Anne Gausdal: Litteraturstudie om indre motivasjon i arbeidslivet :
Empowerment - indre motivasjon - ytelse - kreativitet - læring
Copyright © 2000 forfatteren

Previous Page Table Of ContentsNext Page

2. Teoripresentasjon



I dette teorikapittelet vil jeg belyse problemstillingen ved å gå inn på hvert av de 9 utdypende spørsmålene til denne, trekke frem relevante teorier, drøfte disse og utforme antagelser. I oppsummeringen trekker jeg frem hele problemstillingen og belyser denne med de mest sentrale teoriene.

2.1 Kapittelets struktur

Jeg starter dette teorikapittelet med en nærmere presentasjon av begrepet empowerment. I følge Deci og Ryan er følelsen av kompetanse relatert til indre motivasjon bare i en kontekst av selvbestemmelse, og derfor er følelsen av autonomi en mer kritisk faktor for indre motivasjon enn følelsen av kompetanse (Goudas, Biddle & Underwood 1995). På bakgrunn av dette velger jeg å legge hovedvekten på autonomi, eller selvbestemmelse. Jeg gir derfor en nærmere beskrivelse av hvordan indre motivasjon, ulike motivasjonstyper og forholdet mellom disse, defineres gjennom den mest sentrale teorien her, selvbestemmelsesteorien. Deretter vil jeg ta for meg denne teoriens utgangspunkt, og en mer aksjonsrettet del om hvordan man kan tilrettelegge for økt selvbestemmelse. Så tar jeg for meg de tre andre elementene: Kompetanse, meningsfullhet og innflytelse og deres betydning for den indre motivasjonen. Fisher hevder at faktorer som lønn, autonomi, ansvarlighet, feedback, variasjon, oppgavens egenart og personlig kontroll over ytelse er viktige drivere av motivasjon på arbeidsplassen (Fisher 1978). Av hensyn til avgrensing er lønnsystemer og variasjon ikke tatt med i denne studien. Feedback omtales noe under kompetanse og de øvrige variablene hun peker på skulle være dekket under empowerment.

Etter å ha omtalt teori som belyser hvordan følelsen av empowerment påvirker den indre motivasjonen, vil jeg ta for meg teori som belyser noen variabler jeg antar påvirkes av den indre motivasjonen: Ytelse, kreativitet og læring.

Roos, Roos, Dragoneti og Edvinsson deler i sin bok "Intellectual Capital" den intellektuelle kapitalen inn i menneskelig kapital og strukturell kapital. Den menneskelige kapitalen operasjonaliseres i tre underliggende dimensjoner: Kompetanse (competence), holdning (attitude) og intellektuell læringsvilje (Intellectual agility). Kompetanse består av kunnskap og ferdigheter, holdning er et resultat av atferd og motivasjon, og intellektuell læringsvilje noe som påvirkes av innovasjon, imitasjon, tilpasning og emballering. Kunnskap og ferdigheter er i følge Roos og medarbeiderne ikke nok, organisasjoner trenger medarbeidere som har evne og vilje til å bruke dem til fordel for organisasjonen og dens mål. De hevder videre at evnen til innovasjon, evnen til å kunne anvende kunnskap i veldig ulike situasjoner og overføring av ideer til produkter er kritisk for et selskaps suksess, noe som gjør læringsviljen essensiell (Roos, Roos, Dragoneti & Edvinsson 1997). Selv om de ikke bruker indre motivasjon som en direkte årsak til læring, viser de her at motivasjon, læring og kreativitet i organisasjoner henger nøye sammen.

Jeg har valgt å supplere teoriene med aktuell empiri. Her referer jeg til forskningsresultater om blant annet sammenhengen mellom oppfattet kompetanse og indre motivasjon, læring i undervisningssammenheng, dennes relevans til arbeidslivet og et stort felteksperiment om selvbestemmelse.

2.2 Empowerment

Figur 4. Illustrasjon av empowerments fire dimensjoner

Empowerment som begrep ble lansert på 80-tallet og er nå blitt et mye brukt begrep i organisasjonsvitenskapen. Begrepet har foreløpig ikke fått noe entydig definisjon (Thomas & Velthouse 1990). "To empower" betyr å gi makt til. Makt kan imidlertid ha flere meninger, som f.eks autoritet, kapasitet eller energi. To empower kan derfor bety "å gi energi", og det er denne tolkningen av begrepet som passer best til den aktuelle bruken av begrepet her (Thomas & Velthouse 1990). Denne tolkningen av begrepet har i følge Thomas and Velthouse blitt populær fordi den gir en etikett til et utradisjonelt paradigme på motivasjon (Thomas & Velthouse 1990). Det er gjort forsøk med å oversette begrepet til norsk i form av "myndiggjøring" (NOU 1998: 18), men jeg har valgt å bruke den engelske varianten i denne oppgaven.

Empowerment's 4 typer følelser er: Autonomi som er en følelse av frihet til å gjøre valg om hvordan en vil utføre arbeidet, og de resulterende følelsene av personlig ansvar for disse valgene (Spreitzer, 1992. Thomas & Velthouse, 1990). Ansattes selvbestemmelse er definert som graden av valgfrihet. Er handlingen selvbestemt opplever personen å ha et reelt valg. Kontrollerende omgivelser medfører at personen opplever større eller mindre grad av tvang. Ved kontrollerende omgivelser blir det brukt ulike virkemidler som for eksempel trusler, regler, tidsfrister, evaluering eller konkurranse for å få en person til å tenke, føle eller oppføre seg på en spesiell måte. I denne studien vil jeg bruke begrepene autonomi og selvbestemmelse som synonymer. Kompetanse er troen på ens egen evne til å utføre jobben på en suksessfull måte (Spreitzer, 1992. Thomas & Velthouse, 1990). Fisher hevder at Deci's kompetanseaspekt tilsvarer Hackman og Oldham's begrep "indre arbeids motivasjon". Dette defineres som arbeidstakerens grad av selvmotivasjon til å utføre jobben effektivt, som er den ansattes erfaringer med positive indre følelser når man jobber effektivt og godt og negative indre følelser når man gjør det dårlig (Fisher 1978). Ansattes kompetanse defineres som deres egen forståelse av kvalifikasjoner og dyktighet og hvordan man skal oppnå ulike eksterne og interne resultater, og følelsen av virkningsfullhet i forbindelse med utførelsen av en jobb. Det er her den ansattes subjektive evaluering av egen kompetanse det er snakk om, og denne er ikke nødvendigvis i samsvar med den reelle kompetansen. Meningsfullhet er graden av hvordan det en person gjør blir sett på som "making a difference" i forhold til hensikten med oppgaven (Thomas & Velthouse 1990), eller som oppfattet verdi av jobben i relasjon til ens personlige tro, holdninger og verdier (Spreitzer, 1992. Thomas & Velthouse, 1990). Begrepet henger nært sammen med kompetanse og er også definert som kunnskap om resultater (Hackman & Oldham 1980). Innflytelse defineres som troen på at man oppnår de tilsiktede effekter og har kontroll over de ønskede resultater gjennom måten en utfører oppgavene på (Spreitzer, 1992. Thomas & Velthouse, 1990).

