekende «sensitivitetstrening» ikke er tilstrekkelig. En vesentligere kontakt med tingene kreves. Derfor må fenomenologien komme inn i bildet som det systematiske studium av det kvalitative, eller med Husserls ord, som «vitenskapen om tingenes vesen».Det er den fenomenologiske metode som åpner for poetisk forståelse og dermed for vår daglige livsverdens ting og betydninger. Slik får også naturvitenskaplig teori og samfunnsmessig praksis et grunnlag. Fenomenologien må følgelig inn i skolen helt fra begynnelsen av, ikke bare som «forming», men som undring. (Norberg-Schulz 1994:23)

Norberg-Schulz ønsker altså en bedre balanse mellom forståelsesformene ved at den poetiske forståelsesformen må få større vekt i skolen, ikke bare som «forming» men også gjennom undring. Faget Kunst og håndverk har fått prioritet som det 4. største faget i grunnskolen. Vår oppgave blir gjennom helhetlige prosesser, med opplevelse og undring, uttrykk gjennom praktisk skapende arbeid og ikke minst refleksjon å bringe den poetiske forståelseform videre til neste generasjon.

I forhold til de omtalte målkategoriene om kognitive, affektive og ferdighetsmål ser vi at kunnskapsområdene poesi, teori og praksis sammenfaller godt, teori mot det kognitive og det praktiske med ferdighetene, mens det affektive kan sies å ha med det poetiske å gjøre.

I skolesammenheng er affektive mål også ofte kalt holdningsmål, og på den måten passer det godt med en poetisk forståelsesform, for den poetiske forståelsesformen handler om å trene seg i å møte helheten åpent, se, sanse og erfare de ulike delene og gripe virkeligheten gjennom tingenes «vesen». At det å utvikle seg i denne forståelsesformen vil påvirke holdninger og følelser i en positiv retning, kan ikke betviles. I Krathwohls taksonomi for holdningsmål finner vi under nivå 1, mottagelighet, stikkord som «være innstilt på», «være følsom overfor», «se», «smake», «lukte», «sanse». Premissen for å lykkes i de andre kategoriene ligger i at du mestrer nr. 1. Dette er på samme måte som Norberg-Schulz forutsetter poesien for at teori og praksis skal ha mening.

   [ Innhold ] [ Toppen av siden ]

Opplevelse, uttrykk, refleksjon, intuisjon og analyse som redskaper i praktisk skapende arbeid

Kunst og håndverksplanen i L97 setter altså opp begrepene oppleve, uttrykke og reflektere som overordnet fagstrukturen. Vi har nå sett at det innebærer et helhetlig læringssyn, og vi har også sett at begrepene fungerer som en operasjonalisering av en fenomenologisk tilnærming gjennom bla. opplevelse og undring, praktisk arbeid og refleksjon. I fortsettelsen av rapporten er begrepet praktisk skapende arbeid viet dette forholdet. Praktisk skapende arbeid vil derfor kunne bidra til at elevene utvikler både en teoretisk, praktisk og poetisk forståelsesform.

I undervisning er det ofte vanlig å benytte modellen oppleve-uttrykke-reflektere som ulike stadier i en skapende prosess. Opplevelsen blir da inntrykksfasen, hvor du gjennom møter med kunst og formkultur, materialer, redskap, ytre eller indre natur får impulser eller inntrykk til å ville skape selv. Med bakgrunn i dette går du inn i et praktisk skapende arbeid-uttrykksfasen- hvor du produserer egne arbeider. I etterkant er det tid for refleksjon rundt prosessen du har gjennomgått.

Dette kan være en måte å arbeide etter modellen, men kanskje en nokså grunn måte. Opplevelser, undring og refleksjoner er vel en mer en del av hele den praktisk skapende prosessen. Men det er naturligvis noen impulser og inntrykk som representerer idesiden, ideer som gir vilje til uttrykk, kraft, trøkk. Det kan være forhold knyttet til indre natur -den indre verden- dine egne følelser og erfaringer. Det kan være forhold knyttet til ytre natur -den ytre verden- som for eksempel møter med naturens storhet. Det kan være et materiale som driver deg, eller redskaper og ikke minst kan det være møter med kunst og formkultur. Men alle disse (poetiske) impulsene/inntrykkene/opplevelsene gir jo tanker og erfaringer der og da, som det er naturlig å reflektere over så og si i samme tid. Det er vel få som får en ide som han ikke vurderer(reflekterer over) før han går igang med å realisere den.

