Hans A. Hauge: Litteraturstudie om rusmiddelforebygging
- HENÆR-senterets forarbeid til konseptet «Forebyggingshåndboka»
Copyright © 1999 forfatteren

Previous PageTable Of ContentsNext Page

4.Hvordan utvikle kunnskap om rusmiddelforebygging



Hvordan skal vi gå fram for å utvikle kunnskap om rusmiddelforebygging, og hvorfor er dette spørsmålet relevant for FBH? Det er flere grunner til å la et kapittel i litteraturstudien handle om «epistemologi»/kunnskapsutvikling. En grunn er at bidragsytere til FBH bør ha en rimelig omforent forståelse av kunnskapsgrunnlaget for rusmiddelforebygging, men den viktigste grunnen er at svarene på spørsmålet innledningsvis har stor betydning for de anbefalinger FBH skal gi sine brukere. Skal vi anbefale brukere av FBH å feste lit kun til rusmiddelforebygging som er «testet» gjennom kvasieksperimentelle design? Hvis ikke, hva slags kunnskap skal de feste lit til, og hvordan skal de bruke denne i egne tiltak? Hvilken lit skal de feste til den kompetanse de allerede har? Disse og lignende spørsmål drøfter vi i dette kapittelet. Fremdeles er siktemålet både å gi en oversikt over relevant litteratur, og å skissere dilemmaer vi mener FBH bør ha avklarte og tydelige synspunkter på, for å stimulere til viktige diskusjoner før FBH-konseptet designes i detalj.

De tre dilemmaene vi retter oppmerksomheten mot her er 1) hvilken rolle skal kunnskap utviklet av fagfolk ha i forhold til den kunnskap legfolk utvikler, 2) skal vi feste mer lit til rusmiddelforebygging som utvikler konsummål enn prosessmål, 3) bør effekter av rusmiddelforebygging «måles» ved egenskaper hos individer eller arenaer? Disse dilemmaene er som vi skal se ikke primært spørsmål om enten-eller, men spørsmål om kombinasjoner av både-og.

Table Of ContentsTop Of Page

4.1 Skal vi stole på eksperter - eller på legfolk?

I den internasjonale faglitteraturen er det rapportert om et utall av rusmiddelforebyggende intervensjoner, for eksempel ble det i en systematisk litteraturstudie om (det relativt avgrensede temaet) alkoholmisbruk hos ungdom identifisert 1.963 publikasjoner (Foxcroft m.fl. 1995). Sannsynligvis kan flertallet av disse rapportere om positive rusmiddelforebyggende effekter i en eller annen form, som følge av de intervensjonene som er gjennomført. Sett under ett er imidlertid resultatene nedslående, hvis vi skal tro de metastudiene (litteraturstudier/ oversiktsarbeider) som er gjennomført. Foxcroft og kolleger (1995) slår fast at ingen intervensjoner kan dokumentere varige effekter på ungdommers bruk av alkohol. Med hensyn til bruk av narkotika konkluderer to amerikanske forskere på følgende vis: «On balance, we conclude that no drug ause prevention strategies have been adequately evaluated and found to be reliably effective, in all cases, with all groups... Some prevention strategies have been evaluated sufficiently to conclude that they are not widely effective. The will to believe on the part of implementers and program sponsors alike seems stronger than the evidence» (Gerstein og Green 1993: 3-4) I en oversiktsartikkel om ulike tilnærminger til rusmiddelforebygging konkluderer en britisk forsker med at årsakene til bruk og misbruk av rusmidler er for kompliserte til å ha oversikt over, blant annet fordi de er sosialt forankret, og forankret i forestillinger om hva mennesker opplever som morsomt (enjoyable) (Keeling 1995). Konklusjonene fra metastudiene er så nedslående at det simpelthen er vanskelig å godta dem uten videre. Med all den kreativitet, kompetanse og erfaring som er lagt ned i rusmiddelforebygging i mange land over mange år, virker det nesten utrolig at ingen tiltak kan forstås som vellykket. Hvis det nå like fullt er slik, så bør vi vel ikke feste lit til noen tiltak utviklet av «eksperter» innen rusmiddelforebygging?

Table Of ContentsTop Of Page

Kritikk av kritikerne

Vi lar dette spørsmålet stå åpent inntil videre. Først bør vi imidlertid utsette kritikerne for kritikk. Her står Foxcroft og kolleger spesielt laglig til for hugg, for med «dokumentasjon av varige effekter», er de eksplisitte på at det de etterspør er statistisk signifikante effekter i kvasieksperimentelle design. Denne avgrensningen kan kritiseres både på metodologisk og substansielt grunnlag. Svakhetene ved slike design anvendt på den gjenstridige virkeligheten er så åpenbare, at det ut fra rent metodologiske kriterier kan settes spørsmålstegn ved presisjonsnivået i de resultatene som produseres (Almås 1993). Substansielt kan de kritiseres for å være lite følsomme for rusmiddelproblematikk, for sammenhengene mellom bruk og misbruk er ikke entydige. En opprettholdelse eller sågar svak økning i (gjennomsnitts)bruk av rusmdiler, kan ikke på noen måte forstås som sikre indikatorer på misbruk (spesielt ikke når vi tar hensyn til at det ikke kan gis entydige definisjoner på «misbruk»). Dertil kommer at selv om man hadde funnet varige signifikante effekter av opplegg, så kunne man selvfølgelig ikke bare «følge samme oppskrift» ved senere intervensjoner, fordi forutsetningene varierer med kontekstene intervensjonene gjennomføres i. Vår vurdering er derfor at det er interessant at man ikke har kunnet påvise varige effekter av forskningsbaserte (ekspertstyrte) rusmiddelforebyggende tiltak, men det er på ingen måte avgjørende for en vurdering av rusmiddelforebygging sett under ett. Det er flere måter å møte utfordringene fraværet av «sikker» dokumentasjon reiser. Den mest nærliggende, som blant annet Foxcroft og kolleger anbefaler, er «mer av samme medisin». Mer kontrollerte forsøk, robuste design, store utvalg, indikatorer på bruk og misbruk, og så videre. Det skal selvfølgelig ikke utelukkes at stadig mer raffinerte design og stringent gjennomførte intervensjoner kan gi mer "sikker kunnskap", men sannsynligvis er en del av problemet at det er behov for andre typer kunnskap. Ikke minst gjelder dette kunnskap om hvordan «dem det gjelder» forstår rusmidler og rusmiddelproblematikk, men aktuell kunnskap er også den som utvikles av «praktikere» innen rusmiddelforebygging. Slik kunnskap blir ofte «taus» (Lahn 1995), det vil si at det mangler arenaer for refleksjon og erfaringsutveksling, slik at kunnskapen forblir privat. FBH kan gjennom nettversjonen legge til rette for at slik kunnskap gjøres eksplisitt, ved å utforme elektroniske møteplasser hvor man kan utveksle erfaringer. Spissformulert: Det er lite sannsynlig at vi har nok kunnskap om de prosesser og mekanismer som hemmer og fremmer rusmiddelforebygging, og før vi har mer detaljert kunnskap om slike forhold vil kvasieksperimentelle design ha klare begrensninger (slike design må bygge på omfattende substanskunnskap). Mer allment handler dette også om hvordan kunnskapen som utvikles skal struktureres (konsummål og prosessmål), og det kommer vi tilbake til litt senere i kapittelet.

