Hans A. Hauge: Litteraturstudie om rusmiddelforebygging
- HENÆR-senterets forarbeid til konseptet «Forebyggingshåndboka»
Copyright © 1999 forfatteren

Previous PageTable Of ContentsNext Page

5.Metoder i rusmiddelforebygging



Vi har selvfølgelig gjentatte ganger tidligere i litteraturstudien vært direkte og indirekte inne på metoder for rusmiddelforebygging. Verken tidligere eller nå er ambisjonen å gi en fyllestgjørende oversikt, men å skissere tre dilemmaer av betydning for arbeidet med FBH som et helhetlig konsept. Intensjonen med dette er å bidra til avklarende diskusjoner om verdivalg i forhold til FBH, samt diskusjoner om avgrensning av innholdskomponenter. Litteraturen vi har undersøkt brukes også her til å synliggjøre utfordringer ut fra typologien litteraturstudien er strukturert over, og vi har etter beste evne forsøkt å forhindre at litteraturen tolkes løsrevet fra sin sammenheng. De tre dilemmaene er 1) skal FBH utformes som en manual eller som et eklektisk rammeverk, 2) skal FBH anbefale metoder for prosjekt eller forankring, og 3) skal FBH anbefale metoder rettet mot individer eller relasjoner som enhet. Vi begynner med å vise til andre håndbøker innen rusmiddelforebygging.

Table Of ContentsTop Of Page

5.1 FBH - manual eller eklektisk rammeverk?

Av de tre dilemmaene vi forholder oss til i dette kapittelet, er det første spesielt relevant for FBH forstått som «håndbok». Vi tar for oss noen tidligere utarbeidede håndbøker i rusmiddelforebygging, som alle har det til felles at de er utformet som manualer - «how to do it». Dilemmaet oppstår som en naturlig konsekvens av at ingen manual kan gi «the big picture» om rusmiddelforebygging, kun avgrensede utsnitt av det. Alternativet er å gi brukerne av FBH verktøy til selv å orientere seg i det kompliserte terrenget rusmiddelforebygging utgjør. Spissformulert blir dilemmaet: Skal FBH gi detaljerte beskrivelser av et lite utsnitt av terrenget i domenet rusmiddelforebygging, eller skal FBH utstyre sine brukere med kart og kompass slik at de selv kan orientere seg og velge sine egne veier? Det er påfallende at ingen har valgt den siste løsningen, og denne delen av kapittelet får derfor en ufrivillig slagside mot erfaringer med manualer. Slike finnes det en del av, og vi har valgt ut en amerikansk (USA), en europeisk (EU), og en norsk. Alle har de verdifulle innsikter, resonnementer og løsningsforslag. Det som imidlertid er definitivt mest slående er at selv om de har sammenfallende siktemål, så er innholdet de presenterer vidt forskjellig. Vi ser særlig den europeiske håndboken som en slående illustrasjon på de problemstillinger som oppstår med ambisjoner om å utvikle manualer (oppskrifter) i rusmiddelforebygging. I og med at dette er et viktig prinsipielt spørsmål for FBH, har vi valgt å kommentere denne håndboken mer utførlig enn de to andre.

Table Of ContentsTop Of Page

En europeisk manual

Med forankring i EU har «Pompidou Group» har utformet en håndbok i rusmiddelforebygging som skal være praktisk anvendelig i europeisk sammenheng (van der Steel 1998). Begrunnelsene for de valg og avgrensninger som er gjort, er i vår sammenheng minst like interessante som de konkrete forslagene til fremgangsmåter. Ambisjonen er å fremme bedre forebyggingspraksiser i Europa, og håndboken skal være anvendelig for alle som har interesse av temaet. Følgelig må både leg og lærd i alle fasonger forstås som målgruppe. For å øke sannsynligheten for at den skal treffe best mulig i sitt svært brede nedslagsfelt, har man valgt å presse sammen erfaringer fra en rekke ulike kontekster til et minste felles multiplum. Helhet er følgelig ofret til fordel for bredde. Det er også foretatt andre avgrensninger, som må forstås som langt mer problematiske. Forfatteren argumenterer for at en håndbok bør basere seg på å ta med andres nyttige erfaringer. Videre heter det at når disse er konkret, kompakt og fullstendig formulert, så er det lite grunn til å endre teksten (!) Av den grunn er det i håndboka referert til et utall av sjekklister som brukerne kan benytte seg av når de planlegger egne tiltak. Det forutsettes sågar at de samme listene er relevante for alle, men hvis nødvendig (sic!) kan brukerne tilpasse dem til egen situasjon. Hvordan slike tilpasninger skal utformes, er det ikke gitt oppskrifter for. Spørsmål om betydningene av kontekst og kultur for rusmiddelforebygging er ikke drøftet på systematisk vis, det er atomiserte individer som skal forstås som enheter for intervensjonene. Her foreligger følgelig ytterligere en problematisk avgrensning. Direkte urovekkende blir det når forfatteren forsikrer seg mot senere kritikk av håndboken, ved å hevde at dersom oppskriftene ikke fungerer etter intensjonen, så må det forstås som en følge av at rusmiddelforebygging ikke er tilstrekkelig vitenskapelig fundert. I sum må menneske- og kunnskapssynet forstås som reduksjonistisk, rusmiddelforebygging blir redusert til et spørsmål om å utvikle instrumentelle teknikker for manipulativ endring. Det er lett å kritisere denne håndboken (manualen) for en rekke forhold, men viktigst i relasjon til FBH synes å være at den med ufrivillig styrke demonstrerer hvor fånyttes det er å tenke at en manual om rusmiddelforebygging skal ha ambisjoner om å være «one-size-fits-all».