På samme måte er det i uttrykksfasen. Kontinuerlig i en skapende prosess utfordres den opprinnelige ideen, du må tenke og reflektere igjen. Tegneren og læreren på SHKS i Oslo Gunnar Aune sier det slik:

Utgangspunktet for mitt motiv kan være et begrep, en tanke, en gjenstand, et landskap, - kort sagt er motivet bare et påskudd for å lage et bilde. Når man derfor opplever at bildet tar en annen vei enn man forestilte seg, føyer man seg og forsøker å komme i dialog med bildet. Jeg har også opplevd å være så fascinert av et motiv at jeg har tvunget et bilde i kne hvis det søker å unnslippe, men jeg er også åpen for følgende freidige uttalelse fra en fransk billedkunstner: «Bildet er ikke ferdig før den opprinnelige idéen er fullstendig ødelagt.»(Teigen og Thorsnes 1998:17)

Kunsthåndverkeren Konrad Mehus beskriver det på denne måten:

Jeg har et mentalt bilde på hvordan jeg arbeider med idéene; «jeg leter og finner». Det er ingen forskjell på om jeg arbeider med et spill, et smykke eller en kniv.

Utfordringene og problemene er forskjellige, men måten å arbeide på er den samme. Det er form, innhold, kunstneriske uttrykk, farve, tekniske egenskaper, og materialkvaliteten som bestemmer mine valg.

Et eksempel: å lage kniv. En kniv er fra gammelt av et verktøy, et redskap, i dag en del av finkulturen. Det er mannen som bruker kniv. Form og funksjon er viktig. Jeg ville lage en kniv, et verktøy, til eget bruk, ganske alminnelig. Men mye kan skje underveis, ideen kan endre seg, det skjer noe uventet, noe du ikke hadde tenkt på, og resultatet blir noe annet enn du planla, for ekempel en banankniv. Bananformen oppstod i prosessen!

Folk ser en banankniv og sier: En banan kan ikke være en kniv! TULL, ser de ikke at det er en svært god kniv! Arbeidet med kniv førte til mange kniver: foldekniver, nebbkniver, slirekniver og skulpturale kniver. (Teigen og Thorsnes 1998:18)

Sitatene fra Aune og Mehus representerer kvalitative utsagn fra praktisk skapende arbeid i både to- og tredimensjonal form, både bilde, bruksform og skulptur. Utsagnene handler mye om det samme, blant annet at det å uttrykke innenbærer en stadig vekselvirkning mellom oppleve-uttrykke-reflektere. Å separere begrepene til å gjelde ulike faser av en skapende prosess, vil derfor være lite hensiktsmessig.

I undervisning gjelder det heller å aktivt tilrettelegge og veilede elevene til å bruke de ulike tilnærmingsmåtene alt etter hvor de til enhver tid står. Noen ganger står elevene fast i praktiske problemer, andre ganger med kognitive utfordringer osv.

En annen vekselvirkning som kjennetegner kunstnerisk virksomhet er interaksjonen mellom intuisjon og analyse. Intuisjon kan i denne forbindelse beskrives som en persons indre søken etter å gi en idé form. Der Mehus beskriver at bananformen oppstod i prosessen, og Aune beskriver at bildet tar enn annen vei enn han forestilte seg, finner vi treffende utsagn på at intuisjonen har vært drivkraften. Intuisjon er ikke en idé som faller deg inn etter innfallsmåten, men kommer oftest som resultat av personens intensive og konsentrerte fokusering i et område over tid. Både Aune og Mehus har lang erfaring fra arbeid med ideer, form, redskaper og materialer. Denne kunnskapen ligger i bunnen når de på nytt gir seg i kast med et bilde, en bruksform eller skulptur. Det handler om å være vár, gå inn i en idé på en åpen måte, lytte til materialet, formen og idéen - en affektiv kunnskapstilegnelse, en opplevelsesbasert kunnskapstilegnelse eller mer presist, utvikling og anvendelse av en poetisk forståelsesform - gjennom praktisk skapende arbeid

Analyse er mer den siden av den praktisk skapende prosessen hvor logikken, analysen og refleksjonen er hovedingrediens. En praktisk skapende prosess går over tid. Etter en arbeidsøkt hvor du oppdager at «bananformen» er oppstått, er det tid for analyse. Det er ikke vanskelig å tenke seg at Mehus var overrasket over banankniven han endte med når han i utgangspunktet hadde bestemt seg for å lage en god, ganske alminnelig kniv. Med banankniven i hånden kom tid for analyse, refleksjon, og arbeidet førte, som Mehus sier, til mange kniver.