Vi står igjen med det lett retoriske spørsmålet om vi kan stole på eksperter innen rusmiddelforebygging. Dersom vi skal ta metastudiene på alvor, må svaret bli delvis nei. Det samme blir svaret hvis vi tar empowerment-perspektivene på alvor, altså tillater at «dem det gjelder» sine virkelighetsforståelser spiller en dominerende rolle. Det vil de aldri gjøre i ekspertstyrte intervensjoner hvor komponentene er utviklet på forhånd. Da blir eventuelle intensjoner om å involvere legfolk i utformingen av intervensjoner (slik mange større tiltak frister med) mer retorikk og manipulasjon enn realisme. Vi tror at det for tiden er mer kunnskap å hente gjennom å fokusere på prosesser og mekanismer legfolk og praktikere erfarer, enn gjennom å raffinere ekspertstyrte intervensjoner. Det er også allment kjent at det er prosessene og fremgangsmåtene som har overføringsverdi, mens ferdig utformede innholdskomponenter må tilpasses fra gang til gang, avhengig av konteksten de implementeres i (Brox 1996, Mittelmark 1990).

Table Of ContentsTop Of Page

Hva er utfordringen vi står igjen med?

Dette må ikke forstås som argumenter mot eksperterinvolvering eller kvantitative metodetilnærming overhodet. For å ta det siste først: Hvorvidt man ordner data fra rusmiddelforebygging kvantitativt eller kvalitativt er mer et strategisk (i forhold til problemstillingen) spørsmål enn et prinsipielt (Grønmo 1996). Valg av metodetilnærming henger altså primært sammen med hva man ønsker å si noe om. Hvis man er opptatt av et fenomens utbredelse/omfang, så vil typisk kvantitative data være å foretrekke. Hvis man er opptatt av å forstå prosesser og mekanismer, så vil typisk kvalitative data være å foretrekke. Med alle de forbehold som må knyttes til kvasieksperimentelle design, så kan selvfølgelig de også være å foretrekke når de er i samsvar med problemstillingene/de strategiske siktemålene med kunnskapsutviklingen. Ekspertinvolvering er naturligvis et pre i mange sammenhenger, men det er klare utfordringer (som vi kommer tilbake til, spesielt i kapittel 6) knyttet til å utvikle relasjoner mellom eksperter og legfolk, hvor ekspertene mer fungerer som tilretteleggere enn som orakler (Chambers 1997). Utfordringer innen et empowerment-perspektiv er å legge til rette slik at eksperters og legfolks ("dem det gjelder" sin) kompetanse forstås som likeverdige og komplementære. For «dilemmaet» lærd-leg er den sentrale utfordringen nå å synliggjøre all den realkompetanse legfolk har i forhold til rusmiddelforebygging.

Table Of ContentsTop Of Page

4.2 Konsummål og prosessmål

I avsnittet ovenfor viste vi til at valg mellom kvantitativ eller kvalitativ metodetilnærming er strategisk og ikke substaniselt betinget. Samtidig er det liten tvil om at kvantitative data har høyere status både innen forskning og forvaltning, sannsynligvis også i befolkningen som sådan. Innen rusmiddelforebygging konkret, har det selvfølgelig vært fokusert mye på kvantitative mål knyttet til bruk/konsum av rusmidler. Teorien om totalkonsumet (se kapittel 3.2) har ført til stor interesse for det totale forbruk av alkohol i Norge og andre land, noe blant annet målsettingen om 25% reduksjon i alkoholbruk er et uttrykk for (NOU 1995:24). Betydningen av debutalder for senere bruk trekker i samme retning, her foreligger det mål om nullkonsum i lave aldersgrupper. På den annen side har alle rusmiddelforebyggende tiltak, også de kvantitativt orienterte, det til felles at de søker å påvirke innen- eller mellompersonlige prosesser som har relevans for rusmiddelbruk. Her synes følgelig ikke relasjonen å være et dilemma, men intim forbindelse. Like fullt «skjer det noe» når prosessene skal beskrives kvantitativt. Mange av de fundamentalt sett kvalitative prosessinnsiktene reduseres til det ugjenkjennelige når de oversettes til tallform. Mange av prosessene handler simpelthen ikke om konsum, men bedømmes etter hvilken effekt de har på nettopp denne egenskapen. I verste fall fører dette til en svært snever forståelse av rusmiddelforebygging, simpelthen fordi man ser bort fra at slik virksomhet kan ha andre mål (for eksempel å mobilisere organisatoriske ressurser).

Denne delen av kapittelet vil i første rekke handle om hvordan «eksperter» forstår de prosessene som påvirker bruk av rusmidler. Dette handler mer fundamentalt om hvordan man forstår «dem det gjelder», og hva det er som påvirker deres valg med hensyn til bruk av rusmidler. Dermed handler det både om ulike forståelser av handling og samhandling, og om ulike forståelser av hvordan man kan gå fram for å få til endringer. Det sier seg selv at de forventninger man har om hva man vil «finne» har stor betydning for hva slags kunnskap som utvikles, hvilket de følgende eksemplene skulle tjene til å illustrere.

Table Of ContentsTop Of Page

Hva er substansen i eksisterende programmer for rusmiddelforebygging?

Paul Keeling (1995) mener å kunne konstatere at forebyggingsprogrammer rettet mot unge har utviklet seg gjennom tre forståelser av opplæring, alle med den forutsetning at individet som skal læres opp er mangelfullt utviklet (deficient) på en eller annen måte. Utgangspunktet er altså at «dem det gjelder» mangler noe, som et opplæringsopplegg av et eller annet slag skal kompensere for. Vi skal senere se at man kan starte ut med en radikalt annerledes grunnlagsforståelse, men det er vel verdt å se nærmere på Keeling sin klassifisering først. De tre hovedtypene av forståelser av opplæring som forebyggingsprogrammer har gjennomgått er:

  1. Information models: Disse forholder seg primært til å formidle faktakunnskap om konsekvenser av bruk, og bygger på en reduksjonistisk antagelse om enkle kausalsammenhenger mellom kunnskap, holdninger og handlinger. Forskningsresultatene tyder imidlertid på at informasjonsprogrammer ikke har positiv effekt på noen konsumindikatorer, selv om det også er indikasjoner på at informasjonskampanjer sinker overgangen til hardere rusmidler.
  2. Affective models: Mange av disse er uspesifiserte med hensyn til type rusmiddel, og forholder seg mer generelt til personlighetsutvikling. Typisk dreier det seg om forsøk på å påvirke den enkelte affektivt og kognitivt på måter som har betydning for rusmiddelbruk, selvfølelse er den mest typiske effektvariabelen. Den grunnleggende antagelsen er at dersom man utvikler hele personligheten, så vil individet utvikle evnen til å motstå fristelse eller press til å bruke rusmidler. Forskningsresultatene tyder på at programmene har liten effekt på bruk, og liten effekt på mellomliggende variabler som selvfølelse. I likhet med informasjonskampanjer kan opplæringsprogrammer av denne typen ha effekt på kunnskapsnivå, men de er ineffektive fordi de blir for diffuse i forhold til prediktorene for ekspermientering og bruk av rusmidler.
  3. Social influence models: To hovedtyper av programmer. Den ene fokuserer på å trene opp motstandsferdighet i sosiale settinger - «just say no» er et typisk eksempel. Den andre kombinerer personlighets- og sosial ferdighetstrening, gjennom å inkludere komponenter som stressreduksjon og beslutningsferdigheter som er overførbare til alle livssituasjoner. Forskningsresultatene viser at de prediktorene de har vektlagt er jevnaldergruppa (slagside her) og mediapåvirkning. Slike fremgangsmåter har ikke universelle effekter, og jevnt over har de liten eller ingen effekt på deltakerne. Det er indikasjoner på at de har positive effekter på bruk av tobakk, men sannsynligvis er dette hovedsakelig en refleksjon av universelle trender/holdninger til røyking i samfunnene som sådan. (Keeling 1995: 1-15)

Det store flertallet av slike opplæringsprogrammer er selvfølgelig gjennomført med skoler som arenaer, men det sentrale i denne sammenhengen er den forståelse av «dem det gjelder» som legges til grunn. Keeling tar også for seg de nyeste utviklingene i grunnlagsforståelse, og vi skal se på disse i sammenheng med den oversikt over «skoler» i det norske forebyggingspanoramaet som Schulz (1998) har utviklet. Han mener å identifisere seks forskjellige skoler, som langt på veg følger suksessivt på hverandre over tid. De seks er:

  1. Skremselspropaganda. Dominerende fram til 1940.
  2. Faktaundervisning. Kom sterkt inn fra 1940, mye vekt på å beskrive rusmidlene og deres virkning inngående, ofte med kraftfull betoning av skadevirkninger.
  3. Objektiv kunnskapsformidling. Fra 50-tallet og sterkt fra 60-tallet, dog hele tiden med innslag av skremsler. Bygde på en enkel forståelse av menneskelig rasjonalitet, altså kausalsammenhenger mellom kunnskap, holdninger og atferd.
  4. Affektive metoder/sosial kompetanse. Fra 60- og 70-tallet. Preget av humanistisk pedagogikk. Tar utgangspunkt i elevenes utvikling, modenhet og sosiale sider. Rusbruk er et resultat av problemer med å ta egne avgjørelser, lav selvfølelse og tilsvarende vansker. Ved å bygge opp selvfølelse og evne til å ta selvstendige avgjørelser, antas en negativ sammenheng med alkoholbruk. Flere av oppleggene er ikke russpesifikke, men generelle og overførbare til en rekke sammenhenger. Et eksempel på slik tilnærming er «Det er mitt valg» 1 og 2 fra Lions Quest.
  5. Sosial innflytelsesmodell. Fra slutten av 80-tallet. Vektlegger i motsetning til tidligere opplegg familie, skolemiljø og lokalsamfunn. Skal lære elevene til å utvikle hensiktsmessige strategier for å gjennomskue og motstå sosialt press. Et eksempel er "Alle de andre" utgitt av rusmiddeletaten i Oslo.
  6. Kombinasjoner. Nå slås gjerne faktaopplysninger sammen med øvelser fra affektive metoder og øvelser om sosial innflytelse, altså det man gjerne omtaler som flernivåstrategier. Jakten på den ene beste løsningen er oppgitt til fordel for en vektlegging av å videreutvikle sammensatte strategier. Et eksempel er "Handling mot rusgift" utviklet av Juvente. (Schultz 1998: 28-31)

I likhet med Schultz er også Keeling opptatt av at man nå utformer «bredere» programmer, som kombinerer flere av de tidligere tilnærmingene. Det er for eksempel konsensus om at faktaundervisning om rusmidler og skadevirkninger av misbruk alene, ikke er effektivt for å redusere rusmiddelmisbruk blant barn og unge (Klepp 1997). Keeling anbefaler eksplisitt at man ikke søker en beste metode, men at man forholder seg til en rekke tilnærminger med en rekke forskjellige siktemål, og så kombinerer disse i flenivåstrategier spesielt tilpasset lokalt forankrede målsettinger og de aktuelle målgruppenes spesifikke behov. Han anbefaler også at vi fokuserer mer på andre prediktorer for rusmiddelmisbruk, nemlig:

  • innenpersonlig nivå (forståelse av selv - self concept)
  • mellompersonlig nivå (foreldrepraksis, elever lærer hverandre, aktiv involvering i nærmiljøet)
  • sosiokulturelle nivå (økonomiske forhold, nærmiljøproblemer)
  • rådgivning på individuell basis
  • lovgivning i sammenheng med utvikling av behandlingstilbud

Det er all grunn til å hilse velkommen den diversitet som nå anbefales, og tilsvarende med anbefalingen om å ta utgangspunkt i lokalt forankrede målsettinger og aktuelle målgruppers spesifikke behov. Dette reiser imidlertid viktige spørsmål som sannsynligvis ikke er viet nok oppmerksomhet tidligere. Det første av disse handler om betingelsene for læring og utvikling av ny forståelse. Det er neppe tilstrekkelig å «utvide arsenalet» av fremgangsmåter dersom man i all hovedsak fortsetter som før. «Dem det gjelder» må bli tydelige, og selv aktive i prosessene. Derfor bør interaktive læringsteknikker vektlegges sterkere (Hauger 1999). Et annet viktig spørsmål i forlengelsen av utfordringene Keeling viser til, og som vi har nevnt tidligere i kapittelet, er spørsmålet om hvordan man skal måle effekter av rusmiddelforebygging. Et tredje spørsmål er knyttet til forståelsen av at rusmiddelforebygging skal dekke opp for mangler. Dette vil gi opphav til andre typer kunnskap enn om vi forstår rusmiddelforebygging som positive bidrag til myndiggjøring av individer og lokalsamfunn. Slike helsefremmende tilnærminger finnes det flere metoder utviklet i forhold til, og vi vil kort beskrive to. Alle disse tre spørsmålene i forlengelsen av Keeling har stor betydning for rusmiddelforebyggingens epistemologi og kunnskapsgrunnlag, og er følgelig i siste instans også viktige for utformingen av FBH. Vi skal kort ta for oss disse spørsmålene i det følgende.