Selvfølgelig gir den aktuelle håndboka også mange interessante innspill om rusmiddelforebygging, blant annet viser den utvilsomt til viktige innsikter når den anbefaler at tiltak bør være teoriforankret og samtidig kombinere ulike fremgangsmåter. Den bringer også til torgs sterke argumenter for at rusmiddelforebygging bør søke å styrke den enkeltes selvkontroll - det er jo tross alt individer som tar beslutninger om rusmiddelrelatert atferd. Vi gir i det følgende et raskt overblikk over håndbokens innholdskomponenter, fordi dette kan være relevant som «råstoff» for diskusjoner om innholdskomponenter i FBH. Håndboken er designet over ti temaer:

  1. Det første temaet er "mentale settinger" som påvirker bruk og misbruk av rusmidler. Det presenteres en modell over fire typer påvirkning, nemlig forventninger, vaner, selvkontroll og ytre kontroll.
  2. Det neste er en oversikt over nivåer i forebygging etter Caplan (1964) sin typologi.
  3. Hvordan skal forebyggere arbeide? Håndboken mener primærforebygging egner seg når det er klare årsaker til et problem, og det stilles opp rasjonelle modeller for avdekking.
  4. Hvilke fremgangsmåter finnes for primærforebygging? Noen strategier er rettet mot individers kunnskaper, holdninger og atferd, som skrekkpropaganda, moderasjonsbudskap, følelsemessige og mellompersonlige tilnærminger, og tilbud om alternative aktiviteter. Mener disse individrettede strategiene har liten effekt. En annen type individrettede tiltak er informasjon som setter den enkelte i stand til bedre å takle følelser og sosiale ferdigheter. I samme kategori kommer tiltak for å avdekke asosial atferd så tidlig som mulig. Denne typen tiltak forstås som mer lovende enn den første. Det vises imidlertid ikke til noen form for dokumenasjon av disse påstandene.
  5. Hvordan kan man sikre seg god planlegging av prosjekter? Man må avdekke hvor alvorlig problemet er, hvordan atferd og atferdsdeterminanter kan influeres, og hvordan implementering kan finne sted. Understreker betydningen av støttestruktur med styringsgruppe, andre grupper, kommunikasjon med media, mer mer.
  6. Hvordan skal man formulere evalueringsmål? Håndboken anbefaler kvantifiserbare mål på indikatorer som forbruk, risiko og tilgang. Det er vanskelig å se hvordan disse målene kan relateres til hånbokens vektlegging av selvkontroll som det sentrale for intervensjon.
  7. Hvordan kan informasjonskampanjer utvikles? Utgangspunktet forstås som at formål er tilstrekkelig utviklet, og at man så analyserer problemet, utvikler en kausalmodell, formulerer sluttmål, detaljutformer virkemidler, kost-nytte analyser, analytiske modeller og endelig design for programmet. Det er ikke presisert hvordan målgruppene skal involveres i dette arbeidet, selv om det andre steder i håndboken legges stor vekt på slik involvering.
  8. Hvordan implementere et program? Her anbefales det at man legger stor vekt på å informere og overbevise målgruppene før gjennomføring og videreføring.
  9. Hva vil det si å evaluere? Evaluering forstås som kontroll av (kvantitativ) måloppnåelse.
  10. Hvilke kvalitetskriterier skal en operere med i rusforebyggende arbeid? Her presenteres en lang liste av kriterier, knyttet til den ekspertmodell for rasjonell planlegging som er vektlagt ellers i håndboken.

