Hans A. Hauge: Litteraturstudie om rusmiddelforebygging
- HENÆR-senterets forarbeid til konseptet «Forebyggingshåndboka»
Copyright © 1999 forfatteren

Previous PageTable Of ContentsNext Page

6.HENÆR-senterets anbefalinger til arbeidet med FBH



Vi har underveis i denne litteraturstudien flere ganger vist til at vi kommer tilbake til HENÆR-senterets anbefalinger i dette kapittelet. Det er således akkumulert en rekke momenter som vi skal ta opp her. Vi har valgt å gruppere disse under fem underoverskrifter, hvorav tre knytter seg an til de underliggende problemstillingene vist i kapittel 2.1. Det handler altså om 1) HENÆR-senterets anbefaling til alternativer det bør arbeides videre med. Her legger vi stor vekt på et metode- og forståelsesmangfold innen rammene av en helhetstilnærming. Videre vil vi 2) kort skissere hvordan vi ser for oss at rusmiddelforebygging kan forstås innen rammene av FBH, før vi 3) diskuterer hvilke muligheter FBH kan realisere gjennom å kombinere papir- og nettversjoner. Vi diskuterer så 4) hvordan de ulike målgruppene bør innvirke på utformingen av FBH, før vi 5) avslutningsvis kort skisserer en liten visjon om FBH som "håndbok". Vi understreker at vi her gir smakebiter på viktige elementer i en helhetlig tilnærming, som invitasjon til en bredt anlagt diskusjon om veien videre. Dersom det er interesse for å jobbe videre med disse perspektivene innen rammen av FBH, vil vi mer enn gjerne bidra på et mye høyere detaljeringsnivå i andre sammenhenger (for eksempel som bidrag til FBH).

Table Of ContentsTop Of Page

6.1 Mangfold innen helhetstilnærming

Vi anbefaler at FBH retter fokus mot helheter framfor fragmenter, samtidig som alle fragmentene forstås som nødvendige for bærekraftig rusmiddelforebygging. Dette tilsynelatende paradokset vil vi begrunne som følger. For det første tenker vi med helheter på at man ved intervensjoner på arenaer, søker å mobilisere ressurser som ingen av aktørene på arenaen kan mobilisere alene. Det handler følgelig om å få til konstruktivt og vedvarende samarbeid om utviklings- og driftsoppgaver i tilknytning til rusmiddelforebygging. Med fragmenter tenker vi her på alle de ulike forståelsene og tilnærmingene til rusmiddelforebygging. FBH kan, på tilsvarende måte som i de manualene vi har vist til i kapittel 5.1, velge å fokusere på enkelte avgrensede forståelser. Vi anbefaler at man isteden for forholder seg til mangfoldet, og ser dette som en ressurs når "praktikere" og andre skal utforme sine tiltak. For å redusere kompleksiteten i mangfoldet (egentlig: synliggjøre hvordan man posisjonerer seg i forhold til det), ser vi det som mer konstruktivt å vise til dimensjoner rusmiddelforebyggingstiltak bør definere seg etter (se kapittel 3.3 og 5.1), enn i utgangspunktet å gi forrang til bestemte forståelser.