Table Of ContentsTop Of Page

Interaktiv læring - grunnlag for utvikling av ny kunnskap

Med interaktiv læring mener vi læringsprosesser hvor ulike aktørgrupper forstås å være komplementære i forhold til hverandre, og jobber sammen om en eller annen utviklingsoppgave. Det kan for eksempel være lærere, elever og foreldre som jobber sammen om å utvikle en felles forståelse av hva rusmiddelmisbruk er. Komplementariteten kommer til uttrykk ved at ingen av aktørenes kompetanse forstås som mer relevant enn de andres. Interaktiviteten kommer til uttrykk ved at man bruker hverandres innspill som råmateriale i en prosess hvor siktemålet er den felles forståelen, som regel også enighet om tiltak å jobbe videre med. Aktørenes posisjoner i spesifikke hierarkier forstås som irrelevante for de resultatene som skal produseres. Det er den gjensidige respekt og tillit som er avgjørende. Interaktiv læring forutsetter en særskilt type kompetanse, primært i å lytte for å forstå de andres virkelighetsbeskrivelser. For dem som skal lede utviklingarbeidet kreves blant annet kompetanse i å legge til rette for at prosessene og produktene blir resultater av genuin interaktivitet (dette tar vi bredere opp i kapittel 6). En opplagt fordel med slike fremgangsmåter er at aktørene høyst sannsynlig utvikler et eierforhold til prosessene og produktene. Det sier seg selv at man ikke kan planlegge hva de spesifikke resultatene av slike prosesser skal bli, men dette skal ikke forstås som et «nådestøt» til kvasiekspermientelle tilnærminger. I større rusmiddelforebyggende tiltak kan ikke alt baseres på utvikling (generering av nye løsninger gjennom interaktivitet), det meste vil være «drift». Med det mener vi at når målene først er vedtatt, og den gjensidige forståelsen etablert, så kan en i prinsippet alle metodiske tilnærminger være relevante.

En spesielt interessant form for interaktiv læring er knyttet til bruk av teater (Jackson 1997; Bolton 1997; Ball 1997; Robinson 1997; Frank 1996; Elliot m.fl. 1996; Medbøe 1985). En mindre forestilling eller rollespill kan brukes til å synliggjøre dilemmaer, enten ved at «dem det gjelder» er passive tilskuere, eller deltakere i opptreden eller regi. Etter forestilling jobber man videre med temaet, for eksempel dilemmaer i tilknytning til bruk av rusmidler (Hauge 1999b; Ilsaas og Kjølner 1997; Bolstad 1996; Safer og Harding 1996; Safer og Harding 1993). Mye av poenget med bruk av teater (eller andre kulturelle virkemidler) er å stimulere til at deltakerne åpner opp for egne følelser og erfaringer, for å motvirke intellektualisering av temaer som er emosjonelt ladet. I det mest gjennomarbeidede eksempelet på bruk av teater i rusmiddelforebygging, gjennomført i en årrekke i Chicago, konkluderer man med at "there is no doubt that theatere provides an exciting form of teaching. The Under Pressure Program seems capable of doing what the school curriculum and many teachers cannot, that is, involve the students, interest them in the topic of substance abuse, lead them to see its relevance with the world around them, and motivate them to learn more" (Safer og Harding 1993 i Safer og Harding 1996). I etterkant av forestillingene, som ble holdt innenfor rammene av skoleklasser, fikk man mange kvalitative data om faktorer som spiller inn for ungdommers bruk av rusmidler. Det kanskje viktigste «funnet» var at mange av ungdommene ønsket å snakke videre om temaet, og da gjerne individuelt med en rådgiver. Man kan selvfølgelig diskutere om dette funnet var avdekking av en latent etterspørsel etter rådgivning (noe Safer og Harding selv mener), eller om det var selve den interaktive fremgangsmåten som stimulerte til ønske om å snakke videre om temaet (hvilket etter vår vurdering ikke kan utelukkes). Selvfølgelig finnes det en rekke andre interaktive fremgangsmåter for læring og utviklingsarbeid, hvorav prosjektarbeid i skolen og teamarbeid i arbeidslivet synes å være de mest lovende. De mest spennende fremgangsmåtene synes å være dem som bygger broer mellom ulike aktørgrupper, for eksempel involverer foreldre i rusmiddelforebygging på skolen som arena (Cohen og Linton 1995). Hovedpoenget er at vellykkede interaktive læringsopplegg gir et stort potensiale for bred involvering, under forutsetning av at de gjennomføres på måter som sikrer alle like muligheter til å bidra (Hauger 1999).

Table Of ContentsTop Of Page

På hvilket grunnlag skal rusmiddelforebygging vurderes?

Mange opplegg innen rammene av rusmiddelforebygging synes å være vurdert etter andre indikatorer enn de er ment å gi effekt på. Det er for eksempel ikke rimelig å vurdere programmer som søker å styrke selvfølelse og selvstendighet i beslutninger, ut fra hvilke effekter de har på konsum/bruk av rusmidler. Det kan godt være at disse programmene stimulerer og utvikler egenskaper som virker forebyggende på misbruk, selv om de ikke gir effekter på konsum. Det er en utfordring for rusmiddelforebygging å utvikle resultatmål som mer presist beskriver de egenskapene man vil påvirke, og utvikle evalueringsopplegg tilpasset dette. Dette er for øvrig også en utfordring for helsefremmende arbeid generelt, hvilket blant annet Don Nutbeam (1998) har vært opptatt av. Det er ingen løsning for eksempel ensidig å anbefale mer raffinerte kvasieksperimentelle design, fordi det i praksis har vist seg at de beste (most powerful) eksemplene på helsefremmende arbeid er dem som er langsiktige, vanskelig å forutsi forløpene av, og vanskelige å kontrollere og måle (Nutbeam 1998).10 Nutbeam gir en generell anbefaling om å kombinere forskningsmetoder, for på en optimal måte både å evaluere resultater (kvantitativt) og prosesser gjennom hvilke resultatene kom til (kvalitativt).11 Nutbeam tar utgangspunkt i at det er komplekse og usikre sammenhenger mellom helsefremmende arbeid og helseeffekter forstått som endringer på individnivå. Det gjør det rimelig å etablere resultatmål også på andre nivåer, og Nutbeam konkretiserer til sammen fire nivåer:

  1. Helsemessige og sosiale effekter. Dette er for eksempel a) livskvalitet, funksjonell uavhengighet og rettferdighet, samt b) mer spesifikke "diagnoser" knyttet til individet. Dette nivået har den høyeste verdien i modellen, og det er her helsefremmende arbeid har begrenset suksess. Rusmiddelforebygging er et meget godt eksempel på dette, hvor man altså finner det svært vanskelig å dokumentere effekter på konsum/bruk.
  2. Mellomliggende helseeffekter. Dette er determinantene for de helsemessige og sosiale resultatene. Helsefremmende arbeid handler om å øke «dem det gjelder» sin kontroll over slike forhold. Dette er konkret a) sunn livsstil (kontroll til å unngå risikofaktorene), b) effektiv helsetjeneste, og c) helsebringende omgivelser (fysisk miljø, økonomiske og sosiale forhold).
  3. Helsefremmende effekter. Dette er effekter som modifiserer personlige, sosiale og miljømessige faktorer, som igjen gir folk økte muligheter for kontroll, og som derigjennom endrer determinantene for helseeffekter. Disse omfatter a) health literacy (kunnskap om og motivasjon til helsefremmende atferd), b) sosial innflytelse og handling (organiserte forsøk på å fremme sosiale gruppers kontroll over forhold som har betydning for helse, overkomme strukturelle barrierer, styrke normer), og c) helseplaner og organisasjonspraksiser (som omfatter lovgivning, finansiering, reguleringer og insentiver som påvirker organisasjonspraksis. Kan for eksempel være å senke terskelen til et tilbud).
  4. Helsefremmende aksjoner (actions): De ulike konkrete tiltakene som gjennomføres for å oppnå effekter på et eller flere av de tre høyere nivåene. Slike tiltak omfatter a) utdanning og opplæring, b) tilgjengeliggjøre ressurser (facilitation), og c) aksjoner på vegne av individer eller samfunn (advocacy). (Hentet fra Nutbeam 1998)

Det faller opplagt utenfor rammene av denne litteraturstudien å presisere disse nivåene til rusmiddelforebygging spesielt, men etter vår vurdering er de et godt utgangspunkt for diskusjoner om hvilke evalueringspraksiser FBH bør anbefale sine brukere.