Billedkunstneren og professoren Axel Tostrup beskriver en praktisk skapende prosess slik:

Temaet i arbeidene mine er livssyklusen, fødsel, det erotiske og døden. Jeg bruker alle tilgjengelige verktøy for å oppnå det jeg ønsker av uttrykk spor. Sporene er viktige. Kunstverkene fødes i en rask, fysisk dialog hvor intuisjon og det ubevisste er sentrale ingredienser i symbiose med det reflektive, bevisste. (Teigen og Thorsnes 1998: 17)

Tostrup beskriver her en praktisk skapende prosess som en fysisk dialog mellom han og form, redskap og materiale- og hvor intuisjonen som intensjonal fenomenologisk tilnærmingsmåte arbeider i symbiose med refleksjonen som teoretisk forståelsesform.

I Kunst og håndverk er altså hovedtyngden av arbeidet lagt til en slik praktisk skapende arbeidsform, hvor annet teori- og ferdighetsstoff bør tilknyttes det praktisk skapende arbeidet. Det betyr for eksempel at teoretisk kunnskap om og i kunst og formkultur, form, farge og komposisjon, - og teoretisk og praktisk kunnskap i materialer, redskaper og teknikker skal knyttes til det til enhver tid praktisk skapende arbeidet. Dette er formulert slik i kunst og håndverksplanen:

Komponentene kunst og formkultur, form, farge og komposisjon, materialer, redskaper og teknikker danner en helhet som skal inngå i alt arbeid med faget. (L97:192)

   [ Innhold ] [ Toppen av siden ]

Fortrolighets- førstehånds- og taus kunnskap, resultat av praktisk skapende arbeid ?

Kjell S. Johannesen har utviklet begrepet fortrolighetskunnskap og kunsthistorikeren Gunnar Danbolt er blant de som anvender begrepet i Norge.

Mens vitenskapen hyller påstandskunnskapen, den kunnskap som lar seg uttrykke klart og konsist, og som kan underbygges og begrunnes med argumenter, er det ferdighets- og fortrolighetskunnskapene som står i fokus innenfor kunstsfæren.

Det er kunnskaper som ikke lar seg verbaliseres helt ut.(...)

Å bli kunstkjenner er gjennom perseptuell trening å oppøve fortrolighet med form og farge, strøk og pigment, rom og dybde, komposisjon og harmoni etc. Slikt tar tid og krever tålmodighet, og når man først er blitt kunstekspert, har vi ikke bare kunnskaper - vi er den også. Vi har påstandskunnskaper om fødselsår og perioder, men er fortrolige med form og farge.
(Danbolt 1989:131)

Fortrolighetskunnskap, slik Danbolt her beskriver det, er på mange måter et treffende kunnskapsbegrep på hva som er resultatet av en praktisk skapende prosess.

Professor Søren Kjørup bruker begrepet førstehåndskunnskap, et begrep som tangerer Norberg-Schulz og Danbolt sine. De er alle innom at du gjennom en en helhetlig tilnærming til «tingen» gjennom opplevelse og undring, uttrykk og refleksjon utvikler deg helt som menneske.

Deler av den kunnskapen som utvikles gjennom en slik tilnærmingsmåte, er det som kalles taus kunnskap - du er kunnskapen. En stor pedagogisk oppgave blir stadig å utfordre denne tause kunnskapen og se om den kan artikuleres. Professor Frøydis Hertzberg sier dette om taus kunnskap og antyder at deler av den tause kunnskapen faktisk ikke kan det:

Taus kunnskap kan imidlertid være ett av to: Det kan være kunnskap som i utgangspunktet ikke lar seg artikulere (Wittgensteins betydning) eller kunnskap som kan artikuleres, men som ennå ikke er blitt det(Polaniys betydning)
(Hertzberg 1994:54)

Den utlærte kunstneren eller håndverkerens førstehånds-, fortrolighets- og tause kunnskap er overført til han gjennom en annen læringsform enn det skolen vanligvis byr på, nemlig i «verkstedet sammen med mesteren». Kunst og håndverksplanen nærmer seg dette gjennom at elevene hovedsaklig skal arbeide praktisk skapende. For at arbeidet virkelig skal være praktisk skapende settes det etter min mening store krav:

  • til læreren, som på en måte må ta mesterrollen, gjøre, presentere, vise, veilede og forelese.
  • til undervisningslokalene som verkstedpregede undervisningsrom
  • til læremidler, som gjennom sin formidlingsform makter å nærme seg fortrolighets- førstehånds- og det tause kunnskapsområdet.