En helhetstilnærming på en arena forutsetter at "dem det gjelder" myndiggjøres med hensyn til selv å definere hva rusmiddelforebygging skal forstås som, og til å ta beslutninger om alle faser i en intervensjon. Den utvilsomt viktigste fasen er planleggingsfasen, hvor sentrale forståelser og handlingsplaner fastlegges, men også ved alle senere korsveier møter man utfordringer og dilemmaer som krever bred involvering. Dette idealet er kontroversielt når man sammenholder det med eksisterende rusmiddelforebyggende praksis, men det er for øvrig i tråd med de intensjoner om demokratisering og myndiggjøring som sentrale myndigheter har. I praksis betyr en empowerment-tilnærming med myndiggjøring av (i prinsippet alle) at de som er vant til å ta initiativ, lede og prege utviklingsarbeid med sine virkelighetsforståelser, må være innstilt på å gi slipp på noe av sin makt. Personer som i kraft av profesjon eller posisjon er vant til å lede står her selvfølgelig overfor en utfordring, men den er ikke uten lyspunkter. Det er blant annet slik at de som får myndighet, også får (mer) ansvar for resultatene av utviklingsarbeidet. Det viktigste er imidlertid at alle involverte ser nytten i det de holder på med. Ekspertrollen endrer seg til en tilretteleggerrolle, hvor det stilles særlige krav til prosess- og kommunikativ kompetanse. For å fungere godt i en tilretteleggerrolle er det viktig å ha blant annet metodekompetanse, for å få arenaene til å bli møtesteder for ikke-hierarkisk kommunikasjon når det er utviklingsoppgaver for alle som diskuteres. Slik kompetanse kan man lett tilegne seg - PLA og LØFT er bare to av mange eksempler på metodikk som legger til rette for genuin interaktivitet, for eksempel jobber HENÆR-senteret systematisk med en rekke slike tilnærminger - men viktigere og vanskeligere er det sannsynligvis å få verdiene om betydningen av bred involvering "under huden". For å bli en god tilrettelegger må man være ydmyk overfor dem man jobber sammen med, forstå dem som "ekspertene", og reelt være villig til å gi slipp på definisjonsmakt og beslutningsmyndighet - selv om resultatet skulle bli et helt annet enn man tenkte seg.

Med utgangspunkt i at alle får anledning til å bidra med sine ressurser, så blir det også lettere å gjennomføre en søkeprosess for å identifisere ressurser som kan mobiliseres på arenaen. Dette kan imidlertid ikke gjøres uten at "noen" tar et ledelsesansvar. Vi kommer her opp i et tilsynelatende paradoks: På den ene siden anbefaler vi at de vanlige lederne gir slipp på en del av sin makt, og på den annen side anbefaler vi at det tas et ledelsesansvar for mobilisering av ressursene på arenaen. Paradokset kan friste til spørsmålet: "Når skal man være leder og når skal man ikke være leder?" Imidlertid handler begge elementer i paradokset om å ta ledelsesansvar, forstått som tilrettelegging for involvering. Ledelsesansvar er formelt definert på arenaer, hva enten det er skoler, arbeidsorganisasjoner eller kommuner. I den utstrekning ledelse utøves for å tilrettelegge slik at ressurser kan kobles (Carlsson 1992), så tas det et positivt lederansvar. Det kan for eksempel være et initiativ til å utforme strategiske dokumenter og handlingsplaner, men enda viktigere er det å legge til rette for samarbeid på tvers av etablerte skillelinjer, som fag, stillingsnivå og sektor. Dermed kommer vi til nok et nøkkelelement i en helhetlig strategi, nemlig å initiere samarbeid på tvers. Så å si alle folkehelserelaterte temaer er fag- og sektorovergripende, og stiller særskilte utfordringer til samarbeid. Ved HENÆR-senteret har vi erfaring i å arbeide med slike problemstillinger, og vi ser at overgripende tilnærminger kan bidra til å utløse potensial for rusmiddelforebyggende innsats.

En mulig innvending mot det ovenstående er spesielt viktig: Selv om vi på generelt grunnlag finner det riktig å anbefale en helhetlig tilnærming med myndiggjøring, tilrettelegging, samarbeid på tvers med mer, så kan vi selvfølgelig ikke påstå at slike fremgangsmåter vil være andre overlegne i alle mulige sammenhenger. Det er opplagt situasjoner hvor det er mer ønskelig å bruke ovenfra og ned tilnærminger til rusmiddelforebygging, for eksempel ved større informasjonskampanjer. Det kan også være at arenaene for intervensjon ikke er rede til å ta de utfordringer som følger av myndiggjøring. Det å ta et helhetlig ledelsesansvar for rusmiddelforebygging, vil i praksis ofte medføre at man forutsetter et bredt anlagt utviklingsarbeid på arenaen. Innen rammene av kommuner, skoler eller arbeidsorganisasjoner, kan vi omtale dette som organisasjonsutvikling. Det må følgelig foreligge en endringsvilje - og der hvor denne forutsetningen ikke møtes kan "tradisjonelle" tilnærminger (jfr. typologien i kapittel 2.2) være mer hensiktsmessige enn ingen rusmiddelforebygging overhodet.