Thomas og Velthouse's (1990) empowerment begrep følger opp Deci og Ryans selvbestemmelsesteori ved å påstå at følelsen av kompetanse og selvbestemmelse er sentrale for indre motivasjon. De bruker begrepet "indre oppgave motivasjon", og refererer til "oppgave" som et sett av aktiviteter rettet mot en hensikt. De inkluderer både aktiviteter og hensikt, og hevder at Deci's modell av "indre motivasjon" bare referer til aktiviteter, og at denne i forsknings sammenheng derfor anvendes mest i forhold til spill og fritidsaktiviteter der gleden over aktiviteten er hovedhensikten. Thomas og Velthouse foreslår å inkludere følelser av meningsfullhet og innflytelse for å relatere dette til jobbsammenhenger og få med hensikten (Thomas & Velthouse, 1990). Jeg tror at Thomas og Velthouse her misforstår Deci noe. Hensikten skulle være like relevant for fritids- som for yrkesmessige aktiviteter. Deci definerer personer som indre motivert når de er engasjert for sin egen del - for den spontane opplevelsen av tilfredsstillelse som blir assosiert med deres ytelse (Deci 1996). Han kobler altså indre motivasjon opp mot ytelse eller prestasjon, og dermed også hensikt. Jeg kan heller ikke finne noe i Deci's teorier og forskning der empirien er hentet fra spill og fritidsaktiviteter, alt er hentet fra læringsmiljøer og arbeidsliv (Deci, Casio & Krusell, 1973. Deci, 1975. Deci & Ryan, 1980. Deci, Connell & Ryan, 1989. Deci & Ryan, 1990. Deci, Eghari, Patrick & Leone, 1994. Deci, 1995. Deci, 1996). Deci's selvbestemmelsesteori skulle derfor være aktuell i arbeidslivet.

2.3 Selvbestemmelse og indre motivasjon

I dette kapittelet vil jeg prøve å belyse problemstillingens spørsmål a): Er det slik at økt selvbestemmelse gir økt indre motivasjon blant ansatte?

2.3.1 Selvbestemmelsesteorien

Motivasjon er en vekket tilstand der motiv, forventninger og insentiv inngår (Rand 1991). I en handlingssekvens regner Heckhausen fire stadier: Situasjon - Handling - Resultat - Konsekvens. Ulike forventninger knytter disse fire stadiene sammen, og sammenknytningen skjer gjennom resultatet. Hechausen opererer med fire typer forventninger, den første typen er forventninger om at situasjonen vil føre til ønsket/uønsket resultat uten at personen selv gjør noe. Den neste typen er sannsynligheten for at nåværende situasjon kan endres gjennom ens egne handlinger. I den tredje typen forventning er det en kombinasjon av situasjonsfaktorer og egen handling som vil gi resultatet. Den siste typen forventning er knyttet til resultatets betydning for konsekvensen uansett hvordan resultatet er oppnådd (Rand 1991). Heckhausen definerer insentiv verdi som å være "Den forventede følelsesmessige reaksjon på å lykkes eller mislykkes". Valensen får vi, i følge både Hechausen og Atkinson, ved å multiplisere forventning med insentiv. I og med at det er flere typer forventning, er det også flere typer valens. I Heckhausens teori inngår tre valenser, situasjonsvalens, handlingsvalens og resultatvalens (Rand 1991). Handlingstendensen, eller resultatet av motivasjonsprosessen blir bestemt av forholdet mellom handlingsvalensen og situasjonsvalensen, og fremkommer ved å trekke situasjonsvalensen fra handlingsvalensen. Dersom det foreligger flere handlingsalternativer, vil det som har den sterkeste handlingstendensen bestemme atferden.

I følge Deci (Deci 1996) er personer som er indre motivert engasjert for sin egen del - for den spontane opplevelsen av tilfredsstillelse som blir assosiert med deres ytelse, og ikke for å oppnå noen ytre belønning. Når en handling er selvbestemt, opplever personen å ha et reelt valg, men når den er kontrollert opplever personen større eller mindre grad av tvang.

 

Figur 5. Edward Deci's definisjon av indre motivasjon

I selvbestemmelsesteorien, som ble lansert av Deci og Ryan i 1985, blir internalisering betraktet som en motivasjonsprosess der reguleringen omformes fra ytre til indre. Internaliseringsprosessen blir motivert av grunnleggende psykologiske behov for kompetanse, tilhørighet og autonomi, og følger direkte av at omfanget av internaliseringsprosessen og integrering fortsetter effektivt. Dette er en funksjon av at den sosiale sammenhengen er støttende, i motsetning til hindrende, i forhold til tilfredsstillelse av de tre grunnleggende psykologiske behovene i forhold til aktivitetsmålene (Deci 1996).

I selvbestemmelsesteorien deler Deci (1996) ytre motivasjon inn i fire typer. Ytre regulering beskriver oppførsel som initieres utenfor personen, for eksempel trusler om straff eller for å oppnå en belønning. Når en oppførsel skjer på grunn av en ekstern årsak, er det årsaken det tas hensyn til ved initiering og bestemmelse, og denne formen for ytre regulering er den minst selvbestemmende. Introjeksjons regulering referer til en person som har inntatt, men ikke akseptert reguleringen som sin egen. Slik regulering involverer internaliserte regler eller ordre som presser folk til å oppføre seg på en spesiell måte, og de er ofte understøttet med trussler om sanksjoner, som skyld eller utlovet belønning. Selv om den skjer inni personen, er ikke introjeksjons regulering en del av det integrerte selvet, og slik regulering anses derfor ikke som selvbestemmende. Identifisert regulering oppstår når personen har verdsatt en oppførsel, og har identifisert og akseptert dens underliggende prosesser. Personen føler større valgfrihet og er mer villig til å utføre aktiviteten. Oppførsel som er regulert på denne måten blir betraktet som mer autonom eller selvbestemt enn oppførsel som er regulert av ytre regulering eller introjeksjons-regulering, fordi identifikasjon tillater personen å føle en anelse av valg eller frivillighet i forhold til aktiviteten. Integrert regulering er den utviklingsmessig mest avanserte formen for ytre motivasjon og nærmer seg å dekke egne behov, verdier og identitet, og er helt selvbestemt. Formen har klare relasjoner til indre motivasjon, men mens den karakteriseres ved interesse av aktiviteten i seg selv, karakteriseres integrert regulering ved at aktiviteten er viktig, men ikke nødvendigvis interessant (Deci 1996).

Deci har kommet med en viktig presisering av sin teori, der han belyser den mulige sammenblandingen mellom å være autonomi-støttende og å være ettergivende. Han presiserer at tilretteleggelsen for autonomi må skje i en kontekst som inkluderer struktur, adekvate mål og grensesetting, som bidrar til internalisering av ønsket atferd (Deci 1995).

Gagne Senècal og Koestner får også støtte for at arbeidstakeres følelse av autonomi påvirker deres indre motivasjon positivt, men denne relasjonen er ikke veldig sterk (Gagne, Senècal & Koestner 1997).

2.3.2. Selvbestemmelsesteorien og menneskelige behov

De fleste tradisjonelle motivasjonsteorier fokuserer på mål eller resultater og på de medvirkende faktorer som fører til de bestemte resultatene (Bandura, 1977). Disse teoriene er opptatt av retningen på oppførselen, men de går ikke inn på spørsmålet om hvorfor bestemte resultater er ønsket.

Selvbestemmelsesteorien er ulik de andre, den adresserer energispørsmålet ved å fokusere på grunnleggende psykologiske behov som er iboende i mennesker. Teorien fokuserer på tre slike behov: Behovet for kompetanse, tilhørighet og selvbestemmelse. Kompetanse involverer forståelse av hvordan man skal oppnå forskjellige eksterne og interne resultater, og følelsen av virkningsfullhet når man utfører jobben. Tilhørighet involverer utvikling av sikkerhets- og tilfredsstillende forbindelser med andre i det sosiale miljøet. Selvbestemmelse referer til å være selvstartende og selvregulerende for sine egne handlinger (Deci 1996).