   [ Innhold ] [ Toppen av siden ]

1.2 Forskning og utviklingsarbeid i kunst og håndverk

I faget Kunst og håndverk er det en rekke måter å tilnærme seg FoU-virksomhet på. Som vi har vært inne på, representerer faget et stort felt innen både teoretiske, praktiske og poetiske forståelsesformer. En kan derfor tenke seg prosjekter som er av ren teoretisk karakter for eksempel innen kunstteori eller fagdidaktisk teori. En kan tenke seg prosjekter som er av mer kvantitativ karakter i for eksempel redskaps- og materialundersøkelser. Og ikke minst, en kan tenke seg prosjekter som er av mer poetisk karakter som kunstnerisk arbeid innenfor et avgrenset tema, for eksempel som kunstnerisk arbeide med volum og rom som estetiske formelementer.

Høgskolene i Oslo og Telemark, som kan tilby hovedfagsutdanning i Forming, har siden midten av 1970-tallet utviklet et innhold for hva hovedfag som et forskning og utviklingsarbeid i Forming/Kunst og håndverk bør inneholde. Det er vel ingen overraskelse at et hovedfagsarbeid skal ha både en teoridel, en praktisk og en estetisk komponent. Delene skal tilsammen utfylle hverandre som en helhet.

Innenfor «hovedfagstradisjonen» er det altså ikke rom for å drive utviklingsarbeid som separerer teori, praksis eller poesi fra hverandre. Komponentene skal integreres i enhver hovedfagsoppgave, noe som sammenfaller godt med Norberg-Schulz betraktinger om danningen av det hele mennesket.

Ved FoU-arbeid i Kunst og håndverk i allmennlærerutdanningen blir det også både i forhold til fagets egenart og intensjoner for faget, viktig å arbeide på samme måte i FoU-arbeid. Dette kunstneriske utviklingsarbeidet er laget i et slikt perspektiv.

   [ Innhold ] [ Toppen av siden ]

1.3 Bilde som «pedagogisk tekst»

Til nå har vi sett at Kunst og håndverksfagets egenart knytter seg til en helhetlig kunnskapstilegnelse gjennom praktisk skapende arbeid, noe som innebærer utvikling av både en teoretisk, praktisk og en poetisk forståelsesform, eller som L97 sier det gjennom oppleve, utrykke og reflektere.

Gjennom en slik praktisk skapende arbeidsmåte kan det utvikles førstehåndskunnskap eller fortrolighetskunnskap. Enkelte kaller slik kunnskap som kunstnere eller håndverkere bærer på, for taus kunnskap. Det er kunnskap som tidligere ble overført fra far til sønn, mor til datter, eller fra mester til lærling. Noen kaller dette også for handlingsbåren kunnskap. Alle begrepene tangerer hverandre i dette å prøve å belegge med ord en type kunnskap som ikke lett kan teoretiseres. Som nevnt er det en av våre hovedoppgaver - stadig å utfordre mulige måter å artikulere kunnskapen på. Det er ikke lite av en pedagogisk utfordring.

Hvordan skal vi gjennom pensumlitteratur til studenter prøve å nærme oss dette? Vi har kunstteori, pedagogisk, filosofisk, psykologisk og fagdidaktisk teori. Vi har material-, teknikk- og redskapsteori. All denne teorien er relevant og tangerer fagets innhold, men kommer ikke til essensen av fagets egenart.

Felles mål for faget Kunst og håndverk i L97 er:

At elevene utvikler identitet og forståelse for kulturarven gjennom innsikt i egen og andres kunst og formkultur

At elevene utvikler ferdigheter skaperglede, observasjonsevne, og estetisk sans gjennom praktisk skapende arbeid

At elevene utvikler sin evne til visuell kommunikasjon gjennom praktisk arbeid med ideutvikling, problemløsing og symbolbehandling

At elevene gjennom praktisk arbeid og refleksjon blir oppmerksom på hvordan økologi, miljøvern og vårt estetiske miljø er viktig for vår livskvalitet.» (L97:194)

Målformulering nummer 1 er den eneste som ikke nevner praktisk skapende arbeid, men hvis man vil, er det ikke vanskelig å lese de 3 neste fellesmålene som innhold for å nå mål nr. 1. Uansett er den praktisk skapende dimensjonen så sterk at vi må inn i den vanskelige verden av kombinasjon med teori/praksis/poesi, og utvikling av fortrolighet og førstehåndskunnskap.