Table Of ContentsTop Of Page

PLA og LØFT - eksempler på ressursorienterte tilnærminger

Vi viste ovenfor til Keeling sin oversiktsartikkel, hvor han konkluderer med at de fleste opplæringsprogrammer innen rusmiddelforebygging har en forståelse av «dem det gjelder» som defekte (deficient) på en eller annen måte. Dette er eksempler på problemorientering. Det er mulig å ha et annet utgangspunkt, nemlig i målgruppenes ressurser. Selv om man også da ofte jobber med «problemer», er grunnlagsforståelsen langt på veg en annen. Mens man innen problemorienterte tilnærminger har lett for å se på målgruppene som mer eller mindre passive mottakere av et remedie for defekten, så ser man innen ressursorienterte tilnærminger målgruppene som selvstendige individer med betydelig kompetanse i forhold som har betydning for deres helse (se også kapittel 3.3). Vi skal her kortfattet gi to eksempler på ressursorienterte tilnærminger. Dette er fremgangsmåter vi delvis kommer tilbake til i kapittel 6 også, hvor vi gir våre anbefalinger til det videre arbeidet med FBH.

PLA (Participatory Learning and Action) er et sett av fremgangsmåter som er utviklet hovedsakelig i tilknytning til utviklingsarbeid i U-land (Chambers 1997). PLA er presentert i den siste folkehelsemeldingen, som et eksempel på fremgangsmåter for å få til empowerment i lokalsamfunn. Vi siterer:

"Tilnærmingen er at brukeren tar del i hele prosessen. Innenfor denne metodikken utformes forebyggingstiltakene gjennom å samle inn data av/blant brukerne selv. Gjennom denne kartleggingen skjer en bevisstgjøring hos brukerne om både problemer og ressurser. Etter en prosess med egne prioriteringer og valg, utvikles tiltakene i brukergruppen. Ekspertrollen endres fordi ny kunnskap tilføres eksperten gjennom deltakelse - han/hun "gir fra seg pekestokken" mens brukere vet at han/hun bidrar og styrer "hvem som holder pekestokken". Strukturerte og visuelle teknikker er utviklet og brukes til å kartlegge og analysere situasjonen - både problemområdene og de lokale ressursene som kan knyttes til tiltakene. Målet er at deltakerne aktivt bruker sine ideer, insteresser, faglige kunnskaper og ståsted fullt ut, samtidig som metoden sikrer en enhetlig form og et felles resultat som alle har interesse av. Evaluering foretas også av brukerne selv. Denne type brukerstyrte metoder tar i bruk teknikker som er visuelle, enkle, og som gir trygghet, kontroll og engasjement hos deltakerne. Et poeng ved denne type metodikk, er at den i tillegg til å skape engasjement og et eierforhold til tiltakene, også fører til lyst og forpliktelse til å arbeide videre med problemområdet/ene. Metodikken bidrar dermed til å utvikle og etablere mer langsiktige forebyggingstiltak i et lokalsamfunn. Det å ha et helhetsperspektiv på forebygging, og å legge vekt på en aktiv brukermedvirkning, gjør det mulig å oppnå engasjement og forståelse for at helse er noe en bør ha et bevisst forhold til." (NOU 1998:18, s. 193).

Nettopp bildet av eksperten som «gir fra seg pekestokken» er en ytterst potent metafor på det brudd med tradisjonelle ekspertstyrte tilnærminger som ressursorientering innebærer. Det er snakk om å overføre definisjonsmakt og beslutningsmyndighet til målgruppene. Erfaringene er svært positivt evaluert (Chambers 1997). I norsk sammenheng er det gjort visse erfaringer med PLA. Innenfor HENÆR-senteret jobber vi med å integrere metoder fra PLA i en mer overgripende konferansemetodikk, hvor også elementer fra norske erfaringer innen arbeidslivdemokratisering er innarbeidet (Hauger 1999). Konferansen forstås som en møteplass hvor fagfolk utenfra og legfolk/fagfolk innenfra møtes for å utvikle ny kunnskap om forhold man ønsker å gjøre noe med. Den sentrale utfordringen er å sikre reell involvering, slik at alle aktivt kan bidra med sine ressurser i utviklingsarbeidet. I praksis innebærer dette at man legger opp til nye måter å samhandle og kommunisere på. Det må derfor parallelt finne sted en utvikling av kommunikativ kompetanse hos deltakerne, hvor de sentrale utfordringene er å forstå de andre aktørenes virkelighetsoppfatninger og samtidig jobbe konstruktivt for å finne løsninger alle kan se seg tjent med.

LØFT er også et eksempel på ressursorientering. LØFT er en forkortelse for LØsningsFokusert Tilnærming, opprinnelig utviklet i USA under navnet «Solution Focused Approach». LØFT ble utviklet som metode innen familieterapi, men den kan lett overføres til individer eller organisasjoner (Langslet 1996). Det sentrale i LØFT er at fokus rettes mot de positive erfaringer som allerede finnes i en gitt situasjon, og at man så vurderer mulighetene for å gjøre mer av det samme. I steden for å stille spørsmålet «Hva er årsaken til problemet?», stiller man spørsmålet «Hvordan konstruerer vi løsninger?». Man forutsetter altså at løsninger eksisterer, og at de lar seg finne fram til gjennom artikulasjon og modellering. Følgende syv momenter forstås som sentrale i LØFT (Langslet 1996):

  1. Man har fokus på det som virker
  2. Mennesker har talenter, og det spiller en avgjørende rolle om vi i utgangspunktet ser på dem som dverger eller som giganter
  3. «Dem det gjelder» er ekspertene
  4. Små endringer skaper større endringer, det er viktig å gå små og realistiske skritt
  5. Endring er uunngåelig, og gjennom å fokusere på det som fungerer kan vi bidra til at endringene blir til det bedre
  6. Samarbeid er uunngåelig, med det er viktig å forstå hvordan folk samarbeider
  7. Fokus på framtid og nåtid, herunder det som allerede er positivt i forhold til problemet

Det følger av dette at LØFT er målorientert og pragmatisk. I tråd med dette forstås gode mål som a) viktige for målgruppene, b) realistiske, c) små (klart avgrensede), d) konkrete, e) relasjonsbeskrivende, f) viser til nærvær ikke fravær og g) er beskrevet med målgruppens egne ord (Det samme). Mål må derfor være forankret i målgruppens egne ønsker og prioriteringer, og «ekspertene» må ha en grunnleggende respektfull holdning og gi anerkjennelse til det som fungerer. Innenfor LØFT er det også presisert spørsmål som kan brukes for å avklare målformuleringer og tenke gjennom situasjoner som kan oppstå underveis, og vi tar dem med her som illustrasjon.