Dette er viktig fordi det gir innhold i relasjon til menneskets natur, eller sagt på en annen måte, handler det om at det er universelle motivasjonsretninger i mennesker. Det skaffer også en basis for å dra sammen og integrere et utvalg av fenomener som man kanskje ikke ser sammenhengen mellom på overflaten. Videre tillater det oss å spesifisere omgivelsesmessige forhold som styrker motivasjon, ytelse og utvikling. Enkelt sagt: Motivasjon, ytelse og utvikling blir best i sosiale sammenhenger som sørger for menneskenes muligheter til å tilfredsstille sine grunnleggende psykologiske behov for kompetanse, tilhørighet og autonomi. Muligheten for å tilfredsstille hver av disse tre behovene bidrar til at mennesker øker sin motivasjon og ytelse, mens spesielt muligheten til å tilfredsstille behovet for autonomi, er nødvendig for at man skal oppleve å være selvbestemmende og ikke kontrollert (Deci 1996).

I kapittel 2.3.1 og 2.3.2 har jeg belyst det innledende spørsmålet hovedsakelig ved bruk av Edward Deci's selvbestemmelsesteori, og funnet støtte for å anta at økt selvbestemmelse gir økt indre motivasjon i arbeidslivet.

2.3.3. Hvordan tilrettelegge for økt selvbestemmelse?

I dette og neste kapittel vil jeg ta for meg problemstillingens neste underspørsmål som er: Hvordan er det mulig å endre organisasjonen slik at selvbestemmelsen blant de ansatte øker?

I følge Deci (1996) har mange studier utforsket effekten av autonomistøttende versus kontrollerende kulturer på indre motivasjon og internaliseringen av reguleringer. Mange av studiene inneholder eksperimenter som indikerer at effektene av spesifikke hendelser, som ytelsesbetingede belønninger eller begrensninger vil variere avhengig av om den som administrerer eksperimentet gjør dette på en autonomistøttende eller kontrollerende måte. Andre studier ble gjort i skoler og hjem for å utforske sammenhengen mellom generelle mellommenneskelige omgivelser og den indre motivasjonen eller internaliseringen av studentene i disse sammenhengene (Deci 1996). Studiene viser at når studentene mottok belønninger i form av penger, "flink spiller" premie eller priser for å delta i en interessant aktivitet, synes det som om de mistet interessen og arbeidsviljen for aktiviteten etter at belønningen var utdelt. Studenter som hadde deltatt i samme aktivitet uten å bli forespeilet noen belønning viste ikke samme endring (Deci 1996). Evaluering av resultater er felles for de fleste skolesystemer, men viser seg å underminere indre motivasjon, konseptuelle læring og kreativitet. Andre eksterne tiltak som er designet for å motivere eller kontrollere folk, som tidsfrister, pålagte mål og konkurranse, har på samme måten vist seg å redusere den indre motivasjonen (Deci 1996). Alle disse metodene blir brukt for å få en person til å tenke, føle eller oppføre seg på en spesiell måte, noe som fører til at personen føler seg kontrollert. Zuckerman, Porac, Lathin, Smith og Deci (1978) fant at studenter som selv fikk velge oppgaver og hvor lang tid de ville disponere på hver, ble mer indre motivert enn de som fikk de samme oppgavene, men der valg av tema og tidsbruk var gjort av andre. Andre studier tyder på at følelsen av selvbestemmelse øker hvis du, når du ber en person utføre en uinteressant jobb, samtidig som du gir uttrykk for at du skjønner at vedkommende ikke har så lyst.

Mange studier viser at en forutsetning for at positiv tilbakemelding skal øke den indre motivasjonen, er at omgivelsene legger til rette for selvbestemmelse, eller personlig kontroll. Negativ tilbakemelding viser seg å ha en generell effekt som reduserer den indre motivasjonen ved å redusere oppfattet kompetanse (Deci, Casio & Krusell 1973). Deci viser til flere studier som påviser hvordan den mellommenneskelige stilen modererer effekten. Den mellommenneskelige lederstilen (belønning og feedback) har også her stor betydning for begivenhetenes effekt, og som nevnt har måten en sak blir presentert på stor betydning. Bruk av mottagers referanseramme gjør at vedkommende ikke føler seg "fanget" og følelsen av selvbestemmelse øker (Deci 1996).

Jeg finner klare relasjoner mellom bruk av mottagers referanseramme og selvbestemmelse og mye av det som ligger til grunn for veiledning. Lauvås og Handal (1990) hevder at det finnes store likhetstrekk mellom den moderne ledelsesfunksjonen og veiledning . En av hovedutfordringene i veiledning er å finne det riktige utgangspunktet innledningsmessig, det stedet den lærende er og starte der. Dessuten gjelder "at det ikke er en bestemt måte å utforme og fylle en yrkesrolle på". Hensikten med veiledningen er nettopp å hjelpe hver enkelt til å finne fram til den beste måten å drive yrkesvirksomheten for vedkommende, ut fra de verdier vedkommende står for, med de kunnskaper og erfaringer vedkommende har, i konfrontasjon med kvalitetsmessige og etiske krav i yrket" (Lauvås og Handal 1990). Jeg tror derfor bruk av veiledning spesielt som lederverktøy, men også kollegabasert, kan være et godt virkemiddel til å fremme selvbestemmelse.

Deci (1996) konkluderer blant annet med at å fremheve økt selvbestemmelse, som innebærer større valgfrihet, mer selvinitiert handling og større personlig ansvar er et viktig utviklingsmål. Det blir stadig tydeligere at dette er veien til å oppnå større utbytte som kreativitet, tankemessig fleksibilitet og selvaktelse. I utdanningssammenheng har det blitt stadig mer tydelig at økt selvbestemmelse, som bidrar til økt indre motivasjon og internalisering av autonomi, fører til positive resultater som større begrepsmessig forståelse, personlig vekst og positiv innstilling, både individuelt og for miljøet. Jeg antar at det samme er tilfelle i arbeidslivet og at økt selvbestemmelse har den samme positive effekten der. Selvbestemmelsen må imidlertid skje innenfor gitte normer og rammer for yrkesutøvelsen, hensyn til kollegaer, og de beslutninger som tas må være i tråd med virksomhetens mål. Selvbestemmelse i arbeidslivet kan for eksempel praktiseres ved bruk av selvstyrte grupper, mindre regelstyring, mer mål- og resultatstyring og økt delegering av ansvar og myndighet nedover i organisasjonen.

2.3.4. Et felteksperiment om effekten av selvbestemmelse i arbeidslivet

Deci, Connell og Ryan publiserte i 1989 artikkelen "Self-Determination in a Work-Organization", som omhandler et større organisasjonsutviklingsprosjekt der økt selvbestemmelse var hovedmålet. Prosjektet ble gjennomført i samarbeid mellom the Human Motivation Program ved University of Rochester og Xerox Corporation. I prosjektet ble selvbestemmelsesteorien utforsket ved å beskrive det interpersonelle arbeidsmiljøet lederne skapte for sine underordnede. Mer konkret fokuserte de på om ledernes væremåte virket støttende overfor de underordnedes selvbestemmelse, og om den bidro til følelse av valgfrihet og personlig initiativ. I prosjektet ble graden av selvbestemmelsesfremmende miljø målt på flere tidspunkt, og det ble gjennomført lederutvikling med henblikk på at lederne skulle fremme de underordnedes selvbestemmelse (Deci, 1996. Deci, Connell & Ryan 1989).

Utgangspunktet var et selskap med problemer i forhold til både lønnsomhet og arbeidsmoral. Arbeidsstokken var redusert, det var innført lønnsstopp, de ansatte var bekymret for jobbene sine og misfornøyd med lønnsstoppen.