Med FBH sin ambisjon om å være et praktisk redskap i lokale settinger, er det imidlertid rimelig å fokusere spesielt på de fremgangsmåter som finnes for å utløse lokale ressurser for rusmiddelforebygging. Her vet vi at det eksisterer en rekke idealer, men også at det ofte er mangel på relevante fremgangsmåter for å omsette idealene til praksis. Vår erfaring er at det ikke er viljen til endring som mangler, men adekvate "verktøy" for å få til endring. Her tror vi HENÆR-senteret kan bidra konstruktivt til FBH, både på et overordnet arenanivå (organisasjonsutvikling), og i praktisk rusmiddelforebygging arbeid (bruk av relevante fremgangsmåter).

Table Of ContentsTop Of Page

6.2 Rusmiddelforebygging innen rammene av FBH

Vi har flere steder tidligere i studien, og da spesielt i kapittel 3.3, tatt for oss ulike forståelser av rusmiddelforebygging. Vi viser til tabell 3.1 for et raskt overblikk. Vår anbefaling er at man innen rammene av FBH jobber videre med å identifisere dimensjoner rusmiddelforebyggende tiltak og prosjekter kan/bør definere seg langs. Vi anser også en case-samling som et egnet sted å "introdusere" en slik måte å klassifisere rusmiddelforebygging på, altså at casene presenteres med utgangspunkt i de dimensjonene som identifiseres. Vi tror dette vil være langt mer hensiktsmessig enn å foreslå autoritative avgrensninger av hva rusmiddelforebygging skal forstås om, her legger vi som tidligere vist stor vekt på hvordan rusmiddelforebygging forstås av "dem det gjelder".

Vi skisserte en tentativ definisjon på rusmiddelforebygging i kapittel 3.3, hvor vi la størst vekt på at intensjonen med tiltaket måtte være rusmiddelforebygging. Denne definisjonen er kanskje egnet for diskusjoner blant bidragsytere til FBH, men den skal selvfølgelig ikke forstås som et forsøk på å etablere en autoritativ definisjon. Her oppstår nok et tilsynelatende paradoks, for på den ene siden er det ønskelig med entydighet i forhold til hva rusmiddelforebygging er, blant annet for å kunne legitimere aktiviteter, mens det på den andre siden er ønskelig med stor frihet med hensyn til definitorisk praksis. Vår vurdering er at paradokset kan oppheves ved at man i hvert enkelt konkret tilfelle søker å begrunne hvorfor det man holder på med skal forstås som rusmiddelforebygging. Da vil man typisk måtte forholde seg til andres bidrag og tidligere erfaringer, og faren for å oppmuntre til en praksis hvor "alt er like bra" minsker som følge av dette.

FBH står overfor et tilsynelatende dilemma med hensyn til å vurdere de ulike rusmiddelforebyggende tilbudene som finnes. Vår anbefaling er at FBH toner ned en eventuell rolle som "referee", og i stedet 1) gir retningsanvisere for brukere av FBH om hvordan de kan jobbe med "ferdigsnekrede" opplegg ut fra en generell ressursorientering (metodikk for lokal tilpasning), og 2) overlater "terningkast" til brukere av FBH, ved at de oppfordres til å dele sine erfaringer med ulike tiltak på nettversjonen av FBH. På den annen side bør FBH bestrebe seg på å gi en oversikt over ulike tilbud og tilbydere, slik at det blir enkelt for brukere raskt å orientere seg i panoramaet av rusmiddelforebyggende tiltak i Norge (og kanskje også noe fra utlandet). En mulighet er at tilbydere av rusmiddelforebyggende tiltak får tilbud om å presentere sine opplegg på FBH, for eksempel med utgangspunkt i en mal. På den måten vil også arbeidet med å innhente og systematisere store mengder informasjon lettes.