Sett hver for seg er selvfølgelig disse temaene interessante, og de vil ha relevans i ulike sammenhenger. Forstått som en autoritativ oversikt over rusmiddelforebygging, er de selvfølgelig utilstrekkelige. Vi skal nå kortfattet referere til hovedpunkter i den norske håndboken, som langt på vei er radikalt annerledes enn van der Steel sin.

Table Of ContentsTop Of Page

En norsk håndbok

Rusmiddeldirektoratet ga i 1992 ut en bok om planlegging og organisering av rusmiddelarbeid i kommunene (Rusmiddeldirektoratet 1992). Den tar sikte på å klargjøre innsatsområder på rusmiddelfeltet med kommunene som referanseramme, og legger stor vekt på planleggingsarbeid med virksomhetsplaner som verktøy. Vi vil gi en kortfattet presentasjon av håndbokens innholdskomponenter.

Håndboken begynner med en historisk skisse om bruk av rusmidler, kulturell betydning av bruk, og kommentarer til hvordan forståelser har endret seg over tid. I likhet med mange andre bidragsytere i norsk sammenheng legger håndboken stor vekt på at folkehelseperspektivet på rusmiddelrelatert problematikk fører til en allminneliggjøring, som gjør det lettere å endre negative holdninger til misbruk og misbrukere. I tillegg inneholder håndbokens første del faktaopplysninger om rusbruk, herunder også informasjon om kjønnsforskjeller. Det vises også til at det er mange arenaer hvor rusmiddelforebygging kan finne sted, slik som hjem, skole, gjeng og organisasjonsliv. Det andre kapittelet tar for seg hjelpeapparatet, både det offentlige og private. Her er hensikten å gi en oversikt over ulike typer forebyggingstiltak, men det er ingen fokus på tverrsektorielt samarbeid. De tre siste delene av håndboken er mest interessante, fordi den der 1) viser hvordan virksomhetsplanlegging konkret kan brukes til å koordinere rusmiddelforebyggende innsats i kommunene, 2) beskriver organisering av rusmiddelpolitikk på ulike forvaltningsnivåer, og 3) gir en oversiktlig case-samling. Sett under ett presenterer denne håndboken en langt på vei organisasjonsfaglig tilnærming til rusmiddelforebygging, men med avgrensninger i form av eksplisitt fokus på målstyring og ovenfra og ned planlegging. Problemene med dette er selvfølgelig åpenbare, fordi en rasjonalistisk forståelse av planlegging 1) ikke er realistisk som «verktøy» for rusmiddelforebygging (som ofte har komplekse og sammensatte mål), og 2) ikke gir særlig åpning for involvering av målgruppene i utformingen av tiltak. Like fullt er det fortjenestefullt at håndboken nærmer seg et ideal om å gi brukerne kart og kompass på et avgrenset område, nemlig i forhold til spørsmålet om fremgangsmåter for å organisere rusmiddelforebyggende innsats på kommunalt nivå.

Table Of ContentsTop Of Page

En amerikansk manual

Stoil og Hill (1996) har den optimistiske undertittelen «Interventions that work» på sin håndbok i rusmiddelforebygging. Boken målbærer ikke så mye som et fnugg av forebyggingspessimisme, tvert i mot er det lagt vekt på å trekke fram eksempler på vellykkede prosjekter og programmer, ut fra en ressursorientert anbefaling om å «gjøre mer av det samme». Utvilsomt en meget god ide, som dessverre ikke er helt overbevisende gjennomført på grunn av (særlig) tre forhold. For det første er det grunn til å trekke i tvil om intervensjonene er så vellykkede som forfatterne argumenterer for. Det er i hvert fall ikke tillitsvekkede når enkelte av programmene (som DARE) i denne sammenhengen blir overstrømmende positivt vurdert, mens det i andre sammenhenger blir vurdert som lite effektivt (av Foxcroft 1995). Det andre og langt viktigere forholdet, er at det eksplisitt legges opp til å gi detaljerte oppskrifter på innholdskomponenter i programmer, mens det ikke er gjort forsøk på å identifisere hva (altså prosessene) som fikk programmene til å bli vellykkede. Så lenge det er uklart, vil også overføringsverdien være tvilsom, fordi konteksten kan være en helt annen ved forsøk på replikasjon. Det tredje forholdet er at mens ressursorientering (forstått som å bygge på eksisterende positive erfaringer) kan være å anbefale i mange sammenhenger, så vil det ofte være en avgjørende forskjell om man bygger videre på egne eller andres positive erfaringer. Håndboka gir for eksempel ingen retningsanvisninger om hvordan brukerne kan finne fram til egne positive erfaringer, men tar det for gitt at andres positive erfaringer kan «brukes omigjen» i andre kontekster. Det er ingen selvfølge, og brukerne av denne håndboken vil derfor stå igjen med utfordringen det er å avgjøre fra tema til tema om fremgangsmåtene som beskrives er relevante for dem. Naturligvis er dette en generell utfordring ved initiering av alle nye tiltak, men problemet med håndboken er altså at den ikke gir brukerne noen råd og vink om hvordan denne «oversettelsesprosessen» skal finne sted.