Datainnsamlingen foregikk over en periode på 18 måneder og et utvalg på ca 1 000 ansatte var informanter. Organisasjonen var spredd på 5 ulike steder i like mange stater i USA.
Prosjektet kan karakteriseres som et felteksperiment, "felt" fordi situasjonen det foregikk i var naturlig (Troye 1985), og "eksperiment" fordi det omfattet måling av effekten av en intervensjon (lederutvikling/opplæring). Målingen foregikk både før og etter intervensjonen og med kontrollgrupper. Det ble innhentet informasjon fra både ledere og deres underordnede på samme tidspunkt, og disse ble korrelert. Intervensjonen bestod i hovedsak av en ekstern endringsagent som brukte 13 dager i hver filial. Agenten brukte mest tid på lederne både individuelt og som gruppe, og gjennomførte et lederutviklingsseminar. Agenten hadde også noen møter med de underordnede. Innholdet i øvelsene på lederutviklingsseminaret dreide seg hovedsakelig om de tre basistemaene som grunnforskningen viser er kritiske for å fremme selvbestemmelse:

    Maksimere mulighetene for at underordnede kan ta initiativ, gjøre valg og løse problemer som er relevante for dem. Dette ble gjort delvis ved demonstrasjoner og diskusjoner om gruppedeltagelse og individuelt initiativ.

    Økt informativ tilbakemelding. Dette innebærer blant annet å forbedre den positive tilbakemeldingen med et minimum av formuleringer som virker kontrollerende. Videre å behandle dårlig lønnsomhet mer som et problem som kan løses, enn som fokus for kritikk. Det viser seg at tilbakemeldingene i organisasjoner veldig ofte er kritiske og negative, noe som virker demotiverende. Selv positiv tilbakemelding er ofte kontrollerende, ved å formidle hvordan folk skal oppføre seg.

    Opplæring i å finne frem til og akseptere de underordnedes perspektiv, behov og følelser. Å jobbe i en organisasjon innebærer å tilpasse seg en rekke begrensninger, og dette gjør at folk må gjøre ting de ikke har lyst til. Noe som igjen kan føre til følelser som kan hindre effektivitet og medføre mellommenneskelige problemer. Programmet fokuserte også på følelser, og deltakerne ble trenet i å styre følelsene sine mer effektivt i arbeidssituasjonen.

En av erfaringene med prosjektet viser at økt selvbestemmelse har positiv effekt på kreativitet, begrepsmessig læring, følelsesmessig nivå og selvaktelse. Dataene viser at ledere med en mellommenneskelige lederstil som fremmer selvbestemmelse hadde en positiv effekt på de underordnedes oppfatning, tilfredshet og følelser, spesielt i forhold til tillit. Undersøkelsen viser imidlertid at det for ansatte som var veldig opptatt av ytre faktorer som lønn, goder, sikkerhet og spenning i arbeidsmiljøet, ikke var så viktig med umiddelbar støtte fra lederne som forskerne forutsa. Men når selskapet ved konkrete handlinger viste at det brydde seg om de ansatte, for eksempel ved å oppheve lønnsstoppen, eller påtok seg konkrete forpliktelser for å bedre det generelle klimaet, var det en sterk korrelasjon mellom umiddelbar lederstøtte og tilfredshet. Under disse forhold var det viktig å sørge for et informativt og autonomistøttende miljø.

En annen faktor i denne undersøkelsen var om det er mulig å endre lederstilen gjennom utvikling og opplæring, og om slike eventuelle endringer forårsaket noen endringer i de underordnedes jobberfaringer. Dataene gir indikasjoner på at det er mulig å oppnå signifikante endringer ved å trene lederne i hvordan de kan fremme ansattes selvbestemmelse. Hvor stor effekt denne endringen hadde på de ansatte var imidlertid mindre klar.

I motivasjons terminologi hevder forskerne å ha sannsynliggjort at selskapet gjennom den massive innsatsen dette organisasjonsutviklingsprosjektet innebar, klarte å økte selvbestemmelsen og derigjennom fremme økt indre motivasjon og de ansattes engasjement.

Ettervirkningene av prosjektet viser at selskapets organisasjonskultur forandret seg til å få mer deltagende lederskap og økt involvering av ansatte. I de påfølgende år skjedde følgende:

  1. Det ble gjennomført en gedigen opplæring av de ca 15 000 ansatte i selskapets service organisasjon.
  2. Det ble opprettet problemløsningsgrupper etter format av kvalitets-sirkler.
  3. Det ble sammensatt arbeidsteam for å bidra til at teknikerne tar større ansvar for å løse sine egne problemer.
  4. Det ble etablert stillinger for interne organisasjonsutviklingskonsulenter, som skulle samarbeide med eksterne konsulenter i å tilrettelegge for de endringer som ble bestemt.

I kapittel 2.3.3 og 2.3.4 har jeg vist hvordan det er mulig å endre organisasjonen slik at selvbestemmelsen blant de ansatte øker, både ved bruk av teorier og ved å vise til et større felteksperiment. Aktuelle tiltak kan være bruk av selvstyrte grupper, mindre regelstyring og økt delegering av ansvar og myndighet nedover i organisasjonen. I følge Deci, Connell og Ryan er ledernes måte å behandle sine underordnede på viktig, autonomistøttende atferd, bruk av mottagers referanseramme, informativ tilbakemelding som ikke virker kontrollerende og maksimering av mulighetene for underordnede til å ta initiativ, gjøre valg og løse problemer virker positivt på følelsen av selvbestemmelse hos de ansatte (Deci, 1996. Deci, Connell & Ryan 1989). Spesielle belønninger eller priser, evaluering av resultater, tidsfrister, pålagte mål, konkurranse og kontroll virker i følge Deci (1996) negativt på følelsen av selvbestemmelse.

2.4 Kompetanse og indre motivasjon

I dette kapittelet vil jeg ta for meg problemstillingens underspørsmål c og d: Fører kompetanseheving til økt indre motivasjon? Og: Hvilke forutsetninger må eventuelt være oppfylt?

Vallerand & Reid (1984) hevder at det er nær sammenheng mellom oppfattet kompetanse og indre motivasjon. Deres hypotese er at oppfattet kompetanse er en mediator av effekten av verbal tilbakemelding på indre motivasjon. De har publisert en studie der de tester Deci's "erkjennelsesmessige evaluerings teori". I denne teorien fokuserer Deci på de psykologiske prosesser som ligger under endringer i indre motivasjon (Deci, 1975. Deci & Ryan, 1980). Deci og Ryan antar at det er to hovedprosesser som virker inn her, en "oppfattet årsaks prosess" og en "oppfattet kompetanse prosess"*1. De hevder at førstnevnte varierer den indre motivasjonen som en funksjon av oppfattelse og følelse av selvbestemmelse, og at "oppfattet kompetanse prosessen" varierer den indre motivasjonen som en funksjon av oppfattelse og følelse av kompetanse. Her er det altså både en evaluerings (oppfattet) og en affektiv (følelse av) komponent som spiller inn. Vallerands og Reid's undersøkelse tar bare for seg evaluerings- komponenten og utvalget bestod utelukkende av mannlige informanter. Jeg finner likevel undersøkelsen svært interessant, både fordi det er en av de få studiene som fokuserer på "oppfattet kompetanse prosessen" (mesteparten av forskningen på indre motivasjon har konsentrert seg om årsaks prosessene), og fordi den gir så klar støtte til deres hypoteser (Vallerand & Reid 1984). Studien er et laboratorieeksperiment, "laboratorie" fordi det foregår i konstruert situasjon i et treningslaboratorium og "eksperiment" fordi det omfatter måling av effekten av en intervensjon (tilbakemelding). Måling av oppfattet kompetanse og indre motivasjon foregikk både før og etter intervensjonen. Informantene fikk ikke vite noe om de konkrete resultatene av sine prestasjoner. De fikk imidlertid tre ulike typer tilbakemelding på sine prestasjoner, og hvem som fikk hvilken tilbakemelding var helt tilfeldig. En gruppe fikk positive tilbakemeldinger, en fikk negative og den siste fikk ingen tilbakemelding. Resultatene viser at positiv tilbakemelding medfører at oppfattet kompetanse øker, og at dette igjen fører til økning av den indre motivasjonen. Videre at negativ tilbakemelding reduserer oppfattet kompetanse, og at dette i neste omgang fører til reduksjon av den indre motivasjonen. Analysen viser signifikante effekter og at oppfattet kompetanse forklarer noe over 40% av endringen i indre motivasjon, mens verbal tilbakemelding alene forklarer noe under 8%. I diskusjonen undrer forskerne seg blant annet over om forklaringen på 8% variasjon av indre motivasjon direkte fra verbal tilbakemelding kan skyldes at effekten av at den affektive komponenten ikke er tatt med i undersøkelsen (Vallerand & Reid 1984).