  1. Hva ønsker du og hvordan skal du vite at du har nådd det du ønsker?
  2. Hva gjør du allerede som er i samsvar med det du ønsker?
  3. Hvordan har du klart det?
  4. Hva skal til for at du skal gjøre mer av det du gjør i dag som er i tråd med det du ønsker?
  5. Mirakelspørsmålet, når mirakelet inntreffer, hva vil være annerledes da?
  6. Unntaksspørsmål, når er du i nærheten av å nå målet ditt, hva er det du gjør da?
  7. Forstørring, av det som er gjort riktig, anerkjenne og dvele.
  8. Utforske muligheter, for å gjøre mer av det som er klokt og løsningsfremmende.

Langslet (1996) argumenterer for en rekke fordeler med LØFT. Hun mener at man 1) får raske resultater, 2) ikke er avhengig av en felles problemforståelse, 3) ikke er avhengig av en felles målforståelse (bare målene ikke er gjensidig utelukkende), og 4) opplever arbeidet med målgruppene som mer inspirerende enn den problemorienterte. Den vanligste motforestillingen mot LØFT er at den ikke «går i dybden», altså at man er overfladisk i forhold til grunnlaget for (og det som derfor kan fortsette å gi opphav til) problemer. Langslet argumenterer ikke helt overbevisende for at denne kritikken bunner i en (falsk og kulturelt forankret) antakelse om at fenomener under overflaten er mer verdt enn tilsvarende på overflaten. Det synes opplagt at manglende fokus på de faktorer som målgruppene opplever som problematisk, kan tilsløre at det i mange tilfeller finnes faktorer av stor betydning som målgruppene ikke har kontroll over, og hvor lite vinnes gjennom å «tenke positivt». Ikke desto mindre er LØFT en svært lovende ressursorientert tilnærming, som kan gi viktig inspirasjon til rusmiddelforebygging.

Table Of ContentsTop Of Page

Avsluttende om konsum og prosess

Avslutningsvis i dette delkapittelet kan vi konkludere med at forholdet mellom konsummål og prosessmål må forstås som ytterst dynamisk. Det har vært, og er, en tendens til at konsummål (mer generelt kvantitative mål) lettere vinner legitimitet enn prosessmål (mer generelt kvalitative mål), både i forskning, forvaltning og befolkning. Dette fører til visse perversjoner i kunnskapsgrunnlaget for rusmiddelforebygging. Vi har vist til noen slike perversjoner, som 1) at tiltak evalueres urealistisk ut fra effekter på konsum/bruk, 2) at tiltak ofte utformes uten tilstrekkelig forståelse for og respekt for målgruppenes egne virkelighetsforståelser og ressurser, og 3) at det har vært for lite fokus på de prosessene som fører til endringer ved rusmiddelforebygging.

Table Of ContentsTop Of Page

4.3 Individer eller arenaer som enhet for rusmiddelforebygging?

I dette delkapittelet retter vi oppmerksomheten mot «dilemmaet individer - arenaer». Selv om rusmiddelforebygging som regel finner sted på arenaer, med skole og arbeidsorganisasjoner som de to dominerende, så har fokus ved kunnskapsutvikling som regel vært på individer. Gjennom rundspørringer har man forsøkt å konstatere endringer i kunnskapsnivå, holdninger og atferd hos enkeltpersoner. En arenatilnærming innebærer imidlertid mer enn å fokusere på individene på en arena enkeltvis. Arenaene inneholder alltid en eller flere organisasjoner, gjennom hvilke individene samlet kan mobilisere ressurser som ellers ikke ville vært tilgjengelige. Innen folkehelsearbeidet kan den nåværende fokuseringen på lokalsamfunnsutvikling forstås som en erkjennelse av at individer innen rammene av arenaer kan oppnå langt mer enn de er i stand til enkeltvis. Denne erkjennelsen er etter alt å dømme ikke allmenn innen panoramaet av forebyggende og helsefremmende aktiviteter, spesielt ikke med hensyn til systematisk utvikling av de ressursene som finnes innen arenaer. I HENÆR har vi ofte sett at det innen en og samme kommune finnes opptil flere overlappende prosjekter og driftsoppgaver, som det ikke foregår systematisk erfaringsutveksling mellom, og som ikke er knyttet opp til strategisk planlegging på kommunenivå. Konsekvensen er at mange tiltak blir enkeltstående og fragmenterte, mens potensialet for helhetlige tilnærminger står urealisert. Dette er utfordringer som kan møtes, ikke minst innen rammene av kommunen som organisasjon. I dette delkapittelet avgrenser vi oss imidlertid til å vise til viktige erfaringer fra prosjekter og programmer med henholdsvis skoler og arbeidsorganisasjoner som arenaer.

Table Of ContentsTop Of Page

Skolen som arena for rusmiddelforebygging

Svært mye av den rusmiddelforebygging som foregår finner sted med skolen som arena. Det er flere grunner til det, blant annet kommer en her i kontakt med mennesker før de utvikler alvorlig rusmiddelproblematikk, og man kommer i kontakt med alle. Det er knyttet store forventninger til skolen som arena for forebyggende og helsefremmende arbeid: «Det er neppe noen andre institusjoner i samfunnet som kan spille en så viktig rolle i det helsefremmende og forebyggende arbeidet som nettopp skolen. I skolen kan en få i tale og involvere hele generasjoner i en periode i livet der grunnlaget legges for en god helse senere i livet.» (Stortingsmelding nr. 37 (1992-93): 57). Skolen er også en møteplass for flere aktørgrupper, ikke bare lærere med ulik faglig og personlig ballast, men også profesjonene innen skolehelsetjenesten og PP-tjenesten. Skolen står også i inngrep med en rekke andre organisasjoner, og i særdeleshet med foreldre. Det har lenge vært argumentert for at foreldre bør ta mer aktivt del i skolens aktiviteter (blant annet Elvemo 1990). Langt på vei har forståelsen av rusmiddelforebygging innen skolen, endret seg i takt med forståelsen av elevene og betingelser for læring. Fra tidligere tiders vektlegging av faktaformidling (elevene som tomme kar som tar i mot ny kunnskap), til våre dagers (i hvert fall retoriske) vektlegging av elevmedvirkning (Rusmiddeldirektoratet 1998a). Både skolen og rusmiddelforebyggingen er inspirert av humanistisk pedagogikk, som vektlegger utviklingen av hele mennesket, både intellektuelt, følelsesmessig og sosialt. Helhetstenkningen kommer også til syne gjennom oppmerksomhet mot det totale oppvekstmiljø, identitetsutvikling, sosial tilhørighet og mestringsevne. I følge Rusmiddeldirektoratet (1998a) har det de senere årene avtegnet seg en del prinsipper for de rusmiddelforebyggende arbeidet i skolen.