Håndboka til Stoil og Hill mener å ha eksempler på suksessfulle intervensjoner innen problemområder som rusmiddelmisbruk hos småbarnforeldre (mødre), familier, små barn, tidlig ungdom, eldre ungdom, risikoungdom, arbeidstakere og pensjonister. Vi skal selvfølgelig ikke komme detaljert inn på disse intervensjonene i denne sammenhengen, men det synes opplagt at de kan være av interesse ved utarbeiding av case-samling til FBH, og mer generelt at de kan være av interesse for nettversjonen av FBH. I håndbokens appendix er det vist til «The National Structured Evaluation on Prevention of Alcohol and Drug Abuse» (NSE). I perioden 1986 til 1992 er så å si alle rusmiddelforebyggende aktiviteter som eksplisitt dokumenterte forsøk på å redusere rusmiddelmisbruk i USA, inkludert i en metaanalyse. Til sammen 635 aktiviteter er inkludert, og de er så delt opp i syv typer av programmer. Dette er et meget interessant forsøk på å lage en oversikt over panoramaet av tilnærminger til rusmiddelforebygging, og vi inkluderer en kort beskrivelse av denne oversikten fordi den sannsynligvis kan virke stimulerende på arbeidet med FBH. De syv typene av rusmiddelforebyggende tilnærminger er:

  1. Beslutningsrelatert ferdighetstrening (Positive decision-making Approach). Disse tilnærmingene retter seg kun mot utvikling av personlige egenskaper og sosiale ferdigheter som er overførbare til en rekke situasjoner. Brukes hovedsakelig på barn.147 eksempler
  2. Helserelatert ferdighetstrening (Safety/Health skills approach) Utvikling av personlige egenskaper som over, samt undervisning om rusmidler og sikkerhet. Hovedsakelig ungdommer som målgruppe. 15 eksempler.
  3. Psykososial ferdighetstrening (Psychosocial skills approach). Utvikling av personlige egenskaper og/eller oppgaveorientert ferdighetstrening uten undervisning om rusmidler. Ungdommer og unge voksne. Vellykket på problematferd, mindre effekt på kunnskaper og holdninger. 68 eksempler.
  4. Intensiv rådgivning (Counselling intensive approach). Individuell rådgivning og/eller familieintervensjon og undervisning om rusmidler. Hovedsakelig eldre ungdommer og voksne som målgrupper. Lite effektivt på voksne, relativt bra effekt på ungdommer. 67 eksempler.
  5. Individuell oppfølgring (Case Management approach). Rådgivning og oppgaveorientert ferdighetstrening. De fleste eksemplene rettet mot voksne. Dokumenterte atferdsendringer. 48 eksempler.
  6. Flernivåtilnærming (Multidirectional approach). Mange aktiviteter, herunder også undervisning. Minst seks forskjellige typer aktiviteter. Hovedsakelig rettet mot minoriteter. Viste stort sett ingen effekter. 81 eksempler.
  7. Miljøtilnærming (Environmental change approach). Endring av lokalmijøet uten direkte intervensjon overfor individer i risikosonen. For eksempel trening av profesjonelle som jobber med barn, utvikling av koalisjoner i nærmiljøet, begrensning av tilgang på rusmidler. De færreste rettet mot spesifikke befolkningsgrupper. Jevnt over gode effekter. 209 eksempler.