Læremidler i Kunst og håndverk kan derfor være av en annen karakter enn de tradisjonelle lærebøkene i teori eller material, teknikk og redskapsbøker. Læremidler i Kunst og håndverk må i tillegg prøve å fremstille fortrolighetskunnskap, handlingsbåren kunnskap og den tause kunnskapen som kan artikuleres, slik at elever og studenter kan se den, øve i den og etterhvert etablere den.

Jeg har arbeidet som tømrerlærling og vet noe om hvordan dagens håndverkskunnskap overføres. Jeg har vært aktiv i kystkultur, blant annet som leder av Loggen kystlag og kan noe om hvordan fortidens håndverk kan gjenvinnes, etableres og videreføres. Ved noen kystkultursentra i Norge foregår det idag kunnskapsoverføring fra gamle båtbyggere til idealister som eier verneverdige fartøyer. Jeg er selv eier av en Risørskøyte fra 1923. Ved et uhell sank hun i 1996. I forbindelse med å få henne sjødyktig engasjerte jeg en eldre båtbygger til å arbeide sammen med meg. Dette er en vanlig arbeidsmåte i dette miljøet. Kunnskapsoverføringen som skjer kan ikke beskrives med ord i noen bok.

Slik er det også med kunstnerisk arbeid. Tradisjonen har også her vært relasjonen lærling-mester i et verksted. Selv om denne tradisjonen ikke lenger er autorisert i laug med mestere, er det ikke få «lærlinger» som har hatt læretid hos ulike kunstner- og håndverksmestere. En av de mest kjente som aktivt i vår tid har arbeidet slik i en årrekke, er Odd Nerdrum.

En vanlig arbeidsmåte i kunstutdanningen er at studenter arbeider individuelt med en oppgave i et fellesverksted og hvor læreren er veilederen. Dette er ikke fjernt fra mester-svenn modellen med unntak av det vesentlige grep at også mesteren-kunstneren selv arbeider aktivt i verkstedet. I grunnskole og lærerutdanning er det dessverre langt fra ønsker til realitet i denne forbindelse. Ikke minst mangler vi gode læremidler i denne sammenheng.

I kystkultursammenhenger er det fra tid til annen laget videoer som for eksempel dokumenterer prosessen å restaurere kjøl, stevner, spanter og hud på en skøyte. Slike videoer, med kombinasjonen bilde/tekst er læremidler som aktive medlemmer i kystlag benytter seg av. Her kan de studere hvordan de ulike teknikkene utføres og de kan høre båtbyggernes betraktninger underveis. Bildet blir sammen med båtbyggernes kommentarer og arbeid en vesentlig del av den pedagogiske teksten «restaurering av kjøl og stevn i tradisjonelle trefartøyer.» Et slikt læremiddel blir på en måte det nest beste.

Nå er det vel fremdeles en stund til video, internett, cd og dvd blir de mest sentrale læremidlene i Kunst og håndverk, så et annet formål med dette utviklingsarbeidet har vært å forsøke å utvikle bilde som «pedagogisk tekst» på en slik måte at det konkretiserer fortrolighetskunnskap innen et avgrenset felt. Bilde som «pedagogisk tekst» i denne sammenheng er altså bruk av bilde hvor avlesing av bildet konkretiserer sentrale kunnskaper i utviklingsarbeidet, som ellers er tunge eller umulige å belegge med ord, og i det minste blir en «oversettelse».

Jeg har gjennom foto og IKT arbeidet med bilde som «pedagogisk tekst» på flere måter, med bilde som hovedtekst til å formidle en formundersøkelse, bilde som hovedtekst i innføring i en tredreiebenk og dreiing i store format, og bilde som hovedtekst i tilknytning til presentasjon av egne produkter i skulptur og bruksform.


-
 
<< Forrige Forside - Innhold - Toppen av siden   Neste >>
-
-
 

Tollef Thorsnes: Tredreiing i store format
Skriftserien, rapport 6/2000
Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 2000