  1. Langsiktighet og systematikk.
  2. Verdigrunnlag i et humanistisk lærings- og kunnskapssyn.
  3. Tverretatlig samarbeid gjennom at andre fagpersoner enn læreren involveres
  4. Elevene bør mobiliseres
  5. Foreldrene forstås som en viktig del av elevenes læringsmiljø
  6. Kontakt med lokalsamfunnet og dets ulike kultur- og aktivitetstilbud
  7. Bygge opp elevenes helhetlige kompetanse
  8. Kartlegge problemer og behov med hensyn til helsemessige forhold
  9. God klasseromsledelse er viktig

Det er ingen tvil om at forståelsen av rusmiddelforebygging på skolen er betydelig raffinert i forhold til tidligere tiders forståelse av elevene som «tomme kar», som kan fylles med faktakunnskap som så vil omsettes i praktisk handling. Samtidig er det påfallende at det fra sentrale myndigheter ikke legges opp til mer systematisk bruk av de ressursene som kan mobiliseres på arenaene som helhet. Spissformulert: De ni punktene over er alle prisverdige og viktige idealer for rusmiddelforebygging, men ingen av dem gir klare retningsanvisninger for hvordan idealene skal realiseres. Vår forståelse av status på dette området, er at det er god dekning på idealer, men svak dekning på fremgangsmåter for å realisere dem. Vi vil lansere våre forslag til løsninger innen rammene av FBH i kapittel 6, men et poeng passer spesielt godt i sammenhengen med forståelse av rusmiddelforebygging på skoler. Det synes opplagt at «noen» må ta et helhetlig ansvar for de rusmiddelforebyggende arbeidet, forankre det i strategisk planverk og handlingsplaner, synliggjøre ledelsesansvar på ulike nivåer, og legge til rette (ikke detaljutforme) for ressursorienterte prosesser i og mellom målgrupper. Gode intensjoner i form av idealer er ikke nok. Det sier seg selv at disse «noen» må ha lederposisjoner på de arenaene det er snakk om, hva enten det er kommune, lokalsamfunn, skole eller arbeidsplass. Samtidig må de kunne delegere definisjonsmakt og beslutningsmyndighet, og forstå sin rolle mer som tilretteleggere enn som orakler. I disse sammenhengene kan ikke rusmiddelforebygging forstås løsrevet fra andre innsatsområder - det er ikke på dette nivå diskusjonene om rusmiddelforebyggingens eventuelle selvstendige status i forhold til generell forebygging skal finne sted. Det er åpenbart en utfordring å få rusmiddelforebygging tydeligere forankret som en integrert del av skolens praksis. Det finnes store mengder anekdotiske «bevis» på manglende helhetlig forankring. Det sterkeste av disse peker Schultz (1998) på, når han konstaterer at lærere ofte mangler elementær kompetanse i å identifisere rusmiddelproblematikk hos elevene, og ikke minst mangler kompetanse i å håndtere slik problematikk når den er synliggjort.

Vår forståelse er at rusmiddelforebygging med skolen som arena per i dag mest har form av engangstiltak/prosjekter, som er løsrevet fra den daglige dont. En helhetlig tilnærming ville selvfølgelig ikke forutsette at rusmiddelforebygging står på timeplanen som del av lærestoffet elevene forventes å gjøre seg kjent med, men det ville sannynligvis forutsette at det som del av et ledelsesansvar ble jobbet systematisk med å utvikle lærere, elevers og foreldres kommunikative kompetanse i håndtere rusproblematikk. En slik kommunikativ kompetanse (for eksempel slik den utlegges av Eriksen 1998) ville selvfølgelig ha overføringsverdi til andre temaer som mobbing, vold, spiseforstyrrelser, seksualitet med mer. Her vil følgelig rusmiddelforebygging være sideordnet med en rekke andre emner skolen som danningsinstitusjon må forholde seg til. Det følger av dette at vi ser positivt på tiltak som søker å fremme elevenes selvfølelse, kommunikasjons- og samhandlingsferdigheter, og andre forsøk på å legge til rette for kognitiv utvikling hos målgruppene. I skolesammenheng må så vel lærere og foreldre som elever forstås som målgrupper, fordi ingen kan forstås som ferdig utlært og endelig formelt kvalifisert i å forstå og samarbeide med andre. Det blir relasjonene som blir «enheten» for intervensjon og evaluering, i kanskje vel så stor grad som individene enkeltvis. Tilsvarende blir det viktig å ha fokus på de ressurser som kan mobilisere gjennom skolen som arena.

Table Of ContentsTop Of Page

Arbeidsplassen som arena for rusmiddelforebygging

Arbeidsorganisasjoner er muligvis enda mer velegnet som arenaer for rusmiddelforebygging enn skoler (med unntak for skolens opplagte fortrinn ved at man der møter alle i befolkningen i ung alder). Det er flere grunner til at arbeidsplassen må forstås som velegnet, men den viktigste er sannsynligvis kvaliteten på relasjonen mellom arbeidsgiver og ansatt. Det er en asymmetrisk relasjon, hvor den ansatte står i fare for å miste arbeid og de godene som følger med det, hvis vedkommende har et rusmiddelproblem som virker negativt inn på arbeidsevnen. Garcia (1996) har utvilsomt et poeng når han viser til sin forskning og konkluderer med at jo verre det oppleves for den ansatte å få sparken, desto lavere er sannsynligheten for misbruk av rusmidler i jobbsammenheng. På den annen side skal ikke dette poenget dras for langt, for det er opplagt at egenskaper ved arbeidet eller arbeidsplassen kan fremme snarere enn hemme bruk av rusmidler. Representasjonskonto og mobbing kan tjene som vidt forskjellige eksempler på arbeidsrelaterte forhold som kan øke risikoen for misbruk. I norsk og nordisk sammenheng er fagforeningene tradisjonelt viktige for rusmiddelforebygging med arbeidsorganisasjoner som arena, og begrepet «solidaritet» står sentralt. Potensialet for rusmiddelforebygging er naturligvis stort, dersom ansatte solidarisk stiller opp for kolleger med rusmiddelproblematikk. I Danmark (som vanligvis ikke regnes som et foregangsland i forhold til alkoholbruk på arbeidsplassen) legger man nå vekt på å stimulere til ekte dialog og likeverdighet mellom ledelse og medarbeidere, stimulere til at kolleger føler plikt til å hjelpe hverandre, og stimulere til at man får synlig ledelse som griper inn med tilbud om hjelp til dem som trenger det (Sundhetsstyrelsen 1995). Man går altså langt i å presisere hva som kan ligge i solidaritetsbegrepet. I europeisk arbeidslivssammenheng synes imidlertid det viktigste tiltaket mot rusmiddelrelaterte problemer å være introduksjon av retningslinjer for bruk av alkohol i arbeidssammenheng (Henderson m.fl. 1996).