Dette er en interessant måte å typologisere erfaringer med rusmiddelforebygging. Fokus er på type aktivitet, og på den måten kommer det også fram visse forskjeller etter hvem tilnærmingene er rettet mot (henholdsvis barn/ungdom/voksne, helhetlig arenatilnærming, minoriteter). Det er også en styrke ved typologien at det blir lettere å identifisere hva man ser for seg endringer i som følge av intervensjonen (jfr. drøftingen i kapittel 3.3). Vi gjentar vår tidligere anbefaling om at FBH bør jobbe mot å utvikle en klassifisering av rusmiddelforebyggende tiltak, for på den måten å gi bidrag til brukernes refleksjoner om hva som (eksplisitt og implisitt) karakteriserer tilnærmingen de ønsker å arbeide med. Like fullt forteller nok oversikten til Stoil og Hill mest om hva slags tilnærminger (og hvilke målgrupper) som "er på moten", og vi ser da at for perioden 1986 til 1992 utgjorde 1 og 7 i listen over mer enn halvparten av alle tilnærminger til rusmiddelforebygging i USA. For øvrig må vi konstatere at vi ikke har funnet eksempler på håndbøker som mer søker å gi brukerne kart og kompass til det mangslungne og sammensatte domenet rusmiddelforebygging er, men i stedet i praksis gir brukerne autoritative reiseskildringer. Dette er en utfordring vi tror FBH som konsept kan forholde seg konstruktivt til, noe vi kommer tilbake til i kapittel 6.

Table Of ContentsTop Of Page

Et kort illustrerende eksempel på prosessuelle fremgangsmåter

Her vil vi kort vise til at det finnes fremgangsmåter som legger mer vekt på prosessene for å finne ut av hva målgruppene ønsker (for eksempel innen PLA, PBL - problembasert læring, med mer), enn på å "skjære gjennom" og raskt komme fram til et ovenfra bestemt produkt gjennom fastlagte prosedyrer. Prosessuelle fremgangsmåter med involvering av målgruppene tar tid, men sannsynligvis er det få intervensjonsområder hvor munnhellet "hastverk er lastverk", er mer gyldig enn nettopp for rusmiddelforebygging. Vi velger her å vise til et eksempel på prosessuell tilnærming fra et tilgrensende (men også klart forskjellig) temaområde, for å illustrere det generelle poenget med at det de senere tiårene er utviklet en rekke slike tilnærminger. Temaområdet er planleggingsprosesser i norske kommuner, hvor det finnes en rekke eksempler på at målgrupper involveres også forut for selve planleggingsarbeidet (Bjørneboe og Søholt 1998).

Tabell 5.1 Kjennetegn ved tradisjonell planlegging og ved medvirkningsplanlegging (Bjørneboe og Søholt 1998:19)

Tradisjonell planlegging

Planlegging med medvirkning

Høy terskel for deltakelse, nesten ingen kan delta

Lav terskel for deltakelse, alle kan delta

Deltagere med formell makt

Interessent for deltagere uten formell makt

Planprosess få vet om

Åpen planprosess som kan engasjere lokalt

Offentlige høringer når planen er ferdig, protest eller samtykke

Bred deltakelse i innledende faser
Åpen for mangfoldige innspill

Enveis informasjon

Toveis kommunikasjon
Interaktiv prosess

Fagkunnskap og ekspertplanlegging

Innhenting og kopling av lokalkunnskap og fagkunnskap

Mulighet for sektorplanlegging eller plan som sum av enkeltdeler

Helhetstenkning

Fokus på planen som rettslig, klargjørende dokument som fordeler rettigheter og plikter mellom eierne

Fokus på iverksetting og handling

Planleggingsprosessen er administrativ, beslutningen er politisk

Planleggingsprosessen nærmer seg lokalpolitikk

Vi ser at "Tradisjonell planlegging" er kontrastert mot "Planlegging med medvirkning". Ut fra vår terminologi vil "Tradisjonell planlegging" mer være å forstå som "prosedyrerasjonalitet", altså at man har en på forhånd designet mal for de prosedyrer som skal lede fram til bestemte resultater. En prosesstilnærming er kvalitativt annerledes, ved at den gir åpning for at de etterfølgende prosedyrene får en annen utforming enn først intendert. Det er opplagt at planlegging med medvirkning kan være mer tidkrevende, og at en mulig ulempe er at medvirkningen gir håp om påvirkning som kanskje ikke er reell. Rusmiddelforebygging skiller seg imidlertid på vesentlige måter fra planprosesser i kommuner, ved at det må tas mye større hensyn til den enkeltes virkelighetsforståelser og vurderinger av egen livskvalitet. Likevel skulle tabellen over være egnet til å illustrere det generelle poenget, nemlig at en bred prosesstilnærming har distinkt andre karakteristika enn rasjonalistisk ovenfra styrte planleggingsprosedyrer.