Hva da med de innsiktene vi har, for eksempel om at interaktive opplegg viser seg å gi bedre effekter enn holdningskampanjer? Her er vi imidlertid over i en annen skål enn den hvor vi gir karakterer til spesifikke tiltak. På generelt grunnlag kan vi nemlig anbefale visse tilnærminger framfor andre, men vi kan aldri garantere at den ene fremgangsmåten vil være den annen overlegen. Det er enkelt å forestilles seg situasjoner hvor en holdningskampanje kan være mer hensiktsmessige enn et interaktivt opplegg - det kommer i stor utstrekning an på hva man ønsker å oppnå (mål!). Ingen fremgangsmåter bør derfor foretrekkes a priori.

Table Of ContentsTop Of Page

6.3 FBH som henholdsvis papir- og internettversjon

Vi vil anbefale at man i papirversjonen legger stor vekt på å anbefale helhetlige løsninger for rusmiddelforebygging. Gitt den fordel man har i å skulle kombinere de to mediene, så kan man "tillate seg" å vektlegge dybde framfor bredde i papirversjonen. Det skulle gå klart fram av det ovenstående at vi anbefaler at man går i dybden på rationalet for helhetlig tilnærming, og at man la stor vekt på å skissere fremgangsmåter (metoder) gjennom mangfoldet av forståelser og tiltak. Vi tror FBH i papirversjon bør søke å inspirere brukerne til innsats, og samtidig stimulere til refleksjon over egen praksis. For dette formål bør flere av de perspektivene vi beskriver og anbefaler i denne studien være egnet.

Vi ser at nettversjonen har et kolossalt potensiale for å bli et referansepunkt for alle som jobber med eller er interessert i rusmiddelforebygging i Norge. Per i dag mangler det nettsteder som ivaretar en slik funksjon, samtidig som behovet - ikke minst på de store arenaene skoler, arbeidsplasser og kommuner - må antas å være stort. Det er særlig et forhold som forstås som kritisk i forbindelse med utvikling av et nettsted, og det er at det er attraktivt for brukerne. Det betyr at det må være relativt mangslungent, med sider som flere typer av brukere kan finne interessant, og med linker til andre relevante nettsteder. Det er imidlertid ytterligere to forhold som er av stor betydning, og det er for det første at nettstedet innbyr til interaktivitet, og for det andre at nettstedet er under stadig utvikling. Disse momentene henger til en viss grad sammen. Et nettsted som innbyr til interaktivitet har egne diskusjonsforum hvor brukere utveksler erfaringer om ulike aspekter ved rusmiddelforebygging. Spesielt interessant er det å tenke seg egne diskusjonsforum for elever, hvor de anonymt kan stille spørsmål som andre elever eller voksenpersoner kan svare på, men tilsvarende kan tenkes også for andre målgrupper som for eksempel lærere, foreldre og arbeidstakere. Ved at nettstedet tillater interaktivitet, er det også i konstant utvikling. Imidlertid bør nettstedet forstås som under utvikling også på andre måter, ved at nye sider og elementer kommer til. Det vil bidra til å opprettholde interesse, ved at "gamle" brukere ønsker å logge seg på for å se om det er noen "nyheter".13 Et nettsted kan derfor med fordel bygges opp parallelt med andre aktiviteter, konkret kan det bygges opp mens papirversjonen av FBH fremdeles er i støpeskjeen.