Table Of ContentsTop Of Page

CAPS sin helhetlige tilnærming til rusmiddelforebygging i arbeidsorganisasjoner

I forhold til å utforme helhetlige tilnærminger til rusmiddelforebygging i arbeidsorganisasjoner gir CAPS i Bergen viktige bidrag (Fauske og Sætersdal 1996). Vi refererer her til de sentrale elementene og forståelsene i den tilnærmingen som er utviklet. Utgangspunktet er to viktige innsikter. Den ene er at befolkningen har høyest bruk av alkohol i den yrkesaktive perioden av livet. Den andre er «forebyggingsparadokset i arbeidslivet», som kommer til uttrykk ved at tre av fire alkoholrelaterte skader, ulykker, nestenulykker og fraværsdager finner sted blant grupper av ansatte med lavt eller moderat alkoholforbruk. «Et proaktivt forebyggingsfokus vil derfor ha alle medlemmene i organisasjonen som målgruppe, i stedet for det tradisjonelle problemorienterte konseptet rettet mot de få» (Det samme: 1). Fauske og Sætersdal deler de ansatte inn i grupper etter hvor stort forbruk av alkohol de har, og definerer en grønn sone (lavt forbruk), gul sone (moderat forbruk) og rød sone (høyt forbruk). De mener et proaktivt forebyggingsprogram må sette seg følgende mål:

  1. Hvordan beholde medarbeiderne på grønt
  2. Hvordan tilrettelegge for at flest mulig på gult gjør kloke valg
  3. Hvordan utdanne ledere og andre til mer interaktivt å gå inn overfor atferdsavvik
  4. Utvikle forebyggingsprogrammer for alle nyansatte slik at de kommer inn på grønt

Fauske og Sætersdal presiserer også tiltak innenfor hver av de tre gruppene:

Grønn sone tiltak:
Slike tiltak vil i hovedsak være informasjon, bevisstgjøring, utdannelse, veiledning og organisasjonsanalyse. Fokus er mer på posisjoner enn på personer. Enkelte posisjoner er høyrisiko, på grunn av stillingens funksjon og plassering i organisasjonen. Mange av stillingene forutsetter simpelthen god helse.

Gul sone tiltak:
Denne typen tiltak innebærer tilrettelegging for endring gjennom tidlig intervensjon. Første fase er bevisstgjøring om at det eksisterer en risikosituasjon, og erfaringen er at folk flest endrer atferd greit av seg selv. Dersom det ikke fører fram, er det leders ansvar å intervenere hvis symptomene går ut over jobben. Det igjen forutsetter at lederen har kompetanse i å ta «dden nødvendige samtalen». Her kan også AKAN eller bedriftshelsetjenesten være relevante aktører.

Rød sone tiltak:
De tiltakene som er mest aktuelle for ansatte med høyt alkoholforbruk, er behandling og rehabilitering. De ansatte vi her snakker om har som oftest krysset normer for akseptert atferd. Mange er i en situasjon hvor jobben bare kan reddes gjennom behandlingskontrakt (AKAN-avtale), som i klartekst definerer spilleregler. Tap av arbeidsplass vil ofte være svært vanskelig å håndtere både for den ansatte og for dennes familie, derfor må en ha klar målsetting om bedring av atferd og arbeidsevne innen gitte tidsrammer. For å sikre at så skjer, må man legge opp til tett og samordnet oppfølging. Det kan også være aktuelt å gi sporer til endring, for eksempel gjennom å åpne for karriereutvikling etter avsluttet kontraktstid.

Fauske og Sætersdal sin tilnærming har utvilsomt en styrke i at det synliggjøres hvordan rusmiddelforebygging i arbeidsorganisasjoner kan forankres i daglig drift. Konkret kan rusmiddelforebygging forstås som en naturlig del av et helhetlig (og lovpålagt) helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid (HMS), og dermed som en integrert del av en ledelsesinitiert bedriftspolitikk utviklet i samarbeid med de ansatte. "Vi kan ikke snakke om om rusmidler uten referanse til holdninger, verdier og atferd. Vi kan ikke snakke om disse faktorer uten å snakke om mellommenneskelig samspill, som igjen må ta hensn til rammebetingelser innen HMS." (Det samme: 1) De argumenterer videre for at rusmiddelforebygging i arbeidsorganisasjoner kan bidra til brobygging mellom arbeidsliv, skole og hjem, spesielt for å møte politiske strømninger for liberalisering av rusmidler. Argumentet er at arbeidslivet i fremtiden ikke vil ønske å rekruttere fra en pool av rusmiddelmisbrukere. Nettopp tydeliggjøring av forbindelser mellom arenaer er en viktig utfordring for rusmiddelforebygging, og Fauske og Sætersdal sitt arbeid er et viktig bidrag i så henseende.

Table Of ContentsTop Of Page

Et eksempel på interaktiv tilnærming til rusmiddelforebygging i arbeidsorganisasjoner

Avslutningsvis i denne delen vil vi knytte forbindelser til tidligere passasjer om interaktivitet. Marja-teateret er et teater som har spesialisert seg på å tematisere en rekke psykososiale problemer i arbeidsorganisasjoner, og har også tematisert rusmiddelbruk i samarbeid med AKAN gjennom komedien «Hvem narrer hvem?». Dette er et TIU-program (Teater I Undervisning), hvor publikum deltar aktivt i diskusjoner og gruppearbeid i tilknytning til forestillingen. Erfaringene fra dette programmet kan tjene som en oppsummering av en del av de utfordringene som hefter ved rusmiddelforebygging i arbeidsorganisasjoner:

"Vi vil akseptere unndskyldninger vi ikke tror på, bortforklare hendelser og utsette det hele enda litt til. (...) det ligger i vår kultur at vi ikke vil blande oss inn, (...) vi vil ikke ydmyke noen (...) hvem er jeg som skal sette grensen for når det er misbruk eller ikke. (...) Utfordringen er å skape en kultur der det å si fra, ikke bare aksepteres, men også forventes. Ikke bare for rusmisbrukerens skyld, men også for ens egen og kollegenes skyld. Derfor er rusmisbruk også et ledelsesansvar." (Bolstad 1996)

Vi vil avslutte dette kapittelet med å konkludere at det foreligger et stort og urealisert potensiale for rusmiddelforebygging i de arenaene hvor slike tiltak finner sted. Dette kommer vi tilbake til i kapittel 5.2. I kapittel 5 er fokus mer generelt på metoder for rusmiddelforebygging. Vi søker der ikke primært å gi oversikter over ulike fremgangsmåter, men å "løfte" noen viktige dilemmaer av mer prinsipiell karakter.


10 Dette er i samsvar med HENÆR-senterets erfaringer fra helsefremmende prosjekter i Vestfold, hvor det viste seg at de mest levedyktige var dem som hadde lav formaliseringsgrad og overlot mye initiativ til målgruppene (Hauge 1999a).

11 Dette en en meget konstruktiv anbefaling, men vi vil minne om at resultater selvfølgelig også kan evalueres kvalitativt. Det avhenger av problemstilling, og ofte også hensynet til å vinne legitimitet i omgivelsene. Det at kvantitative resultater ofte foretrekkes er, i Kalleberg (1996) sin terminologi, uttrykk for en forskningsmessig perversjon.

Previous PageTable Of ContentsNext Page

Hans A. Hauge: Litteraturstudie om rusmiddelforebygging - HENÆR-senterets forarbeid til konseptet «Forebyggingshåndboka»

Copyright © 1999 forfatteren
Høgskolen i Vestfold