Table Of ContentsTop Of Page

5.2 Skal FBH anbefale metoder for prosjekt eller forankring?

Sannsynligvis (det mangler oversikter) er langt de fleste eksemplene på rusmiddelforebygging i Norge prosjektorganisert, det vil si organisert som avgrensede engangstiltak. I panoramaet av rusmiddelforebygging finnes det mange tilbydere av engangstiltak (Klyve 1998), som regel løsrevet fra daglige driftsoppgaver i organisasjonene de selger sine "produkter" til. Mange av tilbyderne er uten formell kompetanse på det rusfaglige eller det metodiske i forebyggende og helsefremmende arbeid, men de bidrar ofte med realkompetanse det er stor etterspørsel etter. Rusfeltet er fullt av ildsjeler, som utvilsomt avlaster det offentlige virkemiddelapparat. Det ville være å rette baker for smed å kritisere ildsjelenes virksomhet for mangelfull forankring i de organisasjonene (mer generelt arenaene) som rusmiddelforebygging finner sted. Forankring må være et ansvar innenfor organisasjonenes/arenaenes domene. Mye tyder imidlertid på at både "selgere og kjøpere" har forventninger om at rusmiddelforebygging er en type aktivitet som forutsetter prosjektorganisering, og som er relativt strengt avgrenset fra andre typer aktiviteter. Det er (minst) to opplagte ulemper med en slik forståelse av rusmiddelforebygging. For det første tåkelegges det faktum at rusmiddelforebygging fundamentalt sett handler om verdier, forståelser og samhandling, og følgelig er et tema som (i likhet med mange andre temaer) naturlig bør tas opp i kommunikasjon mellom arenamedlemmene. For det andre blir arenaen kunstig "avhengig" av sine hjelpere for å sette rusmiddelforebygging på dagsorden. Dermed tåkelegges det faktum at rusmiddelforebygging også må forstås som et ledelsesansvar på arenaen. Samlet motvirker disse ulempene en vedvarende rusmiddelforebyggende innsats, eller det vi med ett ord kan betegne som forankring.

Det er ingen lovmessighet at prosjekter motvirker forankring. Dilemmaet om FBH bør anbefale prosjekt eller forankring som metode (fremgangsmåte) i rusmiddelforebygging, handler høyst sannsynlig om både - og. Det er fullt mulig å bruke prosjekter aktivt i forankringsstrategier. Et godt eksempel på dette er "Skoleringsopplegget for grunnskolen", som var et engangstilbud til lærere i grunnskolen for å øke dere kompetanse i rusmiddelforebygging med skolen som arena (Stubsjøen 1995). Det finnes også gode eksempler på eksternt initierte prosjekter som målbevisst søker å bidra til forankring på arenaer. Et eksempel er prosjektet "Helse og livsstil", som med utgangspunkt i intensjoner om å bidra til helsefremmende arbeid i skolen, endte opp med å bidra til lokal læreplanutvikling og lokale diskusjoner om pedagogiske virkemidler i undervisningen (Wilhelmsen og Klepp 1992).

Table Of ContentsTop Of Page

Presisering om forholdet mellom prosjekt og forankring

En presisering er her på sin plass: Så å si alle prosjekter har ambisjoner om gjennom utviklingsarbeid å bidra til varige positive endringer for individene på en arena. For å få til dette må erfaringene fra prosjektet videreføres på en eller annen måte (forankring). Vår påstand (observasjon) er at det ikke er intensjonene det skorter på, men derimot fremgangsmåtene for å få til forankring av utviklingsarbeidet.12 Et fellestrekk ved mange av fremgangsmåtene er at de er "ekspertstyrte", til tross for ofte blomstrende retorikk om det motsatte. For å få til forankring må målgruppene selv føle lyst til og ansvar for videreføring, og utvikle en overbevisning om at det er i "min" interesse å bidra. Lyst, vilje til å ta ansvar, og stimulering av egeninteresse følger sjelden uten eierforhold som følge av aktiv involvering i de endringene det er snakk om. Forankring handler således om flere ting. Utgangspunktet er gjerne målformuleringer og intensjonserklæringer i strategiske dokumenter og handlingsplaner. I organisasjoner av en viss størrelse (med inndelinger etter hierarkier, fag eller sektorer) handler forankring også om å definere ansvar for å få intensjoner omsatt i praksis. Endelig handler det også, og vanskeligst, om at "dem det gjelder" utvikler et eierforhold til det aktuelle utviklingsarbeidet.