Table Of ContentsTop Of Page

6.4 Målgruppenes status innen rammene av FBH

I prosjektbeskrivelsen fra Nordlandsklinikken trekkes særlig tre målgrupper fram, nemlig politikere, utdanningsinstitusjoner, og personer som arbeider med forebygging i ulike kontekster. Umiddelbart er det vanskelig å se hvordan FBH skal kommunisere effektivt med tre målgrupper som må antas å ha vidt forskjellige interesser. Ut fra en stereotyp forestilling om målgruppene vil man typisk tenke at mens politikere vil være interessert i å få informasjon om "hva som virker og er støtteverdig", og utdanningsinstitusjoner typisk vil være interessert i materiale som er ordnet ut fra teoretiske prinsipper, vil personer som arbeider (praktiske) med forebygging i ulike kontekster sannsynligvis være mest opptatt av praktiske råd og vink i tilknytning til egen rusmiddelforebygging. Sannsynligvis og forhåpentligvis holder ikke dette stikk, for eksempel er det et munnhell som påstår at ingenting er mer praktisk anvendelig enn en god teori. Ut fra dette skulle en anta at utdanningsinstitusjonene og "praktikerne" bør ha rimelig sammenfallende interesser, og det har de muligens også, men da mest trolig hvis FBH retter seg mot de praktiske emnene ved for eksempel profesjonsutdanningene. Mer problematisk er det tilsynelatende med "politikerne". Imidlertid er dette en svært så heterogen gruppe, som vil ha ulike interesser av et konsept som FBH. Vi forstår det derfor som vanskelig å forutsi hva denne og andre målgrupper "typisk" vil ha interesse av.

På mer generelt grunnlag vil vi anbefale at papirversjonen av FBH i hovedsak retter seg mot "praktikere", altså personer som på en eller annen måte skal jobbe med rusmiddelforebygging. Hvis man skal ta en helhetstilnærming på alvor, omfatter dette både leg og lærd i de fleste fasonger og varianter. Vi forstår det derfor som viktig å holde på intensjonen om å bruke "et enkelt og lesbart språk", selv om FBH da muligens blir mindre interessant for akademikere. Etter vår vurdering er nettstedet en mer relevant "arena" for å henvende seg mer spesifikt til utvalgte målgrupper.

Table Of ContentsTop Of Page

6.5 FBH som håndbok

Under seminaret HENÆR-senteret avholdt på Borge den 2. mars i år, hvor arbeidet med denne litteraturstudien ble diskutert (se Appendix 1 og 2), sa en av deltakerne at "det er helt flott at dere kaller det en håndbok, bare det ikke blir det!". Poenget er at en håndbok, forstått som en serie oppskrifter på "riktig fremgangsmåte" i bestemte situasjoner, kan bidra til en illusjon om at rusmiddelforebygging er et foretagende av noenlunde sammen karakter som å skru sammen møbler. Det er det selvfølgelig ikke, og FBH som forstått som et konsept må etter vår vurdering reflektere dette. Mange av dilemmaene vi har skissert kan løses på konstruktive måter ved å se papir- og nettversjon i sammenheng, og ved å se et nettsted som en arena som er i stadig utvikling, men fremdeles gjenstår noe. I metaforisk og lett blomstrende ordelag vil vi lansere følgende visjon for FBH som "håndbok":

"FBH bør utstyre sine brukere med kart og kompass slik at de selv kan dra på oppdagelsesferd i det kronglete domenet rusmiddelforebygging. FBH bør ikke gi sine brukere detaljerte reiseskildringer om andres erfaringer på strengt avgrensede områder av domenet, derimot bør FBH være et fristed hvor brukerne kan utveksle egne reiseskildringer."


13 Det å utarbeide et attraktivt nettsted med høy grad av interaktivitet forutsetter særskilt kompetanse i å designe og planlegge nettsteder. Ved Høgskolen i Vestfold samarbeider HENÆR-senteret med IT-seksjonen ved Avdeling for Samfunnsfag. Der har man nå høstet en rekke positive erfaringer nettopp i å tilrettelegge for interaktivitet, noe som i praksis ofte har vist seg vanskelig å få til. Vi viser til egen prosjektbeskrivelse innen 29/4-99 om hvordan vi kan bidra til fruktbare nettløsninger for FBH.

Previous PageTable Of ContentsNext Page

Hans A. Hauge: Litteraturstudie om rusmiddelforebygging - HENÆR-senterets forarbeid til konseptet «Forebyggingshåndboka»

Copyright © 1999 forfatteren
Høgskolen i Vestfold