Vallerand og Reid hevder at tilbakemeldinger, for å ha innvirkning på den indre motivasjonen, må omhandle ytelse eller kompetanse (Vallerand & Reid 1984). Det er imidlertid ikke bare tilbakemeldinger, men også egne erfaringer som påvirker relasjonene mellom kompetanse og indre motivasjon. Goudas og hans kolleger finner i et repeterende tverrsnittstudium blant lærerstudenter at oppfattet kompetanse ikke påvirker indre motivasjon direkte, dens effekt var indirekte gjennom "relativ autonomi". Den relative autonomien her er målt ved å gi hver motivasjonelle orientering en relativ vekt, og summere disse: Ytre regulering (-2), introjeksjon (-1), identifikasjon (+1) og indre motivasjon (+2) (Goudas, Biddle & Underwood 1995). Den indre motivasjonen er dermed inkludert i målet for relativ autonomi.

Cynthia D. Fisher har studert kompetansens effekt på den indre motivasjonen (Fisher 1978) og bygger på Deci's selvbestemmelsesteorier. Hennes funn gir støtte for at både selvbestemmelse og kompetanse har positiv innvirkning på indre motivasjon. Hun får imidlertid ikke signifikant støtte for forholdet mellom kompetanse og indre motivasjon isolert sett, og undrer seg over om dette kan skyldes at høy grad av selvbestemmelse fører til økning av indre motivasjon, og at denne igjen fører til høy ytelse og følelse av kompetanse, eller om selvbestemmelse har en modererende effekt på relasjonen. Hun stiller også følgende interessante spørsmål: "But does successful performance always create feelings of competence and thus intrinsic motivation?" I svaret viser hun til at McClellands teorier om at mennesker har ulikt mestringsbehov og at dette igjen gjør at følelsen av å lykkes varierer med oppgavens vanskelighetsgrad (McClelland 1961). Dette gjør at det sannsynligvis vil være store individuelle og situasjonsbestemte ulikheter i hvilken effekt tilbakemeldinger har på en persons oppfatning og følelse av egen kompetanse.

Facteau og medarbeidere får i sin studie bekreftelse på at støtte fra underordnede, kolleger og toppledelse virker positivt på læring eller mer presist, opplevet overføring av ny kunnskap. Til sin overraskelse finner de at støtte fra "supervisor" har en svak negativ effekt på det samme (Facteau et al. 1995). Dette forklarer de med at supervisor sannsynligvis er mer fokusert på den nye kunnskapen eller ferdigheten isolert sett, og ikke like mye på overføring av denne til arbeidssituasjonen. Gagne, Senècal og Koestner finner til sin overraskelse at kompetanse har en svak negativ innflytelse på den indre motivasjonen, og referer til at minst to tidligere studier har vist det samme. En forklaring kan være at arbeidstakerne føler seg kompetente, men at denne kompetansen ikke verdsettes i organisasjonen. Selv om resultatet er signifikant, er det ingen sterk påvirkning, og de mener at funnet derfor må refereres med forsiktighet (Gagne, Senècal & Koestner 1997).

I dette kapittelet har jeg ved bruk av teorier fra Vallerand og Reid, Deci og Ryan og Fisher vist at det er grunnlag for å anta at det er en positiv sammenheng mellom kompetanse og indre motivasjon. Noen av funnene viser imidlertid at denne sammenhengen ikke er så sterk, eller til og med negativ. Dette kan skyldes at mennesker har ulike mestringsbehov som gjør at følelsen av å lykkes varierer med oppgavens vanskelighetsgrad (McClelland 1961). Videre kan det skyldes at arbeidstakerne føler seg kompetente, men at denne kompetansen ikke verdsettes i organisasjonen. Positiv verbal tilbakemelding som omhandler ytelse eller kompetanse, er en viktig forutsetning for den positive sammenhengen mellom kompetanse og indre motivasjon.

2.5 Meningsfullhet og indre motivasjon

Det sentrale spørsmålet i dette kapittelet er om følelsen av at arbeidet har en viktig mening bidrar til økt indre motivasjon. Meningsfullhet involverer en persons indre "caring" om en gitt oppgave, eller en form for investering av psykisk energi i respekt for oppgaven (Thomas & Velthouse, 1990).

I tidligere organisasjonslitteratur blir selve arbeidsoppgaven antatt bare å ha en instrumentell verdi for arbeiderne, der deres rolle primært var å føye seg. Denne tankegangen har røtter tilbake til scientific management og Fredrick Taylor, og har fremdeles en posisjon i tankegang og praktisk virkelighet. Taylor så industriens problem som et rent produktivitetsproblem der for mye tid gikk til spille i form av unødig samvær mellom arbeiderne og unøyaktige arbeidsmetoder (Rossvær 1985). I kontrast til dette involverer det nye motivasjons paradigmet (se kapittel 2.2) mindre kontroll og en vektlegging av internalisert forpliktelse til selve oppgaven. Det trekkes frem viktigheten av å få oppgaven til å "dra" isteden for at ledelsen "skyver", at jobben må gjøres meningsfull med vektlegging av identifisering med oppgaven eller å finne uttrykksfull verdi i oppgaven. På denne måten har nyere oppdagelser i ledelseslitteraturen konvergert med de motivasjonelle antagelsene i jobb design litteraturen (Thomas & Velthouse, 1990). I begrunnelsen for dette referer Thomas og Velthouse til forskning av Berlew i 1986, Block i 1987, Schein i 1985, Bennis & Nanus i 1985, Shamir, House & Arthur i 1989 og Hackman & Oldham i 1980.

I Hecckhausens teori (se kap. 2.3.1) får vi valensen, eller oppgavens motivasjonelle betydning, ved å multiplisere insentiv med forventning. Forventningen er her sannsynligheten for at handlingsresultatet fører til ønsket konsekvens (Rand 1991). Er konsekvensen ukjent uinteressant eller ikke ønsket, blir forventningen, og dermed også valensen, lav eller negativ. Dette viser hvorfor det er så viktig med meningsfulle arbeidsoppgaver, og den nære sammenhengen mellom meningsfullhet og motivasjon.

Gagne, Senècal og Koestner får støtte for at meningsfullhet har en sterk positiv påvirkning på den indre motivasjonen (Gagne, Senècal & Koestner 1997). I følge Kanter, Sjoberg og Olsen & Salay er det slik at lav grad av meningsfullhet antas å resultere i apati, følelsen av å være frakoblet og urelatert til hendelsene. Høy grad av meningsfullhet antas derimot å resultere i forpliktelse, involvering, og konsentrasjon av energi (Thomas and Velthouse 1990). Videre påviser Mikkelsen en sterk relasjon mellom forpliktelser og jobbtilfredshet (Mikkelsen 1998). Selv om ikke indre motivasjon er nevnt som egen variabel i disse studiene, finner jeg det relevant å nevne dem fordi jeg ser klare relasjoner mellom dette, konsentrasjon av energi og jobbtilfredshet.