Table Of ContentsTop Of Page

Ekstramulighet for forankring på skoler

For skolen som arena kan man utvide forankring til også å omfatte undervisningsopplegg og lærestoff. Selv om det er svært lite lærestoff om rusmiddelforebygging i de nye læreplanene (Klyve 1998), så er det fullt mulig å bruke dette emnet i ulike typer undervisningsopplegg. Dusenbury og Falco (1995) har i en oversiktsstudie, samt gjennom intervjuer med 15 "eksperter" på rusmiddelforebygging med skolen som arena, funnet at de mest effektive programmene brukte interaktive læringsteknikker og gjennomførte opplæring av lærere. Forfatterne utarbeidet også en liste med 11 elementer som de mener er viktige for rusmiddelforebygging med skolen som arena. De 11 elementene er:

  1. Forskningsbaserte/teoridrevne intervensjoner. Lærestoffet bør baseres på oppdatert forståelse av teori og forskning i rusmiddelforebygging, hvor det generelt har vært en dreining mot å se etter tilgrunnliggende årsaker til rusmiddelbruk. Innen forskningen har det vært en slagside mot å se på betydningen av venners bruk, og på betydningen av individuelle holdninger. Det er imidlertid økende oppmerksomhet om personlige og sosiale egenskaper.
  2. Tilpasset informasjon om rusmidler. Barn og unge er mer interessert i konkret informasjon enn i informasjon om mulige konsekvenser i en fjern fremtid. Det er derfor nødvendig å fokusere på kortsiktige sosiale konsekvenser av rusmiddelbruk. Sannsynligvis er det kontraproduktivt å fokusere sterkt på typer og effekter av rusmidler.
  3. Sosial motstandstrening Denne typen tiltak hjelper elevene med å bevare vennskap samtidig med at de lærer seg å identifisere og motstå press til å bruke rusmidler.
  4. Normativ opplæring Herunder blant annet vise til at folk flest ikke misbruker rusmidler.
  5. Bredt anlagt ferdighetstrening og omfattende helseundervisning . Det er viktig å utvikle ferdigheter i beslutningstaking, målsetting, stresstakling, kommunikasjon og vurdering, samt generelle sosiale ferdigheter. Poenget med denne typen tiltak er å fremme sosial og akademisk kompetanse, og forhindre risikoatferd knyttet til rusmiddelbruk.
  6. Interaktive læringsteknikker Herunder blant annet rollespill og smågruppeaktiviteter, for å fremme aktiv deltakelse.
  7. Opplæring og støtte til lærer Stimulere lærere til å ta i bruk interaktive læringsteknikker. Gi nødvendig rusfaglig opplæring.
  8. Tilpasset omfang og tilstrekkelig oppfølging Effekten av opplegg avtar over tid, og det er viktig med tilstrekkelig oppfølging.
  9. Kultursensitivitet Det samme opplegget passer ikke for alle, eller det må tilpasses.
  10. Tilleggskomponenter Viktig å huske betydningen av familie, lokalsamfunn, ulike befolkningsgrupper, media, med mer.
  11. Evaluering Her anbefaler forfatterne minimum pre- og posttest og kontrollgruppe, samt resultatmål knyttet til bruk av rusmidler.

Denne listen viser i hvert fall til en forståelse av rusmiddelforebygging som et komplisert foretagende, og man bør ha god ressurstilgang for å følge opp alle anbefalinger. Samtidig er listen ikke på noen måte uttømmende, blant annet vektlegger Klepp (1997) elementer som a) brede målgrupper/ hele skoler, b) fokus på sammenheng med problematferd, c) etablere sunne alternativer og d) fokus på å utsette debutalder.

Vi har forsåvidt allerede konkludert med at prosjekt og forankring med fordel kan ses i sammenheng, og at det snarere er måten rusmiddelforebyggende prosjekter gjennomføres og forstås på som fører til manglende forankring, enn egenskaper ved prosjektarbeidsformen i seg selv. Samtidig er det viktig å ha i mente at det å endre praksis og forståelser av rusmidler på arenaer forutsetter lengerevarende innsats gjennom utviklingsarbeid. I mange sammenhenger vil dette være synonymt med å utvikle hele organisasjoner, og dette er selvfølgelig et ledelsesansvar.