På bakgrunn av ovennevnte teorier fra Heckhausen, Thomas og Velthouse og Gagne, Senècal og Koestner mener jeg å ha grunnlag for å anta at følelsen av at arbeidet har en viktig mening bidrar til økt indre motivasjon.

2.6 Innflytelse og indre motivasjon

I dette kapittelet er det problemstillingens spørsmål f som står sentralt: Er det slik at følelsen av økt innflytelse bidrar til økt indre motivasjon?

Innflytelse kan innebære opplevd kontroll over omgivelsene eller fravær av hjelpeløshet. Det involverer både troen på at det du gjør kan ha innflytelse og troen på at du er i stand til å utføre arbeidsoppgaven med relevant kompetanse. En studie av Abramson i 1978 viser at hjelpeløshet fører til blant annet redusert motivasjon (Thomas & Velthouse, 1990). Ut fra dette kan man kanskje avlede at fravær av hjelpeløshet har motsatt effekt.

Gagne, Senècal og Koestner får i sin studie støtte for at freedback fra jobben, autonomisupport og feedback fra overordnede har en positiv effekt på følelsen innflytelse. De finner derimot ikke noen direkte sammenheng mellom innflytelse og indre motivasjon (Gagne, Senècal & Koestner, 1997).

På bakgrunn av ovennevnte mener jeg å ha grunnlag for å anta at fravær av innflytelse bidrar til redusert indre motivasjon, og at det derfor er en positiv korrelasjon mellom innflytelse og indre motivasjon.

2.7 Indre motivasjon og ytelse

Det sentrale spørsmålet i dette kapitelet er om økt indre motivasjon fører til økt ytelse hos den enkelte arbeidstaker. I følge Gjesme og Nygård spiller motivasjon en viktig rolle i å fremme høykvalitets læring og ytelse (Gjesme & Nygård 1996). Dette understrekes også av Deci som hevder at økt indre motivasjon bidrar til at mennesker øker sin ytelse (Deci 1996).

I en studie om arbeidsmotivasjon og produktivitet blant offentlig ansatte på Fillipinene får Amaryllys Tiglao-Torres (1990) signifikant støtte for at det er en positiv sammenheng mellom arbeidsmotivasjon og ytelse. Studien var kvantitativ og hun målte ansattes arbeidsmotivasjon ved å spørre både den ansatte selv og dennes overordnede. For å måle arbeidsmotivasjon, identifiserte hun først potensielle motivasjonsfaktorer i arbeidet. I denne målingen kom personlig følelse av mestring best ut, og de neste faktorene var muligheter for vekst og utvikling og forholdet til kollegaer. Deretter målte hun hvor fornøyd de ansatte var med disse motivasjonsfaktorene i arbeidssituasjonen sin. Også her kom personlig følelse av mestring best ut, mens forholdet til kollegaer og arbeidets art kom på de neste plassene. For å finne verdien på arbeidsmotivasjon, laget hun en indeks der hun multipliserte verdien for de to ovennevnte faktorene. Fordi følelse av mestring er den som gir mest utslag i begge faktorene og dermed også arbeidsmotivasjonen, vil jeg anta at det er en nær sammenheng mellom arbeidsmotivasjon og indre motivasjon, der man er engasjert for sin egen del - for den spontane opplevelsen av tilfredsstillelse som blir assosiert med ens ytelse. Videre målte hun den ansattes "performance" ved å spørre både den ansatte selv, dennes overordnede og kundene. Den positive sammenhengen mellom arbeidsmotivasjon og ytelse rapporteres fra den enkelte ansatte og der informantene er den ansattes supervisor. De indikatorene hun benyttet på ytelse var: Arbeids volum, kvalitet på utført arbeid, initiativ, pålitelighet, fremmøte, læringsevne, fysisk form og kvalitet på informasjon og markedsføring. Ytelse ble målt på en 5 punkts skala, og hun regnet ut en "Performance Index", gjennomsnittet av indikatorene.

Goudas og medarbeidere påstår at det er en positiv sammenheng mellom indre motivasjon og ytelse. De observerte fra sin studie blant lærerstudenter at studenter som rapporterte høy indre motivasjon under gjennomføringen av et kurs, var mer interessert i å ta et tilsvarende kurs i fremtiden. De antar derfor at dyrking av den indre motivasjonen er en velegnet måte å påvirke videre involvering og vedvarende atferd (Goudas, Biddle & Underwood 1995).

Kelly har gjort en gjennomgang av 31 casestudier og eksperimenter om jobb-omstrukturering. I denne studien får han ikke støtte for at indre motivasjon fører til bedre ytelse. Han referer at selv om "job re-design" fører til høyere tilfredsstillelse i jobben finner han ingen sterke bevis for at dette i seg selv motiverer til høyere ytelse (Kelly 1992). Disse resultatene kan ha sin årsak i at de 31 studiene han viser til handler om job-redesign, altså en endringssituasjon, noe som vanligvis fører til at mye energi går til å innarbeide nye rutiner og bli kjent med nye oppgaver, og at dette i en periode kan gå på bekostning av de oppgavene som skal løses, og dermed ytelsen.

På bakgrunn av ovennevnte teorier fra Gjesme og Nygård, Deci, Goudas, Biddle og Underwood og Kelly vil jeg anta at det er grunnlag for å tro at økt indre motivasjon fører til økt ytelse hos den enkelte arbeidstaker.

2.8 Indre motivasjon og kreativitet

Det sentrale spørsmålet i dette kapittelet er om økt indre motivasjon bidrar til økt kreativitet.

Personer som har en kreativ atferd har i følge Ganesan og Weitz en oppførsel som er ny og nyttig, og som kan føre til utvikling av nye produkter og tjenester. I sin studie får de klar støtte for at indre motivasjon påvirker kreativitet positivt (Ganesan & Weitz, 1996). Teresa Amabile har forsket mye på sammenhengen mellom indre motivasjon og kreativitet, og gjort mange studier som alle gir sterk støtte til denne forbindelsen. Hun påstår at indre motivasjon er en av nøkkelfaktorene som fører til kreativ oppførsel (Amabile 1979, 1982, 1983a & 1983b). Dette begrunnes med at indre motivasjon stimulerer lysten til å mestre jobben. Når det er en belønning i seg selv å gjøre jobben, fører dette til ønsker om å lære å gjøre den bedre, noe som igjen fører til at man gjerne utforsker nye og innovative angrepsmåter (Ganesan & Weitz, 1996). Conti og medarbeidere hevder videre at det er viktig å legge merke til at det som fører til kreativ aktivitet sannsynligvis forårsakes av de interessante ideene som oppstår når arbeidet utføres, og ikke interessen for de kreative oppgavene i seg selv (Conti , Amabile & Pollak, 1995). Amabile og Grysiewucz fant i en empirisk studie i 1987 at 40 % av de spurte nevnte at aspekter av indre motivasjon hadde positiv innflytelse på deres kreativitet (Ganesan & Weitz, 1996).

Amabile har i sin modell av den kreative prosessen en "feedback loop" som kobler et kreativt resultat til økt indre oppgave motivasjon, som i sin tur bidrar til læring på oppgaveområdet (Amabile 1983a og 1983b). Det synes også å være en sammenheng mellom kreativitet og læring og Conti og medarbeidere gir følgende råd i forbindelse med opplæringsaktiviteter:
"Starting out with a creative activity might even be an effective means of involving employees in a training seminar in an organizatinal setting" (Conti , Amabile & Pollak, 1995). Dette forholdet mellom kreativitet og læring synes jeg er meget interessant, men av hensyn til avgrensing av oppgaven finner jeg ikke å kunne gå videre med dette her.