Table Of ContentsTop Of Page

5.3 Bør FBH anbefale metoder for individer eller relasjoner?

Vi har flere ganger tidligere vært innom individer versus arenaer som enhet for rusmiddelforebyggende intervensjoner. Det er ikke vår hensikt her å vikle oss inn i vitenskapsteoretiske diskusjoner om for eksempel metodologisk individualisme eller kollektivisme (se Gilje og Grimen 1995 for en orientering). Vi ser det imidlertid som relevant for arbeidet med FBH å problematisere hvorvidt det er individer eller relasjoner man søker å endre gjennom rusmiddelforebygging. Mye av retorikken innen rusmiddelforebygging trekker i retning av at det er individer, men på den annen side handler svært mange av fremgangsmåtene om å endre på relasjoner. Det er også de relasjonelle fremgangsmåtene, for eksempel gjennom interaktive læringsopplegg, som i følge forskningslitteraturen gir de mest lovende resultatene. Det kan muligvis synes noe pedantisk å skille mellom individer og de relasjonene de inngår i, men vi tror at en måte FBH kan profilere seg på nettopp er ved å understreke at rusmiddelforebygging handler om relasjoner, og hvordan disse hemmer eller fremmer bruk av rusmidler i konkrete situasjoner. Pedersen (1993) finner for eksempel i en studie at dem med nærmest vennskapsbånd også har høyest forbruk av rusmidler. «Konklusjonen synes å være at debuterende og ekspermientell rusbruk særlig foregår blant aktive og sosiale ungdommer.» (Pedersen 1993: 1747). Samtidig er det viktig å trå varsomt i dette vanskelige terrenget, for hvordan skal man karakterisere de mange rusmiddelforebyggende tiltakene som søker å utvikle individers handlingskompetanse i relasjoner med andre? Vår vurdering er at i den utstrekning fremgangsmåter søker å endre relasjoner (hva enten man går veien om «miljø» eller «individ»), så bør disse fremgangsmåtene betegnes som «relasjonelle».

I praksis handler som nevnt mange av de rusmiddelforebyggende tilnærmingene om å utvikle relasjoner. Det kan være mellom kolleger (Sundhetsstyrelsen 1995), eller mellom ungdom (Rusmiddeldirektoratet 1998c; Flakstad 1996; Aarø 1995; Rusmiddeldirektoratet 1993). De senere årene er ikke minst betysningen av relasjonene mellom foreldre og barn vektlagt (Rusmiddeldirektoratet 1998b; 1998d; ikke oppgitt; Perry m.fl. 1996; Cohen og Rice 1995; Cohen og Linton 1995; Rohrbach m.fl. 1995; Favorini og Pryor 1994). Selv om foreldreengasjement og involvering blir stadig mer positivt vurdert, så viser enkelte erfaringer at det kan være vanskelig å mobilisere foreldrene (Cohen og Rice 1995; Cohen og Linton 1995). I norsk sammenheng er denne type mobilisering sannsynligvis enklere å få til enn i mange andre land, fordi skolene i Norge i stor utstrekning også avgrenser nærmiljøer befolkningen føler tilknytning til (Hauge 1999b). Foreldrene kan også ha stor påvirkning gjennom å «kontrollere» hvem barna deres står i relasjoner til på fritiden (Favorini og Pryor 1994). Mer generelt er det en styrke ved et relasjonelt perspektiv at det (i teorien) overskrider kløften som følge av generasjonsforskjeller. Samtidig har det sannsynligvis mye for seg å utvikle relasjonene innad i aldersspesifikke grupper også, for eksempel ved at ungdom bevisstgjør hverandre (Flakstad 1996).

Vi forstår det ikke som hensiktsmessig innen rammene av denne litteraturstudien å gå mer i dybden på dette dilemmaet her. Det berører som nevnt vanskelige vitenskapsteoretiske diskurser, og høyst sannsynlig er spørsmålet om individer eller relasjoner skal forstås som enheter mer et spørsmål om hvor man retter oppmerksomheten, enn om grunnleggende forskjeller. I langt de fleste tilfellene vil for eksempel individer være enheten vi i siste instans innhenter informasjon om og fra, samtidig som individene ikke kan forstås meningsfullt løsrevet fra relasjonene de har med andre. I den konkrete situasjonen med hensyn til kunnskapsutvikling og metodikk, med klar slagside mot idealer om kvantitativ «måling» av effekt, kan det imidlertid (som motvekt) være hensiktsmessig å profilere fokus på relasjoner.

I det siste kapittelet gir HENÆR-senteret sine anbefalinger til det videre arbeidet med FBH som et helhetlig konsept for rusmiddelforebygging. Her tar vi også opp spørsmålet om sammenhenger mellom FBH som henholdsvis papir- og nettversjon.


12 For eksempel er det mye brukte opplegget til Lions Quest kritisert for å være preget av hemmelighetskremmeri (Prøitz 1993), hvilket selvfølgelig ikke er konstruktivt for forankring.

Previous PageTable Of ContentsNext Page

Hans A. Hauge: Litteraturstudie om rusmiddelforebygging - HENÆR-senterets forarbeid til konseptet «Forebyggingshåndboka»

Copyright © 1999 forfatteren
Høgskolen i Vestfold