I dette kapittelet har jeg trukket frem forskning fra Amabile, Conti og medarbeidere og Ganesan & Weitz, som viser at det er grunnlag for å anta at økt indre motivasjon bidrar til økt kreativitet.

2.9 Indre motivasjon, læring og kompetanseutvikling

Det sentrale spørsmålet i dette kapittelet er problemstillingens siste underspørsmål: Bidrar økt indre motivasjon til økt læring og kompetanseutvikling?

Jeg velger å starte dette kapittelet med å belyse hvorfor læring på arbeidsplassen er så viktig. Læring er ikke noe som bare foregår i klassisk undervisningssammenheng på skoler og kurs, den foregår også i høyeste grad på arbeidsplassen, og i hodet til de ansatte. Opplæring og undervisning er aktiviteter som har som formål at noen (elevene, studentene, de ansatte) skal lære, men ut fra definisjonen av læring som en psykofysiologisk prosess hos en enkelt person, er det ikke noen automatisk sammenheng mellom opplæring og læring. En stor norsk undersøkelse i forbindelse med den såkalte "etter- og videreutdanningsreformen" (NOU 1997: 25) viser blant annet at vi får ca 65% av de nyttigste kunnskapene i forbindelse med kvalifisering for ny jobb gjennom det daglige arbeidet. De øvrige kunnskapene får vi gjennom utdanning og organisert opplæring. Undersøkelsen viser også at daglig praksis og opplæring i bedriften har langt større betydning for kompetansen i det daglige arbeidet for produksjonsarbeidere enn skole og studier (Fafo 1998). I utredningen "Ny kompetanse" (NOU 1997: 25) refereres det mye til en undersøkelse av Odd Nordhaug som blant annet viser at til tross for mange spesifikke interne og eksterne kompetanseutviklingstiltak er "introduksjonskurs for nyansatte, organisert veiledning og organisert jobbrotasjon/ hospitering de aktivitetene som oftest bidrar til økt kvalitet, raskere gjennomføring og økt trygghet i jobbutførelsen" (Nordhaug 1997) Dette kan tolkes som om læring på arbeidsplassen er et vesentlig bidrag til arbeidstakernes kompetanseutvikling.

Den læring det er snakk om her gjelder individuell læring. Denne læringen kan være enten taus eller eksplisitt. Læringen kan i følge Nonaka skje i flere "modes", den kan være sosialisering (fra taus til taus), eksternalisering (fra taus til eksplisitt), internalisering (fra eksplisitt til taus) eller kombinasjon (fra eksplisitt til eksplisitt) (Nonaka 1994). I følge Hustad er eksternalisering og personlig kommunikasjon sentralt i lærings- og kunnskapsutviklings-prosessen (Hustad 1998).

Det er de senere år gjennomført en rekke studier som ser på læringseffekten av selvbestemt motivasjon på alle utdanningsnivåer. Hovedpoenget i disse studiene er at økt selvbestemmelse i personenes motivasjon for å lære fører til mer optimal læring (Deci 1996). Optimal læring innebærer begrepsmessig forståelse av stoffet slik at den tilegnede kunnskapen kan brukes fleksibelt i nye situasjoner. Conti, Amabile og Pollak hevder at studenter som er indre motivert er genuint interessert og involvert i det de lærer, og at dette gir en mer aktiv læreprosess (Conti , Amabile & Pollak, 1995).

Noen studier fokuserer på den personlige innstillingen. Undersøkelsene viser at elever med størst indre motivasjon viser mer positive følelser, større glede over skolearbeidet, og er mer fornøyd med skolen. Optimal innstilling involverer gode følelser om seg selv, og at man handler av fri vilje for å tilfredsstille sine egne behov, mens man samtidig er respektfull overfor de sosiale omgivelser. Deci hevder imidlertid at det ikke er noen optimal innstilling å bare ta hensyn til de sosiale krav, det kan til og med ha negative konsekvenser for den personlige utviklingen (Deci 1996).

Deci og Ryan har gjennom solid forskning vist at resultatene av optimal læring og - innstilling er komplementært og mulig når de forhold skolen gir stimulerer slik motivasjon overfor studentene. Videre at den høyeste kvaliteten av begrepsmessig læring ser ut til å skje under de samme motivasjonelle forhold som fremmer ansattes vekst (Deci & Ryan 1985, 1991). At motivasjon og læring henger sammen understrekes også av Per Rand når han hevder at en av motivasjonens tre hovedfunksjoner er den kumulative prestasjonen, utvikling av evner og dyktighet (Rand 1991). Jeg finner det også relevant å nevne at Facteau et al. i en studie får støtte for en negativ sammenheng mellom opplæring man blir pålagt å delta i, og motivasjonen til å lære (Facteau et al. 1995).

Hustad hevder at den organisasjonelle rammen for læring og kunnskapsutvikling på både individ-, gruppe- og organisasjonsnivå har stor betydning. I denne organisasjonelle rammen legger han mål, vilje, autonomi og ansvar (Hustad 1998). Som nevnt, er det individuell læring det er snakk om her. Det synes som om mange av forskerne innen feltet er enige om at denne individuelle læringen er en forutsetning, men ikke tilstrekkelig, for organisasjonslæring og kunnskapsutvikling i organisasjoner (Nonaka, 1994. Hustad, 1998. Nordhaug, 1998).

Kompetanse er definert som troen på ens egen evne til å utføre jobben på en suksessfull måte (Thomas & Velthouse 1990) og er derfor et resultat av troen på egen prestasjon. Prestasjon er en funksjon av læring og flere andre faktorer. Blant de faktorene som påvirker sannsynligheten for at en bestemt atferdsform skal inntreffe er motivasjon, sensoriske og motoriske evner og situasjonelle betingelser. Endring av atferd kan derfor skyldes andre ting enn ny læring, med fordi læring her er avgrenset til endret atferd som følge av tidligere erfaring er denne typen atferdsendring ikke aktuell her. Ny læring kan imidlertid maskeres fordi ulike betingelser ikke tillater at det som er lært kan vises (Svartdal & Flaten 1998). De antatte konsekvensene av handlingene påvirker sannsynligheten for atferden. Er de antatte konsekvensene positive vil dette øke handlingstendensen. Skinner mener at kunnskap er et sosialt produkt som oppstår fordi sosiale omgivelser arrangerer betingelser som gjør det mulig og nødvendig for den enkelte å gjennomføre de nødvendige diskriminasjoner (Svartdal & Flaten 1998). Facteau og medarbeiderne hevder at det er mange variabler i en organisasjon som spiller en viktig rolle i opplæringsinnsatsen og etterfølgende resultater. I en studie fikk de støtte for at motivasjon til å delta i opplæringen knyttet til oppmuntring fra overordnede og indre insentiver som at det gir meg kunnskaper som gjør meg mer effektiv i jobben, og dermed økt kompetanse, er viktige faktor. De konkluderer blant annet med at det virker fremmende på å ta i bruk ny kunnskap hvis ledere støtter sine ansattes læringsinnsats aktivt gjennom aktiviteter som gir dem muligheter til å bruke sine nye ferdigheter, gir dem tilbakemelding på at de forutsetter at de tar nye ferdigheter i bruk, og belønner dem når de lykkes (Facteu et al. 1995).

I dette kapittelet har jeg ved hjelp av teorier fra Deci, Ryan, Conti, Amabile, Pollak, Facteau og medarbeidere og Per Rand vist at det er grunnlag for å anta at økt indre motivasjon bidrar til økt læring. Videre at det, på bakgrunn av teorier fra Svartdal og Flaten og Facteau og medarbeidere, er en positiv sammenheng mellom læring og utvikling av kompetanse, men at denne relasjonen påvirkes av flere organisasjonelle forhold der kompetanserelatert tilbakemelding står sentralt.

2.10 Oppsummering av teori

For å belyse min problemstilling "Hvilken betydning har følelsen av empowerment (autonomi, kompetanse, meningsfullhet og innflytelse) for indre motivasjon blant ansatte? Og: Hvilken betydning har den indre motivasjonen for de ansattes ytelse, kreativitet og læring?" har jeg i dette teorikapittelet tatt for meg problemstillingens 9 utdypende spørsmål, belyst disse med teori jeg finner relevant, og prøvd å summere disse opp i antagelser.

Jeg har presentert teori og empiri som skulle gi støtte til en hypotese om at empowerment virker positivt på indre motivasjon. Empowerment er definert som en følelse der fire dimensjoner inngår, disse fire er følelsen av autonomi, kompetanse, meningsfullhet og innflytelse. Det er altså den subjektive følelsen av disse dimensjonene som har betydning, og denne er ikke nødvendigvis i samsvar med de faktiske forhold. Av de fire dimensjonene i empowerment har jeg lagt hovedvekten på autonomi eller selvbestemmelse.

Det presiseres at tilretteleggelsen for selvbestemmelse ikke må sammenblandes med å være ettergivende, men må skje i en kontekst som inkluderer struktur, adekvate mål og grensesetting som bidrar til internalisering av ønsket atferd (Deci 1995).

Med hovedvekt på Deci's teorier har jeg lagt frem teori som viser at økt selvbestemmelse gir økt indre motivasjon blant ansatte. Den sentrale teorien her er "selvbestemmelsesteorien" som beskriver motivasjonsprosessen der reguleringen omformes fra ytre til indre, som en internaliseringsprosess, motivert av grunnleggende psykologiske behov. Disse behovene er kompetanse, tilhørighet og selvbestemmelse. Personer som er indre motivert, er engasjert for sin egen del og føler interesse for og/eller lyst til den aktuelle aktiviteten. Ytre motivasjon deles i fire nivåer, og er regulert av ytre tvang, regler, normer eller viktighet (Deci 1996). Det er gjort en rekke empiriske studier som viser at jo mer selvbestemmende motivasjonen for å lære er, jo bedre begrepsmessig forståelse og dypere behandling av informasjonen oppnås. Videre at mulige virkemidler for å øke selvbestemmelsen blant de ansatte i en organisasjon er informativ tilbakemelding, en jobbdesign og kultur som stimulerer de underordnede til å ta initiativ, gjøre valg og løse relevante problemer, samt bruk av mottagers referanseramme, blant annet gjennom veiledningsmetodikk.

Videre har jeg vist til sammenhengen mellom oppfattet kompetanse og indre motivasjon. Her viser jeg først og fremst til Vallerand og Reid's forskning (Vallerand and Reid 1984), som igjen bygger på Deci's teorier om selvbestemmelse og erkjennelsesmessig vurdering. Hovedpoenget her er at det er en klar positiv sammenheng mellom en persons oppfatning av egen kompetanse og vedkommendes indre motivasjon. Den viktigste faktoren for å påvirke denne oppfatningen er kompetanse- og ytelsesrelatert tilbakemelding. Jeg har også tatt med Fishers synspunkter som stiller spørsmålstegn ved sammenhengen mellom kompetanse og indre motivasjon isolert sett og peker på sannsynligheten for store personlige ulikheter i hvordan synet på egen kompetanse påvirkes (Fisher 1978). Meningsfullhet viser seg også i følge Heckhausen, Gagne, Senècal og Koestner og Thomas og Velthouse å ha positiv innvirkning på den indre motivasjonen. Når det gjelder det siste elementet av empowerment, antar jeg, på bakgrunn av teorier fra Thomas og Velhose og Gagne, Senècal og Koestner, at det er en positiv relasjon mellom innflytelse og indre motivasjon.

Jeg har lagt frem teorier som belyser hvordan økt indre motivasjon virker på kreativitet, ytelse og læring. I teoriene som finner en positiv sammenheng mellom den indre motivasjonen og kreativiteten, er det Teresa Amabiles arbeider som står mest sentralt. Flere studier gir grunnlag for å anta at det er en positiv korrelasjon mellom indre motivasjon og ytelse, Tiglao-Torres får signifikant støtte for at det er en positiv sammenheng mellom arbeidsmotivasjon og ytelse (Tigalo-Torres 1990) og Gjesme, Nygård og Deci finner også en positiv sammenheng (Gjesme & Nygård, 1996. Deci, 1996). Kelly har gjort en studie der han ikke får støtte for at indre motivasjon fører til bedre ytelse (Kelly 1992). Dette kan imidlertid ha sammenheng med at undersøkelsen er gjort i forbindelse med omstrukturering av jobben, en situasjon som vanligvis fører til at mye energi går til å innarbeide nye rutiner og oppgaver, og at dette i en periode kan gå på bekostning av de oppgavene som skal løses, og dermed også ytelsen. Når det gjelder forholdet mellom indre motivasjon og læring, har jeg ved hjelp av teorier fra Deci, Ryan, Conti, Amabile, Pollak, Facteau og medarbeidere og Per Rand vist at det er grunnlag for å anta at økt indre motivasjon bidrar til økt læring (Deci, 1996. Deci & Ryan, 1985, 1991. Conti, Amabile & Pollak, 1995. Facteau et al., 1995. Rand, 1991). Videre at det, på bakgrunn av teorier fra Svartdal og Flaten og Facteau og medarbeidere, er en positiv sammenheng mellom læring og utvikling av kompetanse, men at denne relasjonen påvirkes av flere organisasjonelle forhold der kompetanserelatert tilbakemelding står sentralt (Svartdal & Flaten, 1998. Facteau et al., 1995).

Jeg vil understreke at mye av den forskingen som jeg har vist til er eksperimentell, og at forskningsresultatene i hovedsak støtter de teoretiske hypotesene. I følge Troye er eksperimentering nødvendig for å avdekke kausalitet, og det kan sette oss i stand til å foreta mer kritiske tester av en teori, enn det andre opplegg tillater (Troye 1985). Eksperimentell empiri som gir støtte for teoriens påstander, skulle derfor understreke teorienes gyldighet.

I forhold til problemstillingen, hevder jeg å ha grunnlag for å anta at følelsen av empowerment totalt sett har en positiv innflytelse på indre motivasjon blant ansatte. For alle empowerments fire dimensjoner, autonomi, kompetanse, meningsfullhet, innflytelse, har jeg funnet grunnlag for å anta at det er en positiv sammenheng med indre motivasjon. Når det gjelder hvilken betydning den indre motivasjonen har for de ansattes ytelse, kreativitet og læring, har jeg, på bakgrunn av anvendt teori, grunn til å anta at det er en positiv sammenheng for all disse tre variablene. Jeg vil også trekke frem at informativ og positiv tilbakemelding som ikke virker kontrollerende i formen, ser ut til å ha en positiv modererende påvirkning på relasjonen mellom ytelse og læring på oppfattet kompetanse.


1 Selvbestemmelsesteorien ble lansert noe senere (i 1985) og jeg antar at disse to prosessene er de samme som internaliseringsprosessen og de grunnleggende psykologiske behov for kompetanse og selvbestemmelse. Dersom dette medfører riktighet er teorien også utvidet med en tredje prosess, for å tilfredsstille behovet for tilhørighet.

Previous Page Table Of ContentsTop Of PageNext Page

Anne Gausdal: Litteraturstudie om indre motivasjon i arbeidslivet :
Empowerment - indre motivasjon - ytelse - kreativitet - læring

Copyright © 2000 forfatteren
Høgskolen i Vestfold